Tukt av barn

Det at barn kan tuktes, eventuelt også med fysiske midler, har lange linjer i oppdragertradisjonen. Kirken har også vært med på å begrunne og å vedlikeholde ulike former for tuktende avstraffelse i barneoppdragelsen.

Vi kan se for oss den gråtende far som henter frem riset og skal gjøre barnet sitt vondt. Så gråter også barnet, mens riset svinges. Både far og barn er underlagt tuktens lov, for den man elsker, tukter man.

Hvorfor er dette galt, enten vi ser det fra et religiøst, psykologisk eller juridisk perspektiv?

Religiøst er det galt fordi det bidrar til å opprettholde straff og gjengjeldelse som noe nødvendig og viktig. Det inngir barnet med den refleksen at også Gud, som står på toppen av maktpyramiden i det religiøse systemet, egentlig er ute etter å straffe og å gjengjelde.

Psykologisk er det galt fordi det lærer barnet å frykte, både den fysiske avstraffelse og den voksne autoriteten som straffer. Det tegner er galt farsbilde (eller morsbilde) for barnet. Den gråtende far som straffer innbyr også til helt grunnleggende emosjonell forvirring gjennom denne dobbeltkommunikasjonen.

Juridisk er det galt, rent objektivt, fordi fysisk avstraffelse er straffbart i Norge. Men det er også juridisk galt fordi det fratar barnet en helt grunnleggende rettighet i det å være et eget subjekt. Avstraffelsen griper så dypt inn i barnets integritet at den må kunne kalles et overgrep mot barnet.

I kompetanseløftet Være Sammen, som jeg arbeider med og for, har vi en helt annen forståelse av forholdet mellom varme og grenser, voksen autoritet og barnets behov for tilknytning og tillit.

Vi legger avgjørende vekt på den varme relasjonen og sier det slik: Før du bruker din voksne autoritet i samværet med barnet, må du være sikker på at du har flyttet barnet fra den kalde relasjonen og over i den varme.

Tukt som fysisk avstraffelse eller isolasjon kan etter sitt vesen ikke foregå i den varme relasjonen. Bildet av den gråtende far som med nødvendighet straffer sitt barn fysisk, er farlig og falskt.

I stedet for å spørre om hvor lite eller mye vi kan, skal eller bør straffe våre barn, må vi spørre oss selv: Hvor mye er jeg villig til å investere i den varme relasjonen og forankre min voksne autoritet i denne?

Den voksne skal ikke opptre som en straffende guddom, men være barnets medvandrer, veileder og forhandlingspartner i livets mange situasjoner.

Eyvind
Eyvind Skeie, forfatter, salmedikter, teolog, kulturarbeider, prosjektutvikler

3 Comments

  1. Eg likar ikkje Være Sammen. Eska veg 5 kg og er tung å bere.
    Eg tenkjer at det finst andre gode løysningar for arbeid med kjensler og handlingar i barnehagen.

Comments are closed.