Kategoriarkiv: Refleksjoner

Konsensus

Konsensus er et fint ord. Konsensus innebærer at man enes om noe og ikke ser på meningsforskjellene som splittende.

Når jeg tenker på kirken som organisasjon og på kirkelige valg, kommer ordet konsensus i tankene mine. Jeg tenker at vi tidligere, gjennom bispedømmerådene og menighetsrådene, har hatt lister som var preget av konsensus. Det har vært alle slags folk på den ene og samme liste. Det er konsensus.

Ved kirkevalgene i 2019 skal det visstnok bli mange forskjellige lister, hvis det lar seg gjøre. De vil ha ulik kirkepolitisk profil. Det skal fremme demokratiet i kirken og øke involvering og deltakelse, i selve valget og senere. Listene vil altså ikke være preget av konsensus. Konsensus er noe som gjelder før og etter selve valget, ikke i valgets øyeblikk, om jeg forstår det rett.

Jeg tenker på Kristi legeme i verden, det som er kirken, menigheten, på lemmene og legemet. Kropp er konsensus. Uten samvirke, eller konsensus, mellom kroppens ulike deler og organer, vil den ikke fungere.

Til valget i 2019 ønsker jeg meg lister som er preget av konsensus. Jeg ønsker meg at folk fra Åpen Folkekirke, Frimodig Kirke og andre personer skal stå der, side om side, på den samme listen.

Jeg ser konsensus som en fugl. Den samler alle de motstridende kreftene sine, bruser mektig med fjær og vinger og gjør seg klar til å fly høyt og langt. Om ikke noen skyter den ned straks den har lettet.

Om det ikke blir konsensus, vet jeg ikke om – eller hvordan – jeg vil bruke min stemme ved neste kirkevalg.

Olav den hellige, igjen

Jeg kan forstå den tabloide effekt av overskriften ”Olav den hellige var et svin”.

Jeg kan også se for meg Frank Aarebrot si dette med et glimt av humor bak sine brilleglass. Men jeg kjenner meg ikke bekvem med at Vårt Land bruker store bokstaver på de samme ordene.

For øvrig sa Stein Winge det samme i 2014, i forbindelse med spelet på Stiklestad, om man skal feste lit til et enkelt nettsøk.

Men hvorfor liker jeg ikke dette? Og hvorfor mener jeg at Vårt Land burde ha funnet en annen overskrift, selv om Frank Aarebrot selvsagt må få si det han har tenkt og bruke de ordene han finner mest dekkende?

Det er to grunner til dette, den ene saklig, den andre mer emosjonell.

Den saklige grunnen knytter seg til forståelsen av denne vikingkongen, som senere ble opphøyet til helgen.

I årene etter Olavs død skjedde det en kirkeliggjøring av fortellingen om Olav, slik den etter hvert fremkommer i hans helgenvita Passio Olavi. Det er åpenbart at denne kirkeliggjøringen, som løp parallelt med en folkeliggjøring av helgenkongen var en del av troens inderliggjøring i vårt land og folk gjennom flere århundrer.

Denne prosessen tjente selvfølgelig mange ulike formål knyttet til kongemakt, kirkemakt og politikk. Men det finnes også en troshistorie i dette, og den kan man ha dyp respekt for.

Jeg sier det slik: I respekt for denne troshistorien bør vi ikke kalle Olav den hellige et svin, men heller prøve å trenge inn i den spiritualiteten som ligger i alt dette.

Min emosjonelle grunn til å reagere mot språkbruken, enten den kommer fra en teaterregissør, en historieprofessor eller (kristen) dagsavis er denne:

Jeg har brukt litt tid på å trenge inn i det jeg nettopp kalte spiritualiteten som er knyttet til Olavsskikkelsen. Selv om jeg er protestant og dermed ikke tar inn over meg hele den katolske helgenfromheten, har jeg funnet mange rike impulser og mye inspirasjon i denne arven.

Jeg sier arv fordi det er noe vi må forvalte og hegne om, hver på vår måte.

Gjør vi det ved å kalle Olav den hellige et svin?

Jeg svarer nei på det spørsmålet.

Disse ordene er skrevet på mitt kontor. På veggen til venstre, like over meg, har jeg en avstøpning av Olav den helliges hode, fra Nidarosdomen. Det kjennes fint!

 

Gullkalv eller kors

Hvem skal egentlig definere rammene for gudstjenestens  form og innhold? Det er et tema som fra tid til annen melder seg i vår senmoderne tidsalder, hvor den religiøse autoritet er blitt flyttet fra presteskap til enkeltmennesker.

Akkurat i dag sitter jeg og skriver et Tekstverksted hvor den gammeltestamentlige teksten forteller om gullkalven som Aron støpte da folket syntes at Moses ble for lenge på fjellet, i sin samtale med Gud. Gullkavlen ble støpt av folkets eget gull. Den var uttrykk for presten Arons svar på folkekravet om en tilpasset og tydelig religionsutøvelse.

Det gikk selvfølgelig galt. Aron hadde misforstått sitt lederskap. Han gav folket det de spurte om og ikke det de trengte.

Da Moses kom ned igjen fra fjellet, sa Gud til ham: Gå nå og led folket dit jeg har sagt deg.

Så overtok Moses ledelsen med et annet mandat enn folkets, på befaling fra Gud.

I all enkelhet lurer jeg på om vårt kirkelige lederskap, inkludert mitt eget i den grad jeg måtte ha det, er bygget på Arons modell eller grunnlaget hos Moses.

Smir og støper jeg mine ord og min ritus på den menneskelige erfaring, eller kan jeg si at det også har noe å gjøre med mitt mandat og mitt kall fra Gud?

Om jeg skal sette det på den aller enkleste formel, kan jeg si det slik:

Er det gullkalven eller korset som er aksen i det jeg representerer og holder på med?

Hvis vi som kirke stadig leter etter relevans og uttrykk for menneskelig erfaring, er ikke da faren stor for at vi støper gullkalver fremfor å samles under korset?

 

 

Oppstandelse

Terje Grøstad: Oppstandelse

Fra bokverket «Vann av klippen», Grøstad/Skeie

Noen refleksjoner knyttet til oppstandelse, med hilsen til dere alle!

 

Jesu oppstandelse er enestående, ikke bare i verdens historie, men i den store fortellingen om kosmos, om kloder og stjerner og naturens kretsløp.

Dette klarer vi ikke å trenge inni. Men om vi tror på Jesu legemlige oppstandelse, så kan vi ikke la være å grunne videre på det. Det er ikke minst viktig i en tid hvor matematikk, fysikk og naturvitenskap er i ferd med å gi oss nye innsikter i det som verden består av.

Jesus gikk, gjennom sin legemlige oppstandelse, ut av det vi er i og inn i noe annet. Dette andre kan vi gjerne kalle det som er utenfor, eller himmelen, eller det gudommelige lyset, eller Gud.

Ja, kanskje kan vi si det slik at Jesus, gjennom sin legemlige oppstandelse, ble forenet med det gudommelige lys.

Når Jesus har stått opp med sin kropp, kan vi ikke lenger bare tale åndelig eller sjelelig om det som finnes bak døden. Det som er bak døden har også en kroppslig side. I kirken bekjenner vi at vi tror på legemets oppstandelse og det evige liv.

Dette medfører at vi som kristne må være forsiktige med en religionsutøvelse som ser bort fra det kroppslige og kun befatter seg med menneskets sjel eller sjelelige side, enten det skjer i form av spiritisme, tro på sjelevandring eller ulike former for åndelige seanser som retter seg mot ånd og ånder eller sjel og sjeler.

For oss som kristne er mennesket en helhet. Paulus utvikler i 1. Korinterbrev kapittel 15 disse tankene langt videre enn vi kan gjøre her. Han snakker om det dødelige som må bli kledd i udødelighet og det forgjengelige som må bli kledd i uforgjengelighet.

Gjennom det som nå er sagt, har vi ikke løst alle tankemessige, teologiske, naturvitenskapelige eller filosofiske sider ved den kristne oppstandelsestroen eller Jesu oppstandelse. Men vi har sagt noe om gyldigheten av denne troen, også for oss som lever i en annen tid enn de første kristne.

Med Gud velsigne oss alle til å her og nå, i vår jordiske tilværelse, med oppstandelsestroen dirrende i våre hjerter å si med apostelen Paulus:

Døden er oppslukt, seieren vunnet. Død, hvor er din brodd? Død hvor er din seier? Men Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre, Jesus Kristus! (1 Kor 15, v 55 og 57)

Jesu blod

En prestevenn gav på Facebook uttrykk for at han har sterke reservasjoner mot ordparet «Jesu blod». Disse ordene har jeg brukt i flere salmer, og i min forkynnelse ellers, i skrift og tale. Men jeg kan forstå denne reservasjonen. Setter mine refleksjoner her, som et eget tema, fordi det er noe her som jeg tror vi skal tenke over.

Jeg kan forstå dine reservasjoner, rent estetisk.

Men vi kan jo ikke komme bort fra at Jesu blod, alene, er ytterst sentralt hos Paulus, og uten at det alltid er direkte sakramentalt i konteksten.

Hele den gammeltestamentlige offertjenesten var en temmelig blodig affære.

Det er jo denne Jesus trer inn i ved å gi sitt blod på Golgata.

Kan vi egentlig snakke om (Guds) kjærlighet uten samtidig å referere til Jesu blod?

Det strider også i mot min «forfinede» religiøse dannelse og den tidlige religionsfenomenologiske tanke om at de primitive offer- og blodreligionene står langt under kristendommen, som har en høyverdig etikk og estetikk, og så videre.

Men i bunn og grunn er kristendommen vel også en primitiv religion, og ordene om Jesu død, hans offerhandling og hans blod hører til i dette primitive «bunnlaget» i kristendommen, det samme gjør også nattverden, med ordene «Dette er Jesu blod». Det er jo dette vi sier, og du har sagt så mange ganger i din prestetjeneste ved alteret.

Vi klapper ikke nattverdgjestene på hodet og sier: «Gud er kjærlighet og lykke til!».

Til syvende og sist: Trenger ikke vi mennesker en Gud som gir «sitt blod for oss»? Hva har vi ellers å feste vår tro på? Nå svarte jeg helt ærlig, fordi du var åpen og ærlig. Hilsen Eyvind