Englenes øyne

I mine tekstgjennomganger i Tekstverkstedet prøver jeg å møte søndagens bibeltekster med et åpent sinn og faglig refleksjon. Det er utfordrende og noen ganger vanskelig, i det minst om man vil ta tekstene på alvor og si noe også om de vanskelige sidene. Vedlagt noen tanker til 20. søndag i treenighetstiden, hvor det handler om barn og engler, men også om «helvetes ild». Jeg skriver mer enn dette, men dette er dog litt. Tekstverkstedet er for øvrig tilgjengelig på mange plattformer, i «appstores».

Livets utganger

Men samtidig kan vi ikke underslå at disse ordene av Jesus også sier noe om det vi kan kalle for livets utganger. Når Jesus snakker om den evige ild eller helvetes ild, er dette noe vi må tolke.

Det første vi da må gjøre, er å ta bort alle middelalderske assosiasjoner. Vi kan ikke legge inn i disse ordene alle de helvetesforestillingene som har vært en del av kristen tradisjon. Det er ikke snakk om et straffested hvor Satan er konge og hvor djevler og demoner skal pine menneskene i all evighet.

Det bærende begrepet hos Jesus i denne teksten er ordet ild. Ilden i den jødiske tankegangen har å gjøre med offer og med renselse, men også med utslettelse og død, slik vi ser det i fortellingen om Elia og Baalsprofetene, hvor ilden fra himmelen fortærer både offeret, alteret og grøften omkring offerstedet.

Ordet evig behøver ikke å bety uten tidsavgrensing. Det kan også bety at ilden er absolutt i betydningen altoppslukende. Ordet helvete er på dette stedet oversatt fra ordet Gehenna. Det er den søppelplassen utenfor Jerusalem hvor det urene søppelet ble destruert ved å bli brent.

Når vi vet dette, kan vi tolke ordene av Jesus på en litt annen måte enn å trekke inn hele middelalderens dystre og delvis grusomme bildeforestillinger om helvetet og fortapelsen.

Det Jesus sier, er at det finnes et punkt av oppgjør. Livet har en utgang. Ved den utgangen er det noe som skal stå seg og noe annet som skal bli offer for det vi kan kalle for dommens rensende ild.

Jesus sier også, direkte og indirekte, at det er en god ting for oss mennesker om vi steller oss slik at vi unngår denne rensende ilden. Og dette er så alvorlig at det er verd å ofre noe for.

(Her kommer det noe som undertegnede formulerer, men som noen av dere kanskje vil formulere annerledes.)

Om jeg skulle gå videre med en tolkning av Jesu ord, vil jeg si det slik:

Jesus taler med alvor og bruker forsterket tale. Han mener ikke at noen av oss skal hugge av hånden eller foten rent bokstavelig. Det han gjør er å understreke alvoret. Også ordene om den evige ild og helvetes ild kan bli forstått som forsterket tale. De er alvoret som understrekes.

Jesus gir oss ikke her en tydelig beskrivelse av det som venter oss bak døden. Han understreker livsalvoret og sier: Det finnes et oppgjør. Din utgang fra livet fører deg til dette oppgjøret.

Englene som vitner

Når Jesus så utvikler sitt budskap videre, kommer han med en spennende og trøstefull tanke:

De små, som vi ikke må forakte, har sine engler i himmelen som alltid ser min himmelske Fars ansikt.

Her gir Jesus oss et lite glimt inn i den motsatte virkeligheten. Han forteller om englene i himmelen, de som alltid ser hans himmelske Fars ansikt.

Budskapet er klart:

Det finnes himmelske øyne som følger våre liv på jorden. Disse øynene, som er englenes øyne, er særlig vendt mot barna, mot de sårbare, mot alle som trenger særlig vern og beskyttelse.

Men samtidig ser de samme øynene hans himmelske Fars ansikt. Hvordan er det mulig? Hvordan kan englenes øyne se både menneskenes liv på jorden og den himmelske Fars ansikt?

I noen av engleforestilingene i jødedommen har englene flere enn to øyne. I Åpenbaringsboken møter vi engler som dekket av øyne over alt. Disse øynene kan være vendt både mot mennesker og Gud samtidig!

Noe kan tyde på at Jesus delte denne forestillingen om engler. Han så det ikke som en umulighet at englene kunne ha sin oppmerksomhet i begge retninger, både mot Faderens ansikt og mot menneskenes jordiske tilværelse.

Engler før og nå

I vår egen tid er det mye snakk om engler. I mye moderne åndelighet blir englene sett på som en slags forløsere av menneskets åndelige potensialer. De gir oss mennesker veiledning, visdom og inspirasjon.

Men dette moderne synet på engler, denne angelologien, mangler ofte et vesentlig poeng: Englene er de som alltid ser min himmelske Fars ansikt.

I den postmoderne, sekulære kulturen er dette perspektivet ofte satt helt på siden. Det eneste vi da står igjen med er oss selv og våre egne muligheter. Englene blir da sett på som våre hjelpere, men de har ikke lenger noen forbindelse med Gud, vår himmelske Far.

På denne måten uttrykker dette postmoderne synet på engler noe av den avkortningen av livsperspektivet som preger vår egen samtid.

Gudsperspektivet er fjernet. Nå er det bare mennesket tilbake. Det handler ikke lenger om Guds ære, men om hvordan jeg som menneske skal lykkes her og nå, og kanskje også ved livets utgang, i etterlivet, men ikke om det å møte Gud i det endelige oppgjør ved livets slutt.

Engler i den kristne tro

Det er både bibelsk og riktig å snakke om engler også i forbindelse med kristen trosbekjennelse og undervisning.

Men vi må da hele tiden passe på at englene ikke mister sine mange øyne. De må også bli gitt lov til å se den himmelske Fars ansikt.

Det betyr at vi, som forkynnere og kristne, må våge å forkynne for hvert enkelt menneske at livets dype hensikt ikke handler om egen vellykkethet, men om Guds ære.

Jeg må lære meg å se mitt medmenneske samtidig som jeg lever innfor Guds ansikt, sammen med englene, i en stadig beskuelse av og bekjennelse til Guds ære. Det er min aller dypeste bestemmelse som menneske her og nå, i tiden, og ved tidens slutt og livets utgang, da jeg skal møte Jesus og se ham som han er.

Eyvind
Eyvind Skeie, forfatter, salmedikter, teolog, kulturarbeider, prosjektutvikler

3 Comments

  1. Takk for mange fine tanker om store spørsmål. Mye er vanskelig og ukjent for oss, men noe kan vi vite. Og det viktigste av alt er: «Den som tror på Guds Sønn har evig liv.» For kardinalsynden er å ikke tro på Jesus, ifølge ham selv i Joh.16:9.
    Et lykkelig liv etter døden står og faller med hva vi gjorde med Jesus, siden han er den eneste vei til Gud. Også ifølge ham selv i Joh.14:6. Derfor er det store spørsmålet om vi velger å si ja til ham, og dermed få vårt navn skrevet i Livets bok. Bibelens alvorligste vers må vel være Joh.Åp.20: 15. De som ikke har navnet sitt i livets bok, kastes i ildsjøen. Nå er ildsjøen absolutt ikke laget for mennesker i utgangspunktet, men for djevelen og hans hær, hvor de skal pines i all evighet. (Jfr. Matt.25: 41)
    Men det er alvorlig å gå fortapt. Det må antagelig føles som ild bare det å vite at man for alltid er borte fra Guds nærhet og herlighet. (2.Tess.1: 9)
    Men heldigvis har Gud gjort alt for å hindre folk i å gå fortapt, ved å sende sin Sønn til jorden. Det blir altså opp til oss å ta imot troen på Jesus og få evig liv!!! Det beste vi kan gjøre er å leve etter Joh.3:16: «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, for at HVER DEN SOM TROR PÅ HAM IKKE SKAL FORTAPES, MEN HA EVIG LIV.» 🙂

    1. Hei Eyvind. I denne teksten har du gjort fortapelsen til et «oppgjør» og en «rensende ild som ikke trenger å vare evig». Er ikke dette å avskrive alvoret i fortapelsen, som Bibelen og Jesus taler så klart om? I Matteus evangelium finner vi mye omtale om livets to utganger.

      Du skriver at vi må legge bort middelalderens syn. Vi bør vel også legge bort nåtiden syn, om den ikke passer med Bibelen!
      Jeg forstår ikke selv at en kjærlig Gud kan la mennesker gå fortapt – til evig tid. Men hva annet kan vi gjøre enn å stole på at det Jesus og apostlene underviser om er sant?

      Avskriver vi den evige fortapelse, trenger vi ikke å advare mot dette. Motivasjonen for misjon faller bort. Og hele grunnen til at Jesus ofret seg selv.

      1. Takk for innspill! Det du referer til er en tekstgjennomgåelse og ikke et helhetssyn på dette temaet. Du vil finne noe mer om dette i en annen artikkel på nettstedet. Se under Teologi, «Livets to utganger». Hilsen Eyvind S

Comments are closed.