Nådens mysterium

En liten del av Tekstverkstedet for kommende sømndag, knyttet til noen ord fra Romebrevet:

Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje.Rom 8,28–30

Vi har satt opp et regnestykke som ikke går opp og har dermed plassert oss i det absurde, i det meningsløse. Vi kan ikke si at alle menneskers lidelse har en mening. Likevel tror og bekjenner vi at nåden finnes og at den er en kraft i verden. Av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv.Dette sier Paulus når han skal formulere noe om troens absurde kraft.

Paulus opphever ikke Jesu ord. Han tegner ikke et optimistisk bilde av mennesket og verden. Om de første kristne sier han at de lot seg lede av herskeren i himmelrommet, den ånd som nå er virksom i de ulydige. Det er en temmelig krass påstand om hvordan vi mennesker dyrker noe annet enn himmelens Gud.

Men for slike mennesker finnes nåden, ikke utregnet etter fortjeneste, men som en Guds gave. Disse ordene er et signal til oss om hvordan vi skal finne troens nullpunkt. Det finner vi når vi mottar nåden som en gave og ikke etter vår fortjeneste. Når Abraham står alene med Gud i ørkenen under den veldige stjernehimmelen, er det dette som skjer. Han mottar Guds nåde og sin egen fremtid som en gave, i løftets form. Da mange av oss tok det vi kan kalle for vårt kristne standpunkt var det noe lignende som skjedde. Med ett forstod vi at vi hadde mottatt troens gave, overraskende og ufortjent. Det var ikke lenger oss det avhang av, men Guds nåde i Jesus Kristus.

Denne overraskende nåden er et mysterium. Vi tror at dette mysteriet finnes i kirken, i ordet og sakramentene. Der møter vi Jesus og mottar troens gave. Men i vår tid er det grunn til å spørre om nådens mysterium også finnes andre steder, som vi som tilhører kristenheten ennå ikke har sett og forstått. Finnes nådens mysterium hos den voksne som trøster det sårede barnet? Finnes den hos mennesker som skaper fred der krig og ufred råder? Finnes den overraskende nåden hos mennesker som møter hverandre etter mange års ufred og krig, med åpenhet, tilgivelse og ny tillit? Trenger vi å lete etter nådens tegn i verden?

Som luthersk prest kan man de fleste triksene i boken. Man vet hvordan man skal forkynne nåden og frelsen i Jesus Kristus. Men akkurat i dag spør vi om det virkelig er det vi gjør. Forkynner vi det absolutte krav? Bærer vi frem budskapet om den absolutte nåde? Er vi selv troens riddere, som har fattet noe av absurditetens styrke, eller har himmelens Gud måttet finne andre veier for nåden, ut til menneskene? Har vi som kristenhet og kirke stengt oss inne bak altfor tykke murer? Trenger vi å vende om og finne tilbake til nullpunktet?

Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Eller hva skal et menneske gi som vederlag for sin sjel? For Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet sammen med sine engler, og da skal han lønne hver og en etter det han har gjort.