Alle innlegg av Eyvind

Om Eyvind

Eyvind Skeie, forfatter, salmedikter, teolog, kulturarbeider, prosjektutvikler

Ti teser om frivillighet i kirken

Ti teser om frivillighet i kirken

Av forskjellige grunner har jeg tenkt litt på dette med frivillighet i kirken. I stedet for å ta opp de ulike utgangspunkter for mine tanker, har jeg forsøkt å utforme ti teser om frivilligheten.

 1 Frivillighet i kirken har en egenverdi som uttrykk for tro og engasjement. Bærende verdier for frivillighet i kirken er forståelsen av menigheten som Jesu legeme og det kristne tjenesteperspektivet.

2 Frivillighet i kirken står i et forhold til de kirkelige tjenester som er regulert av ansettelser og lønnsforhold. Det er sentralt at det er et respektfullt forhold mellom de frivillige og de som sitter i lønnede stillinger. Det kan være positivt om de som sitter i lønnede stillinger kan se noe av sin menighetsaktivitet som en del av menighetens frivillighetskultur.

3 Kirken må, som organisasjon lokalt og sentralt, utvikle en bedre profil for frivilligheten. De frivillige må få noe tilbake, for eksempel i form av inspirasjon og kunnskap gjennom kursvirksomhet. Det går an å se for seg ulike løp som frivillige kan bli tilbudt og som øker deres kompetanse ved å stimulere deres menneskelige utvikling og mestring.

4 Frivillighet må bli sett i et videre samfunnsperspektiv. Frivilligheten må ikke gjøre kirken om til en foreningskirke i negativ forstand, hvor de frivillige ”okkuperer” menigheten og lager en ugjennomtrengelig sirkel mellom menighetens sosiale strukturer og lokalsamfunnet for øvrig. Her må menigheten utvikle en strategi for frivilligheten og hjelpe de frivillige til å se sin tjeneste i større perspektiv.

5 Kirken og lokalmenigheten må tenke gjennom de ulike nivåene for frivillighet, internt og eksternt. Noen av oppgavene for frivillige må være åpne for alle i et folkekirkelig perspektiv, slik at frivillighet kan bli en vei inn i menigheten for noen mennesker. Andre tjenester kan være nærmere knyttet til gudstjenestelivet og menighetens åndelige oppdrag og kreve et mer tydelig trosengasjement. På denne måten kan frivillighet åpne døren inn til menigheten for mennesker i lokalmiljøet.

6 I en menighet vil det ofte være enkeltpersoner som på en særlig måte kan bidra med sin egen kompetanse. Det kan gjelde alt fra kunstnerisk fremførelse til håndverk av ulike typer. Det er viktig at menigheten ikke utnytter slike menneskelige ressurser under dekke av frivillighet, men behandler alle likt og har klare premisser for det menigheten spør om. I noen tilfeller kan det være naturlig å honorere frivillig arbeid, der dette har et stort omfang eller er en del av en persons grunnleggende økonomiske trygghet, slik det er for en frilanser.

7 Det er naturlig å tenke at en stor del av frivilligheten har å gjøre med menighetens diakonale virksomhet. Menighetens diakonale tjeneste omfatter alt som bidrar til helhet, fellesskap og helbredelse. I vår tid er det naturlig i denne sammenhengen å se frivillighet som en del av menighetens relasjonelle virksomhet. En frivillig er, dypest sett, en relasjonsmedarbeider for menigheten, en som knytter kontakt, motvirker ensomhet og bidrar til menighetens åpne fellesskap.

8 Når det gjelder relasjon og frivillighet, er det visse områder som utpeker seg som sentrale. Av disse kan nevnes:

Frivillige i trosopplæringen for å øke antallet voksne per barn og dermed heve kvaliteten på relasjonsarbeidet.

Frivillige som bidrar til å bekjempe ensomhet i lokalmiljøet for mennesker i sårbare posisjoner, for eksempel aleneboende eldre, aleneforeldre, mennesker i samlivsbrudd, mennesker med psykiske lidelser, mennesker med store omsorgsoppgaver og så videre.

Frivillige som styrker menighetens åpne profil ved å lage relasjoner mellom innvandrere, nylig bosatte asylsøkere og andre.

9 Alt dette er oppgaver som krever en bevisst diakonal strategi i menigheten og en like bevisst utrustning av de frivillige som må bli gitt tilbud om kompetanse, kursing og oppfølging. På dette feltet finnes det andre aktører som menigheten kan trekke på og samarbeide med.

10 Frivillighet er altfor viktig til å bli overlatt til tilfeldighetene. Om kirken sentralt og den enkelte menighet gjør et bedre planarbeid med og omkring frivilligheten, kan det her utløses mye engasjement og begrepet folkekirke vil få et rikere innhold. Det vil også sette diakoni på dagsorden og gi diakonien både et dybdeperspektiv og et mer tydelig innhold. Menighetens diakon/diakonale leder må ha ansvar for å se dette, utløse disse kreftene og sette frivilligheten i system på den beste måte i lokalmiljøet.

Notat ved Eyvind Skeie, juli 2017

 

 

Sommerens Gud

Ved påsketider i 2004 satt jeg og klimpret på gitaren på vår hytte i Bohuslen mens jeg nynnet viser fra den store svenske viseboken. Der fant jeg «Østerlensvisan», og ble betatt både av den skotske melodien og stemningen i teksten. Etter å ha sunget den svenske teksten noen ganger, fikk jeg lyst til å lage en norsk sommervise. Det er bakgrunnen for «Sommerens Gud», som nå er nummer 853  Norsk Salmebok. Der finnes både tekst og melodi. Teksten setter jeg også her, med ønske om en god sommerdag for dere alle!

 

Sommerens Gud

 

 

1 Sommerens Gud, du evige lys,

ha takk for alt som er over.

Det hvisker i skog og nynner langs strand

at sommeren ligger og sover.

 

2 Evige Far, så kort ble min dag,

så fort går livet du ga meg.

Det flyr som en drøm, så våkner jeg opp

og vet at det snart blir tatt fra meg.

 

3 Skapelsens Gud, bevar meg hos deg,

ved livets kilde som strømmer.

Og når jeg skal dra, da gi meg et sted

der sommeren ligger og drømmer.

 

© Eyvind Skeie, 2004

 

Melding fra Egypt

Mottok i går en melding fra en kilde i Egypt (ikke fra mine to nærmeste samarbeidspartnere). Ordlyden er denne:

Kjære venner,

Det egyptiske sikkerhetsdepartementet har sendt ut en melding til lederne for kirker og kristne bevegelser i Egypt om at alle kristne konferanser og større samlinger må avlyses til slutten av juli måned. Grunnen blir oppgitt å være at selvmordsbombere fra IS planlegger angrep mot busstransporter.

Ingen vet om dette er virkelige trusler eller om det er et forsøk på å stanse kristen aktivitet gjennom sommeren.

Under skoleferien i Egypt, som varer fra midten av juni og til september, arrangeres det mange større og mindre konferanser og samlinger hvor hundretusener kristne deltar. Denne aktiviteten er svært viktig for den åndelige fornyelsen blant kristne i Egypt. En avgjørelse som denne bidrar til å øke presset kristne opplever i Egypt.

Det fleste kirker avlyser nå arrangementer, men noen har besluttet å gå videre med sine planlagte programmer, for ikke å la frykt dominere deres liv. Mange mennesker (voksne og barn) hadde allerede kommet til konferansesentrene, spesielt til de som ligger nær havet, og mange tusen har måttet reise hjem igjen. 

Be om at Gud vil gripe inn mot disse negative hensiktene.

Be om at kristenheten i Egypt kan kjenne seg trygg.

Be om at Egypts kristne ledere ikke må la seg manipulere av fryktens ånd.

De senere årene er det knyttet mange bånd mellom norske menigheter og egyptiske kristne. I en tid hvor vi her i vårt land kan avvikle vår ferie i trygghet og fred, og de som vil kan dra på kristne møter, konferanser, stevner og festivaler, er det vondt å lese disse ordene om og fra kristne i Egypt.

For min del har jeg fått anledning til å bli forbundet med Egypts kristne gjennom Stefanusalliansen. Møtene med den egyptiske trostradisjonen har vært berikende, men også utfordrende. Jeg ser for meg mange ansikter når jeg leser ordene fra denne kristne lederen, som jeg også har møtt et par ganger. Det er ansikter til barn, mødre og fedre, yngre og eldre. De vil ikke noe annet enn å leve i fred, som gode borgere av landet, med sin kristne trospraksis. La oss huske på dem.

Trist og pinlig

Olavsfestdagene i Trondheim/Nidaros profilerer seg som Norges største kirke- og kulturfestival.

Det er derfor interessant å se hvordan denne festivalen i sin programvirksomhet tar vare på salmesang, salmemelodier og salmetekster.

Det er ikke galt å si at de siste 50 år har vært en betydningsfull epoke i den norske salmediktning og melodiskaping. I denne perioden er det utgitt to omfattende salmebøker og flere andre utgivelser i større og mindre omfang. Mange forfattere og komponister har vært på ferde. Kirkens salmetradisjon er blitt bevisstgjort og fornyet på en måte som vi ikke har sett før i vår kirkes tusenårige historie.

Jeg ble nysgjerrig på om dette hadde fått noe nedslag i Olavsfestdagenes bredt anlagte salmekveld i Borggården og tok for meg setlisten fra 2016, som ligger tilgjengelig på nettet.

Her er resultatet for dette året:

Fire av de fremførte salmene var ukjente for meg og finnes ikke i noen salmebok.

Ellers var de øvrige salmene, som alle stod i Norsk Salmebok, blitt til i følgende år (ved oversettelser er opprinnelsesåret satt i parentes):

1681, 1861 (1653), 1872, 1877, 1890, 1913 (1847), 1913 (1833), 1923, 1928 (1876), 1935 (1875)

Den yngste salmen som ble fremført eller sunget i Borggården under Olavsfestdagene i 2016 var altså fra 1935.

Dette er trist.

Det er også pinlig for Norges største kirke- og kulturfestival.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Gullkalv eller kors

Hvem skal egentlig definere rammene for gudstjenestens  form og innhold? Det er et tema som fra tid til annen melder seg i vår senmoderne tidsalder, hvor den religiøse autoritet er blitt flyttet fra presteskap til enkeltmennesker.

Akkurat i dag sitter jeg og skriver et Tekstverksted hvor den gammeltestamentlige teksten forteller om gullkalven som Aron støpte da folket syntes at Moses ble for lenge på fjellet, i sin samtale med Gud. Gullkavlen ble støpt av folkets eget gull. Den var uttrykk for presten Arons svar på folkekravet om en tilpasset og tydelig religionsutøvelse.

Det gikk selvfølgelig galt. Aron hadde misforstått sitt lederskap. Han gav folket det de spurte om og ikke det de trengte.

Da Moses kom ned igjen fra fjellet, sa Gud til ham: Gå nå og led folket dit jeg har sagt deg.

Så overtok Moses ledelsen med et annet mandat enn folkets, på befaling fra Gud.

I all enkelhet lurer jeg på om vårt kirkelige lederskap, inkludert mitt eget i den grad jeg måtte ha det, er bygget på Arons modell eller grunnlaget hos Moses.

Smir og støper jeg mine ord og min ritus på den menneskelige erfaring, eller kan jeg si at det også har noe å gjøre med mitt mandat og mitt kall fra Gud?

Om jeg skal sette det på den aller enkleste formel, kan jeg si det slik:

Er det gullkalven eller korset som er aksen i det jeg representerer og holder på med?

Hvis vi som kirke stadig leter etter relevans og uttrykk for menneskelig erfaring, er ikke da faren stor for at vi støper gullkalver fremfor å samles under korset?

 

 

Det som ligner og det som ikke ligner

Den dagen, 3. søndag i Treenighetstiden, møter vi en lignelse av Jesus. I lignelsen forteller Jesus en mann som innbød til gjestebud, men fikk mange avslag, hvoretter han heller holdt gjestebud for alle dem som var utenfor, de fattige og uføre og blinde og lamme. Vedlagt en redigert versjon av mitt Tekstverksted  (i Google Pays og Appstore) for denne dagen, med hilsen til alle dere som kanskje ikke kommer dere til en kirke på den sommerdagen. I teksten prøver jeg å si noe både om det som ligner og det som ikke ligner  i denne lignelsen.

Det som ligner

 La oss se litt på det i lignelsen som ligner. Det som ligner er bildet av det store gjestebudet. Slik er det godt å tenke på Guds rike, på nåden og på vårt evige håp. Vi kan se for oss Gud, vår Far i himmelen, når han innbyr oss mennesker til å feire en stor fest. Vi kan også se Jesus for oss, han som ønsker å gi sin nåde til oss alle. Det ligner!

Men det er også noe annet som ligner, og det er alle unnskyldningene som de innbudte gjestene har. Det passer dårlig for dem alle. Det er så mye annet i livene deres, arbeid, kjærlighet, oppgaver, forpliktelser, travelhet. De må si nei. Ligner dette på oss? Ligner det på mennesker i vår egen kultur og samtid? Det ligner!

Til tross for sekulariseringen og det flerreligiøse samfunnet finnes det mange mennesker som har sympati for kristendommen og kanskje særlig med Jesus, enten de ser ham som et forbilde eller en som gjorde opprør mot datidens rigide religiøse systemer og maktapparat.

Men lar alle disse menneskene seg lukke inn i gudsrikets fellesskap? Ser vi dem ved nattverdbordet? Leser de i Guds ord? Ber de til Jesus, om veiledning, tilgivelse og nåde?

Ikke akkurat nå, vil mange svare, men kanskje senere, når vi blir eldre, når vi får med tid, når ting er mer avklaret, når vi ikke er så travle, når vi får lest litt mer og tenkt litt mer; da, men ikke nå, dessverre. Det passer ikke så godt.

Velviljens forbannelse

 Mannen som innbød til gjestebud erfarte noe av velviljens forbannelse. Alle var positive, men ingen stilte opp. Det er ikke usannsynlig at vi er ved et tidsskille i vår egen kulturkrets. Om ikke så mange år kan vi se for oss en tid hvor det vil koste noe å bekjenne troen på Jesus. Men foreløpig er vi stort sett omgitt av velvilje. Vi forfølges ikke. Vi trakasseres ikke. Vi kan gå til vår gudstjeneste og praktisere vår tro i full åpenhet.

Men denne velviljen er også farlig. Den stiller ingen krav. Det setter ikke mennesker på valg. Den fanger oss som troende mennesker i sosiale konvensjoner hvor vi tilpasser oss et liv i bekvemmelighet. Vi aksepterer at det er slik og vet ikke hva vi skal gjøre for å stille menneskene vi møter på avgjørende valg.

Også vi som forkynner er en del av dette. Vi lever på og av velvilje. Vi har grunn til å spørre oss selv om denne velviljen gjør at vi ikke forkynner den korsfestede Kristus slik vi er kalt til å gjøre.

Det som ikke ligner

 Vi er fremme ved det som ikke ligner i dagens lignelse av Jesus. Det som ikke ligner er det mannen gjør når så mange av de innbudte høflig sier nei og vender seg bort. Da sender mannen sine tjenere ut for hente dem som ikke ventet seg noen innbydelse, de aller laveste på den sosiale stigen, de fattige, de utstøtte, de som for lengst var avskrevet som nyttige samfunnsborgere.

En liten undring

 Av og til må vi undre oss over hvorfor Jesus fortalte akkurat den bestemte lignelsen. Hadde han planlagt på forhånd eller dukket lignelsen opp hos ham der og da? Kan det tenkes at lignelsene fremstod på en særlig måte også for Jesus? At han rett og slett også selv så noe nytt i lignelsene som han fortalte?I så fall markerer denne lignelsen et vendepunkt i Jesu tenkning om hans egen gjerning.

Jesus ble født inn i det jødiske folket for å oppfylle de profetiene som dette folket hadde mottatt gjennom mange århundrer og hadde bevart i sine hellige skrifter, i Loven og Profetene. Drømmen om Messias og hans rike var en viktig del av dette. Men nå er det som om Jesus flytter denne profetien over på helt annet plan.

Den gjelder ikke lenger dem den gjaldt, men noen andre, noen som er utenfor, noen som ikke har den samme bakgrunn og de samme rettigheter. Det er som om Jesus med denne lignelsen, uten å si det helt klart, flytter sin gjerning over til noe annet og noen andre. Dette andre og disse andre har å gjøre med dem som er utenfor og som ingen regner med. Han sier, uten å si det med rene ord, at Guds rike har en grensesprengende kraft. Ingen kan holde det fast. Det kommer på en måte som er annerledes. Det eneste vi kan vite er at de fattige er privilegert. De utstøtte er inkludert. De som ikke har en verdi, er de som er høyest verdsatt.

Et blikk på oss selv

 Med dette i tankene kan ransake oss selv og vår egen kristne praksis. Vi kan også rette et blikk mot vår egen kristne forsamling. Vi gjør det ved å spørre: Har vi rom for dette grensesprengende i det kristne trosperspektivet? Har vi stengt oss inne i vår bekvemmelighet? Ser vi dem som er utenfor? Kommer vi med godt budskap til andre, eller beholder vi det hele for oss selv?

Dette er vanskelige spørsmål som kan stilles i en preken. Men de må besvares i vår kristne trospraksis. Det gjør vi ved å si ja til kallet fra Jesus. Det skjer når vi kommer, når vi tror, når vi tjener, når vi løfter håpets lys i verden.

Hellig uro

 Det ligger en hellig uro hos Jesus i dagens evangelietekst. Denne uroen bidro til bruddet mellom Jesus som Messias og jødene som det messianske folket. Lysestaken ble flyttet, for å anvende et uttrykk fra Åpenbaringsboken. Kan det samme også skje med oss og vår kirkedannelse?

Det skjer store omveltninger innen kristenheten i vår egen tid. Globalt er det uten tvil de nye, karismatiske kirkene som vokser raskest. De ortodokse kirkene i den østlige tradisjon møter mange indre og ytre vanskeligheter, fra den uheldige kombinasjonen av kirkemakt og nasjonalisme, til utfordringer fra islam og forfølgelse mange steder.

De vestlige kirkene med røtter tilbake til protestantismen er sterkt preget av tilbakegang nasjonalt, delvis på grunn av sekularisering, manglende folkelig oppslutning og indre splittelse. Den katolske kirke har på verdensbasis lignende utfordringer. I Asia og Afrika, hvor kirkeveksten er størst, har det oppstått mange nye kirkedannelser og menighetsformer. I vårt egen land, Norge, ser vi en årlig nedgang i oppslutningen omkring kirkelige ritualer og gudstjenester.

Det er grunn til å stille ransakende spørsmål og kjenne på hellig uro.  Vi kan ikke løse alle disse vanskelige utfordringene i en preken. Men vi kan kjenne på uroen og be om større hengivelse til Jesus og mer inderlig bønn om hans nærvær og kraft.

Takk for at du har lest mitt prekenutkast! Hilsen Eyvind S

 

Den andres perspektiv

Å kunne ta den andres perspektiv er et viktig element i et barns utvikling av empati, medfølelse.

Men også i andre sammenhenger er det nyttig å anvende andreperspektivet, ikke minst for oss som kommuniserer i og på vegne av kirken.

I kirkespillet «Stille etter Gud» var åpningsspørsmålet knyttet til slike spørsmål: Hvem har rett til å tale her? Hvilke stemmer skal bli hørt under disse hvelv? Hvem er rett til å bli synlige mellom disse murer?

I forbindelse med tekstarbeid til liturgi, bønner og salmer er dette også viktig. For hvem taler vi egentlig på vegne av når vi samles til felles bønn og salmesang?

I de senere årene har jeg skrevet en del salmetekster som bevisst tar et annet perspektiv enn det innforstått kirkelige. Jeg mener at dette er noe som må undersøkes videre, uten at man dermed skriver seg ut av kristentroens forståelsesrammer og livstolkning.

Her er et forslag til en slik tekst, fra 316 Salmer og sanger. Jan Borvo (død), som jeg ble kjent med gjennom arbeidet i NOPA, har skrevet en fin melodi til denne teksten.

Les gjerne teksten. Kanskje dette er en vei å gå for salmediktningen?

Hør, nå roper det mot kirken

Hør, nå roper det mot kirken: Se oss, vi er de som lengter.

Trøst oss, vi er de som sørger. Hjelp oss, vi er de som lider.

 

Vi er de som er blitt rammet av tilfeldighet og ondskap.

Fylt av bitterhet og klage spør vi hvem som kan befri oss.

 

Hør oss, dere som er mange: Vi er små og helt alene.

Be en bønn om håp og fremtid for de redde barn som gråter.

 

Be for oss som ikke sover i de store, mørke byer.

Vi er ensomme i mengden, be oss fri fra denne tomhet!

 

Be for oss som dyrker jorden, uten at den gir sin grøde,

be om mat til oss som sulter, be for oss som frykter krigen,

 

Bær en bønn for hele jorden frem for Skaperen av verden,

be for luft og atmosfære, be for jord og hav og elver.

 

La oss få, om det er mulig, noen drømmer om det gode.

Lån oss tro, så våre bønner kan nå lenger enn vi makter.

 

Kom med kraften som kan bryte hevnens skjebnetunge sirkel.

Vi er fanget, gi oss frihet. Vis oss nåde, hvis den finnes!

 

Ja, vi roper til de kristne, de som bærer korsets merke:

Elsk oss, slik som Jesus elsket, han som gav sitt liv for andre.

 

© Eyvind Skeie

Luthersalmer på norsk

Hva skal vi gjøre for å øke bruken av Luthers salmer i dagens gudstjenesteliv? Spørsmålet er aktuelt, behovet er til stede. Hvordan kan det skje?

I norsk salmetradisjon har vi utmerkede oversettelser av Luthers salmer, utført av Magnus Brostrup Landstad midt på 1800-tallet. Disse salmene er en del av barnelærdommen for mange av oss som kommer fra en tid da vi sang salmer i skolen.

Landstads oversettelser ble gjort mens det ennå var en form for nærhet mellom Luthers indre og ytre landskap og det Landstad og hans samtidige kunne kjenne som sitt, både fysisk, religiøst og poetisk. Frem til nå har disse versjonene, med noen unntak, vært det materialet salmebokredaktørene har anvendt for sine revisjoner i forbindelse med salmebokarbeidet frem til Norsk Salmebok i 2013.

Spørsmålet er om dette reviderte Landstadsporet kan danne basis for økt bruk av Landstads salmer i norske menigheter. De reviderte versjonene kan med rette bli kritisert for å være avbleket og fattige, som for eksempel linjene «og røver alt vi har» som ble tatt inn for å imøtekomme kjønnskritikken knyttet til «gods, ære, barn og viv». Landstads linje «Og tok de enn vårt liv» må sies å ha atskillig mer poetisk styrke enn den nåværende linjen med sin inverterte ordstilling «Og om vårt liv de tar». Det er neppe noen som ville formulere seg slik i dag, bortsett fra i leilighetsdiktning ved konfirmasjon og bryllup.

For min del har jeg forståelse for Trond Kvernos argumentering når han sier at den beste strategien er å bevare salmetradisjonen mest mulig i dens originale drakt.

Jeg har aldri vært med i noen salmebokkommisjon og har dermed heller ikke fått anledning til å delta i en prinsipiell debatt og redaksjonelle vurderinger av salmetradisjon og enkeltsalmer i slik sammenheng. I forbindelse med salmebokarbeidet som førte frem til Norsk Salmebok av 1985 ytret jeg flere ganger, som en røst fra utsiden, at man brukte altfor mye tid på revisjon av de eldre salmene fremfor å legge til rette for den nye salmediktningen.

Men hvor langt inn i fremtiden kan det være mulig å følge Landstad-sporet når det gjelder reformasjonstidens salmer? Jeg tror dessverre at det vil kunne bli temmelig kort dersom det ikke skjer noe helt nytt og avgjørende, for eksempel ved at norske menigheter med prester, menighetsråd og organister beslutter seg for å endre på salmebruken. Men det er det få tegn til, snarere tvert imot.

Anders Frostenson skrev i sin tid et spennende notat om selve begrepet «revisjon». Han tolket det som å «gjense salmens opprinnelige visjon». Dette gjensynet med visjonen stilte salmedikteren fri til å gjendikte salmene på et annet plan enn det rent ytre, hvor den gjendiktende salmedikter for sin egen tid kunne finne dekkende uttrykk for den gudshenvendelse og det gudsbilde som den historiske salmeteksten representerte.

Det er spennende å nærme seg Luthers salmetekster på denne måten. Da blir det ikke bare snakk om oversettelse, men om en ny salmediktning med utgangspunkt i Luthers totale hensikt og engasjement i salmediktningen. For min del har jeg forsøkt dette ganske mange ganger, men jeg må rett og slett si at jeg foreløpig ikke har klart å frembringe noe som jeg finner det verd å offentliggjøre.

Allerede begrepet «ein feste Burg» stiller seg på tvers i poesien. Det finnes knapt en bedre måte å si det enn Landstads «så fast en borg». Jeg har forsøkt å gå tilbake til Salme 46 og unngå ordet «borg» i det hele tatt, men da mister teksten sin referanse til Luthers egne omgivelser og den personlige referansen til hans tilflukt nettopp i en borg i Wartburg.

Et større problemfelt utgjøres av de grunnleggende spørsmål etter Gud i Luthers salmer. I en revisjon eller nytolkning av hans salmer må vi spørre oss om hvordan Luthers teologiske posisjoner kan og skal gjøres gjeldende i en helt annen tid og kontekst i salmeformen. Så langt jeg kan se, blir det da ikke bare snakke om å «oversette» Luthers salmer, men å gjendikte dem på en slik måte at de fremstår som trosutsagn og livstolkning for mennesker i dag.

Se også denne salmeteksten, skrevet til feiringen av reformasjonsjubileet i år.

 

 

En pavelig salmetekst

Pave Shenouda III

Den koptiske pave Shenouda III døde i 2012 etter mange års lederskap for Egypts kristne befolkning. Han var kjent som en stor taler og kommunikator. Salmen nedenfor er skrevet på bakgrunn av en bønn av denne paven. Med hilsen til alle dere som husker på våre brødre og søstre i Egypt. Jeg møtte en del av dem for noen dager siden. De fortsetter sine gudstjenester og sitt daglige liv og hilser oss med ordene om at de ikke er redde. De rømmer ikke fra kirkene, men fyller dem med enda flere mennesker til enda flere gudstjenester.

Jeg stenger døren i den mørke natt

Jeg stenger døren i den mørke natt

og søker Jesus, han som er min skatt.

Jeg fyller natten med min gråt og bønn,

og ber til ham som er Guds egen Sønn.

 

Men hjertets dør er ikke stengt for deg,

du som har åpnet himlens port for meg.

Du skaper lys av mørke, liv av død,

og i det skjulte deler du min nød.

 

Ja, kom til meg i denne bitre stund

og la meg høre ordet fra din munn,

men si det mildt, for natten er så stor,

og jeg har ingen hjelper her på jord.

 

Du er mitt barn, hva mere kan jeg si?

Jeg tok din skyld og du skal være fri.

Jeg er i lyset bak den dunkle sky.

Jeg er i natten og det bleke gry.

 

Fritt etter en bønn av pave Shenouda

© Eyvind Skeie 2013

På vei mot det uskapte lyset

Fra Anafora, Egypt

Jeg kommer til å være ute av landet i en periode i tiden mellom påske og pinse. Som mitt bidrag til refleksjonen i denne tiden vedlegger jeg en redigert versjon av Tekstverkstedet for Kristi Himmelfartsdag. Noen av tankene her tangerer også det som har vært fremme i andre sammenhenger i den siste tiden, knyttet til Kristi oppstandelse. Noen vil sikkert finne disse tankene nokså spekulative, mens andre vil kunne tenke videre i slike baner. Vi trenger å finne de nye ordene. I det minste håper jeg å ha gitt et lite bidrag til den felles refleksjonen! Teksten har en viss lengde. Dere får lese så langt eller kort dere orker! Hilsen Eyvind

 

Kristi himmelfartsdag

 

Refleksjoner ved Eyvind Skeie

Redigert versjon av Tekstverkstedet, Agrando

Tilgjengelig i Appstore og Googleplay

 Salme 110, 1-3 Sett deg ved min høyre hånd

Ef 4, 7-10 Han som steg ned, er den samme som steg høyt opp over alle himler for å fylle alt

Mark 16, 19-20 Etter at Herren hadde talt med de elleve, ble han tatt opp til himmelen

 

Verdensbilder på kollisjonskurs

 

Det er ikke til å komme fra at vårt moderne, naturvitenskapelig baserte verdensbilde er et helt annet enn det verdensbildet menneskene hadde i antikken, enten vi tenker på jødedommen eller den romersk/greske kulturverden.

Helt til vår egen tid var faktisk det mulig å dele det vi kunne kalle et moderne verdensbilde og likevel tenke på himmelen som der oppe, eller som et bestemt sted i universet eller like utenfor det kjente univers.

Konflikten mellom det religiøse og det naturvitenskapelige verdensbildet virket ikke like akutt og umulig. Om vi ikke så for oss Gud der oppe, kunne vi likevel tenke på Gud der ute, et eller annet sted i en dimensjon som vitenskapen ennå ikke hadde nådd frem til og kanskje heller aldri ville kunne rekke.

De siste årtiene har radikalt forandret på dette. Den moderne naturvitenskapen, med sin forskning omkring verdensrommets og livets opprinnelse, de matematiske og fysiske vitenskapene og forskning knyttet til atomfysikk og materie har utvidet naturvitenskapens område til hele universet i tid og rom og bevegelse på en helt ny måte.

Dette er ikke noe en teolog har spesielle kunnskaper om.

Men faren for teologen og for hele den kristne forkynnelse er at det ikke lenger synes å være noen plass for dette andre, det vi kaller Gud, eller himmelen, eller det stedet som Jesus befinner seg på eller i etter sin himmelfart.

Evangelietekstens ord om at Jesus ble tatt opp til himmelen kan da komme til å fremstå som utdaterte, primitive og uforståelige for svært mange mennesker i samfunnet.

Vi som taler på kirkens vegne kan selvfølgelig si at dette er bildespråk og ikke naturvitenskap og at ordene må tolkes ut fra sin samtid og så videre. Men vi kommer ikke unna det som er kristendommens hovedpåstand i påsken og frem mot pinse:

Gjennom sin oppstandelse gikk Jesus ut av det som tilhører vår jordiske eksistens og inn i noe annet som det er vanskelig å si hva er. Vi mangler rett og slett ord.

Denne mangelen på ord blir ikke mindre ved at Jesus ikke gikk over i en åndelig eller sjelelig tilværelse, men at den jordiske kroppen hans også ble en del av det nye, det som ikke tilhører vårt kjente kosmos.

Spørsmålet til oss som kristne og som kristenhet i vår egen samtid er om vi skal nøye oss med å si at dette er uforståelig og gjenstand for tro eller om vi skal prøve å finne noen ord som kan romme det.

På jakt etter de nye ordene

 Det er ikke sikkert at det er mulig for oss i dag å finne disse nye ordene. Kanskje vet vi, som menneskehet,  ennå for lite om de mulighetene som finnes i universet. I hvert fall vet det fleste av oss som deler troen på Kristus og fra tid til annen står på en prekestol for lite.

Når vi går på jakt etter de nye ordene må vi derfor være ydmyke. Vi må lytte både innover i oss selv og utover til andre stemmer, og vi må lytte bakover i historien og bruke vårt intellekt og våre anelser underveis.

Ikke minst må vi også lytte oss inn mot bibelordene og mot kirkens lange tolkningstradisjon.

Paulus hjelper oss til dette i dagens brevtekst fra Efeserbrevet: Han som steg ned, er den samme som steg høyt opp over alle himler for å fylle alt.

Dette er en ganske djerv setning av apostelen Paulus.

I den setningen finner vi ikke noe som minner om himmelen som et sted.

Den oppstandne Kristus er heller ikke plassert i himmelen i og med disse ordene av Paulus. Han har steget høyt opp over alle himler for å fylle alt.

Et bidrag fra Olaf Hillestad

 Presten og salmedikteren Olaf Hillestad var i noen av sine tekster i nærheten av de nye ordene. Allerede i 1964 skrev han teksten Se universets Herre i rommets kongehall.

I denne teksten forsøker han å gi et moderne, naturvitenskapelig basert verdensbilde gyldighet i en salmetekst. Han oppfordrer oss som kristne til å se universets Herre (vers 1), han som tenner lyset i rommets kirkesal (vers 2)  og han som skaper livet i rommets dunkle skjød (vers 3).

I sin versjon av Store Gud, vi lover deg har han funnet et mer ekspressivt salmespråk for dette samme, for eksempel med ordene Overalt er du til stede, fyller stoff og tid og rom, verden er din eiendom.

I det tredje verset i denne salmen går han enda et skritt videre: I en ukjent dimensjon, skjult for vitenskapens øye, jubler englers legion for din trone i det høye.

Dette er en salmediktning for sin egen tid. Vi som var unge på 60-tallet i forrige århundre husker godt hvordan disse ordene stemte med vår egen livsfølelse og vårt tankemønster. Men peker samtidig ordene  fremover mot en salmepoesi som vi kanskje ennå ikke har funnet.

Et djervt verdensbilde hos Paulus

 I dagens brevtekst plasserer ikke Paulus Kristus i en eller annen krok av universet, eller utenfor universet.

Han sier at Kristus fyller alt.

Nå har vi nettopp med våre enkle ord forsøkt å beskrive hvordan det moderne, naturvitenskapelige verdensbilde synes å fylle alt. Det blir ikke noen plass til Gud.

Allerede teologen Dietrich Bonhoeffer var inne på dette da han lanserte begrepet Gud i hullene teologi.

Med det mente Bonhoeffer at det moderne menneske nær sagt ikke hadde bruk Gud som forklaringsmodell til noe av det som finnes i tilværelsen. Det var bare noen få, uforklarte huller tilbake, og det var alt de tradisjonelle religionene kunne befatte seg med.

Dette har inspirert mange moderne teologer til tanker som ligner på det Paulus kommer med i Efeserbrevet når han taler om at Kristus fyller alt.

Det er et djervt verdensbilde!

Vårt poeng blir ikke å gi Gud rom i den stadig mindre delen av det som er uforklart i tilværelsens grenseområder.

Vår oppgave og vårt ansvar er å se hvordan Kristus fyller alt, både det som var, det som er og det som kommer.

Gjennom sin oppstandelse går ikke Jesus ut av verden. Han går heller inn i verden på en ny måte, med ny kraft, gjennom sin nye kropp i verden, som er den kristne kirke.

På en eller annen måte har dette også noe å gjøre med hele skaperverket.

Kristus lar ikke sin jordiske kropp ligge og gå til grunne i graven.

Han tar også kroppen med seg inn i dette nye og sier dermed noe avgjørende om verdien av materien, det jordiske, menneskene, alt det skapte.

Vi bør mye heller undre oss over hvordan Kristus går inn i alt og fyller det, enn hvordan han går ut av alt og forlater det.

Sagt på en annen måte:

Det er Kristi nærvær som er utfordringen, ikke hans fravær.

At han blir tatt opp til himmelen, forsterker nærværet.

Men dette nærværet skjer gjennom de elleve, som her kan bli sett på som kristenheten, de som tror og bekjenner at Jesus er veien, sannheten og livet.

Det er noe av dette Aage Samuelsen på merkverdig vis har funnet ord for i salmen O Jesus, du som fyller alt i alle. Hans i og for seg tradisjonelle vekkelsessang får en mye større gyldighet og kraft når den blir forstått i denne større sammenhengen.

Det som var før alt ble til

 La oss prøve å finne et språk for dette mysteriet.

Vi vil da ikke begynne med skapelsen og det som er til, men heller ta vårt utgangspunkt i skapelsens motsetning, det ikke-skapte, det som var før alt ble skapt. Men kan vi si noe om dette?

Vi er ute på ganske dypt vann, både vitenskapelig og filosofisk.

Men det finnes et språk ved siden av det naturvitenskapelige språket og det filosofiske. Det er bekjennelsens språk, slik vi har fått det overlevert gjennom kirkens doksologi, dens lovprisende trosutsagn.

I den østlige kirketradisjonen finnes det et språk som på en ganske dyp måte gir uttrykk for gudsmysteriet. Et begrep fra denne tradisjonen er det uskapte lyset.

I skapelsesfortellingen i Første Mosebok leser vi om hvordan Gud skapte lyset som sin aller første gjerning da Gud da: Bli lys.

Siden, og ikke før på skapelsens fjerde dag, ble lysene på himmelhvelvingen skapt, sol, måne og stjerner.

Det var altså et lys i universet før solens og stjernenes lys. Men også dette lyset var skapt av Gud, det var en del av skaperverket.

Det uskapte lyset var til før Gud skapte det lyset vi kjenner, da Gud sa Bli lys.

Når Kristus i Den nikenske trosbekjennelse blir skildret som født, ikke skapt, Gud av Gud, lys av lys, er det dette uskapte lyset det er tale om.

Men hvor er dette lyset?

Det vet vi ikke. Kanskje det fyller den skapte verden med et gudsnærvær uten at vi ser det?

Kanskje det er skjult i gudsmysteriets mørke, det som skjuler treenighetens mysterium, den brennende, hemmelige kjerne av guddommelig kraft som alt stiger frem av?

Vi vet ikke dette.

Men for en som tror gir det mening å si at Gud bor i det andre lyset, det uskapte lyset, det intet menneskeøye kan tåle å se.

I dette perspektivet kan vi lese fortellingene om Moses, Salomo, profeter, forklarelsen på berget. Det er det uskapte lyset som viser seg. Det uskapte lyset som den hellige Gud har som sin kappe.

I en kappe av uskapt lys går han gjennom universet.

Jesu oppstandelse

 Jesu himmelfart lar seg ikke forstå hvis vi ikke tar vårt utgangspunkt i Jesu legemlige oppstandelse.

Den som blir tatt opp til himmelen er han som stod opp fra de døde tredje dag.

Men Jesu oppstandelse innebærer at den kroppen som lå i graven hadde gjennomgått en forvandling, i motsetning til det som skjedde da Lasarus ble kalt tilbake til livet.

Lasarus døde igjen og hans jordiske levninger gikk tilbake til kretsløpet.

Jesu kropp ble tatt ut av det jordiske kretsløpet. Det finnes dermed ingen rester av Jesu kropp, heller ikke om vi beveger oss helt ned på molekylnivået.

Men hvordan skal vi beskrive det som skjedde med Jesu kropp?

Om vi skal bruke de ordene vi til nå har funnet frem til, kan vi si det slik: Ved sin oppstandelse gikk Jesus hjem til det uskapte lyset.

Det var dette lyset han kom fra han som var Gud av Gud og lys av lys.

Men han som dro hjem til det uskapte lyset, var en annen enn han som dro ut gjennom inkarnasjonens mysterium. Nå har han en jordisk kropp. Denne jordiske kroppen må bli forenet med det uskapte lyset. Det skjer ved Jesu oppstandelse på den den tredje dag.

Troens vei til det uskapte lyset

 Jesu legemlige oppstandelse sender et mektig signal til alle oss som bor i dødens verden: Det finnes en vei til det uskapte lyset!

Det finne en oppstandelse også for oss, vi som er bundet til støvet og til jorden. Vår kropp skal bli forvandlet. Vi er på vei mot det uskapte lyset.

Vi skal skue Gud med øyne som tåler Guds evige, flammende, uskapte lys.

Det skal skje på oppstandelsens morgen. Vi skal forenes med opphavet. Vi er på vei hjem, på vei mot lyset og mot Gud.

Men det er ikke bare vi som er på vei. En gang skal Gud bli alt i alle.

Vi har lov til å tro at hele kosmos, alt det skapte, universet med vår lille jord og naturens mangfold, alt er på vei mot det uskapte lyset og en tid da den gudommelige forvandlingskraften skal skape alt på nytt og gjennomstrømme det som som da finnes med uskapt lys.

Dette er et trosutsagn som ikke lar seg vitenskapelig bevise.

I troens perspektiv gir det både mening, håp og trøst.

Troen har sin egen vei til det uskapte lyset.

Lys materie?

Noen av oss blir fasinert av vitenskapens nye antakelser om at det finnes mørk materie, svarte hull og ufattelige dyp av tyngde, som vi nå forstår er en del av universets store helhet.

Det går an å spørre, selvfølgelig uvitenskapelig, men likevel som en tanke i trosperspektivet: Finnes det også noe annet, noe vi kan kalle lys materie, åpninger mot noe som representerer guddommelig letthet, ufattelige brønner av lys, varme og kjærlighet?

Hva er det med dette lyset?

Vi har hørt om tornebusken som brant, om fjellet Sinai, hvor Guds flammende ild var skjult i det hemmelige mørket, om forklarelsen på berget, hvor Kristus ble opplyst innenfra, om engelen med sitt strålende lyn utenfor den tomme graven, om flammene på disiplenes hoder pinsedag, og om denne dagens mysterium, da Kristus vendte hjem til lyset og en sky tok ham bort for disiplenes øyne.

I troen sier vi dette:

Det finnes en vei til det uskapte lyset.

Det finnes en kosmisk pilegrimsvandring fra skapelse til nyskapelse, hvor alt er på reise gjennom tiden og mot Gud, mot lysenes Far, mot en stor gjenopprettelse som en gang skal skje, for oss og alle.

Kristi himmelfart

 I dette store perspektivet vil vi høre fortellingen om Kristi himmelfart.

Den er verken en reise opp eller ned i geografisk forstand.

Det er ikke et sted som er målet for denne reisen, men en tilstand, en ny tilværelse for Kristus hos Gud, i Treenighetens mysterium, bak det guddommelige mørket, i det uskapte lys.

Der ser vi Jesus på denne dagen.

Hans jordiske kropp er der, skinnende, strålende, forvandlet.

Men du og jeg er også der, fordi vi er i ham.

Så er det i virkeligheten ikke bare hans himmelfart vi feirer på denne dagen.

Vi feirer dypest sett vår egen himmelfart, vår egen forvandling, vår egen vei mot det uskapte lyset, der Gud skal se oss og vi skal se Gud og leve evig i Guds lys.

Et mektig budskap

 Dette er denne dagens mektige budskap. Og det skal forkynnes!

Det er vårt kall og vår oppgave som kristne, som kristenhet og kirke å forkynne det mektige håpet om lys og liv hos Gud for alle som bor her i dødens verden.

Kristi himmelfartsdag er dermed også utsendelsesdagen.

Vi er sendt ut av Kristus for å si til alle at det finnes håp. Vi er ikke overgitt til kosmisk kulde og verdensrommets store ensomhet.

Vi er på vei mot Gud.

Vi skal se ham som vi tror på.

Oppstandelsens krefter bor i oss.

Den store pilegrimsreisen har begynt.

Jord og himmel skal forenes.

Alt skal bli nytt.

Kristus sitter på tronen, sann Gud og sant menneske, vår Frelser, Befrier og Forløser.

Amen

 O Herre Krist, bryt dette kosmos’ kulde,

la jorden nå fullkommenhet i deg.

Og la oss se ditt Frelseransikt stråle,

så vi kan eie håp og finne vei.

 

Ja, når du kaster nye ord og kloder

inn i et nytt og renset himmelrom,

da la den jord som vi engang bebodde,

bli deg et tempel og en helligdom!

 

O Herre Krist, du kommer, vi skal se deg

og bli forvandlet ved basuners klang.

Da skal vi kjenne varmen fra ditt åsyn,

mens alt omkring går opp i lys og sang.

 © Eyvind Skeie

 316 salmer og sanger nr. 283