Tekstarbeid i kirken

I forbindelse med feriebetont reise vil jeg ikke legge ut en refleksjon i form av onsdagsbrev på noen uker. Deler herved en litt mer omfattende refleksjon om tekstarbeid i kirken. Det er en redigert versjon jeg skrev til en journalist i forbindelse med et intervju for en tid siden. Refleksjonen har også som sin bakrunn  at jeg har skrevet nettbasert Tekstverkstedet i over tre år, med sikte på forkynnere og samtalegrupper som vil gå litt dypere inn i søndagens tekster (ligger i Appstore og på Google Play). Les gjerne dette og ta det med i deres egne refleksjoner!

Søndagens preken

Søndagens preken tjener mange formål. Den skal være menighetens viktigste kilde til kristen kunnskap, inspirasjon og fordypelse, samtidig som den også har en redaksjonell funksjon. Den er, i sitt vesen, offentlig. Fra prekestolen skal menneskene i kulturen og samfunnet kunne høre et budskap som formidler en kristen tro og livstolkning inn i vår egen situasjon og samtid.

Relevans som problem

En av kirkens store utfordringer og fristelser i dag handler om relevans, eller om hvordan kirken skal bli oppfattet som aktuell. I jakten på relevans og aktualitet skjer det ikke sjelden at prekenen forfaller til å bli en form for vennligsinnet kommentar til noe av det som skjer i tiden eller øyeblikket. Det er også en fare at preken begrunner kirkens relevans sosialt, politisk eller ut fra diverse mer eller mindre viktige ”formål”. Hører vi på morgenandakten i NRK, får vi mange eksempler på dette. Det er ytterst sjelden at Jesu navn nevnes. De fleste andakter er blitt redusert til hyggelige betraktninger om livet i sin alminnelighet eller små noveller fra livet.

Prekenens innhold

Det er også en tendens til at prekenen tømmes for innhold på andre måter. Det er grunn til å spørre om forkynnelsens og forkynnerens rolle i gudstjenesten. Mange prester (kanskje de fleste?) står ikke lenger på prekestolen, men har funnet seg en annen plass, hvor de sikkert selv mener at de kommer nærmere menigheten og får frem at presten ikke er så forskjellig fra alle andre. Det er grunn til å stille spørsmål ved denne nedtoning av prestens rolle som forkynner, eller som pastor og hyrde for flokken av troende og som en autoritativ røst i samtiden. Jeg ønsker at presten/forkynneren på nytt skal installere seg på prekestolen og søke etter budskapets tyngde i dagens profil og tekster.

Prekenens begrunnelse

Det er grunn til å spørre om hva som er prekenens begrunnelse og spiss. Dette kan neppe være noe annet enn Jesu ord i misjonsbefalingen og hans utsendelse av apostlene. Det er budskapet om Jesus Kristus som er kirkens grunn til å eksistere. For min del mener jeg da hele det bibelske budskapet om Jesus Kristus, og gjerne slik det også er fremstilt i den Nikenske trosbekjennelsen, fra hans opphav hos Faderen før alle tider, hans medvirkning i skapelsen, gjennom hans fødsel, liv, død, oppstandelse og himmelfart og frem til han kommer tilbake for å dømme levende og døde, før Gud skal bli alt i alle. På alle disse punktene av trosbekjennelsen ligger det store arsenaler av tanker og motiver, og disse avspeiles i kirkeårets tekster på forskjellige måter. Også prekenen må reflektere dette. Og denne refleksjonen krever at forkynnerne strever med bibeltekstene og prøver å hente ut av dem det som er denne aktuelle søndagens inntrengende budskap om Jesus Kristus.

En røst blant mange

I den postmoderne virkeligheten er kirkens røst en blant mange røster på det åpne livssynstorget. Det finnes mange religioner, tradisjoner og impulser som har stor innlevelse og dybde. Utfordringen for den kristne forkynneren er å kunne formulere den kristne tro med tilsvarende dybde, skarphet og hengivelse. Dette krever et grundig tekstarbeid av forkynnerne og en hengivelse, både til det som er overlevert gjennom århundrene og i den enkeltes åndelige liv.

Et ettergivende gudsbilde

Vi er alle redde for det vi kan kalle for den autoritære kristendommen og kirken. I en tid hvor kirken søker etter relevans og hvor vi ønsker å svare på menneskenes lengsler, er vi utsatt for en stor fare: Vi kan komme til å formidle et ettergivende gudsbilde. Det er forståelig at vi gjør dette, som en protest mot tidligere tiders autoritære gudsbilde. Mye kristen forkynnelse i dag kretser om mennesket i seg selv og om hvordan Jesus kommer som en venn og hjelper, trøster, forstår og kanskje også forløser oss mennesker. Men det Jesusbildet – eller den kristusvisjonen – som finnes i bibeltekstene har også mange andre sider.

Inkarnasjonens sentrale plass

Kjernen i det kristne budskap kan vi finne hos evangelisten Johannes. Han sier at ingen har noensinne sett Gud, men at Sønnen, som er i Faderens favn, har vist oss hvem Gud er. En kristen preken kan dermed ikke snakke om menneskets lengsel uten å kontrastere dette med forkynnelsen av Kristus, det vi kaller inkarnasjonen, at den eneste sikre vei til gudsforståelse og gudstro går om Jesus Kristus. Dette savnes ofte i forkynnelsen. Svært ofte blir preken en moralsk oppfordring og en kretsing omkring menneskelige erfaringer og relasjoner, men uten det befriende kristusperspektivet. Det er mange som kan si noe fornuftig om menneskelige relasjoner, om speiling og sårbarhet. Men det er bare kirken som kan si noe om det som kommer utenfra, åpenbaringen i Kristus.

Sammenhengen i Bibelen

Hver søndag har tre bibeltekster. Av og til lurer jeg på om vi teologer har fått med oss nok tolkningsforståelse til å se disse tre bibeltekstene i sammenheng. Vi trenger mer frimodighet på dette, slik at vi kan motarbeide tendensen til å rive bibelmaterialet fra hverandre i ulike forfattere og redaksjonelle profiler. For min del finner jeg hjelp til dette i kirkens lange tolkningshistorie, helt tilbake til oldkirken. Jeg er ingen fundamentalist i tradisjonell forstand, men mener likevel at Bibelen, Det gamle og Det nye testamente har en stemme. Under alle fortellinger, bønner, refleksjoner og metaforer befinner det seg en dirrende bevissthet om Jesus Kristus som løftets Sønn, Messias. Uten en slik forståelse blir det meningsløst å lese tre forskjellige bibeltekster i gudstjenesten. Dette prøver jeg å arbeide med på en kreativ måte. Det er utfordrende, men spennende. For meg virker det mye mer fornuftig å dykke inn i de bibelske skriftene enn å finne opp mange eksempler og forklaringer fra vår egen verden, med fare for at det blir både haltende og platt.

Bibelens verdensbilde(r)

Det er ikke til å komme fra at spørsmålet om Bibelens verdensbilde, eller verdensbilder, og vårt eget verdensbilde, eller verdensbilder, er utfordrende. Men det er også spennende! Jeg finner hjelp i tanken på at guddommen, slik Gud blir presentert i skriftmaterialet, er utenfor alt det skapte, samtidig som vi også kan ane og fornemme at Gud er i og innenfor. Dette er paradoksalt. Men i en tid hvor vi har fått helt ny kunnskap om rammene for vårt fysiske univers, som både er i balanse og utvider seg, blir det helt umulig å opprettholde det verdensbildet som gir seg til kjenne i skapelsesfortellingene, for eksempel. For meg blir det en spennende kontrast mellom det gåtefulle med Gud – og inkarnasjonens strålende lys som samler seg om Kristus. Det er dette strålende lyset som skal komme frem i kirkens preken. Her er det mye som er uavklart. Vi må prøve å komme inn på dette og tilrettelegge det slik at det kan løftes frem i en preken. Jeg gjør det på min måte, og så kan andre ta det videre på sin.

Jesu oppstandelse

Et avgjørende punkt dreier seg om Jesu oppstandelse. For meg representerer Jesu oppstandelse det virkelige krysningspunktet mellom vårt jordiske univers og det andre, det vi fremdeles kan kalle himmelen, gudsdimensjonen og vårt kristne håp. Det som skjer med Jesus, er at hans jordiske kropp blir forvandlet og går inn i den andre dimensjonen. For min del tenker jeg det slik: Jesus går inn i det uskapte lyset, det som ikke tilhører vår verdensordning, det som er fra Gud, lyset fra evighet av og som består når vårt fysiske univers har brutt sammen. Jeg mener at enhver kristen preken må være en oppstandelsespreken. Den må ha i seg noe av det uskapte lyset, av det som er helt annerledes og som kommer fra Gud. Uten oppstandelsen blir Jesu lidelse og hans død på korset ikke noe annet enn en jordisk hendelse med tragisk utgang. Men når denne ene kroppen, Jesu kropp, tas ut av kretsløpet og forenes med det uskapte lyset, med Gud, da har hele vår virkelighet fått en ny hensikt og en ny tolkningsramme. Det er denne tolkningsrammen prekenen skal gi.

 

 

Eyvind
Eyvind Skeie, forfatter, salmedikter, teolog, kulturarbeider, prosjektutvikler