På vei mot det uskapte lyset

Fra Anafora, Egypt

Jeg kommer til å være ute av landet i en periode i tiden mellom påske og pinse. Som mitt bidrag til refleksjonen i denne tiden vedlegger jeg en redigert versjon av Tekstverkstedet for Kristi Himmelfartsdag. Noen av tankene her tangerer også det som har vært fremme i andre sammenhenger i den siste tiden, knyttet til Kristi oppstandelse. Noen vil sikkert finne disse tankene nokså spekulative, mens andre vil kunne tenke videre i slike baner. Vi trenger å finne de nye ordene. I det minste håper jeg å ha gitt et lite bidrag til den felles refleksjonen! Teksten har en viss lengde. Dere får lese så langt eller kort dere orker! Hilsen Eyvind

 

Kristi himmelfartsdag

 

Refleksjoner ved Eyvind Skeie

Redigert versjon av Tekstverkstedet, Agrando

Tilgjengelig i Appstore og Googleplay

 Salme 110, 1-3 Sett deg ved min høyre hånd

Ef 4, 7-10 Han som steg ned, er den samme som steg høyt opp over alle himler for å fylle alt

Mark 16, 19-20 Etter at Herren hadde talt med de elleve, ble han tatt opp til himmelen

 

Verdensbilder på kollisjonskurs

 

Det er ikke til å komme fra at vårt moderne, naturvitenskapelig baserte verdensbilde er et helt annet enn det verdensbildet menneskene hadde i antikken, enten vi tenker på jødedommen eller den romersk/greske kulturverden.

Helt til vår egen tid var faktisk det mulig å dele det vi kunne kalle et moderne verdensbilde og likevel tenke på himmelen som der oppe, eller som et bestemt sted i universet eller like utenfor det kjente univers.

Konflikten mellom det religiøse og det naturvitenskapelige verdensbildet virket ikke like akutt og umulig. Om vi ikke så for oss Gud der oppe, kunne vi likevel tenke på Gud der ute, et eller annet sted i en dimensjon som vitenskapen ennå ikke hadde nådd frem til og kanskje heller aldri ville kunne rekke.

De siste årtiene har radikalt forandret på dette. Den moderne naturvitenskapen, med sin forskning omkring verdensrommets og livets opprinnelse, de matematiske og fysiske vitenskapene og forskning knyttet til atomfysikk og materie har utvidet naturvitenskapens område til hele universet i tid og rom og bevegelse på en helt ny måte.

Dette er ikke noe en teolog har spesielle kunnskaper om.

Men faren for teologen og for hele den kristne forkynnelse er at det ikke lenger synes å være noen plass for dette andre, det vi kaller Gud, eller himmelen, eller det stedet som Jesus befinner seg på eller i etter sin himmelfart.

Evangelietekstens ord om at Jesus ble tatt opp til himmelen kan da komme til å fremstå som utdaterte, primitive og uforståelige for svært mange mennesker i samfunnet.

Vi som taler på kirkens vegne kan selvfølgelig si at dette er bildespråk og ikke naturvitenskap og at ordene må tolkes ut fra sin samtid og så videre. Men vi kommer ikke unna det som er kristendommens hovedpåstand i påsken og frem mot pinse:

Gjennom sin oppstandelse gikk Jesus ut av det som tilhører vår jordiske eksistens og inn i noe annet som det er vanskelig å si hva er. Vi mangler rett og slett ord.

Denne mangelen på ord blir ikke mindre ved at Jesus ikke gikk over i en åndelig eller sjelelig tilværelse, men at den jordiske kroppen hans også ble en del av det nye, det som ikke tilhører vårt kjente kosmos.

Spørsmålet til oss som kristne og som kristenhet i vår egen samtid er om vi skal nøye oss med å si at dette er uforståelig og gjenstand for tro eller om vi skal prøve å finne noen ord som kan romme det.

På jakt etter de nye ordene

 Det er ikke sikkert at det er mulig for oss i dag å finne disse nye ordene. Kanskje vet vi, som menneskehet,  ennå for lite om de mulighetene som finnes i universet. I hvert fall vet det fleste av oss som deler troen på Kristus og fra tid til annen står på en prekestol for lite.

Når vi går på jakt etter de nye ordene må vi derfor være ydmyke. Vi må lytte både innover i oss selv og utover til andre stemmer, og vi må lytte bakover i historien og bruke vårt intellekt og våre anelser underveis.

Ikke minst må vi også lytte oss inn mot bibelordene og mot kirkens lange tolkningstradisjon.

Paulus hjelper oss til dette i dagens brevtekst fra Efeserbrevet: Han som steg ned, er den samme som steg høyt opp over alle himler for å fylle alt.

Dette er en ganske djerv setning av apostelen Paulus.

I den setningen finner vi ikke noe som minner om himmelen som et sted.

Den oppstandne Kristus er heller ikke plassert i himmelen i og med disse ordene av Paulus. Han har steget høyt opp over alle himler for å fylle alt.

Et bidrag fra Olaf Hillestad

 Presten og salmedikteren Olaf Hillestad var i noen av sine tekster i nærheten av de nye ordene. Allerede i 1964 skrev han teksten Se universets Herre i rommets kongehall.

I denne teksten forsøker han å gi et moderne, naturvitenskapelig basert verdensbilde gyldighet i en salmetekst. Han oppfordrer oss som kristne til å se universets Herre (vers 1), han som tenner lyset i rommets kirkesal (vers 2)  og han som skaper livet i rommets dunkle skjød (vers 3).

I sin versjon av Store Gud, vi lover deg har han funnet et mer ekspressivt salmespråk for dette samme, for eksempel med ordene Overalt er du til stede, fyller stoff og tid og rom, verden er din eiendom.

I det tredje verset i denne salmen går han enda et skritt videre: I en ukjent dimensjon, skjult for vitenskapens øye, jubler englers legion for din trone i det høye.

Dette er en salmediktning for sin egen tid. Vi som var unge på 60-tallet i forrige århundre husker godt hvordan disse ordene stemte med vår egen livsfølelse og vårt tankemønster. Men peker samtidig ordene  fremover mot en salmepoesi som vi kanskje ennå ikke har funnet.

Et djervt verdensbilde hos Paulus

 I dagens brevtekst plasserer ikke Paulus Kristus i en eller annen krok av universet, eller utenfor universet.

Han sier at Kristus fyller alt.

Nå har vi nettopp med våre enkle ord forsøkt å beskrive hvordan det moderne, naturvitenskapelige verdensbilde synes å fylle alt. Det blir ikke noen plass til Gud.

Allerede teologen Dietrich Bonhoeffer var inne på dette da han lanserte begrepet Gud i hullene teologi.

Med det mente Bonhoeffer at det moderne menneske nær sagt ikke hadde bruk Gud som forklaringsmodell til noe av det som finnes i tilværelsen. Det var bare noen få, uforklarte huller tilbake, og det var alt de tradisjonelle religionene kunne befatte seg med.

Dette har inspirert mange moderne teologer til tanker som ligner på det Paulus kommer med i Efeserbrevet når han taler om at Kristus fyller alt.

Det er et djervt verdensbilde!

Vårt poeng blir ikke å gi Gud rom i den stadig mindre delen av det som er uforklart i tilværelsens grenseområder.

Vår oppgave og vårt ansvar er å se hvordan Kristus fyller alt, både det som var, det som er og det som kommer.

Gjennom sin oppstandelse går ikke Jesus ut av verden. Han går heller inn i verden på en ny måte, med ny kraft, gjennom sin nye kropp i verden, som er den kristne kirke.

På en eller annen måte har dette også noe å gjøre med hele skaperverket.

Kristus lar ikke sin jordiske kropp ligge og gå til grunne i graven.

Han tar også kroppen med seg inn i dette nye og sier dermed noe avgjørende om verdien av materien, det jordiske, menneskene, alt det skapte.

Vi bør mye heller undre oss over hvordan Kristus går inn i alt og fyller det, enn hvordan han går ut av alt og forlater det.

Sagt på en annen måte:

Det er Kristi nærvær som er utfordringen, ikke hans fravær.

At han blir tatt opp til himmelen, forsterker nærværet.

Men dette nærværet skjer gjennom de elleve, som her kan bli sett på som kristenheten, de som tror og bekjenner at Jesus er veien, sannheten og livet.

Det er noe av dette Aage Samuelsen på merkverdig vis har funnet ord for i salmen O Jesus, du som fyller alt i alle. Hans i og for seg tradisjonelle vekkelsessang får en mye større gyldighet og kraft når den blir forstått i denne større sammenhengen.

Det som var før alt ble til

 La oss prøve å finne et språk for dette mysteriet.

Vi vil da ikke begynne med skapelsen og det som er til, men heller ta vårt utgangspunkt i skapelsens motsetning, det ikke-skapte, det som var før alt ble skapt. Men kan vi si noe om dette?

Vi er ute på ganske dypt vann, både vitenskapelig og filosofisk.

Men det finnes et språk ved siden av det naturvitenskapelige språket og det filosofiske. Det er bekjennelsens språk, slik vi har fått det overlevert gjennom kirkens doksologi, dens lovprisende trosutsagn.

I den østlige kirketradisjonen finnes det et språk som på en ganske dyp måte gir uttrykk for gudsmysteriet. Et begrep fra denne tradisjonen er det uskapte lyset.

I skapelsesfortellingen i Første Mosebok leser vi om hvordan Gud skapte lyset som sin aller første gjerning da Gud da: Bli lys.

Siden, og ikke før på skapelsens fjerde dag, ble lysene på himmelhvelvingen skapt, sol, måne og stjerner.

Det var altså et lys i universet før solens og stjernenes lys. Men også dette lyset var skapt av Gud, det var en del av skaperverket.

Det uskapte lyset var til før Gud skapte det lyset vi kjenner, da Gud sa Bli lys.

Når Kristus i Den nikenske trosbekjennelse blir skildret som født, ikke skapt, Gud av Gud, lys av lys, er det dette uskapte lyset det er tale om.

Men hvor er dette lyset?

Det vet vi ikke. Kanskje det fyller den skapte verden med et gudsnærvær uten at vi ser det?

Kanskje det er skjult i gudsmysteriets mørke, det som skjuler treenighetens mysterium, den brennende, hemmelige kjerne av guddommelig kraft som alt stiger frem av?

Vi vet ikke dette.

Men for en som tror gir det mening å si at Gud bor i det andre lyset, det uskapte lyset, det intet menneskeøye kan tåle å se.

I dette perspektivet kan vi lese fortellingene om Moses, Salomo, profeter, forklarelsen på berget. Det er det uskapte lyset som viser seg. Det uskapte lyset som den hellige Gud har som sin kappe.

I en kappe av uskapt lys går han gjennom universet.

Jesu oppstandelse

 Jesu himmelfart lar seg ikke forstå hvis vi ikke tar vårt utgangspunkt i Jesu legemlige oppstandelse.

Den som blir tatt opp til himmelen er han som stod opp fra de døde tredje dag.

Men Jesu oppstandelse innebærer at den kroppen som lå i graven hadde gjennomgått en forvandling, i motsetning til det som skjedde da Lasarus ble kalt tilbake til livet.

Lasarus døde igjen og hans jordiske levninger gikk tilbake til kretsløpet.

Jesu kropp ble tatt ut av det jordiske kretsløpet. Det finnes dermed ingen rester av Jesu kropp, heller ikke om vi beveger oss helt ned på molekylnivået.

Men hvordan skal vi beskrive det som skjedde med Jesu kropp?

Om vi skal bruke de ordene vi til nå har funnet frem til, kan vi si det slik: Ved sin oppstandelse gikk Jesus hjem til det uskapte lyset.

Det var dette lyset han kom fra han som var Gud av Gud og lys av lys.

Men han som dro hjem til det uskapte lyset, var en annen enn han som dro ut gjennom inkarnasjonens mysterium. Nå har han en jordisk kropp. Denne jordiske kroppen må bli forenet med det uskapte lyset. Det skjer ved Jesu oppstandelse på den den tredje dag.

Troens vei til det uskapte lyset

 Jesu legemlige oppstandelse sender et mektig signal til alle oss som bor i dødens verden: Det finnes en vei til det uskapte lyset!

Det finne en oppstandelse også for oss, vi som er bundet til støvet og til jorden. Vår kropp skal bli forvandlet. Vi er på vei mot det uskapte lyset.

Vi skal skue Gud med øyne som tåler Guds evige, flammende, uskapte lys.

Det skal skje på oppstandelsens morgen. Vi skal forenes med opphavet. Vi er på vei hjem, på vei mot lyset og mot Gud.

Men det er ikke bare vi som er på vei. En gang skal Gud bli alt i alle.

Vi har lov til å tro at hele kosmos, alt det skapte, universet med vår lille jord og naturens mangfold, alt er på vei mot det uskapte lyset og en tid da den gudommelige forvandlingskraften skal skape alt på nytt og gjennomstrømme det som som da finnes med uskapt lys.

Dette er et trosutsagn som ikke lar seg vitenskapelig bevise.

I troens perspektiv gir det både mening, håp og trøst.

Troen har sin egen vei til det uskapte lyset.

Lys materie?

Noen av oss blir fasinert av vitenskapens nye antakelser om at det finnes mørk materie, svarte hull og ufattelige dyp av tyngde, som vi nå forstår er en del av universets store helhet.

Det går an å spørre, selvfølgelig uvitenskapelig, men likevel som en tanke i trosperspektivet: Finnes det også noe annet, noe vi kan kalle lys materie, åpninger mot noe som representerer guddommelig letthet, ufattelige brønner av lys, varme og kjærlighet?

Hva er det med dette lyset?

Vi har hørt om tornebusken som brant, om fjellet Sinai, hvor Guds flammende ild var skjult i det hemmelige mørket, om forklarelsen på berget, hvor Kristus ble opplyst innenfra, om engelen med sitt strålende lyn utenfor den tomme graven, om flammene på disiplenes hoder pinsedag, og om denne dagens mysterium, da Kristus vendte hjem til lyset og en sky tok ham bort for disiplenes øyne.

I troen sier vi dette:

Det finnes en vei til det uskapte lyset.

Det finnes en kosmisk pilegrimsvandring fra skapelse til nyskapelse, hvor alt er på reise gjennom tiden og mot Gud, mot lysenes Far, mot en stor gjenopprettelse som en gang skal skje, for oss og alle.

Kristi himmelfart

 I dette store perspektivet vil vi høre fortellingen om Kristi himmelfart.

Den er verken en reise opp eller ned i geografisk forstand.

Det er ikke et sted som er målet for denne reisen, men en tilstand, en ny tilværelse for Kristus hos Gud, i Treenighetens mysterium, bak det guddommelige mørket, i det uskapte lys.

Der ser vi Jesus på denne dagen.

Hans jordiske kropp er der, skinnende, strålende, forvandlet.

Men du og jeg er også der, fordi vi er i ham.

Så er det i virkeligheten ikke bare hans himmelfart vi feirer på denne dagen.

Vi feirer dypest sett vår egen himmelfart, vår egen forvandling, vår egen vei mot det uskapte lyset, der Gud skal se oss og vi skal se Gud og leve evig i Guds lys.

Et mektig budskap

 Dette er denne dagens mektige budskap. Og det skal forkynnes!

Det er vårt kall og vår oppgave som kristne, som kristenhet og kirke å forkynne det mektige håpet om lys og liv hos Gud for alle som bor her i dødens verden.

Kristi himmelfartsdag er dermed også utsendelsesdagen.

Vi er sendt ut av Kristus for å si til alle at det finnes håp. Vi er ikke overgitt til kosmisk kulde og verdensrommets store ensomhet.

Vi er på vei mot Gud.

Vi skal se ham som vi tror på.

Oppstandelsens krefter bor i oss.

Den store pilegrimsreisen har begynt.

Jord og himmel skal forenes.

Alt skal bli nytt.

Kristus sitter på tronen, sann Gud og sant menneske, vår Frelser, Befrier og Forløser.

Amen

 O Herre Krist, bryt dette kosmos’ kulde,

la jorden nå fullkommenhet i deg.

Og la oss se ditt Frelseransikt stråle,

så vi kan eie håp og finne vei.

 

Ja, når du kaster nye ord og kloder

inn i et nytt og renset himmelrom,

da la den jord som vi engang bebodde,

bli deg et tempel og en helligdom!

 

O Herre Krist, du kommer, vi skal se deg

og bli forvandlet ved basuners klang.

Da skal vi kjenne varmen fra ditt åsyn,

mens alt omkring går opp i lys og sang.

 © Eyvind Skeie

 316 salmer og sanger nr. 283