Ti teser om frivillighet i kirken

Ti teser om frivillighet i kirken

Av forskjellige grunner har jeg tenkt litt på dette med frivillighet i kirken. I stedet for å ta opp de ulike utgangspunkter for mine tanker, har jeg forsøkt å utforme ti teser om frivilligheten.

 1 Frivillighet i kirken har en egenverdi som uttrykk for tro og engasjement. Bærende verdier for frivillighet i kirken er forståelsen av menigheten som Jesu legeme og det kristne tjenesteperspektivet.

2 Frivillighet i kirken står i et forhold til de kirkelige tjenester som er regulert av ansettelser og lønnsforhold. Det er sentralt at det er et respektfullt forhold mellom de frivillige og de som sitter i lønnede stillinger. Det kan være positivt om de som sitter i lønnede stillinger kan se noe av sin menighetsaktivitet som en del av menighetens frivillighetskultur.

3 Kirken må, som organisasjon lokalt og sentralt, utvikle en bedre profil for frivilligheten. De frivillige må få noe tilbake, for eksempel i form av inspirasjon og kunnskap gjennom kursvirksomhet. Det går an å se for seg ulike løp som frivillige kan bli tilbudt og som øker deres kompetanse ved å stimulere deres menneskelige utvikling og mestring.

4 Frivillighet må bli sett i et videre samfunnsperspektiv. Frivilligheten må ikke gjøre kirken om til en foreningskirke i negativ forstand, hvor de frivillige ”okkuperer” menigheten og lager en ugjennomtrengelig sirkel mellom menighetens sosiale strukturer og lokalsamfunnet for øvrig. Her må menigheten utvikle en strategi for frivilligheten og hjelpe de frivillige til å se sin tjeneste i større perspektiv.

5 Kirken og lokalmenigheten må tenke gjennom de ulike nivåene for frivillighet, internt og eksternt. Noen av oppgavene for frivillige må være åpne for alle i et folkekirkelig perspektiv, slik at frivillighet kan bli en vei inn i menigheten for noen mennesker. Andre tjenester kan være nærmere knyttet til gudstjenestelivet og menighetens åndelige oppdrag og kreve et mer tydelig trosengasjement. På denne måten kan frivillighet åpne døren inn til menigheten for mennesker i lokalmiljøet.

6 I en menighet vil det ofte være enkeltpersoner som på en særlig måte kan bidra med sin egen kompetanse. Det kan gjelde alt fra kunstnerisk fremførelse til håndverk av ulike typer. Det er viktig at menigheten ikke utnytter slike menneskelige ressurser under dekke av frivillighet, men behandler alle likt og har klare premisser for det menigheten spør om. I noen tilfeller kan det være naturlig å honorere frivillig arbeid, der dette har et stort omfang eller er en del av en persons grunnleggende økonomiske trygghet, slik det er for en frilanser.

7 Det er naturlig å tenke at en stor del av frivilligheten har å gjøre med menighetens diakonale virksomhet. Menighetens diakonale tjeneste omfatter alt som bidrar til helhet, fellesskap og helbredelse. I vår tid er det naturlig i denne sammenhengen å se frivillighet som en del av menighetens relasjonelle virksomhet. En frivillig er, dypest sett, en relasjonsmedarbeider for menigheten, en som knytter kontakt, motvirker ensomhet og bidrar til menighetens åpne fellesskap.

8 Når det gjelder relasjon og frivillighet, er det visse områder som utpeker seg som sentrale. Av disse kan nevnes:

Frivillige i trosopplæringen for å øke antallet voksne per barn og dermed heve kvaliteten på relasjonsarbeidet.

Frivillige som bidrar til å bekjempe ensomhet i lokalmiljøet for mennesker i sårbare posisjoner, for eksempel aleneboende eldre, aleneforeldre, mennesker i samlivsbrudd, mennesker med psykiske lidelser, mennesker med store omsorgsoppgaver og så videre.

Frivillige som styrker menighetens åpne profil ved å lage relasjoner mellom innvandrere, nylig bosatte asylsøkere og andre.

9 Alt dette er oppgaver som krever en bevisst diakonal strategi i menigheten og en like bevisst utrustning av de frivillige som må bli gitt tilbud om kompetanse, kursing og oppfølging. På dette feltet finnes det andre aktører som menigheten kan trekke på og samarbeide med.

10 Frivillighet er altfor viktig til å bli overlatt til tilfeldighetene. Om kirken sentralt og den enkelte menighet gjør et bedre planarbeid med og omkring frivilligheten, kan det her utløses mye engasjement og begrepet folkekirke vil få et rikere innhold. Det vil også sette diakoni på dagsorden og gi diakonien både et dybdeperspektiv og et mer tydelig innhold. Menighetens diakon/diakonale leder må ha ansvar for å se dette, utløse disse kreftene og sette frivilligheten i system på den beste måte i lokalmiljøet.

Notat ved Eyvind Skeie, juli 2017