Å gi troen videre

Det skal ha skjedd en endring i foreldres rolle når det gjelder trospåvirkning av barn, fra bastante svar til åpen undring. Denne endringen samsvarer ganske godt med det som også kommer frem i småbarnspedagogikken hvor den voksne i større grad blir forstått som barnets medvandrer. At den voksne blir forstått som medvandrer har også å gjøre med et mer avklaret syn på barnet som subjekt, også etisk og religiøst. I pedagogisk sammenheng og faktisk også i lovverket kan vi samle denne barnets nye status under overskriften barnets medvirkning. Barnets medvirkning har et dypt alvorlig innhold som grunnleggende nettopp handler om at barnet er et eget subjekt med sin egen aura av rettigheter og respekt.

Men dette medfører selvfølgelig ikke at den voksne blir fratatt sitt ansvar når det gjelder barnets modning, som vi i et tidligere regime ville kalle oppdragelse. Det er fremdeles et ansvar for foreldrene å skape et miljø for barnets modning og vekst, også på det religiøse området. Den voksne kan aldri frita seg selv fra dette ansvaret. Spørsmålet blir hvordan et slikt ansvar best kan utfolde seg også med hensyn til barnets religiøse modning og innenfor den religiøse tradisjon som foreldrene kjenner som sin egen.

Dette retter ikke bare søkelyset mot foreldrenes religiøse tankeverden, men mot hele det livsmiljø som barnet vokser opp og modnes i. Det blir snakk om foreldrenes religiøse praksis og barnets livsmiljø i mange dimensjoner.

For noen år siden skrev jeg denne lille boken ”Mellom undring og tro”, med undertittelen ”Barnets vekst og modning”. I denne boken forsøkte jeg å si noe meningsfullt om foreldreansvaret med basis i de syv religiøse dimensjonene som Ninian Smart (1927-2001) har beskrevet. Disse dimensjonene gjenga jeg i boken på denne måten:

Gjentakelsen (Ritualet)

Opplevelsen (Erfaringen)

Fortellingen (Den mytologiske)

Tanken (Den læremessige og begrepsmessige)

Handlingen (Den etiske, konsekvensen)

Fellesskapet (Den sosiale eller institusjonelle)

Hellig tid og sted (Den materielle, estetiske, objekter, bygg og så videre)

Barnets religiøse jeg må bli stimulert i alle disse dimensjonene, og på forskjellig vis på ulike modenhetstrinn. Dette burde foreldre ha mye mer kunnskap om. Kirkens trosopplærene burde mer frimodig undervise foreldrene og andre voksenpersoner om disse dimensjonene og gi dem frimodighet til å skape et miljø som stimulerer barnet bredt. Det går også an å kombinere flere av dimensjonene, for eksempel ved å lage små ritualer, tenne lys, holde hender, være stille, lytte til fortellingene, be, snakke om konsekvenser og så videre.

Dimensjonene tilhører det felles menneskelige. Nå trenger vi en høyere bevissthet omkring hvordan de kan fylles med kristen tro og tradisjon. Da er det ikke nok med åpen undring. Foreldrene må få hjelp til å fylle hele det formatet som de syv dimensjonene representerer med kristen tro og tradisjon, samtidig som respekten for barnet som subjekt opprettholdes tydelig og klart. Men er det mulig å skape et slikt åndelig vekstmiljø for barnet? Svaret er ja.