Kategoriarkiv: Trosopplæring

Relasjonens betydning

Et lite minne fra en barnehage i Egypt, fløytetriller bygger relasjon

For omkring ni år siden var jeg med på å sette i gang «Være Sammen», et kompetanseløft for barnehagen. Det skjedde i samarbeid med Universitetet i Stavanger, utdanningasdirektøren i Agder og et knippe øvrige fagfolk. Frem til nå har «Være Sammen» utdannet nærmere 3000 veiledere og implementert den varme og grensesettende voksenstilen i noen hundretalls barnehager omkring i landet. Det har vært en spennende reise hvor jeg har lært mye underveis, ved siden av at jeg har fått bidra med å utvikle materiellet.

Noe av det viktigste jeg har fått med meg er betydningen av at vi – enten vi er voksne eller barn – klarer å være i den varme relasjonen, den som gir verdi og vekstvilkår for den enkelte i fellesskapet. Gjennom årene har jeg vært innom mange barnehager og personalgrupper. Jeg har møtte svært mange dedikerte og dannede pedagoger. Jeg liker ordet danning. Med tanke på vår relasjonelle kompetanse trenger vi å dannes. Jeg har også møtte mange fine representanter for den store personalgruppen som ikke har formell utdannelse, men som likevel er villig til å la seg danne, gjennom kunnskap, respons og veiledning i kollegafellesskapet.

Skal den varme relasjonen mellom barn og voksne i barnehagen bli sterk, må de voksne være gode medvandrere. De må også være mange nok til ha et ordentlig nærvær hos det enkelte barn.  I fjor ble det gjort endringer i normen for voksne i barnehagene. Det skal bli flere voksne. Dette er bra og helt nødvendig. Varm relasjon kjennetegnes av nærvær. Avstand skaper kulde og svekker relasjonen.

Jeg har noen ganger tenkt på dette med et sideblikk på den kirkelige virkeligheten, både innenfor diakoni og trosopplæring. Dette sideblikket har jeg noen ganger utvidet til  å gjelde hele spørsmålet om kristendommens – og folkekirkens – stilling i landet vårt. Jeg er overbevist om at vi trenger et mye sterkere fokus på den relasjonelle siden av menighet, diakoni, trosopplæring og oppslutning. Vi trenger mer kunnskap om relasjoner og relasjonsbygging. Vi trenger høyere tetthet av voksne i forhold til barn i trosopplæringen. Vi trenger en diakoni som utløser helt nye former for frivillighet fordi den ikke bare dreier seg om å levere tjenester, men om å skape varme relasjoner. Her ser jeg spennende utfordringer og store muligheter for frivillighet og menighetsvekst på mange plan!

 

Å gi troen videre

Det skal ha skjedd en endring i foreldres rolle når det gjelder trospåvirkning av barn, fra bastante svar til åpen undring. Denne endringen samsvarer ganske godt med det som også kommer frem i småbarnspedagogikken hvor den voksne i større grad blir forstått som barnets medvandrer. At den voksne blir forstått som medvandrer har også å gjøre med et mer avklaret syn på barnet som subjekt, også etisk og religiøst. I pedagogisk sammenheng og faktisk også i lovverket kan vi samle denne barnets nye status under overskriften barnets medvirkning. Barnets medvirkning har et dypt alvorlig innhold som grunnleggende nettopp handler om at barnet er et eget subjekt med sin egen aura av rettigheter og respekt.

Men dette medfører selvfølgelig ikke at den voksne blir fratatt sitt ansvar når det gjelder barnets modning, som vi i et tidligere regime ville kalle oppdragelse. Det er fremdeles et ansvar for foreldrene å skape et miljø for barnets modning og vekst, også på det religiøse området. Den voksne kan aldri frita seg selv fra dette ansvaret. Spørsmålet blir hvordan et slikt ansvar best kan utfolde seg også med hensyn til barnets religiøse modning og innenfor den religiøse tradisjon som foreldrene kjenner som sin egen.

Dette retter ikke bare søkelyset mot foreldrenes religiøse tankeverden, men mot hele det livsmiljø som barnet vokser opp og modnes i. Det blir snakk om foreldrenes religiøse praksis og barnets livsmiljø i mange dimensjoner.

For noen år siden skrev jeg denne lille boken ”Mellom undring og tro”, med undertittelen ”Barnets vekst og modning”. I denne boken forsøkte jeg å si noe meningsfullt om foreldreansvaret med basis i de syv religiøse dimensjonene som Ninian Smart (1927-2001) har beskrevet. Disse dimensjonene gjenga jeg i boken på denne måten:

Gjentakelsen (Ritualet)

Opplevelsen (Erfaringen)

Fortellingen (Den mytologiske)

Tanken (Den læremessige og begrepsmessige)

Handlingen (Den etiske, konsekvensen)

Fellesskapet (Den sosiale eller institusjonelle)

Hellig tid og sted (Den materielle, estetiske, objekter, bygg og så videre)

Barnets religiøse jeg må bli stimulert i alle disse dimensjonene, og på forskjellig vis på ulike modenhetstrinn. Dette burde foreldre ha mye mer kunnskap om. Kirkens trosopplærene burde mer frimodig undervise foreldrene og andre voksenpersoner om disse dimensjonene og gi dem frimodighet til å skape et miljø som stimulerer barnet bredt. Det går også an å kombinere flere av dimensjonene, for eksempel ved å lage små ritualer, tenne lys, holde hender, være stille, lytte til fortellingene, be, snakke om konsekvenser og så videre.

Dimensjonene tilhører det felles menneskelige. Nå trenger vi en høyere bevissthet omkring hvordan de kan fylles med kristen tro og tradisjon. Da er det ikke nok med åpen undring. Foreldrene må få hjelp til å fylle hele det formatet som de syv dimensjonene representerer med kristen tro og tradisjon, samtidig som respekten for barnet som subjekt opprettholdes tydelig og klart. Men er det mulig å skape et slikt åndelig vekstmiljø for barnet? Svaret er ja.