Brev til en sint og bekymret kristensjel

Foto: Erlend Berge

For noen år siden skrev jeg disse ordene. Nå fant jeg dem frem igjen og deler dem også i dag. Fremdeles noe å tenke på!

Kjære deg!

Jeg har møtt deg noen ganger når jeg har vært på reise med mine salmekvelder eller foredrag omkring i landet.

Du er et voksent, gjerne eldre, menneske med en klar og sterk kristentro. Etter salmekvelden eller møtet kommer du til meg og snakker om din bekymring for avkristningen, eller sekulariseringen, som du også noen ganger sier.

Du snakker om hvor vondt du føler det at kristendommen er på vei bort fra det norske samfunnet, både lokalt og nasjonalt. Ikke minst er du bekymret for den politiske siden av dette. Du sier at du er skuffet over en del kristne politikere, og lurer på hva du skal stemme ved neste valg, i hvert fall ikke Kr.F, som du mener har sviktet på mange punkter, mest ved ikke å være tydelig nok i en del verdispørsmål.

Du er også urolig for mye av det som skjer i kirken. I det spørsmålet har du ofte en dobbel tilnærming. På den ene siden er du lei deg for at kirken og/eller kristendommen har mistet så mye av sin posisjon i samfunnet, for eksempel når det gjelder det som før var kristendomsundervisningen i skolen. På den andre siden er du også kritisk til mye av det som skjer i kirken, og som du opplever som utglidning og forfall. Men nok om dette! Du forstår hva jeg refererer til.

Det jeg gjerne vil si deg, er noe som det har meg tid å forstå slik at jeg kan snakke om det på en enkel måte, for meg selv og andre.

Alle vi som bor i Norge, deler det vi kan kalle for «det norske fellesrommet». I dette fellesrommet finnes alle mulige slags tradisjoner og holdninger til religion, etikk, kultur og andre uttrykksformer.

Helt fra keiser Konstantin på 300-tallet har det vært slik at kristendommen hadde et fortrinn i de ulike fellesrommene i den vestlige kulturen opp gjennom historien og under forskjellige statsmessige og politiske systemer, med noen få unntak.

Etter reformasjonen fortsatte dette ennå noen århundrer, men så begynte det å slå sprekker, slik vi kunne se under den franske revolusjonens antikristelige rasjonalisme, under kommunismen, den kristendomskritiske humanismen og så videre. Med gjennombruddet av det vi kan kalle for modernismen er enhetskulturen gått ytterligere i oppløsning. Dette er blitt forsterket ved alt det som er knyttet til innvandring og kulturelt og religiøst mangfold.

Det fører for langt å komme inn på alt dette, men konkusjonen er helt klar:

Vi som er kristne eier ikke lenger den norske felleskulturen.

Vi er en del av den, og den kristne tradisjonen er fremdeles viktig, men vi eier ikke felleskulturen og fellesrommet og kan ikke lenger påregne politisk støtte for privilegier, som kirke eller kristne.

Jeg forstår godt at du og mange andre kan bli både sårede, oppgitte og frustrerte over at kristendommens plass i fellesrommet er blitt endret så radikalt. Men jeg er overbevist om at denne kristelig baserte enhetskulturen aldri vil komme tilbake. Derfor må du, jeg og alle andre som fremdeles tror og bekjenner, finne en ny strategi i forhold til hvordan vi skal tenke om det norske fellesrommet og vår opptreden der.

Her er så mine svar på dette, i kortform:

Vi må slutte å være frustrerte eller sinte over at vi ikke lenger kan dominere det norske fellesrommet.

 Vi må ikke falle ned i den grøften at vi ønsker oss tilbake til en tid da vi hadde denne makten i og over fellesrommet. Om vi gjør det, velger vi samme strategi som islamistene gjør, nemlig at vi setter de religiøse lovene over landets lover. Det er misforstått.

Vi må leve trofast i vår kristne tro og tradisjon og være med på å gjøre kirken levende innenfra. Dette gjør vi ikke for å få tilbake makten over fellesrommet, men fordi vi tror på Jesus Kristus og vil ære og følge ham.

Vi må holde fast på vår tro på demokratiets idealer om likhet og rettferdighet. Ut fra dette er de andres stemme like betydningsfull som din og min. Derfor må vi engasjere oss i fellesrommet på mange måter, humanitært, pedagogisk, kulturelt, politisk.

Vi må finne gode strategier for vårt kristne nærvær i det norske fellesrommet, ikke for å søke makt, men fordi det er vårt kall og vår plikt som borgere (politisk), fordi alle mennesker er skapt i Guds bilde og krever vår oppmerksomhet (diakonalt) og fordi Kristus har kalt oss til etterfølgelse og tro (nærvær).

I stedet for å ergre oss over alt vi har «tapt», skal vi oppleve dette som en ny frihet til å gå ut i samfunnet uten andre hensikter enn å tjene vår neste og å følge vår Mester.

Jeg kunne ha skrevet mye mer om dette, men dette er det jeg har lyst til å si deg i dag.

Legg bak deg din bekymring og dine frustrasjoner over den tapte enhetskulturen! Vær heller glad for at keiser Konstantins gedigne maktmisbruk av kristendommen endelig ser ut til å være over.

Så kan du gå ut i det norske fellesrommet og gi ditt bidrag med fornyet glede. Det er bruk for deg for at Kristus skal være synlig til stede mellom menneskene!

Eyvind
Eyvind Skeie, forfatter, salmedikter, teolog, kulturarbeider, prosjektutvikler