Alle innlegg av Eyvind

Om Eyvind

Eyvind Skeie, forfatter, salmedikter, teolog, kulturarbeider, prosjektutvikler

Apostelen Peters kall

Man har etter hvert en del filer i sitt digitale arkiv. Av og til, under søking på noe annet, dukker det opp en tekstfil som man nesten hadde glemt at man i sin tid hadde befatning med. Herved deler jeg noen linjer om apostelen Peters kall. Disse ordene skrev jeg en eller annen gang mellom 1976 og 2000, da jeg var prest i Tromsø og hadde en del kontakt med Børre Knudsen. Vi leste Bibelen sammen, reflekterte og diskuterte og delte også noen tekster fra tid til annen. Jeg antar at jeg sendte denne teksten til Børre, men siden har det ikke skjedd så mye med den. Dog har den overlevd mange skifter av digitale lagringsmedier. En gang skal jeg drive litt arkeologi i mitt dataminne, i håp om finne et  gullkorn blant all den gråsteinen som jeg har lagret i tidens løp. God dag!

Vi kastet garnene. Han sa vi skulle.

Og da vi drog dem, var de ganske fulle.

Han åpnet dypet i min fiskersjel

og av dens mørke sprang det frem en kilde

som ble et hav til sist, et mektig bilde

av fisk og båter, gjennomlyst av angst

for ham som gav oss denne fiskefangst.

 

Jeg falt på kne og hørte at jeg skrek:

Gå fra meg, Herre, i min dype skam!

Men lyset steg og garnet ville revne,

mens bildet vokste over sans og evne:

Jeg så Guds menighet på jord bli til

og stige frem i Ånd og kraft og ild.

Da stod jeg opp og fulgte siden ham.

 

© Eyvind Skeie

 

 

Korsets kraft

Fra Anafora, Egypt

Disse siste dagene har jeg tenkt en del på korset. Har det lenger noen plass i kirkens forkynnelse og i vår kristne tro og praksis? Jeg merker meg at Marcus Borg i sin bok (Gjenoppdag kristendommen) mener at den tradisjonelle måten å se Jesu død og soning på forvrenger hva kristendommen handler om. Jeg har også lagt merke til den store forlegenhet som hersker på dette området. Det er faktisk nesten ingen som snakker om korset lenger, og om Jesu blod som en soning for våre og verdens synder.

Jeg kjenner det hos meg selv også. Det er vanskelig å snakke om dette, enda mer utfordrende å forkynne det som et befriende budskap.

Så leser jeg et brev fra apostelens Paulus, opprinnelig skrevet til menigheten i Korint. Han skriver at han er utsendt av Kristus for å forkynne evangeliet, og det ikke med talekunst og visdom, så Kristi kors ikke skal miste sin kraft. Jeg tenker at jeg må bruke mye tid på dette, å meditere over ordene fra Paulus om at Kristi kors ikke skal miste sin kraft. Jeg spør meg om det var dette vi skulle bruke tid på, fremfor å lete etter alle mulige og umulige måter ved hvilke vi vil bevise kristendommens ekthet og troens gyldighet i verden.

Til menigheten i Korint sier Paulus at han ikke kom med fremragende talekunst eller visdom. Det var ikke slik han ville forkynne Guds mysterium. Han hadde nemlig bestemt seg for at han ikke ville vite av noe annet blant dem enn Jesus Kristus og ham korsfestet.

Dette gjorde ikke apostelen til en kraftfull forkynner med overtalende evner. Tvert om beskriver han seg selv som svak, redd og skjelvende. Han forkynte ikke sitt budskap med overtalende visdomsord, men med Ånd og kraft som bevis. Det skjedde fordi deres tro ikke skulle bygge på menneskelig visdom, men på Guds kraft.

Det er min klare oppfatning at Paulus har noe å si oss i dag, enten vi er salmediktere, liturger, forkynnere, teologer eller studenter. Det er en kjerne vi må finne, ellers vil hele vårt kristne trosprosjekt smuldre opp og vår frimodighet gå til grunne. Det vi må finne, er korsets kraft. For jøder søker tegn, skriver Paulus, og grekere søker visdom, men vi forkynner en korsfestet Kristus. Han er en snublestein for jøder og dårskap for hedninger, men for dem som er kalt, både jøder og grekere, er Kristus Guds kraft og Guds visdom.

Det er dette jeg har tenkt på de siste dagene, på Kristi kors og korsets kraft. I Romerbrevet har apostelen Paulus skrevet den setningen som skulle sende en stråle av lys inn i Martin Luthers plagede sinn: For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker.

Jeg tenker for meg selv at de som unnlater å fordype seg i korsets mysterium, de forvrenger kristendommen. De mister rett og slett Guds kraft, og blir avhengige av å stole på sin egen. Det blir bønner av slike tanker. Ja, kanskje er det vårt fremste kall i denne tiden å være stille og vente, mens vi ber og håper at kraften skal åpenbare seg, den kraft som er i Kristi kors, han som gav sitt blod for oss og bar oss hjem til vår opprinnelse i Gud.

 

Den barmhjertige samaritan

Van Gogh, Den barmhjertige samaritan

Det sentrale poeng i fortellingen om den barmhjertige samaritan er ikke at vi skal identifisere stakkaren i grøften som vår neste. Poenget er helt omvendt, nemlig at den nedslåtte langs veien skal se oss som en neste. Vi skal være en neste, det er aktivt og ikke passivt, som jeg prøvde å få frem da jeg skrev en boktekst til Haraldsplass Sykehus i Bergen.

Det begynner ved at Jesus lar oss se.

Vi ser med øynene til samaritanen,

men og med øynene til ham som ligger

forlatt og skamslått, langs den travle veien.

 

Samaritanen tenker ikke straks:

Jeg er en neste, det er det jeg er.

Han stanser bare, det er slik han gjør,

og varsomt våger han seg meget nær.

 

Han merker i sitt eget, åpne hjerte

en underlig medlidenhet tre frem.

Så bøyer han seg ned mot den som lider

og renser mannens sår med vin og olje.

 

Den sårede som ved veien våkner langsomt.

Han kjenner myke hender over huden.

Så åpner han sitt blikk og ser forundret

et ansikt som er mildt og uten hardhet.

 

De hviler i hverandre disse to,

den sårede og han som bringer trøsten.

De hviler i hverandres blikk og ser

den Andre i en stor gjensidighet.

 

Og da, med ett, har mannen fått et svar,

et svar som og er vårt til alle tider

om vi er dem som trøster eller lider:

 

Hvem er han, han som kommer meg så nær

og gir meg hjelp når jeg er slått og såret?

Han er Min Neste. Det er det han er.

 

© Eyvind Skeie

 

Ansiktet til en engel

Tresnitt av Terje Grøstad, fra «Vann av klippen», bokverk av Terje Grøstad og Eyvind Skeie

Teksten er fra prekenutkast til Stefanusdagen i Tekstverkstedet.

Det er tid for å se seg i speilet, rette blikket mot oss selv. Hva ser vi?

De som så ansiktet til Stefanus måtte sammenligne dette ansiktet med ansiktet til en engel.

Vi kjenner ikke ansiktstrekkene til den unge Stefanus. Sannsynligvis så han ut som en hvilken som helst ung mann på denne tiden i den jødiske befolkningen. Men det var noe annet der i tillegg, noe som kom innenfra. Dette som kom innenfra hadde noe med besluttsomhet og hengivelse å gjøre. Stefanus stod for noe som var så viktig at han var villig til å ofre livet for det. Vi vet hva det var, troen på den oppstandne Jesus Kristus. Denne troen gjorde Stefanus lysende. Hans dødelige kropp var fylt av et håp som døden ikke kunne utslokke.

Alle vi som bekjenner troen på Jesus Kristus har tilgang på dette samme håpet.

Vi kan ikke forlange av oss selv at vi skal begynne å lyse på den samme måten som Stefanus gjorde i prøvens stund. Men vi kan be om at noe må begynne å skje med oss, at troen må få større plass i livet vårt, at Jesus Kristus, den korsfestede og oppstandne må flytte inn i kroppen vår, i sinn og hjerte, med sin nåde og sitt lys.

Når vi ser oss selv i speilet, ser vi et menneske, skapt i Guds bilde.

Men vi ser også noe mer: Vi ser noe av grunnen til at vi feirer jul. Vi ser inkarnasjonens hensikt, at Gud ble menneske for at det guddommelige lyset skulle finnes her i verden, i og mellom menneskene, med sin underfulle kraft.

Det er mange grunner til å tenke negativt om fremtiden for kirken og for kristenheten i verden, fra konsekvensen av forfølgelser og angrep til trusselen fra moderne materialisme, skepsis, latterliggjøring og vantro. Av og til spør vi oss selv og hverandre om hvordan det skal gå. Når passerer vi et punkt hvor under halvparten av den norske befolkning ikke lenger er medlem av en kristen menighet og kirke? Når vil en annen religion ha flere aktive tilhengere enn kristendommen? Hvor mange mennesker vil være preget av likegyldighet eller aktiv motstand mot religion i sin alminnelighet og kristendom i særdeleshet? Og hvordan vil det se ut på verdensbasis om noen år? Vil Europa være helt avkristnet? Hva vil fylle det religiøse tomrommet, islam eller den gudløse materialismen?

Vi har god grunn til å kjenne oss engstelige og maktesløse hvis vi følger disse tankene i deres konsekvenser. Hva kan vi gjøre for at fremtiden skal se annerledes ut?

Vi kan ikke gjøre annet enn å holde fast ved det som er vårt kall og vår bestemmelse. Det er å heve troens lys i verden. Vi er kalt til å følge Jesus, han som sender oss ut som sauer blant ulver.

I mange år har vi i Norge kunnet leve i det vi kan kalle for en kristen enhetskultur. Det har vært en bred, felles enighet om at kristen tro og tradisjon skulle prege samfunnslivet i hjem, skole og ellers i det offentlige rommet. Den tiden synes nå å gå mot slutten. Vi kan se for oss at det vil bli vanskeligere å bekjenne kristen tro i fremtiden.

Men troens lys skal fremdeles skinne. Det skal fremdeles være mennesker som følger Jesus. Det skal være mennesker som står oppreist og møter sine medmennesker med håp, tro og kjærlighet. Det skal fremdeles være noen som viser menneskene i kulturen at det går an å møte den vanskelige virkeligheten med noe som ligner ansiktet til en engel.

Kanskje dette skal være vår bønn i denne julehøytiden, fra Stefanusdagen og et stykke inn i det nye året. La oss be om å bli fylt av Jesu nærvær på en slik måte at vi får ansiktet til en engel.

 

Jomfruen og barnet

Fra Anafora, Egypt

Dette onsdagsbrevet blir det siste før julehøytiden. Jeg deler et dikt jeg skrev for en del år siden, knyttet til julemeditasjonene for orgel av Olivier Messiaen. Den første meditasjonen bærer tittelen «Jomfruen og barnet». Så er dere ønsket gode dager, med fred og fordypelse i menneskehetens dyre skatt og guddommens hellige mysterium.

Og det er natt i Betlehem

Han Den Ubeskyttede sover

i stallen har

hans allmektige hender grepet

om krybbens strå

og kjenner for første gang

noe av jord mot sin hud

 

Velsignet du Maria

Den Ubeskyttedes mor

Velsignet du som våker over ham

Velsignet din hånd som rører

ved Den Allmektiges panne

Velsignet din munn som kysser

Den Ubeskyttedes øyne

 

Og det er natt over jorden

Den vergeløse sover

Men også de som forfølger ham

også torturister og drapsmenn

har sin søvn i jordens natt

Også de er vergeløse

Også de deler i søvnen

jordens eldgamle drømmer

om freden og om paradiset

 

Velsignet du Maria

du som våker over den vergeløse

Velsignet du som bærer paradiset til verden

Velsignet ditt hjerte som blør

for Den Ubeskyttede

 

Hod fast denne time

holde fast denne stund

Bær for alltid denne fødsel med deg:

Den Ubeskyttedes fødsel

Den vergeløses inntreden i verden

 

Maria

du vergeløses mor

Maria

du menneskelighetens ansikt

Maria

du hvis sjel skal gjennombores

Du som skal overgi din drøm

til  dem som piner

 

Maria

for våre nakne ansikters skyld

priser vi deg

Du som føder lys

når det er natt på jorden

 

Den allmektiges hender

griper om krybbens strå

holder alle menneskers liv

i et spedbarns faste grep

Bærer oss

mot fullbyrdelsen

 

Her er alle tings begynnelse

Her er alle tiders ende

Her blomstrer paradiset

Her slår livets tre rot

Han som troner i himmelen

har gjort jorden til sin bolig

 

Maria smiler

Og jordens natt går endelig

mot morgen

 

© Eyvind Skeie

Ord og hellig skrift

Som kirkelig språkbruker med salmer, dikt, bønner og prekentekster har jeg tenkt på hvordan jeg bruker ord og ordbilder i et kjønnsperspektiv. Et viktig personlig utgangspunkt har vært at de bibelske skriftene står i en særstilling som best kan oppsummeres med ordene i 1. Korinter 1,3: For først og fremst overga jeg til dere det jeg selv hadde tatt imot, at Kristus døde for våre synder etter skriftene.

For meg betyr dette at mine ords gyldighet som uttrykk for kristen tro og erkjennelse har å gjøre med hvordan de klinger sammen med ord og ordbilder i Det gamle og Det nye testamente. Jeg er ingen fundamentalist, men mener likevel at Skriftens ord er helt fundamentale, både for Jesu selvforståelse og vår forståelse av ham. Jeg ser det slik at det grunnleggende gudsmysteriet er beskyttet av samspillet mellom profeti og oppfyllelse i Skriftens to testamenter. Der har min tro sin mulighet til å bli preget og styrket, enten det gjelder selve guddommen (Gud) eller guddommens tre personer, Fader, Sønn og Ånd.

For meg blir det da slik at jeg så langt som det er mulig aldri bruker det personlige pronomen han om Gud. Det gjelder i alle typer tekster. Dette er det mulig å gjøre dersom man har bevissthet omkring det. I mine eldre salmetekster er det ikke alltid slik, men i de senere årene er det ganske konsekvent gjennomført.

Når det så gjelder de tre personene i treenigheten, Fader, Sønn og Ånd, forholder det seg annerledes. Personlige pronomener hører personer til.

Jeg ser ikke på Jesu bønn til sin himmelske Far som metaforisk ordbruk, men som et hjerteforhold mellom de to personene, Faderen og Sønnen. I bønnen er det en person som ber til, eller taler med, en annen person.

Når det gjelder Ånden innrømmer jeg at jeg har et problem med språkbruken. Skal det personlige pronomen her være feminint eller maskulint? Jeg prøver foreløpig å unngå både hunkjønn og hankjønn, av språklige og teologiske grunner. Det er så langt min forståelse rekker.

Jeg er kritisk til å erstatte den trinitariske formuleringen Fader, Sønn og Ånd med Skaper, Befrier og Livgiver. Så langt jeg kan se, er det ikke en dypere forståelse av guddommens tre personer som har skapt den nye formuleringen, men kjønnspolitiske aspekter. De tre ny-ordene innebærer heller en reduksjon av det som ligger i de klassiske formuleringene. Faderen er mer enn skaper, Sønnen er mer enn befrier og Ånden er absolutt mye mer enn livgiver. Dette forhindrer ikke at jeg av og til kan bruke ord som skaper, befrier og livgiver i poesi og forkynnelse.

I kirkens liturgi står vi oss likevel best når vi beholder de klassiske formuleringene og lar dem åpne seg med alle århundrers tilbedelse og refleksjon.

Det er en selvfølge at språket, som en menneskelig konstruksjon, avspeiler våre jordiske fenomener og sosiale (makt)forhold, så vel som vår menneskelige kompetanse knyttet til sansing, følelse, abstraksjon og refleksjon. Men dette behøver ikke å føre til at språklig destruksjon er et gode som hjelper oss nærmere en frigjørende erfaring av oss selv og Gud. Nye ord kan tildekke like mye som gamle.

Når det er sagt, mener jeg absolutt at det i Bibelen finnes metaforer som har en feminin assosiasjonsklang.  Disse hører hjemme i poesien og bønnespråket. Men de innebærer ikke at jeg vil kalle Gud for hun eller mor. Det er helt fremmed for meg. Om noen finner på å omskrive Jesu bønn til Gud, vår Far, til en bønn som er rettet mot Gud, vår Mor, mener jeg at vi har beveget oss bort fra selve gudsforestillingen i vår egen tro. Men jeg synger gjerne om modersvingen, sammen med Lina Sandell. Her må vi finne takt og tone i vårt eget språk.

Vi er henvist til å møte Gud i språket, ikke hinsides ordene. Det er vel nettopp det som ligger i inkarnasjonen, at Ordet blir menneske. Forholdet mellom Kristus og Skriften er kanskje troens aller dypeste mysterium.

For min del vil jeg fortsette som en kritisk språkbruker, med dyp respekt for hvordan gudsåpenbaringen ble gitt oss gjennom det jeg fremdeles omtaler som Den hellige skrift. For meg er Skriften hellig fordi den er min eneste sikre vei til kristen tro, refleksjon, meditasjon og erkjennelse.

 

Å gi troen videre

Det skal ha skjedd en endring i foreldres rolle når det gjelder trospåvirkning av barn, fra bastante svar til åpen undring. Denne endringen samsvarer ganske godt med det som også kommer frem i småbarnspedagogikken hvor den voksne i større grad blir forstått som barnets medvandrer. At den voksne blir forstått som medvandrer har også å gjøre med et mer avklaret syn på barnet som subjekt, også etisk og religiøst. I pedagogisk sammenheng og faktisk også i lovverket kan vi samle denne barnets nye status under overskriften barnets medvirkning. Barnets medvirkning har et dypt alvorlig innhold som grunnleggende nettopp handler om at barnet er et eget subjekt med sin egen aura av rettigheter og respekt.

Men dette medfører selvfølgelig ikke at den voksne blir fratatt sitt ansvar når det gjelder barnets modning, som vi i et tidligere regime ville kalle oppdragelse. Det er fremdeles et ansvar for foreldrene å skape et miljø for barnets modning og vekst, også på det religiøse området. Den voksne kan aldri frita seg selv fra dette ansvaret. Spørsmålet blir hvordan et slikt ansvar best kan utfolde seg også med hensyn til barnets religiøse modning og innenfor den religiøse tradisjon som foreldrene kjenner som sin egen.

Dette retter ikke bare søkelyset mot foreldrenes religiøse tankeverden, men mot hele det livsmiljø som barnet vokser opp og modnes i. Det blir snakk om foreldrenes religiøse praksis og barnets livsmiljø i mange dimensjoner.

For noen år siden skrev jeg denne lille boken ”Mellom undring og tro”, med undertittelen ”Barnets vekst og modning”. I denne boken forsøkte jeg å si noe meningsfullt om foreldreansvaret med basis i de syv religiøse dimensjonene som Ninian Smart (1927-2001) har beskrevet. Disse dimensjonene gjenga jeg i boken på denne måten:

Gjentakelsen (Ritualet)

Opplevelsen (Erfaringen)

Fortellingen (Den mytologiske)

Tanken (Den læremessige og begrepsmessige)

Handlingen (Den etiske, konsekvensen)

Fellesskapet (Den sosiale eller institusjonelle)

Hellig tid og sted (Den materielle, estetiske, objekter, bygg og så videre)

Barnets religiøse jeg må bli stimulert i alle disse dimensjonene, og på forskjellig vis på ulike modenhetstrinn. Dette burde foreldre ha mye mer kunnskap om. Kirkens trosopplærene burde mer frimodig undervise foreldrene og andre voksenpersoner om disse dimensjonene og gi dem frimodighet til å skape et miljø som stimulerer barnet bredt. Det går også an å kombinere flere av dimensjonene, for eksempel ved å lage små ritualer, tenne lys, holde hender, være stille, lytte til fortellingene, be, snakke om konsekvenser og så videre.

Dimensjonene tilhører det felles menneskelige. Nå trenger vi en høyere bevissthet omkring hvordan de kan fylles med kristen tro og tradisjon. Da er det ikke nok med åpen undring. Foreldrene må få hjelp til å fylle hele det formatet som de syv dimensjonene representerer med kristen tro og tradisjon, samtidig som respekten for barnet som subjekt opprettholdes tydelig og klart. Men er det mulig å skape et slikt åndelig vekstmiljø for barnet? Svaret er ja.

Jesu syv fødsler

 

På Maria Budskapsdag i 2001 holdt jeg preken i NRK. Under arbeidet med denne prekenen fikk jeg en overbevisning om at jeg skulle tale over «Jesu syv fødsler». Det skjedde, og jeg fikk mange henvendelser om denne prekenen i etterkant. Senere skrev jeg boken «Jesu syv fødsler». Fremdeles kommer mennesker bort til meg og takker for denne boken. Den ble skrevet i en slags kreativ beruselse. Når jeg ser i den nå, er den både kjent og fremmed for med som har skrevet disse ordene. I dette onsdagsbrevet, før første søndag i advent, legger jeg ut denne prekenen, så kan dere som vil lese og tenke videre på egen hånd.

Maria Budskapsdag 2001, Trefoldighetskirken i Oslo, sendt i NRK

I dagens prekentekst vibrerer det som er hovedmotivet i kristendommen og som skiller den fra mange andre religioner, det vi kaller inkarnasjonen. Den handler om hvordan det guddommelige når det menneskelige og det menneskelige berører det som er guddommelig.

Inkarnasjon er ingen ut-av-kroppen opplevelse. Inkarnasjon er snarere en inn-i-kroppen opplevelse. Det handler i dag ikke om en guddommelig sjels vei ut av kroppen, men om Den evige Guds vei inn i en kvinnes jordiske kropp, hvor et usett foster blir kalt Guds Sønn. Dette ennå usette foster skal vi feire om ni måneder, når det er jul.

Jeg vil i dag utfordre meg selv og dere ved å tale -ikke bare om den ene fødsel i stallen- men om i alt syv fødsler, som alle handler om innganger og utganger i forholdet mellom menneske og Gud. Jeg vil utfordre deres og mine tankeforestillinger, vår tro og våre følelser, religiøsitet og fantasi.

Noen stusser når de hører presten tale om Jesus og syv fødsler. Ble han ikke født bare en gang, i stallen? Gi meg dog litt over ti minutter  av deres oppmerksomhet før dere avviser det hele. På disse minutter skal jeg prøve å uttrykke det som er mitt budskap, slik at dere kan tenke videre selv. Under det jeg har å si finnes dette dirrende spørsmål:

Hvem er Jesus Kristus? Hva kan den kristne tro og tradisjon gi til oss som lever i denne religiøse samtid? Hva er den spesielle utfordring som den kristne tro har å komme med på tidens store religiøse torg?

La oss da begynne med Jesu første fødsel.

Jesu første fødsel er ikke hans fødsel i stallen i Betlehem. Jesu første fødsel finner sted i en tidsalder som ingen av oss kjenner, før verden ble skapt. Det er en del av den kristne bekjennelse at Jesus er Guds sønn fra evighet av, Gud av Gud, lys av lys, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen, slik den nikenske trosbekjennelse uttrykker det..

Mitt budskap er at det finnes en himmelsk advent, en advent gjennom årmillionene,  en guddommelig lengsel som er eldre enn lyset, en evig Sønn hos en himmelsk Far, et barn som en gang lekte mellom engler. Og det finnes et punkt i denne tidløse tid da Sønnen sa: ”Ja, jeg er villig til å lide. Jeg setter min sjel i pant for menneskene og for jordens liv.”

Om Jesu inngang i tiden har jeg brukt ordet inkarnasjon. Det er et uvanlig ord og ingen vanlig religiøs forestilling. Den utbredte religiøse forestilling handler i dag ikke om inkarnasjon, men om reinkarnasjon. Også denne forestilling angår tid og tider som ligger forut for den tid og de tider som er nå. Det er en søking etter eksistens før eksistensen. Jeg vil utfordre all som er opptatt av reinkarnasjon og sjelevandring, av de tider som er før tiden, til å fordype seg i og innvie seg til Jesu første fødsel.

Mysteriet i Jesu første fødsel er like meningsbærende og kraftfullt som tankene omkring sjelevandring og reinkarnasjon. Den kristne tro ikke så endimensjonal at den kun  regner med den tidsalder og den tilværelsesform som vi nå er til i. Det antydes et dypt mysterium om tiden før tiden når den kristne kirke bekjenner sin tro på Jesus første fødsel en gang før tiden, i det guddommelige miljø.

Jesu andre fødsel er hans fødsel i stallen. Det er den fødsel vi særlig feirer på Maria Budskapsdag. I budskapet til Maria sier engelen at barnet som blir født skal være hellig og kalles Guds Sønn.

I vår tid finnes det en stor lengsel mot det hellige. Vi søker de hellige steder, de hellige tider, de hellige fester. Menneskene dyrker pilegrimstanken og trer med åpne sinn inn i de store tempelrom, enten det er under middelalderkirkenes hvelv, langs  hellige elver i India, på høye fjell i Himlaya, eller ved den svarte sten i Mekka. Min utfordring er denne:

Du som søker det hellige i verden, utfordres til å vende deg mot det innerste, skjulte tempel der fosteret svever i en kvinnes liv. Det var i dette tempel Sønnen valgte å tre inn, til sin annen fødsel. Slik æret han en kvinne som sin mor og utvalgte alle oss som går den samme vei fra fostertid til grav: vi er hans brødre og søstre, av jord,  på jorden. Det hellige som finnes i verden er Kristus. Kristus i Marias liv. Kristus i krybben. Kristus underveis mot Jerusalem. Kristus på korset. Kristus i graven.

Og da er jeg fremme ved Jesu tredje fødsel.

Det finnes et sted i Salmenes Bok hvor morslivet sammenlignes med jordens dyp. Det er som om de to bilder flyter sammen: Bildet av fosteret som sakte dannes og trer frem i dypet. og bildet av den døde kropp i jorden, mens den like sakte vender tilbake til den jord som den ble tatt av. Ut fra dette springer et nytt og grensesprenge bilde: slik mennesket en gang blir født og forløst fra morslivet, slik skal det samme mennesket en gang til bli født og forløst av av jordens dyp, fra gravens mørke. Jesu tredje fødsel er hans oppstandelse på den tredje dag.

Den kropp som svikter meg når sykdom rammer, den kropp som skal bli til intet i graven, den kroppen er elsket av Gud. Den er en del av hans skaperverk, en del av det Jesus Kristus valgte å tre frem i, da han ble et menneske, unnfanget ved Den Hellige Ånd, født av jomfru Maria. Du som sliter med depresjoner og fortvilelse, med sykdom eller sorg, du skal innvie deg til Jesu tredje fødsel. Du skal tenke på at Guds egen Sønn ble lagt i graven, og at han stod opp med sitt legeme  på den tredje dag. Innvielsen til Jesu tredje fødsel, fra gravens dyp, skal være ditt feste og ditt håp.

Men selv om jeg har troen på oppstandelsen, kan min tanke likevel forville seg når jeg tenker på de ukjente verdener som venter bak døden. Og for dem som fornemmer og finner trøst i tanken på det uendelige kretsløp og de utallige inkarnasjoner, kan tanken på Jesu legemlige oppstandelse synes kraftløs og svak.

Da er vi fremme ved Jesu fjerde fødsel. Det er Jesu himmelfart, hans befrielse fra jordens evige kretsløp og ferden hjem til Faderens høyre hånd. Jesus Kristus har brutt ut av det kosmiske kretsløp og er nå hos Gud. Men den Guds Sønn som vendte tilbake i sitt utspring i den fjerde fødsel, er en annen enn den Sønn som dro ut i den første fødsel. Hans jordiske legeme er med ham. Men Frelserens kropp er ikke lenger en drakt av støv og jord. Hans jordiske legeme er nå forenet med det himmelske lys, det er forløst og forvandlet, til et nytt skaperverk.

Det er som seeren Johannes vitner om i sin store visjon på Patmos: Hans hode og hår er hvitt som hvit utt eller som sne, og øynene som flammende ild, føttene er som bronse, glødet i en ovn, og røsten lyder som bruset av veldige vannmasser. Ansiktet er som solen, når den skinner i all sin kraft. Jeg vil utfordre dere som tenker og fornemmer at reinkarnasjon, den uendelige rekke av gjenfødelser, er den mest sannsynlige løsning på tilværelsens gåte. Jeg vil utfordre dere til å innvie dere til mysteriet i Jesu fjerde fødsel.

Det er en som har gått ut av kreftsløpet, ikke som Buddha ved å få dets kraft til å opphøre, men som Kristus, ved å bryte seg ut av det gjennom død og oppstandelse og siden ved å sette seg ved Maktens side i det høye. Dette er de fire fødsler som knytter seg til Jesus jordiske liv, hans inngang og hans utgang.

Den femte fødsel handler om kirkens mysterium. Om hvordan Jesu kropp på skjult og hemmelig vis er til stede blant og mellom de troende i verden. Mange opplever at kirken er blitt en slags samfunnspolitisk insitusjon med ordninger og makt som stenger mennesker ute. Men et eller annet sted bak dette finnes Jesu kongedømme, en hemmelig verden som har duft og smak av paradis og hvor skyldens og dødens krefter er beseiret.

Jesu sjette fødsel ble innstiftet da han løftet vin og brød og sa ”Dette er min kropp, dette er mitt legeme.” Han talte sitt mektige ord og forvandlet måltidet til en hellig handing, et sakrament, en feiring av hans usynlige nærvær i brød og vin. Så sier han: gjør dette til min ihukommelse. Å gjøre dette, tro på hans Ord, dele brød og vin, ta del i den hellige nattverd slik Jesus sier, det er å innvie seg til den sjette fødsel..

Jeg er fremme ved den syvende fødsel og juleklokker ringer.

Men nå feirer jeg ikke det som skjedde i stallen. Jeg innbys til å feire hans fødsel i mitt eget hjerte. Min fortelling om Jesu syv fødsler handler egentlig om den lange kjærlighetsvei som  Guds Sønn har gått for å bringe himmelen til jorden og åpne paradisets stengte bort.

Hvor ender denne veien? Akkurat i dag er det riktig å si det slik: den ender hos deg og meg. Mitt og ditt hjerte, det er stallen hvor han fødes, det tempel hvor han har sin trone. Der begynner alt. Og det som slik har begynt, skal aldri ende.

Ære være Faderen og sønnen og Den Helllige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

© Eyvind Skeie

Sorgen i naturen

Der lå en sorg i naturen

som over et tempels grus

 Det er Magnus Brostrup Landstad som taler om sorgen i naturen på denne måten i diktet  ”Et sognebud” (sitert etter hukommelsen).

Med disse ordene skriver salmedikteren Landstad seg inn i romantikkens livsfølelse. Den sorgfulle lengsel som fornemmes i naturen er en viktig del av romantikkens grunnstemning. Det forfalne tempelbygget, som naturen er i ferd med å ta tilbake, er en del av den bildeverden som vi finner i mye av den romantiske kunsten. Det er ikke bare naturen som bærer i seg en lengsel etter en opprinnelighet som har gått tapt. Også mennesket i kulturen fornemmer den samme lengselen. Tempelbygget, som uttrykk for menneskets enestående evne til å holde tilværelsen sammen på en meningsfull måte, ligger i grus. Enheten finnes kun i erindringen om det som en gang var.

Det går an å spørre seg om vi kan finne noe av den romantiske livsfølelsen i vår senmoderne opplevelse av natur og kultur.

Begrepet sorg i naturen er absolutt gjenkjennelig. Forfatteren Harry Martinson skrev i et av sine siste dikt om hvordan naturen var i ferd med å bli sorgebarnet för oss alla. Med dette forsøkte han å si noe om det ødeleggende misforholdet som hadde oppstått mellom mennesket og naturen. I noen av diktene fra denne perioden opplever han naturen som besjelet av den sorgen vi mennesker har påført den gjennom våre handlinger.

I forlengelsen av denne pessimismen ligger også tanken på at naturen vil hevne seg på menneskene ved å erobre noe av det tapte tilbake, for eksempel ved ikke lenger å gi oss mennesker det vi trenger for vårt livsopphold i verden eller ved å gjøre opprør mot vårt teknologiske fremskritt og forvandle det til et tempels grus. Slik kan noe av den romantiske grunnfølelsen kaste et lys over vårt eget forhold til naturen og kulturen.

Men romantikken sier også noe om enhet og mening, midt i alt som er splittet og delt. Det er en enhet som kanskje først og fremst må beskrives som intuitiv, estetisk og emosjonell, en opplevd enhet fremfor en empirisk enhet.

Dette formen for opplevd enhet kan også ha noe å gjøre med forståelse av tilværelsen i senmoderniteten. Vi lever avgjort i en tid hvor dekonstruksjon og splittelse er viktige kjennetegn, enten vi tenker på mennesket i kulturen eller naturen. Langt på vei innebærer senmoderniteten at vi har akseptert splittelsen og dekonstruksjonen. Vi ser, for eksempel, ikke lenger for oss at det førmoderne enhetssamfunnet igjen skal kunne oppstå, verken religiøst eller sosialt. Men likevel har vi en eller annen tanke, ide eller følelse om at verden likevel henger sammen.

Noen ganger melder dette seg for oss som en opplevd enhet, enten det skjer i vårt møte med naturen eller i det menneskelige fellesskapet. Denne opplevde enheten kommer til oss på det emosjonelle, og gjerne estetiske, plan. Vi erfarer at verden er en, at menneskeheten er en og at det fremdeles er mulig å se denne enheten manifestert på en ytre måte. Det gir oss håp.

Det er stor avstand mellom den romantiske livsfølelsen på 1800-tallet og erfaringen av opplevd enhet hos oss som lever i dag. Det er likevel noe felles her, og det kan vi gjerne bruke litt tid på å tenke over! Det finnes også noen spennende veier fra dette og inn i den teologiske refleksjonen. Det er et lerret som vi får spenne opp en annen gang!

Hilsen Eyvind

 

 

Å se det usynlige

Ved slutten av kirkeåret, i november måned, en tid hvor mange tider samles. I en av kirkeårets tekster ser vi, sammen med apostelen Johannes på Patmos, en stor skare av alle nasjoner og stammer, folk og tungemål. De står foran tronen og Lammet. Hvor denne tronen befinner seg, det kan vi ikke vite. En slik trone har ingen naturlig plass i vårt moderne verdensbilde, slik den hadde det i middelalderen.

Ortodoks kristendom bruker begrepet det uskapte lyset om det ukjente lys som var til før Gud skapte det lys vi kjenner. Kanskje kan vi kalle det for universets urlys, fordi det var til før sol, måne og stjerner, hvis vi skal følge den bibelske skapelsesfortelling. Det uskapte lyset var en del av Guds hemmelige vesen også før tiden ble skapt. Det befinner seg på et sted hinsides alle våre forestillinger om lys og mørke. Det er ikke engang sikkert at det er et sted i vår forstand av ordet sted.

For oss, som lever med vår begrensede tidshorisont og perspektiv, gir visjonen til Johannes en anelse av det guddommelige miljøet som vi skal møte ved tidens ende, bak dødens trange port. Det er et miljø med høye stemmer og lovsang, hvite kapper, glede, jubel, tilbedelse og opphøyelse av den guddommen som Jesus viste oss, den Gud som gav oss Lammet, Frelseren, vår Forsoner og Forløser.

Johannes er et menneske som står ved tidens yttergrense og skuer inn i et land som han ennå ikke har besøkt, et land som finnes bak den store trengsel, bak sorgen, bak synden, bak tårer og død. Der finnes de som har vasket sine kapper og gjort dem hvite i Lammets blod. Der finnes Lammet, som skal være gjeter for dem og vise vei til kilder med livets vann. Der finnes også øyne som ser med ny og større klarhet, fordi Gud har tørket bort hver tåre fra disse øynene. De skal ikke lenger med tårevåt lengsel stirre mot den uløselige gåten. De skal se Gud og være sett av Gud.

Dette fører oss frem till kristendommens radikale nyfortolkning av hva det er å dø. Å dø er ikke å falle ut av tiden. Å dø er ikke å forsvinne inn i den kosmiske kulden. Å dø er å se Gud.

Vi har lov til å tenke om våre døde at de ser Gud. Men vi har også lov til å tenke om våre døde at de er sett av Gud. Relasjonen i det å se og være sett er det grunnleggende i det vi nettopp kalte kristendommens radikale nyfortolkning av hva det er å dø.

Som kristen er jeg utfordret til å ta dette perspektivet inn over meg. Jeg skal ikke bare delta i tidens mer eller mindre opplyste samtaler og debatter om hva det er å dø og hva som kan møte mennesket etter døden. Som kristen bærer jeg på den radikale nyfortolkningen av døden. Jeg tror at jeg skal se Gud når jeg dør, slik jeg også i dag er sett av Gud i Jesus Kristus.

Men jeg tror også at Gud skal se meg når jeg dør, slik jeg også i dag er sett av Gud i Jesus Kristus. Dermed smelter disse to linjene i mitt liv sammen. Jeg er hos Gud i dag. Jeg er hos Gud i morgen. Jeg er hos Gud når jeg lever. Jeg er hos Gud når jeg dør.

Ingen har vel sagt det på en bedre måte enn apostelen Paulus ved slutten av Romerbrevets åttende kapittel: For jeg er viss på et verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller dype, eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.