Kategoriarkiv: Onsdagsbrev

Nådens mysterium

En liten del av Tekstverkstedet for kommende sømndag, knyttet til noen ord fra Romebrevet:

Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje.Rom 8,28–30

Vi har satt opp et regnestykke som ikke går opp og har dermed plassert oss i det absurde, i det meningsløse. Vi kan ikke si at alle menneskers lidelse har en mening. Likevel tror og bekjenner vi at nåden finnes og at den er en kraft i verden. Av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv.Dette sier Paulus når han skal formulere noe om troens absurde kraft.

Paulus opphever ikke Jesu ord. Han tegner ikke et optimistisk bilde av mennesket og verden. Om de første kristne sier han at de lot seg lede av herskeren i himmelrommet, den ånd som nå er virksom i de ulydige. Det er en temmelig krass påstand om hvordan vi mennesker dyrker noe annet enn himmelens Gud.

Men for slike mennesker finnes nåden, ikke utregnet etter fortjeneste, men som en Guds gave. Disse ordene er et signal til oss om hvordan vi skal finne troens nullpunkt. Det finner vi når vi mottar nåden som en gave og ikke etter vår fortjeneste. Når Abraham står alene med Gud i ørkenen under den veldige stjernehimmelen, er det dette som skjer. Han mottar Guds nåde og sin egen fremtid som en gave, i løftets form. Da mange av oss tok det vi kan kalle for vårt kristne standpunkt var det noe lignende som skjedde. Med ett forstod vi at vi hadde mottatt troens gave, overraskende og ufortjent. Det var ikke lenger oss det avhang av, men Guds nåde i Jesus Kristus.

Denne overraskende nåden er et mysterium. Vi tror at dette mysteriet finnes i kirken, i ordet og sakramentene. Der møter vi Jesus og mottar troens gave. Men i vår tid er det grunn til å spørre om nådens mysterium også finnes andre steder, som vi som tilhører kristenheten ennå ikke har sett og forstått. Finnes nådens mysterium hos den voksne som trøster det sårede barnet? Finnes den hos mennesker som skaper fred der krig og ufred råder? Finnes den overraskende nåden hos mennesker som møter hverandre etter mange års ufred og krig, med åpenhet, tilgivelse og ny tillit? Trenger vi å lete etter nådens tegn i verden?

Som luthersk prest kan man de fleste triksene i boken. Man vet hvordan man skal forkynne nåden og frelsen i Jesus Kristus. Men akkurat i dag spør vi om det virkelig er det vi gjør. Forkynner vi det absolutte krav? Bærer vi frem budskapet om den absolutte nåde? Er vi selv troens riddere, som har fattet noe av absurditetens styrke, eller har himmelens Gud måttet finne andre veier for nåden, ut til menneskene? Har vi som kristenhet og kirke stengt oss inne bak altfor tykke murer? Trenger vi å vende om og finne tilbake til nullpunktet?

Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Eller hva skal et menneske gi som vederlag for sin sjel? For Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet sammen med sine engler, og da skal han lønne hver og en etter det han har gjort.

Å være oppfyllelsen av noens bønn

Noen tanker fra Tekstverkstedet til førstkommende søndag, 6. mai

I de senere årene har det vært en diskusjon om gudsbilder i kristen tro, tradisjon og forkynnelse. Noen har sagt: Kan vi lenger kalle Gud vår Far, når det er så mange mennesker som har negative opplevelser med sin jordiske far? Så har noen forsøkt å kalle Gud for mor. Men for en del mennesker gir ikke det noen bedre assosiasjoner. Alt menneskelig fellesskap, også foreldreskapet, kan det settes spørsmåltegn ved. Det vet Jesus, om mulig enda bedre enn oss. Derfor sier han i dagens tekst: Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham!

Det sier meg noe, som far eller mor: Jeg kan ha problemer med min farsrolle eller morsrolle. Jeg kan også ha med meg dårlige erfaringer fra min egen far eller mor. Men et sted, dypt der inne, ligger drømmen i meg om den gode far og den gode mor. Denne drømmen er en del av mitt vesen som menneske. Jeg lar ikke alltid en slik drøm bestemme mine handlinger. Men Jesus ser den og bruker den for alt det er verd, ikke bare til å snakke om meg og mitt liv, men til å gi meg et bilde av Gud, min himmelske Far.

La oss derfor prøve å holde fast ved dette, til tross for alle skuffelser, all nød og alt som er nedbrutt og ødelagt i våre liv: Det finnes et farshjerte et sted. Dette farshjertet er stort og varmt og fylt av omsorg for alt som lever. Det er Guds hjerte, breddfullt av kjærlighet, slik Jesus viste oss ved sin hengivelse på korset og sin oppstandelse på den tredje dag.

Vi kan også gjerne si det slik at det i dette farshjertet finnes en feminin side, noe som gjør at vi kan kjenne, i dypet av oss selv, at Gud representerer morskjærligheten, den totale hengivelse og varme.

Når Jesus oppfordrer oss til å be, inviterer han oss inn i gudsrelasjonen, i det livgivende og dype fellesskapet med Gud, det som ligner aller mest på det vi får av gode og kjærlige foreldre.

I dag spør vi hverandre om hvordan vi blir lukket inn i denne varme relasjonen til Gud, inn i bønnens fortrolighet, der vi ser Herrens lysende ansikt stråle

over alt som er ødelagt i våre liv. La oss hjelpe hverandre til dette, ved å skape menighetsfellesskap som er preget av gudsnærvær, bønn og omsorg!

Det er interessant, viktig og spennende at Jesus samler alt han sier i denne oppfordringen: Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene. Hva er det Jesus gjør med disse ordene?

Det første han gjør er å anerkjenne våre aller dypeste ønsker om å bli gjenkjent, sett, verdsatt og elsket av andre. Vi lever ikke bare hver for oss under Herrens lysende ansikt. Vi lever med vårt eget ansikt vendt mot andre, og med andres ansikter vendt mot oss. Hva er det med disse ansiktene, og med vårt eget? De er skapt i Guds bilde. De er like verdifulle. De har like mye krav på kjærlighet og respekt.

Nå sier Jesus til deg og meg: Det er godt at du ser dine egne behov og din egen verdi. Men har du tenkt på at andre har sine behov og sin egen verdi? Er ikke deres behov like viktige som dine? Er ikke deres verdi like stor som din? Gjør mot andre, det du vil at de skal gjøre mot deg! Det finnes ikke noen annen måte å leve på enn å være i denne gjensidigheten. Å leve slik, vendt mot de andre, det er å være et menneske i verden, skapt i Guds bilde.

Når det er sagt, kommer brevskriveren Johannes til oss med sin lille og store formaning. Han snakker til oss og bruker ordet bilde: Ta ikke det onde som forbilde, men det gode.

Du er skapt i Guds bilde og bærer gudsbildet i deg. I troen på Kristus har dette gudsbildet fått ny glans og kraft. Løft dette bildet frem og bli et forbilde! Bli en som viser verden at Gud er Gud! Du skal ikke bare be, men du skal også være en oppfyllelse av noens bønn. Ja, slik er det. Du er noens bønnesvar! Det er ditt fremste kall som menneske og kristen.

Amen

 

Relasjonens betydning

Et lite minne fra en barnehage i Egypt, fløytetriller bygger relasjon

For omkring ni år siden var jeg med på å sette i gang «Være Sammen», et kompetanseløft for barnehagen. Det skjedde i samarbeid med Universitetet i Stavanger, utdanningasdirektøren i Agder og et knippe øvrige fagfolk. Frem til nå har «Være Sammen» utdannet nærmere 3000 veiledere og implementert den varme og grensesettende voksenstilen i noen hundretalls barnehager omkring i landet. Det har vært en spennende reise hvor jeg har lært mye underveis, ved siden av at jeg har fått bidra med å utvikle materiellet.

Noe av det viktigste jeg har fått med meg er betydningen av at vi – enten vi er voksne eller barn – klarer å være i den varme relasjonen, den som gir verdi og vekstvilkår for den enkelte i fellesskapet. Gjennom årene har jeg vært innom mange barnehager og personalgrupper. Jeg har møtte svært mange dedikerte og dannede pedagoger. Jeg liker ordet danning. Med tanke på vår relasjonelle kompetanse trenger vi å dannes. Jeg har også møtte mange fine representanter for den store personalgruppen som ikke har formell utdannelse, men som likevel er villig til å la seg danne, gjennom kunnskap, respons og veiledning i kollegafellesskapet.

Skal den varme relasjonen mellom barn og voksne i barnehagen bli sterk, må de voksne være gode medvandrere. De må også være mange nok til ha et ordentlig nærvær hos det enkelte barn.  I fjor ble det gjort endringer i normen for voksne i barnehagene. Det skal bli flere voksne. Dette er bra og helt nødvendig. Varm relasjon kjennetegnes av nærvær. Avstand skaper kulde og svekker relasjonen.

Jeg har noen ganger tenkt på dette med et sideblikk på den kirkelige virkeligheten, både innenfor diakoni og trosopplæring. Dette sideblikket har jeg noen ganger utvidet til  å gjelde hele spørsmålet om kristendommens – og folkekirkens – stilling i landet vårt. Jeg er overbevist om at vi trenger et mye sterkere fokus på den relasjonelle siden av menighet, diakoni, trosopplæring og oppslutning. Vi trenger mer kunnskap om relasjoner og relasjonsbygging. Vi trenger høyere tetthet av voksne i forhold til barn i trosopplæringen. Vi trenger en diakoni som utløser helt nye former for frivillighet fordi den ikke bare dreier seg om å levere tjenester, men om å skape varme relasjoner. Her ser jeg spennende utfordringer og store muligheter for frivillighet og menighetsvekst på mange plan!

 

Betydningen av Kristi oppstandelse

Terje Grøstad: Kristus fra Torino

Fra bokverket «Vann av klippen»

I kveld, på påskeaften, sender jeg ut denne prekenen, som jeg holdt i Sofiemyr kirke for en tid siden. Jeg kan ha lagt den ut på nettstedet en gang tidligere, men gjør det igjen fordi det er noe her som vi gjerne kan tenke over når påskemorgen gryr og vi skal feire Jesu oppstandelse.

Nylig leste jeg boken ”Follow the light”, hvor bildekunstneren T. C. Newman forteller om hvordan hun over en lang tidsperiode gjenskapte figuren på likkledet i Torino. Hun laget en tredimensjonal modell av det som er på kledet ved å studere hvordan lyset har falt inn over den eller det som engang har vært omgitt av dette kledet.

I år 2000 var jeg i Torino sammen med bildekunstneren Terje Grøstad og så kledet. Det er vanskelig å glemme hvordan Terje Grøstad, som døde i 2011, med hele sin kunstneriske intuisjon var overbevist om at avtrykket på kledet var skapt på en måte som ikke kunne bli forstått annerledes enn at en eller annen form for lys hadde medvirket.

Lenge før dette hadde jeg hadde noen bevegende samtaler med Børre Knudsen om Jesu kropp og Frelserens legemlige oppstandelse.

For Børre Knudsen var Jesu døde kropp noe mer enn et avsjelet legeme. Han så påskedagen og Jesu oppstandelse som et logisk kapittel i fortellingen som begynner Langfredag og går helt frem til pinsedagen. Fortellingen handler om Jesu offer.

At Langfredag har noe med Jesu offer å gjøre, det forstår de fleste. Men hvordan hører offeret sammen med påskemorgen og Jesu oppstandelse?

Børre Knudsen tilrettela det slik:

Til den jødiske offerhandlingen hørte ilden med. Offerdyret, som nå bar skylden, skulle brennes på alteret, for slik ble synden utslettet. Offerilden representerte Guds hellige nærvær, det som skaper død og liv. Offerdyret, som bærer skylden, tåler ikke nærværet og blir fortært av ilden.

Når Jesu kropp ligger i graven, er den ikke overgitt til kroppslig forråtnelse og til å vende tilbake til jordens kretsløp. Jesu kropp, hans offerlegeme, skal utsettes for gudsnærværet, for offerilden, den som fortærer alt, og som ”døder” og gjør levende.

Dette gir dyp mening til det som skjer i Jesu grav.

Vi kan se det for oss slik: Guds hellige flamme slår ut på Jesus offerlegeme. Men så skjer oppstandelsens under! Jesus kropp, som bærer verdens synd, blir ikke fortært av ilden, for den er samtidig ren, som Gud selv. Den dødelige ilden skaper liv! Jesus står opp fra de døde! Offeret er stadfestet til alle tider.

Det er som Johan Nordahl Brun skriver i sin påskesalme: ”Trøsten står som klippen fast, at hans død og blod skal gjelde.”

I dag trenger vi et slikt vitnesbyrd om oppstandelsens gudommelige lys. Vi trenger å gå dypere inn i vår forståelse av Jesu offerhandling. Vi trenger å se mer av sammenhengen mellom Langfredag og Første påskedag, mellom soning og oppstandelse.

Vi, som er bundet av jordens kretsløp, av synd og død, trenger å høre budskapet om Den Ene som har brutt ut av skyldens og dødens fengsel, for at også vi skal se Gud og leve.

Det er også et pinsemotiv i dette, men det får jeg heller komme tilbake til senere!

 

 

Palmesøndag, en kort preken

Ikon fra Ukraina

Palmesøndag får oss til å tenke på glade rop og svingende palmegrener. Men i dagens evangelietekst møter vi noe annet. Vi ser en knelende kvinne som kommer inn i huset der Jesus ligger til bords med sine aller nærmeste venner. Han har talt til dem om underfulle ting, om sin egen lidelse, død og oppstandelse, om hele verdens undergang og dommens store dag. Ordene hans må ha rystet disiplene, selv om de neppe forstod dem helt og fullt. Nå undrer de seg over fortsettelsen. Vil Jesus endelig stå frem som Messias? Er han den hele folket har ventet på? Hvordan skal han opprette sitt messianske rike, og hvilken plass skal de ha i dette, de som har fulgt ham så trofast gjennom vandringsårene, hørt hans ord og vært vitne til Mesterens undergjerninger?

Men så kommer denne kvinnen med sin dyrebare alabastkrukke. Hun bryter lokket av krukken og lar den kostbare salven renne over Jesu hode. For henne er det et øyeblikk av hengivelse og sannhet. For disiplene, og kanskje også for Simon, en stund av forstyrrelse og forargelse. For hva har hun der å gjøre?

Jesus tar henne i forsvar. Hun har noe der å gjøre, noe som går dypere enn hun kanskje selv forstår. Da hun helte denne salven ut over kroppen min, salvet hun meg til min gravferd.

Vi vet ikke hvordan disiplene reagerte på dette. Det eneste evangelisten Matteus sier, rett påfølgende, er dette: Da gikk en av de tolv, han som het Judas Iskariot, til overprestene og sa: Hva vil dere gi meg for å utlevere ham til dere? De betalte ham tretti sølvpenger. Og fra da av søkte han en anledning til å forråde ham.

Dermed er spenningen gitt og retningen mot Golgata funnet. Det kvinnen gjorde da hun salvet Jesus, skal siden alltid følge forkynnelsen av evangeliet. For hva annet er evangeliet enn dette at Jesus døde for at det nedbrutte menneske skulle finne tilgivelse og håp? 

Hvor plasserer vi oss selv i dette bildet? Er vi Simon, den tidligere utstøtte og spedalske? Er vi kvinnen som kom med sine tårer og sin hengivelse til Jesus? Eller er vi en av disiplene, en av dem som mente at de selv var bra nok til å være i Jesu selskap, men det var neppe alle de andre. Kanskje er vi ikke bare en av dem, men alle tre på samme tid:

Du er den som har tatt imot Jesus, du er den som vet at du trenger ham, men samtidig er du den som altfor ofte stenger andre ute. Kyrie eleison, Herre, miskunne deg over oss som ikke alltid forstår dybdene i våre egne liv.

Kvinnen som salver Jesus i Simon den spedalskes hus, skal vi huske av en eneste grunn:

Hun er et fullkomment bilde på den ufortjente nåde. Uten noen fortjeneste blir hun tatt imot. Og uten å forstå det blir hun lukket inn i kristendommens kraftfelt: korsets mysterium. Hun salver Jesus til hans kongelige gjerning som offerlam.

Og så sitter hun ved føttene hans, med sine kyss og sine tårer. Hun er elsket. Hun er tatt imot. Midt i alle livets gåter og motsigelser er hun hjemme hos Gud.

 Jesus Kristus, sammen med kvinnen

i Simon den spedalskes hus

salver vi deg med hengivelse og takk.

Du gikk i døden for oss,

og ved din oppstandelse ga du oss livet.

La oss leve i den ufortjente nåde!

Amen.

(Fra Tekstverkstedet, Eyvind Skeie 2018)

 

 

Kirkens kultursatsing

En liten skisse til kirkemøtets delegater

Jeg sender herved fra meg en kort skisse som viser en retning å gå i med kirkens kultursatsing. Jeg oppfordrer delegatene til å unngå estetiske og teologiske debatter om kirke, kunst og kultur. Kirkemøtet må heller se på hvordan kirkens kultursatsing kan tilrettelegges på en måte som gir best mulige rammer for alt det som kan skje på dette feltet. Jeg kommer her med en skisse som viser noen veivalg. Detaljer kan alltid forbedres.

Trekk i bildet

 Det finnes svært mange personer med profesjonell utdannelse og praksis innen de fleste kunstarter, mennesker som gjerne vil bruke deler av eller hele sin kunstneriske arbeidsinnsats i kirkelig sammenheng. Dette er i dag helt annerledes enn for bare få år siden. Samtidig må vi se i øynene at de kirkelige budsjettrammene blir trangere i tiden fremover. Det må prioriteres hardere. Flere lokalmenigheter er blitt ganske tunge kulturaktører i sine områder. De inngår allerede avtaler med kor, ensembler, forfattere, sangere, skuespillere, dansere, instruktører og andre. Kirkemusikken nevnes spesielt. Det finnes også noen større, institusjonelle aktører, festivaler, (aksje)selskaper og andre drivere. Dette mangfoldet skal utvikles og bestå. Kirkemøtets utfordring er å finne den best mulige struktur og organisering av den innsatsen som kirken sentralt ser seg tjent med.

Et prinsipielt veivalg

 Kirkemøtet bør gjøre et prinsipielt veivalg i sin kultursatsing. Enkelt sagt står dette veivalget mellom personer og institusjoner.

Med personer menes utøvende kunstnere og opphavspersoner av alle slag. Det er disse personene, som med sin kompetanse og sitt engasjement, kan frembringe kunst og kultur i kirken, bidra til å styrke kirkens nærvær og bygge nettverk til det øvrige kulturlivet.

Kulturmeldingen «Kunsten å være kirke» la, etter min mening, opp til en altfor institusjonell organisering av kirkens kultursatsing. En slik måte å organisere det hele på vil føre til økede kostnader, økt sentralisering, økt maktkonsentrasjon og økt byråkratisering på bekostning av den enkelte kunstner og det enkelte kulturprosjekt. Velg derfor personer fremfor institusjoner!

En modell for kirkens kultursatsing

 Mitt forslag er følgende:

I Kirkerådets budsjetter blir det hvert år avsatt et bestemt beløp som går til den kulturelle/kunstneriske produksjon/innsats. 75% av disse midlene går til det som kan kalles «personer», som betyr enkeltkunstnere eller grupper som fremmer søknad med et definert prosjekt. 25% av midlene settes av til infrastruktur, som rådgivere, byråkrati og den institusjonelle virksomheten. Om man knesetter et slikt prinsipp, vil man forhindre at byråkratiet svulmer opp på bekostning av produksjonen.

De kunstneriske produksjonsmidlene deles ut som stipender etter søknad. Det oppnevnes en eller flere stipendkomiteer, gjerne også med medlemmer fra kunstgruppene, og gjerne etter modell fra Kulturrådet. Institusjonelle søkere kan også være berettiget støtte, men deres søknad må fremmes gjennom de kunstnerne/kulturarbeiderne som det er inngått avtale med om hvert prosjekt. Søkere må fremlegge prosjektskisse, budsjett og fremdriftsplan for hele prosjektet. Støtte kan gis til hele eller deler av kostnaden til gjennomføring. Man kan vedta, om man ønsker det, at den største delen av støttemidlene skal gå til selve den kunstneriske/opphavsrettslige produksjonen.

Forslag til vedtak

 Det er prematurt her og nå å komme med et forslag til vedtak, men jeg prøver likevel:

«Kirkemøtet ber kirkerådet om å utrede og komme med forslag om en konkretisering av kirkens innsats på kunst- og kulturfeltet basert på et prinsipp om at 75 % av midlene skal gå til selve kunst-og kulturproduksjonen og 25 % av det årlige beløpet anvendes til infrastruktur og organisasjon.»

14. mars 2018

Eyvind Skeie

Kunst og kirke

Jeg har lest gjennom de 39 tesene om kirke og kunst fra KULT, senter for kunst, kultur og kirke sin samtalegruppe. Det er fint at noen tenker i disse baner! Herved mine første refleksjoner, med løfte om at jeg skal lese mer og tenke dypere etter hvert.

Jeg forstår bruken av ordet ambivalens, men er ambivalent (!) til nytten av dette ordet som en felles beskrivelse av kunstnerens primære modus og menneskets motstridende erfaringer av Gud gjennom alle tider. Det troende menneske (omtalt som kirken i tese 02) kjenner selvsagt ambivalensen. Men den skapende energi som utfolder seg i ord og toner i kirken springer ikke bare ut av menneskets motstridende følelser.

Jeg kan nikke gjenkjennende til utsagnet om at folkekirken skal reformeres kontinuerlig, men kan ikke underskrive på at det må skje ved hjelp av kunst som gjør vår forestillingsverden større. Finnes det ikke også andre og like viktige måter å reformere folkekirken på?

Jeg liker mye av det som sies om kunsten som erkjennelse og det sansbare. Men stusser over den ubeskyttede setning i tese 10, hvor det sies at et kunstverk er et forsøk på å forstå, på å gi sannheten form, og at kunstverket derfor alltid er vakkert. Mon det?

Jeg vil ikke motsi idealet om at alle folkekirkens medlemmer skal få anledning til å gjenkjenne sine egne kulturelle referanser i menighetens gudstjenesteliv. Men hvordan skal dette bli fortolket og forstått? Her, og noen steder ellers, savner jeg noen teser som formulerer hva som er annerledes og unikt i kirkens tradisjon og gudstjenesteliv. Se nedenfor. Jeg annonserer at jeg er ambivalent til begrepet folkekirkens medlemmer. Som kristne er vi i dypeste forstand Kristi medlemmer, i betydningen lemmer på hans legeme. Dette er troens og kirkens innerste mysterium. På en eller annen måte må dette skinne gjennom i det vi sier om kunst og kirke. Hvordan vet jeg ikke her og nå.

Jeg vet ikke hvor mye det gir å si at et dogme ikke er en objektiv sannhet. Det er vel både rett og galt (ambivalens!). På meg virker det merkelig at ordet sannhet i det hele tatt blir brukt på den måten som tesene gjør, når de først og fremst sier noe om kunst. For meg er det heller uttrykkskraft og grepethet som gjelder.

Jeg liker godt tese 19, om kunstens frihet og at kunsten alltid er på leting.

Jeg merker meg at det hellige i og for kirken knyttes til fortellingene om Jesus fra Nasaret. Det er fint så langt det rekker! Men jeg savner noen klarere formuleringer om at Jesus fra Nasaret er til stede i liturgiens ladede tid, i gudstjenesten, den hellige messe. Det er rart at ikke samtalegruppen har formulert en eller to teser som ser på likheter og forskjeller i gudstjenestelige og teatrale tidsforløp og handlinger. Anes det her en berøringsangst? Her savner jeg også en mer klart formulert forståelse av at det ikke bare er fortellingene om Jesus som karakteriserer kirken, men forkynnelsen av Jesu liv, død, oppstandelse og himmelfart. Gudstjenesten er ikke et fortellerverksted, men et sted for forkynnelse, bønn, salmesang og sakramenter. Jeg mener at man også må kunne bruke ordet menighet, og ikke hele tiden snakke om folkekirken, enten det er stor eller liten F.

Jeg ønsker meg klarere presiseringer i de tesene som handler om det guddommelige og det menneskelige i kirken. Den kristne tro handler ikke bare om hvordan Guds guddommelighet og menneskets menneskelighet knyttes sammen. Guds menneskelighet (inkarnasjonen) er et enda bedre innsteg til dette. Dette får også konsekvenser for tese 33. I det tatt synes jeg at de nærmest likelydende ordparene Guds guddommelighet og menneskets menneskelighet er mer tildekkende enn opplysende. Gud omfavner det menneskelige gjennom skapelsen og ved inkarnasjonen. Men det er ikke slik at mennesket ved å foredle sin menneskelighet nødvendigvis kommer så mye nærmere Gud. Her er vi ved en grense hvor kunst og kirke ikke går opp i hverandre. Ambivalens!

Når dette er sagt, finner jeg mye bra i tesene om troens uttrykksformer i kirken.

Så merker jeg meg nok en gang at den første tesen er den eneste som snakker om kunstneren som en person. De andre tesene, minus de aller siste, omtaler kunst og kirke som fenomener. Til syvende og sist er det likevel personer dette dreier seg om, både i kirken og i kunstens verden.

Mitt budskap til Kirkemøtet er derfor ganske enkelt og klart: Gi personene rom. La  skapende kunstnerne, som har vist engasjement og kompetanse, få muligheter til å bidra med sitt i menighet og kirkerom. Gi dem oppmuntring og støtte – og gode prosjektstipender! Hvordan dette kan gjøres, vil jeg gjerne komme tilbake til i et senere Onsdagsbrev.

 

Paradisisk fastediett

De siste ukene har vi lest og hørt en del om faste.

Faste har vært knyttet til avståelse, fornektelse og avholdenhet. Noen har også ført et kjønnsperspektiv inn i dette, blant annet ved å finne en sammenheng mellom undertrykkelse av kvinnelig seksualitet og en asketisk åndelighet som ser på menneskets kropp som mindre viktig.

I den ortodokse tradisjonen har jeg møtt to andre perspektiver på det å faste, enten det gjelder lange fasteperioder gjennom året eller faste som en permanent beredskap når det gjelder livsstil, matvaner og bønneliv. Disse to perspektivene kan jeg gjerne knytte til de to personene som jeg har skrevet bok sammen med fra den koptiske tradisjonen, Maggie Gobran, Mama Maggie, og biskop Thomas.

Av Mama Maggia har jeg lært noe om sammenhengen mellom et liv i faste og det hun kaller transparens. Med transparens mener hun at vi, i vår kristenstand, er kalt til å leve slik at  Guds rike, med alle sine krefter av lys, liv og helbredelse, kan skinne i og gjennom oss i våre liv. Det er en åndelighet som ikke har fokus på mennesket i seg selv, men som har et helt annet utgangspunkt, nemlig Gud. Gjennom fasten, som åndelig totaldisiplin, oppnår mennesket en gjennomskinnelighet som på en særlig måte åpner opp for Jesu nærvær. Faste handler da ikke om graden av askese, avståelse og menneskelig fromhet, men om å søke Guds rike først, slik Jesu selv har bedt oss mennesker om å gjøre. Slik blir faste og transparens  det sentrale.

Fra samtalene med biskop Thomas, da vi sammen arbeidet med boken I kjærlighetens sirkel, husker jeg det barnlige og glade smilet som spredte seg over ansiktet hans da jeg spurte hvorfor faste spiller en så stor rolle i hans eget og de egyptiske kristnes liv. Han svarte at det er den største lykke i livet å faste. I fastetiden spiser vi den samme maten som Adam og Eva gjorde i paradiset, sa han. Vi spiser kun det jorden gir oss av grøde, slik menneskene gjorde før synden kom inn i verden. Derfor er vi aldri så nær paradiset som vi er når vi faster.

Strukturen i det biskop Thomas svarte ligner på det Mama Maggie også sa. Utgangspunktet for dem begge er at de henter sin tolkning og forståelse fra noe som ligger utenfor den menneskelige erfaring. Fasten tilfører noe annerledes og nytt. Det er ikke lenger mennesket som krøker seg om seg selv for å finne en  mer eller mindre åndelig eller fysisk gevinst. Faste handler om en dyp relasjon av hengivelse hvor Gud kommer før mennesket. Gjennomskinnelighet og glede blir fastetidens hovedmotiver.

Dataismen som religion og paradoks

De siste ukene har jeg lest «Homo deus» av Yuval Noah Harari. Tankevekkende, utfordrende og interessant, ikke minst i et religiøst perspektiv. Harari skriver innsiktsfullt om det han også benevner som en ny religion, dataismen. Denne nye religionen beskriver han slik: Dataismen begynte i likhet med kapitalismen som en nøytral vitenskapelig teori, men har nå mutert til en  religion som hevder å kunne bestemme hva som er rett og galt. Denne nye religionens høyeste verdi er informasjonsflyt. Ifølge dataismen er ikke menneskelige erfaringer hellige, og Homo sapiens er ikke skapelsens høydepunkt eller en forløper for en fremtidig Homo deus. Mennesker er bare redskaper for frembringelsen av «alle tings internett», som etter hvert kan spre seg utover fra planeten Jorden til det dekker hele galaksen og universet. Dette kosmiske, databehandlende systemet vil bli som Gud. Det vil være overalt og kontrollere alt, og menneskets skjebne er å smelte sammen med det. (Harari, side 335).

Det vil føre altfor langt å komme inn på hvordan Harari forklarer og argumenterer omkring dataismen som religion. Ordet transhumanisme finnes ikke i denne bokens vokabular. Harari flytter perspektivet forbi det menneskelige og over til nettverket, algoritmene og mønstrene i den kosmiske informasjonsflyten, som mest av alt kan minne om hvordan man i tidligere århundrer tenkte om Guds allvitenhet og allmakt.

Et perspektivrikt paradoks i dette:

Vi er i våre samfunn opptatt av opphavsrett og beskyttelse av private opplysninger på nettet. Menneskets integritet skal beskyttes. Det er en verdi vi fremdeles er enige om, de fleste av oss. Men samtidig gir gratis vi bort enorme mengder opplysninger og data om oss selv, slik det blant annet skjer på sosiale medier som Facebook, og gjennom våre søk på internett, normalt ved bruk av Google. Harari påviser i sin bok hvordan algoritmer som er fremskapt av mennesker og organisasjoner i fellesskap nå på en upersonlige plattform allerede er i stand til å analysere denne informasjonsflyten på en slik måte at det går an å frembringe ytterst detaljerte profiler om hver enkelt av oss, ikke bare om det vi liker og det vi har gjort gjennom dagen, men også slikt som går på preferanser, helse, sikkerhet, sosial plassering, økonomi og annet. Tilgangen til denne informasjonen gir vi fra oss gratis til store, internasjonale selskaper, samtidig som vi – gjennom politiske myndigheter og opphavsrettslige organisasjoner – fremdeles prøver å beskytte oss selv og andre.

Harari påpeker at dataismens grunnleggende verdi er at informasjonsstrømmen skal strømme fritt. I denne friheten ligger det noe overpersonlig, det er algoritmene som styrer, ikke en regjering, en organisasjon eller bestemte mennesker. Dette er ikke et skremmende fremtidsbilde, men allerede aktuell nåtid. Vi har gitt denne makten fra oss, og politiske myndigheter er alt for sent ute til å stanse informasjonsflyten og hvordan algoritmene (analysen av mønstrene i informasjonsflyten) behandler den.

Finnes det da rom for humanisme i dataismen? Finnes det respekt for enkeltmenneskets integritet? Er det lenger mulig å tenke seg et menneske med fri vilje? Hvordan kan det være mulig at vi mennesker på den ene siden beskytter oss selv og våre personlige uttrykk fra å bli en del av informasjonsflyten, samtidig som vi deltar i den av hjertens lyst?

ps:

Dette innlegget legger jeg ut på mitt personlige nettsted, med link til Facebook. Dermed gjør jeg akkurat det jeg her har beskrevet. Jeg deltar i den frie informasjonsflyten, på godt og vondt. Men hva annet kan jeg gjøre?

 

Tekstarbeid i kirken

I forbindelse med feriebetont reise vil jeg ikke legge ut en refleksjon i form av onsdagsbrev på noen uker. Deler herved en litt mer omfattende refleksjon om tekstarbeid i kirken. Det er en redigert versjon jeg skrev til en journalist i forbindelse med et intervju for en tid siden. Refleksjonen har også som sin bakrunn  at jeg har skrevet nettbasert Tekstverkstedet i over tre år, med sikte på forkynnere og samtalegrupper som vil gå litt dypere inn i søndagens tekster (ligger i Appstore og på Google Play). Les gjerne dette og ta det med i deres egne refleksjoner!

Søndagens preken

Søndagens preken tjener mange formål. Den skal være menighetens viktigste kilde til kristen kunnskap, inspirasjon og fordypelse, samtidig som den også har en redaksjonell funksjon. Den er, i sitt vesen, offentlig. Fra prekestolen skal menneskene i kulturen og samfunnet kunne høre et budskap som formidler en kristen tro og livstolkning inn i vår egen situasjon og samtid.

Relevans som problem

En av kirkens store utfordringer og fristelser i dag handler om relevans, eller om hvordan kirken skal bli oppfattet som aktuell. I jakten på relevans og aktualitet skjer det ikke sjelden at prekenen forfaller til å bli en form for vennligsinnet kommentar til noe av det som skjer i tiden eller øyeblikket. Det er også en fare at preken begrunner kirkens relevans sosialt, politisk eller ut fra diverse mer eller mindre viktige ”formål”. Hører vi på morgenandakten i NRK, får vi mange eksempler på dette. Det er ytterst sjelden at Jesu navn nevnes. De fleste andakter er blitt redusert til hyggelige betraktninger om livet i sin alminnelighet eller små noveller fra livet.

Prekenens innhold

Det er også en tendens til at prekenen tømmes for innhold på andre måter. Det er grunn til å spørre om forkynnelsens og forkynnerens rolle i gudstjenesten. Mange prester (kanskje de fleste?) står ikke lenger på prekestolen, men har funnet seg en annen plass, hvor de sikkert selv mener at de kommer nærmere menigheten og får frem at presten ikke er så forskjellig fra alle andre. Det er grunn til å stille spørsmål ved denne nedtoning av prestens rolle som forkynner, eller som pastor og hyrde for flokken av troende og som en autoritativ røst i samtiden. Jeg ønsker at presten/forkynneren på nytt skal installere seg på prekestolen og søke etter budskapets tyngde i dagens profil og tekster.

Prekenens begrunnelse

Det er grunn til å spørre om hva som er prekenens begrunnelse og spiss. Dette kan neppe være noe annet enn Jesu ord i misjonsbefalingen og hans utsendelse av apostlene. Det er budskapet om Jesus Kristus som er kirkens grunn til å eksistere. For min del mener jeg da hele det bibelske budskapet om Jesus Kristus, og gjerne slik det også er fremstilt i den Nikenske trosbekjennelsen, fra hans opphav hos Faderen før alle tider, hans medvirkning i skapelsen, gjennom hans fødsel, liv, død, oppstandelse og himmelfart og frem til han kommer tilbake for å dømme levende og døde, før Gud skal bli alt i alle. På alle disse punktene av trosbekjennelsen ligger det store arsenaler av tanker og motiver, og disse avspeiles i kirkeårets tekster på forskjellige måter. Også prekenen må reflektere dette. Og denne refleksjonen krever at forkynnerne strever med bibeltekstene og prøver å hente ut av dem det som er denne aktuelle søndagens inntrengende budskap om Jesus Kristus.

En røst blant mange

I den postmoderne virkeligheten er kirkens røst en blant mange røster på det åpne livssynstorget. Det finnes mange religioner, tradisjoner og impulser som har stor innlevelse og dybde. Utfordringen for den kristne forkynneren er å kunne formulere den kristne tro med tilsvarende dybde, skarphet og hengivelse. Dette krever et grundig tekstarbeid av forkynnerne og en hengivelse, både til det som er overlevert gjennom århundrene og i den enkeltes åndelige liv.

Et ettergivende gudsbilde

Vi er alle redde for det vi kan kalle for den autoritære kristendommen og kirken. I en tid hvor kirken søker etter relevans og hvor vi ønsker å svare på menneskenes lengsler, er vi utsatt for en stor fare: Vi kan komme til å formidle et ettergivende gudsbilde. Det er forståelig at vi gjør dette, som en protest mot tidligere tiders autoritære gudsbilde. Mye kristen forkynnelse i dag kretser om mennesket i seg selv og om hvordan Jesus kommer som en venn og hjelper, trøster, forstår og kanskje også forløser oss mennesker. Men det Jesusbildet – eller den kristusvisjonen – som finnes i bibeltekstene har også mange andre sider.

Inkarnasjonens sentrale plass

Kjernen i det kristne budskap kan vi finne hos evangelisten Johannes. Han sier at ingen har noensinne sett Gud, men at Sønnen, som er i Faderens favn, har vist oss hvem Gud er. En kristen preken kan dermed ikke snakke om menneskets lengsel uten å kontrastere dette med forkynnelsen av Kristus, det vi kaller inkarnasjonen, at den eneste sikre vei til gudsforståelse og gudstro går om Jesus Kristus. Dette savnes ofte i forkynnelsen. Svært ofte blir preken en moralsk oppfordring og en kretsing omkring menneskelige erfaringer og relasjoner, men uten det befriende kristusperspektivet. Det er mange som kan si noe fornuftig om menneskelige relasjoner, om speiling og sårbarhet. Men det er bare kirken som kan si noe om det som kommer utenfra, åpenbaringen i Kristus.

Sammenhengen i Bibelen

Hver søndag har tre bibeltekster. Av og til lurer jeg på om vi teologer har fått med oss nok tolkningsforståelse til å se disse tre bibeltekstene i sammenheng. Vi trenger mer frimodighet på dette, slik at vi kan motarbeide tendensen til å rive bibelmaterialet fra hverandre i ulike forfattere og redaksjonelle profiler. For min del finner jeg hjelp til dette i kirkens lange tolkningshistorie, helt tilbake til oldkirken. Jeg er ingen fundamentalist i tradisjonell forstand, men mener likevel at Bibelen, Det gamle og Det nye testamente har en stemme. Under alle fortellinger, bønner, refleksjoner og metaforer befinner det seg en dirrende bevissthet om Jesus Kristus som løftets Sønn, Messias. Uten en slik forståelse blir det meningsløst å lese tre forskjellige bibeltekster i gudstjenesten. Dette prøver jeg å arbeide med på en kreativ måte. Det er utfordrende, men spennende. For meg virker det mye mer fornuftig å dykke inn i de bibelske skriftene enn å finne opp mange eksempler og forklaringer fra vår egen verden, med fare for at det blir både haltende og platt.

Bibelens verdensbilde(r)

Det er ikke til å komme fra at spørsmålet om Bibelens verdensbilde, eller verdensbilder, og vårt eget verdensbilde, eller verdensbilder, er utfordrende. Men det er også spennende! Jeg finner hjelp i tanken på at guddommen, slik Gud blir presentert i skriftmaterialet, er utenfor alt det skapte, samtidig som vi også kan ane og fornemme at Gud er i og innenfor. Dette er paradoksalt. Men i en tid hvor vi har fått helt ny kunnskap om rammene for vårt fysiske univers, som både er i balanse og utvider seg, blir det helt umulig å opprettholde det verdensbildet som gir seg til kjenne i skapelsesfortellingene, for eksempel. For meg blir det en spennende kontrast mellom det gåtefulle med Gud – og inkarnasjonens strålende lys som samler seg om Kristus. Det er dette strålende lyset som skal komme frem i kirkens preken. Her er det mye som er uavklart. Vi må prøve å komme inn på dette og tilrettelegge det slik at det kan løftes frem i en preken. Jeg gjør det på min måte, og så kan andre ta det videre på sin.

Jesu oppstandelse

Et avgjørende punkt dreier seg om Jesu oppstandelse. For meg representerer Jesu oppstandelse det virkelige krysningspunktet mellom vårt jordiske univers og det andre, det vi fremdeles kan kalle himmelen, gudsdimensjonen og vårt kristne håp. Det som skjer med Jesus, er at hans jordiske kropp blir forvandlet og går inn i den andre dimensjonen. For min del tenker jeg det slik: Jesus går inn i det uskapte lyset, det som ikke tilhører vår verdensordning, det som er fra Gud, lyset fra evighet av og som består når vårt fysiske univers har brutt sammen. Jeg mener at enhver kristen preken må være en oppstandelsespreken. Den må ha i seg noe av det uskapte lyset, av det som er helt annerledes og som kommer fra Gud. Uten oppstandelsen blir Jesu lidelse og hans død på korset ikke noe annet enn en jordisk hendelse med tragisk utgang. Men når denne ene kroppen, Jesu kropp, tas ut av kretsløpet og forenes med det uskapte lyset, med Gud, da har hele vår virkelighet fått en ny hensikt og en ny tolkningsramme. Det er denne tolkningsrammen prekenen skal gi.