Frelsens kostnad

Det er noe jeg har tenkt på en stund og som jeg her deler, i all korthet. La oss kalle det frelsens kostnad.

Med dette mener jeg ikke hva frelsen koster oss mennesker. Den er jo gratis. Det har vi ikke minst blitt minnet om i dette Luther-året. Nåden er gratis.

Vi blir også  minnet om det i forkynnelsen. Det blir stadig fremhevet at nåden er gratis og for alle, og at himmelens Gud er god og tar imot oss. I forlengelsen av dette blir det også understreket  på mange forskjellige måter at vi er utfordret til å se våre medmennesker i et perspektiv av nåde. Vi skal være gode, for ikke å si snille, fordi Gud er god og snill.

Men vi hører lite om frelsens kostnad. Denne handler om hva Gud har betalt for menneskets frelse. Den klassiske kristendommens kjerne dreier som om denne aksen, om Sønnen, om Kristus, om lidelse og blod, om soning og offer, om død og oppstandelse. Dette er frelsens kostnad, en kostnad dekket Gud.

Veldig mye nådeforkynnelse i dag mangler denne henvisningen til korset og til Kristus. Det blir en nåde uten kostnad, med fare å fordreie nådens evangelium om Kristus til en alminneligjort påstand om at Gud er snill og vi skal være snille. Jeg spør meg selv om det er nok til å leve og dø på, og om et slikt budskap har et tilstrekkelig tyngdepunkt til å bære kristenheten, menighetene og kirken gjennom krevende år i et mangfoldig religiøst landskap.

Som tekstarbeider i kirken vet jeg godt at det er vanskelig å integrere budskapet om korset og om Jesu soning i et språk som knytter seg sterkt til den menneskelige erfaring. Min erfaring er at det kun kan gjøres hvis jeg (eller vi) med troens inderlighet er knyttet til den korsfestede på en slik måte vi vandrer med Jesus, slik de ville ha sagt det i tidligere tider.

Jeg sier ikke med dette at jeg representerer denne inderligheten. Men jeg søker den, også når jeg prøver å formulere kristen tro og eksistens i språket, enten det skjer i poesi eller prosa. Noen ganger lykkes det, andre ganger ikke.

Hver gang vi bruker ordet nåde, bør vi spørre oss om hvordan vi rammer dette ordet inn. Bruker vi snillheten som referanse eller budskapet om Kristus?