På vei mot det uskapte lyset

Fra Anafora, Egypt

Jeg kommer til å være ute av landet i en periode i tiden mellom påske og pinse. Som mitt bidrag til refleksjonen i denne tiden vedlegger jeg en redigert versjon av Tekstverkstedet for Kristi Himmelfartsdag. Noen av tankene her tangerer også det som har vært fremme i andre sammenhenger i den siste tiden, knyttet til Kristi oppstandelse. Noen vil sikkert finne disse tankene nokså spekulative, mens andre vil kunne tenke videre i slike baner. Vi trenger å finne de nye ordene. I det minste håper jeg å ha gitt et lite bidrag til den felles refleksjonen! Teksten har en viss lengde. Dere får lese så langt eller kort dere orker! Hilsen Eyvind

 

Kristi himmelfartsdag

 

Refleksjoner ved Eyvind Skeie

Redigert versjon av Tekstverkstedet, Agrando

Tilgjengelig i Appstore og Googleplay

 Salme 110, 1-3 Sett deg ved min høyre hånd

Ef 4, 7-10 Han som steg ned, er den samme som steg høyt opp over alle himler for å fylle alt

Mark 16, 19-20 Etter at Herren hadde talt med de elleve, ble han tatt opp til himmelen

 

Verdensbilder på kollisjonskurs

 

Det er ikke til å komme fra at vårt moderne, naturvitenskapelig baserte verdensbilde er et helt annet enn det verdensbildet menneskene hadde i antikken, enten vi tenker på jødedommen eller den romersk/greske kulturverden.

Helt til vår egen tid var faktisk det mulig å dele det vi kunne kalle et moderne verdensbilde og likevel tenke på himmelen som der oppe, eller som et bestemt sted i universet eller like utenfor det kjente univers.

Konflikten mellom det religiøse og det naturvitenskapelige verdensbildet virket ikke like akutt og umulig. Om vi ikke så for oss Gud der oppe, kunne vi likevel tenke på Gud der ute, et eller annet sted i en dimensjon som vitenskapen ennå ikke hadde nådd frem til og kanskje heller aldri ville kunne rekke.

De siste årtiene har radikalt forandret på dette. Den moderne naturvitenskapen, med sin forskning omkring verdensrommets og livets opprinnelse, de matematiske og fysiske vitenskapene og forskning knyttet til atomfysikk og materie har utvidet naturvitenskapens område til hele universet i tid og rom og bevegelse på en helt ny måte.

Dette er ikke noe en teolog har spesielle kunnskaper om.

Men faren for teologen og for hele den kristne forkynnelse er at det ikke lenger synes å være noen plass for dette andre, det vi kaller Gud, eller himmelen, eller det stedet som Jesus befinner seg på eller i etter sin himmelfart.

Evangelietekstens ord om at Jesus ble tatt opp til himmelen kan da komme til å fremstå som utdaterte, primitive og uforståelige for svært mange mennesker i samfunnet.

Vi som taler på kirkens vegne kan selvfølgelig si at dette er bildespråk og ikke naturvitenskap og at ordene må tolkes ut fra sin samtid og så videre. Men vi kommer ikke unna det som er kristendommens hovedpåstand i påsken og frem mot pinse:

Gjennom sin oppstandelse gikk Jesus ut av det som tilhører vår jordiske eksistens og inn i noe annet som det er vanskelig å si hva er. Vi mangler rett og slett ord.

Denne mangelen på ord blir ikke mindre ved at Jesus ikke gikk over i en åndelig eller sjelelig tilværelse, men at den jordiske kroppen hans også ble en del av det nye, det som ikke tilhører vårt kjente kosmos.

Spørsmålet til oss som kristne og som kristenhet i vår egen samtid er om vi skal nøye oss med å si at dette er uforståelig og gjenstand for tro eller om vi skal prøve å finne noen ord som kan romme det.

På jakt etter de nye ordene

 Det er ikke sikkert at det er mulig for oss i dag å finne disse nye ordene. Kanskje vet vi, som menneskehet,  ennå for lite om de mulighetene som finnes i universet. I hvert fall vet det fleste av oss som deler troen på Kristus og fra tid til annen står på en prekestol for lite.

Når vi går på jakt etter de nye ordene må vi derfor være ydmyke. Vi må lytte både innover i oss selv og utover til andre stemmer, og vi må lytte bakover i historien og bruke vårt intellekt og våre anelser underveis.

Ikke minst må vi også lytte oss inn mot bibelordene og mot kirkens lange tolkningstradisjon.

Paulus hjelper oss til dette i dagens brevtekst fra Efeserbrevet: Han som steg ned, er den samme som steg høyt opp over alle himler for å fylle alt.

Dette er en ganske djerv setning av apostelen Paulus.

I den setningen finner vi ikke noe som minner om himmelen som et sted.

Den oppstandne Kristus er heller ikke plassert i himmelen i og med disse ordene av Paulus. Han har steget høyt opp over alle himler for å fylle alt.

Et bidrag fra Olaf Hillestad

 Presten og salmedikteren Olaf Hillestad var i noen av sine tekster i nærheten av de nye ordene. Allerede i 1964 skrev han teksten Se universets Herre i rommets kongehall.

I denne teksten forsøker han å gi et moderne, naturvitenskapelig basert verdensbilde gyldighet i en salmetekst. Han oppfordrer oss som kristne til å se universets Herre (vers 1), han som tenner lyset i rommets kirkesal (vers 2)  og han som skaper livet i rommets dunkle skjød (vers 3).

I sin versjon av Store Gud, vi lover deg har han funnet et mer ekspressivt salmespråk for dette samme, for eksempel med ordene Overalt er du til stede, fyller stoff og tid og rom, verden er din eiendom.

I det tredje verset i denne salmen går han enda et skritt videre: I en ukjent dimensjon, skjult for vitenskapens øye, jubler englers legion for din trone i det høye.

Dette er en salmediktning for sin egen tid. Vi som var unge på 60-tallet i forrige århundre husker godt hvordan disse ordene stemte med vår egen livsfølelse og vårt tankemønster. Men peker samtidig ordene  fremover mot en salmepoesi som vi kanskje ennå ikke har funnet.

Et djervt verdensbilde hos Paulus

 I dagens brevtekst plasserer ikke Paulus Kristus i en eller annen krok av universet, eller utenfor universet.

Han sier at Kristus fyller alt.

Nå har vi nettopp med våre enkle ord forsøkt å beskrive hvordan det moderne, naturvitenskapelige verdensbilde synes å fylle alt. Det blir ikke noen plass til Gud.

Allerede teologen Dietrich Bonhoeffer var inne på dette da han lanserte begrepet Gud i hullene teologi.

Med det mente Bonhoeffer at det moderne menneske nær sagt ikke hadde bruk Gud som forklaringsmodell til noe av det som finnes i tilværelsen. Det var bare noen få, uforklarte huller tilbake, og det var alt de tradisjonelle religionene kunne befatte seg med.

Dette har inspirert mange moderne teologer til tanker som ligner på det Paulus kommer med i Efeserbrevet når han taler om at Kristus fyller alt.

Det er et djervt verdensbilde!

Vårt poeng blir ikke å gi Gud rom i den stadig mindre delen av det som er uforklart i tilværelsens grenseområder.

Vår oppgave og vårt ansvar er å se hvordan Kristus fyller alt, både det som var, det som er og det som kommer.

Gjennom sin oppstandelse går ikke Jesus ut av verden. Han går heller inn i verden på en ny måte, med ny kraft, gjennom sin nye kropp i verden, som er den kristne kirke.

På en eller annen måte har dette også noe å gjøre med hele skaperverket.

Kristus lar ikke sin jordiske kropp ligge og gå til grunne i graven.

Han tar også kroppen med seg inn i dette nye og sier dermed noe avgjørende om verdien av materien, det jordiske, menneskene, alt det skapte.

Vi bør mye heller undre oss over hvordan Kristus går inn i alt og fyller det, enn hvordan han går ut av alt og forlater det.

Sagt på en annen måte:

Det er Kristi nærvær som er utfordringen, ikke hans fravær.

At han blir tatt opp til himmelen, forsterker nærværet.

Men dette nærværet skjer gjennom de elleve, som her kan bli sett på som kristenheten, de som tror og bekjenner at Jesus er veien, sannheten og livet.

Det er noe av dette Aage Samuelsen på merkverdig vis har funnet ord for i salmen O Jesus, du som fyller alt i alle. Hans i og for seg tradisjonelle vekkelsessang får en mye større gyldighet og kraft når den blir forstått i denne større sammenhengen.

Det som var før alt ble til

 La oss prøve å finne et språk for dette mysteriet.

Vi vil da ikke begynne med skapelsen og det som er til, men heller ta vårt utgangspunkt i skapelsens motsetning, det ikke-skapte, det som var før alt ble skapt. Men kan vi si noe om dette?

Vi er ute på ganske dypt vann, både vitenskapelig og filosofisk.

Men det finnes et språk ved siden av det naturvitenskapelige språket og det filosofiske. Det er bekjennelsens språk, slik vi har fått det overlevert gjennom kirkens doksologi, dens lovprisende trosutsagn.

I den østlige kirketradisjonen finnes det et språk som på en ganske dyp måte gir uttrykk for gudsmysteriet. Et begrep fra denne tradisjonen er det uskapte lyset.

I skapelsesfortellingen i Første Mosebok leser vi om hvordan Gud skapte lyset som sin aller første gjerning da Gud da: Bli lys.

Siden, og ikke før på skapelsens fjerde dag, ble lysene på himmelhvelvingen skapt, sol, måne og stjerner.

Det var altså et lys i universet før solens og stjernenes lys. Men også dette lyset var skapt av Gud, det var en del av skaperverket.

Det uskapte lyset var til før Gud skapte det lyset vi kjenner, da Gud sa Bli lys.

Når Kristus i Den nikenske trosbekjennelse blir skildret som født, ikke skapt, Gud av Gud, lys av lys, er det dette uskapte lyset det er tale om.

Men hvor er dette lyset?

Det vet vi ikke. Kanskje det fyller den skapte verden med et gudsnærvær uten at vi ser det?

Kanskje det er skjult i gudsmysteriets mørke, det som skjuler treenighetens mysterium, den brennende, hemmelige kjerne av guddommelig kraft som alt stiger frem av?

Vi vet ikke dette.

Men for en som tror gir det mening å si at Gud bor i det andre lyset, det uskapte lyset, det intet menneskeøye kan tåle å se.

I dette perspektivet kan vi lese fortellingene om Moses, Salomo, profeter, forklarelsen på berget. Det er det uskapte lyset som viser seg. Det uskapte lyset som den hellige Gud har som sin kappe.

I en kappe av uskapt lys går han gjennom universet.

Jesu oppstandelse

 Jesu himmelfart lar seg ikke forstå hvis vi ikke tar vårt utgangspunkt i Jesu legemlige oppstandelse.

Den som blir tatt opp til himmelen er han som stod opp fra de døde tredje dag.

Men Jesu oppstandelse innebærer at den kroppen som lå i graven hadde gjennomgått en forvandling, i motsetning til det som skjedde da Lasarus ble kalt tilbake til livet.

Lasarus døde igjen og hans jordiske levninger gikk tilbake til kretsløpet.

Jesu kropp ble tatt ut av det jordiske kretsløpet. Det finnes dermed ingen rester av Jesu kropp, heller ikke om vi beveger oss helt ned på molekylnivået.

Men hvordan skal vi beskrive det som skjedde med Jesu kropp?

Om vi skal bruke de ordene vi til nå har funnet frem til, kan vi si det slik: Ved sin oppstandelse gikk Jesus hjem til det uskapte lyset.

Det var dette lyset han kom fra han som var Gud av Gud og lys av lys.

Men han som dro hjem til det uskapte lyset, var en annen enn han som dro ut gjennom inkarnasjonens mysterium. Nå har han en jordisk kropp. Denne jordiske kroppen må bli forenet med det uskapte lyset. Det skjer ved Jesu oppstandelse på den den tredje dag.

Troens vei til det uskapte lyset

 Jesu legemlige oppstandelse sender et mektig signal til alle oss som bor i dødens verden: Det finnes en vei til det uskapte lyset!

Det finne en oppstandelse også for oss, vi som er bundet til støvet og til jorden. Vår kropp skal bli forvandlet. Vi er på vei mot det uskapte lyset.

Vi skal skue Gud med øyne som tåler Guds evige, flammende, uskapte lys.

Det skal skje på oppstandelsens morgen. Vi skal forenes med opphavet. Vi er på vei hjem, på vei mot lyset og mot Gud.

Men det er ikke bare vi som er på vei. En gang skal Gud bli alt i alle.

Vi har lov til å tro at hele kosmos, alt det skapte, universet med vår lille jord og naturens mangfold, alt er på vei mot det uskapte lyset og en tid da den gudommelige forvandlingskraften skal skape alt på nytt og gjennomstrømme det som som da finnes med uskapt lys.

Dette er et trosutsagn som ikke lar seg vitenskapelig bevise.

I troens perspektiv gir det både mening, håp og trøst.

Troen har sin egen vei til det uskapte lyset.

Lys materie?

Noen av oss blir fasinert av vitenskapens nye antakelser om at det finnes mørk materie, svarte hull og ufattelige dyp av tyngde, som vi nå forstår er en del av universets store helhet.

Det går an å spørre, selvfølgelig uvitenskapelig, men likevel som en tanke i trosperspektivet: Finnes det også noe annet, noe vi kan kalle lys materie, åpninger mot noe som representerer guddommelig letthet, ufattelige brønner av lys, varme og kjærlighet?

Hva er det med dette lyset?

Vi har hørt om tornebusken som brant, om fjellet Sinai, hvor Guds flammende ild var skjult i det hemmelige mørket, om forklarelsen på berget, hvor Kristus ble opplyst innenfra, om engelen med sitt strålende lyn utenfor den tomme graven, om flammene på disiplenes hoder pinsedag, og om denne dagens mysterium, da Kristus vendte hjem til lyset og en sky tok ham bort for disiplenes øyne.

I troen sier vi dette:

Det finnes en vei til det uskapte lyset.

Det finnes en kosmisk pilegrimsvandring fra skapelse til nyskapelse, hvor alt er på reise gjennom tiden og mot Gud, mot lysenes Far, mot en stor gjenopprettelse som en gang skal skje, for oss og alle.

Kristi himmelfart

 I dette store perspektivet vil vi høre fortellingen om Kristi himmelfart.

Den er verken en reise opp eller ned i geografisk forstand.

Det er ikke et sted som er målet for denne reisen, men en tilstand, en ny tilværelse for Kristus hos Gud, i Treenighetens mysterium, bak det guddommelige mørket, i det uskapte lys.

Der ser vi Jesus på denne dagen.

Hans jordiske kropp er der, skinnende, strålende, forvandlet.

Men du og jeg er også der, fordi vi er i ham.

Så er det i virkeligheten ikke bare hans himmelfart vi feirer på denne dagen.

Vi feirer dypest sett vår egen himmelfart, vår egen forvandling, vår egen vei mot det uskapte lyset, der Gud skal se oss og vi skal se Gud og leve evig i Guds lys.

Et mektig budskap

 Dette er denne dagens mektige budskap. Og det skal forkynnes!

Det er vårt kall og vår oppgave som kristne, som kristenhet og kirke å forkynne det mektige håpet om lys og liv hos Gud for alle som bor her i dødens verden.

Kristi himmelfartsdag er dermed også utsendelsesdagen.

Vi er sendt ut av Kristus for å si til alle at det finnes håp. Vi er ikke overgitt til kosmisk kulde og verdensrommets store ensomhet.

Vi er på vei mot Gud.

Vi skal se ham som vi tror på.

Oppstandelsens krefter bor i oss.

Den store pilegrimsreisen har begynt.

Jord og himmel skal forenes.

Alt skal bli nytt.

Kristus sitter på tronen, sann Gud og sant menneske, vår Frelser, Befrier og Forløser.

Amen

 O Herre Krist, bryt dette kosmos’ kulde,

la jorden nå fullkommenhet i deg.

Og la oss se ditt Frelseransikt stråle,

så vi kan eie håp og finne vei.

 

Ja, når du kaster nye ord og kloder

inn i et nytt og renset himmelrom,

da la den jord som vi engang bebodde,

bli deg et tempel og en helligdom!

 

O Herre Krist, du kommer, vi skal se deg

og bli forvandlet ved basuners klang.

Da skal vi kjenne varmen fra ditt åsyn,

mens alt omkring går opp i lys og sang.

 © Eyvind Skeie

 316 salmer og sanger nr. 283

 

 

Oppstandelse

Terje Grøstad: Oppstandelse

Fra bokverket «Vann av klippen», Grøstad/Skeie

Noen refleksjoner knyttet til oppstandelse, med hilsen til dere alle!

 

Jesu oppstandelse er enestående, ikke bare i verdens historie, men i den store fortellingen om kosmos, om kloder og stjerner og naturens kretsløp.

Dette klarer vi ikke å trenge inni. Men om vi tror på Jesu legemlige oppstandelse, så kan vi ikke la være å grunne videre på det. Det er ikke minst viktig i en tid hvor matematikk, fysikk og naturvitenskap er i ferd med å gi oss nye innsikter i det som verden består av.

Jesus gikk, gjennom sin legemlige oppstandelse, ut av det vi er i og inn i noe annet. Dette andre kan vi gjerne kalle det som er utenfor, eller himmelen, eller det gudommelige lyset, eller Gud.

Ja, kanskje kan vi si det slik at Jesus, gjennom sin legemlige oppstandelse, ble forenet med det gudommelige lys.

Når Jesus har stått opp med sin kropp, kan vi ikke lenger bare tale åndelig eller sjelelig om det som finnes bak døden. Det som er bak døden har også en kroppslig side. I kirken bekjenner vi at vi tror på legemets oppstandelse og det evige liv.

Dette medfører at vi som kristne må være forsiktige med en religionsutøvelse som ser bort fra det kroppslige og kun befatter seg med menneskets sjel eller sjelelige side, enten det skjer i form av spiritisme, tro på sjelevandring eller ulike former for åndelige seanser som retter seg mot ånd og ånder eller sjel og sjeler.

For oss som kristne er mennesket en helhet. Paulus utvikler i 1. Korinterbrev kapittel 15 disse tankene langt videre enn vi kan gjøre her. Han snakker om det dødelige som må bli kledd i udødelighet og det forgjengelige som må bli kledd i uforgjengelighet.

Gjennom det som nå er sagt, har vi ikke løst alle tankemessige, teologiske, naturvitenskapelige eller filosofiske sider ved den kristne oppstandelsestroen eller Jesu oppstandelse. Men vi har sagt noe om gyldigheten av denne troen, også for oss som lever i en annen tid enn de første kristne.

Med Gud velsigne oss alle til å her og nå, i vår jordiske tilværelse, med oppstandelsestroen dirrende i våre hjerter å si med apostelen Paulus:

Døden er oppslukt, seieren vunnet. Død, hvor er din brodd? Død hvor er din seier? Men Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre, Jesus Kristus! (1 Kor 15, v 55 og 57)

Bønnen om enhet

Bildet er fra Anafora i Egypt. I høst utkommer boken «I kjærlighetens sirkel» basert på samtaler med biskop Thomas, som har bygget dette stedet. I disse dagene tenker jeg mye på alle mine venner blant Egypts kristne befolkning, og ikke minst på biskopene i den koptiske kirke, som møter store utfordringer i lederskap og sjelesorg. Etter ti års vennskap med biskop Thomas vet jeg litt om hvor vanskelig det er å befinne seg i et lederskap som hele tiden må balansere mellom tydelighet og ansvarlighet. Jeg legger her ut en betraktning fra «I kjærlighetens sirkel», med motiv fra påsketiden. Vi trenger å minne hverandre om at den egyptiske kirken (koptisk betyr egentlig egyptisk) har en rik åndelig arv som også kan inspirere oss, uansett hvilken kirkelige tradisjon vi befinner oss i. Støtt gjerne Stefanusalliansen som har åpnet dørene til denne skattkammeret av tro og etterfølgelse for meg og mange andre, og som bistår biskop Thomas og andre i dagens Egypt.

Som den inkarnerte seierherre fra Golgata er Jesus gitt makt til å forløse skaperverket.Han er den som fører oss tilbake til det vi mistet hos Gud da vi valgte den enkleste løsningen. Men nå er det blitt mulig for oss å nærme oss Gud på et annet grunnlag.

I vår enhet med Kristus har vi også enhet med hverandre, med hele skaperverket og med Gud. Det er som Jesus sier i den store bønnen som vi finner i evangeliet etter Johannes: Den herligheten du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett: jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett.

Det er en del av Jesu menneskelighet, at han tar oss helt inn til sin himmelske Far. I oppstandelsen skjer det motsatte av det som skjedde da Jesus skjulte seg i vår menneskelige natur.

Nå er det vi som er skjult i hans oppstandne natur. Gjennom hans oppstandelse er vi i ham. Han har tatt min menneskelighet med alle dens svakheter og dekket den med sin egen kropp, den som bærer oppstandelsens lys.

Dypest sett er dette inkarnasjonens ytterste konsekvens. Vi får del i den herlighet som den inkarnerte Gud har vunnet gjennom død og oppstandelse. Slik han ble skjult i vår natur, blir vi skjult i hans.

Vi er som døde i ham og får dermed del i hans ære i oppstandelsens glans. Dette er den troens forvandlingskraft som er satt inn i vår verden, som en bølge av fornyelse og håp.

Fra «I kjærlighetens sirkel», utkommer høsten 2017

Hilsen Eyvind Skeie

Maria, sett med lutherske presteøyne

Fra Oppstandelseskirken,  Anafora, Egypt

Jeg tillater meg å hitsette noen tanker fra Tekstverkstedet mitt om Maria, sett med lutherske presteøyne. Jeg ser ikke bort fra at mine katolske venner også vil kunne nikke gjenkjennede til noe av det som står her. God søndag!

 Vi kan lære mye av Marias tjenersinn og åpenhet. Vi kan også lære noe av hennes praktiske sans og vågemot når hun spør engelen om hvordan dette skal skje. Men det viktigste Maria kan lære oss, det er å gå inn i mysteriets skygge.

I vår tid skal alt helst forklares. Vi skal forstå Gud. Vi skal ha meninger om alle sider ved tilværelsen. Maria forstår ikke alt. Men hun hører kallet og sier ja. Det er et slikt ja vi blir utfordret til å si på denne dagen.

Vi utfordres til å si ja til noe vi dypest sett ikke kan forstå. Vi sier ja til mysteriet. Vi sier ja til at vi mennesker, på underlig vis, kan bære Jesus i vårt hjerte. Det skjer ikke på samme måten som med Maria, men det skjer likevel når vi tror og når vi lever i Guds store nåde.

Det Maria sier ja til, er ikke bare det uutgrunnelige mysteriet om Gud. Hun sier ja til ham som stiger frem fra mysteriet og viser oss Guds ansikt i et menneskes ansikt, Jesus Kristus. Av Maria kan vi lære å se Gud i Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn.

Maria er kanskje hovedpersonen i denne bibelteksten. Men hun er ikke tekstens hovedtema. Tekstens hovedtema er dette: Hvem er dette barnet som skal bli født, hvem er han som skal bli gitt navnet Jesus?

Navnet sier alt om dette nye menneskets oppgave i verden. Det betyr: Jahve frelser eller Gud frelser. Det engelen kommer med bud om, er noe helt nytt i den menneskelige historie. Det er et under som skal skje, en skapelse, noe som aldri har skjedd på jorden før.

Rett nok var det en kjent forestilling, både i den greske, den romerske og den egyptiske mytologien at en mannlig Gud kunne få barn med en jordisk kvinne. For å forstå det som skjer i og omkring Jesu fødsel, må vi forlate mytologiens verden og bevege oss inn i skapelsesteologien.

Gud skapte mennesket i sitt bilde. Nå skal det skapes et nytt menneske i Marias liv. Dette nye mennesket, Jesus, skal være et helt og fullt menneske, men likevel forskjellig fra alle andre mennesker. Etter kristen tro er Jesus ikke halvt Gud og halvt menneske, slik den mytologiske forestillingen er.

Jesus Kristus er helt og fullt menneske og helt og fullt Gud. Med et teologisk språk som går helt tilbake til oldkirken sier vi det slik: Jesus Kristus er en person, men har to naturer. Det tok lang tid før kristenheten klarte å sette ord på dette i sin bekjennelse.

I Den nikenske trosbekjennelsen fikk det følgende uttrykk: Vi tror på én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen, før alle tider, Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved ham er alt blitt skapt. For oss mennesker og til vår frelse steg han ned fra himmelen, og ved Den hellige Ånd og av jomfru Maria ble han menneske av kjøtt og blod.

På Maria Budskapsdag er det denne bekjennelsen vi holder fast ved, sammen med kristne over hele verden. Maria blir på denne måten gudføderske, den som føder Gud.  Men hun er også menneskeføderske, den som føder det sanne mennesket, Jesus.

Kirkens tro er at Gud har valgt å involvere seg med menneskene på denne måten, ved selv å bli et menneske, helt og fullt. Maria står i krysningspunktet av disse veldige perspektivene: Mennesket, skapt i Guds bilde og den evige, usynlige Gud som velger å åpenbare seg i et menneskes skikkelse i verden.

Credo

Jeg tror at Jesus Kristus

er unnfanget på skremmende, underfull vis

Jeg tror at Jesu kropp,

vevet av ben og sener og dekket med hud

ikke var skjult for Gud

da Han ble formet i jordens dyp,

som er morslivet.




Jeg tror at

Jesu fosterlegeme var rent og hellig,

skapt som på skapelsens sjette dag,

da mennesket ble til i paradiset.




Jeg tror at dette hellige legemet

bodde i Marias kropp i ni måneder

og at hennes kropp, av stjernestøv og jord,

bar på menneskehetens urgamle erindring.




Jeg tror at Jesus ble podet inn i slekten

som et friskt skudd på en gammel rot.


Eyvind Skeie/Jesu syv fødsler

Trenger vi salmediktere?

Herved to refleksjoner knyttet til overskriften.

I sitt brev til Spalatin i det store salmeåret 1524 skriver Luther at han har satt sammen noen salmetekster. Dette har han gjort etter å ha søkt etter diktere omkring i Tyskland, men uten å finne noen som kunne skrive salmer. Han egne salmer gir han en foreløpig karakter ved å uttrykke at han vil inspirere andre til å gjøre det bedre.

Luther representerer gjennom dette en kulturell, teologisk og kunstnerisk åpenhet. Han lukker ikke sitt reformatoriske engasjement inne i sitt eget språk og sine egne formler, men gir plass til andre, både i nåtid og fremtid. Dette er et dynamisk element hos Luther. Det åpner for hele det store mangfold som den evangeliske kirkesangen representerer, ja, for hele den kirkemusikalske kraften som har så mange høydepunkter helt frem til vår egen tid, i tekst og tone. Vi trenger salmediktere og salmekomponister!

Men det er et annet poeng som er like viktig:

Den lutherske koralen representere noe annet enn den koraltradisjonen som Calvin var opphavspersonen til. Hos Calvin var respekten for gudsordet, Skriften, så stor at Calvin kun så for seg at salmen kunne bestå av versifiserte versjoner av bibeltekst, i særdeleshet fra Salmenes Bok. Calvin hadde derfor grunnleggende ikke bruk for salmediktere, men versemakere som kunne sette bibelteksten opp i verseform med rim.

Martin Luther hadde et friere forhold til dette. Hans versjoner av bibelske salmer var samtidig er stykke personlig diktning og teologisk refleksjon. Han gikk langt ut over det som lå i de bibelske salmene alene. Det er nok å henvise til hvordan han skrev «Ein feste Burg ist unser Gott» som en versjon av Salme 46 i Salmenes Bok.

Luthers koralprogram kan dermed ikke gjennomføres uten salmediktere med språklig mestring og teologisk refleksjon og gjennombruddskraft.

Aktuell kommentar:

I våre lutherske kirker synger vi ikke sjelden bibeltekster på enkle gospelmelodier i stedet for salmer/koraler med et kunstnerisk avtrykk av diktere og komponister. Men dette er ikke i tråd med hovedtanken bak den lutherske koral. Det minner faktisk mer om Calvins salmeforståelse enn Luthers.

Det er dessverre lav bevissthet dette i mange kirkelige miljøer. Svært mange nøyer seg med å gjenta ufortolkede bibelvers på en måte som musikalsk og tekstlig ikke er tilfredsstillende i sammenligning med den lutherske koralen. Dermed gjør man salmene, salmedikterne og salmekomponistene til truede arter.

Det er også en annen fare med dette: Man risikerer å fremme en bibelbruk som nærmest har et magisk forhold til bibelordet og ikke forholder seg til at Bibelens ord må tolkes, kontekstualiseres, og gjerne passere gjennom et kunstnerisk temperament før det får et fullgyldig uttrykk i koralen. Ja, gjerne to kunstneriske temperamenter, om også komponistene medregnes, noe den musikkutdannede Martin Luther selv ville hatt sans for. Uten Luther, ingen Kingo, ingen Dass, ingen Brorson, ingen Grundtvig, ingen Landstad, ingen Blix, ingen Bach.

Spørsmål om oppdrag

Jeg tar på meg forskjellige former for oppdrag i den grad det er mulig. Ut året 2017 er det ganske fullt i kalenderen. For 2018 har jeg satt opp noen tider hvor jeg er åpen for oppdrag som medfører reisevirksomhet. 

Her er de foretrukne ukene:
Uke 4 og uke 5

Uke 10 og uke 11

Uke 15 og uke 16

Uke 36 og uke 37

Uke 43 og uke 44

Uke 46 og uke 47
Spør meg gjerne i disse ukene! Om det er lang reisetid, kan det være fint å ha flere arrangementer over noen dager, og gjerne med foredrag om staber og annet om formiddagen, og salmekveld eller foredrag om kvelden. I kirken har jeg gode erfaringer med prostisamlinger og lokale arrangementer i menighetene. Se oversikten og finn ut hva som passer! Send forespørsel via denne linken: post@tekstogtone.no
Honorar tilpasses etter satsene til Norsk Forfattersentrum.

Forslag til temaer:

Eyvind Skeies salmer og salmediktning
Dette blir som et "talkshow" hvor jeg presenterer salmer tematisk, og gjerne i samarbeid med arrangøren. Jeg forteller, synger og samarbeider med lokale musikalske krefter, ofte i regi av organist eller korleder. Maks 1 time og 30 minutter

En nordisk salmereise
Presentasjon av salmediktere og komponister jeg har møtt, fortellinger, anekdoter, presentasjon av deres salmer. Maks 1 time og 30 minutter.

Dikt og salmer i livets grenseland
En del av mine tekster og sanger knyttet til dette, livsmot, sorg, håp.

Fra Portveien til Paradis
Momenter fra min livsfortellingen, steder, personer, engasjement, sanger og bøker, tilpasses etter behov.

Svein Ellingsen, hans liv, salmer og salmemotiver
Med referanse til biografien jeg utgav i 2009.

Tekstarbeid og preken
Gjerne fagseminar for prester og organister, knyttet til søndagens tekster. Seminarform eller foredrag.

Medvirkning ved søndagens gudstjeneste
Som en del av et utvidetopplegg kan jeg medvirke ved gudstjenester, for eksempel ved at det er mine salmer som synges og at deler av prekenen "erstattes" av innledning til salmene etter hvert i liturgien. Gir energi og god salmesang! Fin erfaring med dette!

Martin Luther, tiden, livet, salmer og gudstjeneste
Martin Luther er fremdeles aktuell, selv om reformasjonsjubileet ble feiret i 2017. Mitt bidrag kan tilpasses, fagseminar, foredrag, inspirasjon, for flere grupper.

Gudstjenestens dramaturgi og manuskript
Fagseminar, men kan også tilpasses menighetens gudstjenestearbeid.

Alt er blitt til ved ham
Kristologiske overveielser, til inspirasjon og fordypelse. Fra Jesu preeksistens og til moderne "økokristologi".
En kreativ reise
Seminar, foredrag eller arbeidsprosess hvor vi ser på den kreative prosessen. Kan variere i tid og form og gjerne knyttes til det lokale behovet i stab eller fellesskap, og med et tema i tillegg. Hvem er vi, hva vi vil, hvordan finner vi vår kreative energi.

Et hymnologisk ørneblikk
En reise gjennom den kristne sangens og musikkens historie, fra den arkaiske kulturen og til i vår egen tid. Hvorfor synger mennesket, hva er sangens plass i kulten og i livet og hva er kristen sang i et slikt perspektiv.

Norske helgener
Fortellingen om de fire norske hovedhelgener og deres utfordring til oss i dag, Sta Sunniva, St Olav, St Hallvard og St Eystein. Foredrag og gjerne samtale.

Den koptiske kirke, spritualitet, historie, personer
Dette kan være alt fra generell oversikt til fortelling og presentasjon av Mama Maggie og biskop Thomas, basert på bokutgivelser om og meg disse to. Gjerne i samarbeid med Stefanusalliansen. Foredrag, seminar, inspirasjon

Barnets religiøse dimensjoner
Foredrag eller arbeidsprosess knyttet til syv dimensjoner av barnets religiøse erfaring og utvikling. Passer for foreldre, trosopplærere, menighetsmennesker og andre. Kort eller langt.

Varme og grensesettende voksne
Dette knytter seg til mitt arbeid med "Være Sammen", et pedagogisk innhold med kompentanseheving for norske barnehager, men her tilpasset foreldre og andre som har med barn å gjøre.

Mentortjeneste og veiledning
I begrenset omfang kan jeg ta på meg mentortjeneste, respons og veiledning knyttet til den kreative skriveprosessen, knyttet til ideer og manuskripter, spesielt innenfor sangtekster og tekster i grenseområdet mellom fag og spiritualitet, men også innen "det kirkelige kulturfeltet" i videre forstand. Som frilans fra 1986 har jeg en relevant erfaring som andre kanskje kan dra nytte av.


Beslektede temaer lar seg finne!





Det stedfortredende motiv

I mitt Tekstverksted (Appstore og Googleplay) har jeg måtte si noe om offertanken og det stedfortredende motiv i jødedom og kristendom. Dette er ytterst vanskelig. Herved noen avsnitt!

Det øverstepresten profeterer om, men uten helt å forstå det, handler om det stedfortredende motiv i kristendommen. I jødedommen møter det stedfortredende oss på denne måten: Ofringen av væren som Abraham fant i tornekrattet skjer i stedet for ofringen av sønnen.

I kristendommen komme det stedfortredende motiv frem gjennom ideen om at Jesus dør for menneskenes synder. Slik er det blitt sagt og forkynt i kristenheten gjennom alle århundrer.

Også Hebreerbrevet, som dagens brevtekst er hentet fra, holder fast ved denne tanken: Jesus er øverstepresten som bærer frem seg selv som det siste, fullkomne offer. Dette gjør han fordi han ikke kan unnlate å lide med oss i vår svakhet.

Men dette stedfortredende motiv i kristendommen fører med seg mange utfordringer for tro og tanke. På en måte vender vi gjennom dette motivet tilbake til det som også er et grunnproblem i fortellingen om Abrahams offer: Hva krever egentlig Gud av oss mennesker? Krever Gud offer? Om svaret er ja, hvorfor er det slik?

For en moderne, humanistisk tankegang kan det virke både frastøtende og gammeldags å si at det hører med til vårt kristne gudsbilde at Gud krever offer. Tanken synes å stride grunnleggende mot budskapet om Guds kjærlighet. Noen vil si at de ikke kan tro på en så hevngjerrig Gud.

Mange har også problemer med hele den tankekonstruksjonen som er knyttet til dette, nemlig at Gud først skaper oss mennesker og elsker oss høyt, deretter lar han oss falle i synd og straffer oss ved å drive oss ut av paradiset og dømme oss til fortapelsen, inntil han endelig, i dramaets siste akt, sender sin egen, elskede Sønn for at han skal lide døden på korset og frelse oss fra våre synder.

Når man sier det på denne måten, er det forståelig at ganske mange mennesker ikke kan fatte og begripe at dette er den eneste måten som Gud kan vise sin kjærlighet på og frelse oss fra våre synder.

En personlig bekjennelse fra den som skriver dette:

Jeg kan skjønne at hele denne fremstillingen virker merkelig og vanskelig å ta til seg og forstå, både det gudsbildet den representerer og den plass den gir Jesus, som offerlam og frelser. Når jeg likevel kan si at dette er viktig for meg som kristen, er det av følgende grunner:

Jeg tror at Jesus levde for mer enn seg selv. Jesus levde også for andre. Dette Jesu liv for andre hadde en dybde som gikk langt ut over alle mine menneskelige forståelsesrammer.

Jeg kan si det slik: Jesus levde mitt liv.

Det samme sier Hebreerbrevets forfatter: Han er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd. Jeg aksepterer dermed det stedfortredende motiv i Jesu liv. Han levde for meg i aller dypeste forstand.

Men også hans død var for meg. Han bar mitt jordiske liv og min evige skjebne inn i dødens store mørke. Der inne, i det vi har kalt den gudommelige dunkelheten, gjorde han også noe for meg: Han sonet mine synder. Han bar meg hjem til Gud. Slik tenker jeg om det som skjedde på korset.

Men slik kan jeg også tenke om hans oppstandelse: Jesus oppstod for meg.  I ham har jeg det evige liv. Men hvordan får jeg tak i dette i min egen gudstro?

For meg er svaret dette: Jeg må ta alle disse store og vanskelige spørsmålene med meg inn i noen andre rom enn det intellektuelle og begrepsmessige.

For meg er dette rommet bønnens rom, forkynnelsens rom og sakramentenes rom. Det går simpelthen ikke an å løse alle disse spørsmålene på det teoretiske plan. Du og jeg må leve med Jesus for å forstå dybden i hans stedfortredende liv, død og oppstandelse for oss.

Vi må bli født på ny med ham i dåpen, leve et troens liv under Ordets forkynnelse og møte ham i brødet og i vinen. Da vil dybdene i hans stedfortredende gjerning for oss langsomt bli en del av vårt daglige liv, vår livshorisont og forståelse. Fremdeles vil vi ikke skjønne alt.

Ofte vil vi være overgitt til dunkelheten hos Gud, slik Abraham var det underveis til Moria. Men noen ganger vil lyset skinne, det lys som kommer utenfra og som stråler aller klarest i fortellingen om Jesus.

La oss derfor frimodig tre frem for nådens trone, så vi kan finne barmhjertighet og nåde som gir hjelp i rette tid.

Gud krever ikke offer. Gud ønsker tro. I kristendommen er offertanken skjult under forestillingen om Jesu stedfortredende lidelse, død og oppstandelse.

Hilsen Eyvind S

Salme til reformasjonsjubileet 2017

Jeg ble spurt om å skrive en salmetekst til reformasjonsjubileet i Bergen. Måtte da tenke gjennom en del sider ved denne hendelsen, og ikke minst hvordan jeg ville fortolke den i en spisset salmetekst i dag, ved å bygge en bro mellom det som var og det som er. Her er så en kommentert utgave av de syv versene som fremkom.

Salme til reformasjonsjubileet 1517 – 2017

 Uroppført under Reformasjonsbyen Bergen i mars 2017

 

Kommentar vers 1:

I en tid hvor vi som kirke leter etter relevans og betydning på mange ulike måter er det viktig å søke inn til kjernen, ikke minst når vi skal minnes og fortolke reformasjonen. Bildet av den gode Gud forankres her i Jesu død og blod, som både handler om det Jesus gjorde for oss og til vår frelse, men også har en sakramental klang.

 

1 Stig frem, Guds folk, på tidens torg,

forkynn at Gud er god,

for ennå gjelder Jesu død

og kraften i hans blod!

Gi opp ditt mismot og din tvil,

du lever under nådens smil

i Jesu Kristi navn.

Kommentar vers 2:

Vi kan ikke lenger bare gjenta Luthers spørsmål etter en nådig Gud. Det spørsmålet lever ikke lenger i folkereligiøsiteten og heller ikke hos mange i kirken. I vår tid må vi gjenfinne det tapte gudsbildet i inkarnasjonen, i Jesu ansikt. Vi ser Guds ansikt i Guds Sønn.

2 Om noen spør: Hvor er din Gud?

Da gi dem dette svar:

Vi tror på ham som ble vår bror

og kalte Gud sin Far.

Vi ser Guds ansikt i Guds Sønn

og hilser ham med takk og bønn

i Jesu Kristi navn.

Kommentar vers 3:

Vi trenger også å gjenreise forbindelsen mellom gudsbildet og menneskebildet eller menneskesynet i vår egen tid. Dette har også i seg en mektig etisk impuls, forsøkt formulert i den siste delen av dette verset.

 3 De fremste bilder vi kan se

av Gud i tiden her

er mennesker som Gud har skapt

og ennå holder kjær.

Vær sterk, vær glad, vær stolt, vær fri,

stå opp for menneskets verdi,

i Jesu Kristi navn.

 Kommentar vers 4:

Dette verset går tilbake til et motiv hos Luther, hvor mennesket er beskrevet som en tigger for Gud. Her brukes denne tanken også i et perspektiv av solidaritet. Enten vi tror eller ikke, er vi tiggere for Gud. Evangeliet er at nåden har sin egen vei.

4 Vi står som tiggere for Gud,

det gjør oss ett med dem

som leter etter paradis

og ikke finner hjem.

Men nåden har sin egen vei,

Guds hjertedør har åpnet seg

i Jesu Kristi navn.

 Kommentar vers 5:

Synet på menigheten er sentral hos Luther. Han regner dåpssakramentet som det egentlige ordinasjonssakramentet og legger vekt på det alminnelige prestedømmet. Denne myndiggjøringen er sentral, også for synet på gudstjenesten, hvor Luther ikke lenger ser på prestene som gudstjenestens handlende subjekter, men den syngende menighet, Guds folk i verden.

5 Guds kirke, folk og presteskap

er hver og en som tror.

Vi deler samme dåp og kalk

og lever av Guds Ord.

Vi står frimodig for vår Gud

og jubler troens glede ut

i Jesu Kristi i navn.

Kommentar vers 6:

Bønnen fra dypet er her sett i sammenheng med Guds gode skaperdrømmer og menneskets svik. Skaperdrømmene omfatter ikke bare naturen, men hele skaperverket og mennesket som en del av dette. Vi roper om å bli hørt og sett av det gudommelige blikket.

 6 Fra dypet roper vi til deg:

Hvor lenge blir det slik

at din, den gode skaperdrøm

går tapt med våre svik?

I nød og redsel, sorg og gru,

å, Herre, se oss, hør oss, du,

i Jesu Kristi navn.

Kommentar vers 7:

Med bønnens ord løftes bildet frem av et hellig folk som er berørt av Kristi kjærlighet. Ordet om den stengte port bringer tanken hen på oppstandelsen, men også på paradisets port og skilleveggen mellom mennesker og Gud.

 7 Berør oss med din kjærlighet,

ta bort vår skyld og skam

og skap av oss et hellig folk,

vår Frelser og Guds Lam!

Den stengte port er revet ned,

hver motløs sjel kan finne fred

i Jesu Kristi navn.

© T: Eyvind Skeie 2017

Melodien ved uroppføringer er ved Eilert Tøsse/©: Cantando Musikkforlag

Språket om Gud

Hvordan taler vi om Gud? Jeg la i går ut noen tanker kn yttet til «Jesu blod». Åste Dokka skriver klokt i Vårt Land i dag, og mener at jeg kan ha glemt at frelse har noe med frigjøring å gjøre. Det må jeg tenke over. Men jeg tenker også over hvordan vi egentlig taler om Gud. Hele livet mitt, fra jeg begynte å skrive salmetekster og bønner, har jeg strevet med dette, å finne et gyldig språk som fører inn i det kristne trosmysteriet. Noen ganger har jeg vært nær de klassiske formuleringene og det språklige universet i Bibelens to deler, Det gamle og Det nye testamente. Andre ganger har jeg vært forholdsvis langt unna. Jeg har fått ros og ris om hverandre, og det er greit. Det viktige er at vi som formulerer trosutsagn i salmer, prekener og bønner hele tiden reflekterer over språkets muligheter og det motsatte. Noe kan sies. Noen må det ties om. Likevel er ikke troen ordløs. Den har et innhold som både klinger inn mot vår menneskelige erfaring og fortellingen om Jesus, slik den åpnes for oss, både hos evangelistene, i brevlitteraturen – og de hele det veldige kosmos av profeti og kultus som vi finner i Det gamle testamente. Alt er og må være «etter Skriftene», som Paulus sier. At Jesus gir sitt blod, får sin dimensjon av frelse fordi det skjedde etter Skriftene. Også hans oppstandelse henter sin mening fra dette, den skjedde etter Skriftene. Det går altså ikke an å holde en preken som kun tar utgangspunkt i den menneskelige erfaring. Prekenen må også hente sitt språk, sine ordbilder og sine tolkningsnøkler, fra Skriftene. Det er jo også et godt protestantisk prinsipp. I «Jesu syv fødsler», som kom ut for noen år siden, prøver jeg å lete etter noen brennpunkter. Herved et dikt fra denne boken, om kalken og blodet.

 

GRAL

Nå trer jeg atter inn i katedralen.

Men alt er nakent her. Den ligger øde.

Et stort og mektig rom som bare venter

på å bli fylt av åndepust kanhende,

av den berøring som beveger alt.

 

Da ser jeg kalken, den som bærer vinen.

Den er plassert på alteret i koret

og samler all erindringskraft i kosmos.

Det jorden minnes og det engler så

er helt og fullt til stede her og nå.

 

Det er Hans blod!

Jeg kneler taus for gralen

mens sangen toner gjennom katedralen.

 

© Eyvind Skeie, fra «Jesu syv fødsler»

Jesu blod

En prestevenn gav på Facebook uttrykk for at han har sterke reservasjoner mot ordparet «Jesu blod». Disse ordene har jeg brukt i flere salmer, og i min forkynnelse ellers, i skrift og tale. Men jeg kan forstå denne reservasjonen. Setter mine refleksjoner her, som et eget tema, fordi det er noe her som jeg tror vi skal tenke over.

Jeg kan forstå dine reservasjoner, rent estetisk.

Men vi kan jo ikke komme bort fra at Jesu blod, alene, er ytterst sentralt hos Paulus, og uten at det alltid er direkte sakramentalt i konteksten.

Hele den gammeltestamentlige offertjenesten var en temmelig blodig affære.

Det er jo denne Jesus trer inn i ved å gi sitt blod på Golgata.

Kan vi egentlig snakke om (Guds) kjærlighet uten samtidig å referere til Jesu blod?

Det strider også i mot min «forfinede» religiøse dannelse og den tidlige religionsfenomenologiske tanke om at de primitive offer- og blodreligionene står langt under kristendommen, som har en høyverdig etikk og estetikk, og så videre.

Men i bunn og grunn er kristendommen vel også en primitiv religion, og ordene om Jesu død, hans offerhandling og hans blod hører til i dette primitive «bunnlaget» i kristendommen, det samme gjør også nattverden, med ordene «Dette er Jesu blod». Det er jo dette vi sier, og du har sagt så mange ganger i din prestetjeneste ved alteret.

Vi klapper ikke nattverdgjestene på hodet og sier: «Gud er kjærlighet og lykke til!».

Til syvende og sist: Trenger ikke vi mennesker en Gud som gir «sitt blod for oss»? Hva har vi ellers å feste vår tro på? Nå svarte jeg helt ærlig, fordi du var åpen og ærlig. Hilsen Eyvind