Ord og hellig skrift

Som kirkelig språkbruker med salmer, dikt, bønner og prekentekster har jeg tenkt på hvordan jeg bruker ord og ordbilder i et kjønnsperspektiv. Et viktig personlig utgangspunkt har vært at de bibelske skriftene står i en særstilling som best kan oppsummeres med ordene i 1. Korinter 1,3: For først og fremst overga jeg til dere det jeg selv hadde tatt imot, at Kristus døde for våre synder etter skriftene.

For meg betyr dette at mine ords gyldighet som uttrykk for kristen tro og erkjennelse har å gjøre med hvordan de klinger sammen med ord og ordbilder i Det gamle og Det nye testamente. Jeg er ingen fundamentalist, men mener likevel at Skriftens ord er helt fundamentale, både for Jesu selvforståelse og vår forståelse av ham. Jeg ser det slik at det grunnleggende gudsmysteriet er beskyttet av samspillet mellom profeti og oppfyllelse i Skriftens to testamenter. Der har min tro sin mulighet til å bli preget og styrket, enten det gjelder selve guddommen (Gud) eller guddommens tre personer, Fader, Sønn og Ånd.

For meg blir det da slik at jeg så langt som det er mulig aldri bruker det personlige pronomen han om Gud. Det gjelder i alle typer tekster. Dette er det mulig å gjøre dersom man har bevissthet omkring det. I mine eldre salmetekster er det ikke alltid slik, men i de senere årene er det ganske konsekvent gjennomført.

Når det så gjelder de tre personene i treenigheten, Fader, Sønn og Ånd, forholder det seg annerledes. Personlige pronomener hører personer til.

Jeg ser ikke på Jesu bønn til sin himmelske Far som metaforisk ordbruk, men som et hjerteforhold mellom de to personene, Faderen og Sønnen. I bønnen er det en person som ber til, eller taler med, en annen person.

Når det gjelder Ånden innrømmer jeg at jeg har et problem med språkbruken. Skal det personlige pronomen her være feminint eller maskulint? Jeg prøver foreløpig å unngå både hunkjønn og hankjønn, av språklige og teologiske grunner. Det er så langt min forståelse rekker.

Jeg er kritisk til å erstatte den trinitariske formuleringen Fader, Sønn og Ånd med Skaper, Befrier og Livgiver. Så langt jeg kan se, er det ikke en dypere forståelse av guddommens tre personer som har skapt den nye formuleringen, men kjønnspolitiske aspekter. De tre ny-ordene innebærer heller en reduksjon av det som ligger i de klassiske formuleringene. Faderen er mer enn skaper, Sønnen er mer enn befrier og Ånden er absolutt mye mer enn livgiver. Dette forhindrer ikke at jeg av og til kan bruke ord som skaper, befrier og livgiver i poesi og forkynnelse.

I kirkens liturgi står vi oss likevel best når vi beholder de klassiske formuleringene og lar dem åpne seg med alle århundrers tilbedelse og refleksjon.

Det er en selvfølge at språket, som en menneskelig konstruksjon, avspeiler våre jordiske fenomener og sosiale (makt)forhold, så vel som vår menneskelige kompetanse knyttet til sansing, følelse, abstraksjon og refleksjon. Men dette behøver ikke å føre til at språklig destruksjon er et gode som hjelper oss nærmere en frigjørende erfaring av oss selv og Gud. Nye ord kan tildekke like mye som gamle.

Når det er sagt, mener jeg absolutt at det i Bibelen finnes metaforer som har en feminin assosiasjonsklang.  Disse hører hjemme i poesien og bønnespråket. Men de innebærer ikke at jeg vil kalle Gud for hun eller mor. Det er helt fremmed for meg. Om noen finner på å omskrive Jesu bønn til Gud, vår Far, til en bønn som er rettet mot Gud, vår Mor, mener jeg at vi har beveget oss bort fra selve gudsforestillingen i vår egen tro. Men jeg synger gjerne om modersvingen, sammen med Lina Sandell. Her må vi finne takt og tone i vårt eget språk.

Vi er henvist til å møte Gud i språket, ikke hinsides ordene. Det er vel nettopp det som ligger i inkarnasjonen, at Ordet blir menneske. Forholdet mellom Kristus og Skriften er kanskje troens aller dypeste mysterium.

For min del vil jeg fortsette som en kritisk språkbruker, med dyp respekt for hvordan gudsåpenbaringen ble gitt oss gjennom det jeg fremdeles omtaler som Den hellige skrift. For meg er Skriften hellig fordi den er min eneste sikre vei til kristen tro, refleksjon, meditasjon og erkjennelse.

 

Å gi troen videre

Det skal ha skjedd en endring i foreldres rolle når det gjelder trospåvirkning av barn, fra bastante svar til åpen undring. Denne endringen samsvarer ganske godt med det som også kommer frem i småbarnspedagogikken hvor den voksne i større grad blir forstått som barnets medvandrer. At den voksne blir forstått som medvandrer har også å gjøre med et mer avklaret syn på barnet som subjekt, også etisk og religiøst. I pedagogisk sammenheng og faktisk også i lovverket kan vi samle denne barnets nye status under overskriften barnets medvirkning. Barnets medvirkning har et dypt alvorlig innhold som grunnleggende nettopp handler om at barnet er et eget subjekt med sin egen aura av rettigheter og respekt.

Men dette medfører selvfølgelig ikke at den voksne blir fratatt sitt ansvar når det gjelder barnets modning, som vi i et tidligere regime ville kalle oppdragelse. Det er fremdeles et ansvar for foreldrene å skape et miljø for barnets modning og vekst, også på det religiøse området. Den voksne kan aldri frita seg selv fra dette ansvaret. Spørsmålet blir hvordan et slikt ansvar best kan utfolde seg også med hensyn til barnets religiøse modning og innenfor den religiøse tradisjon som foreldrene kjenner som sin egen.

Dette retter ikke bare søkelyset mot foreldrenes religiøse tankeverden, men mot hele det livsmiljø som barnet vokser opp og modnes i. Det blir snakk om foreldrenes religiøse praksis og barnets livsmiljø i mange dimensjoner.

For noen år siden skrev jeg denne lille boken ”Mellom undring og tro”, med undertittelen ”Barnets vekst og modning”. I denne boken forsøkte jeg å si noe meningsfullt om foreldreansvaret med basis i de syv religiøse dimensjonene som Ninian Smart (1927-2001) har beskrevet. Disse dimensjonene gjenga jeg i boken på denne måten:

Gjentakelsen (Ritualet)

Opplevelsen (Erfaringen)

Fortellingen (Den mytologiske)

Tanken (Den læremessige og begrepsmessige)

Handlingen (Den etiske, konsekvensen)

Fellesskapet (Den sosiale eller institusjonelle)

Hellig tid og sted (Den materielle, estetiske, objekter, bygg og så videre)

Barnets religiøse jeg må bli stimulert i alle disse dimensjonene, og på forskjellig vis på ulike modenhetstrinn. Dette burde foreldre ha mye mer kunnskap om. Kirkens trosopplærene burde mer frimodig undervise foreldrene og andre voksenpersoner om disse dimensjonene og gi dem frimodighet til å skape et miljø som stimulerer barnet bredt. Det går også an å kombinere flere av dimensjonene, for eksempel ved å lage små ritualer, tenne lys, holde hender, være stille, lytte til fortellingene, be, snakke om konsekvenser og så videre.

Dimensjonene tilhører det felles menneskelige. Nå trenger vi en høyere bevissthet omkring hvordan de kan fylles med kristen tro og tradisjon. Da er det ikke nok med åpen undring. Foreldrene må få hjelp til å fylle hele det formatet som de syv dimensjonene representerer med kristen tro og tradisjon, samtidig som respekten for barnet som subjekt opprettholdes tydelig og klart. Men er det mulig å skape et slikt åndelig vekstmiljø for barnet? Svaret er ja.

Jesu syv fødsler

 

På Maria Budskapsdag i 2001 holdt jeg preken i NRK. Under arbeidet med denne prekenen fikk jeg en overbevisning om at jeg skulle tale over «Jesu syv fødsler». Det skjedde, og jeg fikk mange henvendelser om denne prekenen i etterkant. Senere skrev jeg boken «Jesu syv fødsler». Fremdeles kommer mennesker bort til meg og takker for denne boken. Den ble skrevet i en slags kreativ beruselse. Når jeg ser i den nå, er den både kjent og fremmed for med som har skrevet disse ordene. I dette onsdagsbrevet, før første søndag i advent, legger jeg ut denne prekenen, så kan dere som vil lese og tenke videre på egen hånd.

Maria Budskapsdag 2001, Trefoldighetskirken i Oslo, sendt i NRK

I dagens prekentekst vibrerer det som er hovedmotivet i kristendommen og som skiller den fra mange andre religioner, det vi kaller inkarnasjonen. Den handler om hvordan det guddommelige når det menneskelige og det menneskelige berører det som er guddommelig.

Inkarnasjon er ingen ut-av-kroppen opplevelse. Inkarnasjon er snarere en inn-i-kroppen opplevelse. Det handler i dag ikke om en guddommelig sjels vei ut av kroppen, men om Den evige Guds vei inn i en kvinnes jordiske kropp, hvor et usett foster blir kalt Guds Sønn. Dette ennå usette foster skal vi feire om ni måneder, når det er jul.

Jeg vil i dag utfordre meg selv og dere ved å tale -ikke bare om den ene fødsel i stallen- men om i alt syv fødsler, som alle handler om innganger og utganger i forholdet mellom menneske og Gud. Jeg vil utfordre deres og mine tankeforestillinger, vår tro og våre følelser, religiøsitet og fantasi.

Noen stusser når de hører presten tale om Jesus og syv fødsler. Ble han ikke født bare en gang, i stallen? Gi meg dog litt over ti minutter  av deres oppmerksomhet før dere avviser det hele. På disse minutter skal jeg prøve å uttrykke det som er mitt budskap, slik at dere kan tenke videre selv. Under det jeg har å si finnes dette dirrende spørsmål:

Hvem er Jesus Kristus? Hva kan den kristne tro og tradisjon gi til oss som lever i denne religiøse samtid? Hva er den spesielle utfordring som den kristne tro har å komme med på tidens store religiøse torg?

La oss da begynne med Jesu første fødsel.

Jesu første fødsel er ikke hans fødsel i stallen i Betlehem. Jesu første fødsel finner sted i en tidsalder som ingen av oss kjenner, før verden ble skapt. Det er en del av den kristne bekjennelse at Jesus er Guds sønn fra evighet av, Gud av Gud, lys av lys, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen, slik den nikenske trosbekjennelse uttrykker det..

Mitt budskap er at det finnes en himmelsk advent, en advent gjennom årmillionene,  en guddommelig lengsel som er eldre enn lyset, en evig Sønn hos en himmelsk Far, et barn som en gang lekte mellom engler. Og det finnes et punkt i denne tidløse tid da Sønnen sa: ”Ja, jeg er villig til å lide. Jeg setter min sjel i pant for menneskene og for jordens liv.”

Om Jesu inngang i tiden har jeg brukt ordet inkarnasjon. Det er et uvanlig ord og ingen vanlig religiøs forestilling. Den utbredte religiøse forestilling handler i dag ikke om inkarnasjon, men om reinkarnasjon. Også denne forestilling angår tid og tider som ligger forut for den tid og de tider som er nå. Det er en søking etter eksistens før eksistensen. Jeg vil utfordre all som er opptatt av reinkarnasjon og sjelevandring, av de tider som er før tiden, til å fordype seg i og innvie seg til Jesu første fødsel.

Mysteriet i Jesu første fødsel er like meningsbærende og kraftfullt som tankene omkring sjelevandring og reinkarnasjon. Den kristne tro ikke så endimensjonal at den kun  regner med den tidsalder og den tilværelsesform som vi nå er til i. Det antydes et dypt mysterium om tiden før tiden når den kristne kirke bekjenner sin tro på Jesus første fødsel en gang før tiden, i det guddommelige miljø.

Jesu andre fødsel er hans fødsel i stallen. Det er den fødsel vi særlig feirer på Maria Budskapsdag. I budskapet til Maria sier engelen at barnet som blir født skal være hellig og kalles Guds Sønn.

I vår tid finnes det en stor lengsel mot det hellige. Vi søker de hellige steder, de hellige tider, de hellige fester. Menneskene dyrker pilegrimstanken og trer med åpne sinn inn i de store tempelrom, enten det er under middelalderkirkenes hvelv, langs  hellige elver i India, på høye fjell i Himlaya, eller ved den svarte sten i Mekka. Min utfordring er denne:

Du som søker det hellige i verden, utfordres til å vende deg mot det innerste, skjulte tempel der fosteret svever i en kvinnes liv. Det var i dette tempel Sønnen valgte å tre inn, til sin annen fødsel. Slik æret han en kvinne som sin mor og utvalgte alle oss som går den samme vei fra fostertid til grav: vi er hans brødre og søstre, av jord,  på jorden. Det hellige som finnes i verden er Kristus. Kristus i Marias liv. Kristus i krybben. Kristus underveis mot Jerusalem. Kristus på korset. Kristus i graven.

Og da er jeg fremme ved Jesu tredje fødsel.

Det finnes et sted i Salmenes Bok hvor morslivet sammenlignes med jordens dyp. Det er som om de to bilder flyter sammen: Bildet av fosteret som sakte dannes og trer frem i dypet. og bildet av den døde kropp i jorden, mens den like sakte vender tilbake til den jord som den ble tatt av. Ut fra dette springer et nytt og grensesprenge bilde: slik mennesket en gang blir født og forløst fra morslivet, slik skal det samme mennesket en gang til bli født og forløst av av jordens dyp, fra gravens mørke. Jesu tredje fødsel er hans oppstandelse på den tredje dag.

Den kropp som svikter meg når sykdom rammer, den kropp som skal bli til intet i graven, den kroppen er elsket av Gud. Den er en del av hans skaperverk, en del av det Jesus Kristus valgte å tre frem i, da han ble et menneske, unnfanget ved Den Hellige Ånd, født av jomfru Maria. Du som sliter med depresjoner og fortvilelse, med sykdom eller sorg, du skal innvie deg til Jesu tredje fødsel. Du skal tenke på at Guds egen Sønn ble lagt i graven, og at han stod opp med sitt legeme  på den tredje dag. Innvielsen til Jesu tredje fødsel, fra gravens dyp, skal være ditt feste og ditt håp.

Men selv om jeg har troen på oppstandelsen, kan min tanke likevel forville seg når jeg tenker på de ukjente verdener som venter bak døden. Og for dem som fornemmer og finner trøst i tanken på det uendelige kretsløp og de utallige inkarnasjoner, kan tanken på Jesu legemlige oppstandelse synes kraftløs og svak.

Da er vi fremme ved Jesu fjerde fødsel. Det er Jesu himmelfart, hans befrielse fra jordens evige kretsløp og ferden hjem til Faderens høyre hånd. Jesus Kristus har brutt ut av det kosmiske kretsløp og er nå hos Gud. Men den Guds Sønn som vendte tilbake i sitt utspring i den fjerde fødsel, er en annen enn den Sønn som dro ut i den første fødsel. Hans jordiske legeme er med ham. Men Frelserens kropp er ikke lenger en drakt av støv og jord. Hans jordiske legeme er nå forenet med det himmelske lys, det er forløst og forvandlet, til et nytt skaperverk.

Det er som seeren Johannes vitner om i sin store visjon på Patmos: Hans hode og hår er hvitt som hvit utt eller som sne, og øynene som flammende ild, føttene er som bronse, glødet i en ovn, og røsten lyder som bruset av veldige vannmasser. Ansiktet er som solen, når den skinner i all sin kraft. Jeg vil utfordre dere som tenker og fornemmer at reinkarnasjon, den uendelige rekke av gjenfødelser, er den mest sannsynlige løsning på tilværelsens gåte. Jeg vil utfordre dere til å innvie dere til mysteriet i Jesu fjerde fødsel.

Det er en som har gått ut av kreftsløpet, ikke som Buddha ved å få dets kraft til å opphøre, men som Kristus, ved å bryte seg ut av det gjennom død og oppstandelse og siden ved å sette seg ved Maktens side i det høye. Dette er de fire fødsler som knytter seg til Jesus jordiske liv, hans inngang og hans utgang.

Den femte fødsel handler om kirkens mysterium. Om hvordan Jesu kropp på skjult og hemmelig vis er til stede blant og mellom de troende i verden. Mange opplever at kirken er blitt en slags samfunnspolitisk insitusjon med ordninger og makt som stenger mennesker ute. Men et eller annet sted bak dette finnes Jesu kongedømme, en hemmelig verden som har duft og smak av paradis og hvor skyldens og dødens krefter er beseiret.

Jesu sjette fødsel ble innstiftet da han løftet vin og brød og sa ”Dette er min kropp, dette er mitt legeme.” Han talte sitt mektige ord og forvandlet måltidet til en hellig handing, et sakrament, en feiring av hans usynlige nærvær i brød og vin. Så sier han: gjør dette til min ihukommelse. Å gjøre dette, tro på hans Ord, dele brød og vin, ta del i den hellige nattverd slik Jesus sier, det er å innvie seg til den sjette fødsel..

Jeg er fremme ved den syvende fødsel og juleklokker ringer.

Men nå feirer jeg ikke det som skjedde i stallen. Jeg innbys til å feire hans fødsel i mitt eget hjerte. Min fortelling om Jesu syv fødsler handler egentlig om den lange kjærlighetsvei som  Guds Sønn har gått for å bringe himmelen til jorden og åpne paradisets stengte bort.

Hvor ender denne veien? Akkurat i dag er det riktig å si det slik: den ender hos deg og meg. Mitt og ditt hjerte, det er stallen hvor han fødes, det tempel hvor han har sin trone. Der begynner alt. Og det som slik har begynt, skal aldri ende.

Ære være Faderen og sønnen og Den Helllige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

© Eyvind Skeie

Sorgen i naturen

Der lå en sorg i naturen

som over et tempels grus

 Det er Magnus Brostrup Landstad som taler om sorgen i naturen på denne måten i diktet  ”Et sognebud” (sitert etter hukommelsen).

Med disse ordene skriver salmedikteren Landstad seg inn i romantikkens livsfølelse. Den sorgfulle lengsel som fornemmes i naturen er en viktig del av romantikkens grunnstemning. Det forfalne tempelbygget, som naturen er i ferd med å ta tilbake, er en del av den bildeverden som vi finner i mye av den romantiske kunsten. Det er ikke bare naturen som bærer i seg en lengsel etter en opprinnelighet som har gått tapt. Også mennesket i kulturen fornemmer den samme lengselen. Tempelbygget, som uttrykk for menneskets enestående evne til å holde tilværelsen sammen på en meningsfull måte, ligger i grus. Enheten finnes kun i erindringen om det som en gang var.

Det går an å spørre seg om vi kan finne noe av den romantiske livsfølelsen i vår senmoderne opplevelse av natur og kultur.

Begrepet sorg i naturen er absolutt gjenkjennelig. Forfatteren Harry Martinson skrev i et av sine siste dikt om hvordan naturen var i ferd med å bli sorgebarnet för oss alla. Med dette forsøkte han å si noe om det ødeleggende misforholdet som hadde oppstått mellom mennesket og naturen. I noen av diktene fra denne perioden opplever han naturen som besjelet av den sorgen vi mennesker har påført den gjennom våre handlinger.

I forlengelsen av denne pessimismen ligger også tanken på at naturen vil hevne seg på menneskene ved å erobre noe av det tapte tilbake, for eksempel ved ikke lenger å gi oss mennesker det vi trenger for vårt livsopphold i verden eller ved å gjøre opprør mot vårt teknologiske fremskritt og forvandle det til et tempels grus. Slik kan noe av den romantiske grunnfølelsen kaste et lys over vårt eget forhold til naturen og kulturen.

Men romantikken sier også noe om enhet og mening, midt i alt som er splittet og delt. Det er en enhet som kanskje først og fremst må beskrives som intuitiv, estetisk og emosjonell, en opplevd enhet fremfor en empirisk enhet.

Dette formen for opplevd enhet kan også ha noe å gjøre med forståelse av tilværelsen i senmoderniteten. Vi lever avgjort i en tid hvor dekonstruksjon og splittelse er viktige kjennetegn, enten vi tenker på mennesket i kulturen eller naturen. Langt på vei innebærer senmoderniteten at vi har akseptert splittelsen og dekonstruksjonen. Vi ser, for eksempel, ikke lenger for oss at det førmoderne enhetssamfunnet igjen skal kunne oppstå, verken religiøst eller sosialt. Men likevel har vi en eller annen tanke, ide eller følelse om at verden likevel henger sammen.

Noen ganger melder dette seg for oss som en opplevd enhet, enten det skjer i vårt møte med naturen eller i det menneskelige fellesskapet. Denne opplevde enheten kommer til oss på det emosjonelle, og gjerne estetiske, plan. Vi erfarer at verden er en, at menneskeheten er en og at det fremdeles er mulig å se denne enheten manifestert på en ytre måte. Det gir oss håp.

Det er stor avstand mellom den romantiske livsfølelsen på 1800-tallet og erfaringen av opplevd enhet hos oss som lever i dag. Det er likevel noe felles her, og det kan vi gjerne bruke litt tid på å tenke over! Det finnes også noen spennende veier fra dette og inn i den teologiske refleksjonen. Det er et lerret som vi får spenne opp en annen gang!

Hilsen Eyvind

 

 

Å se det usynlige

Ved slutten av kirkeåret, i november måned, en tid hvor mange tider samles. I en av kirkeårets tekster ser vi, sammen med apostelen Johannes på Patmos, en stor skare av alle nasjoner og stammer, folk og tungemål. De står foran tronen og Lammet. Hvor denne tronen befinner seg, det kan vi ikke vite. En slik trone har ingen naturlig plass i vårt moderne verdensbilde, slik den hadde det i middelalderen.

Ortodoks kristendom bruker begrepet det uskapte lyset om det ukjente lys som var til før Gud skapte det lys vi kjenner. Kanskje kan vi kalle det for universets urlys, fordi det var til før sol, måne og stjerner, hvis vi skal følge den bibelske skapelsesfortelling. Det uskapte lyset var en del av Guds hemmelige vesen også før tiden ble skapt. Det befinner seg på et sted hinsides alle våre forestillinger om lys og mørke. Det er ikke engang sikkert at det er et sted i vår forstand av ordet sted.

For oss, som lever med vår begrensede tidshorisont og perspektiv, gir visjonen til Johannes en anelse av det guddommelige miljøet som vi skal møte ved tidens ende, bak dødens trange port. Det er et miljø med høye stemmer og lovsang, hvite kapper, glede, jubel, tilbedelse og opphøyelse av den guddommen som Jesus viste oss, den Gud som gav oss Lammet, Frelseren, vår Forsoner og Forløser.

Johannes er et menneske som står ved tidens yttergrense og skuer inn i et land som han ennå ikke har besøkt, et land som finnes bak den store trengsel, bak sorgen, bak synden, bak tårer og død. Der finnes de som har vasket sine kapper og gjort dem hvite i Lammets blod. Der finnes Lammet, som skal være gjeter for dem og vise vei til kilder med livets vann. Der finnes også øyne som ser med ny og større klarhet, fordi Gud har tørket bort hver tåre fra disse øynene. De skal ikke lenger med tårevåt lengsel stirre mot den uløselige gåten. De skal se Gud og være sett av Gud.

Dette fører oss frem till kristendommens radikale nyfortolkning av hva det er å dø. Å dø er ikke å falle ut av tiden. Å dø er ikke å forsvinne inn i den kosmiske kulden. Å dø er å se Gud.

Vi har lov til å tenke om våre døde at de ser Gud. Men vi har også lov til å tenke om våre døde at de er sett av Gud. Relasjonen i det å se og være sett er det grunnleggende i det vi nettopp kalte kristendommens radikale nyfortolkning av hva det er å dø.

Som kristen er jeg utfordret til å ta dette perspektivet inn over meg. Jeg skal ikke bare delta i tidens mer eller mindre opplyste samtaler og debatter om hva det er å dø og hva som kan møte mennesket etter døden. Som kristen bærer jeg på den radikale nyfortolkningen av døden. Jeg tror at jeg skal se Gud når jeg dør, slik jeg også i dag er sett av Gud i Jesus Kristus.

Men jeg tror også at Gud skal se meg når jeg dør, slik jeg også i dag er sett av Gud i Jesus Kristus. Dermed smelter disse to linjene i mitt liv sammen. Jeg er hos Gud i dag. Jeg er hos Gud i morgen. Jeg er hos Gud når jeg lever. Jeg er hos Gud når jeg dør.

Ingen har vel sagt det på en bedre måte enn apostelen Paulus ved slutten av Romerbrevets åttende kapittel: For jeg er viss på et verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller dype, eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.

Tekst og tolkning

I tre år har jeg skrevet tekstgjennomgåelser til hver eneste søndagstekst. For meg har dette vært en lang og spennende reise gjennom kirkeåret og Bibelens enkelttekster og store fortellingsunivers.

I forbindelse med at jeg nettopp gjorde en oppsummering av syv tiårs levetid på jorden, gikk jeg også gjennom mine skriftlige utgivelser gjennom disse årene, godt over 100 i tallet. Mange av disse utgivelsene forholder seg på en eller annen måte til bibelteksten.

Men hvordan leser vi egentlig Bibelen, og hvordan kan vi bruke dette tekstlige universet i vårt eget arbeid som formidlere, pedagoger og kunstnere? Dette er det spennende å tenke gjennom.

Et sentralt spørsmål i kirkens første århundrer var om man skulle lese Bibelen bokstavelig/historisk eller lete etter dens skjulte mening.

Etter hvert oppstod det refleksjoner omkring flere lesemåter. Disse ble så utviklet  til et firfoldig system av lesemåter hvor man fant fire forskjellige meningstyper i bibelteksten, en historisk, en moralsk, en anagogisk og en typologisk.  Den anagogiske meningen sier noe om hva teksten fører frem til eller opp til, mens det allegoriske viser hen til tekstens skjulte (gjerne profetiske) mening, ved den sier noe ved å si noe annet.

Det firfoldige systemet bygger delvis på den typologiske tolkningsmåten, som særlig hadde betydning for hvordan man leste Det gamle testamente og tolket både utsagn og hendelser som skjulte hentydninger til eller skygger av Kristus.

Særlig den anagogiske og den allegoriske lesemåte ble  en hjelp for kristenheten til å la de to testamentene være i dialog med hverandre, i spenningsfeltet mellom profeti og oppfyllelse. Uten en slik lesemåte står man i fare for å lese Det gamle testamente innenfor jødedommens rammeverk, eller som en skriftsamling uten noen annen referanse enn den de ulike (språk)vitenskapene til enhver tid finner interessante.

Det kan sies mye om tolkningshistorie og bibelvitenskap fra Martin Luther av i protestantismen. Teologer sitter inne med mye kunnskap om dette, ikke minst tolkningshistorien fra 1800-tallet og frem til i dag, hvor spørsmålet om den historiske Jesus og bibeltekstenes gyldighet og betydning har vært diskutert under mange forskjellige synsvinkler. Mer av dette skulle ha blitt kommunisert videre av teologer, både i foredrag og prekener.

For min del har det vært befriende å møte den kreative bibeltolkningen jeg har møtt i den ortodokse tradisjonen i Egypt. I boken ”I kjærlighetens sirkel” taler biskop Thomas om den gylne tråden som han finner gjennom hele Bibelen. Den gylne tråden binder sammen den veven av profeti og oppfyllelse som går gjennom de to testamentene. Den gylne tråden hjelper oss til å finne enhet og sammenheng i noe som ofte rives fra hverandre i enkelttekster og motstridende gudsbilder.

For meg kommer den gylne tråden ikke minst til til syne i ordene fra Paulus i Første Korintebrev, hvor han sier at Kristus døde for våre synder «etter skriftene». Dette ser vi også i evangeliene. Det er nok å minne om hvordan Jesus fikk seg overrakt bokrullen i synagogen i Nasaret ved inngangen til sin offentlige fremtreden og røpet hele sin messianske identitet ved ordene om at dette dag er blitt oppfylt mens dere hørte på.

Under dette perspektivet fortsetter jeg også i det kommende kirkeåret med Tekstverkstedet, kanskje også med andre skriftlige frembringelser som  følger den gylne tråden.

 

 

Der lyset aldri slokner

Fra Anafora, Egypt

Det er ikke det at jeg tenker at livet er over fordi om jeg nå ble 70 år. Men det er ikke til å nekte at livsperspektivet endrer seg etter hvert som årene kommer – og går. De siste ukene har jeg tilbrakt mye tid med biskop Thomas fra Egypt, og har kunnet fornemme noe av den nærheten han – av ulike grunner – har det det som er hinsides, på den andre siden, bak grensene, i det skjulte, men som likevel er til stede i vår felles tro og vårt håp, noe ganger som en visshet, andre ganger som en anelse,  ofte stemt i moll, men likevel med en tone av triumf og glede. Vedlagte dikt eller salme (som jeg kanskje har postet før) skrev jeg på Anafora for litt over et år siden. Poster den igjen, som en hilsen og takk til alle dere som har sendt meg hilsener på sms, epost, Facebook, Messenger og ellers. Overveldende og fint! Takk til hver enkelt! Jeg skal lese gjennom alle navnene en gang til og se dere for meg, etter tur! Hilsen Eyvind, på denne første dag i et nytt og ubrukt tiår!

Der lyset aldri slokner

 

Der lyset aldri slokner og sangen aldri dør,

der venter du meg, Jesus, bak tidens dunkle slør.

Her var så mange gåter som aldri fikk et svar,

men der du står og venter skal løsningen bli klar.

 

Den siste, store gåte vil åpne seg for meg

når dødens engel kommer og ber meg følge seg.

Jeg merker dødens kulde og ånder sakte ut,

så reiser jeg alene mot stillheten og Gud.

 

Min korte tid på jorden er da til sist forbi.

Selv er jeg ikke bundet av tid og rom, men fri.

Min kropp er kun et hylster, det rommer ingenting,

mens ånden finner veien til livets kildespring.

 

Og dere som jeg kjente og som jeg hadde kjær,

skal se meg i det lyset der Gud og gleden er!

Det er min bønn for alle i Jesu Kristi navn

at vi til sist må finne barmhjertighetens favn.

 

© Eyvind Skeie 2016 / Anafora, Egypt

Bisperolle og religionspolitikk

Biskop Atle Sommerfeldt i Borg bispedømme har, som biskop, uttalt at han ikke ønsker at Stortinget skal fatte et politisk vedtak som gjør skolegudstjenester obligatoriske, slik KrF vil forsøke å få politisk gjennomslag for. Samtidig sier Sommerfeldt veldig klart at han ønsker at skolegudstjenester skal finne sted, og at dette vil man kunne ordne lokalt. Slik man kan forstå biskop Sommerfeldt, er dermed et stortingsvedtak verken ønskelig eller nødvendig.

Jeg har noen refleksjoner om dette:

For mange mennesker kan det være vanskelig å forstå at biskopen mener to forskjellige ting om skolegudstjenester. Han sier ja til skolegudstjenester lokalt, men nei til skolegudstjenester som obligatoriske i lovverket.

For å forstå dette, må jeg for min del tenke langs to linjer:

Som biskop sier Sommerfeldt selvfølgelig ja til skolegudstjenester lokalt. Det skulle også bare mangle om en biskop, som er kalt til å stå på evangeliets side, ikke skulle si ja til at barn og unge får et møte med det kristne budskap i forbindelse med julehøytiden.

Når biskop Sommerfeldt samtidig sier nei til et politisk vedtak om obligatoriske skolegudstjenester, trer han inn i rollen som religionspolitiker. Han sier noe om hvordan han mener at Staten, gjennom politiske prosesser, skal ordne religionspolitikken under mange av de hensyn som en stat må ta. I sitt valg som religionspolitiker kommer han da i motsetning til det partiet i Norge (KrF) som har kristen tro og tradisjon aller høyest på sin agenda. Dette vil en del mennesker finne påfallende og merkelig. For å forstå det, må man skille mellom biskopen og religionspolitikeren Sommerfeldt.

Spørsmålet melder seg:

Er det viktig, nødvendig og klokt for en biskop å tre frem som religionspolitiker på denne måten, ikke minst sett i lys av den nyordning som har funnet sted mellom kirke og stat? Bør våre biskoper, etter dette, vurdere enda en gang hvilken politisk rolle det er fornuftig at de spiller i samfunnet? Skal deres politiske, in casu religionspolitiske, rolle maksimeres eller minimeres?

For min del tenker jeg slik:

Biskopene bør ikke legge seg bort i daglige, politiske spørsmål. Disse bør overgis helt og holdent til politikerne. I denne sammenheng er biskopene vanlige norske borgere, som ytrer seg gjennom stemmeseddelen og som privatpersoner ellers. På grunn av sin sterke offentlige rolle bør de minimere sine uttalelser om daglige, politiske spørsmål.

Samtidig må biskopene aboslutt tre frem i en politisk rolle når de har det vi kan kalle for et profetisk mandat. Hva det er, trenger både de og vi å tenke over.

For min del mener jeg at spørsmålet om obligatoriske skolegudstjenester er et religionspolitisk hverdagsspørsmål. Det bør avgjøres på den politiske arena, slik at KrF og andre politiske partier kan stå frem med sine mål og meninger i en åpen politisk prosess, uten kirkelig innblanding.

Så kan kirken, både gjennom sine biskoper og i det lokale samfunn, invitere til (jule)gudstjenester så lenge det fortsatt er lov å holde åpne gudstjenester i Norge. Om det en gang i fremtiden skulle bli forbudt å innby barn og unge til gudstjeneste, kan biskopene ta den profetiske røsten frem, til forsvar for gudstjenester i religionsfrihetens navn.

Et biskoppelig svar på spørsmålet om en lov om obligatoriske skolegudstjenester kunne være dette:

”Kirken vil alltid feire gudstjeneste, til alle tider og under alle forhold. Kirken vil fremdeles innby barn og unge, alene og i grupper, til gudstjeneste. Vi ønsker at flest mulig skal høre evangeliets ord. Spørsmålet om gudstjenester skal være lovfestet obligatoriske eller ikke, er en del av religionspolitkken i Norge. Det er noe våre politikere må ta seg av.”

Om jeg hadde vært biskop, som jeg heldigvis verken er eller kommer til å bli, ville jeg kanskje ha lagt til følgende:

”Som biskop er jeg opptatt av å støtte og oppmuntre alle som vil gi troens ord videre til den neste generasjonen, slik det også skjer i skolegudstjenestene. Det er mitt viktigste oppdrag. Samtidig advarer jeg mot alle former for tvang i religionen, og det gjelder for alle trosformer og religioner. Et menneske skal kunne oppleve seg som fritt og verdsatt uansett trospraksis og religiøs tilhørighet. Dette må politikerne ta hensyn til når religionspolitikken utformes. Som et menneske i dette samfunnet ønsker jeg åpenhet og toleranse.”

Jeg vet ikke om dette bringer vår felles holdning noe videre. Men biskop Atle Sommerfeldt fikk meg til å tenke disse tankene. Så får både han og vi andre tenke videre, så langt og lenge vi kan!

 

Gudstjeneste med og uten nattverd

Kristus, tresnitt av Terje Grøstad, fra bokverket «Vann av klippen»

Det hendte seg i nabolandet sist søndag at jeg var på gudstjeneste uten nattverd.

Under gudstjenesten tenkte på når jeg sist hadde vært på en gudstjeneste uten nattverd i Norge. Det kunne jeg ikke huske, men det er nok ganske mange år siden.

Så lot jeg mitt lutherske prestehode spinne videre. Jeg tenkte på at Ordet er det viktigste nådemiddel i den kirkelige tradisjon jeg tilhører. Det er ikke en helt umulig tanke å si at Ordet, Guds Ord forkynt med ånd og kraft fra kirkens prekestol (!), er det overordnede nådemiddel i den lutherske kirketradisjonen.

Mine tanker spant videre og begynte å dreie som om prekenens viktige funksjon i en luthersk kirke, og hvordan prekener nå for tiden har en tendens til å bli kortere og kortere og mer og mer begynner på ligne på religiøse kåserier. Prestene stiger ikke lenger opp på sine prekestoler søndag formiddag for å gi Ordets nådemiddel den plass og autoritet som det fortjener. Prester blander seg heller med menigheten og småprater nede på gulvet. Ja, ja. Dette er karikert, men dog ikke uten en viss sannhet. Et nytt rollehefte er i ferd med oppstå, presten går fra å være forkynner til å bli dialogpartner eller en slags samtaleleder.

Jeg funderte videre. Hvorfor har vi ikke lenger gudstjenester med preken, men uten nattverd? Er det kanskje fordi vi er i ferd med å utvikle en form for magisk nattverdforståelse? Eller er det et resultat av ønsket om å demokratisere nattverden ved å bygge ned den selvfordømmelse som overivrige prester i forlengelsen av den johnsonske prestevekkelse for over hundre år siden etterlot seg i den norske folkesjelen?

Er det derfor vi har erstattet den ærbødige kneling ved alteret med at vi står i kø mens vi napper til oss et brød som vi senere dypper i vinen? Jeg vet ikke, og karikerer kanskje også her.

Men likevel: burde vi ikke hatt noen gudstjenester uten nattverd, hvor det ble servert sunne teologiske grovbrød fra kirkens prekestoler og hvor vi prester ikke kunne gjemme oss i sakramentale ritualer knyttet til dåp og nattverd, noe som uvegerlig må krympe prekenen til et minimum. Hadde det ikke vært bra om vi fikk et press på oss til å stå på prekestolen i tyve minutter og forkynne Ordet klart og rent?

For øvrig lærte Martin Luther oss at det egentlige offer i messen (eller gudstjenesten) ikke er messofferet som den innviede prest utfører ved alteret, men takkofferet som alle de gjennom dåpen ordinerte prester utfører i menighetens lovsang.

Med andre ord: Den vibrerende aksen i den lutherske gudstjeneste befinner seg i spennet mellom forkynnelsen av evangeliet (les: prekenen) og menighetens svar på evangeliet gjennom lovsangen. Har man disse to elementene i funksjonell avhengighet, har man det man trenger for å feire gudstjeneste uten nattverd. Det var det.

 

I tiden før tiden

Blant de poetiske refleksjonene i «Jesu syv fødsler» finnes det noen ord som inneholder det vi kan kalle for en negativ teologi, eller apofatisk teologi. Det er en teologi som benytter seg av språkets motsetninger. Den prøver å formulere noe om Gud ved å la være å si noe om Gud. Det skjer ved å tømme språket fremfor å fylle det. Det er en teologi i slekt med det mystikerne og ørkenboerne nærmet seg, en forsakelsens og negasjonens teologi som vibrerer mellom tomhet og fylde, mening og meningsløshet. Herved noen ord i slekt med slike:

 

I min første fødsel hadde jeg ingen mor.

Min kropp var født av lys og uten navle.

I min første fødsel var jeg i det dunkle.

Jeg husker bare fjerne stemmer

-var det englene som mumlet-

og vind som rusket i eldgamle trær.

Jeg var et barn den gangen,

født til en stor uskyld

og uten evne til å fatte at den

ikke skulle vare for bestandig.

Hvordan skulle jeg vite det,

for verden var ennå ikke blitt til

og heller ikke stjernestøv var skapt,

det menneskene deler

med alt som er av jord.

I min første fødsel kom jeg til

det ikke-skapte.

Ikke-mørke var det der,

og ikke-toner, ikke-ord,

ikke-former, ikke-farger,

ja, ikke var

mitt fødselselement

før jeg ble løftet inn i klangen

da Røsten sa: Bli lys.