Døperen Johannes

Som nyutdannet prest i Tromsø kom jeg inn i det teologiske og poetiske kraftfeltet omkring Børre Knudsen, Willy Abildsnes og Bjørn Bjørneboe. Det ble avgjørende for mine salmer, selv om jeg også har mottatt sterke impulser fra annet hold i tillegg. Teksten nedenfor er et resultat av den dialog som fant sted i det omtalte kraftfeltet. Den er et ungdomsdikt fra min side, men likevel er det noe her. Teksten har kun vært publisert ett sted tidligere, så vidt jeg vet, og det er i «Sangverk for den norske kirke», på Solum Forlag. Dette sangverket er jeg glad for å ha i mitt eie. Det er enkelt produsert og nokså dårlig innbundet. Når jeg tar det frem, med alle dets løse ark og sider, får jeg mange tanker om noe som en gang var, men som faktisk har atskillig kraft også i dag, for den som vil la seg berøre.

Døperen

Han var profet. Han var av de besatte.

En hellig flamme glødet bak hans hud.

Fra moderskjødet var Johannes elsket

og utvalgt av sin Herre og sin Gud.

Han slynget sine ord av ild mot folket

og tvang dem ned i botens skitne vann.

Han gråt av lengsel og han skrek i vrede

inntil hans døperhjerte kom i brann.

En dag sto Sønnen av Guds ord og løfte

til dåpen båret ved hans tunge hånd.

Johannes naglet ham til botens smerte

og bandt hans liv til jord med lovens bånd.

Se der Guds Lam! Se ham som Gud har såret!

Guds paradis blant stein og ørkenstøv!

Han var Guds røst. Han ropte i Guds mørke.

Han kom med lys til jorden, blind og døv.

Det var Johannes, en av de besatte.

En konges hore fikk ham lagt i grav.

Da Sønnen satte seg på korsets trone,

da var profetens hode hugget av.

© Eyvind Skeie, omkring 1976

Eyvind
Eyvind Skeie, forfatter, salmedikter, teolog, kulturarbeider, prosjektutvikler