Kategoriarkiv: Refleksjoner

Oppstandelse

Terje Grøstad: Oppstandelse

Fra bokverket «Vann av klippen», Grøstad/Skeie

Noen refleksjoner knyttet til oppstandelse, med hilsen til dere alle!

 

Jesu oppstandelse er enestående, ikke bare i verdens historie, men i den store fortellingen om kosmos, om kloder og stjerner og naturens kretsløp.

Dette klarer vi ikke å trenge inni. Men om vi tror på Jesu legemlige oppstandelse, så kan vi ikke la være å grunne videre på det. Det er ikke minst viktig i en tid hvor matematikk, fysikk og naturvitenskap er i ferd med å gi oss nye innsikter i det som verden består av.

Jesus gikk, gjennom sin legemlige oppstandelse, ut av det vi er i og inn i noe annet. Dette andre kan vi gjerne kalle det som er utenfor, eller himmelen, eller det gudommelige lyset, eller Gud.

Ja, kanskje kan vi si det slik at Jesus, gjennom sin legemlige oppstandelse, ble forenet med det gudommelige lys.

Når Jesus har stått opp med sin kropp, kan vi ikke lenger bare tale åndelig eller sjelelig om det som finnes bak døden. Det som er bak døden har også en kroppslig side. I kirken bekjenner vi at vi tror på legemets oppstandelse og det evige liv.

Dette medfører at vi som kristne må være forsiktige med en religionsutøvelse som ser bort fra det kroppslige og kun befatter seg med menneskets sjel eller sjelelige side, enten det skjer i form av spiritisme, tro på sjelevandring eller ulike former for åndelige seanser som retter seg mot ånd og ånder eller sjel og sjeler.

For oss som kristne er mennesket en helhet. Paulus utvikler i 1. Korinterbrev kapittel 15 disse tankene langt videre enn vi kan gjøre her. Han snakker om det dødelige som må bli kledd i udødelighet og det forgjengelige som må bli kledd i uforgjengelighet.

Gjennom det som nå er sagt, har vi ikke løst alle tankemessige, teologiske, naturvitenskapelige eller filosofiske sider ved den kristne oppstandelsestroen eller Jesu oppstandelse. Men vi har sagt noe om gyldigheten av denne troen, også for oss som lever i en annen tid enn de første kristne.

Med Gud velsigne oss alle til å her og nå, i vår jordiske tilværelse, med oppstandelsestroen dirrende i våre hjerter å si med apostelen Paulus:

Døden er oppslukt, seieren vunnet. Død, hvor er din brodd? Død hvor er din seier? Men Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre, Jesus Kristus! (1 Kor 15, v 55 og 57)

Jesu blod

En prestevenn gav på Facebook uttrykk for at han har sterke reservasjoner mot ordparet «Jesu blod». Disse ordene har jeg brukt i flere salmer, og i min forkynnelse ellers, i skrift og tale. Men jeg kan forstå denne reservasjonen. Setter mine refleksjoner her, som et eget tema, fordi det er noe her som jeg tror vi skal tenke over.

Jeg kan forstå dine reservasjoner, rent estetisk.

Men vi kan jo ikke komme bort fra at Jesu blod, alene, er ytterst sentralt hos Paulus, og uten at det alltid er direkte sakramentalt i konteksten.

Hele den gammeltestamentlige offertjenesten var en temmelig blodig affære.

Det er jo denne Jesus trer inn i ved å gi sitt blod på Golgata.

Kan vi egentlig snakke om (Guds) kjærlighet uten samtidig å referere til Jesu blod?

Det strider også i mot min «forfinede» religiøse dannelse og den tidlige religionsfenomenologiske tanke om at de primitive offer- og blodreligionene står langt under kristendommen, som har en høyverdig etikk og estetikk, og så videre.

Men i bunn og grunn er kristendommen vel også en primitiv religion, og ordene om Jesu død, hans offerhandling og hans blod hører til i dette primitive «bunnlaget» i kristendommen, det samme gjør også nattverden, med ordene «Dette er Jesu blod». Det er jo dette vi sier, og du har sagt så mange ganger i din prestetjeneste ved alteret.

Vi klapper ikke nattverdgjestene på hodet og sier: «Gud er kjærlighet og lykke til!».

Til syvende og sist: Trenger ikke vi mennesker en Gud som gir «sitt blod for oss»? Hva har vi ellers å feste vår tro på? Nå svarte jeg helt ærlig, fordi du var åpen og ærlig. Hilsen Eyvind