Kategoriarkiv: Pedagogikk

Tenn lys, arabisk tekst

tenn-lys-oversatt-til-arabisk

«Tenn lys» blir nå sunget omkring i landet.

Jeg er stolt og glad for at denne sangen har fått plass i det norske fellesrommet.

Fra noen som driver opplæring av barn og familier som har flyktet fra Syria har jeg fått tilsendt en arabisk oversettelse av «Tenn lys».

Jeg legger denne oversettelsen her, om noen andre vil ha glede av den!

Med ønske om varme og glede i adventstiden!

 

 

Mobbing og voksenstiler

Kamp mot mobbing begynner å ligne den håpløse oppgave som Sisyfos var pålagt i den greske underverden. Han skulle rulle en tung stein opp en bakke, og når steinen vel var på plass, så trillet den ned igjen og den arme Sisyfos måtte begynne på nytt.

I Være Sammen ser vi på mobbing som en type proaktiv aggresjon. Det er et forløp hvor aggressiviteten, den skadelige handlingen, kommer først og så kommer gevinsten av handlingen etterpå, gjerne i form av sosial status, utløp for skjult sinne, frustrasjon eller manglende evne til empati og sosial tilknytning hos den som mobber.

Alt dette har å gjøre med forhold som kan ligge langt tilbake i mobberens egen utviklingshistorie.

Være Sammen er et prosjekt for kompetanseheving i barnehagen ved innføring av den autoritative voksenstilen, med varme og grensesettende voksne. Ser vi på de fire voksenstilene i forhold til mobbing, går det an å tenke seg følgende:

Barn som vokser opp med den autoritære voksenstilen bærer på sosial usikkerhet og en underliggende følelse av å være ulykkelige, kombinert med uforløst sinne. Gevinsten ved mobbing kan meget gjerne være at dette sinne blir utløst, ved at det får et objekt å rette seg mot i form av aggresjon (aggresjon består av «den sinte følelsen» og handlingen som påfører skade).

Barn som vokser opp med den forsømmende voksenstilen, vil ha mindre sjanse til å utvikle den form for empati og perspektivtaking som har tilknytning som en viktig forutsetning. Disse barna, som kan oppleve seg som utestengte fra vanlige sosiale sammenhenger, kan bruke mobbing som et middel til å hevne seg eller erobre en sosial posisjon blant jevnaldrende. Gevinsten er synlighet og posisjon, pluss utløp for ensomhetsfølelse og sinne.

Barn som befinner seg i den ettergivende foreldrestilen, vil lett kunne utvikle et reaksjonsmønster hvor de erfarer at de ved bruk av sterke følelser, sinne, trass og egenvilje kan oppnå det de ønsker og tilfredsstille sine behov på kort sikt. Disse barna kan særlig være disponert for den proaktive aggresjonen, fordi de er blitt vant til å bruke sitt sinne og sine aggressive handlinger til å få det de vil, uten andre hensyn.

Det vi må forstå når det gjelder dette, er at disse underliggende handlingsmønstrene kan være programmert inn i barna over tid og fra de er ganske små. Det gir derfor virkelig mening å snakke om «tidlig innsats» også mot mobbing, og det gir enda større mening å sette det i sammenheng med den varme og grensesettende voksenstilen. Når vi sier «varme», mener vi i Være Sammen den trygge og gode relasjonen. Når vi sier «grensesettende» mener vi at den voksne skal være tydelig til stede og i samværet med barna gjennom dagen være i stand til å samtale, veilede, stille krav og sette grenser som barnet selv kan forholde seg til, kombinert med positiv respons når målene blir nådd.

I dette perspektivet går det absolutt an å snakke om mobbing i barnehagen, selv om det neppe er pedagogisk produktivt å innføre dette ordet. Det er bedre at barnehagen arbeider på et dypere og mer grunnleggende plan, som vist ovenfor.

Om jeg, ut fra det jeg har forstått gjennom samarbeidet med Nasjonalt senter for læringsmiljø og atferd, skulle bli utfordret til å gjøre noe for barn i skolen, ville jeg tenke slik:

Antimobbearbeidet for barn i skolen må med nødvendighet begynne i barnehagen.
Kompetanseløftet er nødvendig.

Om jeg skulle tenke kreativt på hvordan antimobbearbeidet i skolen skulle utformes, ville jeg ha styrket forståelsen av voksenstilen hos lærerne. I forhold til barna ville jeg ha brukt min smule kreativitet, i samarbeid med andre, på følgende spørsmål: Hvordan tar vi – i samarbeid med barna – bort gevinsten ved å mobbe?

Tukt av barn

Det at barn kan tuktes, eventuelt også med fysiske midler, har lange linjer i oppdragertradisjonen. Kirken har også vært med på å begrunne og å vedlikeholde ulike former for tuktende avstraffelse i barneoppdragelsen.

Vi kan se for oss den gråtende far som henter frem riset og skal gjøre barnet sitt vondt. Så gråter også barnet, mens riset svinges. Både far og barn er underlagt tuktens lov, for den man elsker, tukter man.

Hvorfor er dette galt, enten vi ser det fra et religiøst, psykologisk eller juridisk perspektiv?

Religiøst er det galt fordi det bidrar til å opprettholde straff og gjengjeldelse som noe nødvendig og viktig. Det inngir barnet med den refleksen at også Gud, som står på toppen av maktpyramiden i det religiøse systemet, egentlig er ute etter å straffe og å gjengjelde.

Psykologisk er det galt fordi det lærer barnet å frykte, både den fysiske avstraffelse og den voksne autoriteten som straffer. Det tegner er galt farsbilde (eller morsbilde) for barnet. Den gråtende far som straffer innbyr også til helt grunnleggende emosjonell forvirring gjennom denne dobbeltkommunikasjonen.

Juridisk er det galt, rent objektivt, fordi fysisk avstraffelse er straffbart i Norge. Men det er også juridisk galt fordi det fratar barnet en helt grunnleggende rettighet i det å være et eget subjekt. Avstraffelsen griper så dypt inn i barnets integritet at den må kunne kalles et overgrep mot barnet.

I kompetanseløftet Være Sammen, som jeg arbeider med og for, har vi en helt annen forståelse av forholdet mellom varme og grenser, voksen autoritet og barnets behov for tilknytning og tillit.

Vi legger avgjørende vekt på den varme relasjonen og sier det slik: Før du bruker din voksne autoritet i samværet med barnet, må du være sikker på at du har flyttet barnet fra den kalde relasjonen og over i den varme.

Tukt som fysisk avstraffelse eller isolasjon kan etter sitt vesen ikke foregå i den varme relasjonen. Bildet av den gråtende far som med nødvendighet straffer sitt barn fysisk, er farlig og falskt.

I stedet for å spørre om hvor lite eller mye vi kan, skal eller bør straffe våre barn, må vi spørre oss selv: Hvor mye er jeg villig til å investere i den varme relasjonen og forankre min voksne autoritet i denne?

Den voksne skal ikke opptre som en straffende guddom, men være barnets medvandrer, veileder og forhandlingspartner i livets mange situasjoner.

Være Sammen

voksenstiltest

For noen år siden utviklet jeg Være Sammen, et kompetanseløft i barnehagen. Det skjedde i samarbeid med venn og samarbeidspartner Klaus Erik Krogh i Århus. Undervisningsdirektøren i Vest-Agder var også involvert. Teoridelen ble til i samarbeid med det som nå heter Nasjonalt Senter for Læringsmiljø og Atferd ved Universitetet i Stavanger.

Være Sammen har utviklet seg og vokst over flere år. Daglig leder er nå pedagogen Nanna Weberg, bosatt i Drammen, mens Torhild Roland Vetvik, Kristiansand, er prosjektmedarbeider.

Være Sammen implementerer den varme og grensesettende voksenstilen i norske barnehager, i nært samarbeid med den enkelte barnehage, kommuner og private aktører på dette feltet.

I Være Sammen legger vi stor vekt på kvalitet i implementeringen og at alle de ansatte i barnehagen skal ta ansvar i fellesskap for å få til nødvendig endring og heve den enkeltes og hele barnehagens kompetanse.

For meg har det vært spennende og lærerikt å få være med på dette.

Det er også fint å tenke på at Være Sammen faktisk har betydd reell kompetanseheving for de voksne i barnehagen.

Være Sammen har også utviklet elementer for barna, knyttet til blant annet empati, perspektivtaking, antimobbing og sosial læring. Det er også utviklet inspirasjonsmateriell til foreldrene. Foreldreboken kan kjøpes på nettstedet til Være Sammen.

Link til Være Sammen