Ansiktet til en engel

Tresnitt av Terje Grøstad, fra «Vann av klippen», bokverk av Terje Grøstad og Eyvind Skeie

Teksten er fra prekenutkast til Stefanusdagen i Tekstverkstedet.

Det er tid for å se seg i speilet, rette blikket mot oss selv. Hva ser vi?

De som så ansiktet til Stefanus måtte sammenligne dette ansiktet med ansiktet til en engel.

Vi kjenner ikke ansiktstrekkene til den unge Stefanus. Sannsynligvis så han ut som en hvilken som helst ung mann på denne tiden i den jødiske befolkningen. Men det var noe annet der i tillegg, noe som kom innenfra. Dette som kom innenfra hadde noe med besluttsomhet og hengivelse å gjøre. Stefanus stod for noe som var så viktig at han var villig til å ofre livet for det. Vi vet hva det var, troen på den oppstandne Jesus Kristus. Denne troen gjorde Stefanus lysende. Hans dødelige kropp var fylt av et håp som døden ikke kunne utslokke.

Alle vi som bekjenner troen på Jesus Kristus har tilgang på dette samme håpet.

Vi kan ikke forlange av oss selv at vi skal begynne å lyse på den samme måten som Stefanus gjorde i prøvens stund. Men vi kan be om at noe må begynne å skje med oss, at troen må få større plass i livet vårt, at Jesus Kristus, den korsfestede og oppstandne må flytte inn i kroppen vår, i sinn og hjerte, med sin nåde og sitt lys.

Når vi ser oss selv i speilet, ser vi et menneske, skapt i Guds bilde.

Men vi ser også noe mer: Vi ser noe av grunnen til at vi feirer jul. Vi ser inkarnasjonens hensikt, at Gud ble menneske for at det guddommelige lyset skulle finnes her i verden, i og mellom menneskene, med sin underfulle kraft.

Det er mange grunner til å tenke negativt om fremtiden for kirken og for kristenheten i verden, fra konsekvensen av forfølgelser og angrep til trusselen fra moderne materialisme, skepsis, latterliggjøring og vantro. Av og til spør vi oss selv og hverandre om hvordan det skal gå. Når passerer vi et punkt hvor under halvparten av den norske befolkning ikke lenger er medlem av en kristen menighet og kirke? Når vil en annen religion ha flere aktive tilhengere enn kristendommen? Hvor mange mennesker vil være preget av likegyldighet eller aktiv motstand mot religion i sin alminnelighet og kristendom i særdeleshet? Og hvordan vil det se ut på verdensbasis om noen år? Vil Europa være helt avkristnet? Hva vil fylle det religiøse tomrommet, islam eller den gudløse materialismen?

Vi har god grunn til å kjenne oss engstelige og maktesløse hvis vi følger disse tankene i deres konsekvenser. Hva kan vi gjøre for at fremtiden skal se annerledes ut?

Vi kan ikke gjøre annet enn å holde fast ved det som er vårt kall og vår bestemmelse. Det er å heve troens lys i verden. Vi er kalt til å følge Jesus, han som sender oss ut som sauer blant ulver.

I mange år har vi i Norge kunnet leve i det vi kan kalle for en kristen enhetskultur. Det har vært en bred, felles enighet om at kristen tro og tradisjon skulle prege samfunnslivet i hjem, skole og ellers i det offentlige rommet. Den tiden synes nå å gå mot slutten. Vi kan se for oss at det vil bli vanskeligere å bekjenne kristen tro i fremtiden.

Men troens lys skal fremdeles skinne. Det skal fremdeles være mennesker som følger Jesus. Det skal være mennesker som står oppreist og møter sine medmennesker med håp, tro og kjærlighet. Det skal fremdeles være noen som viser menneskene i kulturen at det går an å møte den vanskelige virkeligheten med noe som ligner ansiktet til en engel.

Kanskje dette skal være vår bønn i denne julehøytiden, fra Stefanusdagen og et stykke inn i det nye året. La oss be om å bli fylt av Jesu nærvær på en slik måte at vi får ansiktet til en engel.

 

Eyvind
Eyvind Skeie, forfatter, salmedikter, teolog, kulturarbeider, prosjektutvikler