Herved legger jeg ut mitt Tekstverksted for denne søndag, 30. juli. Det er en viss mengde tekst, men jeg håper at noen kan ha glede av dette, til inspirasjon og refleksjon. Tekstverkstedet finnes ellers i Appstore og Google Play, og for abonnenter hos Agrando.

Lederskap og folkets ønsker

 Fortellingen om folket, Aron og gullkalven reiser et aktuelt spørsmål for alle som har et lederskap, enten det er politisk eller religiøst: Skal de ta mer hensyn til folkets ønsker enn sin egen overbevisning? Hva er ekte lederskap i dette perspektivet?

Det går utvilsomt an å ha en politisk praksis som bygger på at man mest mulig tar hensyn til folkemeningen. Hele vårt demokratiske system, vårt folkestyre, bygger i bunn og grunn på dette prinsippet.

Men hvis våre politikere kun følger folkemeningen, vil det bære galt av sted. En politiker må også stå for noe prinsipielt, noe som vedkommende kjemper for og tror på.

En preken skal ikke være et sted for politisk agitasjon og påvirkning. Likevel må det gå an å si dette fra en prekestol i kirken:

Det er vår kristne tro at mennesker er skapt med likeverd i Guds eget bilde. Vi kan derfor ikke godta ideologier og politiske løsninger som bygger på at noen mennesker er mer verd enn andre.

Det er også vår kristne tro at vi mennesker har fått et særskilt oppdrag med å forvalte Guds mangfoldige skaperverk. Vi kan derfor ikke godta et forbruk som ødelegger naturen og fordeler jordens ressurser på en måte som går utover mennesker, planter eller dyr.

Det er en del av vår kristne tro at vi mennesker ikke alltid forstår vårt eget beste. Vi er delvis blindet av det Jesus i dagens evangelietekst kaller begjær, og som han også gir navnet Mammon.

Vi mener derfor at vi som enkeltmennesker og som menneskehet trenger korrektiver. Vi trenger råd. Vi trenger et lederskap som våger å plassere mennesket på valg mellom godt og ondt, det som bygger opp og det som river ned.

Alt dette er vanskelig. Men det forhindrer ikke at det må gjøres. Måten å gjøre det på, er å utøve lederskap og ikke bare følge folkemeningen blindt, uten refleksjon og korrigering. Uten å gå inn på enkeltsaker, er dette viktig å få sagt, som en del av dagens budskap til oss alle.

Religiøst og kirkelig lederskap

 Det må også utøves religiøst lederskap. Å utøve slikt lederskap er viktig i alle religioner, og ikke minst i kristenheten. Å utøve dette lederskapet er blitt mye vanskeligere de senere årene. Dette henger ikke minst sammen med at det på en helt annen måte stilles spørsmål ved religiøse autoriteter.

Mennesket i den senmoderne kulturen har langt på vei frigjort seg fra tidligere tiders tradisjonsbærere. Det ser vi i både stort og smått. Noen kjennetegn ved den senmoderne identiteten er disse:

Vi er ikke lenger så redde for å gjøre våre egne valg når det kommer til tro og trosforestillinger. Spørsmålet om rett eller gal tro føles ikke lenger så viktig. De fleste snakker heller om sin tro enn om kirkens tro. Vi er også blitt mer utvelgende, eklektiske, i hvordan vi formulerer denne troen. Den klassiske kristne dogmatikken blir gjerne utvannet og blandet opp med innslag fra andre trosforestillinger og gjerne også religioner.

Vi er også blitt mer individualistiske i våre trosforestillinger og vår atferd. Dette ser vi på gudstjenestebesøket, på antall utmeldelser fra kirken og ikke minst på de konfliktene som ofte oppstår og som får oppslag i mediene hvor, for eksempel, de pårørende ønsker et helt annet innhold i kirkelige seremonier enn det kirken forutsetter.

Kirkens prester og organister blir gjerne fremstilt som hjerteløse paragrafryttere når slike konflikter kommer opp, at de er mer opptatt av sin egen, rette tro og sin egen rett til å bestemme og å utøve makt, enn å ta hensyn til andre menneskers tro og følelser.

I et slikt klima er det vanskelig å utøve lederskap, for hva skal man velge?

Man kan tilpasse seg folkemeningen og behovene hos menneskene og dermed gjøre kirken relevant, samtidig som man toner ned det sentrale budskapet om Kristus. Men utøver man da det kristne lederskapet på en god måte? Her er det mange dilemmaer.

Vi som lever i dag er alle preget av dette, og vi synes ofte at det er vanskelig å opptre på en slik måte at vi både tar hensyn til våre medmenneskers livserfaring – og det vi har fått oss overlevert i vår kristne tradisjon.

Dette gjelder både de store etiske konfliktene, for eksempel på det området som handler om kjønn, ekteskap, seksualitet og barn og selve den grunnleggende utfordringen i forkynnelsen av evangeliet om Jesus Kristus.

Satt på spissen: Hvorfor skal vi forkynne om Kristus som verdens frelser hvis det ikke lenger finnes noe å bli frelst fra eller til?

 Arons dårlige løsning

 Aron, som var den øverste prestelige leder, valgte å gi folket det da ba om da de mente at Moses var for lenge på fjellet. I seg selv var dette ganske merkelig. For ikke så mange dager siden hadde de opplevd at Herren steg ned på Sinaifjellet i ild og flammer. Slik er det beskrevet: Røyken steg opp som røyken av en smelteovn, og hele fjellet skalv. Lyden av bukkehorn ble sterkere og sterkere. Moses snakket, og Gud svarte ham med høy røst.

Selv ikke denne mektige gudsåpenbaringen, teofanien, var tilstrekkelig i lengden. Folket krevde mer, og Aron gav etter. Han støpte en gullkalv av folkets egne gullringer. Klarere kan det ikke sies.

Arnos gudsbilde, kalven, var ikke formet av gudsåpenbaringen, men av folkets eget materiale, deres gull og deres brennende ønske om å ha noe synlig å tilbe. Dette var en dårlig løsning. Her sviktet Aron avgjørende som leder.

Så kan vi spørre oss selv hvilket materiale vi bruker når vi smir til vår gudstro og vår gudsdyrkelse.

Er det våre egne drømmer, ønsker og lengsler vi gir form? Skaper vi oss en gud i vårt eget bilde? Etter det bitre oppgjøret sa Gud til Moses: Gå nå og led folket dit jeg har sagt deg! Et slikt lederskap var det folket trengte.

Hvordan er vårt lederskap?  Dette bør vi spørre oss, alle vi som har lederansvar i kirken og i Guds rike.

Jesu ord til oss

Jesus har mer å si oss enn det vi kan hente ut av fortellingen om Arons lederskap.

Vi kan oppsummere dette i tre deler: Den første delen handler om vårt hjerte: For der skatten din er, vil også hjertet ditt være. Den andre delen handler om lyset i våre øyne: Er nå lyset i deg mørke, hvor dypt blir da ikke mørket. Den tredje delen setter alt på spissen. Her deler Jesus vår virkelighet i to forskjellige riker eller verdener: Dere kan ikke tjene Gud og mammon.

Under disse ordene ligger det noe som tar oss tilbake til Moses på Sinaifjellet. Det var ikke bare ild og flammer som åpenbarte seg der, men også noe annet, i den jødiske tradisjonen: Guds bud til oss, de som begynner slik: Du skal ikke ha andre guder enn meg.

Budskapet til oss er at Gud er den som gjør helt og fullt krav på oss. Vi er skapt av Gud, i Gud og til Gud. Det er vår aller høyeste bestemmelse som mennesker å leve i dette dype og inderlige gudsperspektivet. Tragedien er at vi har mistet det.

Vi er født til å leve nær Gud i paradiset, i uskyld og renhet. Men våre liv er blitt fordunklet. Uskylden er tapt. Renheten er borte. Vi lever i en verden som er preget av noe annet. Dette andre er en dyp splittelse som finnes i hvert eneste menneske, splittelsen mellom denne verdens makt, den Jesus kaller Mammon, som er pengenes gud, og den makten som utøves av Jesus, i det nye gudsriket som han har opprettet på jorden.

Begjærets makt

 For å belyse dette nærmere, vender vi oss til dagens brevtekst: For alt som er i verden – kroppens begjær, øynenes begjær og skrytet av alt en eier – det er ikke av Faderen, men av verden.

Her møter vi dette ordet som mange av oss kjenner seg fremmede i forhold til, begjær. Vi har hørt ordet brukt i kristelig sammenheng, og forbinder det kanskje mest med gamle fordommer og undertrykt og lummer seksualitet. Men i denne teksten har ordet en mye videre betydning.

Kroppens begjær kan være alt fra seksualitet på avveie til fråtsing og kroppsdyrkelse av alle slag. Øynenes begjær kan ha et like vidt spekter, fra det seksuelle til det å ville eie, nyte, dyrke øyeblikket, fortape seg i estetikk uten ansvar og så videre, alt det som her omtales som skrytet av alt en eier. Denne begjærets makt er ikke av Faderen, ikke av Gud, men av verden.

Vi er fanget i en tilstand hvor drivkraften i oss ikke er hengivelsen til Gud som den eneste og sanne, men det jordiske begjær etter makt, penger, sanselig tilfredsstillelse, ære og mye mer. Dette er drivkraften i oss utenfor paradiset, på den jord vi lever. Og når det er slik, forstår vi at vi ikke uten videre kan omforme våre egne erfaringer til gudsbilder og tro.

Vi trenger noe annet. Vi trenger ikke bare å få hjelp til å berøre vår egen erfaring.

Vi trenger å bli forløst fra vår kretsing om oss selv og vårt begjær.  Vi trenger å bli befridd fra våre falske gudsforestillinger. Vi trenger å bli frelst fra det som er vår dypeste nød, dette at vi har forlatt den ene, sanne Gud og vendt oss mot fremmede makter og guder.

Hjertets uro og hvile

 Det var den svenske forfatteren Hjalmar Söderberg som i et skuespill formulerte dette: Jag tror på köttets lust och själens obotliga ensamhet. Med denne kontrastfylte setningen forsøkte han å uttrykke noe sentralt om våre menneskelige livsforhold. Det Söderberg formulerte, stemmer ganske godt med den visdommen vi finner i dagens bibeltekster.

Vi mennesker trenger relasjon og forankring. Vi er født med urolige hjerter, som også kirkefaderen Augustin fremholdt. Våre urolige hjerter trenger noe å feste seg ved. Om dette er jordiske skatter eller kroppens lyst, vil vårt hjerte henge fast ved dette som i bunn og grunn er forgjengelig og skal gå til grunne sammen med hele vår jordiske eksistens når vi dør.

Fordi det er slik, blir sjelen uhelbredelig ensom om vi kun setter vår lit til alle disse forgjengelige tingene eller sanselige erfaringene. Vi oppnår ikke hjertets hvile, men henvises til stadig uro og kretsing om oss selv, og mister den dype relasjonen til Gud, livets opphav og giver.

Kroppens lampe

Det er spennende at Jesus kaller øyet for kroppens lampe. Her er det mulig at han knytter seg til en form for medisinsk kunnskap som fantes i hans egen samtid. Men det kan også hende at han overfører dette til et åndelig nivå ved sin tale om kroppen fylt av lys.

Hans tilhørere den gangen må ha undret seg over dette uttrykket. Kanskje spurte de seg om hvordan et menneskes fysiske kropp kunne være fylt av lys. Hvilket lys er det som fyller et menneskes kropp på en slik måte at også øynene begynner å skinne?

Og vi kan spørre oss i dag om vi har møtt noen mennesker med slike skinnende øyne? Hvordan kan du og jeg få en kropp av lys?

Vi merker oss at Jesus ikke svarer på dette spørsmålet. Han trekker det heller den andre veien: Er nå lyset i deg mørke, hvor dypt blir da ikke mørket?

Gjennom disse ordene maner Jesus frem for oss et menneske, og kanskje en hel menneskehet, som er formørket. Den, eller de, bærer ikke lys med seg. De ser ikke lyset. De har ikke lyset i seg, men har latt seg formørke av sin kretsing om seg selv og sitt eget, det begjæret som styrer dem og som de bærer i sine dødelige kropper.

Gud og Mammon

 Til sist i sin tredelte replikk er Jesus fremme ved ordet Mammon. Opprinnelsen til dette ordet er delvis uklar, men det kan komme fra et arameisk ord som betyr rikdom og velstand. Her bruker Jesus ordet som om Mammon var en guddom i konkurranse med Gud.

Ved å bruke ordet slik, sier Jesus noe om hvilken makt begjæret etter rikdom og penger har over oss mennesker. Det er så sterkt at det kan erstatte den levende gudstroen. Vi har sikkert alle kjent på noe av dette begjæret etter å eie, enten det er ting det gjelder eller penger i seg selv, penger som gull eller penger som store tall på en konto.

Altfor mye i vår tid og i våre liv dreier seg om penger. Det gjelder også for oss som har en gudstro, til tross for de klare advarslene Jesus har gitt oss om rikdommens farer. Ser vi på dette i global målestokk blir det enda mer grelt. Fattigdom er den viktigste årsak til sult, manglende utdannelse, helseproblemer og undertrykkelse i alle dens former, enten det gjelder menn, kvinner eller barn.

Hvis vi spør oss selv om det er Gud eller Mammon som regjerer i vår verden, er svaret forholdsvis klart. Det er Mammon, pengenes gud, som styrer det aller meste. Jesus advarer oss om dette. Ingen kan tjene to herrer. Indirekte sier Jesus oss gjennom dette at både Gud og Mammon gjør helt og fullt krav på oss. Derfor må vi velge.

Vi må velge hvor vårt hjerte skal være. Vi må velge mellom Guds lys og Mammons mørke. Dette valget gjør vi ikke bare en gang for alle. Vi velger mange ganger hver eneste dag, gjennom våre store og små prioriteringer.

En lysets motkultur

 Går det an å tenke seg at kristne i verden, og hele kristenheten, bestemmer seg for å danne en lysets motkultur mot Mammons mørke og grelle krefter? Hva skulle en slik lysets motkultur inneholde?

Først og fremst må den bygge på et inderlig hjerteforhold mellom Gud og den enkelte av oss. Dette hjerteforholdet, som vi gjerne må kalle tro, kan vi bare motta gjennom Jesus Kristus, vår bror, vår befrier, vår frelser og vår forløser. En lysets motkultur er derfor preget av troen på Jesus Kristus.

Videre må vi bygge vår lysets motkultur gjennom mange små og store valg i hverdagen. Kanskje kan Sankt Frans av Assisi hjelpe oss litt videre med dette, gjennom sin bønn. Vi avslutter dagens Verksted, og kanskje også dagens preken, med å lese ordene i denne bønnen langsomt, i Faderen og Sønnen og Den hellige ånds navn:

 Herre, gjør meg til redskap for din fred!
La meg bringe kjærlighet der hatet rår.
La meg bringe forlatelse der urett er begått.
La meg skape enighet der uenighet rår.
La meg bringe tro der tvilen rår.
La meg bringe sannhet der villfarelse rår.
La meg bringe lys der mørket ruger.
La meg bringe glede der sorg og tyngsel rår!

Å Mester!
La meg ikke søke så meget å bli trøstet som å trøste.
Ikke så meget å bli forstått som å forstå.
Ikke så meget å bli elsket som å elske!
For det er gjennom at man gir at man får.
Det er ved å glemme seg selv at man finner seg selv.
Det er ved å tilgi andre at man selv får tilgivelse!
Det er ved å dø at man oppstår til det evige liv!

Amen

Addendum: 

For noen år siden skrev jeg et musikkspill til en kirkeinnvielse. Der forekommer en salme med tre vers, opprinnelig plassert i fortellingen om Olav den hellige. Disse tre versene bærer i seg noe av dagens tema.

Innvi meg, Krist, til korset og til deg

Innvi meg, Krist, til korset og til deg.

Led mine skritt, og vis meg troens vei.

Ta meg i dag som en av dine små.

Vær du min drott, og si hvor jeg skal gå.

Alt som er stengt og lukket i mitt sinn,

åpne det opp med nådekraften din.

Lær meg ditt Ord, fortell hvor jeg skal gå.

Send meg ditt lys når mørket faller på.

Ta mine drømmer og mitt unge mot,

styrk mine hender, led hver dag min fot.

Gi meg en tro som modnes år for år,

øyne som ser og hjerte som forstår.

Eyvind Skeie, 2004/2007