Alle innlegg av Eyvind

Om Eyvind

Eyvind Skeie, forfatter, salmedikter, teolog, kulturarbeider, prosjektutvikler

Å se det usynlige

Ved slutten av kirkeåret, i november måned, en tid hvor mange tider samles. I en av kirkeårets tekster ser vi, sammen med apostelen Johannes på Patmos, en stor skare av alle nasjoner og stammer, folk og tungemål. De står foran tronen og Lammet. Hvor denne tronen befinner seg, det kan vi ikke vite. En slik trone har ingen naturlig plass i vårt moderne verdensbilde, slik den hadde det i middelalderen.

Ortodoks kristendom bruker begrepet det uskapte lyset om det ukjente lys som var til før Gud skapte det lys vi kjenner. Kanskje kan vi kalle det for universets urlys, fordi det var til før sol, måne og stjerner, hvis vi skal følge den bibelske skapelsesfortelling. Det uskapte lyset var en del av Guds hemmelige vesen også før tiden ble skapt. Det befinner seg på et sted hinsides alle våre forestillinger om lys og mørke. Det er ikke engang sikkert at det er et sted i vår forstand av ordet sted.

For oss, som lever med vår begrensede tidshorisont og perspektiv, gir visjonen til Johannes en anelse av det guddommelige miljøet som vi skal møte ved tidens ende, bak dødens trange port. Det er et miljø med høye stemmer og lovsang, hvite kapper, glede, jubel, tilbedelse og opphøyelse av den guddommen som Jesus viste oss, den Gud som gav oss Lammet, Frelseren, vår Forsoner og Forløser.

Johannes er et menneske som står ved tidens yttergrense og skuer inn i et land som han ennå ikke har besøkt, et land som finnes bak den store trengsel, bak sorgen, bak synden, bak tårer og død. Der finnes de som har vasket sine kapper og gjort dem hvite i Lammets blod. Der finnes Lammet, som skal være gjeter for dem og vise vei til kilder med livets vann. Der finnes også øyne som ser med ny og større klarhet, fordi Gud har tørket bort hver tåre fra disse øynene. De skal ikke lenger med tårevåt lengsel stirre mot den uløselige gåten. De skal se Gud og være sett av Gud.

Dette fører oss frem till kristendommens radikale nyfortolkning av hva det er å dø. Å dø er ikke å falle ut av tiden. Å dø er ikke å forsvinne inn i den kosmiske kulden. Å dø er å se Gud.

Vi har lov til å tenke om våre døde at de ser Gud. Men vi har også lov til å tenke om våre døde at de er sett av Gud. Relasjonen i det å se og være sett er det grunnleggende i det vi nettopp kalte kristendommens radikale nyfortolkning av hva det er å dø.

Som kristen er jeg utfordret til å ta dette perspektivet inn over meg. Jeg skal ikke bare delta i tidens mer eller mindre opplyste samtaler og debatter om hva det er å dø og hva som kan møte mennesket etter døden. Som kristen bærer jeg på den radikale nyfortolkningen av døden. Jeg tror at jeg skal se Gud når jeg dør, slik jeg også i dag er sett av Gud i Jesus Kristus.

Men jeg tror også at Gud skal se meg når jeg dør, slik jeg også i dag er sett av Gud i Jesus Kristus. Dermed smelter disse to linjene i mitt liv sammen. Jeg er hos Gud i dag. Jeg er hos Gud i morgen. Jeg er hos Gud når jeg lever. Jeg er hos Gud når jeg dør.

Ingen har vel sagt det på en bedre måte enn apostelen Paulus ved slutten av Romerbrevets åttende kapittel: For jeg er viss på et verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller dype, eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.

Tekst og tolkning

I tre år har jeg skrevet tekstgjennomgåelser til hver eneste søndagstekst. For meg har dette vært en lang og spennende reise gjennom kirkeåret og Bibelens enkelttekster og store fortellingsunivers.

I forbindelse med at jeg nettopp gjorde en oppsummering av syv tiårs levetid på jorden, gikk jeg også gjennom mine skriftlige utgivelser gjennom disse årene, godt over 100 i tallet. Mange av disse utgivelsene forholder seg på en eller annen måte til bibelteksten.

Men hvordan leser vi egentlig Bibelen, og hvordan kan vi bruke dette tekstlige universet i vårt eget arbeid som formidlere, pedagoger og kunstnere? Dette er det spennende å tenke gjennom.

Et sentralt spørsmål i kirkens første århundrer var om man skulle lese Bibelen bokstavelig/historisk eller lete etter dens skjulte mening.

Etter hvert oppstod det refleksjoner omkring flere lesemåter. Disse ble så utviklet  til et firfoldig system av lesemåter hvor man fant fire forskjellige meningstyper i bibelteksten, en historisk, en moralsk, en anagogisk og en typologisk.  Den anagogiske meningen sier noe om hva teksten fører frem til eller opp til, mens det allegoriske viser hen til tekstens skjulte (gjerne profetiske) mening, ved den sier noe ved å si noe annet.

Det firfoldige systemet bygger delvis på den typologiske tolkningsmåten, som særlig hadde betydning for hvordan man leste Det gamle testamente og tolket både utsagn og hendelser som skjulte hentydninger til eller skygger av Kristus.

Særlig den anagogiske og den allegoriske lesemåte ble  en hjelp for kristenheten til å la de to testamentene være i dialog med hverandre, i spenningsfeltet mellom profeti og oppfyllelse. Uten en slik lesemåte står man i fare for å lese Det gamle testamente innenfor jødedommens rammeverk, eller som en skriftsamling uten noen annen referanse enn den de ulike (språk)vitenskapene til enhver tid finner interessante.

Det kan sies mye om tolkningshistorie og bibelvitenskap fra Martin Luther av i protestantismen. Teologer sitter inne med mye kunnskap om dette, ikke minst tolkningshistorien fra 1800-tallet og frem til i dag, hvor spørsmålet om den historiske Jesus og bibeltekstenes gyldighet og betydning har vært diskutert under mange forskjellige synsvinkler. Mer av dette skulle ha blitt kommunisert videre av teologer, både i foredrag og prekener.

For min del har det vært befriende å møte den kreative bibeltolkningen jeg har møtt i den ortodokse tradisjonen i Egypt. I boken ”I kjærlighetens sirkel” taler biskop Thomas om den gylne tråden som han finner gjennom hele Bibelen. Den gylne tråden binder sammen den veven av profeti og oppfyllelse som går gjennom de to testamentene. Den gylne tråden hjelper oss til å finne enhet og sammenheng i noe som ofte rives fra hverandre i enkelttekster og motstridende gudsbilder.

For meg kommer den gylne tråden ikke minst til til syne i ordene fra Paulus i Første Korintebrev, hvor han sier at Kristus døde for våre synder «etter skriftene». Dette ser vi også i evangeliene. Det er nok å minne om hvordan Jesus fikk seg overrakt bokrullen i synagogen i Nasaret ved inngangen til sin offentlige fremtreden og røpet hele sin messianske identitet ved ordene om at dette dag er blitt oppfylt mens dere hørte på.

Under dette perspektivet fortsetter jeg også i det kommende kirkeåret med Tekstverkstedet, kanskje også med andre skriftlige frembringelser som  følger den gylne tråden.

 

 

Der lyset aldri slokner

Fra Anafora, Egypt

Det er ikke det at jeg tenker at livet er over fordi om jeg nå ble 70 år. Men det er ikke til å nekte at livsperspektivet endrer seg etter hvert som årene kommer – og går. De siste ukene har jeg tilbrakt mye tid med biskop Thomas fra Egypt, og har kunnet fornemme noe av den nærheten han – av ulike grunner – har det det som er hinsides, på den andre siden, bak grensene, i det skjulte, men som likevel er til stede i vår felles tro og vårt håp, noe ganger som en visshet, andre ganger som en anelse,  ofte stemt i moll, men likevel med en tone av triumf og glede. Vedlagte dikt eller salme (som jeg kanskje har postet før) skrev jeg på Anafora for litt over et år siden. Poster den igjen, som en hilsen og takk til alle dere som har sendt meg hilsener på sms, epost, Facebook, Messenger og ellers. Overveldende og fint! Takk til hver enkelt! Jeg skal lese gjennom alle navnene en gang til og se dere for meg, etter tur! Hilsen Eyvind, på denne første dag i et nytt og ubrukt tiår!

Der lyset aldri slokner

 

Der lyset aldri slokner og sangen aldri dør,

der venter du meg, Jesus, bak tidens dunkle slør.

Her var så mange gåter som aldri fikk et svar,

men der du står og venter skal løsningen bli klar.

 

Den siste, store gåte vil åpne seg for meg

når dødens engel kommer og ber meg følge seg.

Jeg merker dødens kulde og ånder sakte ut,

så reiser jeg alene mot stillheten og Gud.

 

Min korte tid på jorden er da til sist forbi.

Selv er jeg ikke bundet av tid og rom, men fri.

Min kropp er kun et hylster, det rommer ingenting,

mens ånden finner veien til livets kildespring.

 

Og dere som jeg kjente og som jeg hadde kjær,

skal se meg i det lyset der Gud og gleden er!

Det er min bønn for alle i Jesu Kristi navn

at vi til sist må finne barmhjertighetens favn.

 

© Eyvind Skeie 2016 / Anafora, Egypt

Bisperolle og religionspolitikk

Biskop Atle Sommerfeldt i Borg bispedømme har, som biskop, uttalt at han ikke ønsker at Stortinget skal fatte et politisk vedtak som gjør skolegudstjenester obligatoriske, slik KrF vil forsøke å få politisk gjennomslag for. Samtidig sier Sommerfeldt veldig klart at han ønsker at skolegudstjenester skal finne sted, og at dette vil man kunne ordne lokalt. Slik man kan forstå biskop Sommerfeldt, er dermed et stortingsvedtak verken ønskelig eller nødvendig.

Jeg har noen refleksjoner om dette:

For mange mennesker kan det være vanskelig å forstå at biskopen mener to forskjellige ting om skolegudstjenester. Han sier ja til skolegudstjenester lokalt, men nei til skolegudstjenester som obligatoriske i lovverket.

For å forstå dette, må jeg for min del tenke langs to linjer:

Som biskop sier Sommerfeldt selvfølgelig ja til skolegudstjenester lokalt. Det skulle også bare mangle om en biskop, som er kalt til å stå på evangeliets side, ikke skulle si ja til at barn og unge får et møte med det kristne budskap i forbindelse med julehøytiden.

Når biskop Sommerfeldt samtidig sier nei til et politisk vedtak om obligatoriske skolegudstjenester, trer han inn i rollen som religionspolitiker. Han sier noe om hvordan han mener at Staten, gjennom politiske prosesser, skal ordne religionspolitikken under mange av de hensyn som en stat må ta. I sitt valg som religionspolitiker kommer han da i motsetning til det partiet i Norge (KrF) som har kristen tro og tradisjon aller høyest på sin agenda. Dette vil en del mennesker finne påfallende og merkelig. For å forstå det, må man skille mellom biskopen og religionspolitikeren Sommerfeldt.

Spørsmålet melder seg:

Er det viktig, nødvendig og klokt for en biskop å tre frem som religionspolitiker på denne måten, ikke minst sett i lys av den nyordning som har funnet sted mellom kirke og stat? Bør våre biskoper, etter dette, vurdere enda en gang hvilken politisk rolle det er fornuftig at de spiller i samfunnet? Skal deres politiske, in casu religionspolitiske, rolle maksimeres eller minimeres?

For min del tenker jeg slik:

Biskopene bør ikke legge seg bort i daglige, politiske spørsmål. Disse bør overgis helt og holdent til politikerne. I denne sammenheng er biskopene vanlige norske borgere, som ytrer seg gjennom stemmeseddelen og som privatpersoner ellers. På grunn av sin sterke offentlige rolle bør de minimere sine uttalelser om daglige, politiske spørsmål.

Samtidig må biskopene aboslutt tre frem i en politisk rolle når de har det vi kan kalle for et profetisk mandat. Hva det er, trenger både de og vi å tenke over.

For min del mener jeg at spørsmålet om obligatoriske skolegudstjenester er et religionspolitisk hverdagsspørsmål. Det bør avgjøres på den politiske arena, slik at KrF og andre politiske partier kan stå frem med sine mål og meninger i en åpen politisk prosess, uten kirkelig innblanding.

Så kan kirken, både gjennom sine biskoper og i det lokale samfunn, invitere til (jule)gudstjenester så lenge det fortsatt er lov å holde åpne gudstjenester i Norge. Om det en gang i fremtiden skulle bli forbudt å innby barn og unge til gudstjeneste, kan biskopene ta den profetiske røsten frem, til forsvar for gudstjenester i religionsfrihetens navn.

Et biskoppelig svar på spørsmålet om en lov om obligatoriske skolegudstjenester kunne være dette:

”Kirken vil alltid feire gudstjeneste, til alle tider og under alle forhold. Kirken vil fremdeles innby barn og unge, alene og i grupper, til gudstjeneste. Vi ønsker at flest mulig skal høre evangeliets ord. Spørsmålet om gudstjenester skal være lovfestet obligatoriske eller ikke, er en del av religionspolitkken i Norge. Det er noe våre politikere må ta seg av.”

Om jeg hadde vært biskop, som jeg heldigvis verken er eller kommer til å bli, ville jeg kanskje ha lagt til følgende:

”Som biskop er jeg opptatt av å støtte og oppmuntre alle som vil gi troens ord videre til den neste generasjonen, slik det også skjer i skolegudstjenestene. Det er mitt viktigste oppdrag. Samtidig advarer jeg mot alle former for tvang i religionen, og det gjelder for alle trosformer og religioner. Et menneske skal kunne oppleve seg som fritt og verdsatt uansett trospraksis og religiøs tilhørighet. Dette må politikerne ta hensyn til når religionspolitikken utformes. Som et menneske i dette samfunnet ønsker jeg åpenhet og toleranse.”

Jeg vet ikke om dette bringer vår felles holdning noe videre. Men biskop Atle Sommerfeldt fikk meg til å tenke disse tankene. Så får både han og vi andre tenke videre, så langt og lenge vi kan!

 

Gudstjeneste med og uten nattverd

Kristus, tresnitt av Terje Grøstad, fra bokverket «Vann av klippen»

Det hendte seg i nabolandet sist søndag at jeg var på gudstjeneste uten nattverd.

Under gudstjenesten tenkte på når jeg sist hadde vært på en gudstjeneste uten nattverd i Norge. Det kunne jeg ikke huske, men det er nok ganske mange år siden.

Så lot jeg mitt lutherske prestehode spinne videre. Jeg tenkte på at Ordet er det viktigste nådemiddel i den kirkelige tradisjon jeg tilhører. Det er ikke en helt umulig tanke å si at Ordet, Guds Ord forkynt med ånd og kraft fra kirkens prekestol (!), er det overordnede nådemiddel i den lutherske kirketradisjonen.

Mine tanker spant videre og begynte å dreie som om prekenens viktige funksjon i en luthersk kirke, og hvordan prekener nå for tiden har en tendens til å bli kortere og kortere og mer og mer begynner på ligne på religiøse kåserier. Prestene stiger ikke lenger opp på sine prekestoler søndag formiddag for å gi Ordets nådemiddel den plass og autoritet som det fortjener. Prester blander seg heller med menigheten og småprater nede på gulvet. Ja, ja. Dette er karikert, men dog ikke uten en viss sannhet. Et nytt rollehefte er i ferd med oppstå, presten går fra å være forkynner til å bli dialogpartner eller en slags samtaleleder.

Jeg funderte videre. Hvorfor har vi ikke lenger gudstjenester med preken, men uten nattverd? Er det kanskje fordi vi er i ferd med å utvikle en form for magisk nattverdforståelse? Eller er det et resultat av ønsket om å demokratisere nattverden ved å bygge ned den selvfordømmelse som overivrige prester i forlengelsen av den johnsonske prestevekkelse for over hundre år siden etterlot seg i den norske folkesjelen?

Er det derfor vi har erstattet den ærbødige kneling ved alteret med at vi står i kø mens vi napper til oss et brød som vi senere dypper i vinen? Jeg vet ikke, og karikerer kanskje også her.

Men likevel: burde vi ikke hatt noen gudstjenester uten nattverd, hvor det ble servert sunne teologiske grovbrød fra kirkens prekestoler og hvor vi prester ikke kunne gjemme oss i sakramentale ritualer knyttet til dåp og nattverd, noe som uvegerlig må krympe prekenen til et minimum. Hadde det ikke vært bra om vi fikk et press på oss til å stå på prekestolen i tyve minutter og forkynne Ordet klart og rent?

For øvrig lærte Martin Luther oss at det egentlige offer i messen (eller gudstjenesten) ikke er messofferet som den innviede prest utfører ved alteret, men takkofferet som alle de gjennom dåpen ordinerte prester utfører i menighetens lovsang.

Med andre ord: Den vibrerende aksen i den lutherske gudstjeneste befinner seg i spennet mellom forkynnelsen av evangeliet (les: prekenen) og menighetens svar på evangeliet gjennom lovsangen. Har man disse to elementene i funksjonell avhengighet, har man det man trenger for å feire gudstjeneste uten nattverd. Det var det.

 

I tiden før tiden

Blant de poetiske refleksjonene i «Jesu syv fødsler» finnes det noen ord som inneholder det vi kan kalle for en negativ teologi, eller apofatisk teologi. Det er en teologi som benytter seg av språkets motsetninger. Den prøver å formulere noe om Gud ved å la være å si noe om Gud. Det skjer ved å tømme språket fremfor å fylle det. Det er en teologi i slekt med det mystikerne og ørkenboerne nærmet seg, en forsakelsens og negasjonens teologi som vibrerer mellom tomhet og fylde, mening og meningsløshet. Herved noen ord i slekt med slike:

 

I min første fødsel hadde jeg ingen mor.

Min kropp var født av lys og uten navle.

I min første fødsel var jeg i det dunkle.

Jeg husker bare fjerne stemmer

-var det englene som mumlet-

og vind som rusket i eldgamle trær.

Jeg var et barn den gangen,

født til en stor uskyld

og uten evne til å fatte at den

ikke skulle vare for bestandig.

Hvordan skulle jeg vite det,

for verden var ennå ikke blitt til

og heller ikke stjernestøv var skapt,

det menneskene deler

med alt som er av jord.

I min første fødsel kom jeg til

det ikke-skapte.

Ikke-mørke var det der,

og ikke-toner, ikke-ord,

ikke-former, ikke-farger,

ja, ikke var

mitt fødselselement

før jeg ble løftet inn i klangen

da Røsten sa: Bli lys.

 

En sang til smalahove

Som en høstgave fra Eyvinds alias kommer her en sang til den noe spesielle retten smalahove. Må gjerne synges av dem som våger seg på denne vestlandske matrett!

 

SMALAHOVETS SKÅL

 

Mel: Tyven, tyven, i kort versjon

 

Adam uti Paradiset spiste bare frukt og bær

mens han ruslet rundt med Eva, glad til sinns og uten klær.

Men med Noa, from, inn i verden kom

kjøtt og pølsemat og hoder på et fat!

 

Disse hoder, røkt og saltet, er av sauer, det er sant.

Smalahover, som de kalles, spises meget gjerne blant

folk som med et smil eier smak og stil,

mens de nipper litt til øll og akevitt.

 

Sauer går i flokk på fjellet, passer seg for ulv og jerv.

Sauen er vennlig skapning, passe dum og passe djerv.

Er du klok og vis? Smalahove spis!

Etter hoder fem vil du bli slik som dem!

 

Når jeg ser deg over bordet med din stive sauestir

og et øye på din gaffel må jeg si deg, med et flir:

Smalahove ditt ligner litt på mitt!

Løft ditt glass, min venn, så skåler vi igjen!

 

Hvilken stemning, hvilken glede, hvilken fest når tiden flyr!

Smalahover smaker herlig! Sauen er et ålreit dyr!

La oss spise nå smalahover små!

Vi er snart i mål med smalahovets skål! SKÅL!

 

© og alle rettigheter: Eyvindur Arneson

Troen, Skriften og Kristus

En refleksjon knyttet til reformatoriske tanker og teologi i et aktuelt perspektiv:

Det går an å si at Martin Luther på forskjellige måter demokratiserte kristentroen. Det skjedde, blant annet, ved hans betoning av det alminnelige prestedømme og avskaffelsen av presteordinasjonen som et sakrament. Ved dette gjorde Luther et klart anslag mot den hierarkiske strukturen i den katolske kirke, hvor den til enhver tid sittende pave ex cathedra er troens, kirkens og teologiens absolutte auotoritet.

Luther fremførte et tredelt prinsipp for det vi kan kalle den autoritative plattformen i den evangeliske kristenheten. Populært lister vi dette opp under overskriften Skriften alene, Troen alene og Kristus alene.

Med dette er troens autoritet og kirkens autoritet plassert hos det alminnelige prestedømme i spenningen mellom troen, Skriften og Kristus. Dette har vært et fruktbart samspill i utviklingen av luthersk teologi og spiritualitet, samtidig som det har vært – og er – utfordrende og vanskelig.

Så lenge man i den evangeliske kristenheten kunne enes sånn noenlunde om skrftsynet (eller bibelsynet som det gjerne omtales som) var det hele noenlunde i balanse. Men dette ikke lenger situasjonen, enten man ser det fra konservativt, såkalt liberalt eller bibelvitenskapelig og dogmatisk vinkel. Det finnes ikke lenger et herskende skriftsyn i lutherdommen. Mye av debatten om bibelsyn er dessuten også blitt en debatt for seg selv, enten den handler direkte om bibelsynet som sådant, eller har å gjøre med den etiske debatten eller andre debatter, for eksempel i spørsmål som angår Israel, endetid og lignende.

Det som skjer i svært mange sammenhengher er at man diskuterer Skriften eller skriftsynet (Bibelen og bibelsynet) uten at det skjer i samspill med de to andre delene av kraftfeltet, nemlig troen og Kristus. Dette er en svakhet ved den teologiske, etiske og spirituelle debatten og/eller dialogen i protestantismen. Til syvende og sist må dette før til det vi opplever innen protestantismen,  ikke minst i vår egen utgave denne i dag, nemlig konflikt, oppsplitting, frustrasjon og nye menighetsdannelser. Vi protestanter klarer rett og slett ikke å bli enige om hvordan spenningsfeltet tro, Skrift og Kristus skal spille sammen på en slik måte at kirkens autoritative profil kan bli synlig på det alminnelige prestedømmes premisser.

I en så forvirrende og splittet situasjon vil man gjerne ønske seg noen klare meningsbærere og autoriteter. Problemet er at slike neppe lar seg finne. Det vil alltid hefte noe ved dem, sett fra ene eller andre siden.

For min del vil jeg nevne to aspekter ved dette:

For det første:

Vi har en hierakrisk struktur i vår lutherske folkekirke, uansett om vi liker det eller ikke, knyttet til embetsstrukturen opp til våre biskoper og rådsstrukturen opp til det valgte Kirkeråd og Kirkemøtet. Dette er vårt lederskap. I den situasjonen vi nå er inne i tenker jeg at lederskap må være ensbetydende med prosessledelse, i et meningsbærende kraftfelt av tro, Skrift og Kristus. En biskop eller kirkeleder som ikke er en prosessleder vil fort bli en fraksjonsleder eller bli oppfattet som autoritær og/eller irrelevant av mange.

For det andre:

Om man skulle ordne disse tre, tro, Skrift og Kristus i et hierarki kan det ikke være tvil om at det er Kristus som står øverst. Alt står og faller med Kristus, den Kristus vi kjenner fra Skriftene (Det gamle og Det nye testamente) og den Kristus som gir oss rettferdigheten ved troen. Det ransakende spørsmål til oss alle blir derfor det samme spørsmålet som Jesus stilte til disiplene da de kom til ham og fortalte hva folk i samtiden mente om ham. Jesus spurte dem, direkte: Men dere, hvem sier dere at jeg er? Det er dette spørsmålet vi fremfor alt må besvare, med Skriften som tolkningsnøkkel, på troens grunnvoll.

 

 

 

Frelsens kostnad

Det er noe jeg har tenkt på en stund og som jeg her deler, i all korthet. La oss kalle det frelsens kostnad.

Med dette mener jeg ikke hva frelsen koster oss mennesker. Den er jo gratis. Det har vi ikke minst blitt minnet om i dette Luther-året. Nåden er gratis.

Vi blir også  minnet om det i forkynnelsen. Det blir stadig fremhevet at nåden er gratis og for alle, og at himmelens Gud er god og tar imot oss. I forlengelsen av dette blir det også understreket  på mange forskjellige måter at vi er utfordret til å se våre medmennesker i et perspektiv av nåde. Vi skal være gode, for ikke å si snille, fordi Gud er god og snill.

Men vi hører lite om frelsens kostnad. Denne handler om hva Gud har betalt for menneskets frelse. Den klassiske kristendommens kjerne dreier som om denne aksen, om Sønnen, om Kristus, om lidelse og blod, om soning og offer, om død og oppstandelse. Dette er frelsens kostnad, en kostnad dekket Gud.

Veldig mye nådeforkynnelse i dag mangler denne henvisningen til korset og til Kristus. Det blir en nåde uten kostnad, med fare å fordreie nådens evangelium om Kristus til en alminneligjort påstand om at Gud er snill og vi skal være snille. Jeg spør meg selv om det er nok til å leve og dø på, og om et slikt budskap har et tilstrekkelig tyngdepunkt til å bære kristenheten, menighetene og kirken gjennom krevende år i et mangfoldig religiøst landskap.

Som tekstarbeider i kirken vet jeg godt at det er vanskelig å integrere budskapet om korset og om Jesu soning i et språk som knytter seg sterkt til den menneskelige erfaring. Min erfaring er at det kun kan gjøres hvis jeg (eller vi) med troens inderlighet er knyttet til den korsfestede på en slik måte vi vandrer med Jesus, slik de ville ha sagt det i tidligere tider.

Jeg sier ikke med dette at jeg representerer denne inderligheten. Men jeg søker den, også når jeg prøver å formulere kristen tro og eksistens i språket, enten det skjer i poesi eller prosa. Noen ganger lykkes det, andre ganger ikke.

Hver gang vi bruker ordet nåde, bør vi spørre oss om hvordan vi rammer dette ordet inn. Bruker vi snillheten som referanse eller budskapet om Kristus?

 

Den hellige Frans mottar stigmata

I Santiago de Compostela bodde vi det fransiskanske klosteret like ved katedralen. Deler av klosteret er nå omgjort til et ganske stilfullt hotell. Noe av klosterpreget er bevart. Et godt sted å være for oss som var på reise. Vedlagt et lite dikt jeg skrev helt tilbake i 1983, inspirert av fortellingen om hvordan Frans mottar stigmata, Kristi sårmerker på sin egen kropp. Med hilsen til alle nåværende og tidligere vandrere, i livet og til Santiago!

 

Han modnet sakte mot den store stillhet

Alt ondt og mørkt i livet verket ut

 

All strid og splid ble skiftet ut

med mildhet

 

Som jordens urter bærer sine frø

og priser høstens Herre ved å dø

 

slik bar han skammens merke på sin hud

inntil han mistet alt og møtte Gud

 

© Eyvind Skeie 1983