Troen, Skriften og Kristus

En refleksjon knyttet til reformatoriske tanker og teologi i et aktuelt perspektiv:

Det går an å si at Martin Luther på forskjellige måter demokratiserte kristentroen. Det skjedde, blant annet, ved hans betoning av det alminnelige prestedømme og avskaffelsen av presteordinasjonen som et sakrament. Ved dette gjorde Luther et klart anslag mot den hierarkiske strukturen i den katolske kirke, hvor den til enhver tid sittende pave ex cathedra er troens, kirkens og teologiens absolutte auotoritet.

Luther fremførte et tredelt prinsipp for det vi kan kalle den autoritative plattformen i den evangeliske kristenheten. Populært lister vi dette opp under overskriften Skriften alene, Troen alene og Kristus alene.

Med dette er troens autoritet og kirkens autoritet plassert hos det alminnelige prestedømme i spenningen mellom troen, Skriften og Kristus. Dette har vært et fruktbart samspill i utviklingen av luthersk teologi og spiritualitet, samtidig som det har vært – og er – utfordrende og vanskelig.

Så lenge man i den evangeliske kristenheten kunne enes sånn noenlunde om skrftsynet (eller bibelsynet som det gjerne omtales som) var det hele noenlunde i balanse. Men dette ikke lenger situasjonen, enten man ser det fra konservativt, såkalt liberalt eller bibelvitenskapelig og dogmatisk vinkel. Det finnes ikke lenger et herskende skriftsyn i lutherdommen. Mye av debatten om bibelsyn er dessuten også blitt en debatt for seg selv, enten den handler direkte om bibelsynet som sådant, eller har å gjøre med den etiske debatten eller andre debatter, for eksempel i spørsmål som angår Israel, endetid og lignende.

Det som skjer i svært mange sammenhengher er at man diskuterer Skriften eller skriftsynet (Bibelen og bibelsynet) uten at det skjer i samspill med de to andre delene av kraftfeltet, nemlig troen og Kristus. Dette er en svakhet ved den teologiske, etiske og spirituelle debatten og/eller dialogen i protestantismen. Til syvende og sist må dette før til det vi opplever innen protestantismen,  ikke minst i vår egen utgave denne i dag, nemlig konflikt, oppsplitting, frustrasjon og nye menighetsdannelser. Vi protestanter klarer rett og slett ikke å bli enige om hvordan spenningsfeltet tro, Skrift og Kristus skal spille sammen på en slik måte at kirkens autoritative profil kan bli synlig på det alminnelige prestedømmes premisser.

I en så forvirrende og splittet situasjon vil man gjerne ønske seg noen klare meningsbærere og autoriteter. Problemet er at slike neppe lar seg finne. Det vil alltid hefte noe ved dem, sett fra ene eller andre siden.

For min del vil jeg nevne to aspekter ved dette:

For det første:

Vi har en hierakrisk struktur i vår lutherske folkekirke, uansett om vi liker det eller ikke, knyttet til embetsstrukturen opp til våre biskoper og rådsstrukturen opp til det valgte Kirkeråd og Kirkemøtet. Dette er vårt lederskap. I den situasjonen vi nå er inne i tenker jeg at lederskap må være ensbetydende med prosessledelse, i et meningsbærende kraftfelt av tro, Skrift og Kristus. En biskop eller kirkeleder som ikke er en prosessleder vil fort bli en fraksjonsleder eller bli oppfattet som autoritær og/eller irrelevant av mange.

For det andre:

Om man skulle ordne disse tre, tro, Skrift og Kristus i et hierarki kan det ikke være tvil om at det er Kristus som står øverst. Alt står og faller med Kristus, den Kristus vi kjenner fra Skriftene (Det gamle og Det nye testamente) og den Kristus som gir oss rettferdigheten ved troen. Det ransakende spørsmål til oss alle blir derfor det samme spørsmålet som Jesus stilte til disiplene da de kom til ham og fortalte hva folk i samtiden mente om ham. Jesus spurte dem, direkte: Men dere, hvem sier dere at jeg er? Det er dette spørsmålet vi fremfor alt må besvare, med Skriften som tolkningsnøkkel, på troens grunnvoll.

 

 

 

En kommentar om “Troen, Skriften og Kristus

  1. Kjære Eyvind Skeie. Tusen takk for din artikkel i Vårt Land i dag 7. Oktober og for den som sto for et par uker siden: Frelsens kostnad. Vi trenger klar tale om hva den kristne tro er og jeg tror du har en stemme som kan formidle dette. Jeg bor i Sandefjord; er god venn med Solbjørg Thorsen Tveit. ( og Per da han levde). Jeg fikk av deg salmeboken din en gang for mange år siden. Du var i Sandefjord kirke. Salme og sangtekstene dine har stor betydning for meg i mitt trosliv. Her en dag ble»jeg gjemte mine tårer» en sang å gjemme seg i . Takk for din tydelige tale. Vennlig hilsen Berit Wilhelmsen Degnes, Sandefjord

Det er stengt for kommentarer.