Salmekvelder, foredrag og annet

Jeg bruker noen uker hvert semester til å reise omkring med salmekvelder, foredrag og annet. Dette vil jeg fortsette med så lenge kreftene rekker og hodet holder. På dette nettstedet finnes noe av det jeg gjerne kommer rundt med. Se under «Spørsmål om oppdrag». Denne høsten er nesten fullbooket, men noen ledige datoer finnes. Vedlegger her en liten liste over noen aktuelle temaer.  Hilsen Eyvind S

Eyvind Skeies salmer og salmediktning

Dette blir som et «talkshow» hvor jeg presenterer salmer tematisk, og gjerne i samarbeid med arrangøren. Jeg forteller, synger og samarbeider med lokale musikalske krefter, ofte i regi av organist eller korleder.

En nordisk salmereise

Presentasjon av salmediktere og komponister jeg har møtt, fortellinger, anekdoter, presentasjon av deres salmer.

Dikt og salmer i livets grenseland

En del av mine tekster og sanger knyttet til dette, livsmot, sorg, håp. Kan passe i en diakonal sammenhe3ng, men også for menigheter, eller som innslag på seminarer og annet for helsearbeidere.

Fra Portveien til Paradis

Momenter fra min livsfortellingen, steder, personer, engasjement, sanger og bøker, tilpasses etter behov.

Svein Ellingsen, hans liv, salmer og salmemotiver

Med referanse til biografien jeg utgav i 2009.

Tekstarbeid og preken

Gjerne fagseminar for prester og organister, knyttet til søndagens tekster. Seminarform eller foredrag. Dette kan også aktualiseres mot høytider, mot preken som sjanger og lignende.

Medvirkning ved søndagens gudstjeneste

Som en del av et utvidet opplegg kan jeg medvirke ved gudstjenester, for eksempel ved at det er mine salmer som synges og at deler av prekenen «erstattes» av innledning til salmene etter hvert i liturgien. Gir energi og god salmesang! Fin erfaring med dette!

Martin Luther, tiden, livet, salmer og gudstjeneste

Martin Luther er fremdeles aktuell, selv om reformasjonsjubileet ble feiret i 2017. Mitt bidrag kan tilpasses, fagseminar, foredrag, inspirasjon, for flere grupper. Foredraget/seminaret kan også holdes i 2018.

Gudstjenestens dramaturgi og manuskript

Fagseminar, men kan også tilpasses menighetens gudstjenestearbeid.

Alt er blitt til ved ham

Kristologiske overveielser, til inspirasjon og fordypelse. Fra Jesu preeksistens og til moderne «økokristologi».

Merkverdige oppbyggelige tanker
Dette er en mellomting mellom foredrag, kåseri og undervisning i kristen troslære fra et litt annet perspektiv. Tankene beveger seg fra «det uskapte lyset» til en ny himmel og en ny jord. Dikt og salmer underveis.

En kreativ reise

Seminar, foredrag eller arbeidsprosess hvor vi ser på den kreative prosessen. Kan variere i tid og form og gjerne knyttes til det lokale behovet i stab eller fellesskap, og med et tema i tillegg. Hvem er vi, hva vi vil, hvordan finner vi vår kreative energi. For en god del år siden skrev jeg boken «Lev kreativt» og har siden holdt mange foredrag og seminarer om dette.

Et hymnologisk ørneblikk

En reise gjennom den kristne sangens og musikkens historie, fra den arkaiske kulturen og til i vår egen tid. Hvorfor synger mennesket, hva er sangens plass i kulten og i livet og hva er kristen sang i et slikt perspektiv.

Norske helgener

Fortellingen om de fire norske hovedhelgener og deres utfordring til oss i dag, Sta Sunniva, St Olav, St Hallvard og St Eystein. Foredrag og gjerne samtale. I dette foredraget prøver jeg å formulere et budskap fra hver av de fire helgnene til oss i dag.

Den koptiske kirke, spritualitet, historie, personer

Dette kan være alt fra generell oversikt til fortelling og presentasjon av Mama Maggie og biskop Thomas, basert på bokutgivelser om og med disse to. Gjerne i samarbeid med Stefanusalliansen. Foredrag, seminar, inspirasjon.

Barnets religiøse dimensjoner

Foredrag eller arbeidsprosess knyttet til syv dimensjoner av barnets religiøse erfaring og utvikling. Passer for foreldre, trosopplærere, menighetsmennesker og andre. Kort eller langt. Foredraget bygger delvis på den lille boken «Mellom undring og tro». Tverrfaglige kirkestaber kan ha glede av dette.

Varme og grensesettende voksne Dette knytter seg til mitt arbeid med «Være Sammen», et pedagogisk innhold med kompentanseheving for norske barnehager, men her tilpasset foreldre og andre som har med barn å gjøre. Vekten ligger på den autoritative voksenrollen, men jeg kommer også inn på barnets sosiale, psykologiske og etiske utvikling, knyttet til empati, perspektivtaking og annet.

Santiago de Compostela

Jeg har hatt engasjement som reiseder til Santiago de Compostela. Disse turene har i det siste vært i samarbeid med Escape Travel og deres Jon Espeland. Jeg kan fremdeles være med på slike turer dersom det er ønsket. Under turene er det dagsvandringer med ulike lengde og rikelig med informasjon og inspirasjon om denne pilegramsvandringen og historie og kultur knyttet til den store europeiske kulturfortellingen. Det blir ikke annonsert slike turer med meg som reiseleder, men grupper må gjerne henvende seg, og så vil jeg ta kontakt med Escape Travel, som vil komme med et forslag. Turene passer gjerne for venner og venners venner, menigheter, prostier eller andre grupper. September er en god tid. Avtale må treffes minst et halvt år før. Send epost til post@tekstogtone.no

Mentortjeneste og veiledning

I begrenset omfang kan jeg ta på meg mentortjeneste, respons og veiledning knyttet til den kreative skriveprosessen, knyttet til ideer og manuskripter, spesielt innenfor sangtekster og tekster i grenseområdet mellom fag og spiritualitet, men også innen «det kirkelige kulturfeltet» i videre forstand. Som frilans fra 1986 har jeg en relevant erfaring som andre kanskje kan dra nytte av.

ES

Sabbat og søndag

Kommende søndag handler det om mennesket og sabbaten. Herved noen avsnitt fra Tekstverkstedet for denne dagen, med hilsen til dere alle og som en forberedelse til søndagens gudstjeneste!

Jødedommen utviklet et sinnrikt system av regler som skulle hjelpe de troende til å holde budene. Slike regler ble ikke minst utarbeidet i forbindelse med sabbatsbudet, det som handler om hviledagen. For å holde orden på disse reglene, ble de organisert under noen hovedgrupper. I alt var det 39 slike grupper av ulovlige handlinger, og hele elleve av dem hadde å gjøre med kornet: å så, pløye, høste, binde i bunter, treske, skille, utvelge, male, sikte, kna og bake.

Det var fariseernes oppgave å holde orden på reglene. De skriftlærde utviklet sinnrike tankesystemer for å kunne si om en handling var et brudd med sabbatsbudet eller ikke. I dagens tilfelle med Jesus må vi regne med at alt var krystallklart. Ved å la disiplene plukke aks på sabbaten hadde han uten tvil brutt med sabbatsbudet, sannsynligvis på mer enn en måte, for disiplene måtte nødvendigvis også bearbeide aksene for å finne det spiselige kornet.

Men fariseerne hadde et problem som de tilsynelatende ikke var klar over. Ved å utvikle slike detaljerte regler hadde de latt ytre bud erstatte sabbatens indre glede. Det var nemlig gleden og hvilen som var sabbatens egentlige hensikt og innhold. Sabbaten ble hilst velkommen som en brud som skulle bringe lys og glede. Ved innledningen til sabbaten sang man ofte disse ordene: Kom, min kjære, for å møte bruden. I denne sangteksten er sabbaten personifisert og kalles bruden. Med all sin varme, sin fred og sin skjønnhet stiger hun inn i hjemmet for å gi sitt lys til alle.

Denne spenningen mellom ytre bud og indre glede finnes i alle religiøse systemer, og i kristendommen ikke minst. I enkelte tidsepoker, som f.eks. i deler av pietismen, blir de ytre budene og kravene så sterke at gleden forsvinner. I andre tidsepoker og bevegelser kan det være helt omvendt. Det blir lagt så mye vekt på frihet og glede at en vekkelsesbevegelse løper løpsk og ender i umoral og uansvarlighet. Det må altså finnes en balanse mellom ytre bud og indre glede.

Så kan vi spørre oss om hvor vi er i dag. Lever vi i en tid hvor de ytre bud og krav er så sterke at gleden forsvinner? I det norske menighetslivet, slik det leves i mange lokalsamfunn omkring i landet vårt, er det neppe slik. Men i et samfunnsperspektiv er det grunn til å stille et slikt spørsmål. Det finnes mange krav til menneskene i vår tid. Det finnes mange forventninger å leve opp til, sosialt, kroppslig, økonomisk og i forhold til vellykkethet på mange plan. Dette er krav og forventninger som ikke nødvendigvis har en religiøs begrunnelse. De oppleves likevel som tvingende og tyngende og fratar ganske mange mennesker deres indre og umiddelbare glede. Vår tids fariseere sitter kanskje ikke på de teologiske lærestoler. De befinner seg heller i redaksjoner og medier og i den offentlige, materielle og kommersielle kulturen, som krever mer enn mange er i stand til å klare.

Som kristne enkeltmennesker og som menighet sier vi nei til dette. Vi holder heller frem at hvert menneske har verdi slik det er, skapt i Guds bilde. Vi prøver å arbeide for inkludering og ikke ekskludering. Vi søker å fastholde at de virkelige verdiene i livet, de som gir oss de ekte grunner til glede, befinner seg på et annet plan enn det ytre. Nøkkelen til fellesskap og glede ligger ikke i at vi speiler oss i vår egen vellykkethet, slik Narcissus gjorde, med ved å speile oss i vår neste og leve åpent i fellesskap med andre.

Men hvorfor fikk sabbaten en så sentral plass i jødedommen at den ble en del av dekalogen, de ti bud?

For å finne svaret på det, må vi gå helt tilbake til skapelsesfortellingen, slik vi møter den i Bibelens aller første kapittel. Der finner vi at Gud på skapelsens fjerde dag skapte lysene på himmelhvelvingen til å skille dag fra natt. De skal være tegn for høytider, dager og år.

Det vi leser om her er noe vi kanskje sjelden tenker over: På skapelsens fjerde dag skapte Gud tidens gang. Han satte lysene på himmelhvelvingen for å hjelpe oss mennesker til å orientere gjennom tidens forløp, gjennom dager, døgn og år. Og disse dagene gjorde Gud forskjellige. Noen var høytider, andre ikke. Året skulle veksle og dets tider fylles med ulikt innhold. Denne skapelsesfortellingen, som vi leser i Første Mosebok, kapittel 1, ender med at Gud skiller ut den syvende dag til å bli en dag som er helliget og hvor Gud hviler. Det er en fullbyrdelse i sabbaten. Denne fullbyrdelsen er det som gir anledning til hvile og til glede.

Jøder, kristne og muslimer er enige om at året beveger seg fremover langs tidsaksen i en syklus av syv dager. For jødene er det lørdagen, den syvende dag, som er hvilepunktet. For kristne er det søndag, Jesu oppstandelsesdag, som gjelder, mens det for muslimer er fredagen. Denne dagen, som også er Adams skapelsesdag, er for muslimer en dag for bønn og besøk i moskeen.

I vår norske kultursammenheng og som kristen menighet og kirke ser vi det som viktig at søndagen fremdeles kan være en annerledes dag. Det kan vi mene i respekt både for jøder og muslimer. Ikke minst i en tid hvor vi oppdager skaperverket på nye måter og vekkes til ærbødighet for naturen, kan sabbatsbudet åpne seg for oss på nye måter. At helligdagen, i kristen tradisjon, også er knyttet til Jesu oppstandelse, gir den en enda større dimensjon. Jesus hvilte i graven på jødenes sabbat. Hans gjerning var gjort. På den åttende dag stod han opp fra graven. Hans oppstandelse var en som mektig trosbekjennelse til vårt jordiske liv. Jesus sprengte dødens og tidens grenser for å være med oss nå og alltid. I vår gudstjeneste hilser vi ikke dronning Sabbat velkommen, men vi hilser Jesus velkommen, han som har lovet å være der to eller tre er samlet i hans navn. Dette er søndagens glede. La oss hjelpe hverandre til å finne den og leve i den gjennom alle ukens dager!

Det er en forbindelse mellom frelse og frihet. Ordet frelse kommer av det norrøne frihals. En slave som fikk fjernet slavelenken rundt halsen, ble satt fri og ble en frihals. Vi trenger å tenke nye tanker om frelse og frihet. Disse to ordene hører sammen på grunnleggende vis. I den kristne forkynnelse har frelse mer og mer fått et preg av hinsidighet. Frelsen er noe vi skal få når Jesus, en gang ved tidenes ende, kommer tilbake med kraft og gir oss vår endelige forløsning, den som hører håpet og himmelen til.

Men på Jesu tid, og gjennom nesten hele jødedommens historie, var ikke ordet frelse så sterkt knyttet til det hinsidige. Frelse hadde å gjøre med befrielse her og nå, i denne tilværelsen og i dette samfunnet og fellesskapet med andre mennesker. Ordene frihet og frelse har et større slektskap enn vi er vant til å se for oss. Frelsen er ikke noe som kun skal erfares i Guds evige rike, etter døden og dommen. Frelse er noe vi kan oppleve her og nå. Vi trenger bare å åpne oss for Jesus og ta imot budskapet om at vår skyld er sonet og gjelden betalt. Gjennom evangeliet slipper vi å være slaver av alt det verden synes å by oss, lykke, prestisje, vellykkethet, posisjon, god helse, penger og alt dette andre som vi gjerne tror skal gi oss friheten, men som bare fører oss inn i nye spiraler av tvang og uoppnåelige mål.

Trenger også vi å høre dette? Uten tvil! Som kristne i en tid som er så opptatt av ytre fasade og de mange ting som gir prestisje og som kan kjøpes for penger, trenger vi å høre dette budskapet. Vi er fri. Vår sak er oppgjort. Ingen skal lenger kunne tvinge oss inn i slaveriet igjen. Så la oss oppmuntre hverandre til å være frie! La oss feste blikket på Kristus, så alt det andre skrumper inn og ikke lenger blir så betydningsfullt. Har vi Jesus, da har vi alt.

Det er en djerv Jesus vi møter i denne søndagens tekst. Han vet selvfølgelig godt at det er en stor provokasjon å la disiplene plukke aks på sabbaten. Etter jødisk skikk var det slik at de som gikk forbi en kornåker hadde lov til å nappe til noen aks langs veien, for å tygge på aksene og stille den verste sulten. Men dette var noe annet. Jesus, som var disiplenes rabbi, deres herre og mester, stanset ikke disiplene i deres åpenbare brudd med sabbatsbudet. Hvordan kunne han gjøre det? Hva var det han tenkte om seg selv? Mente han at han kunne sette seg ut over Guds bud? Plasserte han seg nærmest i Guds sted, som et menneske over loven?

La oss dvele litt ved dette bildet av Jesus. Vi ser ham for oss der ved åkeren. Disiplene plukker aks. Jesus ser det, men griper ikke inn. Han smiler. Han lar det skje. Han unner disiplene smaken av kornet. Han er frihetens Jesus.

Når fariseerne prøver å fange ham med sine ord, møter Jesus dem med en fortelling fra deres egen tradisjon: Har dere aldri lest hva David gjorde den gang han var i nød og både han og mennene hans sultet?

Disse ordene er ytterst provoserende for fariseerne. David var selv mønsterkongen i jødedommen. Han var den som ble salvet av profeten Samuel og som med rette kunne kalle seg for Messias, som betyr det Den salvede. Fariseerne kunne kanskje forstå at kong David gikk inn i helligdommen og spiste skuebrødene, de som var innviet til Gud. Men det var den gangen. Med Jesus er det noe annet. Han er vel ikke like stor som David? Hva tenker denne mannen fra Nasaret egentlig om seg selv?

Vi som tilhører kristenheten vet hva Jesus tenker om seg selv. Og vi vet hva vi tenker om ham. Vi bekjenner at Jesus virkelig er Messias, den som skulle komme. Men vi tror og bekjenner også mer. Vi ser på Jesus ikke bare som et menneske, men som Guds Sønn. Og vi tenker enda større tanker om han som gikk langsmed kornåkrene på sabbaten. Vi tror at han var med da verden ble skapt. Vi tror at han er eldre enn selve skapelsens orden, solen, stjernene, månen og alle kjente og ukjente himmellegemer i galakse etter galakse. Han er den som retter blikket sitt mot fariseerne i dagens tekst og sier disse ordene: Sabbaten ble til for mennesket, og ikke mennesket for sabbaten. Derfor er Menneskesønnen herre også over sabbaten.

Når vi leser teksten i dette perspektivet, blir den en gudsåpenbaring. Den viser oss hvem Jesus er, sant menneske og sann Gud. Men teksten blir også en åpenbaring av hvem mennesket er. Alt er blitt til for oss. Det er Jesu djerve påstand. Også sabbaten, skapelsens høydepunkt av hvile og glede, ble til for at vi mennesker skulle finne hvilen og eie gleden.

Vi utfordres til å trenge dypere inn i skapelsens visdom og hemmeligheter. Vi inviteres til å finne den dype sammenhengen i vår tilværelse i vekslingen mellom helligdag og hverdag. Det løftes frem et bilde for oss, ikke bare av sabbat og skapelse, men av Jesu oppstandelse. Sabbatshvilen kunne bare gi en foreløpig avkobling, så begynte hverdagen på nytt. Ved Jesu oppstandelse har en helt ny kraft blitt ført inn i vår gamle verden. Det venter en sabbat og en hvile som sprenger dødens grense og er over all forstand. Det er dit vi er på vei.

Underveis er vi kalt til frihet. Vi har fått alt av Gud i Jesus Kristus. Ingen har noe krav på oss. Den nye verden har alt tatt bolig i oss, ved troen på Jesus. Derfor kan vi motta alt fra Gud, uten tvang, med stor glede, i uendelig frihet. Så ikke noen eller noe kan gjøre oss til slaver. La oss tjene Jesus Kristus i evangeliets store rom av frihet og forpliktelse, sang og glede.

Men det er bare mulig når vi vet på hvem vi tror. I troen ser vi Jesus gå med oss langsmed verdens mange kornåkrer. Vi går der og han går med oss. Så sier han til oss, vår Skaper, vår Frelser, vår Herre og vår Gud: Alt dette er deres. Verden er skapt for dere. Gå ut i den og lev! Vær til stede med takknemlighet midt i dette store mylder av liv som er skapt for dere. Dere er selv en del av livets mylder. Men dere er mer enn gresset, mer enn dyrene, mer enn stjernene. Dere er mine skapninger, elsket av meg og kjøpt til frihet med min lidelse, død og oppstandelse. Ta imot troens rikdom og vær til stede i livets mylder med alt dere er og har. I mitt hellige navn. Amen.

Jesus Kristus, omslutt oss med ditt nærvær,

fyll vårt vesen med din hellige Ånd,

og vis oss at du har all makt

i himmel og på jord.

Takk for den frihet

du har kalt oss til.

Hjelp oss til å leve som dine elskede barn

med håp i skapelsens mylder!

Amen

Lyset over jorden

Katedralen i Burgos

Jeg går nå ytterligere inn i feriemodus og gir dere dermed et lite dikt om lyset over jorden. Det ble skrevet til Søm kirkekor i 2014, men jeg synes at det holder stand mot tidens tann på en grei måte.

Se lyset over jorden

Se lyset over jorden i denne morgenstund

når jord og himmel møtes, det evige sekund

når tonene av lengsel som klinger i hver sjel,

blir løftet mot Guds trone og verden kjennes hel.

Se lyset over jorden, en himmelsk katedral,

er hvelvet over alle som bor i jordens dal.

Der jubler himlens engler om fremtid og om håp,

mens vi på jorden samles til nattverd og til dåp.

Se lyset over jorden når kvelden faller på

og fjell og øyer stille forsvinner i det blå.

Vi reiser gjennom natten med Ham som alltid er

usynlig, men til stede, og evig har oss kjær.

Se lyset over jorden i dagens første gry,

det samme lys skal stråle når verden er blitt ny.

Da skal vi se Guds åsyn og bøye kne for Ham

som elsker alt som lever, det seirende Guds Lam.

© Eyvind Skeie 2014

Redaksjonelle refleksjoner

I forbindelse med at direktør og redaktør Ingrid Erøy Fagervik i dag har sin siste arbeidsdag i Vårt Land, skriver den fratrådte redaktøren, Åshild Mathisen, en hilsen på Facebok, sitat: «Vi har hatt en utrolig morsom og krevende tid sammen, der vi omorganiserte, rekrutterte ny kompetanse, flettet sammen avis og tidskrift, forlag og event, papir og nett, strømming og markedsføring.»

Som abonnent, leser, forfatter og kirkelig kulturarbeider har jeg noen tanker om denne strategien:

Som abonnent og leser ønsker jeg at avisens redaksjon fra topp til bunn skal være absolutt fri fra andre bindinger enn de redaksjonelle. Blandingen av store egenannonser, kommentarstoff, oppbygning av eventmarked, forlagsvirksomhet, tidsskrift og reiselivsvirksomhet kan man forstå ut fra kommersielle hensyn, men det svekker avisen som redaksjonelt produkt og gjør, på en for meg upassende måte, journalistene og kommentatorene om til salgsprodukter i et omfang som svekker deres redaksjonelle troverdighet. Man vet ikke lenger om de arbeider på børsen eller i katedralen.

Som forfatter registrerer jeg at det skjer en klar opphoping av makt i den tette strategiske forbindelsen mellom redaksjon, forlag, events, strømming og andre aktiviteter. For oss som ikke tilhører dette redaksjonelle universet, hvor personer og redaksjonelt stoff er i flyt mellom formatene, gir det en form for utenforskap. Dette utenforskapet forsterkes av de store egenannonsene som jevnlig dukker opp for å markedsføre aktviteter, bøker, personer eller annet. Det skapes en lukket verden av økonomidrevet selvbekreftelse. Som forfatter utenfor denne maktsfæren kan man føle seg alene i en verden hvor kretsløpet for oppbyggelige bøker er i full forvitring. Jeg spør meg selv om strategien til Vårt Land er løsningen eller problemet. Som kirkelig kulturarbeider har jeg noen av de samme reaksjonene som jeg har nevnt som forfatter. Jeg liker rett og slett ikke en maktkonsentrasjon som får meg til å tvile på redaksjonelle valg og journalistikkens premisser.

Jeg er i tvil om jeg skal reise disse spørsmålene offentlig, både fordi jeg er glad i Vårt Land og fordi det lett kan bli sagt at det ligger rent personlige motiver bak, ettersom jeg også er aktør på feltet. Men jeg tror at det kan være godt å lufte slike tanker. Jeg vet også at mange har tenkt på lignende måte, men vært engstelige for å ta det frem offentlig, enten fordi de ikke var i posisjon til det eller fordi de fryktet negative konsekvenser for sin egen del.

Jeg har lekt litt med noen ord i reklamespråket: Som medlem av VL– familien får du alt på et sted, din daglige avis med innsikt og kommentarer, events, kulturopplevelser, åndelig og kulturelt påfyll og orientering gjennom bøker,  tidsskrifter og magasiner, reiseliv med kvalitetsopplevelser og mye mer. Du blir ikke bare abonnent på en avis, men Vårt Land gir deg det du trenger for hele din livsstil.

Det går an å se de markedsmessige muligheter i noe slikt. Kanskje er det også bra og nødvendig for å fremme de verdiene Vårt Land bygger på. Men kan vi stole på et redaksjonelt produkt som er en del av et slik konglomerat av markedsmål og hensyn?

Med håp om at disse tanker kan bli tatt i beste mening!

 

Døperen Johannes

Som nyutdannet prest i Tromsø kom jeg inn i det teologiske og poetiske kraftfeltet omkring Børre Knudsen, Willy Abildsnes og Bjørn Bjørneboe. Det ble avgjørende for mine salmer, selv om jeg også har mottatt sterke impulser fra annet hold i tillegg. Teksten nedenfor er et resultat av den dialog som fant sted i det omtalte kraftfeltet. Den er et ungdomsdikt fra min side, men likevel er det noe her. Teksten har kun vært publisert ett sted tidligere, så vidt jeg vet, og det er i «Sangverk for den norske kirke», på Solum Forlag. Dette sangverket er jeg glad for å ha i mitt eie. Det er enkelt produsert og nokså dårlig innbundet. Når jeg tar det frem, med alle dets løse ark og sider, får jeg mange tanker om noe som en gang var, men som faktisk har atskillig kraft også i dag, for den som vil la seg berøre.

Døperen

Han var profet. Han var av de besatte.

En hellig flamme glødet bak hans hud.

Fra moderskjødet var Johannes elsket

og utvalgt av sin Herre og sin Gud.

Han slynget sine ord av ild mot folket

og tvang dem ned i botens skitne vann.

Han gråt av lengsel og han skrek i vrede

inntil hans døperhjerte kom i brann.

En dag sto Sønnen av Guds ord og løfte

til dåpen båret ved hans tunge hånd.

Johannes naglet ham til botens smerte

og bandt hans liv til jord med lovens bånd.

Se der Guds Lam! Se ham som Gud har såret!

Guds paradis blant stein og ørkenstøv!

Han var Guds røst. Han ropte i Guds mørke.

Han kom med lys til jorden, blind og døv.

Det var Johannes, en av de besatte.

En konges hore fikk ham lagt i grav.

Da Sønnen satte seg på korsets trone,

da var profetens hode hugget av.

© Eyvind Skeie, omkring 1976

Nådens mysterium

En liten del av Tekstverkstedet for kommende søndag, knyttet til noen ord fra Romebrevet:

Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje.Rom 8,28–30

Vi har satt opp et regnestykke som ikke går opp og har dermed plassert oss i det absurde, i det meningsløse. Vi kan ikke si at alle menneskers lidelse har en mening. Likevel tror og bekjenner vi at nåden finnes og at den er en kraft i verden. Av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv.Dette sier Paulus når han skal formulere noe om troens absurde kraft.

Paulus opphever ikke Jesu ord. Han tegner ikke et optimistisk bilde av mennesket og verden. Om de første kristne sier han at de lot seg lede av herskeren i himmelrommet, den ånd som nå er virksom i de ulydige. Det er en temmelig krass påstand om hvordan vi mennesker dyrker noe annet enn himmelens Gud.

Men for slike mennesker finnes nåden, ikke utregnet etter fortjeneste, men som en Guds gave. Disse ordene er et signal til oss om hvordan vi skal finne troens nullpunkt. Det finner vi når vi mottar nåden som en gave og ikke etter vår fortjeneste. Når Abraham står alene med Gud i ørkenen under den veldige stjernehimmelen, er det dette som skjer. Han mottar Guds nåde og sin egen fremtid som en gave, i løftets form. Da mange av oss tok det vi kan kalle for vårt kristne standpunkt var det noe lignende som skjedde. Med ett forstod vi at vi hadde mottatt troens gave, overraskende og ufortjent. Det var ikke lenger oss det avhang av, men Guds nåde i Jesus Kristus.

Denne overraskende nåden er et mysterium. Vi tror at dette mysteriet finnes i kirken, i ordet og sakramentene. Der møter vi Jesus og mottar troens gave. Men i vår tid er det grunn til å spørre om nådens mysterium også finnes andre steder, som vi som tilhører kristenheten ennå ikke har sett og forstått. Finnes nådens mysterium hos den voksne som trøster det sårede barnet? Finnes den hos mennesker som skaper fred der krig og ufred råder? Finnes den overraskende nåden hos mennesker som møter hverandre etter mange års ufred og krig, med åpenhet, tilgivelse og ny tillit? Trenger vi å lete etter nådens tegn i verden?

Som luthersk prest kan man de fleste triksene i boken. Man vet hvordan man skal forkynne nåden og frelsen i Jesus Kristus. Men akkurat i dag spør vi om det virkelig er det vi gjør. Forkynner vi det absolutte krav? Bærer vi frem budskapet om den absolutte nåde? Er vi selv troens riddere, som har fattet noe av absurditetens styrke, eller har himmelens Gud måttet finne andre veier for nåden, ut til menneskene? Har vi som kristenhet og kirke stengt oss inne bak altfor tykke murer? Trenger vi å vende om og finne tilbake til nullpunktet?

Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Eller hva skal et menneske gi som vederlag for sin sjel? For Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet sammen med sine engler, og da skal han lønne hver og en etter det han har gjort.

Å være oppfyllelsen av noens bønn

Noen tanker fra Tekstverkstedet til førstkommende søndag, 6. mai

I de senere årene har det vært en diskusjon om gudsbilder i kristen tro, tradisjon og forkynnelse. Noen har sagt: Kan vi lenger kalle Gud vår Far, når det er så mange mennesker som har negative opplevelser med sin jordiske far? Så har noen forsøkt å kalle Gud for mor. Men for en del mennesker gir ikke det noen bedre assosiasjoner. Alt menneskelig fellesskap, også foreldreskapet, kan det settes spørsmåltegn ved. Det vet Jesus, om mulig enda bedre enn oss. Derfor sier han i dagens tekst: Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham!

Det sier meg noe, som far eller mor: Jeg kan ha problemer med min farsrolle eller morsrolle. Jeg kan også ha med meg dårlige erfaringer fra min egen far eller mor. Men et sted, dypt der inne, ligger drømmen i meg om den gode far og den gode mor. Denne drømmen er en del av mitt vesen som menneske. Jeg lar ikke alltid en slik drøm bestemme mine handlinger. Men Jesus ser den og bruker den for alt det er verd, ikke bare til å snakke om meg og mitt liv, men til å gi meg et bilde av Gud, min himmelske Far.

La oss derfor prøve å holde fast ved dette, til tross for alle skuffelser, all nød og alt som er nedbrutt og ødelagt i våre liv: Det finnes et farshjerte et sted. Dette farshjertet er stort og varmt og fylt av omsorg for alt som lever. Det er Guds hjerte, breddfullt av kjærlighet, slik Jesus viste oss ved sin hengivelse på korset og sin oppstandelse på den tredje dag.

Vi kan også gjerne si det slik at det i dette farshjertet finnes en feminin side, noe som gjør at vi kan kjenne, i dypet av oss selv, at Gud representerer morskjærligheten, den totale hengivelse og varme.

Når Jesus oppfordrer oss til å be, inviterer han oss inn i gudsrelasjonen, i det livgivende og dype fellesskapet med Gud, det som ligner aller mest på det vi får av gode og kjærlige foreldre.

I dag spør vi hverandre om hvordan vi blir lukket inn i denne varme relasjonen til Gud, inn i bønnens fortrolighet, der vi ser Herrens lysende ansikt stråle

over alt som er ødelagt i våre liv. La oss hjelpe hverandre til dette, ved å skape menighetsfellesskap som er preget av gudsnærvær, bønn og omsorg!

Det er interessant, viktig og spennende at Jesus samler alt han sier i denne oppfordringen: Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene. Hva er det Jesus gjør med disse ordene?

Det første han gjør er å anerkjenne våre aller dypeste ønsker om å bli gjenkjent, sett, verdsatt og elsket av andre. Vi lever ikke bare hver for oss under Herrens lysende ansikt. Vi lever med vårt eget ansikt vendt mot andre, og med andres ansikter vendt mot oss. Hva er det med disse ansiktene, og med vårt eget? De er skapt i Guds bilde. De er like verdifulle. De har like mye krav på kjærlighet og respekt.

Nå sier Jesus til deg og meg: Det er godt at du ser dine egne behov og din egen verdi. Men har du tenkt på at andre har sine behov og sin egen verdi? Er ikke deres behov like viktige som dine? Er ikke deres verdi like stor som din? Gjør mot andre, det du vil at de skal gjøre mot deg! Det finnes ikke noen annen måte å leve på enn å være i denne gjensidigheten. Å leve slik, vendt mot de andre, det er å være et menneske i verden, skapt i Guds bilde.

Når det er sagt, kommer brevskriveren Johannes til oss med sin lille og store formaning. Han snakker til oss og bruker ordet bilde: Ta ikke det onde som forbilde, men det gode.

Du er skapt i Guds bilde og bærer gudsbildet i deg. I troen på Kristus har dette gudsbildet fått ny glans og kraft. Løft dette bildet frem og bli et forbilde! Bli en som viser verden at Gud er Gud! Du skal ikke bare be, men du skal også være en oppfyllelse av noens bønn. Ja, slik er det. Du er noens bønnesvar! Det er ditt fremste kall som menneske og kristen.

Amen

 

Relasjonens betydning

Et lite minne fra en barnehage i Egypt, fløytetriller bygger relasjon

For omkring ni år siden var jeg med på å sette i gang «Være Sammen», et kompetanseløft for barnehagen. Det skjedde i samarbeid med Universitetet i Stavanger, utdanningasdirektøren i Agder og et knippe øvrige fagfolk. Frem til nå har «Være Sammen» utdannet nærmere 3000 veiledere og implementert den varme og grensesettende voksenstilen i noen hundretalls barnehager omkring i landet. Det har vært en spennende reise hvor jeg har lært mye underveis, ved siden av at jeg har fått bidra med å utvikle materiellet.

Noe av det viktigste jeg har fått med meg er betydningen av at vi – enten vi er voksne eller barn – klarer å være i den varme relasjonen, den som gir verdi og vekstvilkår for den enkelte i fellesskapet. Gjennom årene har jeg vært innom mange barnehager og personalgrupper. Jeg har møtte svært mange dedikerte og dannede pedagoger. Jeg liker ordet danning. Med tanke på vår relasjonelle kompetanse trenger vi å dannes. Jeg har også møtte mange fine representanter for den store personalgruppen som ikke har formell utdannelse, men som likevel er villig til å la seg danne, gjennom kunnskap, respons og veiledning i kollegafellesskapet.

Skal den varme relasjonen mellom barn og voksne i barnehagen bli sterk, må de voksne være gode medvandrere. De må også være mange nok til ha et ordentlig nærvær hos det enkelte barn.  I fjor ble det gjort endringer i normen for voksne i barnehagene. Det skal bli flere voksne. Dette er bra og helt nødvendig. Varm relasjon kjennetegnes av nærvær. Avstand skaper kulde og svekker relasjonen.

Jeg har noen ganger tenkt på dette med et sideblikk på den kirkelige virkeligheten, både innenfor diakoni og trosopplæring. Dette sideblikket har jeg noen ganger utvidet til  å gjelde hele spørsmålet om kristendommens – og folkekirkens – stilling i landet vårt. Jeg er overbevist om at vi trenger et mye sterkere fokus på den relasjonelle siden av menighet, diakoni, trosopplæring og oppslutning. Vi trenger mer kunnskap om relasjoner og relasjonsbygging. Vi trenger høyere tetthet av voksne i forhold til barn i trosopplæringen. Vi trenger en diakoni som utløser helt nye former for frivillighet fordi den ikke bare dreier seg om å levere tjenester, men om å skape varme relasjoner. Her ser jeg spennende utfordringer og store muligheter for frivillighet og menighetsvekst på mange plan!

En mulig preken om oppstandelsen

Oppstandelse, Terje Grøstad

fra bokverket «Vann av klippen»

For noen år siden holdt jeg denne prekenen i Sofiemyr kirke. Her dukker den opp igjen, for dere som vil lese en preken med noen litt alternative tanker om oppstandelsen. Gledelig påske til alle!

Kjære menighet!

I dagens preken vil jeg bevege meg ut av min normale såkalte trygge sone som teolog og invitere dere inn i en tankeverden som ligger et sted midt mellom teologien, naturvitenskapene, filosofien og religionen. Utgangspunktet er ordene av Paulus om det forgjengelige som må bli ikledd forgjengelighet og dette dødelige som skal bli ikledd udødelighet.

Grundtvig sier i en preken noe om den redselen som kan gripe oss når vi står på gravkanten og hører molden buldre mot det stengte kistelokk og med ett opplever at avgrunnsdype erkjennelsen åpner seg at det neste gang kan være vår tur, at vi skal være den eller de som ikke lenger får oppleve solens lys i det neste morgengryet, at vi står for tur til å gå under i dødens skygge.

Romanverket til Karl Ove Knausgård åpner med en klinisk gjennomgang av det som skjer med den sloknende bevisstheten og med kroppen til et menneske som dør. Det er en spennende og skremmende skildring, ikke minst fordi Knausgård i denne teksten henter frem det fysiske ved døden i sin nøyaktige, litterære registrering.

Når Paulus skriver om døden i dette kapitlet i brevet til menigheten i Korint, sammenligner han det å legge et menneske i jorden med en såmannsgjerning. Det blir sådd noe dødelig, og noe udødelig står opp. Det blir sådd noe forgjengelig og noe uforgjengelig står opp. Men rent fysisk er det vanskelig å tenke seg hvordan dette skal være mulig. Et menneskes kropp blir jo lagt i jorden for å gå helt til grunne, kroppen skal desintegreres, deles opp i sine enkelte bestanddeler på molekylnivå, og kanskje også på atomnivå, det vet jeg ikke, men i hvert fall skal det ikke bli noe annet igjen når tiden har gjort sin gjerning enn jord og støv.

Også knoklene, kroppens harde deler, skal til sist  bli borte. Og da kan vi spørre, på rent fysisk grunnlag: hva er så egentlig dette frøet som legges i jorden? Hvordan kan Paulus bruke dette bildet, når vi – som moderne mennesker – vet at de fysiske lover er annerledes. Det skal til sist ikke finnes et spor tilbake av det et menneske var. Skjønt akkurat dette kan vi spørre oss om. I en del av verdens religioner er jo nettopp selve essensen av det å dø at mennesket går tilbake til naturens store kretsløp, hvor alt går til grunne og siden gjenbrukes i et uendelig forløp og en uendelig sirkel. Sporene er der, men de er findelt omkring i kretsløpet.

I buddhisme og hinduisme, de store østlige religionene, er det slik at dette jordiske kretsløpet på en eller annen måte også inneholder en åndelig virkelighet, slik den kommer til uttrykk i tanken på sjelevandringen. Kretsløpet er ikke bare fysisk å forstå, men det har også en åndelig side. I disse religionene brukes ordet samsara om dette. Samsara er verdensaltet, det store, besjelede kosmos som alt kommer fra og som alt vender tilbake til, i en uendelighet av inkarnasjoner som kalles reinkarnasjoner fordi de er så mange og gjentar seg hele tiden.

For min del synes jeg at dette er utfordrende tanker fordi det er tanker som synes å stemme godt med det som skjer med kroppen rent fysisk, nemlig at den vender tilbake til jordsmonnet, for siden å bli brukt til andre tidsbestemte byggverk, enten disse byggverkene er trær og blomster, dyr, fugler eller mennesker. Jeg mener at vi som tilhører kristenheten har en oppgave i å tenke mer på dette, og finne ut på hvilken måte kristen tro både ligner på og er forskjellig fra det jeg nå kort har beskrevet. I vår religiøse samtid, også i vår egen kristne eller etterkristne kultur, finnes det mye tankegods som minner mer om tankegodset i hinduisme og buddhisme enn kristen tro.

I denne prekenen vil jeg nå komme med noen trosutsagn fra det jeg oppfatter som et kristent ståsted. Jeg har frimodighet til å si det på denne måten fra en prekestol, og så må det bli opp til oss alle å be og tenke videre på hvordan vi selv vil formulere troen i denne sammenhengen.

Det første er at kristendommen helt og holdent anerkjenner menneskets fysiske side og at vår kropp vender tilbake til jorden. Det sier vi også i begravelsesritualet; ”Av jord er du kommet, til jord skal du bli.” Dette henspiller på en av skapelsesberetningene i Det gamle testamente, hvor Gud former mennesket av jord og siden blåser livets ånde inn i menneskets nese. Når det har skjedd, blir mennesket til det som kalles ”en levende sjel”.

I kristent perspektiv er døden dermed ikke bare en fysisk hendelse. Døden har en side som vender mot Gud. Menneskets ånd forlater det fysiske – eller det jordiske – ved mennesket når mennesket dør, og ånden vender så tilbake til Gud. Når personen i Knausgårds romanverk da dør, skjer det noe som ikke lar seg beskrive på det kroppslige, eller fysiske plan, og som Knausgård heller ikke omtaler i romanen. Det er ikke bare tale om en jordisk kropp som erobres av de fysiske dødskreftene. Det er tale om en ånd som forlater denne kroppen, og denne ånden hører til hos Gud.

Slik jeg foreløpig ser det, er det mer riktig å si at ånden forlater kroppen, enn at sjelen gjør det. Det samsvarer også godt med Jesu ord på korset, da han gjentok den bibelske salmen: ”I dine hender overgir jeg min ånd.” Det var Jesu egen dødserklæring. At sjelen forlater kroppen, er egentlig en gresk tanke, knyttet til den filosofiske ideen om sjelens udødelighet. Ideen om sjelens udødelighet har sannsynligvis fått altfor stor plass i kristen tenkning, på bekostning av det fysiske og av tanken på menneskets ånd.

Sjelen, i bibelsk forstand, er et uttrykk for mennesket som individ i foreningen av kropp og ånd. Det er nettopp dette at vi er en jordisk kropp med en pust av Gud i oss, en ånd fra Gud, som gjør oss til en levende sjel, eller en levende skapning, slik det uttrykkes i den nye bibeloversettelsen, hvor ordet sjel er erstattet med ordet ”skapning”.

Men vi står tilbake med et stort spørsmål: Hvor ligger sammenhengen med dem vi var her på jorden i og med våre dødelige kropper – og dem vi skal bli etter oppstandelsen – med våre udødelige og åndelige legemer. Hvis det ikke er slik at Gud i oppstandelsen gjenbruker de restene av oss som fremdeles ligger i graven, hvordan skal Gud så kunne gjenskape oss på oppstandelsens morgen? Svaret på dette, slik jeg tror at det må være, ligger åpenlyst i dagen her i det femtende kapittel av 1. Korinterbrev. Der sier Paulus: ”Det blir sådd et legeme som hadde sjel, men et Åndens legeme står opp.”

Dette er ganske komplisert å gå inn på alt dette, men hvis jeg skal si det enkelt, så sier jeg det slik: Da det første menneske ble skapt, da menneskeheten ble til, kom det fysiske først, jorden og det jordiske. Men når vi oppstår i de dødes oppstandelse, kommer det åndelige først. Så skal det åndelige mennesket bli ikledd jord på nytt, ikke den gamle jorden med dens evinnelige kretsløp – men en ny jord som på annen måte er gjennomtrengt av det guddommelige lyset fra Gud. Som apostelen Johannes sier i sin åpenbaring: ”Jeg så en ny himmel og en ny jord.”

Kontinuiteten mellom den jeg er i dag og den jeg skal bli i oppstandelsen ligger altså ikke på det fysiske plan. Det er ikke jorden som husker hvem jeg er, slik kretsløpstanken kan legge opp, men det er Gud som husker hvem jeg. Jeg skal stå opp, ikke bare i mitt eget bilde, heller ikke bare i Guds bilde, men jeg skal stå opp i Jesu Kristi bilde, som et nytt menneske og leve evig for ham. Først da er døden oppslukt og seieren vunnet.

Det nye jeg som skal leve i Guds lys i all evighet, er et jeg som er fylt av Guds Ånd. Den nye kroppen jeg skal bære, er en kropp som er gjennomstrålt av det guddommelige lyset, slik Jesu kropp var da han møtte Maria ved graven og senere sine disipler. Det står at han gikk gjennom stengte dører. Det var ikke et mirakel, men det var slik det måtte være for en kropp som hadde passert det fysiske og ikke lenger hadde jorden som sitt prinsipp, men Guds levende ånd.

En gang var jeg i en ganske heftig diskusjon med en ateist. ”Men de dødes oppstandelse er en fysisk umulighet,” sa han. ”Det finnes rett og slett ikke nok fysisk materiale på det vi kaller jorden til at alle disse kroppene skal kunne gjenoppstå. Hvis hver kropp skal ha sin del av jordsmonnet blir det for lite jord til alle de millioner, for ikke å si milliarder mennesker, som har vært her på jorden i tidens løp.” Jeg husker ikke hva jeg svarte den gangen. Men om jeg skulle svare i dag, ville jeg si: ”Du glemmer en viktig forutsetning. Vi snakker ikke om denne jorden. Vi snakker heller ikke om den kroppen eller de kroppene som gjennom tidene har vendt tilbake til jord. Vi snakker om noe nytt og grensesprengende. Vi snakker om Jesus Kristus, det eneste menneske hvis kropp ikke har råtnet i gravens dyp. Det er fordi hans jordiske kropp ble gjennomglødet av skapelsens flamme. Så stod han opp på den tredje dag som en levende ånd!

Kroppen til Jesu ble ikke værende i vår fysiske verden, eller i samsara, om vi skal bruke dette ordet fra de østlige religionene. Jesu kropp ble tatt ut av kretsløpet. Tilspisset kan vi si det slik: Den samlede energimengde i vårt kosmos er redusert med den fysiske energien som molekylene i Jesu kropp representerte. I dette kapitlet i Korinterbrevet kalles Jesus for førstegrøden av dem som har stått opp, og senere skal vi alle følge ham inn i oppstandelsens rike, ved hans gjenkomst. Når vi en gang oppstår, skal vi ikke oppstå med de samme kroppene vi hadde før. Vi skal stå opp med kropper som bryter alle de fysiske lover som vi kjenner her og nå. For disse kroppene er skapt av ånd. De er legemer av lys, oppstandelseslegemer som Jesus gir oss når himmel og jord er blitt nye.

Dette er tankens og trøstens og håpets ord til oss i dag. Jeg sier ikke at jeg har forstått alt dette. Men jeg overbevist om at vi som kristne i en flerreligiøs og utfordrende verden skulle bruke mye mer bønn, tid og tankekraft på å trenge inn i oppstandelsens og den kommende verdens mange hemmeligheter. Det er som apostelen sier: Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle forvandles, brått, på et øyeblikk, ved det siste basunstøt. For basunen skal lyde, de døde skal stå opp i uforgjengelighet, og vi skal bli forvandlet. For det forgjengelige må bli kledd i uforgjengelighet, og det dødelige må bli kledd i udødelighet. Og når dette forgjengelige er kledd i uforgjengelighet og dette dødelige er kledd i udødelighet, da oppfylles det som står skrevet: Døden er oppslukt, seieren vunnet.

Å, Herre Krist, bryt dette kosmos’ kulde,

la jorden nå fullkommenhet i deg.

Og la oss se ditt frelseransikt stråle,

så vi kan eie håp og finne vei.

 

Og når du kaster nye ord og kloder

inn i et nytt og renset himmelrom,

da la den jord som vi engang bebodde

bli deg et tempel og en helligdom!

 

Å, Herre Krist, du kommer, vi skal se deg

og bli forvandlet ved basunens klang.

Da skal vi kjenne varmen fra ditt åsyn,

mens alt omkring går opp i lys og sang.

© T: Eyvind Skeie

 

 

Betydningen av Kristi oppstandelse

Terje Grøstad: Kristus fra Torino

Fra bokverket «Vann av klippen»

I kveld, på påskeaften, sender jeg ut denne prekenen, som jeg holdt i Sofiemyr kirke for en tid siden. Jeg kan ha lagt den ut på nettstedet en gang tidligere, men gjør det igjen fordi det er noe her som vi gjerne kan tenke over når påskemorgen gryr og vi skal feire Jesu oppstandelse.

Nylig leste jeg boken ”Follow the light”, hvor bildekunstneren T. C. Newman forteller om hvordan hun over en lang tidsperiode gjenskapte figuren på likkledet i Torino. Hun laget en tredimensjonal modell av det som er på kledet ved å studere hvordan lyset har falt inn over den eller det som engang har vært omgitt av dette kledet.

I år 2000 var jeg i Torino sammen med bildekunstneren Terje Grøstad og så kledet. Det er vanskelig å glemme hvordan Terje Grøstad, som døde i 2011, med hele sin kunstneriske intuisjon var overbevist om at avtrykket på kledet var skapt på en måte som ikke kunne bli forstått annerledes enn at en eller annen form for lys hadde medvirket.

Lenge før dette hadde jeg hadde noen bevegende samtaler med Børre Knudsen om Jesu kropp og Frelserens legemlige oppstandelse.

For Børre Knudsen var Jesu døde kropp noe mer enn et avsjelet legeme. Han så påskedagen og Jesu oppstandelse som et logisk kapittel i fortellingen som begynner Langfredag og går helt frem til pinsedagen. Fortellingen handler om Jesu offer.

At Langfredag har noe med Jesu offer å gjøre, det forstår de fleste. Men hvordan hører offeret sammen med påskemorgen og Jesu oppstandelse?

Børre Knudsen tilrettela det slik:

Til den jødiske offerhandlingen hørte ilden med. Offerdyret, som nå bar skylden, skulle brennes på alteret, for slik ble synden utslettet. Offerilden representerte Guds hellige nærvær, det som skaper død og liv. Offerdyret, som bærer skylden, tåler ikke nærværet og blir fortært av ilden.

Når Jesu kropp ligger i graven, er den ikke overgitt til kroppslig forråtnelse og til å vende tilbake til jordens kretsløp. Jesu kropp, hans offerlegeme, skal utsettes for gudsnærværet, for offerilden, den som fortærer alt, og som ”døder” og gjør levende.

Dette gir dyp mening til det som skjer i Jesu grav.

Vi kan se det for oss slik: Guds hellige flamme slår ut på Jesus offerlegeme. Men så skjer oppstandelsens under! Jesus kropp, som bærer verdens synd, blir ikke fortært av ilden, for den er samtidig ren, som Gud selv. Den dødelige ilden skaper liv! Jesus står opp fra de døde! Offeret er stadfestet til alle tider.

Det er som Johan Nordahl Brun skriver i sin påskesalme: ”Trøsten står som klippen fast, at hans død og blod skal gjelde.”

I dag trenger vi et slikt vitnesbyrd om oppstandelsens gudommelige lys. Vi trenger å gå dypere inn i vår forståelse av Jesu offerhandling. Vi trenger å se mer av sammenhengen mellom Langfredag og Første påskedag, mellom soning og oppstandelse.

Vi, som er bundet av jordens kretsløp, av synd og død, trenger å høre budskapet om Den Ene som har brutt ut av skyldens og dødens fengsel, for at også vi skal se Gud og leve.

Det er også et pinsemotiv i dette, men det får jeg heller komme tilbake til senere!