Jesus i Kapernaum

Noen linjer fra Tekstverkstedet (Appstore og Google Play) til søndagens tekst og tema.

Offiseren i Kapernaum tilhører ikke det jødiske folkefellesskapet. Han kommer utenfra.

Tradisjonelt skulle ikke Jesus ha noe med en slik person å bestille.  Dette forstår offiseren, dermed ber han ikke Jesus om å komme hjem til seg, men kun å si bare et ord. Jesus hører offiserens bønn og uttaler ordene: Gå! Det skal skje slik du trodde! Slik sprenger Jesus det snevre nasjonalistiske perspektivet i jødedommen. Han knytter en forbindelse mellom løftet til Abraham om at alle folk skal bli velsignet i ham og den befalingen som han selv skal gi disiplene etter oppstandelsen, om å gå ut til alle folkeslag.

Budskapet til oss er klart: Det finnes ikke lenger noen forskjell mellom oss mennesker.

Jesu kjærlighet gjelder alle. Alt det som setter skiller og skaper splid, undertrykkelse, rasisme, uvennskap og krig hører ikke hjemme i den kristne kirke, og heller ikke i en kultur som er farget av kristendommen. Vi kan derfor ikke, verken som enkeltpersoner, som menighet og kirke eller som nasjon, erklære oss likegyldige til andre mennesker. Det gjelder uansett deres sosiale status, religion eller rase. Deres liv er like mye verdt som vårt, fordi vi er elsket av den samme Gud og frelser, Jesus Kristus.

Dette er et eksplosivt budskap. Vi må spørre oss om hvorfor vi som kristne ikke alltid står fremst i kampen for menneskeverd, rettferdighet, fred og frihet. Jesus gav den unge tjenestegutten førligheten tilbake. Han kunne reise seg og gå. Jesus gjorde dette fordi han eide det guddommelige ordet, det som skaper hva det nevner. Men vi har også ordets makt og språkets evne. Så la oss bruke denne makten og evnen til å lyse fred over våre medmennesker, komme med godt budskap og tale om rettferdighet og forsoning på en slik måte at mennesker i vår egen tid kan bli satt fri og kjenne gleden.

Hvordan finner vi dette ordet, disse ordene? Hvordan skal vi tale på en slik måte at vårt språk og våre ord blir en del av frihetens bevegelse i verden?

Disse ordene finner vi når vi setter oss inn i andre menneskers situasjon, deres erfaringer og kamp. Vi må lære oss å ta andre perspektiver enn våre egne. Det er det som kalles empati, som er den medfølelse som vekkes i oss når vi ser med andres øyne. Men for å kunne gjøre dette, må vi leve nær andre mennesker.

Når vi gjør det, finner vi det etiske fundamentet som kallesnærhetsetikk,eller møteetikk. Det er en grunnholdning som springer ut av minansvarlighet for den andre, mitt medmenneske, det som møter meg, gir meg sitt ansikt og deler sitt liv med meg. Det store spørsmål til oss som enkeltpersoner og som kirke i dag, er hvordan vi kan være nær andre mennesker på en slik måte at ansvarligheten vekkes i oss. Ved å gjøre som han gjorde, viklet Jesus seg inn i livene til offiseren, til tjenestegutten og til mange andre i Kapernaum. Våre liv er også viklet inn i hverandre, i familie, naboskap, menighet, nasjon og menneskehet. Vi bærer vi på et gudgitt ansvar for vår neste, vår søster og vår bror.

Men vi kan ikke avslutte prekenen uten å si noe mer om den vanskelige delen av denne teksten, nemlig de krasse ordene over dem som Jesus kaller rikets barn, og som ikke kan bli forstått på noen annen måte enn om jødefolket i hans egen samtid. Hva kan jeg, som predikant, si til dere som er dagens tilhørere om denne delen av teksten. Jeg innrømmer at det er vanskelig å vite helt hva jeg kan, skal og bør si. Men dette mener jeg må kunne sies:

Når Jesus sier dette, møter vi Jesus slik vi alle en gang skal møte ham på den store og merkelige dagen som noen ganger kalles for dommens dag.Det er en dag hvor Jesus skal fremstå som dommeren, han som har all makt i himmel og på jord. Det han sier på den dagen, er noe som vi mennesker aldri kan eller skal uttale, fordi det ikke er vi som skal dømme, men Jesus selv. Vi kan derfor ikke bruke disse ordene til å fordømme jødene, for eksempel ved å si at de går fortapt eller enda verre, ved å komme med utsagn her og nå som er i slekt med antisemittismen. Det eneste vi kan si er dette: Jesus ser etter tro, både hos hedninger og jøder, ja, hos oss alle. Det er denne troen som frelser oss, ikke noe annet. Ingen av oss har lov til å fradømme andre troen. Ingen må ta dommen på forskudd. Alt vi kan gjøre, er å henvise til Jesus Kristus. Han er alle menneskers dommer. Men han er også verdens frelser, forsoner og eneste håp! Det er dette den romerske offiseren gjør: Han setter sitt håp til Jesus. Han tror!

Det ligger et alvor i dette. Det går an å forspille sine muligheter. Det skal komme mange fra øst og fra vest og sitte til bords i himmelriket, men rikets barn skal kastes ut i mørket utenfor. Disse ordene leses best med brodd mot oss selv. Det må alltid være en uro i vår kristne tro. Vi skal aldri regne oss for sikre. Vi må aldri nedvurdere andre og dømme noen til å være utenfor, verken i vårt jordiske liv eller med tanke på evigheten. For hvem er du eller jeg, at vi skulle dømme andre bort fra frelsen? Gud ser alltid videre enn oss. Jesus søker de fortapte, også når de er blitt oversett og utestengt fra det religiøse og kristelige samfunn.

Å tro er vise Jesus tillit. Han er den som kommer med håp og redning til oss mennesker i vår dypeste nød. Og vi sier: Kyrie eleison. Miskunn deg, Herre, over oss og alle mennesker! Amen.

Jesus Kristus, vær min vei, vær mitt håp, vær mitt lys!

Styrk troen i meg og la meg vitne om deg i ord og handling! Amen

God søndag til dere alle! Hilsen Eyvind S

En gutt og hans mor

Fra katedralen i Santiago, september 2018, ES

Herved noen avsnitt fra Tekstverkstedet for kommende søndag. Evangeliet forteller om oppvekkelsen av enkens sønn i byen Nain.

Klokkene ringer for deg

De fleste av oss har fulgt et medmenneske til graven. Vi har stått der, i dødens kulde, og sett kisten bli senket i jorden. Det er avskjedens time, og vi vet at vi aldri mer skal møte blikket til det mennesket som nå er borte. Denne andre skal aldri mer kunne møte vårt blikk og dermed bli bekreftet som medmenneske, venn og elsket person, en som vi kunne speile oss i  og som også vi kunne speile. Det er gjennom speiling i et annet menneske at vi erkjenner oss selv. For det er slik vi er skapt: Vi er relasjonelle vesener. Vi trenger de andre for å erkjenne oss selv. John Donne formulerer dette slik: Intet menneske er en øy, hel og ubeskåret i seg selv. Hvert menneske er et stykke av fastlandet, en del av det hele. Om en jordklump skylles bort av havet, blir Europa mindre, på samme vis som en landtunge blir det, eller som et jordegods tilhørende dine venner eller deg selv, må bli det. Hvert menneskes død forminsker meg, for jeg er innesluttet i menneskeheten. Gå derfor aldri ut for å spørre: Hvem ringer klokkene for? Klokkene ringer for deg.

Tap av relasjoner

Tapet av relasjoner er felles for alle mennesker i møte med døden, uansett religion, tro og tidsalder. Enken i Nain står midt i det smertelige tapet, men også alle hennes slektninger, naboer og venner. Spørsmålet dirrer i oss: Finnes det en relasjon som varer ut over døden? Finnes det noe – eller noen – som fastholder meg når alt det som knytter meg til livet er blitt knust av dødens hammer? Et annet menneskes død berører meg så dypt fordi den alltid også bærer med seg vissheten om at også jeg er dødelig. Klokkene ringer for en annen. Men de ringer også for meg. Og Jesus gråter, fylt av inderlig medfølelse med oss som bor i dødens daler.

Inderlig medfølelse

Evangelieteksten er svært nærgående i sin skildring av det som skjer.  Jesus får inderlig medfølelsemed guttens mor. Han legger hånden på båren og taler direkte til den døde. Tekstens visuelle preg er som skrevet til en filmscene. Vi ser, føler og fornemmer. Ikke minst gjelder dette i det som videre skjer: Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus ga ham til moren. Alle ble grepet av ærefrykt, og de lovpriste Gud.

Underets flere nivåer

Det første nivået knytter vi til medfølelse, sorg og smerte ved tap av relasjoner. Det er et nivå vi alle kan gjenkjenne. Hvor gjerne skulle vi ikke ønske at den døde personen kunne få livet tilbake! Noen ganger steg dette ønsket opp i oss som en fortvilet bønn. Men vi ble ikke bønnhørt. Dødens port var stengt. Det andre nivået forklarer vi som gudsordets kraft i profetens munn, eller i Jesu munn. Drevet av medfølelse ga Jesus gutten tilbake til hans mor i dette livet, her og nå. Som Messias og frelser viste Jesus gjennom dette at han har makt over døden og evne til å skape liv. For hvem var det som kom til Nain denne dagen? Var det ikke han som kalles sann Gud av sann Gud og som var med da verden ble skapt, med alt synlig og usynlig? Det andre nivået viser oss underet som et tegn på noe Guds rike. Vi kan dermed ikke vente at dødeoppvekkelser skal være en del av vår jordiske erfaring.

Jesus ga ham til moren

Jesus tok den unge gutten i hånden, reiste ham opp og førte ham til moren. Det står at gutten da begynte å tale, men ikke hvilke ord som kom ut av hans munn. Kan vi tro at det han sa var noen av de mest grunnleggende av alle ord på det menneskelige språk: Mamma. Mor. Jeg vil til mamma. Så enkelt kan det ha vært. For er det noe annet vi ønsker enn en slik fundamental trygghet, også når vi opplever dødens kulde? I dødens nærhet søker vi beskyttelse, nærhet, akseptasjon, hud, trygghet,mamma.Alt dette finnes med den korte setningen, som kanskje er den vakreste i hele Det nye testamente: og Jesus ga ham til moren.

Gave og vemod

Kjære venner, la oss se hverandre som gaver! La oss erfare at vi er gitt til hverandre for å skape mening og sammenheng, gi lys og varme til andres liv og tilværelse. Det er ikke bare det høyeste menneskelige formål. Det er også Guds vilje med at vi er til. Og Jesus gav ham til hans mor. Den brutte relasjonen ble helbredet. Likevel er det noe dypt vemodig over denne hendelsen, som fant sted for omkring 2000 år siden. Både moren og sønnen måtte senere passere dødens grense. Deres skjebne ble ikke annerledes enn vår. Deres jordiske levninger er blitt støv og har gått tilbake til det store kretsløpet i naturen som vi alle er en del av. Det sier oss noe. Vi trenger en sterkere trøst mot døden, et håp som strekker seg ut over dødens grense.

Trøst mot døden

Vi trenger en trøst som sprenger de rammer som døden setter for vår menneskelige tilværelse. Vi trenger en trøst som er så god og sterk at den hjelper oss når vi står ved et dødsleie uten at Jesus er der og taler til den døde. Vi trenger trøst når vi står på kirkegården og hører jordklumpene buldre mot kistelokket. Vi trenger trøst når savnet river i oss og vi ikke forstår hvordan vi skal kunne leve videre når den – eller de – vi elsket, er gått bort. Finnes det en slik trøst? Det er vår gode oppgave i dag å si at denne trøsten finnes. Den finnes hos Jesus Kristus, i evangeliets ord. La oss vende tilbake til denne setningen fra evangeliet: Jesus ga ham til moren.Det er en setning som rommer helhet og sammenheng, trøst, helbredelse og uendelig barmhjertighet i et vakkert og sødmefylt møte mellom en mor og hennes sønn. Men dette er også et bilde på himmelen, på håpet, på oppstandelsens morgen for oss alle. Det venter oss et møte. Det venter oss noe som er kjent. Etter at våre kropper har gått til grunne og våre navn er glemt, skal vi likevel kunne se og kjenne Gud.

Vi skal også se og kjenne hverandre, i en helt annen form for nærvær enn det vi her og nå erfarer. Vi er fremme. Vi er i fullbyrdelsen, der alle ting er gjort nye.

Bønn

Evige Gud, vi betror oss til deg og ditt barmhjertige øye i liv og i død.

Vi ber for alle som vandrer i sorgens landskap, gi dem lys, vis dem vei.

Vi minner deg om dem som under tårer har sådd sine døde i jorden.

Gjør ikke deres håp skamme. Gi dem glede. Styrk dem i troen på Jesu seier over døden og de dødes oppstandelse.

Vi priser deg Gud, for ditt øye, du vet om alt og kjenner alle.

Tell våre tårer og gi oss like mange gleder tilbake, når vi en gang møtes i ditt evige Rike,

det som kommer. Amen.

Fra boken Dyrebare døgn, Eyvind Skeie, Luther forlag

Hilsen til alle dere som leser dette! Eyvind S

Berøring, tanker, ord

Av og til gir man seg av med ord som er for store. Eller er de egentlig det? Kanskje er ordene rett for slett for små til romme den berøring og de tanker som knytter oss til mysteriet om Gud. For en del år siden kom det en tekst til meg, først i form av en preken og senere i form av noe som det er vanskelig å bestemme, da det verken er poesi eller prosa, snarere en slags blanding av noe som er både klart og uklart, tenkt og følt, sett, men ikke alltid helt forstått, verken av meg selv eller andre. Jeg tenker på det som ble utgitt under tittelen «Jesu syv fødsler». Jeg forlanger ikke at noen skal huske dette nå. Men jeg ser på disse tekstene av og til, og tenker at jeg var på leting etter noe jeg ikke fant, eller kanskje var det noe som lette etter meg uten helt å finne meg hjemme. Jeg vet ikke om jeg er i stand til å føre dette videre, men jeg håper at noen kan ta opp disse trådene, før eller siden.

I min første fødsel

hadde jeg ingen mor.

Min kropp var født av lys

I min første fødsel

og uten navle.

I min første fødsel

var jeg i det dunkle.

Jeg husker bare fjerne stemmer

– var det englene som mumlet –

og vind som rusket i eldgamle trær.

Jeg var et barn den gangen,

født til en stor uskyld

og uten evne til å fatte at den

ikke skulle vare for bestandig.

Hvordan skulle jeg vite det,

for verden var ennå ikke blitt til,

og heller ikke stjernestøv var skapt –

det menneskene deler

med alt som er av jord.

I min første fødsel kom jeg til

det ikke-skapte.

Ikke-mørke var det der,

og ikke-toner, ikke-ord,

ikke-former, ikke-farger,

ja, Ikke var mitt fødselselement

før jeg ble løftet inn i klangen

da Røsten sa: Bli lys.

Jesu syv fødsler/Eyvind Skeie/Avenir Forlag 2002

Marta og Maria

I BETANIA

FRA TEKSTVERKSTED FOR 15. S I TREENIGHETSTIDEN

Vi vender tilbake til søstrene Marta og Maria ved å la dem bli en del av vårt indre landskap. Hvor befinner du og jeg oss i spenningen mellom det innadvendte og det utadvendte, ettertenksomheten og handlingen, indre stillhet og ytre handling?

Det er sikkert riktig at noen mennesker er mer ekstroverte mens andre er introverte. Men sannsynligvis har vi begge muligheter i oss. Marta og Maria representerer indre spenning i oss selv, men også en anledning og mulighet for utvikling hos hver enkelt. Martadelen i oss ønsker at vi skal realisere oss selv, vår plikt og våre drømmer gjennom handlinger som setter spor. Mariadelen forteller oss at vi må finne roen i oss selv, at vår egentlige livsoppfyllelse ligger i refleksjonen og stillheten ved våre indre kilder eller under veiledning av den mester som kan lede oss dit.

La oss bruke litt tid her og nå til å være i vårt indre landskap og kjenne på det som møter oss der. Vi gjør det ved å finne en god sittestilling, om vi sitter i kirkebenken eller i en av våre hjemlige stoler. La oss prøve å finne stillheten, enten vi føler oss mest i slekt med Marta eller Maria. Så kommer det noen ord som vi blir invitert til å synke inn i eller la synke inn i oss, alt ettersom det kjennes naturlig. Det er først Marta som taler til oss, eller martadelen i oss som har noe å si:

Jeg er Marta.

Jeg er travel.

Det er så mye jeg skulle ha gjort.

Av og til blir jeg sint.

Jeg blir sint fordi jeg er trett og ikke finner roen.

Jeg blir sint på meg selv fordi jeg aldri kan si meg helt fornøyd.

Jeg blir sint på andre fordi de ikke er like flittige som jeg er.

Jeg blir sint på dem fordi jeg føler at de sniker seg unna pliktene.

Jeg kjenner at det ikke er godt å være sint.

Altfor ofte arbeider jeg nesten som på trass og uten glede.

Men noen ganger er jeg stolt og glad.

Det er når noen ser meg, sier takk og gir meg ros.

Men ofte er det annerledes, og jeg kjenner meg alene.

Jeg tjener andre, men hvem er det som tjener meg?

Jeg husker ennå ordene hans

og stemmen hans som skalv av kjærlighet

da han så meg og sa:

Marta, Marta!

Du gjør deg strev og uro med mange ting.

Men ett er nødvendig.

Å Herre, vis meg det ene nødvendige.

Hjelp meg å gjøre det, slik du vil!

Så er det Maria som kommer til oss, eller mariadelen i vårt indre som har noe på hjertet. Hun taler med svak stemme. Vi må lytte langt innover i oss selv for å høre hva Maria har å si.

Jeg er Maria.

Jeg er den som søker stillheten

og ikke alltid bruker mange ord.

Jeg liker bedre å lytte enn å tale.

Jeg kan tenke lenge på et enkelt ord

eller bare være taus og sitte rolig.

Av og til blir det altfor mange lyder rundt meg.

Når det går for lang tid mellom hver gang jeg er stille,

blir jeg urolig og utilfreds.

Noen sier at det er egoistisk av meg å søke stillheten og være alene.

Det kan være at de har rett.

Min fristelse er at jeg trives nesten altfor godt i min egen verden.

Slik kan jeg komme til å stenge andre ute

og ikke se deres behov.

Jeg vet at det er slik og trenger mye tilgivelse.

Men uten stillhet blir jeg ikke meg selv.

Uten stillhet, ingen bønn,

ingen fred i Gud.

Jesus bygget som et vern omkring meg

da han sa at jeg hadde funnet den gode del.

Han vernet mitt sårbare indre.

Men samtidig viste han uendelig omsorg for Marta,

min søster, hun som også er en del av mitt liv.

Vi lever i samme hus.

Uten Marta hadde jeg ikke funnet stillhetens rom

og fått sitte ved Mesterens føtter.

Å Herre, hjelp meg å leve slik at kilden i mitt indre

kan slukke andres tørst!

GOD SØNDAG TIL ALLE!

Lederskap og myndighet

Et lite utsnitt fra tekstverkstedet som jeg skriver til hver søndag, søk gjerne Tekstverkstedet på Appstore eller Google Play. Dette er til 13. søndag i treenighetstiden.


Tresnitt av Terje Grøstad, til bokverket «Vann av klippen», Nordisk Kirkekunst 2017

Vi legger merke til at apostelen Paulus begynner sin formaning til menigheten i Efesos ved å beskrive en form for oppgavedeling i den tidlige kristne menighet. Det tales om apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere. Alle disse funksjonene – og personene – skal bidra til det samme, nemlig å utruste de hellige til tjeneste, så Kristi kropp bygges opp, inntil vi alle når frem til enheten i troen på Guds Sønn og i kjennskapet til ham og blir det mennesket som er fullvoksent og har hele Kristi fylde.

Noen kommentarer til dette, med henblikk på vår egen såkalt kirkelige situasjon.

Det er ikke uten videre slik at våre menigheter og vår kirke i dag skal kopiere alle de tjenestene som Paulus lister opp her. Men det er likevel viktig å studere hvordan han beskriver kirkens lederskap i den kristne urmenigheten og lar seg både inspirere og korrigere av dette. La oss se litt på hvilke tjenester det er snakk om og prøve å beskrive disse med noen korte ord:

Apostlene representerer den lange kristne tradisjonen, eller overlevering, som går tilbake til Jesus og hans disipler. Denne tradisjonen er særlig nærværende hos oss i de fire evangeliene og i fortellingen om de første kristne. Den apostoliske linjen må alltid være sterk i våre menigheter. Er den det i dag? Har vi respekt for og kontakt med kristendommens kilder?

Profetene har vi et noe mer komplisert forhold til. Hvem er vår tids profeter og hva er deres rolle og budskap i vår egen tid og i vår egen kirke? Profeter i nytestamentlig forstand er ikke spåmenn eller sannsigere. Den profetiske talen i den kristne urmenigheten handler om åndsbåret forkynnelse om Jesu død og oppstandelse. Denne forkynnelsen kan kalles profetisk fordi den rammer menneskene i deres sinn og hjerte, der og da. Profetisk tale gjør kristusmysteriet nærværende for menneskene i deres egen samtid. I en tid hvor kirken og kirkens lederskap i stor grad er opptatt av det vi kan kalle for kirkens samfunnsmessige rolle, trenger vi denne formen for profetisk tale i kirken. Vi trenger en kristusforkynnelse som fører mennesker til tro på Ham som er veien, sannheten og livet. Har vi det i dag? Eller ser vi en kirke som er opptatt av alt annet enn Jesus Kristus, korsfestet og oppstått?

Evangelisteneer de som forkynner om Jesus med friskhet og glede, som et nytt og befriende budskap. Vi trenger evangelistene i kirkens liv. Kanskje er de trosopplærere, kanskje arbeider de blant barn og unge. De er mennesker som sprer oppmuntring og jesusglede i menigheten. La oss finne dem og gi dem plass!

Hyrder og lærere hører til i menighetens mangfold. Vi er vant til å se prester og prestetjeneste i dette perspektivet. Det er ikke galt, selv om både det apostoliske og det profetiske kan og bør være en del av prestetjenesten. Men vi trenger hyrder og lærere, ikke minst i en tid hvor det finnes så mange forskjellige impulser av nytt og gammelt på det religiøse torget, både innenfor kristenheten og utenfor, i religionenes verden.

Hyrder og lærere har ikke fått det enklere med årene. Det postmoderne menneske vil gjerne selv bestemme sin religiøse profil. Religiøse autoriteter har ikke lenger den samme makt over sinn og sjeler. Det gjelder også kirkens presteskap på alle nivåer. Men vi kan som kirke ikke gi opp vårt kall om å forkynne hele sannheten om Kristus, at han er vår forsoner, frelser og herre.

I en tid med så stort mangfold og så mye kritisk selvtillit hos enkeltmennesker må vi som tror på Jesus nettopp ikke være umyndige småbarn. Vi må ikke la oss kaste hit og dit og drive omkring ved hvert eneste vindpust av ny lære, så vi blir et bytte for menneskers falskespill og listige, forføreriske knep.Vi skal være tro mot sannheten i kjærlighet. Og så merker vi oss at Kristi kropp skal vokse og bygges opp i kjærlighet.

Har vi denne kjærligheten i vår menighet og kirke i dag, eller er vi preget av ødeleggende splid og enkeltpersoners utspill?  Vi trenge alle å gå i oss selv og vurdere hvordan vi best bidrar til den kristne menighets enhet i en splittet verden.

Eyvind Skeie

Salmekvelder, foredrag og annet

Jeg bruker noen uker hvert semester til å reise omkring med salmekvelder, foredrag og annet. Dette vil jeg fortsette med så lenge kreftene rekker og hodet holder. På dette nettstedet finnes noe av det jeg gjerne kommer rundt med. Se under «Spørsmål om oppdrag». Denne høsten er nesten fullbooket, men noen ledige datoer finnes. Vedlegger her en liten liste over noen aktuelle temaer.  Hilsen Eyvind S

Eyvind Skeies salmer og salmediktning

Dette blir som et «talkshow» hvor jeg presenterer salmer tematisk, og gjerne i samarbeid med arrangøren. Jeg forteller, synger og samarbeider med lokale musikalske krefter, ofte i regi av organist eller korleder.

En nordisk salmereise

Presentasjon av salmediktere og komponister jeg har møtt, fortellinger, anekdoter, presentasjon av deres salmer.

Dikt og salmer i livets grenseland

En del av mine tekster og sanger knyttet til dette, livsmot, sorg, håp. Kan passe i en diakonal sammenhe3ng, men også for menigheter, eller som innslag på seminarer og annet for helsearbeidere.

Fra Portveien til Paradis

Momenter fra min livsfortellingen, steder, personer, engasjement, sanger og bøker, tilpasses etter behov.

Svein Ellingsen, hans liv, salmer og salmemotiver

Med referanse til biografien jeg utgav i 2009.

Tekstarbeid og preken

Gjerne fagseminar for prester og organister, knyttet til søndagens tekster. Seminarform eller foredrag. Dette kan også aktualiseres mot høytider, mot preken som sjanger og lignende.

Medvirkning ved søndagens gudstjeneste

Som en del av et utvidet opplegg kan jeg medvirke ved gudstjenester, for eksempel ved at det er mine salmer som synges og at deler av prekenen «erstattes» av innledning til salmene etter hvert i liturgien. Gir energi og god salmesang! Fin erfaring med dette!

Martin Luther, tiden, livet, salmer og gudstjeneste

Martin Luther er fremdeles aktuell, selv om reformasjonsjubileet ble feiret i 2017. Mitt bidrag kan tilpasses, fagseminar, foredrag, inspirasjon, for flere grupper. Foredraget/seminaret kan også holdes i 2018.

Gudstjenestens dramaturgi og manuskript

Fagseminar, men kan også tilpasses menighetens gudstjenestearbeid.

Alt er blitt til ved ham

Kristologiske overveielser, til inspirasjon og fordypelse. Fra Jesu preeksistens og til moderne «økokristologi».

Merkverdige oppbyggelige tanker
Dette er en mellomting mellom foredrag, kåseri og undervisning i kristen troslære fra et litt annet perspektiv. Tankene beveger seg fra «det uskapte lyset» til en ny himmel og en ny jord. Dikt og salmer underveis.

En kreativ reise

Seminar, foredrag eller arbeidsprosess hvor vi ser på den kreative prosessen. Kan variere i tid og form og gjerne knyttes til det lokale behovet i stab eller fellesskap, og med et tema i tillegg. Hvem er vi, hva vi vil, hvordan finner vi vår kreative energi. For en god del år siden skrev jeg boken «Lev kreativt» og har siden holdt mange foredrag og seminarer om dette.

Et hymnologisk ørneblikk

En reise gjennom den kristne sangens og musikkens historie, fra den arkaiske kulturen og til i vår egen tid. Hvorfor synger mennesket, hva er sangens plass i kulten og i livet og hva er kristen sang i et slikt perspektiv.

Norske helgener

Fortellingen om de fire norske hovedhelgener og deres utfordring til oss i dag, Sta Sunniva, St Olav, St Hallvard og St Eystein. Foredrag og gjerne samtale. I dette foredraget prøver jeg å formulere et budskap fra hver av de fire helgnene til oss i dag.

Den koptiske kirke, spritualitet, historie, personer

Dette kan være alt fra generell oversikt til fortelling og presentasjon av Mama Maggie og biskop Thomas, basert på bokutgivelser om og med disse to. Gjerne i samarbeid med Stefanusalliansen. Foredrag, seminar, inspirasjon.

Barnets religiøse dimensjoner

Foredrag eller arbeidsprosess knyttet til syv dimensjoner av barnets religiøse erfaring og utvikling. Passer for foreldre, trosopplærere, menighetsmennesker og andre. Kort eller langt. Foredraget bygger delvis på den lille boken «Mellom undring og tro». Tverrfaglige kirkestaber kan ha glede av dette.

Varme og grensesettende voksne Dette knytter seg til mitt arbeid med «Være Sammen», et pedagogisk innhold med kompentanseheving for norske barnehager, men her tilpasset foreldre og andre som har med barn å gjøre. Vekten ligger på den autoritative voksenrollen, men jeg kommer også inn på barnets sosiale, psykologiske og etiske utvikling, knyttet til empati, perspektivtaking og annet.

Santiago de Compostela

Jeg har hatt engasjement som reiseder til Santiago de Compostela. Disse turene har i det siste vært i samarbeid med Escape Travel og deres Jon Espeland. Jeg kan fremdeles være med på slike turer dersom det er ønsket. Under turene er det dagsvandringer med ulike lengde og rikelig med informasjon og inspirasjon om denne pilegramsvandringen og historie og kultur knyttet til den store europeiske kulturfortellingen. Det blir ikke annonsert slike turer med meg som reiseleder, men grupper må gjerne henvende seg, og så vil jeg ta kontakt med Escape Travel, som vil komme med et forslag. Turene passer gjerne for venner og venners venner, menigheter, prostier eller andre grupper. September er en god tid. Avtale må treffes minst et halvt år før. Send epost til post@tekstogtone.no

Mentortjeneste og veiledning

I begrenset omfang kan jeg ta på meg mentortjeneste, respons og veiledning knyttet til den kreative skriveprosessen, knyttet til ideer og manuskripter, spesielt innenfor sangtekster og tekster i grenseområdet mellom fag og spiritualitet, men også innen «det kirkelige kulturfeltet» i videre forstand. Som frilans fra 1986 har jeg en relevant erfaring som andre kanskje kan dra nytte av.

ES

Sabbat og søndag

Kommende søndag handler det om mennesket og sabbaten. Herved noen avsnitt fra Tekstverkstedet for denne dagen, med hilsen til dere alle og som en forberedelse til søndagens gudstjeneste!

Jødedommen utviklet et sinnrikt system av regler som skulle hjelpe de troende til å holde budene. Slike regler ble ikke minst utarbeidet i forbindelse med sabbatsbudet, det som handler om hviledagen. For å holde orden på disse reglene, ble de organisert under noen hovedgrupper. I alt var det 39 slike grupper av ulovlige handlinger, og hele elleve av dem hadde å gjøre med kornet: å så, pløye, høste, binde i bunter, treske, skille, utvelge, male, sikte, kna og bake.

Det var fariseernes oppgave å holde orden på reglene. De skriftlærde utviklet sinnrike tankesystemer for å kunne si om en handling var et brudd med sabbatsbudet eller ikke. I dagens tilfelle med Jesus må vi regne med at alt var krystallklart. Ved å la disiplene plukke aks på sabbaten hadde han uten tvil brutt med sabbatsbudet, sannsynligvis på mer enn en måte, for disiplene måtte nødvendigvis også bearbeide aksene for å finne det spiselige kornet.

Men fariseerne hadde et problem som de tilsynelatende ikke var klar over. Ved å utvikle slike detaljerte regler hadde de latt ytre bud erstatte sabbatens indre glede. Det var nemlig gleden og hvilen som var sabbatens egentlige hensikt og innhold. Sabbaten ble hilst velkommen som en brud som skulle bringe lys og glede. Ved innledningen til sabbaten sang man ofte disse ordene: Kom, min kjære, for å møte bruden. I denne sangteksten er sabbaten personifisert og kalles bruden. Med all sin varme, sin fred og sin skjønnhet stiger hun inn i hjemmet for å gi sitt lys til alle.

Denne spenningen mellom ytre bud og indre glede finnes i alle religiøse systemer, og i kristendommen ikke minst. I enkelte tidsepoker, som f.eks. i deler av pietismen, blir de ytre budene og kravene så sterke at gleden forsvinner. I andre tidsepoker og bevegelser kan det være helt omvendt. Det blir lagt så mye vekt på frihet og glede at en vekkelsesbevegelse løper løpsk og ender i umoral og uansvarlighet. Det må altså finnes en balanse mellom ytre bud og indre glede.

Så kan vi spørre oss om hvor vi er i dag. Lever vi i en tid hvor de ytre bud og krav er så sterke at gleden forsvinner? I det norske menighetslivet, slik det leves i mange lokalsamfunn omkring i landet vårt, er det neppe slik. Men i et samfunnsperspektiv er det grunn til å stille et slikt spørsmål. Det finnes mange krav til menneskene i vår tid. Det finnes mange forventninger å leve opp til, sosialt, kroppslig, økonomisk og i forhold til vellykkethet på mange plan. Dette er krav og forventninger som ikke nødvendigvis har en religiøs begrunnelse. De oppleves likevel som tvingende og tyngende og fratar ganske mange mennesker deres indre og umiddelbare glede. Vår tids fariseere sitter kanskje ikke på de teologiske lærestoler. De befinner seg heller i redaksjoner og medier og i den offentlige, materielle og kommersielle kulturen, som krever mer enn mange er i stand til å klare.

Som kristne enkeltmennesker og som menighet sier vi nei til dette. Vi holder heller frem at hvert menneske har verdi slik det er, skapt i Guds bilde. Vi prøver å arbeide for inkludering og ikke ekskludering. Vi søker å fastholde at de virkelige verdiene i livet, de som gir oss de ekte grunner til glede, befinner seg på et annet plan enn det ytre. Nøkkelen til fellesskap og glede ligger ikke i at vi speiler oss i vår egen vellykkethet, slik Narcissus gjorde, med ved å speile oss i vår neste og leve åpent i fellesskap med andre.

Men hvorfor fikk sabbaten en så sentral plass i jødedommen at den ble en del av dekalogen, de ti bud?

For å finne svaret på det, må vi gå helt tilbake til skapelsesfortellingen, slik vi møter den i Bibelens aller første kapittel. Der finner vi at Gud på skapelsens fjerde dag skapte lysene på himmelhvelvingen til å skille dag fra natt. De skal være tegn for høytider, dager og år.

Det vi leser om her er noe vi kanskje sjelden tenker over: På skapelsens fjerde dag skapte Gud tidens gang. Han satte lysene på himmelhvelvingen for å hjelpe oss mennesker til å orientere gjennom tidens forløp, gjennom dager, døgn og år. Og disse dagene gjorde Gud forskjellige. Noen var høytider, andre ikke. Året skulle veksle og dets tider fylles med ulikt innhold. Denne skapelsesfortellingen, som vi leser i Første Mosebok, kapittel 1, ender med at Gud skiller ut den syvende dag til å bli en dag som er helliget og hvor Gud hviler. Det er en fullbyrdelse i sabbaten. Denne fullbyrdelsen er det som gir anledning til hvile og til glede.

Jøder, kristne og muslimer er enige om at året beveger seg fremover langs tidsaksen i en syklus av syv dager. For jødene er det lørdagen, den syvende dag, som er hvilepunktet. For kristne er det søndag, Jesu oppstandelsesdag, som gjelder, mens det for muslimer er fredagen. Denne dagen, som også er Adams skapelsesdag, er for muslimer en dag for bønn og besøk i moskeen.

I vår norske kultursammenheng og som kristen menighet og kirke ser vi det som viktig at søndagen fremdeles kan være en annerledes dag. Det kan vi mene i respekt både for jøder og muslimer. Ikke minst i en tid hvor vi oppdager skaperverket på nye måter og vekkes til ærbødighet for naturen, kan sabbatsbudet åpne seg for oss på nye måter. At helligdagen, i kristen tradisjon, også er knyttet til Jesu oppstandelse, gir den en enda større dimensjon. Jesus hvilte i graven på jødenes sabbat. Hans gjerning var gjort. På den åttende dag stod han opp fra graven. Hans oppstandelse var en som mektig trosbekjennelse til vårt jordiske liv. Jesus sprengte dødens og tidens grenser for å være med oss nå og alltid. I vår gudstjeneste hilser vi ikke dronning Sabbat velkommen, men vi hilser Jesus velkommen, han som har lovet å være der to eller tre er samlet i hans navn. Dette er søndagens glede. La oss hjelpe hverandre til å finne den og leve i den gjennom alle ukens dager!

Det er en forbindelse mellom frelse og frihet. Ordet frelse kommer av det norrøne frihals. En slave som fikk fjernet slavelenken rundt halsen, ble satt fri og ble en frihals. Vi trenger å tenke nye tanker om frelse og frihet. Disse to ordene hører sammen på grunnleggende vis. I den kristne forkynnelse har frelse mer og mer fått et preg av hinsidighet. Frelsen er noe vi skal få når Jesus, en gang ved tidenes ende, kommer tilbake med kraft og gir oss vår endelige forløsning, den som hører håpet og himmelen til.

Men på Jesu tid, og gjennom nesten hele jødedommens historie, var ikke ordet frelse så sterkt knyttet til det hinsidige. Frelse hadde å gjøre med befrielse her og nå, i denne tilværelsen og i dette samfunnet og fellesskapet med andre mennesker. Ordene frihet og frelse har et større slektskap enn vi er vant til å se for oss. Frelsen er ikke noe som kun skal erfares i Guds evige rike, etter døden og dommen. Frelse er noe vi kan oppleve her og nå. Vi trenger bare å åpne oss for Jesus og ta imot budskapet om at vår skyld er sonet og gjelden betalt. Gjennom evangeliet slipper vi å være slaver av alt det verden synes å by oss, lykke, prestisje, vellykkethet, posisjon, god helse, penger og alt dette andre som vi gjerne tror skal gi oss friheten, men som bare fører oss inn i nye spiraler av tvang og uoppnåelige mål.

Trenger også vi å høre dette? Uten tvil! Som kristne i en tid som er så opptatt av ytre fasade og de mange ting som gir prestisje og som kan kjøpes for penger, trenger vi å høre dette budskapet. Vi er fri. Vår sak er oppgjort. Ingen skal lenger kunne tvinge oss inn i slaveriet igjen. Så la oss oppmuntre hverandre til å være frie! La oss feste blikket på Kristus, så alt det andre skrumper inn og ikke lenger blir så betydningsfullt. Har vi Jesus, da har vi alt.

Det er en djerv Jesus vi møter i denne søndagens tekst. Han vet selvfølgelig godt at det er en stor provokasjon å la disiplene plukke aks på sabbaten. Etter jødisk skikk var det slik at de som gikk forbi en kornåker hadde lov til å nappe til noen aks langs veien, for å tygge på aksene og stille den verste sulten. Men dette var noe annet. Jesus, som var disiplenes rabbi, deres herre og mester, stanset ikke disiplene i deres åpenbare brudd med sabbatsbudet. Hvordan kunne han gjøre det? Hva var det han tenkte om seg selv? Mente han at han kunne sette seg ut over Guds bud? Plasserte han seg nærmest i Guds sted, som et menneske over loven?

La oss dvele litt ved dette bildet av Jesus. Vi ser ham for oss der ved åkeren. Disiplene plukker aks. Jesus ser det, men griper ikke inn. Han smiler. Han lar det skje. Han unner disiplene smaken av kornet. Han er frihetens Jesus.

Når fariseerne prøver å fange ham med sine ord, møter Jesus dem med en fortelling fra deres egen tradisjon: Har dere aldri lest hva David gjorde den gang han var i nød og både han og mennene hans sultet?

Disse ordene er ytterst provoserende for fariseerne. David var selv mønsterkongen i jødedommen. Han var den som ble salvet av profeten Samuel og som med rette kunne kalle seg for Messias, som betyr det Den salvede. Fariseerne kunne kanskje forstå at kong David gikk inn i helligdommen og spiste skuebrødene, de som var innviet til Gud. Men det var den gangen. Med Jesus er det noe annet. Han er vel ikke like stor som David? Hva tenker denne mannen fra Nasaret egentlig om seg selv?

Vi som tilhører kristenheten vet hva Jesus tenker om seg selv. Og vi vet hva vi tenker om ham. Vi bekjenner at Jesus virkelig er Messias, den som skulle komme. Men vi tror og bekjenner også mer. Vi ser på Jesus ikke bare som et menneske, men som Guds Sønn. Og vi tenker enda større tanker om han som gikk langsmed kornåkrene på sabbaten. Vi tror at han var med da verden ble skapt. Vi tror at han er eldre enn selve skapelsens orden, solen, stjernene, månen og alle kjente og ukjente himmellegemer i galakse etter galakse. Han er den som retter blikket sitt mot fariseerne i dagens tekst og sier disse ordene: Sabbaten ble til for mennesket, og ikke mennesket for sabbaten. Derfor er Menneskesønnen herre også over sabbaten.

Når vi leser teksten i dette perspektivet, blir den en gudsåpenbaring. Den viser oss hvem Jesus er, sant menneske og sann Gud. Men teksten blir også en åpenbaring av hvem mennesket er. Alt er blitt til for oss. Det er Jesu djerve påstand. Også sabbaten, skapelsens høydepunkt av hvile og glede, ble til for at vi mennesker skulle finne hvilen og eie gleden.

Vi utfordres til å trenge dypere inn i skapelsens visdom og hemmeligheter. Vi inviteres til å finne den dype sammenhengen i vår tilværelse i vekslingen mellom helligdag og hverdag. Det løftes frem et bilde for oss, ikke bare av sabbat og skapelse, men av Jesu oppstandelse. Sabbatshvilen kunne bare gi en foreløpig avkobling, så begynte hverdagen på nytt. Ved Jesu oppstandelse har en helt ny kraft blitt ført inn i vår gamle verden. Det venter en sabbat og en hvile som sprenger dødens grense og er over all forstand. Det er dit vi er på vei.

Underveis er vi kalt til frihet. Vi har fått alt av Gud i Jesus Kristus. Ingen har noe krav på oss. Den nye verden har alt tatt bolig i oss, ved troen på Jesus. Derfor kan vi motta alt fra Gud, uten tvang, med stor glede, i uendelig frihet. Så ikke noen eller noe kan gjøre oss til slaver. La oss tjene Jesus Kristus i evangeliets store rom av frihet og forpliktelse, sang og glede.

Men det er bare mulig når vi vet på hvem vi tror. I troen ser vi Jesus gå med oss langsmed verdens mange kornåkrer. Vi går der og han går med oss. Så sier han til oss, vår Skaper, vår Frelser, vår Herre og vår Gud: Alt dette er deres. Verden er skapt for dere. Gå ut i den og lev! Vær til stede med takknemlighet midt i dette store mylder av liv som er skapt for dere. Dere er selv en del av livets mylder. Men dere er mer enn gresset, mer enn dyrene, mer enn stjernene. Dere er mine skapninger, elsket av meg og kjøpt til frihet med min lidelse, død og oppstandelse. Ta imot troens rikdom og vær til stede i livets mylder med alt dere er og har. I mitt hellige navn. Amen.

Jesus Kristus, omslutt oss med ditt nærvær,

fyll vårt vesen med din hellige Ånd,

og vis oss at du har all makt

i himmel og på jord.

Takk for den frihet

du har kalt oss til.

Hjelp oss til å leve som dine elskede barn

med håp i skapelsens mylder!

Amen

Lyset over jorden

Katedralen i Burgos

Jeg går nå ytterligere inn i feriemodus og gir dere dermed et lite dikt om lyset over jorden. Det ble skrevet til Søm kirkekor i 2014, men jeg synes at det holder stand mot tidens tann på en grei måte.

Se lyset over jorden

Se lyset over jorden i denne morgenstund

når jord og himmel møtes, det evige sekund

når tonene av lengsel som klinger i hver sjel,

blir løftet mot Guds trone og verden kjennes hel.

Se lyset over jorden, en himmelsk katedral,

er hvelvet over alle som bor i jordens dal.

Der jubler himlens engler om fremtid og om håp,

mens vi på jorden samles til nattverd og til dåp.

Se lyset over jorden når kvelden faller på

og fjell og øyer stille forsvinner i det blå.

Vi reiser gjennom natten med Ham som alltid er

usynlig, men til stede, og evig har oss kjær.

Se lyset over jorden i dagens første gry,

det samme lys skal stråle når verden er blitt ny.

Da skal vi se Guds åsyn og bøye kne for Ham

som elsker alt som lever, det seirende Guds Lam.

© Eyvind Skeie 2014

Redaksjonelle refleksjoner

I forbindelse med at direktør og redaktør Ingrid Erøy Fagervik i dag har sin siste arbeidsdag i Vårt Land, skriver den fratrådte redaktøren, Åshild Mathisen, en hilsen på Facebok, sitat: «Vi har hatt en utrolig morsom og krevende tid sammen, der vi omorganiserte, rekrutterte ny kompetanse, flettet sammen avis og tidskrift, forlag og event, papir og nett, strømming og markedsføring.»

Som abonnent, leser, forfatter og kirkelig kulturarbeider har jeg noen tanker om denne strategien:

Som abonnent og leser ønsker jeg at avisens redaksjon fra topp til bunn skal være absolutt fri fra andre bindinger enn de redaksjonelle. Blandingen av store egenannonser, kommentarstoff, oppbygning av eventmarked, forlagsvirksomhet, tidsskrift og reiselivsvirksomhet kan man forstå ut fra kommersielle hensyn, men det svekker avisen som redaksjonelt produkt og gjør, på en for meg upassende måte, journalistene og kommentatorene om til salgsprodukter i et omfang som svekker deres redaksjonelle troverdighet. Man vet ikke lenger om de arbeider på børsen eller i katedralen.

Som forfatter registrerer jeg at det skjer en klar opphoping av makt i den tette strategiske forbindelsen mellom redaksjon, forlag, events, strømming og andre aktiviteter. For oss som ikke tilhører dette redaksjonelle universet, hvor personer og redaksjonelt stoff er i flyt mellom formatene, gir det en form for utenforskap. Dette utenforskapet forsterkes av de store egenannonsene som jevnlig dukker opp for å markedsføre aktviteter, bøker, personer eller annet. Det skapes en lukket verden av økonomidrevet selvbekreftelse. Som forfatter utenfor denne maktsfæren kan man føle seg alene i en verden hvor kretsløpet for oppbyggelige bøker er i full forvitring. Jeg spør meg selv om strategien til Vårt Land er løsningen eller problemet. Som kirkelig kulturarbeider har jeg noen av de samme reaksjonene som jeg har nevnt som forfatter. Jeg liker rett og slett ikke en maktkonsentrasjon som får meg til å tvile på redaksjonelle valg og journalistikkens premisser.

Jeg er i tvil om jeg skal reise disse spørsmålene offentlig, både fordi jeg er glad i Vårt Land og fordi det lett kan bli sagt at det ligger rent personlige motiver bak, ettersom jeg også er aktør på feltet. Men jeg tror at det kan være godt å lufte slike tanker. Jeg vet også at mange har tenkt på lignende måte, men vært engstelige for å ta det frem offentlig, enten fordi de ikke var i posisjon til det eller fordi de fryktet negative konsekvenser for sin egen del.

Jeg har lekt litt med noen ord i reklamespråket: Som medlem av VL– familien får du alt på et sted, din daglige avis med innsikt og kommentarer, events, kulturopplevelser, åndelig og kulturelt påfyll og orientering gjennom bøker,  tidsskrifter og magasiner, reiseliv med kvalitetsopplevelser og mye mer. Du blir ikke bare abonnent på en avis, men Vårt Land gir deg det du trenger for hele din livsstil.

Det går an å se de markedsmessige muligheter i noe slikt. Kanskje er det også bra og nødvendig for å fremme de verdiene Vårt Land bygger på. Men kan vi stole på et redaksjonelt produkt som er en del av et slik konglomerat av markedsmål og hensyn?

Med håp om at disse tanker kan bli tatt i beste mening!

 

Døperen Johannes

Som nyutdannet prest i Tromsø kom jeg inn i det teologiske og poetiske kraftfeltet omkring Børre Knudsen, Willy Abildsnes og Bjørn Bjørneboe. Det ble avgjørende for mine salmer, selv om jeg også har mottatt sterke impulser fra annet hold i tillegg. Teksten nedenfor er et resultat av den dialog som fant sted i det omtalte kraftfeltet. Den er et ungdomsdikt fra min side, men likevel er det noe her. Teksten har kun vært publisert ett sted tidligere, så vidt jeg vet, og det er i «Sangverk for den norske kirke», på Solum Forlag. Dette sangverket er jeg glad for å ha i mitt eie. Det er enkelt produsert og nokså dårlig innbundet. Når jeg tar det frem, med alle dets løse ark og sider, får jeg mange tanker om noe som en gang var, men som faktisk har atskillig kraft også i dag, for den som vil la seg berøre.

Døperen

Han var profet. Han var av de besatte.

En hellig flamme glødet bak hans hud.

Fra moderskjødet var Johannes elsket

og utvalgt av sin Herre og sin Gud.

Han slynget sine ord av ild mot folket

og tvang dem ned i botens skitne vann.

Han gråt av lengsel og han skrek i vrede

inntil hans døperhjerte kom i brann.

En dag sto Sønnen av Guds ord og løfte

til dåpen båret ved hans tunge hånd.

Johannes naglet ham til botens smerte

og bandt hans liv til jord med lovens bånd.

Se der Guds Lam! Se ham som Gud har såret!

Guds paradis blant stein og ørkenstøv!

Han var Guds røst. Han ropte i Guds mørke.

Han kom med lys til jorden, blind og døv.

Det var Johannes, en av de besatte.

En konges hore fikk ham lagt i grav.

Da Sønnen satte seg på korsets trone,

da var profetens hode hugget av.

© Eyvind Skeie, omkring 1976