Kategoriarkiv: Kirke og samfunn

Bisperolle og religionspolitikk

Biskop Atle Sommerfeldt i Borg bispedømme har, som biskop, uttalt at han ikke ønsker at Stortinget skal fatte et politisk vedtak som gjør skolegudstjenester obligatoriske, slik KrF vil forsøke å få politisk gjennomslag for. Samtidig sier Sommerfeldt veldig klart at han ønsker at skolegudstjenester skal finne sted, og at dette vil man kunne ordne lokalt. Slik man kan forstå biskop Sommerfeldt, er dermed et stortingsvedtak verken ønskelig eller nødvendig.

Jeg har noen refleksjoner om dette:

For mange mennesker kan det være vanskelig å forstå at biskopen mener to forskjellige ting om skolegudstjenester. Han sier ja til skolegudstjenester lokalt, men nei til skolegudstjenester som obligatoriske i lovverket.

For å forstå dette, må jeg for min del tenke langs to linjer:

Som biskop sier Sommerfeldt selvfølgelig ja til skolegudstjenester lokalt. Det skulle også bare mangle om en biskop, som er kalt til å stå på evangeliets side, ikke skulle si ja til at barn og unge får et møte med det kristne budskap i forbindelse med julehøytiden.

Når biskop Sommerfeldt samtidig sier nei til et politisk vedtak om obligatoriske skolegudstjenester, trer han inn i rollen som religionspolitiker. Han sier noe om hvordan han mener at Staten, gjennom politiske prosesser, skal ordne religionspolitikken under mange av de hensyn som en stat må ta. I sitt valg som religionspolitiker kommer han da i motsetning til det partiet i Norge (KrF) som har kristen tro og tradisjon aller høyest på sin agenda. Dette vil en del mennesker finne påfallende og merkelig. For å forstå det, må man skille mellom biskopen og religionspolitikeren Sommerfeldt.

Spørsmålet melder seg:

Er det viktig, nødvendig og klokt for en biskop å tre frem som religionspolitiker på denne måten, ikke minst sett i lys av den nyordning som har funnet sted mellom kirke og stat? Bør våre biskoper, etter dette, vurdere enda en gang hvilken politisk rolle det er fornuftig at de spiller i samfunnet? Skal deres politiske, in casu religionspolitiske, rolle maksimeres eller minimeres?

For min del tenker jeg slik:

Biskopene bør ikke legge seg bort i daglige, politiske spørsmål. Disse bør overgis helt og holdent til politikerne. I denne sammenheng er biskopene vanlige norske borgere, som ytrer seg gjennom stemmeseddelen og som privatpersoner ellers. På grunn av sin sterke offentlige rolle bør de minimere sine uttalelser om daglige, politiske spørsmål.

Samtidig må biskopene aboslutt tre frem i en politisk rolle når de har det vi kan kalle for et profetisk mandat. Hva det er, trenger både de og vi å tenke over.

For min del mener jeg at spørsmålet om obligatoriske skolegudstjenester er et religionspolitisk hverdagsspørsmål. Det bør avgjøres på den politiske arena, slik at KrF og andre politiske partier kan stå frem med sine mål og meninger i en åpen politisk prosess, uten kirkelig innblanding.

Så kan kirken, både gjennom sine biskoper og i det lokale samfunn, invitere til (jule)gudstjenester så lenge det fortsatt er lov å holde åpne gudstjenester i Norge. Om det en gang i fremtiden skulle bli forbudt å innby barn og unge til gudstjeneste, kan biskopene ta den profetiske røsten frem, til forsvar for gudstjenester i religionsfrihetens navn.

Et biskoppelig svar på spørsmålet om en lov om obligatoriske skolegudstjenester kunne være dette:

”Kirken vil alltid feire gudstjeneste, til alle tider og under alle forhold. Kirken vil fremdeles innby barn og unge, alene og i grupper, til gudstjeneste. Vi ønsker at flest mulig skal høre evangeliets ord. Spørsmålet om gudstjenester skal være lovfestet obligatoriske eller ikke, er en del av religionspolitkken i Norge. Det er noe våre politikere må ta seg av.”

Om jeg hadde vært biskop, som jeg heldigvis verken er eller kommer til å bli, ville jeg kanskje ha lagt til følgende:

”Som biskop er jeg opptatt av å støtte og oppmuntre alle som vil gi troens ord videre til den neste generasjonen, slik det også skjer i skolegudstjenestene. Det er mitt viktigste oppdrag. Samtidig advarer jeg mot alle former for tvang i religionen, og det gjelder for alle trosformer og religioner. Et menneske skal kunne oppleve seg som fritt og verdsatt uansett trospraksis og religiøs tilhørighet. Dette må politikerne ta hensyn til når religionspolitikken utformes. Som et menneske i dette samfunnet ønsker jeg åpenhet og toleranse.”

Jeg vet ikke om dette bringer vår felles holdning noe videre. Men biskop Atle Sommerfeldt fikk meg til å tenke disse tankene. Så får både han og vi andre tenke videre, så langt og lenge vi kan!

 

Konsensus

Konsensus er et fint ord. Konsensus innebærer at man enes om noe og ikke ser på meningsforskjellene som splittende.

Når jeg tenker på kirken som organisasjon og på kirkelige valg, kommer ordet konsensus i tankene mine. Jeg tenker at vi tidligere, gjennom bispedømmerådene og menighetsrådene, har hatt lister som var preget av konsensus. Det har vært alle slags folk på den ene og samme liste. Det er konsensus.

Ved kirkevalgene i 2019 skal det visstnok bli mange forskjellige lister, hvis det lar seg gjøre. De vil ha ulik kirkepolitisk profil. Det skal fremme demokratiet i kirken og øke involvering og deltakelse, i selve valget og senere. Listene vil altså ikke være preget av konsensus. Konsensus er noe som gjelder før og etter selve valget, ikke i valgets øyeblikk, om jeg forstår det rett.

Jeg tenker på Kristi legeme i verden, det som er kirken, menigheten, på lemmene og legemet. Kropp er konsensus. Uten samvirke, eller konsensus, mellom kroppens ulike deler og organer, vil den ikke fungere.

Til valget i 2019 ønsker jeg meg lister som er preget av konsensus. Jeg ønsker meg at folk fra Åpen Folkekirke, Frimodig Kirke og andre personer skal stå der, side om side, på den samme listen.

Jeg ser konsensus som en fugl. Den samler alle de motstridende kreftene sine, bruser mektig med fjær og vinger og gjør seg klar til å fly høyt og langt. Om ikke noen skyter den ned straks den har lettet.

Om det ikke blir konsensus, vet jeg ikke om – eller hvordan – jeg vil bruke min stemme ved neste kirkevalg.

Melding fra Egypt

Mottok i går en melding fra en kilde i Egypt (ikke fra mine to nærmeste samarbeidspartnere). Ordlyden er denne:

Kjære venner,

Det egyptiske sikkerhetsdepartementet har sendt ut en melding til lederne for kirker og kristne bevegelser i Egypt om at alle kristne konferanser og større samlinger må avlyses til slutten av juli måned. Grunnen blir oppgitt å være at selvmordsbombere fra IS planlegger angrep mot busstransporter.

Ingen vet om dette er virkelige trusler eller om det er et forsøk på å stanse kristen aktivitet gjennom sommeren.

Under skoleferien i Egypt, som varer fra midten av juni og til september, arrangeres det mange større og mindre konferanser og samlinger hvor hundretusener kristne deltar. Denne aktiviteten er svært viktig for den åndelige fornyelsen blant kristne i Egypt. En avgjørelse som denne bidrar til å øke presset kristne opplever i Egypt.

Det fleste kirker avlyser nå arrangementer, men noen har besluttet å gå videre med sine planlagte programmer, for ikke å la frykt dominere deres liv. Mange mennesker (voksne og barn) hadde allerede kommet til konferansesentrene, spesielt til de som ligger nær havet, og mange tusen har måttet reise hjem igjen. 

Be om at Gud vil gripe inn mot disse negative hensiktene.

Be om at kristenheten i Egypt kan kjenne seg trygg.

Be om at Egypts kristne ledere ikke må la seg manipulere av fryktens ånd.

De senere årene er det knyttet mange bånd mellom norske menigheter og egyptiske kristne. I en tid hvor vi her i vårt land kan avvikle vår ferie i trygghet og fred, og de som vil kan dra på kristne møter, konferanser, stevner og festivaler, er det vondt å lese disse ordene om og fra kristne i Egypt.

For min del har jeg fått anledning til å bli forbundet med Egypts kristne gjennom Stefanusalliansen. Møtene med den egyptiske trostradisjonen har vært berikende, men også utfordrende. Jeg ser for meg mange ansikter når jeg leser ordene fra denne kristne lederen, som jeg også har møtt et par ganger. Det er ansikter til barn, mødre og fedre, yngre og eldre. De vil ikke noe annet enn å leve i fred, som gode borgere av landet, med sin kristne trospraksis. La oss huske på dem.

Trist og pinlig

Olavsfestdagene i Trondheim/Nidaros profilerer seg som Norges største kirke- og kulturfestival.

Det er derfor interessant å se hvordan denne festivalen i sin programvirksomhet tar vare på salmesang, salmemelodier og salmetekster.

Det er ikke galt å si at de siste 50 år har vært en betydningsfull epoke i den norske salmediktning og melodiskaping. I denne perioden er det utgitt to omfattende salmebøker og flere andre utgivelser i større og mindre omfang. Mange forfattere og komponister har vært på ferde. Kirkens salmetradisjon er blitt bevisstgjort og fornyet på en måte som vi ikke har sett før i vår kirkes tusenårige historie.

Jeg ble nysgjerrig på om dette hadde fått noe nedslag i Olavsfestdagenes bredt anlagte salmekveld i Borggården og tok for meg setlisten fra 2016, som ligger tilgjengelig på nettet.

Her er resultatet for dette året:

Fire av de fremførte salmene var ukjente for meg og finnes ikke i noen salmebok.

Ellers var de øvrige salmene, som alle stod i Norsk Salmebok, blitt til i følgende år (ved oversettelser er opprinnelsesåret satt i parentes):

1681, 1861 (1653), 1872, 1877, 1890, 1913 (1847), 1913 (1833), 1923, 1928 (1876), 1935 (1875)

Den yngste salmen som ble fremført eller sunget i Borggården under Olavsfestdagene i 2016 var altså fra 1935.

Dette er trist.

Det er også pinlig for Norges største kirke- og kulturfestival.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Valgordning og konsekvenser

Åpen Folkekirke ønsker gå fra å være en aksjonsgruppe til å bli en kirkelig bevegelse på en bredere plattform. En del av strategien er å få et kirkelig valgsystem med ulike lister som avspeiler folkekirkens mangfold. Som et ledd i dette vil Åpen Folkekirke at de ulike bispedømmerådene ikke skal sette opp valglister slik praksis har vært frem til nå, i hvert fall ikke i bispedømmer hvor det finnes lister fra Åpen Folkekirke og (helst) andre. Dette er forståelig når man først har knesatt prinsippet om at at det er de forskjellige interessegruppene og meningsfellesskapene i kirken sin oppgave å fremskaffe lister til det kirkelige demokratiet.

Det er grunn til å stille spørsmål om dette er en klok strategi av Åpen Folkekirke.

Mine erfaringer, etter å ha reist en del omkring i det kirkelige landskapet, er at en slik nyordning av valg til kirkens øverste organ(er) vil kunne redusere valgdeltakelsen dramatisk, i det minste fra såkalt «vanlige» kirkegjengere. På min ferd har jeg møtt svært mange som sier at de da vil unnlate å bruke stemmeretten. Mange opplever heller ikke at lister, polarisering og (kirke)politisering er et klokt veivalg for fremtiden. For mange henger det  rett og slett ikke sammen med kirkens karakter av trossamfunn. Mange ser heller ikke for seg på hvilke premisser det kan la seg gjøre å stille opp lister med ulik profil.

Skal, for eksempel, kirkens budsjettmessige prioriteringer spille en rolle på slike lister? Hva med geografiske hensyn, diakonisyn, teologi eller kulturoppfatning? De fleste som tilhører den aktive menigheten tenker foreløpig ikke i slike baner ved kirkelige valg. Men det er selvsagt tenkelig, og enda mer i en situasjon hvor kirkens sentralmakt har større styring over budsjettprofil og enkeltposter. Men er dette en ønskelig utvikling, og er den mulig å gjennomføre i praksis over tid?

I kirkelivet/kristenlivet i Norge, slik vi har kjent det frem til nå, har det vært en form for polarisering mellom organsasjonene/det frivillige legfolket og det vi kan kalle kirken, med dens ytre stuktur,  prester og menighetsråd. Denne polariseringen har hatt ulik intensitet gjennom årene. Nå har det kommet et nytt element inn i dette ved at flere av de store organisasjonene er i ferd med å rigge seg til som egne trossamfunn. For ganske mange mennesker jeg har møtt omkring i landet, er veien meget kort til at de melder seg ut av folkekirken og flytter hele sitt engasjement over i en av disse andre kirkedannelsene. Det er, så langt jeg kan bedømme, lite sannsynlig at det fra disse, enten de er gamle eller nye,  vil bli brukt energi på å sette opp egne lister til folkekirkelig valg. Snarere vil situasjonen heller øke antallet mennesker som finner seg andre fellesskap for sin trosutøvelse.

Jeg ser de saklige innvendingene mot å ha ulike listetyper, slik det skjedde ved valget i 2015. Samtidig kan bevegelsen Åpen Folkekirke komme til å sette hele det sårbare, kirkelige demokratiet i fare i 2019, ikke minst ved at svært mange aktive menighetsmedlemmer kjenner seg fremmedgjort i sin egen kirke og unnlater å bruke stemmeretten. I praksis vil det også fort kunne vise seg at det ikke lenger finnes noen «bevegelser» som finner det bryet verd å stille alternative lister med geografisk basis i de enkelte bispedømmer. Dette er ganske alvorlig for folkekirken på mange måter. Blant vil det kunne medføre at avstanden mellom lokalmenighetene og kirkens sentralmakt vil øke. Denne avstanden er allerede stor nok som den er.

Med håp om at delegatene på Kirkemøtet må klare å navigere seg gjennom dette farvannet med klokskap og ønske om konsensus.

Hilsen Eyvind S

Bispevalg, del 2

Bispeansettelse, del 2

 

Jeg reflekter herved litt videre om dette med bispeansettelser i den norske folkekirken.

Refleksjonene skjer på bakgrunn av ansettelsen i Stavanger bispedømme, samtidig som jeg ønsker den nye biskop alt godt i tjenesten.

Det har kommet en del innspill til den første refleksjonen. Takk til dere som har vist engasjement på en saklig måte! Jeg har selvfølgelig lest alt dette og lar det klinge med i det jeg skriver nå.

Et interessant spørsmål knytter seg Kirkerådets (det valgte) interne samtaler på forhånd. Vi vet ikke hva det er blitt lagt vekt på i disse samtalene, og heller ikke hvordan de enkelte medlemmene har tenkt, saklig og strategisk. Men vi kan si noe om sannsynlige temaer som må ha vært oppe. Vi kan også se selve ansettelsen i lys av dette.

Kirkerådet har helt sikkert hadde både korte og lange perspektiver på konsekvensene av denne ansettelsen, i tillegg til strategiske overveielser.

Jeg vil anta at den viktigste strategiske overveielsen har knyttet seg til hvordan Kirkerådet kan unngå å skape presedens for å velge den kandidaten som har flest stemmer under den samlede avstemmingen. Friheten for Kirkerådet (som for departementet tidligere) ligger i at Kirkerådet kan gjøre selvstendig vurderinger på en måte som i praksis stiller de tre kandidatene med flest stemmer likt. Dette betyr at selve avstemmingen har som formål å finne frem til de tre kandidatene med flest stemmer, hvilket i normal praksis betyr at hele avstemmingsprosessen egentlig finner sted for å sile ut to av de fem kandidatene.

Et spørsmål som da straks melder seg, er dette:

Er det virkelig verd å avvikle en så omstendelig valgprosedyre for å sile ut to kandidater?

De enkelte kandidater som forespørres vil også måtte tenke: Orker jeg å gå gjennom den lange, og delvis nådeløse, prosessen når det beste jeg kan oppnå gjennom stemmegivingen er å bli en av tre likestilte kandidater?

Jeg vil anta at en god del mulige kandidater ikke ønsker å ta denne belastningen,

Jeg vil også anta, dersom Kirkerådets praksis forsterker likestillingen av de tre kandidatene med fleste stemmer, at mange menighetsråd og kanskje også andre med stemmerett, vil nedprioritere bispevalgene fremover. Det er, i så fall, et kraftig anslag mot demokratiutviklingen i kirken. I et maktperspektiv vil det også forsterke Kirkerådets posisjon i kirken, noe som i lengden kan skape frustrasjon og motstand fra andre aktører.

Når først prinsippet om de tre første kandidatenes likestilthet er knesatt, åpner det mulighetsrom for Kirkerådet fremover, for eksempel i aksen konservativ/åpen i synet på ekteskap og samliv.

Her er står det nåværende Kirkerådet på den åpne linjen, men har altså ved denne siste bispeutnevnelsen valgt en kandidat som, fra sin tredjeplass, har markert et moderat konservativt standpunkt.

I min mulige redaksjonelle analyse av dette (om jeg var redaktør for en avis) ville jeg ha sett dette som et ganske smart strategisk trekk. Det er positivt i forhold til mange av lokalmenighetene, samtidig som det åpner et stort mulighetsrom ved bispeansettelser fremover, og viser et tilsynelatende aksepterende bilde av Kirkerådets toleranse.

Men bak dette kan det godt vise seg å være en ganske hard realitet knyttet til bispeutnevnelser fremover, hvorav Trondheim og Oslo er aktuelle.

Med et knesatt prinsipp om tre likestilte kandidater vil avstemmingsresultatet i disse tilfellene ikke være avgjørende for hvem som blir valgt. Man skal ikke være en særlig stor profet for å spå at begge disse viktige bispesetene vil besettes av kandidater som i større grad tilfredsstiller det formål som Åpen Folkekirke ble dannet for.

Dette kan ha den konsekvensen at det vil bli nærmest umulig å få såkalt konservative kandidater til å stille ved disse valgene, noe som igjen vil kunne svekke oppslutningen om valgene i det kirkelige demokratiet.

En mulig løsning for konservative menighetsråd kan være at de innfører en delvis boikott av valget ved kun å avgi stemme til sin førstekandidat, for slik å redusere antallet andre- og tredjestemmer.

Det grunnleggende maktstrukturelle problemet her ligger i hele valgordningen, som foregir å være demokratisk mens den i virkeligheten plasserer makten på det øverste nivået.

Kirkerådet har mulighet til å følge den strategien jeg her har forsøkt å si noe om, men prisen kan bli at det kirkelige demokratiet svekkes og at en del kandidater, enten de er konservative eller åpne, sier nei til å stille til valg fordi det er for mange kompliserte strategiske hensyn involvert.

Min konklusjon er at det må ryddes opp i selve valgordningen.

For min del liker jeg tanken på at stillingen som biskop i folkekirken gjøres til gjenstand for demokratiske valg basert på den enkelte kandidats ønske om en slik stilling, gjerne etter den danske modellen, med valgkamp og direktevalg.

En annen mulighet er at Kirkerådet gjør en ren ansettelsesprosess, også etter stillingsbeskrivelse og søknad, etter innstilling fra de organer som bør kunne uttale seg i hvert enkelt tilfelle, fra menighetsråd og oppover.

Man bør også se på biskopenes rolle, som bispemøte og i Kirkeråd og kirkemøte, og avklare rollefordelingen bedre når det gjelder bispeutnevnelser og ellers. En instans bør bare uttale seg en gang i hver sak, og ikke ha en stemme i saksgangen på flere nivåer.

Slik tenker jeg i dag.

Men gir meg tillatelse til å tenke annerledes i morgen!

 

Litt om en bispeansettelse

I noen år var jeg redaktør for den  daværende ukeavisen Vår Kirke.

Det var da min oppgave å analysere kirkelivets og kirkepolitikkens grenseflate mot samfunnsliv og politikk. Den gangen var det en interessant spenningsakse knyttet til biskopen Andreas Aarflot i Oslo og Arbeiderpartiets kirkeminister Einar Førde.

Om jeg hadde vært redaktør for en kirkelig avis i dag, måtte jeg ha brukt tankekraft og energi på å analysere det kirkelige maktkartet.

Et religiøst (og dermed også kirkelig) maktkkart ble utarbeidet og presentert av Vårt Land for en del måneder siden.

Dette maktkartet hadde et personfokus, men tok implisitt også hensyn til institusjonelle og strukturelle maktlinjer i kirken og i samfunnet.

Akkurat nå, i forbindelse med den virksomhetsoverdragelsen som finner sted 1. januar 2017, er det i høyeste grad interessant med et maktkart over kirkelige institusjoner og strukturer.

For hvem bestemmer nå i kirken, og hvordan anvendes denne makten? Hvor er spenningene, hvor er alliansene, hvordan er det med maktfordeling, med formell og uformell makt, med demokrati i teori og praksis, hvilken maktkultur representerer for eksempel det valgte Kirkerådet, kirkemøtet, den kirkelige sentraladministrasjonen (som i avisene kalles Kirkerådet), bispemøtet, bispedømmerådene, fellesrådene og menighetsrådene, pluss alle de forskjellige organisasjonene og institusjonene som befinner seg i denne auraen.

Bispeutnevnelsen i Stavanger er interessant i så måte.

Det var ingen tvil om at de tre kandidatene alle kunne fylle den oppgave det er å være biskop i et bispedømme i vår nylanserte folkekirke.

Men om jeg, som redaktør, skulle prøve å analysere denne prosessen og dette valget, er det noen forhold som ville ha blitt trukket frem.

Jeg ville ha analysert det som kan ha foregått i Kirkerådet, som nå er ansettende organ.

Først ville jeg ha merket meg at Kirkerådet offentliggjorde sin avstemming og manglende konsensus i ansettelsen. Jeg ville ha spurt om dette er en klok måte å utøve makt på. Ved første øyekast virker det demokratisk. Men det er et spørsmål om det ikke svekker Kirkerådets posisjon som ansettende organ om Kirkerådet i etterkant av en ansettelse går ut med flertall og mindretall i ansettelsessaker. Må ikke et ansettende organ stå helhjertet bak den som blir ansatt i en krevende stilling. Når Kirkerådet har makten til å ansette, må det bruke den med autoritet, vil man kunne hevde, og så må redaktører og andre gjerne si seg enige eller uenige med de ansettelser som finner sted og analysere disse i ulike perspektiver.

Dernest ville jeg, som redaktør, ha forsøkt å forstå hvorfor denne ansettelsen ble ganske overraskende, og særlig på to forskjellige måter.

For det første ble den kandidaten som hadde langt de fleste stemmene, og dermed det største demokratiske mandatet, ikke ansatt. Det er bemerkelsesverdig.

For det andre ble den opplagte kandidaten for den grupperingen som gjennom demokratiske valg har flertallet i Kirkerådet, heller ikke ansatt. Det er, om mulig, enda mer bemerkelsesverdig.

Som redaktør måtte jeg ha forsøkt å forstå de mulige beveggrunnene bak dette, og de konsekvenser det kan få for senere bispeansettelser.

Men nå er det søndag morgen i denne ikkeredaktørens liv og vi har tre barnebarn i huset.

Jeg velger derfor å la analysen ligge på vent i noen timer.

Nå kan dere som leser dette tenke gjennom dette selv, og så kommer mitt bidrag innen 24 timer fra NU!

God dag!

 

  1. desember 08:57

 

Fellesrommet

unspecified-5

Molde domkirke, over byens torg

Ytterligere refleksjon etter å ha hørt et foredrag av biskop Helga Byfuglien om den nye situasjonen  når den norske statskirken går over til å bli en selvstendig folkekirke, slik det nå er fastlagt i Grunnloven og blir tilrettelagt ved at kirken blir et selvstendig rettssubjekt fra 1. januar 2017. Det som står nedenfor er mine tanker og ingen direkte gjengivelse av Helga Byfugliens presentasjon.

Det er Stortinget som har latt begrepet folkekirke bli  den nye betegnelsen på kirkens berøringsflate med samfunnet, dens samfunnsoppdrag, stilling i samfunnet eller hvordan man nå skal beskrive det. Begrepet folkekirke har også stor kirkelig tilslutning, selv om kirkelige instanser og personer vil definere og innholdsbestemme folkekirken på ulikt vis.

Det er, og vil bli, en stor utfordring at medlemstallet i kirken viser en nedadgående tendens over tid. Man må da spørre seg om hvor lav medlemsprosenten kan bli før begrepet folkekirke er helt tømt for innhold. Prosenten er nå på vei ned mot 70. Om tendensen fortesetter, er det ikke utenkelig at medlemsprosenten vil synke ned mot 50% eller under. Fremdeles vil Grunnloven (kanskje) beholde sin verdiparagraf om den kristne og humanistiske tradisjon, men en slik paragraf kan knapt være den eneste begrunnelse for å kalle kirken en folkekirke.

Det må altså en endring til. For kirken må det være et mål å stanse nedgangen av medlemmer, og gjerne snu trenden, om mulig.

Konklusjon:

Det kirken trenger er en strategi for folkekirken.

Begrepet folkekirke må ikke bare være et hedersord med ulikt innhold. Folkekirke må bli et visjonært ord, et uttrykk for strategi og operasjonell virksomhet.

Det er naturlig at Kirkerådet nå bruker svært mye ressurser på selve virksomhetoverdragelsen pr. 1.1. 2017. Men Kirkerådet og kirken (folkekirken) på alle nivåer må utvikle en samlende, visjonær og konkret strategi for folkekirken.

For min del synes jeg at begrepet fellesrommet er et godt utgangspunkt.

I den førmoderne verden, hvor statskirken var det historisk logiske, kunne kirken tenke om seg selv at den eide fellesrommet. Nå eies ikke fellesrommet lenger av en religiøs institusjon som statskirken, heller ikke av andre religioner, institusjoner og bevegelser. Fellesrommet tilhører alle.

Det store spørsmål blir da dette:

Hvordan skal folkekirken være til stede i fellesrommet?

Hvilken næværskompetanse kreves?

På hvilke felter skal kirken særlig være synlig og ha en stemme?

Hvordan skal kirken både representere det gode (diakonale) nærværet, den evangeliske forkynnelsen (av Kristus) og det etiske korrektivet (den profetiske stemmen) i fellesrommet?

Refeksjon pr. 24. november 2017, ES