Det som ligner og det som ikke ligner

25. juni 2017PrekenEyvind

Den dagen, 3. søndag i Treenighetstiden, møter vi en lignelse av Jesus. I lignelsen forteller Jesus en mann som innbød til gjestebud, men fikk mange avslag, hvoretter han heller holdt gjestebud for alle dem som var utenfor, de fattige og uføre og blinde og lamme. Vedlagt en redigert versjon av mitt Tekstverksted (i Google Pays og Appstore) for denne dagen, med hilsen til alle dere som kanskje ikke kommer dere til en kirke på den sommerdagen. I teksten prøver jeg å si noe både om det som ligner og det som ikke ligner i denne lignelsen.

Det som ligner

La oss se litt på det i lignelsen som ligner. Det som ligner er bildet av det store gjestebudet. Slik er det godt å tenke på Guds rike, på nåden og på vårt evige håp. Vi kan se for oss Gud, vår Far i himmelen, når han innbyr oss mennesker til å feire en stor fest. Vi kan også se Jesus for oss, han som ønsker å gi sin nåde til oss alle. Det ligner!

Men det er også noe annet som ligner, og det er alle unnskyldningene som de innbudte gjestene har. Det passer dårlig for dem alle. Det er så mye annet i livene deres, arbeid, kjærlighet, oppgaver, forpliktelser, travelhet. De må si nei. Ligner dette på oss? Ligner det på mennesker i vår egen kultur og samtid? Det ligner!

Til tross for sekulariseringen og det flerreligiøse samfunnet finnes det mange mennesker som har sympati for kristendommen og kanskje særlig med Jesus, enten de ser ham som et forbilde eller en som gjorde opprør mot datidens rigide religiøse systemer og maktapparat.

Men lar alle disse menneskene seg lukke inn i gudsrikets fellesskap? Ser vi dem ved nattverdbordet? Leser de i Guds ord? Ber de til Jesus, om veiledning, tilgivelse og nåde?

Ikke akkurat nå, vil mange svare, men kanskje senere, når vi blir eldre, når vi får med tid, når ting er mer avklaret, når vi ikke er så travle, når vi får lest litt mer og tenkt litt mer; da, men ikke nå, dessverre. Det passer ikke så godt.

Velviljens forbannelse

Mannen som innbød til gjestebud erfarte noe av velviljens forbannelse. Alle var positive, men ingen stilte opp. Det er ikke usannsynlig at vi er ved et tidsskille i vår egen kulturkrets. Om ikke så mange år kan vi se for oss en tid hvor det vil koste noe å bekjenne troen på Jesus. Men foreløpig er vi stort sett omgitt av velvilje. Vi forfølges ikke. Vi trakasseres ikke. Vi kan gå til vår gudstjeneste og praktisere vår tro i full åpenhet.

Men denne velviljen er også farlig. Den stiller ingen krav. Det setter ikke mennesker på valg. Den fanger oss som troende mennesker i sosiale konvensjoner hvor vi tilpasser oss et liv i bekvemmelighet. Vi aksepterer at det er slik og vet ikke hva vi skal gjøre for å stille menneskene vi møter på avgjørende valg.

Også vi som forkynner er en del av dette. Vi lever på og av velvilje. Vi har grunn til å spørre oss selv om denne velviljen gjør at vi ikke forkynner den korsfestede Kristus slik vi er kalt til å gjøre.

Det som ikke ligner

Vi er fremme ved det som ikke ligner i dagens lignelse av Jesus. Det som ikke ligner er det mannen gjør når så mange av de innbudte høflig sier nei og vender seg bort. Da sender mannen sine tjenere ut for hente dem som ikke ventet seg noen innbydelse, de aller laveste på den sosiale stigen, de fattige, de utstøtte, de som for lengst var avskrevet som nyttige samfunnsborgere.

En liten undring

Av og til må vi undre oss over hvorfor Jesus fortalte akkurat den bestemte lignelsen. Hadde han planlagt på forhånd eller dukket lignelsen opp hos ham der og da? Kan det tenkes at lignelsene fremstod på en særlig måte også for Jesus? At han rett og slett også selv så noe nytt i lignelsene som han fortalte?I så fall markerer denne lignelsen et vendepunkt i Jesu tenkning om hans egen gjerning.

Jesus ble født inn i det jødiske folket for å oppfylle de profetiene som dette folket hadde mottatt gjennom mange århundrer og hadde bevart i sine hellige skrifter, i Loven og Profetene. Drømmen om Messias og hans rike var en viktig del av dette. Men nå er det som om Jesus flytter denne profetien over på helt annet plan.

Den gjelder ikke lenger dem den gjaldt, men noen andre, noen som er utenfor, noen som ikke har den samme bakgrunn og de samme rettigheter. Det er som om Jesus med denne lignelsen, uten å si det helt klart, flytter sin gjerning over til noe annet og noen andre. Dette andre og disse andre har å gjøre med dem som er utenfor og som ingen regner med. Han sier, uten å si det med rene ord, at Guds rike har en grensesprengende kraft. Ingen kan holde det fast. Det kommer på en måte som er annerledes. Det eneste vi kan vite er at de fattige er privilegert. De utstøtte er inkludert. De som ikke har en verdi, er de som er høyest verdsatt.

Et blikk på oss selv

Med dette i tankene kan ransake oss selv og vår egen kristne praksis. Vi kan også rette et blikk mot vår egen kristne forsamling. Vi gjør det ved å spørre: Har vi rom for dette grensesprengende i det kristne trosperspektivet? Har vi stengt oss inne i vår bekvemmelighet? Ser vi dem som er utenfor? Kommer vi med godt budskap til andre, eller beholder vi det hele for oss selv?

Dette er vanskelige spørsmål som kan stilles i en preken. Men de må besvares i vår kristne trospraksis. Det gjør vi ved å si ja til kallet fra Jesus. Det skjer når vi kommer, når vi tror, når vi tjener, når vi løfter håpets lys i verden.

Hellig uro

Det ligger en hellig uro hos Jesus i dagens evangelietekst. Denne uroen bidro til bruddet mellom Jesus som Messias og jødene som det messianske folket. Lysestaken ble flyttet, for å anvende et uttrykk fra Åpenbaringsboken. Kan det samme også skje med oss og vår kirkedannelse?

Det skjer store omveltninger innen kristenheten i vår egen tid. Globalt er det uten tvil de nye, karismatiske kirkene som vokser raskest. De ortodokse kirkene i den østlige tradisjon møter mange indre og ytre vanskeligheter, fra den uheldige kombinasjonen av kirkemakt og nasjonalisme, til utfordringer fra islam og forfølgelse mange steder.

De vestlige kirkene med røtter tilbake til protestantismen er sterkt preget av tilbakegang nasjonalt, delvis på grunn av sekularisering, manglende folkelig oppslutning og indre splittelse. Den katolske kirke har på verdensbasis lignende utfordringer. I Asia og Afrika, hvor kirkeveksten er størst, har det oppstått mange nye kirkedannelser og menighetsformer. I vårt egen land, Norge, ser vi en årlig nedgang i oppslutningen omkring kirkelige ritualer og gudstjenester.

Det er grunn til å stille ransakende spørsmål og kjenne på hellig uro. Vi kan ikke løse alle disse vanskelige utfordringene i en preken. Men vi kan kjenne på uroen og be om større hengivelse til Jesus og mer inderlig bønn om hans nærvær og kraft.

Takk for at du har lest mitt prekenutkast! Hilsen Eyvind S

Den andres perspektiv

11. juni 2017SalmerEyvind

Å kunne ta den andres perspektiv er et viktig element i et barns utvikling av empati, medfølelse.

Men også i andre sammenhenger er det nyttig å anvende andreperspektivet, ikke minst for oss som kommuniserer i og på vegne av kirken.

I kirkespillet «Stille etter Gud» var åpningsspørsmålet knyttet til slike spørsmål: Hvem har rett til å tale her? Hvilke stemmer skal bli hørt under disse hvelv? Hvem er rett til å bli synlige mellom disse murer?

I forbindelse med tekstarbeid til liturgi, bønner og salmer er dette også viktig. For hvem taler vi egentlig på vegne av når vi samles til felles bønn og salmesang?

I de senere årene har jeg skrevet en del salmetekster som bevisst tar et annet perspektiv enn det innforstått kirkelige. Jeg mener at dette er noe som må undersøkes videre, uten at man dermed skriver seg ut av kristentroens forståelsesrammer og livstolkning.

Her er et forslag til en slik tekst, fra 316 Salmer og sanger. Jan Borvo (død), som jeg ble kjent med gjennom arbeidet i NOPA, har skrevet en fin melodi til denne teksten.

Les gjerne teksten. Kanskje dette er en vei å gå for salmediktningen?

Hør, nå roper det mot kirken

Hør, nå roper det mot kirken: Se oss, vi er de som lengter.

Trøst oss, vi er de som sørger. Hjelp oss, vi er de som lider.

Vi er de som er blitt rammet av tilfeldighet og ondskap.

Fylt av bitterhet og klage spør vi hvem som kan befri oss.

Hør oss, dere som er mange: Vi er små og helt alene.

Be en bønn om håp og fremtid for de redde barn som gråter.

Be for oss som ikke sover i de store, mørke byer.

Vi er ensomme i mengden, be oss fri fra denne tomhet!

Be for oss som dyrker jorden, uten at den gir sin grøde,

be om mat til oss som sulter, be for oss som frykter krigen,

Bær en bønn for hele jorden frem for Skaperen av verden,

be for luft og atmosfære, be for jord og hav og elver.

La oss få, om det er mulig, noen drømmer om det gode.

Lån oss tro, så våre bønner kan nå lenger enn vi makter.

Kom med kraften som kan bryte hevnens skjebnetunge sirkel.

Vi er fanget, gi oss frihet. Vis oss nåde, hvis den finnes!

Ja, vi roper til de kristne, de som bærer korsets merke:

Elsk oss, slik som Jesus elsket, han som gav sitt liv for andre.

Luthersalmer på norsk

16. mai 2017SalmerEyvind

Hva skal vi gjøre for å øke bruken av Luthers salmer i dagens gudstjenesteliv? Spørsmålet er aktuelt, behovet er til stede. Hvordan kan det skje?

I norsk salmetradisjon har vi utmerkede oversettelser av Luthers salmer, utført av Magnus Brostrup Landstad midt på 1800-tallet. Disse salmene er en del av barnelærdommen for mange av oss som kommer fra en tid da vi sang salmer i skolen.

Landstads oversettelser ble gjort mens det ennå var en form for nærhet mellom Luthers indre og ytre landskap og det Landstad og hans samtidige kunne kjenne som sitt, både fysisk, religiøst og poetisk. Frem til nå har disse versjonene, med noen unntak, vært det materialet salmebokredaktørene har anvendt for sine revisjoner i forbindelse med salmebokarbeidet frem til Norsk Salmebok i 2013.

Spørsmålet er om dette reviderte Landstadsporet kan danne basis for økt bruk av Landstads salmer i norske menigheter. De reviderte versjonene kan med rette bli kritisert for å være avbleket og fattige, som for eksempel linjene «og røver alt vi har» som ble tatt inn for å imøtekomme kjønnskritikken knyttet til «gods, ære, barn og viv». Landstads linje «Og tok de enn vårt liv» må sies å ha atskillig mer poetisk styrke enn den nåværende linjen med sin inverterte ordstilling «Og om vårt liv de tar». Det er neppe noen som ville formulere seg slik i dag, bortsett fra i leilighetsdiktning ved konfirmasjon og bryllup.

For min del har jeg forståelse for Trond Kvernos argumentering når han sier at den beste strategien er å bevare salmetradisjonen mest mulig i dens originale drakt.

Jeg har aldri vært med i noen salmebokkommisjon og har dermed heller ikke fått anledning til å delta i en prinsipiell debatt og redaksjonelle vurderinger av salmetradisjon og enkeltsalmer i slik sammenheng. I forbindelse med salmebokarbeidet som førte frem til Norsk Salmebok av 1985 ytret jeg flere ganger, som en røst fra utsiden, at man brukte altfor mye tid på revisjon av de eldre salmene fremfor å legge til rette for den nye salmediktningen.

Men hvor langt inn i fremtiden kan det være mulig å følge Landstad-sporet når det gjelder reformasjonstidens salmer? Jeg tror dessverre at det vil kunne bli temmelig kort dersom det ikke skjer noe helt nytt og avgjørende, for eksempel ved at norske menigheter med prester, menighetsråd og organister beslutter seg for å endre på salmebruken. Men det er det få tegn til, snarere tvert imot.

Anders Frostenson skrev i sin tid et spennende notat om selve begrepet «revisjon». Han tolket det som å «gjense salmens opprinnelige visjon». Dette gjensynet med visjonen stilte salmedikteren fri til å gjendikte salmene på et annet plan enn det rent ytre, hvor den gjendiktende salmedikter for sin egen tid kunne finne dekkende uttrykk for den gudshenvendelse og det gudsbilde som den historiske salmeteksten representerte.

Det er spennende å nærme seg Luthers salmetekster på denne måten. Da blir det ikke bare snakk om oversettelse, men om en ny salmediktning med utgangspunkt i Luthers totale hensikt og engasjement i salmediktningen. For min del har jeg forsøkt dette ganske mange ganger, men jeg må rett og slett si at jeg foreløpig ikke har klart å frembringe noe som jeg finner det verd å offentliggjøre.

Allerede begrepet «ein feste Burg» stiller seg på tvers i poesien. Det finnes knapt en bedre måte å si det enn Landstads «så fast en borg». Jeg har forsøkt å gå tilbake til Salme 46 og unngå ordet «borg» i det hele tatt, men da mister teksten sin referanse til Luthers egne omgivelser og den personlige referansen til hans tilflukt nettopp i en borg i Wartburg.

Et større problemfelt utgjøres av de grunnleggende spørsmål etter Gud i Luthers salmer. I en revisjon eller nytolkning av hans salmer må vi spørre oss om hvordan Luthers teologiske posisjoner kan og skal gjøres gjeldende i en helt annen tid og kontekst i salmeformen. Så langt jeg kan se, blir det da ikke bare snakke om å «oversette» Luthers salmer, men å gjendikte dem på en slik måte at de fremstår som trosutsagn og livstolkning for mennesker i dag.

Se også denne salmeteksten, skrevet til feiringen av reformasjonsjubileet i år.

En pavelig salmetekst

13. mai 2017SpiritualitetEyvind

Pave Shenouda III

Den koptiske pave Shenouda III døde i 2012 etter mange års lederskap for Egypts kristne befolkning. Han var kjent som en stor taler og kommunikator. Salmen nedenfor er skrevet på bakgrunn av en bønn av denne paven. Med hilsen til alle dere som husker på våre brødre og søstre i Egypt. Jeg møtte en del av dem for noen dager siden. De fortsetter sine gudstjenester og sitt daglige liv og hilser oss med ordene om at de ikke er redde. De rømmer ikke fra kirkene, men fyller dem med enda flere mennesker til enda flere gudstjenester.

Jeg stenger døren i den mørke natt

Jeg stenger døren i den mørke natt

og søker Jesus, han som er min skatt.

Jeg fyller natten med min gråt og bønn,

og ber til ham som er Guds egen Sønn.

Men hjertets dør er ikke stengt for deg,

du som har åpnet himlens port for meg.

Du skaper lys av mørke, liv av død,

og i det skjulte deler du min nød.

Ja, kom til meg i denne bitre stund

og la meg høre ordet fra din munn,

men si det mildt, for natten er så stor,

og jeg har ingen hjelper her på jord.

Du er mitt barn, hva mere kan jeg si?

Jeg tok din skyld og du skal være fri.

Jeg er i lyset bak den dunkle sky.

Jeg er i natten og det bleke gry.

Fritt etter en bønn av pave Shenouda

© Eyvind Skeie 2013

På vei mot det uskapte lyset

27. april 2017PrekenEyvind

Fra Anafora, Egypt

Jeg kommer til å være ute av landet i en periode i tiden mellom påske og pinse. Som mitt bidrag til refleksjonen i denne tiden vedlegger jeg en redigert versjon av Tekstverkstedet for Kristi Himmelfartsdag. Noen av tankene her tangerer også det som har vært fremme i andre sammenhenger i den siste tiden, knyttet til Kristi oppstandelse. Noen vil sikkert finne disse tankene nokså spekulative, mens andre vil kunne tenke videre i slike baner. Vi trenger å finne de nye ordene. I det minste håper jeg å ha gitt et lite bidrag til den felles refleksjonen! Teksten har en viss lengde. Dere får lese så langt eller kort dere orker! Hilsen Eyvind

Kristi himmelfartsdag

Refleksjoner ved Eyvind Skeie

Redigert versjon av Tekstverkstedet, Agrando

Tilgjengelig i Appstore og Googleplay

Salme 110, 1-3 Sett deg ved min høyre hånd

Ef 4, 7-10 Han som steg ned, er den samme som steg høyt opp over alle himler for å fylle alt

Mark 16, 19-20 Etter at Herren hadde talt med de elleve, ble han tatt opp til himmelen

Verdensbilder på kollisjonskurs

Det er ikke til å komme fra at vårt moderne, naturvitenskapelig baserte verdensbilde er et helt annet enn det verdensbildet menneskene hadde i antikken, enten vi tenker på jødedommen eller den romersk/greske kulturverden.

Helt til vår egen tid var faktisk det mulig å dele det vi kunne kalle et moderne verdensbilde og likevel tenke på himmelen som der oppe, eller som et bestemt sted i universet eller like utenfor det kjente univers.

Konflikten mellom det religiøse og det naturvitenskapelige verdensbildet virket ikke like akutt og umulig. Om vi ikke så for oss Gud der oppe, kunne vi likevel tenke på Gud der ute, et eller annet sted i en dimensjon som vitenskapen ennå ikke hadde nådd frem til og kanskje heller aldri ville kunne rekke.

De siste årtiene har radikalt forandret på dette. Den moderne naturvitenskapen, med sin forskning omkring verdensrommets og livets opprinnelse, de matematiske og fysiske vitenskapene og forskning knyttet til atomfysikk og materie har utvidet naturvitenskapens område til hele universet i tid og rom og bevegelse på en helt ny måte.

Dette er ikke noe en teolog har spesielle kunnskaper om.

Men faren for teologen og for hele den kristne forkynnelse er at det ikke lenger synes å være noen plass for dette andre, det vi kaller Gud, eller himmelen, eller det stedet som Jesus befinner seg på eller i etter sin himmelfart.

Evangelietekstens ord om at Jesus ble tatt opp til himmelen kan da komme til å fremstå som utdaterte, primitive og uforståelige for svært mange mennesker i samfunnet.

Vi som taler på kirkens vegne kan selvfølgelig si at dette er bildespråk og ikke naturvitenskap og at ordene må tolkes ut fra sin samtid og så videre. Men vi kommer ikke unna det som er kristendommens hovedpåstand i påsken og frem mot pinse:

Gjennom sin oppstandelse gikk Jesus ut av det som tilhører vår jordiske eksistens og inn i noe annet som det er vanskelig å si hva er. Vi mangler rett og slett ord.

Denne mangelen på ord blir ikke mindre ved at Jesus ikke gikk over i en åndelig eller sjelelig tilværelse, men at den jordiske kroppen hans også ble en del av det nye, det som ikke tilhører vårt kjente kosmos.

Spørsmålet til oss som kristne og som kristenhet i vår egen samtid er om vi skal nøye oss med å si at dette er uforståelig og gjenstand for tro eller om vi skal prøve å finne noen ord som kan romme det.

På jakt etter de nye ordene

Det er ikke sikkert at det er mulig for oss i dag å finne disse nye ordene. Kanskje vet vi, som menneskehet, ennå for lite om de mulighetene som finnes i universet. I hvert fall vet det fleste av oss som deler troen på Kristus og fra tid til annen står på en prekestol for lite.

Når vi går på jakt etter de nye ordene må vi derfor være ydmyke. Vi må lytte både innover i oss selv og utover til andre stemmer, og vi må lytte bakover i historien og bruke vårt intellekt og våre anelser underveis.

Ikke minst må vi også lytte oss inn mot bibelordene og mot kirkens lange tolkningstradisjon.

Paulus hjelper oss til dette i dagens brevtekst fra Efeserbrevet: Han som steg ned, er den samme som steg høyt opp over alle himler for å fylle alt.

Dette er en ganske djerv setning av apostelen Paulus.

I den setningen finner vi ikke noe som minner om himmelen som et sted.

Den oppstandne Kristus er heller ikke plassert i himmelen i og med disse ordene av Paulus. Han har steget høyt opp over alle himler for å fylle alt.

Et bidrag fra Olaf Hillestad

Presten og salmedikteren Olaf Hillestad var i noen av sine tekster i nærheten av de nye ordene. Allerede i 1964 skrev han teksten Se universets Herre i rommets kongehall.

I denne teksten forsøker han å gi et moderne, naturvitenskapelig basert verdensbilde gyldighet i en salmetekst. Han oppfordrer oss som kristne til å se universets Herre (vers 1), han som tenner lyset i rommets kirkesal (vers 2) og han som skaper livet i rommets dunkle skjød (vers 3).

I sin versjon av Store Gud, vi lover deg har han funnet et mer ekspressivt salmespråk for dette samme, for eksempel med ordene Overalt er du til stede, fyller stoff og tid og rom, verden er din eiendom.

I det tredje verset i denne salmen går han enda et skritt videre: I en ukjent dimensjon, skjult for vitenskapens øye, jubler englers legion for din trone i det høye.

Dette er en salmediktning for sin egen tid. Vi som var unge på 60-tallet i forrige århundre husker godt hvordan disse ordene stemte med vår egen livsfølelse og vårt tankemønster. Men peker samtidig ordene fremover mot en salmepoesi som vi kanskje ennå ikke har funnet.

Et djervt verdensbilde hos Paulus

I dagens brevtekst plasserer ikke Paulus Kristus i en eller annen krok av universet, eller utenfor universet.

Han sier at Kristus fyller alt.

Nå har vi nettopp med våre enkle ord forsøkt å beskrive hvordan det moderne, naturvitenskapelige verdensbilde synes å fylle alt. Det blir ikke noen plass til Gud.

Allerede teologen Dietrich Bonhoeffer var inne på dette da han lanserte begrepet Gud i hullene teologi.

Med det mente Bonhoeffer at det moderne menneske nær sagt ikke hadde bruk Gud som forklaringsmodell til noe av det som finnes i tilværelsen. Det var bare noen få, uforklarte huller tilbake, og det var alt de tradisjonelle religionene kunne befatte seg med.

Dette har inspirert mange moderne teologer til tanker som ligner på det Paulus kommer med i Efeserbrevet når han taler om at Kristus fyller alt.

Det er et djervt verdensbilde!

Vårt poeng blir ikke å gi Gud rom i den stadig mindre delen av det som er uforklart i tilværelsens grenseområder.

Vår oppgave og vårt ansvar er å se hvordan Kristus fyller alt, både det som var, det som er og det som kommer.

Gjennom sin oppstandelse går ikke Jesus ut av verden. Han går heller inn i verden på en ny måte, med ny kraft, gjennom sin nye kropp i verden, som er den kristne kirke.

På en eller annen måte har dette også noe å gjøre med hele skaperverket.

Kristus lar ikke sin jordiske kropp ligge og gå til grunne i graven.

Han tar også kroppen med seg inn i dette nye og sier dermed noe avgjørende om verdien av materien, det jordiske, menneskene, alt det skapte.

Vi bør mye heller undre oss over hvordan Kristus går inn i alt og fyller det, enn hvordan han går ut av alt og forlater det.

Sagt på en annen måte:

Det er Kristi nærvær som er utfordringen, ikke hans fravær.

At han blir tatt opp til himmelen, forsterker nærværet.

Men dette nærværet skjer gjennom de elleve, som her kan bli sett på som kristenheten, de som tror og bekjenner at Jesus er veien, sannheten og livet.

Det er noe av dette Aage Samuelsen på merkverdig vis har funnet ord for i salmen O Jesus, du som fyller alt i alle. Hans i og for seg tradisjonelle vekkelsessang får en mye større gyldighet og kraft når den blir forstått i denne større sammenhengen.

Det som var før alt ble til

La oss prøve å finne et språk for dette mysteriet.

Vi vil da ikke begynne med skapelsen og det som er til, men heller ta vårt utgangspunkt i skapelsens motsetning, det ikke-skapte, det som var før alt ble skapt. Men kan vi si noe om dette?

Vi er ute på ganske dypt vann, både vitenskapelig og filosofisk.

Men det finnes et språk ved siden av det naturvitenskapelige språket og det filosofiske. Det er bekjennelsens språk, slik vi har fått det overlevert gjennom kirkens doksologi, dens lovprisende trosutsagn.

I den østlige kirketradisjonen finnes det et språk som på en ganske dyp måte gir uttrykk for gudsmysteriet. Et begrep fra denne tradisjonen er det uskapte lyset.

I skapelsesfortellingen i Første Mosebok leser vi om hvordan Gud skapte lyset som sin aller første gjerning da Gud da: Bli lys.

Siden, og ikke før på skapelsens fjerde dag, ble lysene på himmelhvelvingen skapt, sol, måne og stjerner.

Det var altså et lys i universet før solens og stjernenes lys. Men også dette lyset var skapt av Gud, det var en del av skaperverket.

Det uskapte lyset var til før Gud skapte det lyset vi kjenner, da Gud sa Bli lys.

Når Kristus i Den nikenske trosbekjennelse blir skildret som født, ikke skapt, Gud av Gud, lys av lys, er det dette uskapte lyset det er tale om.

Men hvor er dette lyset?

Det vet vi ikke. Kanskje det fyller den skapte verden med et gudsnærvær uten at vi ser det?

Kanskje det er skjult i gudsmysteriets mørke, det som skjuler treenighetens mysterium, den brennende, hemmelige kjerne av guddommelig kraft som alt stiger frem av?

Vi vet ikke dette.

Men for en som tror gir det mening å si at Gud bor i det andre lyset, det uskapte lyset, det intet menneskeøye kan tåle å se.

I dette perspektivet kan vi lese fortellingene om Moses, Salomo, profeter, forklarelsen på berget. Det er det uskapte lyset som viser seg. Det uskapte lyset som den hellige Gud har som sin kappe.

I en kappe av uskapt lys går han gjennom universet.

Jesu oppstandelse

Jesu himmelfart lar seg ikke forstå hvis vi ikke tar vårt utgangspunkt i Jesu legemlige oppstandelse.

Den som blir tatt opp til himmelen er han som stod opp fra de døde tredje dag.

Men Jesu oppstandelse innebærer at den kroppen som lå i graven hadde gjennomgått en forvandling, i motsetning til det som skjedde da Lasarus ble kalt tilbake til livet.

Lasarus døde igjen og hans jordiske levninger gikk tilbake til kretsløpet.

Jesu kropp ble tatt ut av det jordiske kretsløpet. Det finnes dermed ingen rester av Jesu kropp, heller ikke om vi beveger oss helt ned på molekylnivået.

Men hvordan skal vi beskrive det som skjedde med Jesu kropp?

Om vi skal bruke de ordene vi til nå har funnet frem til, kan vi si det slik: Ved sin oppstandelse gikk Jesus hjem til det uskapte lyset.

Det var dette lyset han kom fra han som var Gud av Gud og lys av lys.

Men han som dro hjem til det uskapte lyset, var en annen enn han som dro ut gjennom inkarnasjonens mysterium. Nå har han en jordisk kropp. Denne jordiske kroppen må bli forenet med det uskapte lyset. Det skjer ved Jesu oppstandelse på den den tredje dag.

Troens vei til det uskapte lyset

Jesu legemlige oppstandelse sender et mektig signal til alle oss som bor i dødens verden: Det finnes en vei til det uskapte lyset!

Det finne en oppstandelse også for oss, vi som er bundet til støvet og til jorden. Vår kropp skal bli forvandlet. Vi er på vei mot det uskapte lyset.

Vi skal skue Gud med øyne som tåler Guds evige, flammende, uskapte lys.

Det skal skje på oppstandelsens morgen. Vi skal forenes med opphavet. Vi er på vei hjem, på vei mot lyset og mot Gud.

Men det er ikke bare vi som er på vei. En gang skal Gud bli alt i alle.

Vi har lov til å tro at hele kosmos, alt det skapte, universet med vår lille jord og naturens mangfold, alt er på vei mot det uskapte lyset og en tid da den gudommelige forvandlingskraften skal skape alt på nytt og gjennomstrømme det som som da finnes med uskapt lys.

Dette er et trosutsagn som ikke lar seg vitenskapelig bevise.

I troens perspektiv gir det både mening, håp og trøst.

Troen har sin egen vei til det uskapte lyset.

Lys materie?

Noen av oss blir fasinert av vitenskapens nye antakelser om at det finnes mørk materie, svarte hull og ufattelige dyp av tyngde, som vi nå forstår er en del av universets store helhet.

Det går an å spørre, selvfølgelig uvitenskapelig, men likevel som en tanke i trosperspektivet: Finnes det også noe annet, noe vi kan kalle lys materie, åpninger mot noe som representerer guddommelig letthet, ufattelige brønner av lys, varme og kjærlighet?

Hva er det med dette lyset?

Vi har hørt om tornebusken som brant, om fjellet Sinai, hvor Guds flammende ild var skjult i det hemmelige mørket, om forklarelsen på berget, hvor Kristus ble opplyst innenfra, om engelen med sitt strålende lyn utenfor den tomme graven, om flammene på disiplenes hoder pinsedag, og om denne dagens mysterium, da Kristus vendte hjem til lyset og en sky tok ham bort for disiplenes øyne.

I troen sier vi dette:

Det finnes en vei til det uskapte lyset.

Det finnes en kosmisk pilegrimsvandring fra skapelse til nyskapelse, hvor alt er på reise gjennom tiden og mot Gud, mot lysenes Far, mot en stor gjenopprettelse som en gang skal skje, for oss og alle.

Kristi himmelfart

I dette store perspektivet vil vi høre fortellingen om Kristi himmelfart.

Den er verken en reise opp eller ned i geografisk forstand.

Det er ikke et sted som er målet for denne reisen, men en tilstand, en ny tilværelse for Kristus hos Gud, i Treenighetens mysterium, bak det guddommelige mørket, i det uskapte lys.

Der ser vi Jesus på denne dagen.

Hans jordiske kropp er der, skinnende, strålende, forvandlet.

Men du og jeg er også der, fordi vi er i ham.

Så er det i virkeligheten ikke bare hans himmelfart vi feirer på denne dagen.

Vi feirer dypest sett vår egen himmelfart, vår egen forvandling, vår egen vei mot det uskapte lyset, der Gud skal se oss og vi skal se Gud og leve evig i Guds lys.

Et mektig budskap

Dette er denne dagens mektige budskap. Og det skal forkynnes!

Det er vårt kall og vår oppgave som kristne, som kristenhet og kirke å forkynne det mektige håpet om lys og liv hos Gud for alle som bor her i dødens verden.

Kristi himmelfartsdag er dermed også utsendelsesdagen.

Vi er sendt ut av Kristus for å si til alle at det finnes håp. Vi er ikke overgitt til kosmisk kulde og verdensrommets store ensomhet.

Vi er på vei mot Gud.

Vi skal se ham som vi tror på.

Oppstandelsens krefter bor i oss.

Den store pilegrimsreisen har begynt.

Jord og himmel skal forenes.

Alt skal bli nytt.

Kristus sitter på tronen, sann Gud og sant menneske, vår Frelser, Befrier og Forløser.

Amen

O Herre Krist, bryt dette kosmos’ kulde,

la jorden nå fullkommenhet i deg.

Og la oss se ditt Frelseransikt stråle,

så vi kan eie håp og finne vei.

Ja, når du kaster nye ord og kloder

inn i et nytt og renset himmelrom,

da la den jord som vi engang bebodde,

bli deg et tempel og en helligdom!

O Herre Krist, du kommer, vi skal se deg

og bli forvandlet ved basuners klang.

Da skal vi kjenne varmen fra ditt åsyn,

mens alt omkring går opp i lys og sang.

316 salmer og sanger nr. 283

Oppstandelse

16. april 2017RefleksjonerEyvind

Terje Grøstad: Oppstandelse

Fra bokverket «Vann av klippen», Grøstad/Skeie

Noen refleksjoner knyttet til oppstandelse, med hilsen til dere alle!

Jesu oppstandelse er enestående, ikke bare i verdens historie, men i den store fortellingen om kosmos, om kloder og stjerner og naturens kretsløp.

Dette klarer vi ikke å trenge inni. Men om vi tror på Jesu legemlige oppstandelse, så kan vi ikke la være å grunne videre på det. Det er ikke minst viktig i en tid hvor matematikk, fysikk og naturvitenskap er i ferd med å gi oss nye innsikter i det som verden består av.

Jesus gikk, gjennom sin legemlige oppstandelse, ut av det vi er i og inn i noe annet. Dette andre kan vi gjerne kalle det som er utenfor, eller himmelen, eller det gudommelige lyset, eller Gud.

Ja, kanskje kan vi si det slik at Jesus, gjennom sin legemlige oppstandelse, ble forenet med det gudommelige lys.

Når Jesus har stått opp med sin kropp, kan vi ikke lenger bare tale åndelig eller sjelelig om det som finnes bak døden. Det som er bak døden har også en kroppslig side. I kirken bekjenner vi at vi tror på legemets oppstandelse og det evige liv.

Dette medfører at vi som kristne må være forsiktige med en religionsutøvelse som ser bort fra det kroppslige og kun befatter seg med menneskets sjel eller sjelelige side, enten det skjer i form av spiritisme, tro på sjelevandring eller ulike former for åndelige seanser som retter seg mot ånd og ånder eller sjel og sjeler.

For oss som kristne er mennesket en helhet. Paulus utvikler i 1. Korinterbrev kapittel 15 disse tankene langt videre enn vi kan gjøre her. Han snakker om det dødelige som må bli kledd i udødelighet og det forgjengelige som må bli kledd i uforgjengelighet.

Gjennom det som nå er sagt, har vi ikke løst alle tankemessige, teologiske, naturvitenskapelige eller filosofiske sider ved den kristne oppstandelsestroen eller Jesu oppstandelse. Men vi har sagt noe om gyldigheten av denne troen, også for oss som lever i en annen tid enn de første kristne.

Med Gud velsigne oss alle til å her og nå, i vår jordiske tilværelse, med oppstandelsestroen dirrende i våre hjerter å si med apostelen Paulus:

Døden er oppslukt, seieren vunnet. Død, hvor er din brodd? Død hvor er din seier? Men Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre, Jesus Kristus! (1 Kor 15, v 55 og 57)

Bønnen om enhet

11. april 2017SpiritualitetEyvind

Bildet er fra Anafora i Egypt. I høst utkommer boken «I kjærlighetens sirkel» basert på samtaler med biskop Thomas, som har bygget dette stedet. I disse dagene tenker jeg mye på alle mine venner blant Egypts kristne befolkning, og ikke minst på biskopene i den koptiske kirke, som møter store utfordringer i lederskap og sjelesorg. Etter ti års vennskap med biskop Thomas vet jeg litt om hvor vanskelig det er å befinne seg i et lederskap som hele tiden må balansere mellom tydelighet og ansvarlighet. Jeg legger her ut en betraktning fra «I kjærlighetens sirkel», med motiv fra påsketiden. Vi trenger å minne hverandre om at den egyptiske kirken (koptisk betyr egentlig egyptisk) har en rik åndelig arv som også kan inspirere oss, uansett hvilken kirkelige tradisjon vi befinner oss i. Støtt gjerne Stefanusalliansen som har åpnet dørene til denne skattkammeret av tro og etterfølgelse for meg og mange andre, og som bistår biskop Thomas og andre i dagens Egypt.

Som den inkarnerte seierherre fra Golgata er Jesus gitt makt til å forløse skaperverket.Han er den som fører oss tilbake til det vi mistet hos Gud da vi valgte den enkleste løsningen. Men nå er det blitt mulig for oss å nærme oss Gud på et annet grunnlag.

I vår enhet med Kristus har vi også enhet med hverandre, med hele skaperverket og med Gud. Det er som Jesus sier i den store bønnen som vi finner i evangeliet etter Johannes: Den herligheten du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett: jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett.

Det er en del av Jesu menneskelighet, at han tar oss helt inn til sin himmelske Far. I oppstandelsen skjer det motsatte av det som skjedde da Jesus skjulte seg i vår menneskelige natur.

Nå er det vi som er skjult i hans oppstandne natur. Gjennom hans oppstandelse er vi i ham. Han har tatt min menneskelighet med alle dens svakheter og dekket den med sin egen kropp, den som bærer oppstandelsens lys.

Dypest sett er dette inkarnasjonens ytterste konsekvens. Vi får del i den herlighet som den inkarnerte Gud har vunnet gjennom død og oppstandelse. Slik han ble skjult i vår natur, blir vi skjult i hans.

Vi er som døde i ham og får dermed del i hans ære i oppstandelsens glans. Dette er den troens forvandlingskraft som er satt inn i vår verden, som en bølge av fornyelse og håp.

Fra «I kjærlighetens sirkel», utkommer høsten 2017

Hilsen Eyvind Skeie

Maria, sett med lutherske presteøyne

26. mars 2017SpiritualitetGuds bilde, Jesus, Maria, Maria BudskapsdagEyvind

Fra Oppstandelseskirken, Anafora, Egypt

Jeg tillater meg å hitsette noen tanker fra Tekstverkstedet mitt om Maria, sett med lutherske presteøyne. Jeg ser ikke bort fra at mine katolske venner også vil kunne nikke gjenkjennede til noe av det som står her. God søndag!

Vi kan lære mye av Marias tjenersinn og åpenhet. Vi kan også lære noe av hennes praktiske sans og vågemot når hun spør engelen om hvordan dette skal skje. Men det viktigste Maria kan lære oss, det er å gå inn i mysteriets skygge.

I vår tid skal alt helst forklares. Vi skal forstå Gud. Vi skal ha meninger om alle sider ved tilværelsen. Maria forstår ikke alt. Men hun hører kallet og sier ja. Det er et slikt ja vi blir utfordret til å si på denne dagen.

Vi utfordres til å si ja til noe vi dypest sett ikke kan forstå. Vi sier ja til mysteriet. Vi sier ja til at vi mennesker, på underlig vis, kan bære Jesus i vårt hjerte. Det skjer ikke på samme måten som med Maria, men det skjer likevel når vi tror og når vi lever i Guds store nåde.

Det Maria sier ja til, er ikke bare det uutgrunnelige mysteriet om Gud. Hun sier ja til ham som stiger frem fra mysteriet og viser oss Guds ansikt i et menneskes ansikt, Jesus Kristus. Av Maria kan vi lære å se Gud i Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn.

Maria er kanskje hovedpersonen i denne bibelteksten. Men hun er ikke tekstens hovedtema. Tekstens hovedtema er dette: Hvem er dette barnet som skal bli født, hvem er han som skal bli gitt navnet Jesus?

Navnet sier alt om dette nye menneskets oppgave i verden. Det betyr: Jahve frelser eller Gud frelser. Det engelen kommer med bud om, er noe helt nytt i den menneskelige historie. Det er et under som skal skje, en skapelse, noe som aldri har skjedd på jorden før.

Rett nok var det en kjent forestilling, både i den greske, den romerske og den egyptiske mytologien at en mannlig Gud kunne få barn med en jordisk kvinne. For å forstå det som skjer i og omkring Jesu fødsel, må vi forlate mytologiens verden og bevege oss inn i skapelsesteologien.

Gud skapte mennesket i sitt bilde. Nå skal det skapes et nytt menneske i Marias liv. Dette nye mennesket, Jesus, skal være et helt og fullt menneske, men likevel forskjellig fra alle andre mennesker. Etter kristen tro er Jesus ikke halvt Gud og halvt menneske, slik den mytologiske forestillingen er.

Jesus Kristus er helt og fullt menneske og helt og fullt Gud. Med et teologisk språk som går helt tilbake til oldkirken sier vi det slik: Jesus Kristus er en person, men har to naturer. Det tok lang tid før kristenheten klarte å sette ord på dette i sin bekjennelse.

I Den nikenske trosbekjennelsen fikk det følgende uttrykk: Vi tror på én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen, før alle tider, Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved ham er alt blitt skapt. For oss mennesker og til vår frelse steg han ned fra himmelen, og ved Den hellige Ånd og av jomfru Maria ble han menneske av kjøtt og blod.

På Maria Budskapsdag er det denne bekjennelsen vi holder fast ved, sammen med kristne over hele verden. Maria blir på denne måten gudføderske, den som føder Gud. Men hun er også menneskeføderske, den som føder det sanne mennesket, Jesus.

Kirkens tro er at Gud har valgt å involvere seg med menneskene på denne måten, ved selv å bli et menneske, helt og fullt. Maria står i krysningspunktet av disse veldige perspektivene: Mennesket, skapt i Guds bilde og den evige, usynlige Gud som velger å åpenbare seg i et menneskes skikkelse i verden.

Credo

Jeg tror at Jesus Kristus

er unnfanget på skremmende, underfull vis

Jeg tror at Jesu kropp,

vevet av ben og sener og dekket med hud

ikke var skjult for Gud

da Han ble formet i jordens dyp,

som er morslivet.




Jeg tror at

Jesu fosterlegeme var rent og hellig,

skapt som på skapelsens sjette dag,

da mennesket ble til i paradiset.




Jeg tror at dette hellige legemet

bodde i Marias kropp i ni måneder

og at hennes kropp, av stjernestøv og jord,

bar på menneskehetens urgamle erindring.




Jeg tror at Jesus ble podet inn i slekten

som et friskt skudd på en gammel rot.


Eyvind Skeie/Jesu syv fødsler

Trenger vi salmediktere?

24. mars 2017TeologiEyvind

Herved to refleksjoner knyttet til overskriften.

I sitt brev til Spalatin i det store salmeåret 1524 skriver Luther at han har satt sammen noen salmetekster. Dette har han gjort etter å ha søkt etter diktere omkring i Tyskland, men uten å finne noen som kunne skrive salmer. Han egne salmer gir han en foreløpig karakter ved å uttrykke at han vil inspirere andre til å gjøre det bedre.

Luther representerer gjennom dette en kulturell, teologisk og kunstnerisk åpenhet. Han lukker ikke sitt reformatoriske engasjement inne i sitt eget språk og sine egne formler, men gir plass til andre, både i nåtid og fremtid. Dette er et dynamisk element hos Luther. Det åpner for hele det store mangfold som den evangeliske kirkesangen representerer, ja, for hele den kirkemusikalske kraften som har så mange høydepunkter helt frem til vår egen tid, i tekst og tone. Vi trenger salmediktere og salmekomponister!

Men det er et annet poeng som er like viktig:

Den lutherske koralen representere noe annet enn den koraltradisjonen som Calvin var opphavspersonen til. Hos Calvin var respekten for gudsordet, Skriften, så stor at Calvin kun så for seg at salmen kunne bestå av versifiserte versjoner av bibeltekst, i særdeleshet fra Salmenes Bok. Calvin hadde derfor grunnleggende ikke bruk for salmediktere, men versemakere som kunne sette bibelteksten opp i verseform med rim.

Martin Luther hadde et friere forhold til dette. Hans versjoner av bibelske salmer var samtidig er stykke personlig diktning og teologisk refleksjon. Han gikk langt ut over det som lå i de bibelske salmene alene. Det er nok å henvise til hvordan han skrev «Ein feste Burg ist unser Gott» som en versjon av Salme 46 i Salmenes Bok.

Luthers koralprogram kan dermed ikke gjennomføres uten salmediktere med språklig mestring og teologisk refleksjon og gjennombruddskraft.

Aktuell kommentar:

I våre lutherske kirker synger vi ikke sjelden bibeltekster på enkle gospelmelodier i stedet for salmer/koraler med et kunstnerisk avtrykk av diktere og komponister. Men dette er ikke i tråd med hovedtanken bak den lutherske koral. Det minner faktisk mer om Calvins salmeforståelse enn Luthers.

Det er dessverre lav bevissthet dette i mange kirkelige miljøer. Svært mange nøyer seg med å gjenta ufortolkede bibelvers på en måte som musikalsk og tekstlig ikke er tilfredsstillende i sammenligning med den lutherske koralen. Dermed gjør man salmene, salmedikterne og salmekomponistene til truede arter.

Det er også en annen fare med dette: Man risikerer å fremme en bibelbruk som nærmest har et magisk forhold til bibelordet og ikke forholder seg til at Bibelens ord må tolkes, kontekstualiseres, og gjerne passere gjennom et kunstnerisk temperament før det får et fullgyldig uttrykk i koralen. Ja, gjerne to kunstneriske temperamenter, om også komponistene medregnes, noe den musikkutdannede Martin Luther selv ville hatt sans for. Uten Luther, ingen Kingo, ingen Dass, ingen Brorson, ingen Grundtvig, ingen Landstad, ingen Blix, ingen Bach.

Spørsmål om oppdrag

17. mars 2017Spørsmål om oppdragEyvind

Jeg tar på meg forskjellige former for oppdrag i den grad det er mulig. Ut året 2017 er det ganske fullt i kalenderen. For 2018 har jeg satt opp noen tider hvor jeg er åpen for oppdrag som medfører reisevirksomhet. 

Her er de foretrukne ukene:

Uke 4 og uke 5

25. januar, undervisning, Være Sammen

Uke 10 og uke 11

6. mars, Greverud


Uke 15 og uke 16
12. april, undervisning, Være Sammen

19.-23. april, salmekvelder og undervisning Nordfjord

Uke 36 og uke 37

Uke 43 og uke 44

Uke 46 og uke 47


Spør meg gjerne i disse ukene! Om det er lang reisetid, kan det være fint å ha flere arrangementer over noen dager, og gjerne med foredrag om staber og annet om formiddagen, og salmekveld eller foredrag om kvelden. I kirken har jeg gode erfaringer med prostisamlinger og lokale arrangementer i menighetene. Se oversikten og finn ut hva som passer! Send forespørsel via denne linken: post@tekstogtone.no
Honorar tilpasses etter satsene til Norsk Forfattersentrum.

Forslag til temaer:

Eyvind Skeies salmer og salmediktning
Dette blir som et "talkshow" hvor jeg presenterer salmer tematisk, og gjerne i samarbeid med arrangøren. Jeg forteller, synger og samarbeider med lokale musikalske krefter, ofte i regi av organist eller korleder. Maks 1 time og 30 minutter

En nordisk salmereise
Presentasjon av salmediktere og komponister jeg har møtt, fortellinger, anekdoter, presentasjon av deres salmer. Maks 1 time og 30 minutter.

Dikt og salmer i livets grenseland
En del av mine tekster og sanger knyttet til dette, livsmot, sorg, håp.

Fra Portveien til Paradis
Momenter fra min livsfortellingen, steder, personer, engasjement, sanger og bøker, tilpasses etter behov.

Svein Ellingsen, hans liv, salmer og salmemotiver
Med referanse til biografien jeg utgav i 2009.

Tekstarbeid og preken
Gjerne fagseminar for prester og organister, knyttet til søndagens tekster. Seminarform eller foredrag.

Medvirkning ved søndagens gudstjeneste
Som en del av et utvidetopplegg kan jeg medvirke ved gudstjenester, for eksempel ved at det er mine salmer som synges og at deler av prekenen "erstattes" av innledning til salmene etter hvert i liturgien. Gir energi og god salmesang! Fin erfaring med dette!

Martin Luther, tiden, livet, salmer og gudstjeneste
Martin Luther er fremdeles aktuell, selv om reformasjonsjubileet ble feiret i 2017. Mitt bidrag kan tilpasses, fagseminar, foredrag, inspirasjon, for flere grupper.

Gudstjenestens dramaturgi og manuskript
Fagseminar, men kan også tilpasses menighetens gudstjenestearbeid.

Alt er blitt til ved ham
Kristologiske overveielser, til inspirasjon og fordypelse. Fra Jesu preeksistens og til moderne "økokristologi".
En kreativ reise
Seminar, foredrag eller arbeidsprosess hvor vi ser på den kreative prosessen. Kan variere i tid og form og gjerne knyttes til det lokale behovet i stab eller fellesskap, og med et tema i tillegg. Hvem er vi, hva vi vil, hvordan finner vi vår kreative energi.

Et hymnologisk ørneblikk
En reise gjennom den kristne sangens og musikkens historie, fra den arkaiske kulturen og til i vår egen tid. Hvorfor synger mennesket, hva er sangens plass i kulten og i livet og hva er kristen sang i et slikt perspektiv.

Norske helgener
Fortellingen om de fire norske hovedhelgener og deres utfordring til oss i dag, Sta Sunniva, St Olav, St Hallvard og St Eystein. Foredrag og gjerne samtale.

Den koptiske kirke, spritualitet, historie, personer
Dette kan være alt fra generell oversikt til fortelling og presentasjon av Mama Maggie og biskop Thomas, basert på bokutgivelser om og meg disse to. Gjerne i samarbeid med Stefanusalliansen. Foredrag, seminar, inspirasjon

Barnets religiøse dimensjoner
Foredrag eller arbeidsprosess knyttet til syv dimensjoner av barnets religiøse erfaring og utvikling. Passer for foreldre, trosopplærere, menighetsmennesker og andre. Kort eller langt.

Varme og grensesettende voksne
Dette knytter seg til mitt arbeid med "Være Sammen", et pedagogisk innhold med kompentanseheving for norske barnehager, men her tilpasset foreldre og andre som har med barn å gjøre.

Mentortjeneste og veiledning
I begrenset omfang kan jeg ta på meg mentortjeneste, respons og veiledning knyttet til den kreative skriveprosessen, knyttet til ideer og manuskripter, spesielt innenfor sangtekster og tekster i grenseområdet mellom fag og spiritualitet, men også innen "det kirkelige kulturfeltet" i videre forstand. Som frilans fra 1986 har jeg en relevant erfaring som andre kanskje kan dra nytte av.

Beslektede temaer lar seg finne!