Å være oppfyllelsen av noens bønn

Noen tanker fra Tekstverkstedet til førstkommende søndag, 6. mai

I de senere årene har det vært en diskusjon om gudsbilder i kristen tro, tradisjon og forkynnelse. Noen har sagt: Kan vi lenger kalle Gud vår Far, når det er så mange mennesker som har negative opplevelser med sin jordiske far? Så har noen forsøkt å kalle Gud for mor. Men for en del mennesker gir ikke det noen bedre assosiasjoner. Alt menneskelig fellesskap, også foreldreskapet, kan det settes spørsmåltegn ved. Det vet Jesus, om mulig enda bedre enn oss. Derfor sier han i dagens tekst: Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham!

Det sier meg noe, som far eller mor: Jeg kan ha problemer med min farsrolle eller morsrolle. Jeg kan også ha med meg dårlige erfaringer fra min egen far eller mor. Men et sted, dypt der inne, ligger drømmen i meg om den gode far og den gode mor. Denne drømmen er en del av mitt vesen som menneske. Jeg lar ikke alltid en slik drøm bestemme mine handlinger. Men Jesus ser den og bruker den for alt det er verd, ikke bare til å snakke om meg og mitt liv, men til å gi meg et bilde av Gud, min himmelske Far.

La oss derfor prøve å holde fast ved dette, til tross for alle skuffelser, all nød og alt som er nedbrutt og ødelagt i våre liv: Det finnes et farshjerte et sted. Dette farshjertet er stort og varmt og fylt av omsorg for alt som lever. Det er Guds hjerte, breddfullt av kjærlighet, slik Jesus viste oss ved sin hengivelse på korset og sin oppstandelse på den tredje dag.

Vi kan også gjerne si det slik at det i dette farshjertet finnes en feminin side, noe som gjør at vi kan kjenne, i dypet av oss selv, at Gud representerer morskjærligheten, den totale hengivelse og varme.

Når Jesus oppfordrer oss til å be, inviterer han oss inn i gudsrelasjonen, i det livgivende og dype fellesskapet med Gud, det som ligner aller mest på det vi får av gode og kjærlige foreldre.

I dag spør vi hverandre om hvordan vi blir lukket inn i denne varme relasjonen til Gud, inn i bønnens fortrolighet, der vi ser Herrens lysende ansikt stråle

over alt som er ødelagt i våre liv. La oss hjelpe hverandre til dette, ved å skape menighetsfellesskap som er preget av gudsnærvær, bønn og omsorg!

Det er interessant, viktig og spennende at Jesus samler alt han sier i denne oppfordringen: Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene. Hva er det Jesus gjør med disse ordene?

Det første han gjør er å anerkjenne våre aller dypeste ønsker om å bli gjenkjent, sett, verdsatt og elsket av andre. Vi lever ikke bare hver for oss under Herrens lysende ansikt. Vi lever med vårt eget ansikt vendt mot andre, og med andres ansikter vendt mot oss. Hva er det med disse ansiktene, og med vårt eget? De er skapt i Guds bilde. De er like verdifulle. De har like mye krav på kjærlighet og respekt.

Nå sier Jesus til deg og meg: Det er godt at du ser dine egne behov og din egen verdi. Men har du tenkt på at andre har sine behov og sin egen verdi? Er ikke deres behov like viktige som dine? Er ikke deres verdi like stor som din? Gjør mot andre, det du vil at de skal gjøre mot deg! Det finnes ikke noen annen måte å leve på enn å være i denne gjensidigheten. Å leve slik, vendt mot de andre, det er å være et menneske i verden, skapt i Guds bilde.

Når det er sagt, kommer brevskriveren Johannes til oss med sin lille og store formaning. Han snakker til oss og bruker ordet bilde: Ta ikke det onde som forbilde, men det gode.

Du er skapt i Guds bilde og bærer gudsbildet i deg. I troen på Kristus har dette gudsbildet fått ny glans og kraft. Løft dette bildet frem og bli et forbilde! Bli en som viser verden at Gud er Gud! Du skal ikke bare be, men du skal også være en oppfyllelse av noens bønn. Ja, slik er det. Du er noens bønnesvar! Det er ditt fremste kall som menneske og kristen.

Amen