Kategoriarkiv: Refleksjoner

Bisperolle og religionspolitikk

Biskop Atle Sommerfeldt i Borg bispedømme har, som biskop, uttalt at han ikke ønsker at Stortinget skal fatte et politisk vedtak som gjør skolegudstjenester obligatoriske, slik KrF vil forsøke å få politisk gjennomslag for. Samtidig sier Sommerfeldt veldig klart at han ønsker at skolegudstjenester skal finne sted, og at dette vil man kunne ordne lokalt. Slik man kan forstå biskop Sommerfeldt, er dermed et stortingsvedtak verken ønskelig eller nødvendig.

Jeg har noen refleksjoner om dette:

For mange mennesker kan det være vanskelig å forstå at biskopen mener to forskjellige ting om skolegudstjenester. Han sier ja til skolegudstjenester lokalt, men nei til skolegudstjenester som obligatoriske i lovverket.

For å forstå dette, må jeg for min del tenke langs to linjer:

Som biskop sier Sommerfeldt selvfølgelig ja til skolegudstjenester lokalt. Det skulle også bare mangle om en biskop, som er kalt til å stå på evangeliets side, ikke skulle si ja til at barn og unge får et møte med det kristne budskap i forbindelse med julehøytiden.

Når biskop Sommerfeldt samtidig sier nei til et politisk vedtak om obligatoriske skolegudstjenester, trer han inn i rollen som religionspolitiker. Han sier noe om hvordan han mener at Staten, gjennom politiske prosesser, skal ordne religionspolitikken under mange av de hensyn som en stat må ta. I sitt valg som religionspolitiker kommer han da i motsetning til det partiet i Norge (KrF) som har kristen tro og tradisjon aller høyest på sin agenda. Dette vil en del mennesker finne påfallende og merkelig. For å forstå det, må man skille mellom biskopen og religionspolitikeren Sommerfeldt.

Spørsmålet melder seg:

Er det viktig, nødvendig og klokt for en biskop å tre frem som religionspolitiker på denne måten, ikke minst sett i lys av den nyordning som har funnet sted mellom kirke og stat? Bør våre biskoper, etter dette, vurdere enda en gang hvilken politisk rolle det er fornuftig at de spiller i samfunnet? Skal deres politiske, in casu religionspolitiske, rolle maksimeres eller minimeres?

For min del tenker jeg slik:

Biskopene bør ikke legge seg bort i daglige, politiske spørsmål. Disse bør overgis helt og holdent til politikerne. I denne sammenheng er biskopene vanlige norske borgere, som ytrer seg gjennom stemmeseddelen og som privatpersoner ellers. På grunn av sin sterke offentlige rolle bør de minimere sine uttalelser om daglige, politiske spørsmål.

Samtidig må biskopene aboslutt tre frem i en politisk rolle når de har det vi kan kalle for et profetisk mandat. Hva det er, trenger både de og vi å tenke over.

For min del mener jeg at spørsmålet om obligatoriske skolegudstjenester er et religionspolitisk hverdagsspørsmål. Det bør avgjøres på den politiske arena, slik at KrF og andre politiske partier kan stå frem med sine mål og meninger i en åpen politisk prosess, uten kirkelig innblanding.

Så kan kirken, både gjennom sine biskoper og i det lokale samfunn, invitere til (jule)gudstjenester så lenge det fortsatt er lov å holde åpne gudstjenester i Norge. Om det en gang i fremtiden skulle bli forbudt å innby barn og unge til gudstjeneste, kan biskopene ta den profetiske røsten frem, til forsvar for gudstjenester i religionsfrihetens navn.

Et biskoppelig svar på spørsmålet om en lov om obligatoriske skolegudstjenester kunne være dette:

”Kirken vil alltid feire gudstjeneste, til alle tider og under alle forhold. Kirken vil fremdeles innby barn og unge, alene og i grupper, til gudstjeneste. Vi ønsker at flest mulig skal høre evangeliets ord. Spørsmålet om gudstjenester skal være lovfestet obligatoriske eller ikke, er en del av religionspolitkken i Norge. Det er noe våre politikere må ta seg av.”

Om jeg hadde vært biskop, som jeg heldigvis verken er eller kommer til å bli, ville jeg kanskje ha lagt til følgende:

”Som biskop er jeg opptatt av å støtte og oppmuntre alle som vil gi troens ord videre til den neste generasjonen, slik det også skjer i skolegudstjenestene. Det er mitt viktigste oppdrag. Samtidig advarer jeg mot alle former for tvang i religionen, og det gjelder for alle trosformer og religioner. Et menneske skal kunne oppleve seg som fritt og verdsatt uansett trospraksis og religiøs tilhørighet. Dette må politikerne ta hensyn til når religionspolitikken utformes. Som et menneske i dette samfunnet ønsker jeg åpenhet og toleranse.”

Jeg vet ikke om dette bringer vår felles holdning noe videre. Men biskop Atle Sommerfeldt fikk meg til å tenke disse tankene. Så får både han og vi andre tenke videre, så langt og lenge vi kan!

 

Troen, Skriften og Kristus

En refleksjon knyttet til reformatoriske tanker og teologi i et aktuelt perspektiv:

Det går an å si at Martin Luther på forskjellige måter demokratiserte kristentroen. Det skjedde, blant annet, ved hans betoning av det alminnelige prestedømme og avskaffelsen av presteordinasjonen som et sakrament. Ved dette gjorde Luther et klart anslag mot den hierarkiske strukturen i den katolske kirke, hvor den til enhver tid sittende pave ex cathedra er troens, kirkens og teologiens absolutte auotoritet.

Luther fremførte et tredelt prinsipp for det vi kan kalle den autoritative plattformen i den evangeliske kristenheten. Populært lister vi dette opp under overskriften Skriften alene, Troen alene og Kristus alene.

Med dette er troens autoritet og kirkens autoritet plassert hos det alminnelige prestedømme i spenningen mellom troen, Skriften og Kristus. Dette har vært et fruktbart samspill i utviklingen av luthersk teologi og spiritualitet, samtidig som det har vært – og er – utfordrende og vanskelig.

Så lenge man i den evangeliske kristenheten kunne enes sånn noenlunde om skrftsynet (eller bibelsynet som det gjerne omtales som) var det hele noenlunde i balanse. Men dette ikke lenger situasjonen, enten man ser det fra konservativt, såkalt liberalt eller bibelvitenskapelig og dogmatisk vinkel. Det finnes ikke lenger et herskende skriftsyn i lutherdommen. Mye av debatten om bibelsyn er dessuten også blitt en debatt for seg selv, enten den handler direkte om bibelsynet som sådant, eller har å gjøre med den etiske debatten eller andre debatter, for eksempel i spørsmål som angår Israel, endetid og lignende.

Det som skjer i svært mange sammenhengher er at man diskuterer Skriften eller skriftsynet (Bibelen og bibelsynet) uten at det skjer i samspill med de to andre delene av kraftfeltet, nemlig troen og Kristus. Dette er en svakhet ved den teologiske, etiske og spirituelle debatten og/eller dialogen i protestantismen. Til syvende og sist må dette før til det vi opplever innen protestantismen,  ikke minst i vår egen utgave denne i dag, nemlig konflikt, oppsplitting, frustrasjon og nye menighetsdannelser. Vi protestanter klarer rett og slett ikke å bli enige om hvordan spenningsfeltet tro, Skrift og Kristus skal spille sammen på en slik måte at kirkens autoritative profil kan bli synlig på det alminnelige prestedømmes premisser.

I en så forvirrende og splittet situasjon vil man gjerne ønske seg noen klare meningsbærere og autoriteter. Problemet er at slike neppe lar seg finne. Det vil alltid hefte noe ved dem, sett fra ene eller andre siden.

For min del vil jeg nevne to aspekter ved dette:

For det første:

Vi har en hierakrisk struktur i vår lutherske folkekirke, uansett om vi liker det eller ikke, knyttet til embetsstrukturen opp til våre biskoper og rådsstrukturen opp til det valgte Kirkeråd og Kirkemøtet. Dette er vårt lederskap. I den situasjonen vi nå er inne i tenker jeg at lederskap må være ensbetydende med prosessledelse, i et meningsbærende kraftfelt av tro, Skrift og Kristus. En biskop eller kirkeleder som ikke er en prosessleder vil fort bli en fraksjonsleder eller bli oppfattet som autoritær og/eller irrelevant av mange.

For det andre:

Om man skulle ordne disse tre, tro, Skrift og Kristus i et hierarki kan det ikke være tvil om at det er Kristus som står øverst. Alt står og faller med Kristus, den Kristus vi kjenner fra Skriftene (Det gamle og Det nye testamente) og den Kristus som gir oss rettferdigheten ved troen. Det ransakende spørsmål til oss alle blir derfor det samme spørsmålet som Jesus stilte til disiplene da de kom til ham og fortalte hva folk i samtiden mente om ham. Jesus spurte dem, direkte: Men dere, hvem sier dere at jeg er? Det er dette spørsmålet vi fremfor alt må besvare, med Skriften som tolkningsnøkkel, på troens grunnvoll.

 

 

 

Konsensus

Konsensus er et fint ord. Konsensus innebærer at man enes om noe og ikke ser på meningsforskjellene som splittende.

Når jeg tenker på kirken som organisasjon og på kirkelige valg, kommer ordet konsensus i tankene mine. Jeg tenker at vi tidligere, gjennom bispedømmerådene og menighetsrådene, har hatt lister som var preget av konsensus. Det har vært alle slags folk på den ene og samme liste. Det er konsensus.

Ved kirkevalgene i 2019 skal det visstnok bli mange forskjellige lister, hvis det lar seg gjøre. De vil ha ulik kirkepolitisk profil. Det skal fremme demokratiet i kirken og øke involvering og deltakelse, i selve valget og senere. Listene vil altså ikke være preget av konsensus. Konsensus er noe som gjelder før og etter selve valget, ikke i valgets øyeblikk, om jeg forstår det rett.

Jeg tenker på Kristi legeme i verden, det som er kirken, menigheten, på lemmene og legemet. Kropp er konsensus. Uten samvirke, eller konsensus, mellom kroppens ulike deler og organer, vil den ikke fungere.

Til valget i 2019 ønsker jeg meg lister som er preget av konsensus. Jeg ønsker meg at folk fra Åpen Folkekirke, Frimodig Kirke og andre personer skal stå der, side om side, på den samme listen.

Jeg ser konsensus som en fugl. Den samler alle de motstridende kreftene sine, bruser mektig med fjær og vinger og gjør seg klar til å fly høyt og langt. Om ikke noen skyter den ned straks den har lettet.

Om det ikke blir konsensus, vet jeg ikke om – eller hvordan – jeg vil bruke min stemme ved neste kirkevalg.

Olav den hellige, igjen

Jeg kan forstå den tabloide effekt av overskriften ”Olav den hellige var et svin”.

Jeg kan også se for meg Frank Aarebrot si dette med et glimt av humor bak sine brilleglass. Men jeg kjenner meg ikke bekvem med at Vårt Land bruker store bokstaver på de samme ordene.

For øvrig sa Stein Winge det samme i 2014, i forbindelse med spelet på Stiklestad, om man skal feste lit til et enkelt nettsøk.

Men hvorfor liker jeg ikke dette? Og hvorfor mener jeg at Vårt Land burde ha funnet en annen overskrift, selv om Frank Aarebrot selvsagt må få si det han har tenkt og bruke de ordene han finner mest dekkende?

Det er to grunner til dette, den ene saklig, den andre mer emosjonell.

Den saklige grunnen knytter seg til forståelsen av denne vikingkongen, som senere ble opphøyet til helgen.

I årene etter Olavs død skjedde det en kirkeliggjøring av fortellingen om Olav, slik den etter hvert fremkommer i hans helgenvita Passio Olavi. Det er åpenbart at denne kirkeliggjøringen, som løp parallelt med en folkeliggjøring av helgenkongen var en del av troens inderliggjøring i vårt land og folk gjennom flere århundrer.

Denne prosessen tjente selvfølgelig mange ulike formål knyttet til kongemakt, kirkemakt og politikk. Men det finnes også en troshistorie i dette, og den kan man ha dyp respekt for.

Jeg sier det slik: I respekt for denne troshistorien bør vi ikke kalle Olav den hellige et svin, men heller prøve å trenge inn i den spiritualiteten som ligger i alt dette.

Min emosjonelle grunn til å reagere mot språkbruken, enten den kommer fra en teaterregissør, en historieprofessor eller (kristen) dagsavis er denne:

Jeg har brukt litt tid på å trenge inn i det jeg nettopp kalte spiritualiteten som er knyttet til Olavsskikkelsen. Selv om jeg er protestant og dermed ikke tar inn over meg hele den katolske helgenfromheten, har jeg funnet mange rike impulser og mye inspirasjon i denne arven.

Jeg sier arv fordi det er noe vi må forvalte og hegne om, hver på vår måte.

Gjør vi det ved å kalle Olav den hellige et svin?

Jeg svarer nei på det spørsmålet.

Disse ordene er skrevet på mitt kontor. På veggen til venstre, like over meg, har jeg en avstøpning av Olav den helliges hode, fra Nidarosdomen. Det kjennes fint!

 

Gullkalv eller kors

Hvem skal egentlig definere rammene for gudstjenestens  form og innhold? Det er et tema som fra tid til annen melder seg i vår senmoderne tidsalder, hvor den religiøse autoritet er blitt flyttet fra presteskap til enkeltmennesker.

Akkurat i dag sitter jeg og skriver et Tekstverksted hvor den gammeltestamentlige teksten forteller om gullkalven som Aron støpte da folket syntes at Moses ble for lenge på fjellet, i sin samtale med Gud. Gullkavlen ble støpt av folkets eget gull. Den var uttrykk for presten Arons svar på folkekravet om en tilpasset og tydelig religionsutøvelse.

Det gikk selvfølgelig galt. Aron hadde misforstått sitt lederskap. Han gav folket det de spurte om og ikke det de trengte.

Da Moses kom ned igjen fra fjellet, sa Gud til ham: Gå nå og led folket dit jeg har sagt deg.

Så overtok Moses ledelsen med et annet mandat enn folkets, på befaling fra Gud.

I all enkelhet lurer jeg på om vårt kirkelige lederskap, inkludert mitt eget i den grad jeg måtte ha det, er bygget på Arons modell eller grunnlaget hos Moses.

Smir og støper jeg mine ord og min ritus på den menneskelige erfaring, eller kan jeg si at det også har noe å gjøre med mitt mandat og mitt kall fra Gud?

Om jeg skal sette det på den aller enkleste formel, kan jeg si det slik:

Er det gullkalven eller korset som er aksen i det jeg representerer og holder på med?

Hvis vi som kirke stadig leter etter relevans og uttrykk for menneskelig erfaring, er ikke da faren stor for at vi støper gullkalver fremfor å samles under korset?

 

 

Oppstandelse

Terje Grøstad: Oppstandelse

Fra bokverket «Vann av klippen», Grøstad/Skeie

Noen refleksjoner knyttet til oppstandelse, med hilsen til dere alle!

 

Jesu oppstandelse er enestående, ikke bare i verdens historie, men i den store fortellingen om kosmos, om kloder og stjerner og naturens kretsløp.

Dette klarer vi ikke å trenge inni. Men om vi tror på Jesu legemlige oppstandelse, så kan vi ikke la være å grunne videre på det. Det er ikke minst viktig i en tid hvor matematikk, fysikk og naturvitenskap er i ferd med å gi oss nye innsikter i det som verden består av.

Jesus gikk, gjennom sin legemlige oppstandelse, ut av det vi er i og inn i noe annet. Dette andre kan vi gjerne kalle det som er utenfor, eller himmelen, eller det gudommelige lyset, eller Gud.

Ja, kanskje kan vi si det slik at Jesus, gjennom sin legemlige oppstandelse, ble forenet med det gudommelige lys.

Når Jesus har stått opp med sin kropp, kan vi ikke lenger bare tale åndelig eller sjelelig om det som finnes bak døden. Det som er bak døden har også en kroppslig side. I kirken bekjenner vi at vi tror på legemets oppstandelse og det evige liv.

Dette medfører at vi som kristne må være forsiktige med en religionsutøvelse som ser bort fra det kroppslige og kun befatter seg med menneskets sjel eller sjelelige side, enten det skjer i form av spiritisme, tro på sjelevandring eller ulike former for åndelige seanser som retter seg mot ånd og ånder eller sjel og sjeler.

For oss som kristne er mennesket en helhet. Paulus utvikler i 1. Korinterbrev kapittel 15 disse tankene langt videre enn vi kan gjøre her. Han snakker om det dødelige som må bli kledd i udødelighet og det forgjengelige som må bli kledd i uforgjengelighet.

Gjennom det som nå er sagt, har vi ikke løst alle tankemessige, teologiske, naturvitenskapelige eller filosofiske sider ved den kristne oppstandelsestroen eller Jesu oppstandelse. Men vi har sagt noe om gyldigheten av denne troen, også for oss som lever i en annen tid enn de første kristne.

Med Gud velsigne oss alle til å her og nå, i vår jordiske tilværelse, med oppstandelsestroen dirrende i våre hjerter å si med apostelen Paulus:

Døden er oppslukt, seieren vunnet. Død, hvor er din brodd? Død hvor er din seier? Men Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre, Jesus Kristus! (1 Kor 15, v 55 og 57)

Jesu blod

En prestevenn gav på Facebook uttrykk for at han har sterke reservasjoner mot ordparet «Jesu blod». Disse ordene har jeg brukt i flere salmer, og i min forkynnelse ellers, i skrift og tale. Men jeg kan forstå denne reservasjonen. Setter mine refleksjoner her, som et eget tema, fordi det er noe her som jeg tror vi skal tenke over.

Jeg kan forstå dine reservasjoner, rent estetisk.

Men vi kan jo ikke komme bort fra at Jesu blod, alene, er ytterst sentralt hos Paulus, og uten at det alltid er direkte sakramentalt i konteksten.

Hele den gammeltestamentlige offertjenesten var en temmelig blodig affære.

Det er jo denne Jesus trer inn i ved å gi sitt blod på Golgata.

Kan vi egentlig snakke om (Guds) kjærlighet uten samtidig å referere til Jesu blod?

Det strider også i mot min «forfinede» religiøse dannelse og den tidlige religionsfenomenologiske tanke om at de primitive offer- og blodreligionene står langt under kristendommen, som har en høyverdig etikk og estetikk, og så videre.

Men i bunn og grunn er kristendommen vel også en primitiv religion, og ordene om Jesu død, hans offerhandling og hans blod hører til i dette primitive «bunnlaget» i kristendommen, det samme gjør også nattverden, med ordene «Dette er Jesu blod». Det er jo dette vi sier, og du har sagt så mange ganger i din prestetjeneste ved alteret.

Vi klapper ikke nattverdgjestene på hodet og sier: «Gud er kjærlighet og lykke til!».

Til syvende og sist: Trenger ikke vi mennesker en Gud som gir «sitt blod for oss»? Hva har vi ellers å feste vår tro på? Nå svarte jeg helt ærlig, fordi du var åpen og ærlig. Hilsen Eyvind