Å se det usynlige

Ved slutten av kirkeåret, i november måned, en tid hvor mange tider samles. I en av kirkeårets tekster ser vi, sammen med apostelen Johannes på Patmos, en stor skare av alle nasjoner og stammer, folk og tungemål. De står foran tronen og Lammet. Hvor denne tronen befinner seg, det kan vi ikke vite. En slik trone har ingen naturlig plass i vårt moderne verdensbilde, slik den hadde det i middelalderen.

Ortodoks kristendom bruker begrepet det uskapte lyset om det ukjente lys som var til før Gud skapte det lys vi kjenner. Kanskje kan vi kalle det for universets urlys, fordi det var til før sol, måne og stjerner, hvis vi skal følge den bibelske skapelsesfortelling. Det uskapte lyset var en del av Guds hemmelige vesen også før tiden ble skapt. Det befinner seg på et sted hinsides alle våre forestillinger om lys og mørke. Det er ikke engang sikkert at det er et sted i vår forstand av ordet sted.

For oss, som lever med vår begrensede tidshorisont og perspektiv, gir visjonen til Johannes en anelse av det guddommelige miljøet som vi skal møte ved tidens ende, bak dødens trange port. Det er et miljø med høye stemmer og lovsang, hvite kapper, glede, jubel, tilbedelse og opphøyelse av den guddommen som Jesus viste oss, den Gud som gav oss Lammet, Frelseren, vår Forsoner og Forløser.

Johannes er et menneske som står ved tidens yttergrense og skuer inn i et land som han ennå ikke har besøkt, et land som finnes bak den store trengsel, bak sorgen, bak synden, bak tårer og død. Der finnes de som har vasket sine kapper og gjort dem hvite i Lammets blod. Der finnes Lammet, som skal være gjeter for dem og vise vei til kilder med livets vann. Der finnes også øyne som ser med ny og større klarhet, fordi Gud har tørket bort hver tåre fra disse øynene. De skal ikke lenger med tårevåt lengsel stirre mot den uløselige gåten. De skal se Gud og være sett av Gud.

Dette fører oss frem till kristendommens radikale nyfortolkning av hva det er å dø. Å dø er ikke å falle ut av tiden. Å dø er ikke å forsvinne inn i den kosmiske kulden. Å dø er å se Gud.

Vi har lov til å tenke om våre døde at de ser Gud. Men vi har også lov til å tenke om våre døde at de er sett av Gud. Relasjonen i det å se og være sett er det grunnleggende i det vi nettopp kalte kristendommens radikale nyfortolkning av hva det er å dø.

Som kristen er jeg utfordret til å ta dette perspektivet inn over meg. Jeg skal ikke bare delta i tidens mer eller mindre opplyste samtaler og debatter om hva det er å dø og hva som kan møte mennesket etter døden. Som kristen bærer jeg på den radikale nyfortolkningen av døden. Jeg tror at jeg skal se Gud når jeg dør, slik jeg også i dag er sett av Gud i Jesus Kristus.

Men jeg tror også at Gud skal se meg når jeg dør, slik jeg også i dag er sett av Gud i Jesus Kristus. Dermed smelter disse to linjene i mitt liv sammen. Jeg er hos Gud i dag. Jeg er hos Gud i morgen. Jeg er hos Gud når jeg lever. Jeg er hos Gud når jeg dør.

Ingen har vel sagt det på en bedre måte enn apostelen Paulus ved slutten av Romerbrevets åttende kapittel: For jeg er viss på et verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller dype, eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.