Den hvite stenen

Den hvite stenen

Det er Johannes Åpenbaring, i sendebrevet til menigheten i Pergamon, at vi finner det merkelige utsagnet om den hvite steinen: Den som seirer, vil jeg gi av den skjulte manna. Og jeg vil gi ham en hvit sten, og på stenen er det skrevet et nytt navn som ingen kjenner uten den som får det.

Jeg har ofte undret meg over dette med den hvite stenen. Hva er det med dette hemmelige, nye navnet? Et eller annet må det ha gjøre med vår nye identitet på den himmelske strand. Slik tenker jeg, i det minste. Jeg har skrevet noen ord om dette, kanskje en sang. Det er ikke godt å vite.

Den hvite stenen

1 Den hvite stenen, den skinnende stenen,

som bærer mitt nye og hemmelige navn,

som bærer mitt nye og hemmelige navn.

2 Det nye navnet, det navnet som rommer

den drømmen som gir meg min styrke i mitt savn,

den drømmen som gir meg min styrke i mitt savn.

Å, denne strand fylt av lys!

Dødens mørke skygger er forsvunnet.

Verden ble ny nå i dag.

3 Jeg mottar stenen og gjenkjenner navnet

så synker jeg inn i barmhjertighetens favn,

så synker jeg inn i barmhjertighetens favn.

Å, denne strand fylt av lys!

Dødens mørke skygger er forsvunnet.

Verden ble ny nå i dag.

Eyvind Skeie 2012/2018

Å være til i Gud

Foto: ES

I sin tale på Areopagos kommer Paulus, kirkens første teolog, med et utsagn som ofte blir tolket i retning av panteisme: For det er i ham (Gud) vi lever og er til, som også noen av deres diktere har sagt: «For vi er hans slekt.»

Panteisme, slik det vanligvis blir forstått, uttrykker den oppfattelsen at Gud er i alt og alt er i Gud. Panteismen, slik de aller fleste av oss forstår det, innebærer dermed at skillet mellom skaper og skaperverk er opphevet. I dagligtale kan vi derfor si at vi finner Gud i naturen. Ikke sjelden blir dette fremstilt i motsetning til en mer insitusjonell og kirkelig forståelse, hvor man ikke finner Gud i naturen, men i gudstjeneste, forkynnelse og kristent fellesskap.

De siste dagene har jeg tenkt en del på hvordan vi kan tilrettelegge dette i en kristen forståelsesramme. Jeg har forenklet problemet ved å stille opp mot hverandre to utsagn. Det første utsagnet er dette: Gud er til i det skapte. Det andre utsagnet lyder slik: Det skapte er til i Gud.

Spørsmålet blir om disse to utsagnene er motsetninger eller om de utfyller hverandre. Om utsagnene står i motsetning til hverandre, hvilket gir så uttrykk for kristen erkjennelse og tro? Om de utfyller hverandre, betyr da dette at kristendommen i bunn og grunn er en panteistisk religion?

For min del kommer jeg frem til at bare ett av disse utsagnene kan ha gyldighet i det kristne trosperspektivet: Det skapte er til i Gud. Det er også dette Paulus uttrykker i sin tale på Areopagos. Han sier faktisk ikke at Gud er til i det skapte. Apostelen og teologen henviser videre til fortellingen om Jesus når han vil si noe om hvordan Gud gjør sitt nærvær synlig i vår historie og verden. Om Gud var til i det skapte, ville vi ikke ha noen grunn til feire inkarnasjonens enestående hendelse.

Jeg mener altså at det, i et kristent trosperspektiv, ikke er en gyldig teologisk påstand og heller ikke en del av kristen forkynnelse å si at Gud er til i det skapte. Vi bør alltid heller si at det skapte er til i Gud. Men denne Gud, som det skapte er til i, er en skjult guddom. Vi ser ikke Guds ansikt før vi ser Jesu ansikt. Alle andre bilder av Gud er dunkle anelser og usikre spor.

Det finnes dermed, så langt jeg kan forstå, dermed et panteistisk drag i kristendommen, knyttet til at det skapte er til i Gud. Men straks vi har uttalt den setningen, må vi komme med den neste om at Gud ikke er til i det skapte. I denne spenningen blir det plass både til den menneskelige lengsel og til inkarnasjonens enestående hendelse. God søndag!

Gjensidighet

Grunnmotivet på 1. søndag i advent handler om Jesu inntog i Jerusalem. Prekenteksten i år, etter tredje rekke, gir oss fortellingen om hvordan Jesus driver pengevekslerne og duehandlerne ut av Jerusalems tempel. I begge disse evangelietekstene er Jesus subjektet, den som handler.

På søndag vil vi også høre en annen tekst i de aller fleste kirker. Det er ordene fra Åpenbaringsboken om han som står for døren og banker og som så går inn til den som åpner døren og holder nattverd, jeg med ham og han med meg. Dette er at av de vakreste ordene om gjensidighet i Det nye testamente.

Filosofen Martin Buber har lært oss noe om det konstituerende møtet mellom jeg og du. I denne speilingen blir vår menneskelighet til, ved at vi erkjenner den andre og oss selv om likeverdige. Martin Buber sier videre noe om det han kaller det subjektive rommet, som er et rom hvor to subjekter møtes og hvor den ene ikke blir gjort til et objekt, og dermed et formål, for den andre.

Slik nattverden skildres i Åpenbaringsboken 3,19–12 foregår den i det subjektive rommet, jeg med ham og han med meg. Her er det to handlende subjekter som møtes, begge med den samme status og verdi. Ingen er objekter for den andre. Begge er like fullt til stede i fortrolighet, nærhet og aksept. Det er gjensidighet på sitt aller dypeste og beste.

Hele inkarnasjonen, Guds menneskelighet i Jesus, kan vi se som en guddommelig praksis av gjensidighet. Vi speiler oss i det guddommelige mysteriet i mennesket Jesus, han som også er Gud for oss. Hans ansikt er Guds ansikt. Hans nærvær er gudsnærvær, og vi er lukket inn i gjensidighet og fortrolighet, ikke bare med dette andre,  som er det religiøse i allmenn forstand, men med den andre, som er den treenige Gud. Gjensidighetens mysterium er at Gud også speiler seg i oss, vi som er skapt i Skaperens bilde. Slik er nådens under mot vår verden.

God advent!

Syndsbekjennelsen

Kors på mur, fra Anafora, Egypt

Det er noe jeg savner i de fleste syndsbekjennelser. Det er en totalbestemmelse av mennesket. Det eksistensielle – eller mytiske – i det bibelske fortellingsuniverset illustrerer konsekvensen av syndefallet med at vi alle er født utenfor paradiset. Vi har dermed mistet vår grunnleggende uskyld og er prisgitt en tilværelse hvor vi ikke kan unngå å handle mot det vi innerst inne vet er riktig og sant. Vi er splittet i det vi er og det vi gjør. I dette ligger motsetningene og paradoksene i vår eksistens. Syndsbekjennelsene i liturgien er ikke utformet med dette for øyet. De konsenterer seg som oftest om konkrete synder i et mer eller mindre generelt språk, uten å ta vare på den eksistensielle spenningen. I syndsbekjennelsen, slik jeg forstår den, sier jeg ikke bare ja til at jeg har gjort noe galt, i betydningen forsømmelser og negative handlinger. Jeg sier også ja til totalbestemmelsen av meg som et menneske av Adams ætt, født utenfor paradis og med en eksistensiell konflikt bygget inn i den jeg er. Det beste uttrykk for dette kunne faktisk være å unnlate å liste opp mange konkrete «synder» i syndsbekjennelsen, men nøye seg med det grunnleggende ropet Kyrie eleison, Herre, forbarm deg. Om noe mer skal formuleres, bør det skje innenfor rammen av den eksistensielle grunnkonflikten og ikke bare handle om konkreter, som i bunn og grunn tingliggjør synden, og slik gjør den eksistensielle konflikten uklar.

Et forsøk, som på ingen måte er tilfredsstillende:

Hellige, Udødelige Gud,

vi bekjenner for deg at vi kommer fra jorden

og er født utenfor paradiset.

Sammen med alt det skapte

ber vi ordløst om forløsning.

Himmelske Far, si ja til vår lengsel

og løft våre uklare drømmer inn i det himmelske lys.

Du som skapte oss i ditt bilde,

tilgi oss våre synder, forsømmelser og feiltrinn.

Styrk vårt håp, vår tro og vår kjærlighet for Jesu skyld,

han som er en soning for våre synder og for hele verdens.

Kom, freds og visdoms Ånd,

vis oss veien, gi oss styrke til å gå den.

Amen.

Allehelgensdag

«Der havet slutter», tresnitt av Terge Grøstad, til bokverket 2Vann av klippen», bilder Terje Grøst og tekst Eyvind Skeie

Så er det Allehelgensdag i morgen, søndag 3. november, en dag med vemod, erindring, håp og kanskje også trøst. Jeg gir dere en lyrisk tekst som jeg skrev for en tid siden, i et forsøk på å romme noe av livsmystriet og gudsmysteriet. Selv skal jeg delta ved gudstjenesten i Gulset kirke i morgen klokken 11:00 og senere i Lambertseter kirke klokken 18:00. Der vil jeg dele tekster og tanker. Velsignet dag!

Å, gåtefulle hus 

1

Å, gåtefulle hus,

som finnes der hvor intet annet er.

Å, disse rom av lys,

som alltid står og venter på oss der.

Å, denne dør som lukkes opp

når vi skal miste kropp og navn

og falle mot de store dyp

som kanskje er en favn.

2

Uendelige Du,

som fyller alt som er og ikke er.

Berør oss med din pust

og fyll vårt fravær, hemmelig, men nær.

Vis oss Ditt hus med mange rom

og hold oss, trøst oss, led oss frem

så vandringen mot døden blir

en vei som tar oss hjem.

3

Å, ansiktsløse Gud,

vi søkte deg i angst og sorg og nød.

Å, denne dype fred

hos Ham som tok oss inn og gav oss brød.

Å, Fader vår, Du, Hus av håp,

å, Hjerte med ditt lys, din sang,

hold Du oss fast til alle rom

er fylt av samme klang.

© Eyvind Skeie

Brev til en sint og bekymret kristensjel

Foto: Erlend Berge

For noen år siden skrev jeg disse ordene. Nå fant jeg dem frem igjen og deler dem også i dag. Fremdeles noe å tenke på!

Kjære deg!

Jeg har møtt deg noen ganger når jeg har vært på reise med mine salmekvelder eller foredrag omkring i landet.

Du er et voksent, gjerne eldre, menneske med en klar og sterk kristentro. Etter salmekvelden eller møtet kommer du til meg og snakker om din bekymring for avkristningen, eller sekulariseringen, som du også noen ganger sier.

Du snakker om hvor vondt du føler det at kristendommen er på vei bort fra det norske samfunnet, både lokalt og nasjonalt. Ikke minst er du bekymret for den politiske siden av dette. Du sier at du er skuffet over en del kristne politikere, og lurer på hva du skal stemme ved neste valg, i hvert fall ikke Kr.F, som du mener har sviktet på mange punkter, mest ved ikke å være tydelig nok i en del verdispørsmål.

Du er også urolig for mye av det som skjer i kirken. I det spørsmålet har du ofte en dobbel tilnærming. På den ene siden er du lei deg for at kirken og/eller kristendommen har mistet så mye av sin posisjon i samfunnet, for eksempel når det gjelder det som før var kristendomsundervisningen i skolen. På den andre siden er du også kritisk til mye av det som skjer i kirken, og som du opplever som utglidning og forfall. Men nok om dette! Du forstår hva jeg refererer til.

Det jeg gjerne vil si deg, er noe som det har meg tid å forstå slik at jeg kan snakke om det på en enkel måte, for meg selv og andre.

Alle vi som bor i Norge, deler det vi kan kalle for «det norske fellesrommet». I dette fellesrommet finnes alle mulige slags tradisjoner og holdninger til religion, etikk, kultur og andre uttrykksformer.

Helt fra keiser Konstantin på 300-tallet har det vært slik at kristendommen hadde et fortrinn i de ulike fellesrommene i den vestlige kulturen opp gjennom historien og under forskjellige statsmessige og politiske systemer, med noen få unntak.

Etter reformasjonen fortsatte dette ennå noen århundrer, men så begynte det å slå sprekker, slik vi kunne se under den franske revolusjonens antikristelige rasjonalisme, under kommunismen, den kristendomskritiske humanismen og så videre. Med gjennombruddet av det vi kan kalle for modernismen er enhetskulturen gått ytterligere i oppløsning. Dette er blitt forsterket ved alt det som er knyttet til innvandring og kulturelt og religiøst mangfold.

Det fører for langt å komme inn på alt dette, men konkusjonen er helt klar:

Vi som er kristne eier ikke lenger den norske felleskulturen.

Vi er en del av den, og den kristne tradisjonen er fremdeles viktig, men vi eier ikke felleskulturen og fellesrommet og kan ikke lenger påregne politisk støtte for privilegier, som kirke eller kristne.

Jeg forstår godt at du og mange andre kan bli både sårede, oppgitte og frustrerte over at kristendommens plass i fellesrommet er blitt endret så radikalt. Men jeg er overbevist om at denne kristelig baserte enhetskulturen aldri vil komme tilbake. Derfor må du, jeg og alle andre som fremdeles tror og bekjenner, finne en ny strategi i forhold til hvordan vi skal tenke om det norske fellesrommet og vår opptreden der.

Her er så mine svar på dette, i kortform:

Vi må slutte å være frustrerte eller sinte over at vi ikke lenger kan dominere det norske fellesrommet.

 Vi må ikke falle ned i den grøften at vi ønsker oss tilbake til en tid da vi hadde denne makten i og over fellesrommet. Om vi gjør det, velger vi samme strategi som islamistene gjør, nemlig at vi setter de religiøse lovene over landets lover. Det er misforstått.

Vi må leve trofast i vår kristne tro og tradisjon og være med på å gjøre kirken levende innenfra. Dette gjør vi ikke for å få tilbake makten over fellesrommet, men fordi vi tror på Jesus Kristus og vil ære og følge ham.

Vi må holde fast på vår tro på demokratiets idealer om likhet og rettferdighet. Ut fra dette er de andres stemme like betydningsfull som din og min. Derfor må vi engasjere oss i fellesrommet på mange måter, humanitært, pedagogisk, kulturelt, politisk.

Vi må finne gode strategier for vårt kristne nærvær i det norske fellesrommet, ikke for å søke makt, men fordi det er vårt kall og vår plikt som borgere (politisk), fordi alle mennesker er skapt i Guds bilde og krever vår oppmerksomhet (diakonalt) og fordi Kristus har kalt oss til etterfølgelse og tro (nærvær).

I stedet for å ergre oss over alt vi har «tapt», skal vi oppleve dette som en ny frihet til å gå ut i samfunnet uten andre hensikter enn å tjene vår neste og å følge vår Mester.

Jeg kunne ha skrevet mye mer om dette, men dette er det jeg har lyst til å si deg i dag.

Legg bak deg din bekymring og dine frustrasjoner over den tapte enhetskulturen! Vær heller glad for at keiser Konstantins gedigne maktmisbruk av kristendommen endelig ser ut til å være over.

Så kan du gå ut i det norske fellesrommet og gi ditt bidrag med fornyet glede. Det er bruk for deg for at Kristus skal være synlig til stede mellom menneskene!

Ave Maris Stella



Ave Maris Stella


Denne salmeteksten bygget jeg over motiver knyttet til begrepet Ave Maris Stella, Maria som havets stjerne og himmeldronning, med forsøk på å gi dette i og for seg bibelske motivet en protestantisk tolkning. Teksten forekommer i verket «Som et fyrlys», som var et av de siste store korverkene jeg fikk gjøre med komponisten Sigvald Tveit. Det finnes hos Cantando Musikkforlag.

Stjerne over havet

1

Stjerne over havet, gi meg du et bud

om det store lyset som er tent hos Gud.

Send en gyllen stråle over hav og land,

speil for meg Guds nåde i de dype vann.

2

Stjerne over stallen med din klare glans,

følg meg inn til Barnet, la meg være hans.

Stjerne i mitt hjerte, du som viser vei,

led meg frem til Jesus, la meg finne deg.

3

Hill deg, mor Maria, du som fødte ham

som er bror av alle, Frelser og Guds Lam.

Hill deg, havets stjerne, lys oss hjem til sist

til det gode landet og den Herre Krist.

4

Klare morgenstjerne av kong Davids rot,

strål i våre hjerter, gi oss håp og mot.

Bror og venn og Frelser, hør vårt rop, vår bønn!

Lys oss gjennom natten, du som er Guds Sønn!

T: Eyvind Skeie, fra verket «Bygg meg et tempel», med musikk av Sigvald Tveit, utgitt hos Cantando Musikkforlag. 

Jesus i Kapernaum

Noen linjer fra Tekstverkstedet (Appstore og Google Play) til søndagens tekst og tema.

Offiseren i Kapernaum tilhører ikke det jødiske folkefellesskapet. Han kommer utenfra.

Tradisjonelt skulle ikke Jesus ha noe med en slik person å bestille.  Dette forstår offiseren, dermed ber han ikke Jesus om å komme hjem til seg, men kun å si bare et ord. Jesus hører offiserens bønn og uttaler ordene: Gå! Det skal skje slik du trodde! Slik sprenger Jesus det snevre nasjonalistiske perspektivet i jødedommen. Han knytter en forbindelse mellom løftet til Abraham om at alle folk skal bli velsignet i ham og den befalingen som han selv skal gi disiplene etter oppstandelsen, om å gå ut til alle folkeslag.

Budskapet til oss er klart: Det finnes ikke lenger noen forskjell mellom oss mennesker.

Jesu kjærlighet gjelder alle. Alt det som setter skiller og skaper splid, undertrykkelse, rasisme, uvennskap og krig hører ikke hjemme i den kristne kirke, og heller ikke i en kultur som er farget av kristendommen. Vi kan derfor ikke, verken som enkeltpersoner, som menighet og kirke eller som nasjon, erklære oss likegyldige til andre mennesker. Det gjelder uansett deres sosiale status, religion eller rase. Deres liv er like mye verdt som vårt, fordi vi er elsket av den samme Gud og frelser, Jesus Kristus.

Dette er et eksplosivt budskap. Vi må spørre oss om hvorfor vi som kristne ikke alltid står fremst i kampen for menneskeverd, rettferdighet, fred og frihet. Jesus gav den unge tjenestegutten førligheten tilbake. Han kunne reise seg og gå. Jesus gjorde dette fordi han eide det guddommelige ordet, det som skaper hva det nevner. Men vi har også ordets makt og språkets evne. Så la oss bruke denne makten og evnen til å lyse fred over våre medmennesker, komme med godt budskap og tale om rettferdighet og forsoning på en slik måte at mennesker i vår egen tid kan bli satt fri og kjenne gleden.

Hvordan finner vi dette ordet, disse ordene? Hvordan skal vi tale på en slik måte at vårt språk og våre ord blir en del av frihetens bevegelse i verden?

Disse ordene finner vi når vi setter oss inn i andre menneskers situasjon, deres erfaringer og kamp. Vi må lære oss å ta andre perspektiver enn våre egne. Det er det som kalles empati, som er den medfølelse som vekkes i oss når vi ser med andres øyne. Men for å kunne gjøre dette, må vi leve nær andre mennesker.

Når vi gjør det, finner vi det etiske fundamentet som kallesnærhetsetikk,eller møteetikk. Det er en grunnholdning som springer ut av minansvarlighet for den andre, mitt medmenneske, det som møter meg, gir meg sitt ansikt og deler sitt liv med meg. Det store spørsmål til oss som enkeltpersoner og som kirke i dag, er hvordan vi kan være nær andre mennesker på en slik måte at ansvarligheten vekkes i oss. Ved å gjøre som han gjorde, viklet Jesus seg inn i livene til offiseren, til tjenestegutten og til mange andre i Kapernaum. Våre liv er også viklet inn i hverandre, i familie, naboskap, menighet, nasjon og menneskehet. Vi bærer vi på et gudgitt ansvar for vår neste, vår søster og vår bror.

Men vi kan ikke avslutte prekenen uten å si noe mer om den vanskelige delen av denne teksten, nemlig de krasse ordene over dem som Jesus kaller rikets barn, og som ikke kan bli forstått på noen annen måte enn om jødefolket i hans egen samtid. Hva kan jeg, som predikant, si til dere som er dagens tilhørere om denne delen av teksten. Jeg innrømmer at det er vanskelig å vite helt hva jeg kan, skal og bør si. Men dette mener jeg må kunne sies:

Når Jesus sier dette, møter vi Jesus slik vi alle en gang skal møte ham på den store og merkelige dagen som noen ganger kalles for dommens dag.Det er en dag hvor Jesus skal fremstå som dommeren, han som har all makt i himmel og på jord. Det han sier på den dagen, er noe som vi mennesker aldri kan eller skal uttale, fordi det ikke er vi som skal dømme, men Jesus selv. Vi kan derfor ikke bruke disse ordene til å fordømme jødene, for eksempel ved å si at de går fortapt eller enda verre, ved å komme med utsagn her og nå som er i slekt med antisemittismen. Det eneste vi kan si er dette: Jesus ser etter tro, både hos hedninger og jøder, ja, hos oss alle. Det er denne troen som frelser oss, ikke noe annet. Ingen av oss har lov til å fradømme andre troen. Ingen må ta dommen på forskudd. Alt vi kan gjøre, er å henvise til Jesus Kristus. Han er alle menneskers dommer. Men han er også verdens frelser, forsoner og eneste håp! Det er dette den romerske offiseren gjør: Han setter sitt håp til Jesus. Han tror!

Det ligger et alvor i dette. Det går an å forspille sine muligheter. Det skal komme mange fra øst og fra vest og sitte til bords i himmelriket, men rikets barn skal kastes ut i mørket utenfor. Disse ordene leses best med brodd mot oss selv. Det må alltid være en uro i vår kristne tro. Vi skal aldri regne oss for sikre. Vi må aldri nedvurdere andre og dømme noen til å være utenfor, verken i vårt jordiske liv eller med tanke på evigheten. For hvem er du eller jeg, at vi skulle dømme andre bort fra frelsen? Gud ser alltid videre enn oss. Jesus søker de fortapte, også når de er blitt oversett og utestengt fra det religiøse og kristelige samfunn.

Å tro er vise Jesus tillit. Han er den som kommer med håp og redning til oss mennesker i vår dypeste nød. Og vi sier: Kyrie eleison. Miskunn deg, Herre, over oss og alle mennesker! Amen.

Jesus Kristus, vær min vei, vær mitt håp, vær mitt lys!

Styrk troen i meg og la meg vitne om deg i ord og handling! Amen

God søndag til dere alle! Hilsen Eyvind S

En gutt og hans mor

Fra katedralen i Santiago, september 2018, ES

Herved noen avsnitt fra Tekstverkstedet for kommende søndag. Evangeliet forteller om oppvekkelsen av enkens sønn i byen Nain.

Klokkene ringer for deg

De fleste av oss har fulgt et medmenneske til graven. Vi har stått der, i dødens kulde, og sett kisten bli senket i jorden. Det er avskjedens time, og vi vet at vi aldri mer skal møte blikket til det mennesket som nå er borte. Denne andre skal aldri mer kunne møte vårt blikk og dermed bli bekreftet som medmenneske, venn og elsket person, en som vi kunne speile oss i  og som også vi kunne speile. Det er gjennom speiling i et annet menneske at vi erkjenner oss selv. For det er slik vi er skapt: Vi er relasjonelle vesener. Vi trenger de andre for å erkjenne oss selv. John Donne formulerer dette slik: Intet menneske er en øy, hel og ubeskåret i seg selv. Hvert menneske er et stykke av fastlandet, en del av det hele. Om en jordklump skylles bort av havet, blir Europa mindre, på samme vis som en landtunge blir det, eller som et jordegods tilhørende dine venner eller deg selv, må bli det. Hvert menneskes død forminsker meg, for jeg er innesluttet i menneskeheten. Gå derfor aldri ut for å spørre: Hvem ringer klokkene for? Klokkene ringer for deg.

Tap av relasjoner

Tapet av relasjoner er felles for alle mennesker i møte med døden, uansett religion, tro og tidsalder. Enken i Nain står midt i det smertelige tapet, men også alle hennes slektninger, naboer og venner. Spørsmålet dirrer i oss: Finnes det en relasjon som varer ut over døden? Finnes det noe – eller noen – som fastholder meg når alt det som knytter meg til livet er blitt knust av dødens hammer? Et annet menneskes død berører meg så dypt fordi den alltid også bærer med seg vissheten om at også jeg er dødelig. Klokkene ringer for en annen. Men de ringer også for meg. Og Jesus gråter, fylt av inderlig medfølelse med oss som bor i dødens daler.

Inderlig medfølelse

Evangelieteksten er svært nærgående i sin skildring av det som skjer.  Jesus får inderlig medfølelsemed guttens mor. Han legger hånden på båren og taler direkte til den døde. Tekstens visuelle preg er som skrevet til en filmscene. Vi ser, føler og fornemmer. Ikke minst gjelder dette i det som videre skjer: Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus ga ham til moren. Alle ble grepet av ærefrykt, og de lovpriste Gud.

Underets flere nivåer

Det første nivået knytter vi til medfølelse, sorg og smerte ved tap av relasjoner. Det er et nivå vi alle kan gjenkjenne. Hvor gjerne skulle vi ikke ønske at den døde personen kunne få livet tilbake! Noen ganger steg dette ønsket opp i oss som en fortvilet bønn. Men vi ble ikke bønnhørt. Dødens port var stengt. Det andre nivået forklarer vi som gudsordets kraft i profetens munn, eller i Jesu munn. Drevet av medfølelse ga Jesus gutten tilbake til hans mor i dette livet, her og nå. Som Messias og frelser viste Jesus gjennom dette at han har makt over døden og evne til å skape liv. For hvem var det som kom til Nain denne dagen? Var det ikke han som kalles sann Gud av sann Gud og som var med da verden ble skapt, med alt synlig og usynlig? Det andre nivået viser oss underet som et tegn på noe Guds rike. Vi kan dermed ikke vente at dødeoppvekkelser skal være en del av vår jordiske erfaring.

Jesus ga ham til moren

Jesus tok den unge gutten i hånden, reiste ham opp og førte ham til moren. Det står at gutten da begynte å tale, men ikke hvilke ord som kom ut av hans munn. Kan vi tro at det han sa var noen av de mest grunnleggende av alle ord på det menneskelige språk: Mamma. Mor. Jeg vil til mamma. Så enkelt kan det ha vært. For er det noe annet vi ønsker enn en slik fundamental trygghet, også når vi opplever dødens kulde? I dødens nærhet søker vi beskyttelse, nærhet, akseptasjon, hud, trygghet,mamma.Alt dette finnes med den korte setningen, som kanskje er den vakreste i hele Det nye testamente: og Jesus ga ham til moren.

Gave og vemod

Kjære venner, la oss se hverandre som gaver! La oss erfare at vi er gitt til hverandre for å skape mening og sammenheng, gi lys og varme til andres liv og tilværelse. Det er ikke bare det høyeste menneskelige formål. Det er også Guds vilje med at vi er til. Og Jesus gav ham til hans mor. Den brutte relasjonen ble helbredet. Likevel er det noe dypt vemodig over denne hendelsen, som fant sted for omkring 2000 år siden. Både moren og sønnen måtte senere passere dødens grense. Deres skjebne ble ikke annerledes enn vår. Deres jordiske levninger er blitt støv og har gått tilbake til det store kretsløpet i naturen som vi alle er en del av. Det sier oss noe. Vi trenger en sterkere trøst mot døden, et håp som strekker seg ut over dødens grense.

Trøst mot døden

Vi trenger en trøst som sprenger de rammer som døden setter for vår menneskelige tilværelse. Vi trenger en trøst som er så god og sterk at den hjelper oss når vi står ved et dødsleie uten at Jesus er der og taler til den døde. Vi trenger trøst når vi står på kirkegården og hører jordklumpene buldre mot kistelokket. Vi trenger trøst når savnet river i oss og vi ikke forstår hvordan vi skal kunne leve videre når den – eller de – vi elsket, er gått bort. Finnes det en slik trøst? Det er vår gode oppgave i dag å si at denne trøsten finnes. Den finnes hos Jesus Kristus, i evangeliets ord. La oss vende tilbake til denne setningen fra evangeliet: Jesus ga ham til moren.Det er en setning som rommer helhet og sammenheng, trøst, helbredelse og uendelig barmhjertighet i et vakkert og sødmefylt møte mellom en mor og hennes sønn. Men dette er også et bilde på himmelen, på håpet, på oppstandelsens morgen for oss alle. Det venter oss et møte. Det venter oss noe som er kjent. Etter at våre kropper har gått til grunne og våre navn er glemt, skal vi likevel kunne se og kjenne Gud.

Vi skal også se og kjenne hverandre, i en helt annen form for nærvær enn det vi her og nå erfarer. Vi er fremme. Vi er i fullbyrdelsen, der alle ting er gjort nye.

Bønn

Evige Gud, vi betror oss til deg og ditt barmhjertige øye i liv og i død.

Vi ber for alle som vandrer i sorgens landskap, gi dem lys, vis dem vei.

Vi minner deg om dem som under tårer har sådd sine døde i jorden.

Gjør ikke deres håp skamme. Gi dem glede. Styrk dem i troen på Jesu seier over døden og de dødes oppstandelse.

Vi priser deg Gud, for ditt øye, du vet om alt og kjenner alle.

Tell våre tårer og gi oss like mange gleder tilbake, når vi en gang møtes i ditt evige Rike,

det som kommer. Amen.

Fra boken Dyrebare døgn, Eyvind Skeie, Luther forlag

Hilsen til alle dere som leser dette! Eyvind S

Berøring, tanker, ord

Av og til gir man seg av med ord som er for store. Eller er de egentlig det? Kanskje er ordene rett for slett for små til romme den berøring og de tanker som knytter oss til mysteriet om Gud. For en del år siden kom det en tekst til meg, først i form av en preken og senere i form av noe som det er vanskelig å bestemme, da det verken er poesi eller prosa, snarere en slags blanding av noe som er både klart og uklart, tenkt og følt, sett, men ikke alltid helt forstått, verken av meg selv eller andre. Jeg tenker på det som ble utgitt under tittelen «Jesu syv fødsler». Jeg forlanger ikke at noen skal huske dette nå. Men jeg ser på disse tekstene av og til, og tenker at jeg var på leting etter noe jeg ikke fant, eller kanskje var det noe som lette etter meg uten helt å finne meg hjemme. Jeg vet ikke om jeg er i stand til å føre dette videre, men jeg håper at noen kan ta opp disse trådene, før eller siden.

I min første fødsel

hadde jeg ingen mor.

Min kropp var født av lys

I min første fødsel

og uten navle.

I min første fødsel

var jeg i det dunkle.

Jeg husker bare fjerne stemmer

– var det englene som mumlet –

og vind som rusket i eldgamle trær.

Jeg var et barn den gangen,

født til en stor uskyld

og uten evne til å fatte at den

ikke skulle vare for bestandig.

Hvordan skulle jeg vite det,

for verden var ennå ikke blitt til,

og heller ikke stjernestøv var skapt –

det menneskene deler

med alt som er av jord.

I min første fødsel kom jeg til

det ikke-skapte.

Ikke-mørke var det der,

og ikke-toner, ikke-ord,

ikke-former, ikke-farger,

ja, Ikke var mitt fødselselement

før jeg ble løftet inn i klangen

da Røsten sa: Bli lys.

Jesu syv fødsler/Eyvind Skeie/Avenir Forlag 2002