Bisperolle og religionspolitikk

Biskop Atle Sommerfeldt i Borg bispedømme har, som biskop, uttalt at han ikke ønsker at Stortinget skal fatte et politisk vedtak som gjør skolegudstjenester obligatoriske, slik KrF vil forsøke å få politisk gjennomslag for. Samtidig sier Sommerfeldt veldig klart at han ønsker at skolegudstjenester skal finne sted, og at dette vil man kunne ordne lokalt. Slik man kan forstå biskop Sommerfeldt, er dermed et stortingsvedtak verken ønskelig eller nødvendig.

Jeg har noen refleksjoner om dette:

For mange mennesker kan det være vanskelig å forstå at biskopen mener to forskjellige ting om skolegudstjenester. Han sier ja til skolegudstjenester lokalt, men nei til skolegudstjenester som obligatoriske i lovverket.

For å forstå dette, må jeg for min del tenke langs to linjer:

Som biskop sier Sommerfeldt selvfølgelig ja til skolegudstjenester lokalt. Det skulle også bare mangle om en biskop, som er kalt til å stå på evangeliets side, ikke skulle si ja til at barn og unge får et møte med det kristne budskap i forbindelse med julehøytiden.

Når biskop Sommerfeldt samtidig sier nei til et politisk vedtak om obligatoriske skolegudstjenester, trer han inn i rollen som religionspolitiker. Han sier noe om hvordan han mener at Staten, gjennom politiske prosesser, skal ordne religionspolitikken under mange av de hensyn som en stat må ta. I sitt valg som religionspolitiker kommer han da i motsetning til det partiet i Norge (KrF) som har kristen tro og tradisjon aller høyest på sin agenda. Dette vil en del mennesker finne påfallende og merkelig. For å forstå det, må man skille mellom biskopen og religionspolitikeren Sommerfeldt.

Spørsmålet melder seg:

Er det viktig, nødvendig og klokt for en biskop å tre frem som religionspolitiker på denne måten, ikke minst sett i lys av den nyordning som har funnet sted mellom kirke og stat? Bør våre biskoper, etter dette, vurdere enda en gang hvilken politisk rolle det er fornuftig at de spiller i samfunnet? Skal deres politiske, in casu religionspolitiske, rolle maksimeres eller minimeres?

For min del tenker jeg slik:

Biskopene bør ikke legge seg bort i daglige, politiske spørsmål. Disse bør overgis helt og holdent til politikerne. I denne sammenheng er biskopene vanlige norske borgere, som ytrer seg gjennom stemmeseddelen og som privatpersoner ellers. På grunn av sin sterke offentlige rolle bør de minimere sine uttalelser om daglige, politiske spørsmål.

Samtidig må biskopene aboslutt tre frem i en politisk rolle når de har det vi kan kalle for et profetisk mandat. Hva det er, trenger både de og vi å tenke over.

For min del mener jeg at spørsmålet om obligatoriske skolegudstjenester er et religionspolitisk hverdagsspørsmål. Det bør avgjøres på den politiske arena, slik at KrF og andre politiske partier kan stå frem med sine mål og meninger i en åpen politisk prosess, uten kirkelig innblanding.

Så kan kirken, både gjennom sine biskoper og i det lokale samfunn, invitere til (jule)gudstjenester så lenge det fortsatt er lov å holde åpne gudstjenester i Norge. Om det en gang i fremtiden skulle bli forbudt å innby barn og unge til gudstjeneste, kan biskopene ta den profetiske røsten frem, til forsvar for gudstjenester i religionsfrihetens navn.

Et biskoppelig svar på spørsmålet om en lov om obligatoriske skolegudstjenester kunne være dette:

”Kirken vil alltid feire gudstjeneste, til alle tider og under alle forhold. Kirken vil fremdeles innby barn og unge, alene og i grupper, til gudstjeneste. Vi ønsker at flest mulig skal høre evangeliets ord. Spørsmålet om gudstjenester skal være lovfestet obligatoriske eller ikke, er en del av religionspolitkken i Norge. Det er noe våre politikere må ta seg av.”

Om jeg hadde vært biskop, som jeg heldigvis verken er eller kommer til å bli, ville jeg kanskje ha lagt til følgende:

”Som biskop er jeg opptatt av å støtte og oppmuntre alle som vil gi troens ord videre til den neste generasjonen, slik det også skjer i skolegudstjenestene. Det er mitt viktigste oppdrag. Samtidig advarer jeg mot alle former for tvang i religionen, og det gjelder for alle trosformer og religioner. Et menneske skal kunne oppleve seg som fritt og verdsatt uansett trospraksis og religiøs tilhørighet. Dette må politikerne ta hensyn til når religionspolitikken utformes. Som et menneske i dette samfunnet ønsker jeg åpenhet og toleranse.”

Jeg vet ikke om dette bringer vår felles holdning noe videre. Men biskop Atle Sommerfeldt fikk meg til å tenke disse tankene. Så får både han og vi andre tenke videre, så langt og lenge vi kan!