Korsets kraft

Fra Anafora, Egypt

Disse siste dagene har jeg tenkt en del på korset. Har det lenger noen plass i kirkens forkynnelse og i vår kristne tro og praksis? Jeg merker meg at Marcus Borg i sin bok (Gjenoppdag kristendommen) mener at den tradisjonelle måten å se Jesu død og soning på forvrenger hva kristendommen handler om. Jeg har også lagt merke til den store forlegenhet som hersker på dette området. Det er faktisk nesten ingen som snakker om korset lenger, og om Jesu blod som en soning for våre og verdens synder.

Jeg kjenner det hos meg selv også. Det er vanskelig å snakke om dette, enda mer utfordrende å forkynne det som et befriende budskap.

Så leser jeg et brev fra apostelens Paulus, opprinnelig skrevet til menigheten i Korint. Han skriver at han er utsendt av Kristus for å forkynne evangeliet, og det ikke med talekunst og visdom, så Kristi kors ikke skal miste sin kraft. Jeg tenker at jeg må bruke mye tid på dette, å meditere over ordene fra Paulus om at Kristi kors ikke skal miste sin kraft. Jeg spør meg om det var dette vi skulle bruke tid på, fremfor å lete etter alle mulige og umulige måter ved hvilke vi vil bevise kristendommens ekthet og troens gyldighet i verden.

Til menigheten i Korint sier Paulus at han ikke kom med fremragende talekunst eller visdom. Det var ikke slik han ville forkynne Guds mysterium. Han hadde nemlig bestemt seg for at han ikke ville vite av noe annet blant dem enn Jesus Kristus og ham korsfestet.

Dette gjorde ikke apostelen til en kraftfull forkynner med overtalende evner. Tvert om beskriver han seg selv som svak, redd og skjelvende. Han forkynte ikke sitt budskap med overtalende visdomsord, men med Ånd og kraft som bevis. Det skjedde fordi deres tro ikke skulle bygge på menneskelig visdom, men på Guds kraft.

Det er min klare oppfatning at Paulus har noe å si oss i dag, enten vi er salmediktere, liturger, forkynnere, teologer eller studenter. Det er en kjerne vi må finne, ellers vil hele vårt kristne trosprosjekt smuldre opp og vår frimodighet gå til grunne. Det vi må finne, er korsets kraft. For jøder søker tegn, skriver Paulus, og grekere søker visdom, men vi forkynner en korsfestet Kristus. Han er en snublestein for jøder og dårskap for hedninger, men for dem som er kalt, både jøder og grekere, er Kristus Guds kraft og Guds visdom.

Det er dette jeg har tenkt på de siste dagene, på Kristi kors og korsets kraft. I Romerbrevet har apostelen Paulus skrevet den setningen som skulle sende en stråle av lys inn i Martin Luthers plagede sinn: For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker.

Jeg tenker for meg selv at de som unnlater å fordype seg i korsets mysterium, de forvrenger kristendommen. De mister rett og slett Guds kraft, og blir avhengige av å stole på sin egen. Det blir bønner av slike tanker. Ja, kanskje er det vårt fremste kall i denne tiden å være stille og vente, mens vi ber og håper at kraften skal åpenbare seg, den kraft som er i Kristi kors, han som gav sitt blod for oss og bar oss hjem til vår opprinnelse i Gud.

 

Eyvind
Eyvind Skeie, forfatter, salmedikter, teolog, kulturarbeider, prosjektutvikler