Vending mot lyset

Fra katedralen i Santiago de Compostela, foto ved ES

Tekstene om demoner og utdrivelse av onde ånder kjennes fjerne og fremmede for de aller fleste av vår tids mennesker. Det moderne verdensbilde gir oss en annen forståelse av menneskesinnets mørke sider. Det finnes ingen utviklet demonologi, lære om onde ånder, i Jesu forkynnelse. Samtidig kommer det tydelig frem at Jesus regner med en ond åndsmakt, på et plan utenfor mennesket selv. Dette er utfordrende for kristen forkynnelse, både intellektuelt, kulturelt, teologisk og sjelesørgerisk.

Et grunnleggende spørsmål: Har Jesus overtatt forestillingene om Satan og onde åndsmakter fra sin egen samtid eller viser han oss noe som gjelder til alle tider og steder? Finnes det onde ånder og åndsmakter som i dag tar kontroll over mennesker? Hvordan skal vi, i så fall, identifisere disse? Hva skal vi gjøre om de finnes?

Slike spørsmål er ikke enkle å besvare. Verken Guds eller djevelens eksistens lar seg vitenskapelig bevise. Det går an å reflektere filosofisk, teologisk, medisinsk og psykologisk over dette, men vår innsikt vil alltid være begrenset. Det er grunn til å advare mot en forkynnelse som altfor sterkt betoner Satans, djevelens, eksistens og makt. Satan er mørke, Gud er lys. Vi tror derfor ikke på Satan slik vi tror på Gud, men forsaker djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen. Forsakelsens djervhet forutsetter troens kraft. 

Noen bibeltekster gir oss et innblikk i en kamp mellom lys og mørke, gudommelig frelse og demonisk død. Denne kampen foregår ikke bare omkring oss, men også i oss. Det er vårt eksistensielle alvor. Men kristen livstolkning innebærer noe mer enn bare dette. Vi mennesker er ikke latt alene i et splittet univers hvor det onde og den onde stadig seirer. Gud er involvert. Gud kjemper. Verden er ikke forlatt og overgitt til de onde kreftene. Jesus kommer, lever, lider, dør, står opp og gir oss seier på den tredje dag. Da løses gåten. Endelig finner det fortapte menneske tilgivelse, frelse og håp. Tilværelsens dunkle gåter oppklares i troens dimensjon. Forsakelse og tro blir deler av den samme bevegelse. Vi snur oss bort fra Satans mørke og ser mot Kristi lys. Satan, den onde kraft og det store intet, mister sin betydning og makt.

Synd, sykdom, tro

Det ukjente der ute, foto ES fra Bohuslen

I forbindelse med kirkeårets tekster for 4. søndag i åpenbaringstiden kan det være på sin plass å reflektere over synet på synd, sykdom og helbredelse i kristendommen. For mange mennesker er dette alvorlig og vanskelig, både tankemessig og personlig. Det finnes menigheter og enkeltpersoner med en betenkelig forkynnelse og bønnepraksis, hvor også økonomiske interesser er involvert. Hvordan skal vi gi en veiledning som er teologisk forsvarlig og sunn? Vedlagt noen tanker:

Sykdom og død er en del av livsbetingelsene for våre jordiske liv. Før eller siden vil dette ramme oss, enten vi tror på Jesus eller ikke. Det er ikke slik at troen på Jesus fritar oss mennesker fra å erfare sykdom hos oss selv og andre og til sist fra å møte den siste fiende, døden.

I det bibelske trosuniverset finnes det en sammenheng mellom synd og død. Sykdom kan vi også se som en del av denne sammenhengen. Det er viktig å holde klart for seg at denne sammenhengen er dunkel. Vi kan derfor ikke forklare et menneskes sykdom med at denne personen har syndet eller at sykdommen er arvet ved at forfedrene har syndet grovt. Dessverre finnes det bevegelser, menigheter og forkynnere som gjør denne dunkle sammenhengen klarere enn den er. På den måten skaffer de seg makt over mennesker og utnytter dem for egne formål. I en av dagens evangelietekster tar Jesus et oppgjør med denne tankegangen ved å si at verken han eller hans foreldre har syndet.

Jesu helbredelser har to ulike dimensjoner. I den første dimensjonen springer helbredelsene ut av Jesu medfølelse med den som er rammet. Slik er det med den krumbøyde kvinnen i en av dagens tekster. I den andre dimensjonen er Jesu helbredelser tegnhandlinger. De peker ut over seg selv, først ved å vise at Jesus er Messias og siden ved å gi oss en visjon av Guds rike slik det skal tre frem når døden er overvunnet og alle ting er blitt nye. Tegnhandlinger kan aldri bli dagligdags. I vår verden får døden alltid siste ord. Det er i denne spenningen vi lever.

Helbredelse og tro er et eget tema. Jesus ser troen hos mannen som var født blind. Han sier også: Din tro har frelst deg. Her må forkynnelsen trø varsomt. Det er et åndelig overgrep å si at manglende helbredelse er uttrykk for sviktende tro. Det svake, syke, trette og døende menneske hviler i Guds hånd, selv om det ikke makter å formulere sin tro på en sterk måte. Bønn for syke, inkludert bønn om helbredelse, skal likevel finne sted. Vi kan komme til Jesus i all vår nød og be om helbredelse og styrke. Kristne menigheter burde styrke sin forbønnstjeneste for syke og kombinere den med sjelesorg, veiledning og et fellesskap hvor vi bærer hverandres byrder.

Jesus Kristus, du som reiser mennesker opp og gir oss håp uten grenser, vi ber deg: Gi oss mot og evne til å bringe livsmot til de trette og rettferdighet til de undertrykte. Hjelp oss til å leve i oppstandelsens kraft. Amen

Teksten er fra Tekstverkstedet/googleplay/Appstore

Poesi og bibeltekst

Og jeg vil gi ham en hvit sten, og på stenen står det skrevet et nytt navn som ingen kjenner uten den som får det. Åpenbaringen 2,17B

I Sigvald Tveits begravelse lot vi andakten blir erstattet av dikt, skrevet og lest av ES, og muntlig fremføring av bibeltekst ved fortelleren Helga Samset.  

Et medmenneskes død åpner våre sanser med ny oppmerksomhet og varhet. Når en venn går over grensen mellom liv og død, berøres vi alle av bevisstheten om at vi er grensevandrere. Det som er, her i vår jordiske krets, skal ta slutt. Vi leter etter holdepunkter som kan hjelpe oss til å forstå det som ligger utenfor vår egen begrensede livshorisont. Nå skal vi dele fire korte dikt og tre ord fra Det nye testamente. Slik prøver vi å peile oss inn på dette andre, samtidig som vi lytter til ord som kan gi dødens mysterium noe av troens lys.

For snart skal dette spinkle jeg få vinger

1

For snart skal dette spinkle jeg få vinger

og fly blant stjerner ut mot det som er

den store og uendelige gåte

som nå med ett har kommet meg så nær

2

Jeg ser at dere sørger allerede

og tenker at det alt er blitt for sent

Men selv i disse aller siste timer

kan livet deles, like klart og rent

3

Den store og uendelige gåte

som ikke eier omkrets eller navn

har allerede åpnet sine armer

og tatt meg helt fortrolig i sin favn

4

Jeg sovner snart, og da får sjelen vinger

Den søker mot en gåte altfor stor

Så lar jeg stille kroppen bli tilbake

og flyr mot lyset og en annen jord

Bibeltekst: Johannes 20, 11–18 

Kappen

1

Han bærer kappen over sine skuldre.

Han står og venter ved den siste grind.

Det er så mørkt der Lysets verden ender.

Han står og lytter etter noens trinn.

2

«Det var så tungt å gå det siste stykket!

Det er så kaldt i dødens strenge vind!»

«Kom hit, min venn, og varm deg under kappen.

Nå kan du gråte. Siden går vi inn.»

Bibeltekst: 1 Kor 15, 35–44

Å, Herre, ta meg til det sted

1

Å, Herre, ta meg til det sted som er og ikke er,

et sted med himmel, jord og hav,

der all min uro stilner av,

og bare du er nær!

2

Jeg stiger ut i morgenlys fra dødens mørke favn.

Da ser jeg jorden, renset, ren

og tar imot den hvite sten

som har mitt nye navn.

3

Så skuer jeg Guds herlighet og hører Herrens ord:

” Kom hit, min venn, jeg ventet deg,

og du skal alltid bli hos meg

i gleden rundt mitt bord.

Bibeltekst: Åpenbaringen 21,1–7

Der lyset aldri slukner

1

Der lyset aldri slokner og sangen aldri dør,

der venter du meg, Jesus, bak tidens dunkle slør.

Her var så mange gåter som aldri fikk et svar,

men der du står og venter skal løsningen bli klar.

2

Den siste, store gåte vil åpne seg for meg

når dødens engel kommer og ber meg følge seg.

Jeg merker dødens kulde og ånder sakte ut,

så reiser jeg alene mot stillheten og Gud.

3

Min korte tid på jorden er da til sist forbi.

Selv er jeg ikke bundet av tid og rom, men fri.

Min kropp er kun et hylster, det rommer ingenting,

mens ånden finner veien til livets kildespring.

4

Og dere som jeg kjente og som jeg hadde kjær,

skal se meg i det lyset der Gud og gleden er!

Det er min bønn for alle i Jesu Kristi navn

at vi til sist må finne barmhjertighetens favn.

© Eyvind Skeie 2019

Sigvald Tveit, minneord

Sigvald Tveit, 1945–2019

Noen har spurt om å få lese mine minneord over Sigvald Tveit under gravferden i går, 21. januar. Jeg legger minneordene her, og lyser fred over Sigvalds minne.

Det kjennes overveldende å skulle si noen minneord om Sigvald. Han var min venn og nærmeste samarbeidspartner gjennom den største delen av mitt skapende liv. Hans engasjement og livsverk har så mange linjer, tråder og fasetter at det på ingen måte lar seg uttømmende beskrive i en begrenset ramme. Alle vi som er til stede her i dag er en del av den store og mangfoldige veven som fikk utgjøre Sigvalds offentlige og private liv. Det jeg her kan trekke frem blir bare et omriss som vi hver for oss må fylle med våre egne minner og vår egen takk.

For mange er det pedagogen Sigvald som står i sentrum, læreren, veilederen og den kunnskapsrike underviseren og inspiratoren gjennom mange år. Midt i sin rastløse travelhet, sine mange interesser og engasjementer var Sigvald alltid knyttet til det musikkfaglige og pedagogiske. Også her hadde han et vidt spenn, fra det historiske til det kompositoriske, og fra det teoretiske til det utøvende. Som en av hans tekstleverandører lærte jeg mye av Sigvald om musikalsk form, stil og tradisjon.

Sigvald så det som et ideal å kunne bevege seg fritt i ulike former og stilretninger. Denne grenseoverskridende holdningen kombinerte han med høy forståelse av musikalsk egenart og sjangre.

Noen av våre fellesverk ble kritisert for denne stilmessige variasjonen, særlig på det musikalske plan. Denne kritikken, som vi særlig fikk i begynnelsen, gjorde aldri inntrykk på Sigvald. For ham var det et bevisst valg. Det dreide seg om kommunikasjon og mestring av det musikalske håndverket, enten det ble arbeidet med koraler, musikalformer, viser, barnesanger, jazz eller populærmusikk.

Den enkle sangbarheten som Sigvald fant frem til i sine melodilinjer sprang ikke bare ut av hans musikalske talent, men den var i høy grad også en kunnskapsbasert ferdighet.

På våre reiser hadde Sigvald alltid med seg større og mindre papirbunker med notemateriale som skulle gjennomgås, rettes, korrekturleses og bedømmes. Det var alltid imponerende å legge merke Sigvalds høye tempo når han drev med slike sysler. Hans oppfattelse av notebildet slik det forelå inkorporerte samtidig i seg også alternativer, korrekturer og forbedringer. Alt gikk i flyvende fart, noe som kun kan være mulig når den iboende musikaliteten er blitt foredlet gjennom den forståelsen som bare grundige studier og intelligent refleksjon kan gi.

Slik kan vi se for oss at Sigvald utviklet sin profil som pedagog og komponist i spenningen mellom det faglige og det skapende. Men Sigvald var også utøver på mange nivåer, ikke minst som dirigent, som akkompagnatør i mange sammenhenger, organist, kontrabassist – og fløytist på seljefløyte. Når den bunadskledde Sigvald hentet frem seljefløyten, var han nær seg selv og sitt opphav i Treungen i Nissedal. Ut fra dette sprang også hans interesse for folkemusikken, og ikke minst den religiøse folkemusikken, og det han delvis gjorde til sitt forskningsfelt da han begynte å interessere seg for hymnologi, sang- og salmebruk i forskjellige vekkelsestradisjoner. Her hadde Sigvald, slik jeg opplevde det, også en sosiologisk interesse. Han var opptatt av musikkens og salmenes bruk og hvordan åndelige sanger og salmer også var identitetsskapende markører.

Denne kan også henge sammen med Sigvalds egen frikirkelige bakgrunn. Det var en bakgrunn han vedkjente seg hele livet og var trofast mot, selv om han, som vi vet, også også hadde kritiske innvendinger.

 Sigvalds interesse for folkemusikk og folkelig sang hadde også å gjøre med hans syn på musikk som kommunikasjon og fellesskap. Når han av og til kalte seg bruksmusiker og benevnte sine komposisjoner som bruksmusikk, var det ingen kvalitetsbedømmelse av bruksmusikk kontra kunstmusikk. Det var heller et uttrykk for at Sigvald var opptatt av musikkens kommunikative side. Det var ikke nok for ham å sitte for seg selv i et kompositorisk elfenbenstårn. Han ville at musikken skulle bety noe, at den skulle ha anvendelse og bruk.

For å oppnå dette søkte Sigvald støtte i teksten. At de aller fleste av komposisjonene hans er tekstbaserte kan vi se som et uttrykk for dette. Som en av hans tekstforfattere opplevde jeg dette på nært hold. Han leste tekstene godt og hadde en unik evne til å oversette tekstenes rytme, puls og atmosfære til melodier og arrangementer. Dette gjaldt både for de mange barnesangene som Sigvald tonesatte til store og små TV-produksjoner og den store bredden av kirkemusikalske verk som ble en del av Sigvalds omfattende livsverk. Noen ganger sa Sigvald at han heller ville lese en god roman enn å lytte til musikk. Litteratur stod hans hjerte nær, han var en systematisk leser. I samlivet med Barbro stod ofte høytlesning på programmet. Hans interesse for film og filmmusikk passer godt inn i denne tilnærmingen. Her finnes fortellingen og det musikalske, forenet i et folkelig og bearbeidet uttrykk. Jeg kommer alltid til å være takknemlig til Sigvald for samarbeidet vi fikk ha, for alt jeg lærte – og for alle de tonene som kom fra hans rike forråd og som ga mine sangtekster vinger til å fly med.

Det var sårt for mange da Sigvalds aktive liv som pedagog, komponist, samfunnsmenneske og familiefar ble så radikalt endret gjennom sykdommen. Om dette vil jeg gjerne si to ting:

Det ene er at Sigvald alltid var den Sigvald vi kjente når vi kom til ham. Gleden over å se oss var der, kanskje enda sterkere enn før. Vi kunne også dele mye, ikke minst i de dyrebare øyeblikkene da musikken fikk bygge sine broer på en måte som ordene og språket ikke lenger var i stand til.

Til sist vil jeg si noen få ord til deg, Barbro, og til dere, hans tre barn og resten av den nære familien: Dere, og du, Barbro, har vist oss andre noen fint om åpenhet, trofasthet, nærhet og kjærlighet gjennom disse siste årene av Sigvalds liv. For oss som har sett dette lyser det sterkere enn mange minnetaler til sammen.

Jeg står ved denne dødes seng og tenker dette:

Den som ligger her har kjent meg helt fra jeg ble født.

Disse ørene hørte mine første ord.

Disse øynene så mine første skritt.

Gjennom disse hendene kom alle mine dager.

Denne ryggen bar meg.

Disse føttene satte spor for meg i tiden.

Dette hjertet gledet seg når det gikk meg godt

og var fylt av medfølelse

når livet gikk imot meg.

Jeg vet at jeg er voksen, men her blir jeg et barn.

Her merker jeg et savn som ikke kan forklares.

Min barndom ligger her,

det jeg fikk til og det jeg ikke maktet,

trofast omsorg, nærvær, tro.

Langt inne i meg sitter et lite barn og gråter.

Den voksne som jeg er står taus

for ingen ord kan gripe det denne avskjed rommer

Vi lyser fred over Sigvalds gode minne.

Salmetekst med klimaperspektiv

Noen har sagt at de fleste salmerdiktere fra Thomas Kingo og frem til i dag har forlatt denne verden i større eller mindre depresjon. Denne bedrøvelige tilstand har å gjøre med at salmediktere har en tendens til å tenke at deres aller beste salmetekst ikke har fått plass i noen salmebok, og dermed kommer til å bli borte med salmedikteren. Jeg tilstår gjerne at jeg av og til gjenkjenner denne tilstanden hos meg selv. Slik er det bare. Uansett deler jeg herved en salmetekst som jeg skrev i 2007. Det er nærmere tolv år siden. Er denne salmeteksten så blitt mer eller mindre aktuell? Det får enhver svare på. Å skrive en salmetekst med et slikt tema er ikke så enkelt. Den vedlagte teksten tar utgangspunkt i en rent menneskelig erfaring i spørsmålets form og søker i den siste strofen å transformere dette over til en bønn. Det er kanskje slik salmer fremover må skrives. Denne teksten ble overgitt til samebokkomiteen(e) i sin tid, men nådde ikke opp og frem. I mine mest frustrerte øyeblikk, som det heldigvis ikke er altfor mange av, tenker jeg at livsfølelsen i denne salmeteksten burde hatt forrang fremfor en av de mange salmetekstene fra tidligere århundrer. Ord som «kunnskap, visjoner, handlekraft og mot» ber fremdeles om plass i kirkens salmesang, i tekster fra meg eller andre.

1

Skal vi av alle slekter som var på jorden før

bli den som bærer skylden hvis livets mangfold dør?

Ja, skal vi bli de siste som står i soloppgang

i kjølig bris fra havet og priser deg med sang?

2

Skal barna som vi elsker og bare ønsker godt,

forakte oss for jorden som de i arv har fått?

Slik spør vi i vår uro og kjenner angstens klo,

men vet at du har kalt oss til kjærlighet og tro.

3

Vi ber deg, Gud vår Skaper, om visdom og forstand,

så vi kan verne jorden med luft og hav og land.

Å, Herre, gjør oss rede til oppgjør og til bot,

gi kunnskap og visjoner og handlekraft og mot.

© Eyvind Skeie 2007

Erindring

«Fyret», tresnitt av Terje Grøstad til bokverket «Vann av klippen»

Som forfatter av salmetekster har jeg hatt relasjon til ganske mange komponister. Egil Hovland var en av disse. For temmelig nøyaktig enogtyve år siden skrev jeg tre vers til en mulig salme for nyttårsaften og sendte dem til Egil i Fredrikstad via telefaks ganske sent på kvelden. Morgenen etter kom versene tilbake, sirlig innskrevet med Egils håndskrift mellom  notelinjene. Denne salmen har neppe blitt mye sunget, men den finnes i Norsk Salmebok, nummer 839, under rubrikken «Årsskiftet». Jeg er takknemlig for at jeg fikk regne Egil Hovland som venn og medarbeider. Vi som var der vil alltid huske hans enkle tale da han feiret sine 70 år i det grunnmurede hus i Fredrikstad, hvor han sa at han fra nå av ville bruke resten av tiden på «Jesus, de ufødte og de aller minste». Sterke ord fra en stor person.

I mitt skrivende liv har jeg også hatt relasjon til ganske mange bildekunstnere og illustratører. Det lengste samarbeidet hadde jeg med Terje Grøstad under arbeidet med bokverket «Vann av klippen». Ti år tok det for oss begge å få frem bildene og tekstene til denne boken. Dette året, som tidligere år, har min kone og jeg lest i denne boken de aller fleste morgener og betraktet Terjes bilder. Til mange av bildene har jeg konkrete minner fra samabeidet med Terje. Bildet av fyrtårnet sier noe om det han hele tiden strebet etter i sitt bildemessige uttrykk mellom dunkelhet og klarhet. Han visste nøyaktig hva han ville frem til i den kompliserte trykkeprosessen. Ble det ikke slik, var veien til forbrenningsovnen ganske rask. Terje viste meg noe om kunstnerens kunnskap om og respekt for materialet, og dermed om ydmykhet og styrke.

Ingen tid så fylt av minner

1

Ingen tid så fylt av minner som den aller siste time.

mellom liv og død vi stilles nå på årets siste dag.

Alle mennesker vi møtte, alt vi tenkte, sa og gjorde,

alle øyeblikk er nær oss når vi hører klokkens slag.

2

Alt er hos oss denne time når vi er i grenselandet,

på det sted der drømmer fødes mellom nytt og gammelt år.

Klagen over det vi mistet, bønnen for en ukjent fremtid,

bever under rommets hvelving når de store klokker slår.

3

Ingen tid så full av fremtid som den tid vår Frelser gir oss,

han som gikk sin vei i tiden og ble døpt med korsets dåp.

I den mørke vinternatten lyser håpets klare stjerne.

Aldri var vår jord alene. Aldri er vi uten håp.

Eyvind Skeie, primo januari 1998


Den lyttende preken

I de senere årene har prekenens språklige disiplin endret seg langt i retning av det å lytte fremfor å komme med sterke proklamasjoner. Mange forkynnere og andaktsholdere, ikke minst i det offentlige rom, er blitt flinke til å finne ord og fortellinger som skaper gjenkjennelse og sier noe om våre menneskelige livsvilkår. Slik har de gjort den menneskelige erfaring tydelig og demonstrert en ny varhet for livets nyanser. En ny prekensjanger er i ferd med å utvikle seg, den lyttende preken.

At prekenen er lyttende innebærer at tilhøreren kjenner seg sett og hørt og gis anledning til å gjenkjenne sine egne erfaringer i prekenen. Slik flytter den lyttende preken seg nærmere sjelesorgens, samtalens og dialogens rom. Det gjelder ikke bare for ordene som fremføres, men også i predikantens stemmebruk og gester.

Den lyttende preken gir også mulighet for en annen tilnærming til dagens bibeltekster. Den egner seg særlig godt for de evangelietekstene som forteller om møter mellom Jesus og enkeltmennesker. Hva skjer i disse møtene? Hva kan vi, under prekenarbeidet, legge i tekstens narrativ av undring og refleksjoner? Er det noe allmennmenneskelig i dette spesielle møtet? Er det gjemt noe ufortalt i det som fortelles? Kan vi betrakte tekstens hendelse fra flere perspektiver? Hva ser Jesus? Hva ser tekstens andre personer, både de som er nær og de som er på avstand? Hvordan kan vi reflektere over fortellingens visuelle og emosjonelle sider?

Spørsmål som disse kan hjelpe oss under arbeidet med å finne angrepsvinkler og elementer til en lyttende preken.

Det blir en form for tekstmeditasjon som flytter oss inn i teksten og teksten inn i oss. Et slikt tekstarbeid kan vise seg like nyttig som å hente frem eksempler fra vårt personlige erfaringsmateriale.

Den lyttende preken er ikke uten risiko. Hvis vi hele tiden er på leting etter den menneskelige erfaring, kan vi komme til å la ordene gå i sirkel rundt seg selv. Det skjer når gjenkjennelse blir formidlingens hovedmål. I arbeidet med den lyttende preken må vi hele tiden være på vei mot det øyeblikk da prekenens virkelige subjekt trer frem, Jesus Kristus.

Ordet om den korsfestede og oppstandne må alltid lyde, tydelig og klart. Gjennom dette åpner den lyttende preken seg mot troens mysterium, i Den hellige ånds kraft.

Den hvite stenen

Den hvite stenen

Det er i Johannes åpenbaring, i sendebrevet til menigheten i Pergamon, at vi finner det merkelige utsagnet om den hvite stenen: Den som seirer, vil jeg gi av den skjulte manna. Og jeg vil gi ham en hvit sten, og på stenen er det skrevet et nytt navn som ingen kjenner uten den som får det.

Jeg har ofte undret meg over dette med den hvite stenen. Hva er det med dette hemmelige, nye navnet? Et eller annet må det ha gjøre med vår nye identitet på den himmelske strand. Slik tenker jeg, i det minste. Jeg har skrevet noen ord om dette, kanskje en sang. Det er ikke godt å vite.

Den hvite stenen

1 Den hvite stenen, den skinnende stenen,

som bærer mitt nye og hemmelige navn,

som bærer mitt nye og hemmelige navn.

2 Det nye navnet, det navnet som rommer

den drømmen som gir meg min styrke i mitt savn,

den drømmen som gir meg min styrke i mitt savn.

Å, denne strand fylt av lys!

Dødens mørke skygger er forsvunnet.

Verden ble ny nå i dag.

3 Jeg mottar stenen og gjenkjenner navnet

så synker jeg inn i barmhjertighetens favn,

så synker jeg inn i barmhjertighetens favn.

Å, denne strand fylt av lys!

Dødens mørke skygger er forsvunnet.

Verden ble ny nå i dag.

Eyvind Skeie 2012/2018

Å være til i Gud

Foto: ES

I sin tale på Areopagos kommer Paulus, kirkens første teolog, med et utsagn som ofte blir tolket i retning av panteisme: For det er i ham (Gud) vi lever og er til, som også noen av deres diktere har sagt: «For vi er hans slekt.»

Panteisme, slik det vanligvis blir forstått, uttrykker den oppfattelsen at Gud er i alt og alt er i Gud. Panteismen, slik de aller fleste av oss forstår det, innebærer dermed at skillet mellom skaper og skaperverk er opphevet. I dagligtale kan vi derfor si at vi finner Gud i naturen. Ikke sjelden blir dette fremstilt i motsetning til en mer insitusjonell og kirkelig forståelse, hvor man ikke finner Gud i naturen, men i gudstjeneste, forkynnelse og kristent fellesskap.

De siste dagene har jeg tenkt en del på hvordan vi kan tilrettelegge dette i en kristen forståelsesramme. Jeg har forenklet problemet ved å stille opp mot hverandre to utsagn. Det første utsagnet er dette: Gud er til i det skapte. Det andre utsagnet lyder slik: Det skapte er til i Gud.

Spørsmålet blir om disse to utsagnene er motsetninger eller om de utfyller hverandre. Om utsagnene står i motsetning til hverandre, hvilket gir så uttrykk for kristen erkjennelse og tro? Om de utfyller hverandre, betyr da dette at kristendommen i bunn og grunn er en panteistisk religion?

For min del kommer jeg frem til at bare ett av disse utsagnene kan ha gyldighet i det kristne trosperspektivet: Det skapte er til i Gud. Det er også dette Paulus uttrykker i sin tale på Areopagos. Han sier faktisk ikke at Gud er til i det skapte. Apostelen og teologen henviser videre til fortellingen om Jesus når han vil si noe om hvordan Gud gjør sitt nærvær synlig i vår historie og verden. Om Gud var til i det skapte, ville vi ikke ha noen grunn til feire inkarnasjonens enestående hendelse.

Jeg mener altså at det, i et kristent trosperspektiv, ikke er en gyldig teologisk påstand og heller ikke en del av kristen forkynnelse å si at Gud er til i det skapte. Vi bør alltid heller si at det skapte er til i Gud. Men denne Gud, som det skapte er til i, er en skjult guddom. Vi ser ikke Guds ansikt før vi ser Jesu ansikt. Alle andre bilder av Gud er dunkle anelser og usikre spor.

Det finnes dermed, så langt jeg kan forstå, dermed et panteistisk drag i kristendommen, knyttet til at det skapte er til i Gud. Men straks vi har uttalt den setningen, må vi komme med den neste om at Gud ikke er til i det skapte. I denne spenningen blir det plass både til den menneskelige lengsel og til inkarnasjonens enestående hendelse. God søndag!

Gjensidighet

Grunnmotivet på 1. søndag i advent handler om Jesu inntog i Jerusalem. Prekenteksten i år, etter tredje rekke, gir oss fortellingen om hvordan Jesus driver pengevekslerne og duehandlerne ut av Jerusalems tempel. I begge disse evangelietekstene er Jesus subjektet, den som handler.

På søndag vil vi også høre en annen tekst i de aller fleste kirker. Det er ordene fra Åpenbaringsboken om han som står for døren og banker og som så går inn til den som åpner døren og holder nattverd, jeg med ham og han med meg. Dette er at av de vakreste ordene om gjensidighet i Det nye testamente.

Filosofen Martin Buber har lært oss noe om det konstituerende møtet mellom jeg og du. I denne speilingen blir vår menneskelighet til, ved at vi erkjenner den andre og oss selv om likeverdige. Martin Buber sier videre noe om det han kaller det subjektive rommet, som er et rom hvor to subjekter møtes og hvor den ene ikke blir gjort til et objekt, og dermed et formål, for den andre.

Slik nattverden skildres i Åpenbaringsboken 3,19–12 foregår den i det subjektive rommet, jeg med ham og han med meg. Her er det to handlende subjekter som møtes, begge med den samme status og verdi. Ingen er objekter for den andre. Begge er like fullt til stede i fortrolighet, nærhet og aksept. Det er gjensidighet på sitt aller dypeste og beste.

Hele inkarnasjonen, Guds menneskelighet i Jesus, kan vi se som en guddommelig praksis av gjensidighet. Vi speiler oss i det guddommelige mysteriet i mennesket Jesus, han som også er Gud for oss. Hans ansikt er Guds ansikt. Hans nærvær er gudsnærvær, og vi er lukket inn i gjensidighet og fortrolighet, ikke bare med dette andre,  som er det religiøse i allmenn forstand, men med den andre, som er den treenige Gud. Gjensidighetens mysterium er at Gud også speiler seg i oss, vi som er skapt i Skaperens bilde. Slik er nådens under mot vår verden.

God advent!