Kunst og kirke

Jeg har lest gjennom de 39 tesene om kirke og kunst fra KULT, senter for kunst, kultur og kirke sin samtalegruppe. Det er fint at noen tenker i disse baner! Herved mine første refleksjoner, med løfte om at jeg skal lese mer og tenke dypere etter hvert.

Jeg forstår bruken av ordet ambivalens, men er ambivalent (!) til nytten av dette ordet som en felles beskrivelse av kunstnerens primære modus og menneskets motstridende erfaringer av Gud gjennom alle tider. Det troende menneske (omtalt som kirken i tese 02) kjenner selvsagt ambivalensen. Men den skapende energi som utfolder seg i ord og toner i kirken springer ikke bare ut av menneskets motstridende følelser.

Jeg kan nikke gjenkjennende til utsagnet om at folkekirken skal reformeres kontinuerlig, men kan ikke underskrive på at det må skje ved hjelp av kunst som gjør vår forestillingsverden større. Finnes det ikke også andre og like viktige måter å reformere folkekirken på?

Jeg liker mye av det som sies om kunsten som erkjennelse og det sansbare. Men stusser over den ubeskyttede setning i tese 10, hvor det sies at et kunstverk er et forsøk på å forstå, på å gi sannheten form, og at kunstverket derfor alltid er vakkert. Mon det?

Jeg vil ikke motsi idealet om at alle folkekirkens medlemmer skal få anledning til å gjenkjenne sine egne kulturelle referanser i menighetens gudstjenesteliv. Men hvordan skal dette bli fortolket og forstått? Her, og noen steder ellers, savner jeg noen teser som formulerer hva som er annerledes og unikt i kirkens tradisjon og gudstjenesteliv. Se nedenfor. Jeg annonserer at jeg er ambivalent til begrepet folkekirkens medlemmer. Som kristne er vi i dypeste forstand Kristi medlemmer, i betydningen lemmer på hans legeme. Dette er troens og kirkens innerste mysterium. På en eller annen måte må dette skinne gjennom i det vi sier om kunst og kirke. Hvordan vet jeg ikke her og nå.

Jeg vet ikke hvor mye det gir å si at et dogme ikke er en objektiv sannhet. Det er vel både rett og galt (ambivalens!). På meg virker det merkelig at ordet sannhet i det hele tatt blir brukt på den måten som tesene gjør, når de først og fremst sier noe om kunst. For meg er det heller uttrykkskraft og grepethet som gjelder.

Jeg liker godt tese 19, om kunstens frihet og at kunsten alltid er på leting.

Jeg merker meg at det hellige i og for kirken knyttes til fortellingene om Jesus fra Nasaret. Det er fint så langt det rekker! Men jeg savner noen klarere formuleringer om at Jesus fra Nasaret er til stede i liturgiens ladede tid, i gudstjenesten, den hellige messe. Det er rart at ikke samtalegruppen har formulert en eller to teser som ser på likheter og forskjeller i gudstjenestelige og teatrale tidsforløp og handlinger. Anes det her en berøringsangst? Her savner jeg også en mer klart formulert forståelse av at det ikke bare er fortellingene om Jesus som karakteriserer kirken, men forkynnelsen av Jesu liv, død, oppstandelse og himmelfart. Gudstjenesten er ikke et fortellerverksted, men et sted for forkynnelse, bønn, salmesang og sakramenter. Jeg mener at man også må kunne bruke ordet menighet, og ikke hele tiden snakke om folkekirken, enten det er stor eller liten F.

Jeg ønsker meg klarere presiseringer i de tesene som handler om det guddommelige og det menneskelige i kirken. Den kristne tro handler ikke bare om hvordan Guds guddommelighet og menneskets menneskelighet knyttes sammen. Guds menneskelighet (inkarnasjonen) er et enda bedre innsteg til dette. Dette får også konsekvenser for tese 33. I det tatt synes jeg at de nærmest likelydende ordparene Guds guddommelighet og menneskets menneskelighet er mer tildekkende enn opplysende. Gud omfavner det menneskelige gjennom skapelsen og ved inkarnasjonen. Men det er ikke slik at mennesket ved å foredle sin menneskelighet nødvendigvis kommer så mye nærmere Gud. Her er vi ved en grense hvor kunst og kirke ikke går opp i hverandre. Ambivalens!

Når dette er sagt, finner jeg mye bra i tesene om troens uttrykksformer i kirken.

Så merker jeg meg nok en gang at den første tesen er den eneste som snakker om kunstneren som en person. De andre tesene, minus de aller siste, omtaler kunst og kirke som fenomener. Til syvende og sist er det likevel personer dette dreier seg om, både i kirken og i kunstens verden.

Mitt budskap til Kirkemøtet er derfor ganske enkelt og klart: Gi personene rom. La  skapende kunstnerne, som har vist engasjement og kompetanse, få muligheter til å bidra med sitt i menighet og kirkerom. Gi dem oppmuntring og støtte – og gode prosjektstipender! Hvordan dette kan gjøres, vil jeg gjerne komme tilbake til i et senere Onsdagsbrev.

 

Eyvind
Eyvind Skeie, forfatter, salmedikter, teolog, kulturarbeider, prosjektutvikler