Salmetekst med klimaperspektiv

Noen har sagt at de fleste salmerdiktere fra Thomas Kingo og frem til i dag har forlatt denne verden i større eller mindre depresjon. Denne bedrøvelige tilstand har å gjøre med at salmediktere har en tendens til å tenke at deres aller beste salmetekst ikke har fått plass i noen salmebok, og dermed kommer til å bli borte med salmedikteren. Jeg tilstår gjerne at jeg av og til gjenkjenner denne tilstanden hos meg selv. Slik er det bare. Uansett deler jeg herved en salmetekst som jeg skrev i 2007. Det er nærmere tolv år siden. Er denne salmeteksten så blitt mer eller mindre aktuell? Det får enhver svare på. Å skrive en salmetekst med et slikt tema er ikke så enkelt. Den vedlagte teksten tar utgangspunkt i en rent menneskelig erfaring i spørsmålets form og søker i den siste strofen å transformere dette over til en bønn. Det er kanskje slik salmer fremover må skrives. Denne teksten ble overgitt til samebokkomiteen(e) i sin tid, men nådde ikke opp og frem. I mine mest frustrerte øyeblikk, som det heldigvis ikke er altfor mange av, tenker jeg at livsfølelsen i denne salmeteksten burde hatt forrang fremfor en av de mange salmetekstene fra tidligere århundrer. Ord som «kunnskap, visjoner, handlekraft og mot» ber fremdeles om plass i kirkens salmesang, i tekster fra meg eller andre.

1

Skal vi av alle slekter som var på jorden før

bli den som bærer skylden hvis livets mangfold dør?

Ja, skal vi bli de siste som står i soloppgang

i kjølig bris fra havet og priser deg med sang?

2

Skal barna som vi elsker og bare ønsker godt,

forakte oss for jorden som de i arv har fått?

Slik spør vi i vår uro og kjenner angstens klo,

men vet at du har kalt oss til kjærlighet og tro.

3

Vi ber deg, Gud vår Skaper, om visdom og forstand,

så vi kan verne jorden med luft og hav og land.

Å, Herre, gjør oss rede til oppgjør og til bot,

gi kunnskap og visjoner og handlekraft og mot.

© Eyvind Skeie 2007

Eyvind
Eyvind Skeie, forfatter, salmedikter, teolog, kulturarbeider, prosjektutvikler