Gudstjeneste med og uten nattverd

Spiritualitet, Teologi

Kristus, tresnitt av Terje Grøstad, fra bokverket «Vann av klippen»

Det hendte seg i nabolandet sist søndag at jeg var på gudstjeneste uten nattverd.

Under gudstjenesten tenkte på når jeg sist hadde vært på en gudstjeneste uten nattverd i Norge. Det kunne jeg ikke huske, men det er nok ganske mange år siden.

Så lot jeg mitt lutherske prestehode spinne videre. Jeg tenkte på at Ordet er det viktigste nådemiddel i den kirkelige tradisjon jeg tilhører. Det er ikke en helt umulig tanke å si at Ordet, Guds Ord forkynt med ånd og kraft fra kirkens prekestol (!), er det overordnede nådemiddel i den lutherske kirketradisjonen.

Mine tanker spant videre og begynte å dreie som om prekenens viktige funksjon i en luthersk kirke, og hvordan prekener nå for tiden har en tendens til å bli kortere og kortere og mer og mer begynner på ligne på religiøse kåserier. Prestene stiger ikke lenger opp på sine prekestoler søndag formiddag for å gi Ordets nådemiddel den plass og autoritet som det fortjener. Prester blander seg heller med menigheten og småprater nede på gulvet. Ja, ja. Dette er karikert, men dog ikke uten en viss sannhet. Et nytt rollehefte er i ferd med oppstå, presten går fra å være forkynner til å bli dialogpartner eller en slags samtaleleder.

Jeg funderte videre. Hvorfor har vi ikke lenger gudstjenester med preken, men uten nattverd? Er det kanskje fordi vi er i ferd med å utvikle en form for magisk nattverdforståelse? Eller er det et resultat av ønsket om å demokratisere nattverden ved å bygge ned den selvfordømmelse som overivrige prester i forlengelsen av den johnsonske prestevekkelse for over hundre år siden etterlot seg i den norske folkesjelen?

Er det derfor vi har erstattet den ærbødige kneling ved alteret med at vi står i kø mens vi napper til oss et brød som vi senere dypper i vinen? Jeg vet ikke, og karikerer kanskje også her.

Men likevel: burde vi ikke hatt noen gudstjenester uten nattverd, hvor det ble servert sunne teologiske grovbrød fra kirkens prekestoler og hvor vi prester ikke kunne gjemme oss i sakramentale ritualer knyttet til dåp og nattverd, noe som uvegerlig må krympe prekenen til et minimum. Hadde det ikke vært bra om vi fikk et press på oss til å stå på prekestolen i tyve minutter og forkynne Ordet klart og rent?

For øvrig lærte Martin Luther oss at det egentlige offer i messen (eller gudstjenesten) ikke er messofferet som den innviede prest utfører ved alteret, men takkofferet som alle de gjennom dåpen ordinerte prester utfører i menighetens lovsang.

Med andre ord: Den vibrerende aksen i den lutherske gudstjeneste befinner seg i spennet mellom forkynnelsen av evangeliet (les: prekenen) og menighetens svar på evangeliet gjennom lovsangen. Har man disse to elementene i funksjonell avhengighet, har man det man trenger for å feire gudstjeneste uten nattverd. Det var det.

 

I tiden før tiden

Spiritualitet, Teologi

Blant de poetiske refleksjonene i «Jesu syv fødsler» finnes det noen ord som inneholder det vi kan kalle for en negativ teologi, eller apofatisk teologi. Det er en teologi som benytter seg av språkets motsetninger. Den prøver å formulere noe om Gud ved å la være å si noe om Gud. Det skjer ved å tømme språket fremfor å fylle det. Det er en teologi i slekt med det mystikerne og ørkenboerne nærmet seg, en forsakelsens og negasjonens teologi som vibrerer mellom tomhet og fylde, mening og meningsløshet. Herved noen ord i slekt med slike:

 

I min første fødsel hadde jeg ingen mor.

Min kropp var født av lys og uten navle.

I min første fødsel var jeg i det dunkle.

Jeg husker bare fjerne stemmer

-var det englene som mumlet-

og vind som rusket i eldgamle trær.

Jeg var et barn den gangen,

født til en stor uskyld

og uten evne til å fatte at den

ikke skulle vare for bestandig.

Hvordan skulle jeg vite det,

for verden var ennå ikke blitt til

og heller ikke stjernestøv var skapt,

det menneskene deler

med alt som er av jord.

I min første fødsel kom jeg til

det ikke-skapte.

Ikke-mørke var det der,

og ikke-toner, ikke-ord,

ikke-former, ikke-farger,

ja, ikke var

mitt fødselselement

før jeg ble løftet inn i klangen

da Røsten sa: Bli lys.

 

En sang til smalahove

Personlig, Poesi

Som en høstgave fra Eyvinds alias kommer her en sang til den noe spesielle retten smalahove. Må gjerne synges av dem som våger seg på denne vestlandske matrett!

 

SMALAHOVETS SKÅL

 

Mel: Tyven, tyven, i kort versjon

 

Adam uti Paradiset spiste bare frukt og bær

mens han ruslet rundt med Eva, glad til sinns og uten klær.

Men med Noa, from, inn i verden kom

kjøtt og pølsemat og hoder på et fat!

 

Disse hoder, røkt og saltet, er av sauer, det er sant.

Smalahover, som de kalles, spises meget gjerne blant

folk som med et smil eier smak og stil,

mens de nipper litt til øll og akevitt.

 

Sauer går i flokk på fjellet, passer seg for ulv og jerv.

Sauen er vennlig skapning, passe dum og passe djerv.

Er du klok og vis? Smalahove spis!

Etter hoder fem vil du bli slik som dem!

 

Når jeg ser deg over bordet med din stive sauestir

og et øye på din gaffel må jeg si deg, med et flir:

Smalahove ditt ligner litt på mitt!

Løft ditt glass, min venn, så skåler vi igjen!

 

Hvilken stemning, hvilken glede, hvilken fest når tiden flyr!

Smalahover smaker herlig! Sauen er et ålreit dyr!

La oss spise nå smalahover små!

Vi er snart i mål med smalahovets skål! SKÅL!

 

© og alle rettigheter: Eyvindur Arneson

Troen, Skriften og Kristus

Refleksjoner, Teologi

En refleksjon knyttet til reformatoriske tanker og teologi i et aktuelt perspektiv:

Det går an å si at Martin Luther på forskjellige måter demokratiserte kristentroen. Det skjedde, blant annet, ved hans betoning av det alminnelige prestedømme og avskaffelsen av presteordinasjonen som et sakrament. Ved dette gjorde Luther et klart anslag mot den hierarkiske strukturen i den katolske kirke, hvor den til enhver tid sittende pave ex cathedra er troens, kirkens og teologiens absolutte auotoritet.

Luther fremførte et tredelt prinsipp for det vi kan kalle den autoritative plattformen i den evangeliske kristenheten. Populært lister vi dette opp under overskriften Skriften alene, Troen alene og Kristus alene.

Med dette er troens autoritet og kirkens autoritet plassert hos det alminnelige prestedømme i spenningen mellom troen, Skriften og Kristus. Dette har vært et fruktbart samspill i utviklingen av luthersk teologi og spiritualitet, samtidig som det har vært – og er – utfordrende og vanskelig.

Så lenge man i den evangeliske kristenheten kunne enes sånn noenlunde om skrftsynet (eller bibelsynet som det gjerne omtales som) var det hele noenlunde i balanse. Men dette ikke lenger situasjonen, enten man ser det fra konservativt, såkalt liberalt eller bibelvitenskapelig og dogmatisk vinkel. Det finnes ikke lenger et herskende skriftsyn i lutherdommen. Mye av debatten om bibelsyn er dessuten også blitt en debatt for seg selv, enten den handler direkte om bibelsynet som sådant, eller har å gjøre med den etiske debatten eller andre debatter, for eksempel i spørsmål som angår Israel, endetid og lignende.

Det som skjer i svært mange sammenhengher er at man diskuterer Skriften eller skriftsynet (Bibelen og bibelsynet) uten at det skjer i samspill med de to andre delene av kraftfeltet, nemlig troen og Kristus. Dette er en svakhet ved den teologiske, etiske og spirituelle debatten og/eller dialogen i protestantismen. Til syvende og sist må dette før til det vi opplever innen protestantismen,  ikke minst i vår egen utgave denne i dag, nemlig konflikt, oppsplitting, frustrasjon og nye menighetsdannelser. Vi protestanter klarer rett og slett ikke å bli enige om hvordan spenningsfeltet tro, Skrift og Kristus skal spille sammen på en slik måte at kirkens autoritative profil kan bli synlig på det alminnelige prestedømmes premisser.

I en så forvirrende og splittet situasjon vil man gjerne ønske seg noen klare meningsbærere og autoriteter. Problemet er at slike neppe lar seg finne. Det vil alltid hefte noe ved dem, sett fra ene eller andre siden.

For min del vil jeg nevne to aspekter ved dette:

For det første:

Vi har en hierakrisk struktur i vår lutherske folkekirke, uansett om vi liker det eller ikke, knyttet til embetsstrukturen opp til våre biskoper og rådsstrukturen opp til det valgte Kirkeråd og Kirkemøtet. Dette er vårt lederskap. I den situasjonen vi nå er inne i tenker jeg at lederskap må være ensbetydende med prosessledelse, i et meningsbærende kraftfelt av tro, Skrift og Kristus. En biskop eller kirkeleder som ikke er en prosessleder vil fort bli en fraksjonsleder eller bli oppfattet som autoritær og/eller irrelevant av mange.

For det andre:

Om man skulle ordne disse tre, tro, Skrift og Kristus i et hierarki kan det ikke være tvil om at det er Kristus som står øverst. Alt står og faller med Kristus, den Kristus vi kjenner fra Skriftene (Det gamle og Det nye testamente) og den Kristus som gir oss rettferdigheten ved troen. Det ransakende spørsmål til oss alle blir derfor det samme spørsmålet som Jesus stilte til disiplene da de kom til ham og fortalte hva folk i samtiden mente om ham. Jesus spurte dem, direkte: Men dere, hvem sier dere at jeg er? Det er dette spørsmålet vi fremfor alt må besvare, med Skriften som tolkningsnøkkel, på troens grunnvoll.

 

 

 

Frelsens kostnad

Reflekser, Spiritualitet, Teologi

Det er noe jeg har tenkt på en stund og som jeg her deler, i all korthet. La oss kalle det frelsens kostnad.

Med dette mener jeg ikke hva frelsen koster oss mennesker. Den er jo gratis. Det har vi ikke minst blitt minnet om i dette Luther-året. Nåden er gratis.

Vi blir også  minnet om det i forkynnelsen. Det blir stadig fremhevet at nåden er gratis og for alle, og at himmelens Gud er god og tar imot oss. I forlengelsen av dette blir det også understreket  på mange forskjellige måter at vi er utfordret til å se våre medmennesker i et perspektiv av nåde. Vi skal være gode, for ikke å si snille, fordi Gud er god og snill.

Men vi hører lite om frelsens kostnad. Denne handler om hva Gud har betalt for menneskets frelse. Den klassiske kristendommens kjerne dreier som om denne aksen, om Sønnen, om Kristus, om lidelse og blod, om soning og offer, om død og oppstandelse. Dette er frelsens kostnad, en kostnad dekket Gud.

Veldig mye nådeforkynnelse i dag mangler denne henvisningen til korset og til Kristus. Det blir en nåde uten kostnad, med fare å fordreie nådens evangelium om Kristus til en alminneligjort påstand om at Gud er snill og vi skal være snille. Jeg spør meg selv om det er nok til å leve og dø på, og om et slikt budskap har et tilstrekkelig tyngdepunkt til å bære kristenheten, menighetene og kirken gjennom krevende år i et mangfoldig religiøst landskap.

Som tekstarbeider i kirken vet jeg godt at det er vanskelig å integrere budskapet om korset og om Jesu soning i et språk som knytter seg sterkt til den menneskelige erfaring. Min erfaring er at det kun kan gjøres hvis jeg (eller vi) med troens inderlighet er knyttet til den korsfestede på en slik måte vi vandrer med Jesus, slik de ville ha sagt det i tidligere tider.

Jeg sier ikke med dette at jeg representerer denne inderligheten. Men jeg søker den, også når jeg prøver å formulere kristen tro og eksistens i språket, enten det skjer i poesi eller prosa. Noen ganger lykkes det, andre ganger ikke.

Hver gang vi bruker ordet nåde, bør vi spørre oss om hvordan vi rammer dette ordet inn. Bruker vi snillheten som referanse eller budskapet om Kristus?

 

Den hellige Frans mottar stigmata

Dikt, Spiritualitet

I Santiago de Compostela bodde vi det fransiskanske klosteret like ved katedralen. Deler av klosteret er nå omgjort til et ganske stilfullt hotell. Noe av klosterpreget er bevart. Et godt sted å være for oss som var på reise. Vedlagt et lite dikt jeg skrev helt tilbake i 1983, inspirert av fortellingen om hvordan Frans mottar stigmata, Kristi sårmerker på sin egen kropp. Med hilsen til alle nåværende og tidligere vandrere, i livet og til Santiago!

 

Han modnet sakte mot den store stillhet

Alt ondt og mørkt i livet verket ut

 

All strid og splid ble skiftet ut

med mildhet

 

Som jordens urter bærer sine frø

og priser høstens Herre ved å dø

 

slik bar han skammens merke på sin hud

inntil han mistet alt og møtte Gud

 

© Eyvind Skeie 1983

Pilegrimstanker

Bønn, Dikt

Katedralen i Burgos

For en del år siden kom jeg med boken «Jesu syv fødsler». I dag, mens jeg pakker mine saker for å tilbring 10-12 dager på veien til Santiago de Compostela, sammen med 35 andre, deler jeg noen ord fra denne tekstsamlingen. Det er en uro der som jeg fremdeles gjenkjenner som min egen. Med hilsen til alle dere som fremdeles er underveis på den indre eller ytre reise!

 

 

1

Altfor lenge levde jeg som et dyr bak katedralens tykke murer.

Med velbehag snuste jeg inn den gamle duft av århundrelange tradisjoner.

Jeg visste mangt om salmesang og bønner og sovnet ofte til den trygge dur

av stemmene som steg og sank i forutsigelige svingninger fra prekestol og alter.

Stadig oftere våknet jeg med tristhet og med kvalme.

Herregud, hørte jeg meg mumle.

Var dette korsets hensikt og smertens dype grunn?

Inntil jeg klatret opp i tårnet og lot de store klokker runge over torgets avgrunn.

Hvor er det hellige alter der jeg kan tilbe i ånd og sannhet?

Hvor er Det Seirende Hjerte i kosmos?

Du som gransker hjertene, ta meg tilbake til mysteriet,

la meg bo i det herlige mørket og bli ett med skapelsens puls.

 

2

Pilegrimens ord etter oppbruddet: Før hang jeg fast i alt det kjente.

Hverdagens mange gjøremål gjorde at drømmen ble holdt nede.

Nå er jeg innviet til reisen, til det å være i bevegelse.

Før var jeg en av dem som hadde fanget Gud i ritualet.

Nå har jeg mange altere langs veien; et flyktig ansikt og en sten i grøften,

et meget gammelt tre, en blomst, en kilde, ja, alt jeg ser er helligdommer nå

og det jeg lengter etter er å gå.

 

 

3

Tro er hellig handling.

Tro er hellig vei.

Tro er innvielse.

Tro er mysterium.

Tro er det grenseløse sprang.

Tro er det lille skritt

som følges av et annet lite skritt.

Tro er hengivelse.

Tro er langsom tid.

Troens bevegelse

markerer en vei som går innover.

Tro er avsondrethet.

Det er dette vi må finne igjen,

ikke som en ytre vei,

men som en indre vei til frihet.

 

4

Jeg innvier meg til Kristus uten mor.

Jeg bøyer for for mysteriet,

Kristus i preeksistensen,

Kristus før alle ting,

men uten å ha skapt seg selv.

 

Jeg betror meg til å være underveis.

Jeg tar min tilflukt til helligdommene langs veien.

Jeg søker innvielsen under vandringen.

Jeg sier nei til alle som vil knuge

vandrerens sinn med skremmende tanker om fristelser og farer.

Når jeg møter andre pilegrimer, vil jeg dele mitt brød, min bønn

og mine lengsler.

 

 

5

Jeg er pilegrimen som søker begynnelse,

og i begynnelsen hjemkomst,

og i hjemkomsten mottagelse,

og i mottagelsen tårer,

og i tårene glede,

og i gleden barndom,

og i barndommen opprinnelse,

og i opprinnelsen enhet,

og i enheten Gud.

 

Konsensus

Kirke og samfunn, Refleksjoner

Konsensus er et fint ord. Konsensus innebærer at man enes om noe og ikke ser på meningsforskjellene som splittende.

Når jeg tenker på kirken som organisasjon og på kirkelige valg, kommer ordet konsensus i tankene mine. Jeg tenker at vi tidligere, gjennom bispedømmerådene og menighetsrådene, har hatt lister som var preget av konsensus. Det har vært alle slags folk på den ene og samme liste. Det er konsensus.

Ved kirkevalgene i 2019 skal det visstnok bli mange forskjellige lister, hvis det lar seg gjøre. De vil ha ulik kirkepolitisk profil. Det skal fremme demokratiet i kirken og øke involvering og deltakelse, i selve valget og senere. Listene vil altså ikke være preget av konsensus. Konsensus er noe som gjelder før og etter selve valget, ikke i valgets øyeblikk, om jeg forstår det rett.

Jeg tenker på Kristi legeme i verden, det som er kirken, menigheten, på lemmene og legemet. Kropp er konsensus. Uten samvirke, eller konsensus, mellom kroppens ulike deler og organer, vil den ikke fungere.

Til valget i 2019 ønsker jeg meg lister som er preget av konsensus. Jeg ønsker meg at folk fra Åpen Folkekirke, Frimodig Kirke og andre personer skal stå der, side om side, på den samme listen.

Jeg ser konsensus som en fugl. Den samler alle de motstridende kreftene sine, bruser mektig med fjær og vinger og gjør seg klar til å fly høyt og langt. Om ikke noen skyter den ned straks den har lettet.

Om det ikke blir konsensus, vet jeg ikke om – eller hvordan – jeg vil bruke min stemme ved neste kirkevalg.

Forkynnelsens tilknytningspunkt

Spiritualitet, Teologi, Ukategorisert

I protestantisk teologi har forkynnelsens tilknytningspunkt vært diskutert.

Karl Barth så helt bort fra dette tilknytningspunktet. Han la vekt på at Guds Ord rammer mennesket helt utenfra, eller ovenfra. En pietistisk tradisjon la vekt på hvordan forkynnelsen skapte syndenød og således banet vei for evangeliets nådeforkynnelse. En mer liberal tilnærming definerte tilknytningspunktet i de menneskelige eksistenskonflikter, enten det var knyttet til døden som fundamentalt problem, menneskets skadede livsfølelse, selvsentrering eller etisk og relasjonell tilkortkommenhet.

I nærmere tre år har jeg skrevet Tekstverksted og har dermed vært gjennom kirkeårets tre tekstrekker, med en tekst fra Det gamle testamente, en brevtekst (normalt) og en evangelietekst for hver søndag. Langs denne veien har jeg mange ganger tenkt på dette med forkynnelsens tilknytningspunkt.

Som kirkegjenger har jeg gjort den erfaring at mange prester, faktisk de aller fleste, legger mye arbeid i å finne tilknytningspunkter, enten det skjer ut fra stedegengjøring, litteratur, saker som er oppe i tiden eller en mer psykologisk og erfaringsbasert tilnærming. Ved å finne slike tilknytningspunkter skaper dagens predikant seg et klangrom for sitt språk og sitt budskap om Jesus, som da gjerne tegnes som befrier, helbreder eller en som vil det beste for oss alle, og særlig for dem som er satt utenfor. Jesus blir, i denne forkynnelsen, tegnet etter modeller som finnes i den menneskelige erfaring.

Etter hvert har jeg fått en viss uro for denne måten å skape tilknytning på. Jeg synes også at den forkynnelsen som springer ut av dette ofte blir endimensjonal og noen ganger direkte kjedelig og forutsigbar, enten den er moralsk/aktivistisk eller trøstende/forståelsesfull/befriende.

Når jeg arbeider med hver søndags tre tekster, finner jeg en helt annen klangbunn for søndagens preken og den kristne forkynnelsen. Denne klangbunnen oppstår ikke i aksen mellom menneskelig erfaring/eksistens og budskapet om Jesus, men i noe helt annet, nemlig i aksen mellom profeti og oppfyllelse, i et spennende samspill mellom Det gamle og Det nye testamente.

Det slår meg at jeg knapt har hørt en eneste predikant de siste årene utvikle sitt evangeliske budskap med basis i den profetiske bildekraften i Det gamle testamente, enten vi tenker på fortellingene om skapelse og urhistorie, om jødedommens offervesen eller de profetiske skriftene.

Både i Det nye testamente selv, i urkirken, oldkirken og gjennom hele middelalderen arbeidet teologene med slike lesemåter og tolkningsnøkler til å forstå Jesu ord og verk. Det var ikke nødvendig å beskrive hvert enkelt menneskes livsopplevelse og religiøse erfaring og eksistens. Det viktige var å bruke de tolkningsnøklene som var for hånden i spillet mellom profeti og oppfyllelse, slik dette fremkom i den gamle og den nye pakt.

Det er ikke her tid og anledning til å utfolde dette videre. Jeg benytter bare anledningen til å spørre meg selv og andre om hvorfor det har blitt slik at ordene fra Det gamle testamente langt på vei har forstummet i vår kirke, og at deres profetiske karakter så ytterst sjelden er et tema. Hvilken støtte får studentene til å trenge inn i dette? Hvordan hjelper vi andre hverandre til å være i denne forståelsesrammen?

Grundtvig reiste en gang spørsmålet om hvorfor Herrens Ord var forsvunnet fra hans hus. Nå spør jeg om det samme: Hvorfor har de profetiske ord fra Det gamle testamente forsvunnet – og forstummet – i hans hus?

 

 

Olav den hellige, igjen

Reflekser, Refleksjoner

Jeg kan forstå den tabloide effekt av overskriften ”Olav den hellige var et svin”.

Jeg kan også se for meg Frank Aarebrot si dette med et glimt av humor bak sine brilleglass. Men jeg kjenner meg ikke bekvem med at Vårt Land bruker store bokstaver på de samme ordene.

For øvrig sa Stein Winge det samme i 2014, i forbindelse med spelet på Stiklestad, om man skal feste lit til et enkelt nettsøk.

Men hvorfor liker jeg ikke dette? Og hvorfor mener jeg at Vårt Land burde ha funnet en annen overskrift, selv om Frank Aarebrot selvsagt må få si det han har tenkt og bruke de ordene han finner mest dekkende?

Det er to grunner til dette, den ene saklig, den andre mer emosjonell.

Den saklige grunnen knytter seg til forståelsen av denne vikingkongen, som senere ble opphøyet til helgen.

I årene etter Olavs død skjedde det en kirkeliggjøring av fortellingen om Olav, slik den etter hvert fremkommer i hans helgenvita Passio Olavi. Det er åpenbart at denne kirkeliggjøringen, som løp parallelt med en folkeliggjøring av helgenkongen var en del av troens inderliggjøring i vårt land og folk gjennom flere århundrer.

Denne prosessen tjente selvfølgelig mange ulike formål knyttet til kongemakt, kirkemakt og politikk. Men det finnes også en troshistorie i dette, og den kan man ha dyp respekt for.

Jeg sier det slik: I respekt for denne troshistorien bør vi ikke kalle Olav den hellige et svin, men heller prøve å trenge inn i den spiritualiteten som ligger i alt dette.

Min emosjonelle grunn til å reagere mot språkbruken, enten den kommer fra en teaterregissør, en historieprofessor eller (kristen) dagsavis er denne:

Jeg har brukt litt tid på å trenge inn i det jeg nettopp kalte spiritualiteten som er knyttet til Olavsskikkelsen. Selv om jeg er protestant og dermed ikke tar inn over meg hele den katolske helgenfromheten, har jeg funnet mange rike impulser og mye inspirasjon i denne arven.

Jeg sier arv fordi det er noe vi må forvalte og hegne om, hver på vår måte.

Gjør vi det ved å kalle Olav den hellige et svin?

Jeg svarer nei på det spørsmålet.

Disse ordene er skrevet på mitt kontor. På veggen til venstre, like over meg, har jeg en avstøpning av Olav den helliges hode, fra Nidarosdomen. Det kjennes fint!