Noen har sagt at de fleste salmerdiktere fra Thomas Kingo og frem til i dag har forlatt denne verden i større eller mindre depresjon. Denne bedrøvelige tilstand har å gjøre med at salmediktere har en tendens til å tenke at deres aller beste salmetekst ikke har fått plass i noen salmebok, og dermed kommer til å bli borte med salmedikteren. Jeg tilstår gjerne at jeg av og til gjenkjenner denne tilstanden hos meg selv. Slik er det bare. Uansett deler jeg herved en salmetekst som jeg skrev i 2007. Det er nærmere tolv år siden. Er denne salmeteksten så blitt mer eller mindre aktuell? Det får enhver svare på. Å skrive en salmetekst med et slikt tema er ikke så enkelt. Den vedlagte teksten tar utgangspunkt i en rent menneskelig erfaring i spørsmålets form og søker i den siste strofen å transformere dette over til en bønn. Det er kanskje slik salmer fremover må skrives. Denne teksten ble overgitt til samebokkomiteen(e) i sin tid, men nådde ikke opp og frem. I mine mest frustrerte øyeblikk, som det heldigvis ikke er altfor mange av, tenker jeg at livsfølelsen i denne salmeteksten burde hatt forrang fremfor en av de mange salmetekstene fra tidligere århundrer. Ord som «kunnskap, visjoner, handlekraft og mot» ber fremdeles om plass i kirkens salmesang, i tekster fra meg eller andre.
1
Skal vi av alle slekter som var på jorden før
bli den som bærer skylden hvis livets mangfold dør?
Ja, skal vi bli de siste som står i soloppgang
i kjølig bris fra havet og priser deg med sang?
2
Skal barna som vi elsker og bare ønsker godt,
forakte oss for jorden som de i arv har fått?
Slik spør vi i vår uro og kjenner angstens klo,
men vet at du har kalt oss til kjærlighet og tro.
3
Vi ber deg, Gud vår Skaper, om visdom og forstand,
«Fyret», tresnitt av Terje Grøstad til bokverket «Vann av klippen»
Som forfatter av salmetekster har jeg hatt relasjon til ganske mange komponister. Egil Hovland var en av disse. For temmelig nøyaktig enogtyve år siden skrev jeg tre vers til en mulig salme for nyttårsaften og sendte dem til Egil i Fredrikstad via telefaks ganske sent på kvelden. Morgenen etter kom versene tilbake, sirlig innskrevet med Egils håndskrift mellom notelinjene. Denne salmen har neppe blitt mye sunget, men den finnes i Norsk Salmebok, nummer 839, under rubrikken «Årsskiftet». Jeg er takknemlig for at jeg fikk regne Egil Hovland som venn og medarbeider. Vi som var der vil alltid huske hans enkle tale da han feiret sine 70 år i det grunnmurede hus i Fredrikstad, hvor han sa at han fra nå av ville bruke resten av tiden på «Jesus, de ufødte og de aller minste». Sterke ord fra en stor person.
I mitt skrivende liv har jeg også hatt relasjon til ganske mange bildekunstnere og illustratører. Det lengste samarbeidet hadde jeg med Terje Grøstad under arbeidet med bokverket «Vann av klippen». Ti år tok det for oss begge å få frem bildene og tekstene til denne boken. Dette året, som tidligere år, har min kone og jeg lest i denne boken de aller fleste morgener og betraktet Terjes bilder. Til mange av bildene har jeg konkrete minner fra samabeidet med Terje. Bildet av fyrtårnet sier noe om det han hele tiden strebet etter i sitt bildemessige uttrykk mellom dunkelhet og klarhet. Han visste nøyaktig hva han ville frem til i den kompliserte trykkeprosessen. Ble det ikke slik, var veien til forbrenningsovnen ganske rask. Terje viste meg noe om kunstnerens kunnskap om og respekt for materialet, og dermed om ydmykhet og styrke.
Ingen tid så fylt av minner
1
Ingen tid så fylt av minner som den aller siste time.
mellom liv og død vi stilles nå på årets siste dag.
Alle mennesker vi møtte, alt vi tenkte, sa og gjorde,
alle øyeblikk er nær oss når vi hører klokkens slag.
2
Alt er hos oss denne time når vi er i grenselandet,
på det sted der drømmer fødes mellom nytt og gammelt år.
Klagen over det vi mistet, bønnen for en ukjent fremtid,
bever under rommets hvelving når de store klokker slår.
3
Ingen tid så full av fremtid som den tid vår Frelser gir oss,
han som gikk sin vei i tiden og ble døpt med korsets dåp.
I den mørke vinternatten lyser håpets klare stjerne.
I de senere årene har prekenens språklige disiplin endret seg langt i retning av det å lytte fremfor å komme med sterke proklamasjoner. Mange forkynnere og andaktsholdere, ikke minst i det offentlige rom, er blitt flinke til å finne ord og fortellinger som skaper gjenkjennelse og sier noe om våre menneskelige livsvilkår. Slik har de gjort den menneskelige erfaring tydelig og demonstrert en ny varhet for livets nyanser. En ny prekensjanger er i ferd med å utvikle seg, den lyttende preken.
At prekenen er lyttende innebærer at tilhøreren kjenner seg sett og hørt og gis anledning til å gjenkjenne sine egne erfaringer i prekenen. Slik flytter den lyttende preken seg nærmere sjelesorgens, samtalens og dialogens rom. Det gjelder ikke bare for ordene som fremføres, men også i predikantens stemmebruk og gester.
Den lyttende preken gir også mulighet for en annen tilnærming til dagens bibeltekster. Den egner seg særlig godt for de evangelietekstene som forteller om møter mellom Jesus og enkeltmennesker. Hva skjer i disse møtene? Hva kan vi, under prekenarbeidet, legge i tekstens narrativ av undring og refleksjoner? Er det noe allmennmenneskelig i dette spesielle møtet? Er det gjemt noe ufortalt i det som fortelles? Kan vi betrakte tekstens hendelse fra flere perspektiver? Hva ser Jesus? Hva ser tekstens andre personer, både de som er nær og de som er på avstand? Hvordan kan vi reflektere over fortellingens visuelle og emosjonelle sider?
Spørsmål som disse kan hjelpe oss under arbeidet med å finne angrepsvinkler og elementer til en lyttende preken.
Det blir en form for tekstmeditasjon som flytter oss inn i teksten og teksten inn i oss. Et slikt tekstarbeid kan vise seg like nyttig som å hente frem eksempler fra vårt personlige erfaringsmateriale.
Den lyttende preken er ikke uten risiko. Hvis vi hele tiden er på leting etter den menneskelige erfaring, kan vi komme til å la ordene gå i sirkel rundt seg selv. Det skjer når gjenkjennelse blir formidlingens hovedmål. I arbeidet med den lyttende preken må vi hele tiden være på vei mot det øyeblikk da prekenens virkelige subjekt trer frem, Jesus Kristus.
Ordet om den korsfestede og oppstandne må alltid lyde, tydelig og klart. Gjennom dette åpner den lyttende preken seg mot troens mysterium, i Den hellige ånds kraft.
Det er i Johannes åpenbaring, i sendebrevet til menigheten i Pergamon, at vi finner det merkelige utsagnet om den hvite stenen: Den som seirer, vil jeg gi av den skjulte manna. Og jeg vil gi ham en hvit sten, og på stenen er det skrevet et nytt navn som ingen kjenner uten den som får det.
Jeg har ofte undret meg over dette med den hvite stenen. Hva er det med dette hemmelige, nye navnet? Et eller annet må det ha gjøre med vår nye identitet på den himmelske strand. Slik tenker jeg, i det minste. Jeg har skrevet noen ord om dette, kanskje en sang. Det er ikke godt å vite.
I sin tale på Areopagos kommer Paulus, kirkens første teolog, med et utsagn som ofte blir tolket i retning av panteisme: For det er i ham (Gud) vi lever og er til, som også noen av deres diktere har sagt: «For vi er hans slekt.»
Panteisme, slik det vanligvis blir forstått, uttrykker den oppfattelsen at Gud er i alt og alt er i Gud. Panteismen, slik de aller fleste av oss forstår det, innebærer dermed at skillet mellom skaper og skaperverk er opphevet. I dagligtale kan vi derfor si at vi finner Gud i naturen. Ikke sjelden blir dette fremstilt i motsetning til en mer insitusjonell og kirkelig forståelse, hvor man ikke finner Gud i naturen, men i gudstjeneste, forkynnelse og kristent fellesskap.
De siste dagene har jeg tenkt en del på hvordan vi kan tilrettelegge dette i en kristen forståelsesramme. Jeg har forenklet problemet ved å stille opp mot hverandre to utsagn. Det første utsagnet er dette: Gud er til i det skapte. Det andre utsagnet lyder slik: Det skapte er til i Gud.
Spørsmålet blir om disse to utsagnene er motsetninger eller om de utfyller hverandre. Om utsagnene står i motsetning til hverandre, hvilket gir så uttrykk for kristen erkjennelse og tro? Om de utfyller hverandre, betyr da dette at kristendommen i bunn og grunn er en panteistisk religion?
For min del kommer jeg frem til at bare ett av disse utsagnene kan ha gyldighet i det kristne trosperspektivet: Det skapte er til i Gud. Det er også dette Paulus uttrykker i sin tale på Areopagos. Han sier faktisk ikke at Gud er til i det skapte. Apostelen og teologen henviser videre til fortellingen om Jesus når han vil si noe om hvordan Gud gjør sitt nærvær synlig i vår historie og verden. Om Gud var til i det skapte, ville vi ikke ha noen grunn til feire inkarnasjonens enestående hendelse.
Jeg mener altså at det, i et kristent trosperspektiv, ikke er en gyldig teologisk påstand og heller ikke en del av kristen forkynnelse å si at Gud er til i det skapte. Vi bør alltid heller si at det skapte er til i Gud. Men denne Gud, som det skapte er til i, er en skjult guddom. Vi ser ikke Guds ansikt før vi ser Jesu ansikt. Alle andre bilder av Gud er dunkle anelser og usikre spor.
Det finnes dermed, så langt jeg kan forstå, dermed et panteistisk drag i kristendommen, knyttet til at det skapte er til i Gud. Men straks vi har uttalt den setningen, må vi komme med den neste om at Gud ikke er til i det skapte. I denne spenningen blir det plass både til den menneskelige lengsel og til inkarnasjonens enestående hendelse. God søndag!
Grunnmotivet på 1. søndag i advent handler om Jesu inntog i Jerusalem. Prekenteksten i år, etter tredje rekke, gir oss fortellingen om hvordan Jesus driver pengevekslerne og duehandlerne ut av Jerusalems tempel. I begge disse evangelietekstene er Jesus subjektet, den som handler.
På søndag vil vi også høre en annen tekst i de aller fleste kirker. Det er ordene fra Åpenbaringsboken om han som står for døren og banker og som så går inn til den som åpner døren og holder nattverd, jeg med ham og han med meg. Dette er at av de vakreste ordene om gjensidighet i Det nye testamente.
Filosofen Martin Buber har lært oss noe om det konstituerende møtet mellom jeg og du. I denne speilingen blir vår menneskelighet til, ved at vi erkjenner den andre og oss selv om likeverdige. Martin Buber sier videre noe om det han kaller det subjektive rommet, som er et rom hvor to subjekter møtes og hvor den ene ikke blir gjort til et objekt, og dermed et formål, for den andre.
Slik nattverden skildres i Åpenbaringsboken 3,19–12 foregår den i det subjektive rommet, jeg med ham og han med meg. Her er det to handlende subjekter som møtes, begge med den samme status og verdi. Ingen er objekter for den andre. Begge er like fullt til stede i fortrolighet, nærhet og aksept. Det er gjensidighet på sitt aller dypeste og beste.
Hele inkarnasjonen, Guds menneskelighet i Jesus, kan vi se som en guddommelig praksis av gjensidighet. Vi speiler oss i det guddommelige mysteriet i mennesket Jesus, han som også er Gud for oss. Hans ansikt er Guds ansikt. Hans nærvær er gudsnærvær, og vi er lukket inn i gjensidighet og fortrolighet, ikke bare med dette andre, som er det religiøse i allmenn forstand, men med den andre, som er den treenige Gud. Gjensidighetens mysterium er at Gud også speiler seg i oss, vi som er skapt i Skaperens bilde. Slik er nådens under mot vår verden.
Det er noe jeg savner i de fleste syndsbekjennelser. Det er en totalbestemmelse av mennesket. Det eksistensielle – eller mytiske – i det bibelske fortellingsuniverset illustrerer konsekvensen av syndefallet med at vi alle er født utenfor paradiset. Vi har dermed mistet vår grunnleggende uskyld og er prisgitt en tilværelse hvor vi ikke kan unngå å handle mot det vi innerst inne vet er riktig og sant. Vi er splittet i det vi er og det vi gjør. I dette ligger motsetningene og paradoksene i vår eksistens. Syndsbekjennelsene i liturgien er ikke utformet med dette for øyet. De konsenterer seg som oftest om konkrete synder i et mer eller mindre generelt språk, uten å ta vare på den eksistensielle spenningen. I syndsbekjennelsen, slik jeg forstår den, sier jeg ikke bare ja til at jeg har gjort noe galt, i betydningen forsømmelser og negative handlinger. Jeg sier også ja til totalbestemmelsen av meg som et menneske av Adams ætt, født utenfor paradis og med en eksistensiell konflikt bygget inn i den jeg er. Det beste uttrykk for dette kunne faktisk være å unnlate å liste opp mange konkrete «synder» i syndsbekjennelsen, men nøye seg med det grunnleggende ropet Kyrie eleison, Herre, forbarm deg. Om noe mer skal formuleres, bør det skje innenfor rammen av den eksistensielle grunnkonflikten og ikke bare handle om konkreter, som i bunn og grunn tingliggjør synden, og slik gjør den eksistensielle konflikten uklar.
Et forsøk, som på ingen måte er tilfredsstillende:
Hellige, Udødelige Gud,
vi bekjenner for deg at vi kommer fra jorden
og er født utenfor paradiset.
Sammen med alt det skapte
ber vi ordløst om forløsning.
Himmelske Far, si ja til vår lengsel
og løft våre uklare drømmer inn i det himmelske lys.
Du som skapte oss i ditt bilde,
tilgi oss våre synder, forsømmelser og feiltrinn.
Styrk vårt håp, vår tro og vår kjærlighet for Jesu skyld,
han som er en soning for våre synder og for hele verdens.
«Der havet slutter», tresnitt av Terje Grøstad, til bokverket «Vann av klippen», bilder Terje Grøstad og tekst Eyvind Skeie
Så er det Allehelgensdag i morgen, søndag 3. november, en dag med vemod, erindring, håp og kanskje også trøst. Jeg gir dere en lyrisk tekst som jeg skrev for en tid siden, i et forsøk på å romme noe av livsmystriet og gudsmysteriet. Selv skal jeg delta ved gudstjenesten i Gulset kirke i morgen klokken 11:00 og senere i Lambertseter kirke klokken 18:00. Der vil jeg dele tekster og tanker. Velsignet dag!
For noen år siden skrev jeg disse ordene. Nå fant jeg dem frem igjen og deler dem også i dag. Fremdeles noe å tenke på!
Kjære deg!
Jeg har møtt deg noen ganger når jeg har vært på reise med mine salmekvelder eller foredrag omkring i landet.
Du er et voksent, gjerne eldre, menneske med en klar og sterk kristentro. Etter salmekvelden eller møtet kommer du til meg og snakker om din bekymring for avkristningen, eller sekulariseringen, som du også noen ganger sier.
Du snakker om hvor vondt du føler det at kristendommen er på vei bort fra det norske samfunnet, både lokalt og nasjonalt. Ikke minst er du bekymret for den politiske siden av dette. Du sier at du er skuffet over en del kristne politikere, og lurer på hva du skal stemme ved neste valg, i hvert fall ikke Kr.F, som du mener har sviktet på mange punkter, mest ved ikke å være tydelig nok i en del verdispørsmål.
Du er også urolig for mye av det som skjer i kirken. I det spørsmålet har du ofte en dobbel tilnærming. På den ene siden er du lei deg for at kirken og/eller kristendommen har mistet så mye av sin posisjon i samfunnet, for eksempel når det gjelder det som før var kristendomsundervisningen i skolen. På den andre siden er du også kritisk til mye av det som skjer i kirken, og som du opplever som utglidning og forfall. Men nok om dette! Du forstår hva jeg refererer til.
Det jeg gjerne vil si deg, er noe som det har meg tid å forstå slik at jeg kan snakke om det på en enkel måte, for meg selv og andre.
Alle vi som bor i Norge, deler det vi kan kalle for «det norske fellesrommet». I dette fellesrommet finnes alle mulige slags tradisjoner og holdninger til religion, etikk, kultur og andre uttrykksformer.
Helt fra keiser Konstantin på 300-tallet har det vært slik at kristendommen hadde et fortrinn i de ulike fellesrommene i den vestlige kulturen opp gjennom historien og under forskjellige statsmessige og politiske systemer, med noen få unntak.
Etter reformasjonen fortsatte dette ennå noen århundrer, men så begynte det å slå sprekker, slik vi kunne se under den franske revolusjonens antikristelige rasjonalisme, under kommunismen, den kristendomskritiske humanismen og så videre. Med gjennombruddet av det vi kan kalle for modernismen er enhetskulturen gått ytterligere i oppløsning. Dette er blitt forsterket ved alt det som er knyttet til innvandring og kulturelt og religiøst mangfold.
Det fører for langt å komme inn på alt dette, men konkusjonen er helt klar:
Vi som er kristne eier ikke lenger den norske felleskulturen.
Vi er en del av den, og den kristne tradisjonen er fremdeles viktig, men vi eier ikke felleskulturen og fellesrommet og kan ikke lenger påregne politisk støtte for privilegier, som kirke eller kristne.
Jeg forstår godt at du og mange andre kan bli både sårede, oppgitte og frustrerte over at kristendommens plass i fellesrommet er blitt endret så radikalt. Men jeg er overbevist om at denne kristelig baserte enhetskulturen aldri vil komme tilbake. Derfor må du, jeg og alle andre som fremdeles tror og bekjenner, finne en ny strategi i forhold til hvordan vi skal tenke om det norske fellesrommet og vår opptreden der.
Her er så mine svar på dette, i kortform:
Vi må slutte å være frustrerte eller sinte over at vi ikke lenger kan dominere det norske fellesrommet.
Vi må ikke falle ned i den grøften at vi ønsker oss tilbake til en tid da vi hadde denne makten i og over fellesrommet. Om vi gjør det, velger vi samme strategi som islamistene gjør, nemlig at vi setter de religiøse lovene over landets lover. Det er misforstått.
Vi må leve trofast i vår kristne tro og tradisjon og være med på å gjøre kirken levende innenfra. Dette gjør vi ikke for å få tilbake makten over fellesrommet, men fordi vi tror på Jesus Kristus og vil ære og følge ham.
Vi må holde fast på vår tro på demokratiets idealer om likhet og rettferdighet. Ut fra dette er de andres stemme like betydningsfull som din og min. Derfor må vi engasjere oss i fellesrommet på mange måter, humanitært, pedagogisk, kulturelt, politisk.
Vi må finne gode strategier for vårt kristne nærvær i det norske fellesrommet, ikke for å søke makt, men fordi det er vårt kall og vår plikt som borgere (politisk), fordi alle mennesker er skapt i Guds bilde og krever vår oppmerksomhet (diakonalt) og fordi Kristus har kalt oss til etterfølgelse og tro (nærvær).
I stedet for å ergre oss over alt vi har «tapt», skal vi oppleve dette som en ny frihet til å gå ut i samfunnet uten andre hensikter enn å tjene vår neste og å følge vår Mester.
Jeg kunne ha skrevet mye mer om dette, men dette er det jeg har lyst til å si deg i dag.
Legg bak deg din bekymring og dine frustrasjoner over den tapte enhetskulturen! Vær heller glad for at keiser Konstantins gedigne maktmisbruk av kristendommen endelig ser ut til å være over.
Så kan du gå ut i det norske fellesrommet og gi ditt bidrag med fornyet glede. Det er bruk for deg for at Kristus skal være synlig til stede mellom menneskene!
Denne salmeteksten bygget jeg over motiver knyttet til begrepet Ave Maris Stella, Maria som havets stjerne og himmeldronning, med forsøk på å gi dette i og for seg bibelske motivet en protestantisk tolkning. Teksten forekommer i verket «Som et fyrlys», som var et av de siste store korverkene jeg fikk gjøre med komponisten Sigvald Tveit. Det finnes hos Cantando Musikkforlag.
Stjerne over havet
1
Stjerne over havet, gi meg du et bud
om det store lyset som er tent hos Gud.
Send en gyllen stråle over hav og land,
speil for meg Guds nåde i de dype vann.
2
Stjerne over stallen med din klare glans,
følg meg inn til Barnet, la meg være hans.
Stjerne i mitt hjerte, du som viser vei,
led meg frem til Jesus, la meg finne deg.
3
Hill deg, mor Maria, du som fødte ham
som er bror av alle, Frelser og Guds Lam.
Hill deg, havets stjerne, lys oss hjem til sist
til det gode landet og den Herre Krist.
4
Klare morgenstjerne av kong Davids rot,
strål i våre hjerter, gi oss håp og mot.
Bror og venn og Frelser, hør vårt rop, vår bønn!
Lys oss gjennom natten, du som er Guds Sønn!
T: Eyvind Skeie, fra verket «Bygg meg et tempel», med musikk av Sigvald Tveit, utgitt hos Cantando Musikkforlag.
