Døden og livets utganger

Noen linjer fra Tekstverkstedet for Allehelgensdag 2016. Tekstverkstedet finnes som app på de fleste plattformer.

Jødedommen i Jesu samtid hadde ingen veldig sterke forestillinger om livet etter døden. Noen skriftlærde benektet at det fantes et liv etter døden, andre beskrev dødsriket som en fargeløs og endeløs tomhet.

Vi kan ikke komme bort fra at Jesus hadde et skjerpet budskap om døden.

Kjernen i dette budskapet handlet uten tvil om oppgjør og dom. Vi kan si det slik: Den som dør skal møte Gud.

Det å møte Gud var det sentrale. Spørsmålet ble da dette: Hvordan skal et menneske, en jordisk skapning av Adams ætt, være i stand til å møte sin Skaper, himmelens Gud?

Hos Jesus ble denne tanken ytterlige forsterket ved den plassen han gav seg selv i menneskets siste drama.

Et menneske som dør skal ikke bare møte Gud, men mennesket skal også møte Menneskesønnen, Jesus Kristus, han som har all makt i himmel og på jord.

Men hvordan skal vi forstå dette i vårt senmoderne livsunivers?

Det er en grensesprengende tanke som vi neppe kan forstå og fatte omfanget av: Hele dette universet som vi kjenner, hvor elementene både er stabile og beveger seg fra hverandre med lysets hastighet, skal en gang bryte sammen.

Det skjer når skapermakten, Gud, gir seg til kjenne, den Gud som både er innenfor, midt i og utenfor det skapte.

Dette er et mysterium som vi ikke kan forstå, men som likevel er samlet i visjonen av Jesus Kristus, sant menneske og sann Gud, han som sitter på tronen og sier: Se, jeg gjør alle ting nye!

Han som sier dette er den samme som ble født med en jordisk kropp i Betlehem, en kropp som kjente sult og smerte, en kropp som ånden forlot i dødsøyeblikket, men også en kropp som stod opp fra de døde den tredje dag.

Etter oppstandelsen var ikke den kroppen bare en jordisk kropp, men den var forvandlet, den hadde gått opp og forenet seg med det gudommelige lys, det som ikke kommer fra noen sol eller stjerne, men springer ut av Guds eget, hemmelige vesen.

Derfor kan vi si til hverandre:

De døde er på vei mot Guds lys.

Kroppene deres har gått tilbake jorden. De har ikke stått opp og blitt forvandlet, slik Jesu kropp gjorde. Men, som Paulus sier, er kroppene sådd i jorden i all sin forgjengelighet, for at de en gang skal stå opp i uforgjengelighet og leve evig for Gud.

I dette perspektivet er dommens dag noe annet enn vi ofte tenker.

Dommens dag er Guds store øyeblikk av lys da våre jordiske kropper, vår jordiske eksistens, skal bli trukket inn Guds forvandlende lys, det som reiste Jesus opp av graven.

Det skal være en sammenheng mellom den jeg var på jorden og den jeg blir i nyskapelsen, hvor jord og himmel skal være ett. Men hvordan denne sammenhengen skal arte seg, det kan jeg ikke forstå. Jeg må undre meg over det og gripe det i tro ved å si til meg selv: Jeg er på vei mot lyset. Alt som er meg, kropp, ånd og sjel, skal en gang stå i det guddommelige lyset og motta lysets forvandlende kraft.

I dette budskapet finnes livets alvor og livets glede, men også dødens alvor og håpets kraft.

La oss be den treenige Gud om visdom til å trenge inn i dette, slik at vi kan tale om det og forkynne det som et stort og frigjørende evangelium for menneskene i vår egen tid!

 

De to utganger

 

Hva så med tanken på livets to utganger?

Er dette noe vi fremdeles kan tro på og forkynne, eller tilhører det en førmoderne forestillingsverden som ikke lenger har gyldighet?

For å kunne svare på dette, kan det være nyttig å tenke langs to linjer. Disse linjene krysser hverandre ikke og kan egentlig ikke forenes i vår erkjennelse.

Den ene linjen begynner med fortellingen om verdens skapelse og ender med en ny himmel og en ny jord, hvor alt skal være godt. Gud skal bli alt i alle.

Denne linjen kan vi godt kalle for alle tings gjenopprettelse. Langs den linjen er det neppe plass til tanken på livets to utganger.

Den andre linjen kommer ikke minst til uttrykk i Jesu forkynnelse av Menneskesønnens gjenkomst og det endelige oppgjør på den dag da Gud holder dom.

Langs denne linjen finnes det et skille også etter døden. Det finnes et endelig oppgjør med de onde handlinger og den onde intelligens eller vilje, den som også kalles Satan.

Hvordan dette siste skal bli forstått, er vanskelig. Men forestillingen om livets to utganger finnes langs denne linjen.

For den som skriver disse ordene forholder det seg slik:

Om vi skal forkynne helheten i det kristne budskap, eller den kristne livstolkning, kommer vi ikke unna begge disse linjene.

Om vi bare taler om den totale gjenopprettelse, har vi mistet den andre linjen.

Om vi bare holder frem livets to utganger, har vi mistet den første linjen.

Vi må altså akseptere at dette ikke går opp på en matematisk måte. Det er spenningsfylt og inkonsekvent.

Men finnes det da ingen mulighet for at disse to linjene kan møtes?

Et mulig svar er dette:

Om de skal møtes, må det skje i et annet rom enn det menneskelige rommet. Det kan skje i det rommet som er helt fylt av Guds barmhjertighet. Denne barmhjertigheten kommer aller sterkest til uttrykk hos Jesus Kristus når han på korset ber for dem som korsfester ham: Forlat dem, de vet ikke hva de gjør.

Det er mulig å tro og tenke at denne bønnen om tilgivelse samler de to linjene. Men det ligger utenfor vår erkjennelse. Vi kan bare overgi oss til Gud i tro og tillit og be om at den guddommelige barmhjertigheten i Jesu navn vil bære oss og hele verden mot den store enhet som vi også kaller Gud.

Eyvind
Eyvind Skeie, forfatter, salmedikter, teolog, kulturarbeider, prosjektutvikler