Poesi og bibeltekst

Og jeg vil gi ham en hvit sten, og på stenen står det skrevet et nytt navn som ingen kjenner uten den som får det. Åpenbaringen 2,17B

I Sigvald Tveits begravelse lot vi andakten blir erstattet av dikt, skrevet og lest av ES, og muntlig fremføring av bibeltekst ved fortelleren Helga Samset.  

Et medmenneskes død åpner våre sanser med ny oppmerksomhet og varhet. Når en venn går over grensen mellom liv og død, berøres vi alle av bevisstheten om at vi er grensevandrere. Det som er, her i vår jordiske krets, skal ta slutt. Vi leter etter holdepunkter som kan hjelpe oss til å forstå det som ligger utenfor vår egen begrensede livshorisont. Nå skal vi dele fire korte dikt og tre ord fra Det nye testamente. Slik prøver vi å peile oss inn på dette andre, samtidig som vi lytter til ord som kan gi dødens mysterium noe av troens lys.

For snart skal dette spinkle jeg få vinger

1

For snart skal dette spinkle jeg få vinger

og fly blant stjerner ut mot det som er

den store og uendelige gåte

som nå med ett har kommet meg så nær

2

Jeg ser at dere sørger allerede

og tenker at det alt er blitt for sent

Men selv i disse aller siste timer

kan livet deles, like klart og rent

3

Den store og uendelige gåte

som ikke eier omkrets eller navn

har allerede åpnet sine armer

og tatt meg helt fortrolig i sin favn

4

Jeg sovner snart, og da får sjelen vinger

Den søker mot en gåte altfor stor

Så lar jeg stille kroppen bli tilbake

og flyr mot lyset og en annen jord

Bibeltekst: Johannes 20, 11–18 

Kappen

1

Han bærer kappen over sine skuldre.

Han står og venter ved den siste grind.

Det er så mørkt der Lysets verden ender.

Han står og lytter etter noens trinn.

2

«Det var så tungt å gå det siste stykket!

Det er så kaldt i dødens strenge vind!»

«Kom hit, min venn, og varm deg under kappen.

Nå kan du gråte. Siden går vi inn.»

Bibeltekst: 1 Kor 15, 35–44

Å, Herre, ta meg til det sted

1

Å, Herre, ta meg til det sted som er og ikke er,

et sted med himmel, jord og hav,

der all min uro stilner av,

og bare du er nær!

2

Jeg stiger ut i morgenlys fra dødens mørke favn.

Da ser jeg jorden, renset, ren

og tar imot den hvite sten

som har mitt nye navn.

3

Så skuer jeg Guds herlighet og hører Herrens ord:

” Kom hit, min venn, jeg ventet deg,

og du skal alltid bli hos meg

i gleden rundt mitt bord.

Bibeltekst: Åpenbaringen 21,1–7

Der lyset aldri slukner

1

Der lyset aldri slokner og sangen aldri dør,

der venter du meg, Jesus, bak tidens dunkle slør.

Her var så mange gåter som aldri fikk et svar,

men der du står og venter skal løsningen bli klar.

2

Den siste, store gåte vil åpne seg for meg

når dødens engel kommer og ber meg følge seg.

Jeg merker dødens kulde og ånder sakte ut,

så reiser jeg alene mot stillheten og Gud.

3

Min korte tid på jorden er da til sist forbi.

Selv er jeg ikke bundet av tid og rom, men fri.

Min kropp er kun et hylster, det rommer ingenting,

mens ånden finner veien til livets kildespring.

4

Og dere som jeg kjente og som jeg hadde kjær,

skal se meg i det lyset der Gud og gleden er!

Det er min bønn for alle i Jesu Kristi navn

at vi til sist må finne barmhjertighetens favn.

© Eyvind Skeie 2019

Eyvind
Eyvind Skeie, forfatter, salmedikter, teolog, kulturarbeider, prosjektutvikler