Kategoriarkiv: Onsdagsbrev

Å se det usynlige

Ved slutten av kirkeåret, i november måned, en tid hvor mange tider samles. I en av kirkeårets tekster ser vi, sammen med apostelen Johannes på Patmos, en stor skare av alle nasjoner og stammer, folk og tungemål. De står foran tronen og Lammet. Hvor denne tronen befinner seg, det kan vi ikke vite. En slik trone har ingen naturlig plass i vårt moderne verdensbilde, slik den hadde det i middelalderen.

Ortodoks kristendom bruker begrepet det uskapte lyset om det ukjente lys som var til før Gud skapte det lys vi kjenner. Kanskje kan vi kalle det for universets urlys, fordi det var til før sol, måne og stjerner, hvis vi skal følge den bibelske skapelsesfortelling. Det uskapte lyset var en del av Guds hemmelige vesen også før tiden ble skapt. Det befinner seg på et sted hinsides alle våre forestillinger om lys og mørke. Det er ikke engang sikkert at det er et sted i vår forstand av ordet sted.

For oss, som lever med vår begrensede tidshorisont og perspektiv, gir visjonen til Johannes en anelse av det guddommelige miljøet som vi skal møte ved tidens ende, bak dødens trange port. Det er et miljø med høye stemmer og lovsang, hvite kapper, glede, jubel, tilbedelse og opphøyelse av den guddommen som Jesus viste oss, den Gud som gav oss Lammet, Frelseren, vår Forsoner og Forløser.

Johannes er et menneske som står ved tidens yttergrense og skuer inn i et land som han ennå ikke har besøkt, et land som finnes bak den store trengsel, bak sorgen, bak synden, bak tårer og død. Der finnes de som har vasket sine kapper og gjort dem hvite i Lammets blod. Der finnes Lammet, som skal være gjeter for dem og vise vei til kilder med livets vann. Der finnes også øyne som ser med ny og større klarhet, fordi Gud har tørket bort hver tåre fra disse øynene. De skal ikke lenger med tårevåt lengsel stirre mot den uløselige gåten. De skal se Gud og være sett av Gud.

Dette fører oss frem till kristendommens radikale nyfortolkning av hva det er å dø. Å dø er ikke å falle ut av tiden. Å dø er ikke å forsvinne inn i den kosmiske kulden. Å dø er å se Gud.

Vi har lov til å tenke om våre døde at de ser Gud. Men vi har også lov til å tenke om våre døde at de er sett av Gud. Relasjonen i det å se og være sett er det grunnleggende i det vi nettopp kalte kristendommens radikale nyfortolkning av hva det er å dø.

Som kristen er jeg utfordret til å ta dette perspektivet inn over meg. Jeg skal ikke bare delta i tidens mer eller mindre opplyste samtaler og debatter om hva det er å dø og hva som kan møte mennesket etter døden. Som kristen bærer jeg på den radikale nyfortolkningen av døden. Jeg tror at jeg skal se Gud når jeg dør, slik jeg også i dag er sett av Gud i Jesus Kristus.

Men jeg tror også at Gud skal se meg når jeg dør, slik jeg også i dag er sett av Gud i Jesus Kristus. Dermed smelter disse to linjene i mitt liv sammen. Jeg er hos Gud i dag. Jeg er hos Gud i morgen. Jeg er hos Gud når jeg lever. Jeg er hos Gud når jeg dør.

Ingen har vel sagt det på en bedre måte enn apostelen Paulus ved slutten av Romerbrevets åttende kapittel: For jeg er viss på et verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller dype, eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.

Tekst og tolkning

I tre år har jeg skrevet tekstgjennomgåelser til hver eneste søndagstekst. For meg har dette vært en lang og spennende reise gjennom kirkeåret og Bibelens enkelttekster og store fortellingsunivers.

I forbindelse med at jeg nettopp gjorde en oppsummering av syv tiårs levetid på jorden, gikk jeg også gjennom mine skriftlige utgivelser gjennom disse årene, godt over 100 i tallet. Mange av disse utgivelsene forholder seg på en eller annen måte til bibelteksten.

Men hvordan leser vi egentlig Bibelen, og hvordan kan vi bruke dette tekstlige universet i vårt eget arbeid som formidlere, pedagoger og kunstnere? Dette er det spennende å tenke gjennom.

Et sentralt spørsmål i kirkens første århundrer var om man skulle lese Bibelen bokstavelig/historisk eller lete etter dens skjulte mening.

Etter hvert oppstod det refleksjoner omkring flere lesemåter. Disse ble så utviklet  til et firfoldig system av lesemåter hvor man fant fire forskjellige meningstyper i bibelteksten, en historisk, en moralsk, en anagogisk og en typologisk.  Den anagogiske meningen sier noe om hva teksten fører frem til eller opp til, mens det allegoriske viser hen til tekstens skjulte (gjerne profetiske) mening, ved den sier noe ved å si noe annet.

Det firfoldige systemet bygger delvis på den typologiske tolkningsmåten, som særlig hadde betydning for hvordan man leste Det gamle testamente og tolket både utsagn og hendelser som skjulte hentydninger til eller skygger av Kristus.

Særlig den anagogiske og den allegoriske lesemåte ble  en hjelp for kristenheten til å la de to testamentene være i dialog med hverandre, i spenningsfeltet mellom profeti og oppfyllelse. Uten en slik lesemåte står man i fare for å lese Det gamle testamente innenfor jødedommens rammeverk, eller som en skriftsamling uten noen annen referanse enn den de ulike (språk)vitenskapene til enhver tid finner interessante.

Det kan sies mye om tolkningshistorie og bibelvitenskap fra Martin Luther av i protestantismen. Teologer sitter inne med mye kunnskap om dette, ikke minst tolkningshistorien fra 1800-tallet og frem til i dag, hvor spørsmålet om den historiske Jesus og bibeltekstenes gyldighet og betydning har vært diskutert under mange forskjellige synsvinkler. Mer av dette skulle ha blitt kommunisert videre av teologer, både i foredrag og prekener.

For min del har det vært befriende å møte den kreative bibeltolkningen jeg har møtt i den ortodokse tradisjonen i Egypt. I boken ”I kjærlighetens sirkel” taler biskop Thomas om den gylne tråden som han finner gjennom hele Bibelen. Den gylne tråden binder sammen den veven av profeti og oppfyllelse som går gjennom de to testamentene. Den gylne tråden hjelper oss til å finne enhet og sammenheng i noe som ofte rives fra hverandre i enkelttekster og motstridende gudsbilder.

For meg kommer den gylne tråden ikke minst til til syne i ordene fra Paulus i Første Korintebrev, hvor han sier at Kristus døde for våre synder «etter skriftene». Dette ser vi også i evangeliene. Det er nok å minne om hvordan Jesus fikk seg overrakt bokrullen i synagogen i Nasaret ved inngangen til sin offentlige fremtreden og røpet hele sin messianske identitet ved ordene om at dette dag er blitt oppfylt mens dere hørte på.

Under dette perspektivet fortsetter jeg også i det kommende kirkeåret med Tekstverkstedet, kanskje også med andre skriftlige frembringelser som  følger den gylne tråden.