Sabbat og søndag

Kommende søndag handler det om mennesket og sabbaten. Herved noen avsnitt fra Tekstverkstedet for denne dagen, med hilsen til dere alle og som en forberedelse til søndagens gudstjeneste!

Jødedommen utviklet et sinnrikt system av regler som skulle hjelpe de troende til å holde budene. Slike regler ble ikke minst utarbeidet i forbindelse med sabbatsbudet, det som handler om hviledagen. For å holde orden på disse reglene, ble de organisert under noen hovedgrupper. I alt var det 39 slike grupper av ulovlige handlinger, og hele elleve av dem hadde å gjøre med kornet: å så, pløye, høste, binde i bunter, treske, skille, utvelge, male, sikte, kna og bake.

Det var fariseernes oppgave å holde orden på reglene. De skriftlærde utviklet sinnrike tankesystemer for å kunne si om en handling var et brudd med sabbatsbudet eller ikke. I dagens tilfelle med Jesus må vi regne med at alt var krystallklart. Ved å la disiplene plukke aks på sabbaten hadde han uten tvil brutt med sabbatsbudet, sannsynligvis på mer enn en måte, for disiplene måtte nødvendigvis også bearbeide aksene for å finne det spiselige kornet.

Men fariseerne hadde et problem som de tilsynelatende ikke var klar over. Ved å utvikle slike detaljerte regler hadde de latt ytre bud erstatte sabbatens indre glede. Det var nemlig gleden og hvilen som var sabbatens egentlige hensikt og innhold. Sabbaten ble hilst velkommen som en brud som skulle bringe lys og glede. Ved innledningen til sabbaten sang man ofte disse ordene: Kom, min kjære, for å møte bruden. I denne sangteksten er sabbaten personifisert og kalles bruden. Med all sin varme, sin fred og sin skjønnhet stiger hun inn i hjemmet for å gi sitt lys til alle.

Denne spenningen mellom ytre bud og indre glede finnes i alle religiøse systemer, og i kristendommen ikke minst. I enkelte tidsepoker, som f.eks. i deler av pietismen, blir de ytre budene og kravene så sterke at gleden forsvinner. I andre tidsepoker og bevegelser kan det være helt omvendt. Det blir lagt så mye vekt på frihet og glede at en vekkelsesbevegelse løper løpsk og ender i umoral og uansvarlighet. Det må altså finnes en balanse mellom ytre bud og indre glede.

Så kan vi spørre oss om hvor vi er i dag. Lever vi i en tid hvor de ytre bud og krav er så sterke at gleden forsvinner? I det norske menighetslivet, slik det leves i mange lokalsamfunn omkring i landet vårt, er det neppe slik. Men i et samfunnsperspektiv er det grunn til å stille et slikt spørsmål. Det finnes mange krav til menneskene i vår tid. Det finnes mange forventninger å leve opp til, sosialt, kroppslig, økonomisk og i forhold til vellykkethet på mange plan. Dette er krav og forventninger som ikke nødvendigvis har en religiøs begrunnelse. De oppleves likevel som tvingende og tyngende og fratar ganske mange mennesker deres indre og umiddelbare glede. Vår tids fariseere sitter kanskje ikke på de teologiske lærestoler. De befinner seg heller i redaksjoner og medier og i den offentlige, materielle og kommersielle kulturen, som krever mer enn mange er i stand til å klare.

Som kristne enkeltmennesker og som menighet sier vi nei til dette. Vi holder heller frem at hvert menneske har verdi slik det er, skapt i Guds bilde. Vi prøver å arbeide for inkludering og ikke ekskludering. Vi søker å fastholde at de virkelige verdiene i livet, de som gir oss de ekte grunner til glede, befinner seg på et annet plan enn det ytre. Nøkkelen til fellesskap og glede ligger ikke i at vi speiler oss i vår egen vellykkethet, slik Narcissus gjorde, med ved å speile oss i vår neste og leve åpent i fellesskap med andre.

Men hvorfor fikk sabbaten en så sentral plass i jødedommen at den ble en del av dekalogen, de ti bud?

For å finne svaret på det, må vi gå helt tilbake til skapelsesfortellingen, slik vi møter den i Bibelens aller første kapittel. Der finner vi at Gud på skapelsens fjerde dag skapte lysene på himmelhvelvingen til å skille dag fra natt. De skal være tegn for høytider, dager og år.

Det vi leser om her er noe vi kanskje sjelden tenker over: På skapelsens fjerde dag skapte Gud tidens gang. Han satte lysene på himmelhvelvingen for å hjelpe oss mennesker til å orientere gjennom tidens forløp, gjennom dager, døgn og år. Og disse dagene gjorde Gud forskjellige. Noen var høytider, andre ikke. Året skulle veksle og dets tider fylles med ulikt innhold. Denne skapelsesfortellingen, som vi leser i Første Mosebok, kapittel 1, ender med at Gud skiller ut den syvende dag til å bli en dag som er helliget og hvor Gud hviler. Det er en fullbyrdelse i sabbaten. Denne fullbyrdelsen er det som gir anledning til hvile og til glede.

Jøder, kristne og muslimer er enige om at året beveger seg fremover langs tidsaksen i en syklus av syv dager. For jødene er det lørdagen, den syvende dag, som er hvilepunktet. For kristne er det søndag, Jesu oppstandelsesdag, som gjelder, mens det for muslimer er fredagen. Denne dagen, som også er Adams skapelsesdag, er for muslimer en dag for bønn og besøk i moskeen.

I vår norske kultursammenheng og som kristen menighet og kirke ser vi det som viktig at søndagen fremdeles kan være en annerledes dag. Det kan vi mene i respekt både for jøder og muslimer. Ikke minst i en tid hvor vi oppdager skaperverket på nye måter og vekkes til ærbødighet for naturen, kan sabbatsbudet åpne seg for oss på nye måter. At helligdagen, i kristen tradisjon, også er knyttet til Jesu oppstandelse, gir den en enda større dimensjon. Jesus hvilte i graven på jødenes sabbat. Hans gjerning var gjort. På den åttende dag stod han opp fra graven. Hans oppstandelse var en som mektig trosbekjennelse til vårt jordiske liv. Jesus sprengte dødens og tidens grenser for å være med oss nå og alltid. I vår gudstjeneste hilser vi ikke dronning Sabbat velkommen, men vi hilser Jesus velkommen, han som har lovet å være der to eller tre er samlet i hans navn. Dette er søndagens glede. La oss hjelpe hverandre til å finne den og leve i den gjennom alle ukens dager!

Det er en forbindelse mellom frelse og frihet. Ordet frelse kommer av det norrøne frihals. En slave som fikk fjernet slavelenken rundt halsen, ble satt fri og ble en frihals. Vi trenger å tenke nye tanker om frelse og frihet. Disse to ordene hører sammen på grunnleggende vis. I den kristne forkynnelse har frelse mer og mer fått et preg av hinsidighet. Frelsen er noe vi skal få når Jesus, en gang ved tidenes ende, kommer tilbake med kraft og gir oss vår endelige forløsning, den som hører håpet og himmelen til.

Men på Jesu tid, og gjennom nesten hele jødedommens historie, var ikke ordet frelse så sterkt knyttet til det hinsidige. Frelse hadde å gjøre med befrielse her og nå, i denne tilværelsen og i dette samfunnet og fellesskapet med andre mennesker. Ordene frihet og frelse har et større slektskap enn vi er vant til å se for oss. Frelsen er ikke noe som kun skal erfares i Guds evige rike, etter døden og dommen. Frelse er noe vi kan oppleve her og nå. Vi trenger bare å åpne oss for Jesus og ta imot budskapet om at vår skyld er sonet og gjelden betalt. Gjennom evangeliet slipper vi å være slaver av alt det verden synes å by oss, lykke, prestisje, vellykkethet, posisjon, god helse, penger og alt dette andre som vi gjerne tror skal gi oss friheten, men som bare fører oss inn i nye spiraler av tvang og uoppnåelige mål.

Trenger også vi å høre dette? Uten tvil! Som kristne i en tid som er så opptatt av ytre fasade og de mange ting som gir prestisje og som kan kjøpes for penger, trenger vi å høre dette budskapet. Vi er fri. Vår sak er oppgjort. Ingen skal lenger kunne tvinge oss inn i slaveriet igjen. Så la oss oppmuntre hverandre til å være frie! La oss feste blikket på Kristus, så alt det andre skrumper inn og ikke lenger blir så betydningsfullt. Har vi Jesus, da har vi alt.

Det er en djerv Jesus vi møter i denne søndagens tekst. Han vet selvfølgelig godt at det er en stor provokasjon å la disiplene plukke aks på sabbaten. Etter jødisk skikk var det slik at de som gikk forbi en kornåker hadde lov til å nappe til noen aks langs veien, for å tygge på aksene og stille den verste sulten. Men dette var noe annet. Jesus, som var disiplenes rabbi, deres herre og mester, stanset ikke disiplene i deres åpenbare brudd med sabbatsbudet. Hvordan kunne han gjøre det? Hva var det han tenkte om seg selv? Mente han at han kunne sette seg ut over Guds bud? Plasserte han seg nærmest i Guds sted, som et menneske over loven?

La oss dvele litt ved dette bildet av Jesus. Vi ser ham for oss der ved åkeren. Disiplene plukker aks. Jesus ser det, men griper ikke inn. Han smiler. Han lar det skje. Han unner disiplene smaken av kornet. Han er frihetens Jesus.

Når fariseerne prøver å fange ham med sine ord, møter Jesus dem med en fortelling fra deres egen tradisjon: Har dere aldri lest hva David gjorde den gang han var i nød og både han og mennene hans sultet?

Disse ordene er ytterst provoserende for fariseerne. David var selv mønsterkongen i jødedommen. Han var den som ble salvet av profeten Samuel og som med rette kunne kalle seg for Messias, som betyr det Den salvede. Fariseerne kunne kanskje forstå at kong David gikk inn i helligdommen og spiste skuebrødene, de som var innviet til Gud. Men det var den gangen. Med Jesus er det noe annet. Han er vel ikke like stor som David? Hva tenker denne mannen fra Nasaret egentlig om seg selv?

Vi som tilhører kristenheten vet hva Jesus tenker om seg selv. Og vi vet hva vi tenker om ham. Vi bekjenner at Jesus virkelig er Messias, den som skulle komme. Men vi tror og bekjenner også mer. Vi ser på Jesus ikke bare som et menneske, men som Guds Sønn. Og vi tenker enda større tanker om han som gikk langsmed kornåkrene på sabbaten. Vi tror at han var med da verden ble skapt. Vi tror at han er eldre enn selve skapelsens orden, solen, stjernene, månen og alle kjente og ukjente himmellegemer i galakse etter galakse. Han er den som retter blikket sitt mot fariseerne i dagens tekst og sier disse ordene: Sabbaten ble til for mennesket, og ikke mennesket for sabbaten. Derfor er Menneskesønnen herre også over sabbaten.

Når vi leser teksten i dette perspektivet, blir den en gudsåpenbaring. Den viser oss hvem Jesus er, sant menneske og sann Gud. Men teksten blir også en åpenbaring av hvem mennesket er. Alt er blitt til for oss. Det er Jesu djerve påstand. Også sabbaten, skapelsens høydepunkt av hvile og glede, ble til for at vi mennesker skulle finne hvilen og eie gleden.

Vi utfordres til å trenge dypere inn i skapelsens visdom og hemmeligheter. Vi inviteres til å finne den dype sammenhengen i vår tilværelse i vekslingen mellom helligdag og hverdag. Det løftes frem et bilde for oss, ikke bare av sabbat og skapelse, men av Jesu oppstandelse. Sabbatshvilen kunne bare gi en foreløpig avkobling, så begynte hverdagen på nytt. Ved Jesu oppstandelse har en helt ny kraft blitt ført inn i vår gamle verden. Det venter en sabbat og en hvile som sprenger dødens grense og er over all forstand. Det er dit vi er på vei.

Underveis er vi kalt til frihet. Vi har fått alt av Gud i Jesus Kristus. Ingen har noe krav på oss. Den nye verden har alt tatt bolig i oss, ved troen på Jesus. Derfor kan vi motta alt fra Gud, uten tvang, med stor glede, i uendelig frihet. Så ikke noen eller noe kan gjøre oss til slaver. La oss tjene Jesus Kristus i evangeliets store rom av frihet og forpliktelse, sang og glede.

Men det er bare mulig når vi vet på hvem vi tror. I troen ser vi Jesus gå med oss langsmed verdens mange kornåkrer. Vi går der og han går med oss. Så sier han til oss, vår Skaper, vår Frelser, vår Herre og vår Gud: Alt dette er deres. Verden er skapt for dere. Gå ut i den og lev! Vær til stede med takknemlighet midt i dette store mylder av liv som er skapt for dere. Dere er selv en del av livets mylder. Men dere er mer enn gresset, mer enn dyrene, mer enn stjernene. Dere er mine skapninger, elsket av meg og kjøpt til frihet med min lidelse, død og oppstandelse. Ta imot troens rikdom og vær til stede i livets mylder med alt dere er og har. I mitt hellige navn. Amen.

Jesus Kristus, omslutt oss med ditt nærvær,

fyll vårt vesen med din hellige Ånd,

og vis oss at du har all makt

i himmel og på jord.

Takk for den frihet

du har kalt oss til.

Hjelp oss til å leve som dine elskede barn

med håp i skapelsens mylder!

Amen

Eyvind
Eyvind Skeie, forfatter, salmedikter, teolog, kulturarbeider, prosjektutvikler