Det som ligner og det som ikke ligner

Den dagen, 3. søndag i Treenighetstiden, møter vi en lignelse av Jesus. I lignelsen forteller Jesus en mann som innbød til gjestebud, men fikk mange avslag, hvoretter han heller holdt gjestebud for alle dem som var utenfor, de fattige og uføre og blinde og lamme. Vedlagt en redigert versjon av mitt Tekstverksted  (i Google Pays og Appstore) for denne dagen, med hilsen til alle dere som kanskje ikke kommer dere til en kirke på den sommerdagen. I teksten prøver jeg å si noe både om det som ligner og det som ikke ligner  i denne lignelsen.

Det som ligner

 La oss se litt på det i lignelsen som ligner. Det som ligner er bildet av det store gjestebudet. Slik er det godt å tenke på Guds rike, på nåden og på vårt evige håp. Vi kan se for oss Gud, vår Far i himmelen, når han innbyr oss mennesker til å feire en stor fest. Vi kan også se Jesus for oss, han som ønsker å gi sin nåde til oss alle. Det ligner!

Men det er også noe annet som ligner, og det er alle unnskyldningene som de innbudte gjestene har. Det passer dårlig for dem alle. Det er så mye annet i livene deres, arbeid, kjærlighet, oppgaver, forpliktelser, travelhet. De må si nei. Ligner dette på oss? Ligner det på mennesker i vår egen kultur og samtid? Det ligner!

Til tross for sekulariseringen og det flerreligiøse samfunnet finnes det mange mennesker som har sympati for kristendommen og kanskje særlig med Jesus, enten de ser ham som et forbilde eller en som gjorde opprør mot datidens rigide religiøse systemer og maktapparat.

Men lar alle disse menneskene seg lukke inn i gudsrikets fellesskap? Ser vi dem ved nattverdbordet? Leser de i Guds ord? Ber de til Jesus, om veiledning, tilgivelse og nåde?

Ikke akkurat nå, vil mange svare, men kanskje senere, når vi blir eldre, når vi får med tid, når ting er mer avklaret, når vi ikke er så travle, når vi får lest litt mer og tenkt litt mer; da, men ikke nå, dessverre. Det passer ikke så godt.

Velviljens forbannelse

 Mannen som innbød til gjestebud erfarte noe av velviljens forbannelse. Alle var positive, men ingen stilte opp. Det er ikke usannsynlig at vi er ved et tidsskille i vår egen kulturkrets. Om ikke så mange år kan vi se for oss en tid hvor det vil koste noe å bekjenne troen på Jesus. Men foreløpig er vi stort sett omgitt av velvilje. Vi forfølges ikke. Vi trakasseres ikke. Vi kan gå til vår gudstjeneste og praktisere vår tro i full åpenhet.

Men denne velviljen er også farlig. Den stiller ingen krav. Det setter ikke mennesker på valg. Den fanger oss som troende mennesker i sosiale konvensjoner hvor vi tilpasser oss et liv i bekvemmelighet. Vi aksepterer at det er slik og vet ikke hva vi skal gjøre for å stille menneskene vi møter på avgjørende valg.

Også vi som forkynner er en del av dette. Vi lever på og av velvilje. Vi har grunn til å spørre oss selv om denne velviljen gjør at vi ikke forkynner den korsfestede Kristus slik vi er kalt til å gjøre.

Det som ikke ligner

 Vi er fremme ved det som ikke ligner i dagens lignelse av Jesus. Det som ikke ligner er det mannen gjør når så mange av de innbudte høflig sier nei og vender seg bort. Da sender mannen sine tjenere ut for hente dem som ikke ventet seg noen innbydelse, de aller laveste på den sosiale stigen, de fattige, de utstøtte, de som for lengst var avskrevet som nyttige samfunnsborgere.

En liten undring

 Av og til må vi undre oss over hvorfor Jesus fortalte akkurat den bestemte lignelsen. Hadde han planlagt på forhånd eller dukket lignelsen opp hos ham der og da? Kan det tenkes at lignelsene fremstod på en særlig måte også for Jesus? At han rett og slett også selv så noe nytt i lignelsene som han fortalte?I så fall markerer denne lignelsen et vendepunkt i Jesu tenkning om hans egen gjerning.

Jesus ble født inn i det jødiske folket for å oppfylle de profetiene som dette folket hadde mottatt gjennom mange århundrer og hadde bevart i sine hellige skrifter, i Loven og Profetene. Drømmen om Messias og hans rike var en viktig del av dette. Men nå er det som om Jesus flytter denne profetien over på helt annet plan.

Den gjelder ikke lenger dem den gjaldt, men noen andre, noen som er utenfor, noen som ikke har den samme bakgrunn og de samme rettigheter. Det er som om Jesus med denne lignelsen, uten å si det helt klart, flytter sin gjerning over til noe annet og noen andre. Dette andre og disse andre har å gjøre med dem som er utenfor og som ingen regner med. Han sier, uten å si det med rene ord, at Guds rike har en grensesprengende kraft. Ingen kan holde det fast. Det kommer på en måte som er annerledes. Det eneste vi kan vite er at de fattige er privilegert. De utstøtte er inkludert. De som ikke har en verdi, er de som er høyest verdsatt.

Et blikk på oss selv

 Med dette i tankene kan ransake oss selv og vår egen kristne praksis. Vi kan også rette et blikk mot vår egen kristne forsamling. Vi gjør det ved å spørre: Har vi rom for dette grensesprengende i det kristne trosperspektivet? Har vi stengt oss inne i vår bekvemmelighet? Ser vi dem som er utenfor? Kommer vi med godt budskap til andre, eller beholder vi det hele for oss selv?

Dette er vanskelige spørsmål som kan stilles i en preken. Men de må besvares i vår kristne trospraksis. Det gjør vi ved å si ja til kallet fra Jesus. Det skjer når vi kommer, når vi tror, når vi tjener, når vi løfter håpets lys i verden.

Hellig uro

 Det ligger en hellig uro hos Jesus i dagens evangelietekst. Denne uroen bidro til bruddet mellom Jesus som Messias og jødene som det messianske folket. Lysestaken ble flyttet, for å anvende et uttrykk fra Åpenbaringsboken. Kan det samme også skje med oss og vår kirkedannelse?

Det skjer store omveltninger innen kristenheten i vår egen tid. Globalt er det uten tvil de nye, karismatiske kirkene som vokser raskest. De ortodokse kirkene i den østlige tradisjon møter mange indre og ytre vanskeligheter, fra den uheldige kombinasjonen av kirkemakt og nasjonalisme, til utfordringer fra islam og forfølgelse mange steder.

De vestlige kirkene med røtter tilbake til protestantismen er sterkt preget av tilbakegang nasjonalt, delvis på grunn av sekularisering, manglende folkelig oppslutning og indre splittelse. Den katolske kirke har på verdensbasis lignende utfordringer. I Asia og Afrika, hvor kirkeveksten er størst, har det oppstått mange nye kirkedannelser og menighetsformer. I vårt egen land, Norge, ser vi en årlig nedgang i oppslutningen omkring kirkelige ritualer og gudstjenester.

Det er grunn til å stille ransakende spørsmål og kjenne på hellig uro.  Vi kan ikke løse alle disse vanskelige utfordringene i en preken. Men vi kan kjenne på uroen og be om større hengivelse til Jesus og mer inderlig bønn om hans nærvær og kraft.

Takk for at du har lest mitt prekenutkast! Hilsen Eyvind S