Jesus i Kapernaum

Noen linjer fra Tekstverkstedet (Appstore og Google Play) til søndagens tekst og tema.

Offiseren i Kapernaum tilhører ikke det jødiske folkefellesskapet. Han kommer utenfra.

Tradisjonelt skulle ikke Jesus ha noe med en slik person å bestille.  Dette forstår offiseren, dermed ber han ikke Jesus om å komme hjem til seg, men kun å si bare et ord. Jesus hører offiserens bønn og uttaler ordene: Gå! Det skal skje slik du trodde! Slik sprenger Jesus det snevre nasjonalistiske perspektivet i jødedommen. Han knytter en forbindelse mellom løftet til Abraham om at alle folk skal bli velsignet i ham og den befalingen som han selv skal gi disiplene etter oppstandelsen, om å gå ut til alle folkeslag.

Budskapet til oss er klart: Det finnes ikke lenger noen forskjell mellom oss mennesker.

Jesu kjærlighet gjelder alle. Alt det som setter skiller og skaper splid, undertrykkelse, rasisme, uvennskap og krig hører ikke hjemme i den kristne kirke, og heller ikke i en kultur som er farget av kristendommen. Vi kan derfor ikke, verken som enkeltpersoner, som menighet og kirke eller som nasjon, erklære oss likegyldige til andre mennesker. Det gjelder uansett deres sosiale status, religion eller rase. Deres liv er like mye verdt som vårt, fordi vi er elsket av den samme Gud og frelser, Jesus Kristus.

Dette er et eksplosivt budskap. Vi må spørre oss om hvorfor vi som kristne ikke alltid står fremst i kampen for menneskeverd, rettferdighet, fred og frihet. Jesus gav den unge tjenestegutten førligheten tilbake. Han kunne reise seg og gå. Jesus gjorde dette fordi han eide det guddommelige ordet, det som skaper hva det nevner. Men vi har også ordets makt og språkets evne. Så la oss bruke denne makten og evnen til å lyse fred over våre medmennesker, komme med godt budskap og tale om rettferdighet og forsoning på en slik måte at mennesker i vår egen tid kan bli satt fri og kjenne gleden.

Hvordan finner vi dette ordet, disse ordene? Hvordan skal vi tale på en slik måte at vårt språk og våre ord blir en del av frihetens bevegelse i verden?

Disse ordene finner vi når vi setter oss inn i andre menneskers situasjon, deres erfaringer og kamp. Vi må lære oss å ta andre perspektiver enn våre egne. Det er det som kalles empati, som er den medfølelse som vekkes i oss når vi ser med andres øyne. Men for å kunne gjøre dette, må vi leve nær andre mennesker.

Når vi gjør det, finner vi det etiske fundamentet som kallesnærhetsetikk,eller møteetikk. Det er en grunnholdning som springer ut av minansvarlighet for den andre, mitt medmenneske, det som møter meg, gir meg sitt ansikt og deler sitt liv med meg. Det store spørsmål til oss som enkeltpersoner og som kirke i dag, er hvordan vi kan være nær andre mennesker på en slik måte at ansvarligheten vekkes i oss. Ved å gjøre som han gjorde, viklet Jesus seg inn i livene til offiseren, til tjenestegutten og til mange andre i Kapernaum. Våre liv er også viklet inn i hverandre, i familie, naboskap, menighet, nasjon og menneskehet. Vi bærer vi på et gudgitt ansvar for vår neste, vår søster og vår bror.

Men vi kan ikke avslutte prekenen uten å si noe mer om den vanskelige delen av denne teksten, nemlig de krasse ordene over dem som Jesus kaller rikets barn, og som ikke kan bli forstått på noen annen måte enn om jødefolket i hans egen samtid. Hva kan jeg, som predikant, si til dere som er dagens tilhørere om denne delen av teksten. Jeg innrømmer at det er vanskelig å vite helt hva jeg kan, skal og bør si. Men dette mener jeg må kunne sies:

Når Jesus sier dette, møter vi Jesus slik vi alle en gang skal møte ham på den store og merkelige dagen som noen ganger kalles for dommens dag.Det er en dag hvor Jesus skal fremstå som dommeren, han som har all makt i himmel og på jord. Det han sier på den dagen, er noe som vi mennesker aldri kan eller skal uttale, fordi det ikke er vi som skal dømme, men Jesus selv. Vi kan derfor ikke bruke disse ordene til å fordømme jødene, for eksempel ved å si at de går fortapt eller enda verre, ved å komme med utsagn her og nå som er i slekt med antisemittismen. Det eneste vi kan si er dette: Jesus ser etter tro, både hos hedninger og jøder, ja, hos oss alle. Det er denne troen som frelser oss, ikke noe annet. Ingen av oss har lov til å fradømme andre troen. Ingen må ta dommen på forskudd. Alt vi kan gjøre, er å henvise til Jesus Kristus. Han er alle menneskers dommer. Men han er også verdens frelser, forsoner og eneste håp! Det er dette den romerske offiseren gjør: Han setter sitt håp til Jesus. Han tror!

Det ligger et alvor i dette. Det går an å forspille sine muligheter. Det skal komme mange fra øst og fra vest og sitte til bords i himmelriket, men rikets barn skal kastes ut i mørket utenfor. Disse ordene leses best med brodd mot oss selv. Det må alltid være en uro i vår kristne tro. Vi skal aldri regne oss for sikre. Vi må aldri nedvurdere andre og dømme noen til å være utenfor, verken i vårt jordiske liv eller med tanke på evigheten. For hvem er du eller jeg, at vi skulle dømme andre bort fra frelsen? Gud ser alltid videre enn oss. Jesus søker de fortapte, også når de er blitt oversett og utestengt fra det religiøse og kristelige samfunn.

Å tro er vise Jesus tillit. Han er den som kommer med håp og redning til oss mennesker i vår dypeste nød. Og vi sier: Kyrie eleison. Miskunn deg, Herre, over oss og alle mennesker! Amen.

Jesus Kristus, vær min vei, vær mitt håp, vær mitt lys!

Styrk troen i meg og la meg vitne om deg i ord og handling! Amen

God søndag til dere alle! Hilsen Eyvind S

Eyvind
Eyvind Skeie, forfatter, salmedikter, teolog, kulturarbeider, prosjektutvikler