Sorgen i naturen

Der lå en sorg i naturen

som over et tempels grus

 Det er Magnus Brostrup Landstad som taler om sorgen i naturen på denne måten i diktet  ”Et sognebud” (sitert etter hukommelsen).

Med disse ordene skriver salmedikteren Landstad seg inn i romantikkens livsfølelse. Den sorgfulle lengsel som fornemmes i naturen er en viktig del av romantikkens grunnstemning. Det forfalne tempelbygget, som naturen er i ferd med å ta tilbake, er en del av den bildeverden som vi finner i mye av den romantiske kunsten. Det er ikke bare naturen som bærer i seg en lengsel etter en opprinnelighet som har gått tapt. Også mennesket i kulturen fornemmer den samme lengselen. Tempelbygget, som uttrykk for menneskets enestående evne til å holde tilværelsen sammen på en meningsfull måte, ligger i grus. Enheten finnes kun i erindringen om det som en gang var.

Det går an å spørre seg om vi kan finne noe av den romantiske livsfølelsen i vår senmoderne opplevelse av natur og kultur.

Begrepet sorg i naturen er absolutt gjenkjennelig. Forfatteren Harry Martinson skrev i et av sine siste dikt om hvordan naturen var i ferd med å bli sorgebarnet för oss alla. Med dette forsøkte han å si noe om det ødeleggende misforholdet som hadde oppstått mellom mennesket og naturen. I noen av diktene fra denne perioden opplever han naturen som besjelet av den sorgen vi mennesker har påført den gjennom våre handlinger.

I forlengelsen av denne pessimismen ligger også tanken på at naturen vil hevne seg på menneskene ved å erobre noe av det tapte tilbake, for eksempel ved ikke lenger å gi oss mennesker det vi trenger for vårt livsopphold i verden eller ved å gjøre opprør mot vårt teknologiske fremskritt og forvandle det til et tempels grus. Slik kan noe av den romantiske grunnfølelsen kaste et lys over vårt eget forhold til naturen og kulturen.

Men romantikken sier også noe om enhet og mening, midt i alt som er splittet og delt. Det er en enhet som kanskje først og fremst må beskrives som intuitiv, estetisk og emosjonell, en opplevd enhet fremfor en empirisk enhet.

Dette formen for opplevd enhet kan også ha noe å gjøre med forståelse av tilværelsen i senmoderniteten. Vi lever avgjort i en tid hvor dekonstruksjon og splittelse er viktige kjennetegn, enten vi tenker på mennesket i kulturen eller naturen. Langt på vei innebærer senmoderniteten at vi har akseptert splittelsen og dekonstruksjonen. Vi ser, for eksempel, ikke lenger for oss at det førmoderne enhetssamfunnet igjen skal kunne oppstå, verken religiøst eller sosialt. Men likevel har vi en eller annen tanke, ide eller følelse om at verden likevel henger sammen.

Noen ganger melder dette seg for oss som en opplevd enhet, enten det skjer i vårt møte med naturen eller i det menneskelige fellesskapet. Denne opplevde enheten kommer til oss på det emosjonelle, og gjerne estetiske, plan. Vi erfarer at verden er en, at menneskeheten er en og at det fremdeles er mulig å se denne enheten manifestert på en ytre måte. Det gir oss håp.

Det er stor avstand mellom den romantiske livsfølelsen på 1800-tallet og erfaringen av opplevd enhet hos oss som lever i dag. Det er likevel noe felles her, og det kan vi gjerne bruke litt tid på å tenke over! Det finnes også noen spennende veier fra dette og inn i den teologiske refleksjonen. Det er et lerret som vi får spenne opp en annen gang!

Hilsen Eyvind