Sigvald Tveit, minneord

Sigvald Tveit, 1945–2019

Noen har spurt om å få lese mine minneord over Sigvald Tveit under gravferden i går, 21. januar. Jeg legger minneordene her, og lyser fred over Sigvalds minne.

Det kjennes overveldende å skulle si noen minneord om Sigvald. Han var min venn og nærmeste samarbeidspartner gjennom den største delen av mitt skapende liv. Hans engasjement og livsverk har så mange linjer, tråder og fasetter at det på ingen måte lar seg uttømmende beskrive i en begrenset ramme. Alle vi som er til stede her i dag er en del av den store og mangfoldige veven som fikk utgjøre Sigvalds offentlige og private liv. Det jeg her kan trekke frem blir bare et omriss som vi hver for oss må fylle med våre egne minner og vår egen takk.

For mange er det pedagogen Sigvald som står i sentrum, læreren, veilederen og den kunnskapsrike underviseren og inspiratoren gjennom mange år. Midt i sin rastløse travelhet, sine mange interesser og engasjementer var Sigvald alltid knyttet til det musikkfaglige og pedagogiske. Også her hadde han et vidt spenn, fra det historiske til det kompositoriske, og fra det teoretiske til det utøvende. Som en av hans tekstleverandører lærte jeg mye av Sigvald om musikalsk form, stil og tradisjon.

Sigvald så det som et ideal å kunne bevege seg fritt i ulike former og stilretninger. Denne grenseoverskridende holdningen kombinerte han med høy forståelse av musikalsk egenart og sjangre.

Noen av våre fellesverk ble kritisert for denne stilmessige variasjonen, særlig på det musikalske plan. Denne kritikken, som vi særlig fikk i begynnelsen, gjorde aldri inntrykk på Sigvald. For ham var det et bevisst valg. Det dreide seg om kommunikasjon og mestring av det musikalske håndverket, enten det ble arbeidet med koraler, musikalformer, viser, barnesanger, jazz eller populærmusikk.

Den enkle sangbarheten som Sigvald fant frem til i sine melodilinjer sprang ikke bare ut av hans musikalske talent, men den var i høy grad også en kunnskapsbasert ferdighet.

På våre reiser hadde Sigvald alltid med seg større og mindre papirbunker med notemateriale som skulle gjennomgås, rettes, korrekturleses og bedømmes. Det var alltid imponerende å legge merke Sigvalds høye tempo når han drev med slike sysler. Hans oppfattelse av notebildet slik det forelå inkorporerte samtidig i seg også alternativer, korrekturer og forbedringer. Alt gikk i flyvende fart, noe som kun kan være mulig når den iboende musikaliteten er blitt foredlet gjennom den forståelsen som bare grundige studier og intelligent refleksjon kan gi.

Slik kan vi se for oss at Sigvald utviklet sin profil som pedagog og komponist i spenningen mellom det faglige og det skapende. Men Sigvald var også utøver på mange nivåer, ikke minst som dirigent, som akkompagnatør i mange sammenhenger, organist, kontrabassist – og fløytist på seljefløyte. Når den bunadskledde Sigvald hentet frem seljefløyten, var han nær seg selv og sitt opphav i Treungen i Nissedal. Ut fra dette sprang også hans interesse for folkemusikken, og ikke minst den religiøse folkemusikken, og det han delvis gjorde til sitt forskningsfelt da han begynte å interessere seg for hymnologi, sang- og salmebruk i forskjellige vekkelsestradisjoner. Her hadde Sigvald, slik jeg opplevde det, også en sosiologisk interesse. Han var opptatt av musikkens og salmenes bruk og hvordan åndelige sanger og salmer også var identitetsskapende markører.

Denne kan også henge sammen med Sigvalds egen frikirkelige bakgrunn. Det var en bakgrunn han vedkjente seg hele livet og var trofast mot, selv om han, som vi vet, også også hadde kritiske innvendinger.

 Sigvalds interesse for folkemusikk og folkelig sang hadde også å gjøre med hans syn på musikk som kommunikasjon og fellesskap. Når han av og til kalte seg bruksmusiker og benevnte sine komposisjoner som bruksmusikk, var det ingen kvalitetsbedømmelse av bruksmusikk kontra kunstmusikk. Det var heller et uttrykk for at Sigvald var opptatt av musikkens kommunikative side. Det var ikke nok for ham å sitte for seg selv i et kompositorisk elfenbenstårn. Han ville at musikken skulle bety noe, at den skulle ha anvendelse og bruk.

For å oppnå dette søkte Sigvald støtte i teksten. At de aller fleste av komposisjonene hans er tekstbaserte kan vi se som et uttrykk for dette. Som en av hans tekstforfattere opplevde jeg dette på nært hold. Han leste tekstene godt og hadde en unik evne til å oversette tekstenes rytme, puls og atmosfære til melodier og arrangementer. Dette gjaldt både for de mange barnesangene som Sigvald tonesatte til store og små TV-produksjoner og den store bredden av kirkemusikalske verk som ble en del av Sigvalds omfattende livsverk. Noen ganger sa Sigvald at han heller ville lese en god roman enn å lytte til musikk. Litteratur stod hans hjerte nær, han var en systematisk leser. I samlivet med Barbro stod ofte høytlesning på programmet. Hans interesse for film og filmmusikk passer godt inn i denne tilnærmingen. Her finnes fortellingen og det musikalske, forenet i et folkelig og bearbeidet uttrykk. Jeg kommer alltid til å være takknemlig til Sigvald for samarbeidet vi fikk ha, for alt jeg lærte – og for alle de tonene som kom fra hans rike forråd og som ga mine sangtekster vinger til å fly med.

Det var sårt for mange da Sigvalds aktive liv som pedagog, komponist, samfunnsmenneske og familiefar ble så radikalt endret gjennom sykdommen. Om dette vil jeg gjerne si to ting:

Det ene er at Sigvald alltid var den Sigvald vi kjente når vi kom til ham. Gleden over å se oss var der, kanskje enda sterkere enn før. Vi kunne også dele mye, ikke minst i de dyrebare øyeblikkene da musikken fikk bygge sine broer på en måte som ordene og språket ikke lenger var i stand til.

Til sist vil jeg si noen få ord til deg, Barbro, og til dere, hans tre barn og resten av den nære familien: Dere, og du, Barbro, har vist oss andre noen fint om åpenhet, trofasthet, nærhet og kjærlighet gjennom disse siste årene av Sigvalds liv. For oss som har sett dette lyser det sterkere enn mange minnetaler til sammen.

Jeg står ved denne dødes seng og tenker dette:

Den som ligger her har kjent meg helt fra jeg ble født.

Disse ørene hørte mine første ord.

Disse øynene så mine første skritt.

Gjennom disse hendene kom alle mine dager.

Denne ryggen bar meg.

Disse føttene satte spor for meg i tiden.

Dette hjertet gledet seg når det gikk meg godt

og var fylt av medfølelse

når livet gikk imot meg.

Jeg vet at jeg er voksen, men her blir jeg et barn.

Her merker jeg et savn som ikke kan forklares.

Min barndom ligger her,

det jeg fikk til og det jeg ikke maktet,

trofast omsorg, nærvær, tro.

Langt inne i meg sitter et lite barn og gråter.

Den voksne som jeg er står taus

for ingen ord kan gripe det denne avskjed rommer

Vi lyser fred over Sigvalds gode minne.

Eyvind
Eyvind Skeie, forfatter, salmedikter, teolog, kulturarbeider, prosjektutvikler