Maria, sett med lutherske presteøyne

Fra Oppstandelseskirken,  Anafora, Egypt

Jeg tillater meg å hitsette noen tanker fra Tekstverkstedet mitt om Maria, sett med lutherske presteøyne. Jeg ser ikke bort fra at mine katolske venner også vil kunne nikke gjenkjennede til noe av det som står her. God søndag!

 Vi kan lære mye av Marias tjenersinn og åpenhet. Vi kan også lære noe av hennes praktiske sans og vågemot når hun spør engelen om hvordan dette skal skje. Men det viktigste Maria kan lære oss, det er å gå inn i mysteriets skygge.

I vår tid skal alt helst forklares. Vi skal forstå Gud. Vi skal ha meninger om alle sider ved tilværelsen. Maria forstår ikke alt. Men hun hører kallet og sier ja. Det er et slikt ja vi blir utfordret til å si på denne dagen.

Vi utfordres til å si ja til noe vi dypest sett ikke kan forstå. Vi sier ja til mysteriet. Vi sier ja til at vi mennesker, på underlig vis, kan bære Jesus i vårt hjerte. Det skjer ikke på samme måten som med Maria, men det skjer likevel når vi tror og når vi lever i Guds store nåde.

Det Maria sier ja til, er ikke bare det uutgrunnelige mysteriet om Gud. Hun sier ja til ham som stiger frem fra mysteriet og viser oss Guds ansikt i et menneskes ansikt, Jesus Kristus. Av Maria kan vi lære å se Gud i Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn.

Maria er kanskje hovedpersonen i denne bibelteksten. Men hun er ikke tekstens hovedtema. Tekstens hovedtema er dette: Hvem er dette barnet som skal bli født, hvem er han som skal bli gitt navnet Jesus?

Navnet sier alt om dette nye menneskets oppgave i verden. Det betyr: Jahve frelser eller Gud frelser. Det engelen kommer med bud om, er noe helt nytt i den menneskelige historie. Det er et under som skal skje, en skapelse, noe som aldri har skjedd på jorden før.

Rett nok var det en kjent forestilling, både i den greske, den romerske og den egyptiske mytologien at en mannlig Gud kunne få barn med en jordisk kvinne. For å forstå det som skjer i og omkring Jesu fødsel, må vi forlate mytologiens verden og bevege oss inn i skapelsesteologien.

Gud skapte mennesket i sitt bilde. Nå skal det skapes et nytt menneske i Marias liv. Dette nye mennesket, Jesus, skal være et helt og fullt menneske, men likevel forskjellig fra alle andre mennesker. Etter kristen tro er Jesus ikke halvt Gud og halvt menneske, slik den mytologiske forestillingen er.

Jesus Kristus er helt og fullt menneske og helt og fullt Gud. Med et teologisk språk som går helt tilbake til oldkirken sier vi det slik: Jesus Kristus er en person, men har to naturer. Det tok lang tid før kristenheten klarte å sette ord på dette i sin bekjennelse.

I Den nikenske trosbekjennelsen fikk det følgende uttrykk: Vi tror på én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen, før alle tider, Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved ham er alt blitt skapt. For oss mennesker og til vår frelse steg han ned fra himmelen, og ved Den hellige Ånd og av jomfru Maria ble han menneske av kjøtt og blod.

På Maria Budskapsdag er det denne bekjennelsen vi holder fast ved, sammen med kristne over hele verden. Maria blir på denne måten gudføderske, den som føder Gud.  Men hun er også menneskeføderske, den som føder det sanne mennesket, Jesus.

Kirkens tro er at Gud har valgt å involvere seg med menneskene på denne måten, ved selv å bli et menneske, helt og fullt. Maria står i krysningspunktet av disse veldige perspektivene: Mennesket, skapt i Guds bilde og den evige, usynlige Gud som velger å åpenbare seg i et menneskes skikkelse i verden.

Credo

Jeg tror at Jesus Kristus

er unnfanget på skremmende, underfull vis

Jeg tror at Jesu kropp,

vevet av ben og sener og dekket med hud

ikke var skjult for Gud

da Han ble formet i jordens dyp,

som er morslivet.




Jeg tror at

Jesu fosterlegeme var rent og hellig,

skapt som på skapelsens sjette dag,

da mennesket ble til i paradiset.




Jeg tror at dette hellige legemet

bodde i Marias kropp i ni måneder

og at hennes kropp, av stjernestøv og jord,

bar på menneskehetens urgamle erindring.




Jeg tror at Jesus ble podet inn i slekten

som et friskt skudd på en gammel rot.


Eyvind Skeie/Jesu syv fødsler

Trenger vi salmediktere?

Herved to refleksjoner knyttet til overskriften.

I sitt brev til Spalatin i det store salmeåret 1524 skriver Luther at han har satt sammen noen salmetekster. Dette har han gjort etter å ha søkt etter diktere omkring i Tyskland, men uten å finne noen som kunne skrive salmer. Han egne salmer gir han en foreløpig karakter ved å uttrykke at han vil inspirere andre til å gjøre det bedre.

Luther representerer gjennom dette en kulturell, teologisk og kunstnerisk åpenhet. Han lukker ikke sitt reformatoriske engasjement inne i sitt eget språk og sine egne formler, men gir plass til andre, både i nåtid og fremtid. Dette er et dynamisk element hos Luther. Det åpner for hele det store mangfold som den evangeliske kirkesangen representerer, ja, for hele den kirkemusikalske kraften som har så mange høydepunkter helt frem til vår egen tid, i tekst og tone. Vi trenger salmediktere og salmekomponister!

Men det er et annet poeng som er like viktig:

Den lutherske koralen representere noe annet enn den koraltradisjonen som Calvin var opphavspersonen til. Hos Calvin var respekten for gudsordet, Skriften, så stor at Calvin kun så for seg at salmen kunne bestå av versifiserte versjoner av bibeltekst, i særdeleshet fra Salmenes Bok. Calvin hadde derfor grunnleggende ikke bruk for salmediktere, men versemakere som kunne sette bibelteksten opp i verseform med rim.

Martin Luther hadde et friere forhold til dette. Hans versjoner av bibelske salmer var samtidig er stykke personlig diktning og teologisk refleksjon. Han gikk langt ut over det som lå i de bibelske salmene alene. Det er nok å henvise til hvordan han skrev «Ein feste Burg ist unser Gott» som en versjon av Salme 46 i Salmenes Bok.

Luthers koralprogram kan dermed ikke gjennomføres uten salmediktere med språklig mestring og teologisk refleksjon og gjennombruddskraft.

Aktuell kommentar:

I våre lutherske kirker synger vi ikke sjelden bibeltekster på enkle gospelmelodier i stedet for salmer/koraler med et kunstnerisk avtrykk av diktere og komponister. Men dette er ikke i tråd med hovedtanken bak den lutherske koral. Det minner faktisk mer om Calvins salmeforståelse enn Luthers.

Det er dessverre lav bevissthet dette i mange kirkelige miljøer. Svært mange nøyer seg med å gjenta ufortolkede bibelvers på en måte som musikalsk og tekstlig ikke er tilfredsstillende i sammenligning med den lutherske koralen. Dermed gjør man salmene, salmedikterne og salmekomponistene til truede arter.

Det er også en annen fare med dette: Man risikerer å fremme en bibelbruk som nærmest har et magisk forhold til bibelordet og ikke forholder seg til at Bibelens ord må tolkes, kontekstualiseres, og gjerne passere gjennom et kunstnerisk temperament før det får et fullgyldig uttrykk i koralen. Ja, gjerne to kunstneriske temperamenter, om også komponistene medregnes, noe den musikkutdannede Martin Luther selv ville hatt sans for. Uten Luther, ingen Kingo, ingen Dass, ingen Brorson, ingen Grundtvig, ingen Landstad, ingen Blix, ingen Bach.

Spørsmål om oppdrag

Jeg tar på meg forskjellige former for oppdrag i den grad det er mulig. Ut året 2017 er det ganske fullt i kalenderen. For 2018 har jeg satt opp noen tider hvor jeg er åpen for oppdrag som medfører reisevirksomhet. 

Her er de foretrukne ukene:
Uke 4 og uke 5

Uke 10 og uke 11

Uke 15 og uke 16

Uke 36 og uke 37

Uke 43 og uke 44

Uke 46 og uke 47
Spør meg gjerne i disse ukene! Om det er lang reisetid, kan det være fint å ha flere arrangementer over noen dager, og gjerne med foredrag om staber og annet om formiddagen, og salmekveld eller foredrag om kvelden. I kirken har jeg gode erfaringer med prostisamlinger og lokale arrangementer i menighetene. Se oversikten og finn ut hva som passer! Send forespørsel via denne linken: post@tekstogtone.no
Honorar tilpasses etter satsene til Norsk Forfattersentrum.

Forslag til temaer:

Eyvind Skeies salmer og salmediktning
Dette blir som et "talkshow" hvor jeg presenterer salmer tematisk, og gjerne i samarbeid med arrangøren. Jeg forteller, synger og samarbeider med lokale musikalske krefter, ofte i regi av organist eller korleder. Maks 1 time og 30 minutter

En nordisk salmereise
Presentasjon av salmediktere og komponister jeg har møtt, fortellinger, anekdoter, presentasjon av deres salmer. Maks 1 time og 30 minutter.

Dikt og salmer i livets grenseland
En del av mine tekster og sanger knyttet til dette, livsmot, sorg, håp.

Fra Portveien til Paradis
Momenter fra min livsfortellingen, steder, personer, engasjement, sanger og bøker, tilpasses etter behov.

Svein Ellingsen, hans liv, salmer og salmemotiver
Med referanse til biografien jeg utgav i 2009.

Tekstarbeid og preken
Gjerne fagseminar for prester og organister, knyttet til søndagens tekster. Seminarform eller foredrag.

Medvirkning ved søndagens gudstjeneste
Som en del av et utvidetopplegg kan jeg medvirke ved gudstjenester, for eksempel ved at det er mine salmer som synges og at deler av prekenen "erstattes" av innledning til salmene etter hvert i liturgien. Gir energi og god salmesang! Fin erfaring med dette!

Martin Luther, tiden, livet, salmer og gudstjeneste
Martin Luther er fremdeles aktuell, selv om reformasjonsjubileet ble feiret i 2017. Mitt bidrag kan tilpasses, fagseminar, foredrag, inspirasjon, for flere grupper.

Gudstjenestens dramaturgi og manuskript
Fagseminar, men kan også tilpasses menighetens gudstjenestearbeid.

Alt er blitt til ved ham
Kristologiske overveielser, til inspirasjon og fordypelse. Fra Jesu preeksistens og til moderne "økokristologi".
En kreativ reise
Seminar, foredrag eller arbeidsprosess hvor vi ser på den kreative prosessen. Kan variere i tid og form og gjerne knyttes til det lokale behovet i stab eller fellesskap, og med et tema i tillegg. Hvem er vi, hva vi vil, hvordan finner vi vår kreative energi.

Et hymnologisk ørneblikk
En reise gjennom den kristne sangens og musikkens historie, fra den arkaiske kulturen og til i vår egen tid. Hvorfor synger mennesket, hva er sangens plass i kulten og i livet og hva er kristen sang i et slikt perspektiv.

Norske helgener
Fortellingen om de fire norske hovedhelgener og deres utfordring til oss i dag, Sta Sunniva, St Olav, St Hallvard og St Eystein. Foredrag og gjerne samtale.

Den koptiske kirke, spritualitet, historie, personer
Dette kan være alt fra generell oversikt til fortelling og presentasjon av Mama Maggie og biskop Thomas, basert på bokutgivelser om og meg disse to. Gjerne i samarbeid med Stefanusalliansen. Foredrag, seminar, inspirasjon

Barnets religiøse dimensjoner
Foredrag eller arbeidsprosess knyttet til syv dimensjoner av barnets religiøse erfaring og utvikling. Passer for foreldre, trosopplærere, menighetsmennesker og andre. Kort eller langt.

Varme og grensesettende voksne
Dette knytter seg til mitt arbeid med "Være Sammen", et pedagogisk innhold med kompentanseheving for norske barnehager, men her tilpasset foreldre og andre som har med barn å gjøre.

Mentortjeneste og veiledning
I begrenset omfang kan jeg ta på meg mentortjeneste, respons og veiledning knyttet til den kreative skriveprosessen, knyttet til ideer og manuskripter, spesielt innenfor sangtekster og tekster i grenseområdet mellom fag og spiritualitet, men også innen "det kirkelige kulturfeltet" i videre forstand. Som frilans fra 1986 har jeg en relevant erfaring som andre kanskje kan dra nytte av.


Beslektede temaer lar seg finne!





Det stedfortredende motiv

I mitt Tekstverksted (Appstore og Googleplay) har jeg måtte si noe om offertanken og det stedfortredende motiv i jødedom og kristendom. Dette er ytterst vanskelig. Herved noen avsnitt!

Det øverstepresten profeterer om, men uten helt å forstå det, handler om det stedfortredende motiv i kristendommen. I jødedommen møter det stedfortredende oss på denne måten: Ofringen av væren som Abraham fant i tornekrattet skjer i stedet for ofringen av sønnen.

I kristendommen komme det stedfortredende motiv frem gjennom ideen om at Jesus dør for menneskenes synder. Slik er det blitt sagt og forkynt i kristenheten gjennom alle århundrer.

Også Hebreerbrevet, som dagens brevtekst er hentet fra, holder fast ved denne tanken: Jesus er øverstepresten som bærer frem seg selv som det siste, fullkomne offer. Dette gjør han fordi han ikke kan unnlate å lide med oss i vår svakhet.

Men dette stedfortredende motiv i kristendommen fører med seg mange utfordringer for tro og tanke. På en måte vender vi gjennom dette motivet tilbake til det som også er et grunnproblem i fortellingen om Abrahams offer: Hva krever egentlig Gud av oss mennesker? Krever Gud offer? Om svaret er ja, hvorfor er det slik?

For en moderne, humanistisk tankegang kan det virke både frastøtende og gammeldags å si at det hører med til vårt kristne gudsbilde at Gud krever offer. Tanken synes å stride grunnleggende mot budskapet om Guds kjærlighet. Noen vil si at de ikke kan tro på en så hevngjerrig Gud.

Mange har også problemer med hele den tankekonstruksjonen som er knyttet til dette, nemlig at Gud først skaper oss mennesker og elsker oss høyt, deretter lar han oss falle i synd og straffer oss ved å drive oss ut av paradiset og dømme oss til fortapelsen, inntil han endelig, i dramaets siste akt, sender sin egen, elskede Sønn for at han skal lide døden på korset og frelse oss fra våre synder.

Når man sier det på denne måten, er det forståelig at ganske mange mennesker ikke kan fatte og begripe at dette er den eneste måten som Gud kan vise sin kjærlighet på og frelse oss fra våre synder.

En personlig bekjennelse fra den som skriver dette:

Jeg kan skjønne at hele denne fremstillingen virker merkelig og vanskelig å ta til seg og forstå, både det gudsbildet den representerer og den plass den gir Jesus, som offerlam og frelser. Når jeg likevel kan si at dette er viktig for meg som kristen, er det av følgende grunner:

Jeg tror at Jesus levde for mer enn seg selv. Jesus levde også for andre. Dette Jesu liv for andre hadde en dybde som gikk langt ut over alle mine menneskelige forståelsesrammer.

Jeg kan si det slik: Jesus levde mitt liv.

Det samme sier Hebreerbrevets forfatter: Han er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd. Jeg aksepterer dermed det stedfortredende motiv i Jesu liv. Han levde for meg i aller dypeste forstand.

Men også hans død var for meg. Han bar mitt jordiske liv og min evige skjebne inn i dødens store mørke. Der inne, i det vi har kalt den gudommelige dunkelheten, gjorde han også noe for meg: Han sonet mine synder. Han bar meg hjem til Gud. Slik tenker jeg om det som skjedde på korset.

Men slik kan jeg også tenke om hans oppstandelse: Jesus oppstod for meg.  I ham har jeg det evige liv. Men hvordan får jeg tak i dette i min egen gudstro?

For meg er svaret dette: Jeg må ta alle disse store og vanskelige spørsmålene med meg inn i noen andre rom enn det intellektuelle og begrepsmessige.

For meg er dette rommet bønnens rom, forkynnelsens rom og sakramentenes rom. Det går simpelthen ikke an å løse alle disse spørsmålene på det teoretiske plan. Du og jeg må leve med Jesus for å forstå dybden i hans stedfortredende liv, død og oppstandelse for oss.

Vi må bli født på ny med ham i dåpen, leve et troens liv under Ordets forkynnelse og møte ham i brødet og i vinen. Da vil dybdene i hans stedfortredende gjerning for oss langsomt bli en del av vårt daglige liv, vår livshorisont og forståelse. Fremdeles vil vi ikke skjønne alt.

Ofte vil vi være overgitt til dunkelheten hos Gud, slik Abraham var det underveis til Moria. Men noen ganger vil lyset skinne, det lys som kommer utenfra og som stråler aller klarest i fortellingen om Jesus.

La oss derfor frimodig tre frem for nådens trone, så vi kan finne barmhjertighet og nåde som gir hjelp i rette tid.

Gud krever ikke offer. Gud ønsker tro. I kristendommen er offertanken skjult under forestillingen om Jesu stedfortredende lidelse, død og oppstandelse.

Hilsen Eyvind S

Salme til reformasjonsjubileet 2017

Jeg ble spurt om å skrive en salmetekst til reformasjonsjubileet i Bergen. Måtte da tenke gjennom en del sider ved denne hendelsen, og ikke minst hvordan jeg ville fortolke den i en spisset salmetekst i dag, ved å bygge en bro mellom det som var og det som er. Her er så en kommentert utgave av de syv versene som fremkom.

Salme til reformasjonsjubileet 1517 – 2017

 Uroppført under Reformasjonsbyen Bergen i mars 2017

 

Kommentar vers 1:

I en tid hvor vi som kirke leter etter relevans og betydning på mange ulike måter er det viktig å søke inn til kjernen, ikke minst når vi skal minnes og fortolke reformasjonen. Bildet av den gode Gud forankres her i Jesu død og blod, som både handler om det Jesus gjorde for oss og til vår frelse, men også har en sakramental klang.

 

1 Stig frem, Guds folk, på tidens torg,

forkynn at Gud er god,

for ennå gjelder Jesu død

og kraften i hans blod!

Gi opp ditt mismot og din tvil,

du lever under nådens smil

i Jesu Kristi navn.

Kommentar vers 2:

Vi kan ikke lenger bare gjenta Luthers spørsmål etter en nådig Gud. Det spørsmålet lever ikke lenger i folkereligiøsiteten og heller ikke hos mange i kirken. I vår tid må vi gjenfinne det tapte gudsbildet i inkarnasjonen, i Jesu ansikt. Vi ser Guds ansikt i Guds Sønn.

2 Om noen spør: Hvor er din Gud?

Da gi dem dette svar:

Vi tror på ham som ble vår bror

og kalte Gud sin Far.

Vi ser Guds ansikt i Guds Sønn

og hilser ham med takk og bønn

i Jesu Kristi navn.

Kommentar vers 3:

Vi trenger også å gjenreise forbindelsen mellom gudsbildet og menneskebildet eller menneskesynet i vår egen tid. Dette har også i seg en mektig etisk impuls, forsøkt formulert i den siste delen av dette verset.

 3 De fremste bilder vi kan se

av Gud i tiden her

er mennesker som Gud har skapt

og ennå holder kjær.

Vær sterk, vær glad, vær stolt, vær fri,

stå opp for menneskets verdi,

i Jesu Kristi navn.

 Kommentar vers 4:

Dette verset går tilbake til et motiv hos Luther, hvor mennesket er beskrevet som en tigger for Gud. Her brukes denne tanken også i et perspektiv av solidaritet. Enten vi tror eller ikke, er vi tiggere for Gud. Evangeliet er at nåden har sin egen vei.

4 Vi står som tiggere for Gud,

det gjør oss ett med dem

som leter etter paradis

og ikke finner hjem.

Men nåden har sin egen vei,

Guds hjertedør har åpnet seg

i Jesu Kristi navn.

 Kommentar vers 5:

Synet på menigheten er sentral hos Luther. Han regner dåpssakramentet som det egentlige ordinasjonssakramentet og legger vekt på det alminnelige prestedømmet. Denne myndiggjøringen er sentral, også for synet på gudstjenesten, hvor Luther ikke lenger ser på prestene som gudstjenestens handlende subjekter, men den syngende menighet, Guds folk i verden.

5 Guds kirke, folk og presteskap

er hver og en som tror.

Vi deler samme dåp og kalk

og lever av Guds Ord.

Vi står frimodig for vår Gud

og jubler troens glede ut

i Jesu Kristi i navn.

Kommentar vers 6:

Bønnen fra dypet er her sett i sammenheng med Guds gode skaperdrømmer og menneskets svik. Skaperdrømmene omfatter ikke bare naturen, men hele skaperverket og mennesket som en del av dette. Vi roper om å bli hørt og sett av det gudommelige blikket.

 6 Fra dypet roper vi til deg:

Hvor lenge blir det slik

at din, den gode skaperdrøm

går tapt med våre svik?

I nød og redsel, sorg og gru,

å, Herre, se oss, hør oss, du,

i Jesu Kristi navn.

Kommentar vers 7:

Med bønnens ord løftes bildet frem av et hellig folk som er berørt av Kristi kjærlighet. Ordet om den stengte port bringer tanken hen på oppstandelsen, men også på paradisets port og skilleveggen mellom mennesker og Gud.

 7 Berør oss med din kjærlighet,

ta bort vår skyld og skam

og skap av oss et hellig folk,

vår Frelser og Guds Lam!

Den stengte port er revet ned,

hver motløs sjel kan finne fred

i Jesu Kristi navn.

© T: Eyvind Skeie 2017

Melodien ved uroppføringer er ved Eilert Tøsse/©: Cantando Musikkforlag

Språket om Gud

Hvordan taler vi om Gud? Jeg la i går ut noen tanker kn yttet til «Jesu blod». Åste Dokka skriver klokt i Vårt Land i dag, og mener at jeg kan ha glemt at frelse har noe med frigjøring å gjøre. Det må jeg tenke over. Men jeg tenker også over hvordan vi egentlig taler om Gud. Hele livet mitt, fra jeg begynte å skrive salmetekster og bønner, har jeg strevet med dette, å finne et gyldig språk som fører inn i det kristne trosmysteriet. Noen ganger har jeg vært nær de klassiske formuleringene og det språklige universet i Bibelens to deler, Det gamle og Det nye testamente. Andre ganger har jeg vært forholdsvis langt unna. Jeg har fått ros og ris om hverandre, og det er greit. Det viktige er at vi som formulerer trosutsagn i salmer, prekener og bønner hele tiden reflekterer over språkets muligheter og det motsatte. Noe kan sies. Noen må det ties om. Likevel er ikke troen ordløs. Den har et innhold som både klinger inn mot vår menneskelige erfaring og fortellingen om Jesus, slik den åpnes for oss, både hos evangelistene, i brevlitteraturen – og de hele det veldige kosmos av profeti og kultus som vi finner i Det gamle testamente. Alt er og må være «etter Skriftene», som Paulus sier. At Jesus gir sitt blod, får sin dimensjon av frelse fordi det skjedde etter Skriftene. Også hans oppstandelse henter sin mening fra dette, den skjedde etter Skriftene. Det går altså ikke an å holde en preken som kun tar utgangspunkt i den menneskelige erfaring. Prekenen må også hente sitt språk, sine ordbilder og sine tolkningsnøkler, fra Skriftene. Det er jo også et godt protestantisk prinsipp. I «Jesu syv fødsler», som kom ut for noen år siden, prøver jeg å lete etter noen brennpunkter. Herved et dikt fra denne boken, om kalken og blodet.

 

GRAL

Nå trer jeg atter inn i katedralen.

Men alt er nakent her. Den ligger øde.

Et stort og mektig rom som bare venter

på å bli fylt av åndepust kanhende,

av den berøring som beveger alt.

 

Da ser jeg kalken, den som bærer vinen.

Den er plassert på alteret i koret

og samler all erindringskraft i kosmos.

Det jorden minnes og det engler så

er helt og fullt til stede her og nå.

 

Det er Hans blod!

Jeg kneler taus for gralen

mens sangen toner gjennom katedralen.

 

© Eyvind Skeie, fra «Jesu syv fødsler»

Jesu blod

En prestevenn gav på Facebook uttrykk for at han har sterke reservasjoner mot ordparet «Jesu blod». Disse ordene har jeg brukt i flere salmer, og i min forkynnelse ellers, i skrift og tale. Men jeg kan forstå denne reservasjonen. Setter mine refleksjoner her, som et eget tema, fordi det er noe her som jeg tror vi skal tenke over.

Jeg kan forstå dine reservasjoner, rent estetisk.

Men vi kan jo ikke komme bort fra at Jesu blod, alene, er ytterst sentralt hos Paulus, og uten at det alltid er direkte sakramentalt i konteksten.

Hele den gammeltestamentlige offertjenesten var en temmelig blodig affære.

Det er jo denne Jesus trer inn i ved å gi sitt blod på Golgata.

Kan vi egentlig snakke om (Guds) kjærlighet uten samtidig å referere til Jesu blod?

Det strider også i mot min «forfinede» religiøse dannelse og den tidlige religionsfenomenologiske tanke om at de primitive offer- og blodreligionene står langt under kristendommen, som har en høyverdig etikk og estetikk, og så videre.

Men i bunn og grunn er kristendommen vel også en primitiv religion, og ordene om Jesu død, hans offerhandling og hans blod hører til i dette primitive «bunnlaget» i kristendommen, det samme gjør også nattverden, med ordene «Dette er Jesu blod». Det er jo dette vi sier, og du har sagt så mange ganger i din prestetjeneste ved alteret.

Vi klapper ikke nattverdgjestene på hodet og sier: «Gud er kjærlighet og lykke til!».

Til syvende og sist: Trenger ikke vi mennesker en Gud som gir «sitt blod for oss»? Hva har vi ellers å feste vår tro på? Nå svarte jeg helt ærlig, fordi du var åpen og ærlig. Hilsen Eyvind

På tidens torg, første vers av en ny salme til reformasjonsjubileet

Min korte artikkel i Agenda:316 har hatt over 7000 treff her på nettstedet. Samtidig har Vårt Land fulgt dette opp, og særlig det med morgenandakten i NRK.

I sin tid var jeg også med i en referansegruppe for andakter i NRK, og jeg kjenner nokså godt til de mange hensyn og redaksjonelle vurderinger som hører med i den sammenhengen. Det er utfordrende og komplisert.

Om jeg skal si ganske kort hva som var og er mitt anliggende i det jeg skrev i Agenda 3:16, er det knyttet til hva vi sier om Jesus Kristus. Svært ofte brukes Jesus som en illustrasjon og et eksempel på det gode, eller menneskets og/eller kjærlighetens iboende kraft. Det er sjelden vi hører en andakt eller preken som utfolder hele det store felt som vi i teologien kaller kristologi, som er en del av den teologiske dogmatikken, eller kirkens dogma, helt tilbake til urkirken og oldkirken.

Når det som sies skal ha  menneskelige erfaringer som sin klangbunn og aller helst en historie som er personlig eller i det minste har human touch, da må man med nødvendighet ofte tone ned dette andre. Alle vi som forkynner kjenner til dette som et dilemma. Noen ganger lykkes vi med å bygge inn de teologiske dybdedimensjonene, andre ganger ikke.

Til reformasjonsjubileet som skal feires i Bergen kommende helg, har jeg skrevet en ny salmetekst knyttet til det jeg opplever er kraftfeltet i vår reformatoriske arv.

Jeg kan ikke offentliggjøre denne salmeteksten nå, men tillater meg likevel å sette det første verset her:

Stig frem, Guds folk, på tidens torg,

forkynn at Gud er god,

for ennå gjelder Jesu død

og kraften i hans blod!

Gi opp ditt mismot og din tvil,

du lever under nådens smil

i Jesu Kristi navn.

Det er i grunnen dette jeg mener må komme bedre frem, uansett hvor vanskelig det er å gjøre det innenfor de retoriske idealer som vår erfaringsbaserte og individualiserte tidsalder gir oss.

Når jeg skrev at det tales for lite om Jesus, var det dette motivet jeg hadde i tankene.

Kirkens forkynnelse

Vårt Land har i dag referert noe jeg skrev til magasinet Agenda 3.16. Ettersom ikke alle leser Vårt Land, og jeg faktisk sa noe mer enn avisen refererer, legger jeg hele artikkelen her.

 

Hvem skal vi gå til?

Av Eyvind Skeie

På et visst tidspunkt oppstod det en krise mellom Jesus og hans etterfølgere. Det står i evangeliet at mange av disiplene trakk seg unna og ikke lenger gikk omkring sammen med ham (Johannes 6, 63-69).

De som trakk seg unna må ha tilhørt en større krets enn de tolv. I hvert fall spør Jesus de tolv om også de vil gå bort. Det er da Peter svarer: ”Herre, hvem skal vi går til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.”

Det siste halvåret har det vært mange diskusjoner i det offentlige rom om hvem Jesus er. Mest kjent er teaterforestillingen ”Etterlyst : Jesus” på Det norske teatret.

Kirkelige statistikker kan fortelle om mange utmeldelser fra kirken. Det prosentvise antall mennesker som sier at de tror på Gud er også fallende.

Om jeg som skriver dette får føye til noe for egen regning, er det også påfallende mye forkynnelse i offentlige medier hvor Jesu navn knapt nevnes, og hvis det nevnes er som oftest bare enkelte sider ved Jesus som løftes frem. Meget sjelden hører vi om Guds Sønn fra evighet av, han som er født før alle tider, som ble unnfanget ved jomfru Maria og led, døde og oppstod for vår skyld og til vår frelse.

Det foregår en nødvendig dialog mellom kristendommen og islam i kultur og samfunn. I denne dialogen forsøker man fra begge sider å finne frem til noe som er felles. Noen ganger trekkes det frem at fortellingen om Jesu fødsel finnes både i Bibelen og i Koranen, og at det på det etiske felt kan finnes mye som er felles.

Det store skillet mellom kristendom og islam (og gjerne også jødedom) handler ikke minst om synet på Jesu gudommelige opphav og hans frelsergjerning, slik de oldkirkelige bekjennelsene tilrettelegger dette. Denne siden blir ofte underkommunisert av forståelige grunner. Den forstyrrer dialogen.

Dette er noe av det bildet som får meg til å se en parallell mellom vår egen tid og det vi leser i evangeliet om de som ”trakk seg unna” Jesus. Det kan faktisk noen ganger synes som om kirken selv ”trekker seg unna” i den forstand at dens representanter blir opptatt av mange andre måter å gjøre kirken relevant på enn selve forkynnelsen av evangeliet om Jesus Kristus.

Kort sagt, og det gjelder også meg selv, savner jeg en større djervhet i vår forkynnelse og vår offentlige fremtreden. Vi må finne en riktig måte å forkynne om Jesus på, den Jesus som døde og oppstod for vår skyld.

Simon Peter har et motspørsmål til Jesus: ”Herre, hvem skal vi gå til?” I dette spørsmålet ligger det også et svar. Dette svaret er at Peter ikke ser noen annen: ”Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.”

Vi trenger å spørre oss selv om hvordan Simon Peter hadde kommet frem til denne erkjennelsen og bekjennelsen.

Svaret på det kan ikke være noe annet enn at denne disippelen hadde vandret sammen med Jesus og blitt fortrolig med ham over lang tid. Slik hadde det vokst frem en så klar overbevisning i Simon Peters indre.

I vår kristengenerasjon har vi sett hvordan mye av rammeverket omkring det åndelige livet har smuldret opp.

For å sette det på spissen, igjen med et selvkritisk perspektiv:

Hvordan kan jeg forvente å ha et sterkt og tydelig bilde av Jesus når jeg ikke daglig leser i de profetiske og evangeliske skrifter i Det gamle og Det nye testamente?

Hvordan kan jeg forvente å få et personlig forhold til den oppstandne og levende Jesus når jeg ikke bruker tid til å samværet med ham i bønn og lovsang?

Hvordan kan jeg forvente å være en del av den bekjennende og levende menighet når jeg aldri går til gudstjeneste?

Hvordan kan jeg forvente å få styrket mitt indre, åndelige liv og oppleve meg selv som en levende sten i Guds rike og kirke når jeg aldri tar i mot den hellige nattverd?

Vi trenger alle å lese disse versene fra Johannes evangelium, kapittel 6, 63-69.

Vi trenger å høre spørsmålet fra Jesus: ”Vil også dere gå bort?”

Vi klarer kanskje ikke å svare på den samme overbeviste og djerve måten som Peter gjør.

Om det er tilfellet, trenger vi å stanse opp, gjøre noe annet og se en annen vei.

Vi trenger større nærhet til Jesus Kristus, den levende, Guds Sønn.

Kirkelig berøringsangst

På Kirkemøtet er det svært mange som vil fjerne Johannes 3,16, den såkalte lille Bibel fra dåpsliturgien. Det skjer på grunn av ordene om at hver den som tror på Guds Sønn ikke skal går fortapt.

Begrunnelsen er at disse, i seg selv trøstefulle ordene, kan bli misforstått og få mennesker til å gruble over Guds dom og fortapelsens mulighet.

Mine refleksjoner er disse:

Vår tilværelse, innbefattet livets, dødens og guddommens mange mysterier, inneholder det gåtefulle aspekt at et menneske kan forspille sitt liv. Det å forspille sitt liv har også, på en gåtefull måte, noe å gjøre med dette livet og etter-livet. Dette er de aller fleste religioner enige i, selv om gåten har ulike formuleringer og konsekvenser.

Vi lever alle under dette gåtefulle perspektivet. I middelalderen, som i mange av de bibelske skriftene og på Jesu tid, hadde begrepet fortapelse mer konkret innhold enn det har for de aller fleste mennesker i dag.

Men skal kirken i sin kommunikasjon og sin omgang med evangeliene av den grunn fjerne det vanskelige og gåtefulle?

Men kunne like gjerne tenke dette omvendt, nemlig at det nettopp er det gåtefulle og vanskelige som gir kirken mulighet til å forklare og forkynne, i dette tilfellet å komme med det grenseløse budskapet om frelsen i Jesus Kristus, et budskap som kaster sitt nye og strålende lys over livsgåten og gudsmysteriet.

Selvfølgelig må ikke denne setningen høre med i dåpsliturgien.

Det som bekymrer meg er selve diskusjonen og den berøringsangsten som den er uttrykk for.

Til sist kan kirken i sin språkbruk bli så redd for bibelordene at den forkorter både livsperspektivet og trosperspektivet og ender opp med en selvpålagt taushet og et budskap uten mysteriets dirrende nerve.