Jesu syv fødsler

 

På Maria Budskapsdag i 2001 holdt jeg preken i NRK. Under arbeidet med denne prekenen fikk jeg en overbevisning om at jeg skulle tale over «Jesu syv fødsler». Det skjedde, og jeg fikk mange henvendelser om denne prekenen i etterkant. Senere skrev jeg boken «Jesu syv fødsler». Fremdeles kommer mennesker bort til meg og takker for denne boken. Den ble skrevet i en slags kreativ beruselse. Når jeg ser i den nå, er den både kjent og fremmed for med som har skrevet disse ordene. I dette onsdagsbrevet, før første søndag i advent, legger jeg ut denne prekenen, så kan dere som vil lese og tenke videre på egen hånd.

Maria Budskapsdag 2001, Trefoldighetskirken i Oslo, sendt i NRK

I dagens prekentekst vibrerer det som er hovedmotivet i kristendommen og som skiller den fra mange andre religioner, det vi kaller inkarnasjonen. Den handler om hvordan det guddommelige når det menneskelige og det menneskelige berører det som er guddommelig.

Inkarnasjon er ingen ut-av-kroppen opplevelse. Inkarnasjon er snarere en inn-i-kroppen opplevelse. Det handler i dag ikke om en guddommelig sjels vei ut av kroppen, men om Den evige Guds vei inn i en kvinnes jordiske kropp, hvor et usett foster blir kalt Guds Sønn. Dette ennå usette foster skal vi feire om ni måneder, når det er jul.

Jeg vil i dag utfordre meg selv og dere ved å tale -ikke bare om den ene fødsel i stallen- men om i alt syv fødsler, som alle handler om innganger og utganger i forholdet mellom menneske og Gud. Jeg vil utfordre deres og mine tankeforestillinger, vår tro og våre følelser, religiøsitet og fantasi.

Noen stusser når de hører presten tale om Jesus og syv fødsler. Ble han ikke født bare en gang, i stallen? Gi meg dog litt over ti minutter  av deres oppmerksomhet før dere avviser det hele. På disse minutter skal jeg prøve å uttrykke det som er mitt budskap, slik at dere kan tenke videre selv. Under det jeg har å si finnes dette dirrende spørsmål:

Hvem er Jesus Kristus? Hva kan den kristne tro og tradisjon gi til oss som lever i denne religiøse samtid? Hva er den spesielle utfordring som den kristne tro har å komme med på tidens store religiøse torg?

La oss da begynne med Jesu første fødsel.

Jesu første fødsel er ikke hans fødsel i stallen i Betlehem. Jesu første fødsel finner sted i en tidsalder som ingen av oss kjenner, før verden ble skapt. Det er en del av den kristne bekjennelse at Jesus er Guds sønn fra evighet av, Gud av Gud, lys av lys, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen, slik den nikenske trosbekjennelse uttrykker det..

Mitt budskap er at det finnes en himmelsk advent, en advent gjennom årmillionene,  en guddommelig lengsel som er eldre enn lyset, en evig Sønn hos en himmelsk Far, et barn som en gang lekte mellom engler. Og det finnes et punkt i denne tidløse tid da Sønnen sa: ”Ja, jeg er villig til å lide. Jeg setter min sjel i pant for menneskene og for jordens liv.”

Om Jesu inngang i tiden har jeg brukt ordet inkarnasjon. Det er et uvanlig ord og ingen vanlig religiøs forestilling. Den utbredte religiøse forestilling handler i dag ikke om inkarnasjon, men om reinkarnasjon. Også denne forestilling angår tid og tider som ligger forut for den tid og de tider som er nå. Det er en søking etter eksistens før eksistensen. Jeg vil utfordre all som er opptatt av reinkarnasjon og sjelevandring, av de tider som er før tiden, til å fordype seg i og innvie seg til Jesu første fødsel.

Mysteriet i Jesu første fødsel er like meningsbærende og kraftfullt som tankene omkring sjelevandring og reinkarnasjon. Den kristne tro ikke så endimensjonal at den kun  regner med den tidsalder og den tilværelsesform som vi nå er til i. Det antydes et dypt mysterium om tiden før tiden når den kristne kirke bekjenner sin tro på Jesus første fødsel en gang før tiden, i det guddommelige miljø.

Jesu andre fødsel er hans fødsel i stallen. Det er den fødsel vi særlig feirer på Maria Budskapsdag. I budskapet til Maria sier engelen at barnet som blir født skal være hellig og kalles Guds Sønn.

I vår tid finnes det en stor lengsel mot det hellige. Vi søker de hellige steder, de hellige tider, de hellige fester. Menneskene dyrker pilegrimstanken og trer med åpne sinn inn i de store tempelrom, enten det er under middelalderkirkenes hvelv, langs  hellige elver i India, på høye fjell i Himlaya, eller ved den svarte sten i Mekka. Min utfordring er denne:

Du som søker det hellige i verden, utfordres til å vende deg mot det innerste, skjulte tempel der fosteret svever i en kvinnes liv. Det var i dette tempel Sønnen valgte å tre inn, til sin annen fødsel. Slik æret han en kvinne som sin mor og utvalgte alle oss som går den samme vei fra fostertid til grav: vi er hans brødre og søstre, av jord,  på jorden. Det hellige som finnes i verden er Kristus. Kristus i Marias liv. Kristus i krybben. Kristus underveis mot Jerusalem. Kristus på korset. Kristus i graven.

Og da er jeg fremme ved Jesu tredje fødsel.

Det finnes et sted i Salmenes Bok hvor morslivet sammenlignes med jordens dyp. Det er som om de to bilder flyter sammen: Bildet av fosteret som sakte dannes og trer frem i dypet. og bildet av den døde kropp i jorden, mens den like sakte vender tilbake til den jord som den ble tatt av. Ut fra dette springer et nytt og grensesprenge bilde: slik mennesket en gang blir født og forløst fra morslivet, slik skal det samme mennesket en gang til bli født og forløst av av jordens dyp, fra gravens mørke. Jesu tredje fødsel er hans oppstandelse på den tredje dag.

Den kropp som svikter meg når sykdom rammer, den kropp som skal bli til intet i graven, den kroppen er elsket av Gud. Den er en del av hans skaperverk, en del av det Jesus Kristus valgte å tre frem i, da han ble et menneske, unnfanget ved Den Hellige Ånd, født av jomfru Maria. Du som sliter med depresjoner og fortvilelse, med sykdom eller sorg, du skal innvie deg til Jesu tredje fødsel. Du skal tenke på at Guds egen Sønn ble lagt i graven, og at han stod opp med sitt legeme  på den tredje dag. Innvielsen til Jesu tredje fødsel, fra gravens dyp, skal være ditt feste og ditt håp.

Men selv om jeg har troen på oppstandelsen, kan min tanke likevel forville seg når jeg tenker på de ukjente verdener som venter bak døden. Og for dem som fornemmer og finner trøst i tanken på det uendelige kretsløp og de utallige inkarnasjoner, kan tanken på Jesu legemlige oppstandelse synes kraftløs og svak.

Da er vi fremme ved Jesu fjerde fødsel. Det er Jesu himmelfart, hans befrielse fra jordens evige kretsløp og ferden hjem til Faderens høyre hånd. Jesus Kristus har brutt ut av det kosmiske kretsløp og er nå hos Gud. Men den Guds Sønn som vendte tilbake i sitt utspring i den fjerde fødsel, er en annen enn den Sønn som dro ut i den første fødsel. Hans jordiske legeme er med ham. Men Frelserens kropp er ikke lenger en drakt av støv og jord. Hans jordiske legeme er nå forenet med det himmelske lys, det er forløst og forvandlet, til et nytt skaperverk.

Det er som seeren Johannes vitner om i sin store visjon på Patmos: Hans hode og hår er hvitt som hvit utt eller som sne, og øynene som flammende ild, føttene er som bronse, glødet i en ovn, og røsten lyder som bruset av veldige vannmasser. Ansiktet er som solen, når den skinner i all sin kraft. Jeg vil utfordre dere som tenker og fornemmer at reinkarnasjon, den uendelige rekke av gjenfødelser, er den mest sannsynlige løsning på tilværelsens gåte. Jeg vil utfordre dere til å innvie dere til mysteriet i Jesu fjerde fødsel.

Det er en som har gått ut av kreftsløpet, ikke som Buddha ved å få dets kraft til å opphøre, men som Kristus, ved å bryte seg ut av det gjennom død og oppstandelse og siden ved å sette seg ved Maktens side i det høye. Dette er de fire fødsler som knytter seg til Jesus jordiske liv, hans inngang og hans utgang.

Den femte fødsel handler om kirkens mysterium. Om hvordan Jesu kropp på skjult og hemmelig vis er til stede blant og mellom de troende i verden. Mange opplever at kirken er blitt en slags samfunnspolitisk insitusjon med ordninger og makt som stenger mennesker ute. Men et eller annet sted bak dette finnes Jesu kongedømme, en hemmelig verden som har duft og smak av paradis og hvor skyldens og dødens krefter er beseiret.

Jesu sjette fødsel ble innstiftet da han løftet vin og brød og sa ”Dette er min kropp, dette er mitt legeme.” Han talte sitt mektige ord og forvandlet måltidet til en hellig handing, et sakrament, en feiring av hans usynlige nærvær i brød og vin. Så sier han: gjør dette til min ihukommelse. Å gjøre dette, tro på hans Ord, dele brød og vin, ta del i den hellige nattverd slik Jesus sier, det er å innvie seg til den sjette fødsel..

Jeg er fremme ved den syvende fødsel og juleklokker ringer.

Men nå feirer jeg ikke det som skjedde i stallen. Jeg innbys til å feire hans fødsel i mitt eget hjerte. Min fortelling om Jesu syv fødsler handler egentlig om den lange kjærlighetsvei som  Guds Sønn har gått for å bringe himmelen til jorden og åpne paradisets stengte bort.

Hvor ender denne veien? Akkurat i dag er det riktig å si det slik: den ender hos deg og meg. Mitt og ditt hjerte, det er stallen hvor han fødes, det tempel hvor han har sin trone. Der begynner alt. Og det som slik har begynt, skal aldri ende.

Ære være Faderen og sønnen og Den Helllige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

© Eyvind Skeie