Tekstene om demoner og utdrivelse av onde ånder kjennes fjerne og fremmede for de aller fleste av vår tids mennesker. Det moderne verdensbilde gir oss en annen forståelse av menneskesinnets mørke sider. Det finnes ingen utviklet demonologi, lære om onde ånder, i Jesu forkynnelse. Samtidig kommer det tydelig frem at Jesus regner med en ond åndsmakt, på et plan utenfor mennesket selv. Dette er utfordrende for kristen forkynnelse, både intellektuelt, kulturelt, teologisk og sjelesørgerisk.

Et grunnleggende spørsmål: Har Jesus overtatt forestillingene om Satan og onde åndsmakter fra sin egen samtid eller viser han oss noe som gjelder til alle tider og steder? Finnes det onde ånder og åndsmakter som i dag tar kontroll over mennesker? Hvordan skal vi, i så fall, identifisere disse? Hva skal vi gjøre om de finnes?

Slike spørsmål er ikke enkle å besvare. Verken Guds eller djevelens eksistens lar seg vitenskapelig bevise. Det går an å reflektere filosofisk, teologisk, medisinsk og psykologisk over dette, men vår innsikt vil alltid være begrenset. Det er grunn til å advare mot en forkynnelse som altfor sterkt betoner Satans, djevelens, eksistens og makt. Satan er mørke, Gud er lys. Vi tror derfor ikke på Satan slik vi tror på Gud, men forsaker djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen. Forsakelsens djervhet forutsetter troens kraft. 

Noen bibeltekster gir oss et innblikk i en kamp mellom lys og mørke, gudommelig frelse og demonisk død. Denne kampen foregår ikke bare omkring oss, men også i oss. Det er vårt eksistensielle alvor. Men kristen livstolkning innebærer noe mer enn bare dette. Vi mennesker er ikke latt alene i et splittet univers hvor det onde og den onde stadig seirer. Gud er involvert. Gud kjemper. Verden er ikke forlatt og overgitt til de onde kreftene. Jesus kommer, lever, lider, dør, står opp og gir oss seier på den tredje dag. Da løses gåten. Endelig finner det fortapte menneske tilgivelse, frelse og håp. Tilværelsens dunkle gåter oppklares i troens dimensjon. Forsakelse og tro blir deler av den samme bevegelse. Vi snur oss bort fra Satans mørke og ser mot Kristi lys. Satan, den onde kraft og det store intet, mister sin betydning og makt.

I forbindelse med kirkeårets tekster for 4. søndag i åpenbaringstiden kan det være på sin plass å reflektere over synet på synd, sykdom og helbredelse i kristendommen. For mange mennesker er dette alvorlig og vanskelig, både tankemessig og personlig. Det finnes menigheter og enkeltpersoner med en betenkelig forkynnelse og bønnepraksis, hvor også økonomiske interesser er involvert. Hvordan skal vi gi en veiledning som er teologisk forsvarlig og sunn? Vedlagt noen tanker:

Sykdom og død er en del av livsbetingelsene for våre jordiske liv. Før eller siden vil dette ramme oss, enten vi tror på Jesus eller ikke. Det er ikke slik at troen på Jesus fritar oss mennesker fra å erfare sykdom hos oss selv og andre og til sist fra å møte den siste fiende, døden.

I det bibelske trosuniverset finnes det en sammenheng mellom synd og død. Sykdom kan vi også se som en del av denne sammenhengen. Det er viktig å holde klart for seg at denne sammenhengen er dunkel. Vi kan derfor ikke forklare et menneskes sykdom med at denne personen har syndet eller at sykdommen er arvet ved at forfedrene har syndet grovt. Dessverre finnes det bevegelser, menigheter og forkynnere som gjør denne dunkle sammenhengen klarere enn den er. På den måten skaffer de seg makt over mennesker og utnytter dem for egne formål. I en av dagens evangelietekster tar Jesus et oppgjør med denne tankegangen ved å si at verken han eller hans foreldre har syndet.

Jesu helbredelser har to ulike dimensjoner. I den første dimensjonen springer helbredelsene ut av Jesu medfølelse med den som er rammet. Slik er det med den krumbøyde kvinnen i en av dagens tekster. I den andre dimensjonen er Jesu helbredelser tegnhandlinger. De peker ut over seg selv, først ved å vise at Jesus er Messias og siden ved å gi oss en visjon av Guds rike slik det skal tre frem når døden er overvunnet og alle ting er blitt nye. Tegnhandlinger kan aldri bli dagligdags. I vår verden får døden alltid siste ord. Det er i denne spenningen vi lever.

Helbredelse og tro er et eget tema. Jesus ser troen hos mannen som var født blind. Han sier også: Din tro har frelst deg. Her må forkynnelsen trø varsomt. Det er et åndelig overgrep å si at manglende helbredelse er uttrykk for sviktende tro. Det svake, syke, trette og døende menneske hviler i Guds hånd, selv om det ikke makter å formulere sin tro på en sterk måte. Bønn for syke, inkludert bønn om helbredelse, skal likevel finne sted. Vi kan komme til Jesus i all vår nød og be om helbredelse og styrke. Kristne menigheter burde styrke sin forbønnstjeneste for syke og kombinere den med sjelesorg, veiledning og et fellesskap hvor vi bærer hverandres byrder.

Jesus Kristus, du som reiser mennesker opp og gir oss håp uten grenser, vi ber deg: Gi oss mot og evne til å bringe livsmot til de trette og rettferdighet til de undertrykte. Hjelp oss til å leve i oppstandelsens kraft. Amen

Teksten er fra Tekstverkstedet/googleplay/Appstore

I de senere årene har prekenens språklige disiplin endret seg langt i retning av det å lytte fremfor å komme med sterke proklamasjoner. Mange forkynnere og andaktsholdere, ikke minst i det offentlige rom, er blitt flinke til å finne ord og fortellinger som skaper gjenkjennelse og sier noe om våre menneskelige livsvilkår. Slik har de gjort den menneskelige erfaring tydelig og demonstrert en ny varhet for livets nyanser. En ny prekensjanger er i ferd med å utvikle seg, den lyttende preken.

At prekenen er lyttende innebærer at tilhøreren kjenner seg sett og hørt og gis anledning til å gjenkjenne sine egne erfaringer i prekenen. Slik flytter den lyttende preken seg nærmere sjelesorgens, samtalens og dialogens rom. Det gjelder ikke bare for ordene som fremføres, men også i predikantens stemmebruk og gester.

Den lyttende preken gir også mulighet for en annen tilnærming til dagens bibeltekster. Den egner seg særlig godt for de evangelietekstene som forteller om møter mellom Jesus og enkeltmennesker. Hva skjer i disse møtene? Hva kan vi, under prekenarbeidet, legge i tekstens narrativ av undring og refleksjoner? Er det noe allmennmenneskelig i dette spesielle møtet? Er det gjemt noe ufortalt i det som fortelles? Kan vi betrakte tekstens hendelse fra flere perspektiver? Hva ser Jesus? Hva ser tekstens andre personer, både de som er nær og de som er på avstand? Hvordan kan vi reflektere over fortellingens visuelle og emosjonelle sider?

Spørsmål som disse kan hjelpe oss under arbeidet med å finne angrepsvinkler og elementer til en lyttende preken.

Det blir en form for tekstmeditasjon som flytter oss inn i teksten og teksten inn i oss. Et slikt tekstarbeid kan vise seg like nyttig som å hente frem eksempler fra vårt personlige erfaringsmateriale.

Den lyttende preken er ikke uten risiko. Hvis vi hele tiden er på leting etter den menneskelige erfaring, kan vi komme til å la ordene gå i sirkel rundt seg selv. Det skjer når gjenkjennelse blir formidlingens hovedmål. I arbeidet med den lyttende preken må vi hele tiden være på vei mot det øyeblikk da prekenens virkelige subjekt trer frem, Jesus Kristus.

Ordet om den korsfestede og oppstandne må alltid lyde, tydelig og klart. Gjennom dette åpner den lyttende preken seg mot troens mysterium, i Den hellige ånds kraft.