I tiden før tiden

Blant de poetiske refleksjonene i «Jesu syv fødsler» finnes det noen ord som inneholder det vi kan kalle for en negativ teologi, eller apofatisk teologi. Det er en teologi som benytter seg av språkets motsetninger. Den prøver å formulere noe om Gud ved å la være å si noe om Gud. Det skjer ved å tømme språket fremfor å fylle det. Det er en teologi i slekt med det mystikerne og ørkenboerne nærmet seg, en forsakelsens og negasjonens teologi som vibrerer mellom tomhet og fylde, mening og meningsløshet. Herved noen ord i slekt med slike:

 

I min første fødsel hadde jeg ingen mor.

Min kropp var født av lys og uten navle.

I min første fødsel var jeg i det dunkle.

Jeg husker bare fjerne stemmer

-var det englene som mumlet-

og vind som rusket i eldgamle trær.

Jeg var et barn den gangen,

født til en stor uskyld

og uten evne til å fatte at den

ikke skulle vare for bestandig.

Hvordan skulle jeg vite det,

for verden var ennå ikke blitt til

og heller ikke stjernestøv var skapt,

det menneskene deler

med alt som er av jord.

I min første fødsel kom jeg til

det ikke-skapte.

Ikke-mørke var det der,

og ikke-toner, ikke-ord,

ikke-former, ikke-farger,

ja, ikke var

mitt fødselselement

før jeg ble løftet inn i klangen

da Røsten sa: Bli lys.