Kirkens kultursatsing

En liten skisse til kirkemøtets delegater

Jeg sender herved fra meg en kort skisse som viser en retning å gå i med kirkens kultursatsing. Jeg oppfordrer delegatene til å unngå estetiske og teologiske debatter om kirke, kunst og kultur. Kirkemøtet må heller se på hvordan kirkens kultursatsing kan tilrettelegges på en måte som gir best mulige rammer for alt det som kan skje på dette feltet. Jeg kommer her med en skisse som viser noen veivalg. Detaljer kan alltid forbedres.

Trekk i bildet

 Det finnes svært mange personer med profesjonell utdannelse og praksis innen de fleste kunstarter, mennesker som gjerne vil bruke deler av eller hele sin kunstneriske arbeidsinnsats i kirkelig sammenheng. Dette er i dag helt annerledes enn for bare få år siden. Samtidig må vi se i øynene at de kirkelige budsjettrammene blir trangere i tiden fremover. Det må prioriteres hardere. Flere lokalmenigheter er blitt ganske tunge kulturaktører i sine områder. De inngår allerede avtaler med kor, ensembler, forfattere, sangere, skuespillere, dansere, instruktører og andre. Kirkemusikken nevnes spesielt. Det finnes også noen større, institusjonelle aktører, festivaler, (aksje)selskaper og andre drivere. Dette mangfoldet skal utvikles og bestå. Kirkemøtets utfordring er å finne den best mulige struktur og organisering av den innsatsen som kirken sentralt ser seg tjent med.

Et prinsipielt veivalg

 Kirkemøtet bør gjøre et prinsipielt veivalg i sin kultursatsing. Enkelt sagt står dette veivalget mellom personer og institusjoner.

Med personer menes utøvende kunstnere og opphavspersoner av alle slag. Det er disse personene, som med sin kompetanse og sitt engasjement, kan frembringe kunst og kultur i kirken, bidra til å styrke kirkens nærvær og bygge nettverk til det øvrige kulturlivet.

Kulturmeldingen «Kunsten å være kirke» la, etter min mening, opp til en altfor institusjonell organisering av kirkens kultursatsing. En slik måte å organisere det hele på vil føre til økede kostnader, økt sentralisering, økt maktkonsentrasjon og økt byråkratisering på bekostning av den enkelte kunstner og det enkelte kulturprosjekt. Velg derfor personer fremfor institusjoner!

En modell for kirkens kultursatsing

 Mitt forslag er følgende:

I Kirkerådets budsjetter blir det hvert år avsatt et bestemt beløp som går til den kulturelle/kunstneriske produksjon/innsats. 75% av disse midlene går til det som kan kalles «personer», som betyr enkeltkunstnere eller grupper som fremmer søknad med et definert prosjekt. 25% av midlene settes av til infrastruktur, som rådgivere, byråkrati og den institusjonelle virksomheten. Om man knesetter et slikt prinsipp, vil man forhindre at byråkratiet svulmer opp på bekostning av produksjonen.

De kunstneriske produksjonsmidlene deles ut som stipender etter søknad. Det oppnevnes en eller flere stipendkomiteer, gjerne også med medlemmer fra kunstgruppene, og gjerne etter modell fra Kulturrådet. Institusjonelle søkere kan også være berettiget støtte, men deres søknad må fremmes gjennom de kunstnerne/kulturarbeiderne som det er inngått avtale med om hvert prosjekt. Søkere må fremlegge prosjektskisse, budsjett og fremdriftsplan for hele prosjektet. Støtte kan gis til hele eller deler av kostnaden til gjennomføring. Man kan vedta, om man ønsker det, at den største delen av støttemidlene skal gå til selve den kunstneriske/opphavsrettslige produksjonen.

Forslag til vedtak

 Det er prematurt her og nå å komme med et forslag til vedtak, men jeg prøver likevel:

«Kirkemøtet ber kirkerådet om å utrede og komme med forslag om en konkretisering av kirkens innsats på kunst- og kulturfeltet basert på et prinsipp om at 75 % av midlene skal gå til selve kunst-og kulturproduksjonen og 25 % av det årlige beløpet anvendes til infrastruktur og organisasjon.»

14. mars 2018

Eyvind Skeie

Eyvind
Eyvind Skeie, forfatter, salmedikter, teolog, kulturarbeider, prosjektutvikler