Gjensidighet

Grunnmotivet på 1. søndag i advent handler om Jesu inntog i Jerusalem. Prekenteksten i år, etter tredje rekke, gir oss fortellingen om hvordan Jesus driver pengevekslerne og duehandlerne ut av Jerusalems tempel. I begge disse evangelietekstene er Jesus subjektet, den som handler.

På søndag vil vi også høre en annen tekst i de aller fleste kirker. Det er ordene fra Åpenbaringsboken om han som står for døren og banker og som så går inn til den som åpner døren og holder nattverd, jeg med ham og han med meg. Dette er at av de vakreste ordene om gjensidighet i Det nye testamente.

Filosofen Martin Buber har lært oss noe om det konstituerende møtet mellom jeg og du. I denne speilingen blir vår menneskelighet til, ved at vi erkjenner den andre og oss selv om likeverdige. Martin Buber sier videre noe om det han kaller det subjektive rommet, som er et rom hvor to subjekter møtes og hvor den ene ikke blir gjort til et objekt, og dermed et formål, for den andre.

Slik nattverden skildres i Åpenbaringsboken 3,19–12 foregår den i det subjektive rommet, jeg med ham og han med meg. Her er det to handlende subjekter som møtes, begge med den samme status og verdi. Ingen er objekter for den andre. Begge er like fullt til stede i fortrolighet, nærhet og aksept. Det er gjensidighet på sitt aller dypeste og beste.

Hele inkarnasjonen, Guds menneskelighet i Jesus, kan vi se som en guddommelig praksis av gjensidighet. Vi speiler oss i det guddommelige mysteriet i mennesket Jesus, han som også er Gud for oss. Hans ansikt er Guds ansikt. Hans nærvær er gudsnærvær, og vi er lukket inn i gjensidighet og fortrolighet, ikke bare med dette andre,  som er det religiøse i allmenn forstand, men med den andre, som er den treenige Gud. Gjensidighetens mysterium er at Gud også speiler seg i oss, vi som er skapt i Skaperens bilde. Slik er nådens under mot vår verden.

God advent!

Eyvind
Eyvind Skeie, forfatter, salmedikter, teolog, kulturarbeider, prosjektutvikler