Gudstjeneste med og uten nattverd

Kristus, tresnitt av Terje Grøstad, fra bokverket «Vann av klippen»

Det hendte seg i nabolandet sist søndag at jeg var på gudstjeneste uten nattverd.

Under gudstjenesten tenkte på når jeg sist hadde vært på en gudstjeneste uten nattverd i Norge. Det kunne jeg ikke huske, men det er nok ganske mange år siden.

Så lot jeg mitt lutherske prestehode spinne videre. Jeg tenkte på at Ordet er det viktigste nådemiddel i den kirkelige tradisjon jeg tilhører. Det er ikke en helt umulig tanke å si at Ordet, Guds Ord forkynt med ånd og kraft fra kirkens prekestol (!), er det overordnede nådemiddel i den lutherske kirketradisjonen.

Mine tanker spant videre og begynte å dreie som om prekenens viktige funksjon i en luthersk kirke, og hvordan prekener nå for tiden har en tendens til å bli kortere og kortere og mer og mer begynner på ligne på religiøse kåserier. Prestene stiger ikke lenger opp på sine prekestoler søndag formiddag for å gi Ordets nådemiddel den plass og autoritet som det fortjener. Prester blander seg heller med menigheten og småprater nede på gulvet. Ja, ja. Dette er karikert, men dog ikke uten en viss sannhet. Et nytt rollehefte er i ferd med oppstå, presten går fra å være forkynner til å bli dialogpartner eller en slags samtaleleder.

Jeg funderte videre. Hvorfor har vi ikke lenger gudstjenester med preken, men uten nattverd? Er det kanskje fordi vi er i ferd med å utvikle en form for magisk nattverdforståelse? Eller er det et resultat av ønsket om å demokratisere nattverden ved å bygge ned den selvfordømmelse som overivrige prester i forlengelsen av den johnsonske prestevekkelse for over hundre år siden etterlot seg i den norske folkesjelen?

Er det derfor vi har erstattet den ærbødige kneling ved alteret med at vi står i kø mens vi napper til oss et brød som vi senere dypper i vinen? Jeg vet ikke, og karikerer kanskje også her.

Men likevel: burde vi ikke hatt noen gudstjenester uten nattverd, hvor det ble servert sunne teologiske grovbrød fra kirkens prekestoler og hvor vi prester ikke kunne gjemme oss i sakramentale ritualer knyttet til dåp og nattverd, noe som uvegerlig må krympe prekenen til et minimum. Hadde det ikke vært bra om vi fikk et press på oss til å stå på prekestolen i tyve minutter og forkynne Ordet klart og rent?

For øvrig lærte Martin Luther oss at det egentlige offer i messen (eller gudstjenesten) ikke er messofferet som den innviede prest utfører ved alteret, men takkofferet som alle de gjennom dåpen ordinerte prester utfører i menighetens lovsang.

Med andre ord: Den vibrerende aksen i den lutherske gudstjeneste befinner seg i spennet mellom forkynnelsen av evangeliet (les: prekenen) og menighetens svar på evangeliet gjennom lovsangen. Har man disse to elementene i funksjonell avhengighet, har man det man trenger for å feire gudstjeneste uten nattverd. Det var det.