Valgordning og konsekvenser

Åpen Folkekirke ønsker gå fra å være en aksjonsgruppe til å bli en kirkelig bevegelse på en bredere plattform. En del av strategien er å få et kirkelig valgsystem med ulike lister som avspeiler folkekirkens mangfold. Som et ledd i dette vil Åpen Folkekirke at de ulike bispedømmerådene ikke skal sette opp valglister slik praksis har vært frem til nå, i hvert fall ikke i bispedømmer hvor det finnes lister fra Åpen Folkekirke og (helst) andre. Dette er forståelig når man først har knesatt prinsippet om at at det er de forskjellige interessegruppene og meningsfellesskapene i kirken sin oppgave å fremskaffe lister til det kirkelige demokratiet.

Det er grunn til å stille spørsmål om dette er en klok strategi av Åpen Folkekirke.

Mine erfaringer, etter å ha reist en del omkring i det kirkelige landskapet, er at en slik nyordning av valg til kirkens øverste organ(er) vil kunne redusere valgdeltakelsen dramatisk, i det minste fra såkalt «vanlige» kirkegjengere. På min ferd har jeg møtt svært mange som sier at de da vil unnlate å bruke stemmeretten. Mange opplever heller ikke at lister, polarisering og (kirke)politisering er et klokt veivalg for fremtiden. For mange henger det  rett og slett ikke sammen med kirkens karakter av trossamfunn. Mange ser heller ikke for seg på hvilke premisser det kan la seg gjøre å stille opp lister med ulik profil.

Skal, for eksempel, kirkens budsjettmessige prioriteringer spille en rolle på slike lister? Hva med geografiske hensyn, diakonisyn, teologi eller kulturoppfatning? De fleste som tilhører den aktive menigheten tenker foreløpig ikke i slike baner ved kirkelige valg. Men det er selvsagt tenkelig, og enda mer i en situasjon hvor kirkens sentralmakt har større styring over budsjettprofil og enkeltposter. Men er dette en ønskelig utvikling, og er den mulig å gjennomføre i praksis over tid?

I kirkelivet/kristenlivet i Norge, slik vi har kjent det frem til nå, har det vært en form for polarisering mellom organsasjonene/det frivillige legfolket og det vi kan kalle kirken, med dens ytre stuktur,  prester og menighetsråd. Denne polariseringen har hatt ulik intensitet gjennom årene. Nå har det kommet et nytt element inn i dette ved at flere av de store organisasjonene er i ferd med å rigge seg til som egne trossamfunn. For ganske mange mennesker jeg har møtt omkring i landet, er veien meget kort til at de melder seg ut av folkekirken og flytter hele sitt engasjement over i en av disse andre kirkedannelsene. Det er, så langt jeg kan bedømme, lite sannsynlig at det fra disse, enten de er gamle eller nye,  vil bli brukt energi på å sette opp egne lister til folkekirkelig valg. Snarere vil situasjonen heller øke antallet mennesker som finner seg andre fellesskap for sin trosutøvelse.

Jeg ser de saklige innvendingene mot å ha ulike listetyper, slik det skjedde ved valget i 2015. Samtidig kan bevegelsen Åpen Folkekirke komme til å sette hele det sårbare, kirkelige demokratiet i fare i 2019, ikke minst ved at svært mange aktive menighetsmedlemmer kjenner seg fremmedgjort i sin egen kirke og unnlater å bruke stemmeretten. I praksis vil det også fort kunne vise seg at det ikke lenger finnes noen «bevegelser» som finner det bryet verd å stille alternative lister med geografisk basis i de enkelte bispedømmer. Dette er ganske alvorlig for folkekirken på mange måter. Blant vil det kunne medføre at avstanden mellom lokalmenighetene og kirkens sentralmakt vil øke. Denne avstanden er allerede stor nok som den er.

Med håp om at delegatene på Kirkemøtet må klare å navigere seg gjennom dette farvannet med klokskap og ønske om konsensus.

Hilsen Eyvind S

Eyvind
Eyvind Skeie, forfatter, salmedikter, teolog, kulturarbeider, prosjektutvikler

2 Comments

  1. Kjære Eivind! Du talar både klokt og klårt. Eg vonar kyrkjemøtet lyttar til røysta di! Varme helsingar
    Nils Kristian

  2. Har tre innspill til dette:

    1. Foreløpig har Åpen Folkekirke vist å mobilisere langt flere velgere enn ved tidligere valg. Debatten rundt likekjønnet vigsel var ikke større i 2015 enn i 2011, men med egen liste ble deltakelsen langt større. Dette tror jeg vil videreføres.
    2. Med en felles lister med felles plattform og forpliktelse på felles prioriteringer, vil det være langt enklere å sette seg inn i valgets alternativer. Jeg tror flere vil delta om det holder å lese plattformen til 2-3 lister, fremfor om de må leste en rekke svar fra 15-20 forskjellige kandidater på én fellesliste.
    3. Med det gamle systemet var det slik at en KM-delegat som sykemeldte seg, kunne risikere en varadelegat som mente noe helt annet i mange saker. Dette setter delegatene under et voldsomt press for å møte opp, og kan i tillegg gjøre at tilfeldighetene spiller sterkt inn på KMs avgjørelser. Hadde to sykemeldinger kommet til under kirkemøtet i 2014, kunne liturgispørsmålet fått et helt annet svar (men uforutsigbarheten ved stadfestelsen av ny liturgi året etter kunne blitt like uforutsigbar).

    Jeg ser ingen annen vei for kirkedemokratiet enn flere lister, og har tro på at man vil kunne samarbeide godt på tross av forskjellene. Jeg tror også det vil øke valgdeltakelsen betraktelig. I hele folkekirken.

Comments are closed.