Kategoriarkiv: Poesi

Apostelen Peters kall

Man har etter hvert en del filer i sitt digitale arkiv. Av og til, under søking på noe annet, dukker det opp en tekstfil som man nesten hadde glemt at man i sin tid hadde befatning med. Herved deler jeg noen linjer om apostelen Peters kall. Disse ordene skrev jeg en eller annen gang mellom 1976 og 2000, da jeg var prest i Tromsø og hadde en del kontakt med Børre Knudsen. Vi leste Bibelen sammen, reflekterte og diskuterte og delte også noen tekster fra tid til annen. Jeg antar at jeg sendte denne teksten til Børre, men siden har det ikke skjedd så mye med den. Dog har den overlevd mange skifter av digitale lagringsmedier. En gang skal jeg drive litt arkeologi i mitt dataminne, i håp om finne et  gullkorn blant all den gråsteinen som jeg har lagret i tidens løp. God dag!

Vi kastet garnene. Han sa vi skulle.

Og da vi drog dem, var de ganske fulle.

Han åpnet dypet i min fiskersjel

og av dens mørke sprang det frem en kilde

som ble et hav til sist, et mektig bilde

av fisk og båter, gjennomlyst av angst

for ham som gav oss denne fiskefangst.

 

Jeg falt på kne og hørte at jeg skrek:

Gå fra meg, Herre, i min dype skam!

Men lyset steg og garnet ville revne,

mens bildet vokste over sans og evne:

Jeg så Guds menighet på jord bli til

og stige frem i Ånd og kraft og ild.

Da stod jeg opp og fulgte siden ham.

 

© Eyvind Skeie

 

 

Den barmhjertige samaritan

Van Gogh, Den barmhjertige samaritan

Det sentrale poeng i fortellingen om den barmhjertige samaritan er ikke at vi skal identifisere stakkaren i grøften som vår neste. Poenget er helt omvendt, nemlig at den nedslåtte langs veien skal se oss som en neste. Vi skal være en neste, det er aktivt og ikke passivt, som jeg prøvde å få frem da jeg skrev en boktekst til Haraldsplass Sykehus i Bergen.

Det begynner ved at Jesus lar oss se.

Vi ser med øynene til samaritanen,

men og med øynene til ham som ligger

forlatt og skamslått, langs den travle veien.

 

Samaritanen tenker ikke straks:

Jeg er en neste, det er det jeg er.

Han stanser bare, det er slik han gjør,

og varsomt våger han seg meget nær.

 

Han merker i sitt eget, åpne hjerte

en underlig medlidenhet tre frem.

Så bøyer han seg ned mot den som lider

og renser mannens sår med vin og olje.

 

Den sårede som ved veien våkner langsomt.

Han kjenner myke hender over huden.

Så åpner han sitt blikk og ser forundret

et ansikt som er mildt og uten hardhet.

 

De hviler i hverandre disse to,

den sårede og han som bringer trøsten.

De hviler i hverandres blikk og ser

den Andre i en stor gjensidighet.

 

Og da, med ett, har mannen fått et svar,

et svar som og er vårt til alle tider

om vi er dem som trøster eller lider:

 

Hvem er han, han som kommer meg så nær

og gir meg hjelp når jeg er slått og såret?

Han er Min Neste. Det er det han er.

 

© Eyvind Skeie

 

Jomfruen og barnet

Fra Anafora, Egypt

Dette onsdagsbrevet blir det siste før julehøytiden. Jeg deler et dikt jeg skrev for en del år siden, knyttet til julemeditasjonene for orgel av Olivier Messiaen. Den første meditasjonen bærer tittelen «Jomfruen og barnet». Så er dere ønsket gode dager, med fred og fordypelse i menneskehetens dyre skatt og guddommens hellige mysterium.

Og det er natt i Betlehem

Han Den Ubeskyttede sover

i stallen har

hans allmektige hender grepet

om krybbens strå

og kjenner for første gang

noe av jord mot sin hud

 

Velsignet du Maria

Den Ubeskyttedes mor

Velsignet du som våker over ham

Velsignet din hånd som rører

ved Den Allmektiges panne

Velsignet din munn som kysser

Den Ubeskyttedes øyne

 

Og det er natt over jorden

Den vergeløse sover

Men også de som forfølger ham

også torturister og drapsmenn

har sin søvn i jordens natt

Også de er vergeløse

Også de deler i søvnen

jordens eldgamle drømmer

om freden og om paradiset

 

Velsignet du Maria

du som våker over den vergeløse

Velsignet du som bærer paradiset til verden

Velsignet ditt hjerte som blør

for Den Ubeskyttede

 

Hod fast denne time

holde fast denne stund

Bær for alltid denne fødsel med deg:

Den Ubeskyttedes fødsel

Den vergeløses inntreden i verden

 

Maria

du vergeløses mor

Maria

du menneskelighetens ansikt

Maria

du hvis sjel skal gjennombores

Du som skal overgi din drøm

til  dem som piner

 

Maria

for våre nakne ansikters skyld

priser vi deg

Du som føder lys

når det er natt på jorden

 

Den allmektiges hender

griper om krybbens strå

holder alle menneskers liv

i et spedbarns faste grep

Bærer oss

mot fullbyrdelsen

 

Her er alle tings begynnelse

Her er alle tiders ende

Her blomstrer paradiset

Her slår livets tre rot

Han som troner i himmelen

har gjort jorden til sin bolig

 

Maria smiler

Og jordens natt går endelig

mot morgen

 

© Eyvind Skeie

Der lyset aldri slokner

Fra Anafora, Egypt

Det er ikke det at jeg tenker at livet er over fordi om jeg nå ble 70 år. Men det er ikke til å nekte at livsperspektivet endrer seg etter hvert som årene kommer – og går. De siste ukene har jeg tilbrakt mye tid med biskop Thomas fra Egypt, og har kunnet fornemme noe av den nærheten han – av ulike grunner – har det det som er hinsides, på den andre siden, bak grensene, i det skjulte, men som likevel er til stede i vår felles tro og vårt håp, noe ganger som en visshet, andre ganger som en anelse,  ofte stemt i moll, men likevel med en tone av triumf og glede. Vedlagte dikt eller salme (som jeg kanskje har postet før) skrev jeg på Anafora for litt over et år siden. Poster den igjen, som en hilsen og takk til alle dere som har sendt meg hilsener på sms, epost, Facebook, Messenger og ellers. Overveldende og fint! Takk til hver enkelt! Jeg skal lese gjennom alle navnene en gang til og se dere for meg, etter tur! Hilsen Eyvind, på denne første dag i et nytt og ubrukt tiår!

Der lyset aldri slokner

 

Der lyset aldri slokner og sangen aldri dør,

der venter du meg, Jesus, bak tidens dunkle slør.

Her var så mange gåter som aldri fikk et svar,

men der du står og venter skal løsningen bli klar.

 

Den siste, store gåte vil åpne seg for meg

når dødens engel kommer og ber meg følge seg.

Jeg merker dødens kulde og ånder sakte ut,

så reiser jeg alene mot stillheten og Gud.

 

Min korte tid på jorden er da til sist forbi.

Selv er jeg ikke bundet av tid og rom, men fri.

Min kropp er kun et hylster, det rommer ingenting,

mens ånden finner veien til livets kildespring.

 

Og dere som jeg kjente og som jeg hadde kjær,

skal se meg i det lyset der Gud og gleden er!

Det er min bønn for alle i Jesu Kristi navn

at vi til sist må finne barmhjertighetens favn.

 

© Eyvind Skeie 2016 / Anafora, Egypt

En sang til smalahove

Som en høstgave fra Eyvinds alias kommer her en sang til den noe spesielle retten smalahove. Må gjerne synges av dem som våger seg på denne vestlandske matrett!

 

SMALAHOVETS SKÅL

 

Mel: Tyven, tyven, i kort versjon

 

Adam uti Paradiset spiste bare frukt og bær

mens han ruslet rundt med Eva, glad til sinns og uten klær.

Men med Noa, from, inn i verden kom

kjøtt og pølsemat og hoder på et fat!

 

Disse hoder, røkt og saltet, er av sauer, det er sant.

Smalahover, som de kalles, spises meget gjerne blant

folk som med et smil eier smak og stil,

mens de nipper litt til øll og akevitt.

 

Sauer går i flokk på fjellet, passer seg for ulv og jerv.

Sauen er vennlig skapning, passe dum og passe djerv.

Er du klok og vis? Smalahove spis!

Etter hoder fem vil du bli slik som dem!

 

Når jeg ser deg over bordet med din stive sauestir

og et øye på din gaffel må jeg si deg, med et flir:

Smalahove ditt ligner litt på mitt!

Løft ditt glass, min venn, så skåler vi igjen!

 

Hvilken stemning, hvilken glede, hvilken fest når tiden flyr!

Smalahover smaker herlig! Sauen er et ålreit dyr!

La oss spise nå smalahover små!

Vi er snart i mål med smalahovets skål! SKÅL!

 

© og alle rettigheter: Eyvindur Arneson

Den hellige Frans mottar stigmata

I Santiago de Compostela bodde vi det fransiskanske klosteret like ved katedralen. Deler av klosteret er nå omgjort til et ganske stilfullt hotell. Noe av klosterpreget er bevart. Et godt sted å være for oss som var på reise. Vedlagt et lite dikt jeg skrev helt tilbake i 1983, inspirert av fortellingen om hvordan Frans mottar stigmata, Kristi sårmerker på sin egen kropp. Med hilsen til alle nåværende og tidligere vandrere, i livet og til Santiago!

 

Han modnet sakte mot den store stillhet

Alt ondt og mørkt i livet verket ut

 

All strid og splid ble skiftet ut

med mildhet

 

Som jordens urter bærer sine frø

og priser høstens Herre ved å dø

 

slik bar han skammens merke på sin hud

inntil han mistet alt og møtte Gud

 

© Eyvind Skeie 1983

Pilegrimstanker

Katedralen i Burgos

For en del år siden kom jeg med boken «Jesu syv fødsler». I dag, mens jeg pakker mine saker for å tilbring 10-12 dager på veien til Santiago de Compostela, sammen med 35 andre, deler jeg noen ord fra denne tekstsamlingen. Det er en uro der som jeg fremdeles gjenkjenner som min egen. Med hilsen til alle dere som fremdeles er underveis på den indre eller ytre reise!

 

 

1

Altfor lenge levde jeg som et dyr bak katedralens tykke murer.

Med velbehag snuste jeg inn den gamle duft av århundrelange tradisjoner.

Jeg visste mangt om salmesang og bønner og sovnet ofte til den trygge dur

av stemmene som steg og sank i forutsigelige svingninger fra prekestol og alter.

Stadig oftere våknet jeg med tristhet og med kvalme.

Herregud, hørte jeg meg mumle.

Var dette korsets hensikt og smertens dype grunn?

Inntil jeg klatret opp i tårnet og lot de store klokker runge over torgets avgrunn.

Hvor er det hellige alter der jeg kan tilbe i ånd og sannhet?

Hvor er Det Seirende Hjerte i kosmos?

Du som gransker hjertene, ta meg tilbake til mysteriet,

la meg bo i det herlige mørket og bli ett med skapelsens puls.

 

2

Pilegrimens ord etter oppbruddet: Før hang jeg fast i alt det kjente.

Hverdagens mange gjøremål gjorde at drømmen ble holdt nede.

Nå er jeg innviet til reisen, til det å være i bevegelse.

Før var jeg en av dem som hadde fanget Gud i ritualet.

Nå har jeg mange altere langs veien; et flyktig ansikt og en sten i grøften,

et meget gammelt tre, en blomst, en kilde, ja, alt jeg ser er helligdommer nå

og det jeg lengter etter er å gå.

 

 

3

Tro er hellig handling.

Tro er hellig vei.

Tro er innvielse.

Tro er mysterium.

Tro er det grenseløse sprang.

Tro er det lille skritt

som følges av et annet lite skritt.

Tro er hengivelse.

Tro er langsom tid.

Troens bevegelse

markerer en vei som går innover.

Tro er avsondrethet.

Det er dette vi må finne igjen,

ikke som en ytre vei,

men som en indre vei til frihet.

 

4

Jeg innvier meg til Kristus uten mor.

Jeg bøyer for for mysteriet,

Kristus i preeksistensen,

Kristus før alle ting,

men uten å ha skapt seg selv.

 

Jeg betror meg til å være underveis.

Jeg tar min tilflukt til helligdommene langs veien.

Jeg søker innvielsen under vandringen.

Jeg sier nei til alle som vil knuge

vandrerens sinn med skremmende tanker om fristelser og farer.

Når jeg møter andre pilegrimer, vil jeg dele mitt brød, min bønn

og mine lengsler.

 

 

5

Jeg er pilegrimen som søker begynnelse,

og i begynnelsen hjemkomst,

og i hjemkomsten mottagelse,

og i mottagelsen tårer,

og i tårene glede,

og i gleden barndom,

og i barndommen opprinnelse,

og i opprinnelsen enhet,

og i enheten Gud.

 

Sommerens Gud

Ved påsketider i 2004 satt jeg og klimpret på gitaren på vår hytte i Bohuslen mens jeg nynnet viser fra den store svenske viseboken. Der fant jeg «Østerlensvisan», og ble betatt både av den skotske melodien og stemningen i teksten. Etter å ha sunget den svenske teksten noen ganger, fikk jeg lyst til å lage en norsk sommervise. Det er bakgrunnen for «Sommerens Gud», som nå er nummer 853  Norsk Salmebok. Der finnes både tekst og melodi. Teksten setter jeg også her, med ønske om en god sommerdag for dere alle!

 

Sommerens Gud

 

 

1 Sommerens Gud, du evige lys,

ha takk for alt som er over.

Det hvisker i skog og nynner langs strand

at sommeren ligger og sover.

 

2 Evige Far, så kort ble min dag,

så fort går livet du ga meg.

Det flyr som en drøm, så våkner jeg opp

og vet at det snart blir tatt fra meg.

 

3 Skapelsens Gud, bevar meg hos deg,

ved livets kilde som strømmer.

Og når jeg skal dra, da gi meg et sted

der sommeren ligger og drømmer.

 

© Eyvind Skeie, 2004

 

Den andres perspektiv

Å kunne ta den andres perspektiv er et viktig element i et barns utvikling av empati, medfølelse.

Men også i andre sammenhenger er det nyttig å anvende andreperspektivet, ikke minst for oss som kommuniserer i og på vegne av kirken.

I kirkespillet «Stille etter Gud» var åpningsspørsmålet knyttet til slike spørsmål: Hvem har rett til å tale her? Hvilke stemmer skal bli hørt under disse hvelv? Hvem er rett til å bli synlige mellom disse murer?

I forbindelse med tekstarbeid til liturgi, bønner og salmer er dette også viktig. For hvem taler vi egentlig på vegne av når vi samles til felles bønn og salmesang?

I de senere årene har jeg skrevet en del salmetekster som bevisst tar et annet perspektiv enn det innforstått kirkelige. Jeg mener at dette er noe som må undersøkes videre, uten at man dermed skriver seg ut av kristentroens forståelsesrammer og livstolkning.

Her er et forslag til en slik tekst, fra 316 Salmer og sanger. Jan Borvo (død), som jeg ble kjent med gjennom arbeidet i NOPA, har skrevet en fin melodi til denne teksten.

Les gjerne teksten. Kanskje dette er en vei å gå for salmediktningen?

Hør, nå roper det mot kirken

Hør, nå roper det mot kirken: Se oss, vi er de som lengter.

Trøst oss, vi er de som sørger. Hjelp oss, vi er de som lider.

 

Vi er de som er blitt rammet av tilfeldighet og ondskap.

Fylt av bitterhet og klage spør vi hvem som kan befri oss.

 

Hør oss, dere som er mange: Vi er små og helt alene.

Be en bønn om håp og fremtid for de redde barn som gråter.

 

Be for oss som ikke sover i de store, mørke byer.

Vi er ensomme i mengden, be oss fri fra denne tomhet!

 

Be for oss som dyrker jorden, uten at den gir sin grøde,

be om mat til oss som sulter, be for oss som frykter krigen,

 

Bær en bønn for hele jorden frem for Skaperen av verden,

be for luft og atmosfære, be for jord og hav og elver.

 

La oss få, om det er mulig, noen drømmer om det gode.

Lån oss tro, så våre bønner kan nå lenger enn vi makter.

 

Kom med kraften som kan bryte hevnens skjebnetunge sirkel.

Vi er fanget, gi oss frihet. Vis oss nåde, hvis den finnes!

 

Ja, vi roper til de kristne, de som bærer korsets merke:

Elsk oss, slik som Jesus elsket, han som gav sitt liv for andre.

 

© Eyvind Skeie

Luthersalmer på norsk

Hva skal vi gjøre for å øke bruken av Luthers salmer i dagens gudstjenesteliv? Spørsmålet er aktuelt, behovet er til stede. Hvordan kan det skje?

I norsk salmetradisjon har vi utmerkede oversettelser av Luthers salmer, utført av Magnus Brostrup Landstad midt på 1800-tallet. Disse salmene er en del av barnelærdommen for mange av oss som kommer fra en tid da vi sang salmer i skolen.

Landstads oversettelser ble gjort mens det ennå var en form for nærhet mellom Luthers indre og ytre landskap og det Landstad og hans samtidige kunne kjenne som sitt, både fysisk, religiøst og poetisk. Frem til nå har disse versjonene, med noen unntak, vært det materialet salmebokredaktørene har anvendt for sine revisjoner i forbindelse med salmebokarbeidet frem til Norsk Salmebok i 2013.

Spørsmålet er om dette reviderte Landstadsporet kan danne basis for økt bruk av Landstads salmer i norske menigheter. De reviderte versjonene kan med rette bli kritisert for å være avbleket og fattige, som for eksempel linjene «og røver alt vi har» som ble tatt inn for å imøtekomme kjønnskritikken knyttet til «gods, ære, barn og viv». Landstads linje «Og tok de enn vårt liv» må sies å ha atskillig mer poetisk styrke enn den nåværende linjen med sin inverterte ordstilling «Og om vårt liv de tar». Det er neppe noen som ville formulere seg slik i dag, bortsett fra i leilighetsdiktning ved konfirmasjon og bryllup.

For min del har jeg forståelse for Trond Kvernos argumentering når han sier at den beste strategien er å bevare salmetradisjonen mest mulig i dens originale drakt.

Jeg har aldri vært med i noen salmebokkommisjon og har dermed heller ikke fått anledning til å delta i en prinsipiell debatt og redaksjonelle vurderinger av salmetradisjon og enkeltsalmer i slik sammenheng. I forbindelse med salmebokarbeidet som førte frem til Norsk Salmebok av 1985 ytret jeg flere ganger, som en røst fra utsiden, at man brukte altfor mye tid på revisjon av de eldre salmene fremfor å legge til rette for den nye salmediktningen.

Men hvor langt inn i fremtiden kan det være mulig å følge Landstad-sporet når det gjelder reformasjonstidens salmer? Jeg tror dessverre at det vil kunne bli temmelig kort dersom det ikke skjer noe helt nytt og avgjørende, for eksempel ved at norske menigheter med prester, menighetsråd og organister beslutter seg for å endre på salmebruken. Men det er det få tegn til, snarere tvert imot.

Anders Frostenson skrev i sin tid et spennende notat om selve begrepet «revisjon». Han tolket det som å «gjense salmens opprinnelige visjon». Dette gjensynet med visjonen stilte salmedikteren fri til å gjendikte salmene på et annet plan enn det rent ytre, hvor den gjendiktende salmedikter for sin egen tid kunne finne dekkende uttrykk for den gudshenvendelse og det gudsbilde som den historiske salmeteksten representerte.

Det er spennende å nærme seg Luthers salmetekster på denne måten. Da blir det ikke bare snakk om oversettelse, men om en ny salmediktning med utgangspunkt i Luthers totale hensikt og engasjement i salmediktningen. For min del har jeg forsøkt dette ganske mange ganger, men jeg må rett og slett si at jeg foreløpig ikke har klart å frembringe noe som jeg finner det verd å offentliggjøre.

Allerede begrepet «ein feste Burg» stiller seg på tvers i poesien. Det finnes knapt en bedre måte å si det enn Landstads «så fast en borg». Jeg har forsøkt å gå tilbake til Salme 46 og unngå ordet «borg» i det hele tatt, men da mister teksten sin referanse til Luthers egne omgivelser og den personlige referansen til hans tilflukt nettopp i en borg i Wartburg.

Et større problemfelt utgjøres av de grunnleggende spørsmål etter Gud i Luthers salmer. I en revisjon eller nytolkning av hans salmer må vi spørre oss om hvordan Luthers teologiske posisjoner kan og skal gjøres gjeldende i en helt annen tid og kontekst i salmeformen. Så langt jeg kan se, blir det da ikke bare snakke om å «oversette» Luthers salmer, men å gjendikte dem på en slik måte at de fremstår som trosutsagn og livstolkning for mennesker i dag.

Se også denne salmeteksten, skrevet til feiringen av reformasjonsjubileet i år.