En gutt og hans mor

Fra katedralen i Santiago, september 2018, ES

Herved noen avsnitt fra Tekstverkstedet for kommende søndag. Evangeliet forteller om oppvekkelsen av enkens sønn i byen Nain.

Klokkene ringer for deg

De fleste av oss har fulgt et medmenneske til graven. Vi har stått der, i dødens kulde, og sett kisten bli senket i jorden. Det er avskjedens time, og vi vet at vi aldri mer skal møte blikket til det mennesket som nå er borte. Denne andre skal aldri mer kunne møte vårt blikk og dermed bli bekreftet som medmenneske, venn og elsket person, en som vi kunne speile oss i  og som også vi kunne speile. Det er gjennom speiling i et annet menneske at vi erkjenner oss selv. For det er slik vi er skapt: Vi er relasjonelle vesener. Vi trenger de andre for å erkjenne oss selv. John Donne formulerer dette slik: Intet menneske er en øy, hel og ubeskåret i seg selv. Hvert menneske er et stykke av fastlandet, en del av det hele. Om en jordklump skylles bort av havet, blir Europa mindre, på samme vis som en landtunge blir det, eller som et jordegods tilhørende dine venner eller deg selv, må bli det. Hvert menneskes død forminsker meg, for jeg er innesluttet i menneskeheten. Gå derfor aldri ut for å spørre: Hvem ringer klokkene for? Klokkene ringer for deg.

Tap av relasjoner

Tapet av relasjoner er felles for alle mennesker i møte med døden, uansett religion, tro og tidsalder. Enken i Nain står midt i det smertelige tapet, men også alle hennes slektninger, naboer og venner. Spørsmålet dirrer i oss: Finnes det en relasjon som varer ut over døden? Finnes det noe – eller noen – som fastholder meg når alt det som knytter meg til livet er blitt knust av dødens hammer? Et annet menneskes død berører meg så dypt fordi den alltid også bærer med seg vissheten om at også jeg er dødelig. Klokkene ringer for en annen. Men de ringer også for meg. Og Jesus gråter, fylt av inderlig medfølelse med oss som bor i dødens daler.

Inderlig medfølelse

Evangelieteksten er svært nærgående i sin skildring av det som skjer.  Jesus får inderlig medfølelsemed guttens mor. Han legger hånden på båren og taler direkte til den døde. Tekstens visuelle preg er som skrevet til en filmscene. Vi ser, føler og fornemmer. Ikke minst gjelder dette i det som videre skjer: Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus ga ham til moren. Alle ble grepet av ærefrykt, og de lovpriste Gud.

Underets flere nivåer

Det første nivået knytter vi til medfølelse, sorg og smerte ved tap av relasjoner. Det er et nivå vi alle kan gjenkjenne. Hvor gjerne skulle vi ikke ønske at den døde personen kunne få livet tilbake! Noen ganger steg dette ønsket opp i oss som en fortvilet bønn. Men vi ble ikke bønnhørt. Dødens port var stengt. Det andre nivået forklarer vi som gudsordets kraft i profetens munn, eller i Jesu munn. Drevet av medfølelse ga Jesus gutten tilbake til hans mor i dette livet, her og nå. Som Messias og frelser viste Jesus gjennom dette at han har makt over døden og evne til å skape liv. For hvem var det som kom til Nain denne dagen? Var det ikke han som kalles sann Gud av sann Gud og som var med da verden ble skapt, med alt synlig og usynlig? Det andre nivået viser oss underet som et tegn på noe Guds rike. Vi kan dermed ikke vente at dødeoppvekkelser skal være en del av vår jordiske erfaring.

Jesus ga ham til moren

Jesus tok den unge gutten i hånden, reiste ham opp og førte ham til moren. Det står at gutten da begynte å tale, men ikke hvilke ord som kom ut av hans munn. Kan vi tro at det han sa var noen av de mest grunnleggende av alle ord på det menneskelige språk: Mamma. Mor. Jeg vil til mamma. Så enkelt kan det ha vært. For er det noe annet vi ønsker enn en slik fundamental trygghet, også når vi opplever dødens kulde? I dødens nærhet søker vi beskyttelse, nærhet, akseptasjon, hud, trygghet,mamma.Alt dette finnes med den korte setningen, som kanskje er den vakreste i hele Det nye testamente: og Jesus ga ham til moren.

Gave og vemod

Kjære venner, la oss se hverandre som gaver! La oss erfare at vi er gitt til hverandre for å skape mening og sammenheng, gi lys og varme til andres liv og tilværelse. Det er ikke bare det høyeste menneskelige formål. Det er også Guds vilje med at vi er til. Og Jesus gav ham til hans mor. Den brutte relasjonen ble helbredet. Likevel er det noe dypt vemodig over denne hendelsen, som fant sted for omkring 2000 år siden. Både moren og sønnen måtte senere passere dødens grense. Deres skjebne ble ikke annerledes enn vår. Deres jordiske levninger er blitt støv og har gått tilbake til det store kretsløpet i naturen som vi alle er en del av. Det sier oss noe. Vi trenger en sterkere trøst mot døden, et håp som strekker seg ut over dødens grense.

Trøst mot døden

Vi trenger en trøst som sprenger de rammer som døden setter for vår menneskelige tilværelse. Vi trenger en trøst som er så god og sterk at den hjelper oss når vi står ved et dødsleie uten at Jesus er der og taler til den døde. Vi trenger trøst når vi står på kirkegården og hører jordklumpene buldre mot kistelokket. Vi trenger trøst når savnet river i oss og vi ikke forstår hvordan vi skal kunne leve videre når den – eller de – vi elsket, er gått bort. Finnes det en slik trøst? Det er vår gode oppgave i dag å si at denne trøsten finnes. Den finnes hos Jesus Kristus, i evangeliets ord. La oss vende tilbake til denne setningen fra evangeliet: Jesus ga ham til moren.Det er en setning som rommer helhet og sammenheng, trøst, helbredelse og uendelig barmhjertighet i et vakkert og sødmefylt møte mellom en mor og hennes sønn. Men dette er også et bilde på himmelen, på håpet, på oppstandelsens morgen for oss alle. Det venter oss et møte. Det venter oss noe som er kjent. Etter at våre kropper har gått til grunne og våre navn er glemt, skal vi likevel kunne se og kjenne Gud.

Vi skal også se og kjenne hverandre, i en helt annen form for nærvær enn det vi her og nå erfarer. Vi er fremme. Vi er i fullbyrdelsen, der alle ting er gjort nye.

Bønn

Evige Gud, vi betror oss til deg og ditt barmhjertige øye i liv og i død.

Vi ber for alle som vandrer i sorgens landskap, gi dem lys, vis dem vei.

Vi minner deg om dem som under tårer har sådd sine døde i jorden.

Gjør ikke deres håp skamme. Gi dem glede. Styrk dem i troen på Jesu seier over døden og de dødes oppstandelse.

Vi priser deg Gud, for ditt øye, du vet om alt og kjenner alle.

Tell våre tårer og gi oss like mange gleder tilbake, når vi en gang møtes i ditt evige Rike,

det som kommer. Amen.

Fra boken Dyrebare døgn, Eyvind Skeie, Luther forlag

Hilsen til alle dere som leser dette! Eyvind S

Eyvind
Eyvind Skeie, forfatter, salmedikter, teolog, kulturarbeider, prosjektutvikler