Å miste språket

Onsdagsbrevet i dag må inneholde en tekst jeg har lagt ut her før, knyttet til den vonde erfaring som det er å være vitne til at et medmenneske, og kanskje en elsket person, mister sitt språk og sakte glir inn i en språkløs verden. I går snakket jeg litt om dette, og om annet, i Holmen kirke. Jeg leste disse ordene og lovet å legge dem ut på hjemmesiden, så de som vil kan laste dem ned. I går var jeg også på besøk hos min samarbeidspartner gjennom mange år, Sigvald Tveit. Han har kommet ganske langt på sin reise inn i det språkløse. Men i går hadde vi god kontakt, vi sang og samtalte, jeg med mitt hverdagsspråk og Sigvald med sin oppmerksomhet og sin korte bekreftelse. I går ringte vi også til noen av hans gamle venner, og det ble en god og ekte kommunikasjon, via telefonen. Da min egen far mistet deler av språket en tid før han døde, tenkte jeg dette: Kanskje var det slik at han mistet sitt  jordiske språk fordi han snart skulle lære seg det nye språket, det som tales blant dem som er hos Gud? Ja, slik kan det være. Vi mister våre jordiske bånd, vårt språk og våre bindinger. Ytre sett er det tragisk. Men det er også et element av håp og befrielse i det. Det er  en del av vår reise mot lyset og mot Gud.

Jeg satt visst her og tok en hvil

 Jeg satt visst her og tok en hvil, så våknet jeg og så ditt smil

i dette hus hvor våre liv er gjemt. Så hvitt og stort og tomt det er,

og du og jeg er sammen her, men navnet ditt har jeg dessverre glemt.

Det er så rart å kjenne på når dagen langsomt dør:

Jeg elsker deg fremdeles, slik som før.

 

Du viser meg et albumblad, så flott jeg er, så ung og glad,

men kan du si meg når og hvor det var? Var det vårt bryllup? Tenk at jeg

har glemt at jeg sa ja til deg, og at du sikkert også gav ditt svar.

Men du må ikke tvile på, om min erindring dør,

jeg elsker deg fremdeles, slik som før.

 

Hvor mange var vi i vårt hjem, det var vel fire eller fem,

og var jeg flink som ektemann og far? Ja, kan du si om våre små

er voksne og foreldre nå, og syntes de at jeg var snill og rar?

Du snur deg bort og gråter visst, som bak et dunkelt slør,

jeg elsker deg fremdeles, slik som før.

 

Lysets krets blir stadig mindre,

noen låser av mitt indre,

men i denne skumringstime

takker jeg for stort og smått,

alt du gav meg var så godt!

 

Det er en tåre på ditt kinn, du prøver visst å trenge inn

bak denne dis av glemsel i min sjel. Du rører sakte ved min arm.

Din hånd den kjennes lett og varm og for en liten stund er verden hel.

Så blir det tomt og hvitt igjen, jeg fryser og det snør,

men elsker deg fremdeles, slik som før.

© Eyvind Skeie 2011

 

Eyvind
Eyvind Skeie, forfatter, salmedikter, teolog, kulturarbeider, prosjektutvikler