Kategoriarkiv: Poesi

Der lyset aldri slokner

Fra Anafora, Egypt

Det er ikke det at jeg tenker at livet er over fordi om jeg nå ble 70 år. Men det er ikke til å nekte at livsperspektivet endrer seg etter hvert som årene kommer – og går. De siste ukene har jeg tilbrakt mye tid med biskop Thomas fra Egypt, og har kunnet fornemme noe av den nærheten han – av ulike grunner – har det det som er hinsides, på den andre siden, bak grensene, i det skjulte, men som likevel er til stede i vår felles tro og vårt håp, noe ganger som en visshet, andre ganger som en anelse,  ofte stemt i moll, men likevel med en tone av triumf og glede. Vedlagte dikt eller salme (som jeg kanskje har postet før) skrev jeg på Anafora for litt over et år siden. Poster den igjen, som en hilsen og takk til alle dere som har sendt meg hilsener på sms, epost, Facebook, Messenger og ellers. Overveldende og fint! Takk til hver enkelt! Jeg skal lese gjennom alle navnene en gang til og se dere for meg, etter tur! Hilsen Eyvind, på denne første dag i et nytt og ubrukt tiår!

Der lyset aldri slokner

 

Der lyset aldri slokner og sangen aldri dør,

der venter du meg, Jesus, bak tidens dunkle slør.

Her var så mange gåter som aldri fikk et svar,

men der du står og venter skal løsningen bli klar.

 

Den siste, store gåte vil åpne seg for meg

når dødens engel kommer og ber meg følge seg.

Jeg merker dødens kulde og ånder sakte ut,

så reiser jeg alene mot stillheten og Gud.

 

Min korte tid på jorden er da til sist forbi.

Selv er jeg ikke bundet av tid og rom, men fri.

Min kropp er kun et hylster, det rommer ingenting,

mens ånden finner veien til livets kildespring.

 

Og dere som jeg kjente og som jeg hadde kjær,

skal se meg i det lyset der Gud og gleden er!

Det er min bønn for alle i Jesu Kristi navn

at vi til sist må finne barmhjertighetens favn.

 

© Eyvind Skeie 2016 / Anafora, Egypt

En sang til smalahove

Som en høstgave fra Eyvinds alias kommer her en sang til den noe spesielle retten smalahove. Må gjerne synges av dem som våger seg på denne vestlandske matrett!

 

SMALAHOVETS SKÅL

 

Mel: Tyven, tyven, i kort versjon

 

Adam uti Paradiset spiste bare frukt og bær

mens han ruslet rundt med Eva, glad til sinns og uten klær.

Men med Noa, from, inn i verden kom

kjøtt og pølsemat og hoder på et fat!

 

Disse hoder, røkt og saltet, er av sauer, det er sant.

Smalahover, som de kalles, spises meget gjerne blant

folk som med et smil eier smak og stil,

mens de nipper litt til øll og akevitt.

 

Sauer går i flokk på fjellet, passer seg for ulv og jerv.

Sauen er vennlig skapning, passe dum og passe djerv.

Er du klok og vis? Smalahove spis!

Etter hoder fem vil du bli slik som dem!

 

Når jeg ser deg over bordet med din stive sauestir

og et øye på din gaffel må jeg si deg, med et flir:

Smalahove ditt ligner litt på mitt!

Løft ditt glass, min venn, så skåler vi igjen!

 

Hvilken stemning, hvilken glede, hvilken fest når tiden flyr!

Smalahover smaker herlig! Sauen er et ålreit dyr!

La oss spise nå smalahover små!

Vi er snart i mål med smalahovets skål! SKÅL!

 

© og alle rettigheter: Eyvindur Arneson

Den hellige Frans mottar stigmata

I Santiago de Compostela bodde vi det fransiskanske klosteret like ved katedralen. Deler av klosteret er nå omgjort til et ganske stilfullt hotell. Noe av klosterpreget er bevart. Et godt sted å være for oss som var på reise. Vedlagt et lite dikt jeg skrev helt tilbake i 1983, inspirert av fortellingen om hvordan Frans mottar stigmata, Kristi sårmerker på sin egen kropp. Med hilsen til alle nåværende og tidligere vandrere, i livet og til Santiago!

 

Han modnet sakte mot den store stillhet

Alt ondt og mørkt i livet verket ut

 

All strid og splid ble skiftet ut

med mildhet

 

Som jordens urter bærer sine frø

og priser høstens Herre ved å dø

 

slik bar han skammens merke på sin hud

inntil han mistet alt og møtte Gud

 

© Eyvind Skeie 1983

Pilegrimstanker

Katedralen i Burgos

For en del år siden kom jeg med boken «Jesu syv fødsler». I dag, mens jeg pakker mine saker for å tilbring 10-12 dager på veien til Santiago de Compostela, sammen med 35 andre, deler jeg noen ord fra denne tekstsamlingen. Det er en uro der som jeg fremdeles gjenkjenner som min egen. Med hilsen til alle dere som fremdeles er underveis på den indre eller ytre reise!

 

 

1

Altfor lenge levde jeg som et dyr bak katedralens tykke murer.

Med velbehag snuste jeg inn den gamle duft av århundrelange tradisjoner.

Jeg visste mangt om salmesang og bønner og sovnet ofte til den trygge dur

av stemmene som steg og sank i forutsigelige svingninger fra prekestol og alter.

Stadig oftere våknet jeg med tristhet og med kvalme.

Herregud, hørte jeg meg mumle.

Var dette korsets hensikt og smertens dype grunn?

Inntil jeg klatret opp i tårnet og lot de store klokker runge over torgets avgrunn.

Hvor er det hellige alter der jeg kan tilbe i ånd og sannhet?

Hvor er Det Seirende Hjerte i kosmos?

Du som gransker hjertene, ta meg tilbake til mysteriet,

la meg bo i det herlige mørket og bli ett med skapelsens puls.

 

2

Pilegrimens ord etter oppbruddet: Før hang jeg fast i alt det kjente.

Hverdagens mange gjøremål gjorde at drømmen ble holdt nede.

Nå er jeg innviet til reisen, til det å være i bevegelse.

Før var jeg en av dem som hadde fanget Gud i ritualet.

Nå har jeg mange altere langs veien; et flyktig ansikt og en sten i grøften,

et meget gammelt tre, en blomst, en kilde, ja, alt jeg ser er helligdommer nå

og det jeg lengter etter er å gå.

 

 

3

Tro er hellig handling.

Tro er hellig vei.

Tro er innvielse.

Tro er mysterium.

Tro er det grenseløse sprang.

Tro er det lille skritt

som følges av et annet lite skritt.

Tro er hengivelse.

Tro er langsom tid.

Troens bevegelse

markerer en vei som går innover.

Tro er avsondrethet.

Det er dette vi må finne igjen,

ikke som en ytre vei,

men som en indre vei til frihet.

 

4

Jeg innvier meg til Kristus uten mor.

Jeg bøyer for for mysteriet,

Kristus i preeksistensen,

Kristus før alle ting,

men uten å ha skapt seg selv.

 

Jeg betror meg til å være underveis.

Jeg tar min tilflukt til helligdommene langs veien.

Jeg søker innvielsen under vandringen.

Jeg sier nei til alle som vil knuge

vandrerens sinn med skremmende tanker om fristelser og farer.

Når jeg møter andre pilegrimer, vil jeg dele mitt brød, min bønn

og mine lengsler.

 

 

5

Jeg er pilegrimen som søker begynnelse,

og i begynnelsen hjemkomst,

og i hjemkomsten mottagelse,

og i mottagelsen tårer,

og i tårene glede,

og i gleden barndom,

og i barndommen opprinnelse,

og i opprinnelsen enhet,

og i enheten Gud.

 

Sommerens Gud

Ved påsketider i 2004 satt jeg og klimpret på gitaren på vår hytte i Bohuslen mens jeg nynnet viser fra den store svenske viseboken. Der fant jeg «Østerlensvisan», og ble betatt både av den skotske melodien og stemningen i teksten. Etter å ha sunget den svenske teksten noen ganger, fikk jeg lyst til å lage en norsk sommervise. Det er bakgrunnen for «Sommerens Gud», som nå er nummer 853  Norsk Salmebok. Der finnes både tekst og melodi. Teksten setter jeg også her, med ønske om en god sommerdag for dere alle!

 

Sommerens Gud

 

 

1 Sommerens Gud, du evige lys,

ha takk for alt som er over.

Det hvisker i skog og nynner langs strand

at sommeren ligger og sover.

 

2 Evige Far, så kort ble min dag,

så fort går livet du ga meg.

Det flyr som en drøm, så våkner jeg opp

og vet at det snart blir tatt fra meg.

 

3 Skapelsens Gud, bevar meg hos deg,

ved livets kilde som strømmer.

Og når jeg skal dra, da gi meg et sted

der sommeren ligger og drømmer.

 

© Eyvind Skeie, 2004

 

Den andres perspektiv

Å kunne ta den andres perspektiv er et viktig element i et barns utvikling av empati, medfølelse.

Men også i andre sammenhenger er det nyttig å anvende andreperspektivet, ikke minst for oss som kommuniserer i og på vegne av kirken.

I kirkespillet «Stille etter Gud» var åpningsspørsmålet knyttet til slike spørsmål: Hvem har rett til å tale her? Hvilke stemmer skal bli hørt under disse hvelv? Hvem er rett til å bli synlige mellom disse murer?

I forbindelse med tekstarbeid til liturgi, bønner og salmer er dette også viktig. For hvem taler vi egentlig på vegne av når vi samles til felles bønn og salmesang?

I de senere årene har jeg skrevet en del salmetekster som bevisst tar et annet perspektiv enn det innforstått kirkelige. Jeg mener at dette er noe som må undersøkes videre, uten at man dermed skriver seg ut av kristentroens forståelsesrammer og livstolkning.

Her er et forslag til en slik tekst, fra 316 Salmer og sanger. Jan Borvo (død), som jeg ble kjent med gjennom arbeidet i NOPA, har skrevet en fin melodi til denne teksten.

Les gjerne teksten. Kanskje dette er en vei å gå for salmediktningen?

Hør, nå roper det mot kirken

Hør, nå roper det mot kirken: Se oss, vi er de som lengter.

Trøst oss, vi er de som sørger. Hjelp oss, vi er de som lider.

 

Vi er de som er blitt rammet av tilfeldighet og ondskap.

Fylt av bitterhet og klage spør vi hvem som kan befri oss.

 

Hør oss, dere som er mange: Vi er små og helt alene.

Be en bønn om håp og fremtid for de redde barn som gråter.

 

Be for oss som ikke sover i de store, mørke byer.

Vi er ensomme i mengden, be oss fri fra denne tomhet!

 

Be for oss som dyrker jorden, uten at den gir sin grøde,

be om mat til oss som sulter, be for oss som frykter krigen,

 

Bær en bønn for hele jorden frem for Skaperen av verden,

be for luft og atmosfære, be for jord og hav og elver.

 

La oss få, om det er mulig, noen drømmer om det gode.

Lån oss tro, så våre bønner kan nå lenger enn vi makter.

 

Kom med kraften som kan bryte hevnens skjebnetunge sirkel.

Vi er fanget, gi oss frihet. Vis oss nåde, hvis den finnes!

 

Ja, vi roper til de kristne, de som bærer korsets merke:

Elsk oss, slik som Jesus elsket, han som gav sitt liv for andre.

 

© Eyvind Skeie

Luthersalmer på norsk

Hva skal vi gjøre for å øke bruken av Luthers salmer i dagens gudstjenesteliv? Spørsmålet er aktuelt, behovet er til stede. Hvordan kan det skje?

I norsk salmetradisjon har vi utmerkede oversettelser av Luthers salmer, utført av Magnus Brostrup Landstad midt på 1800-tallet. Disse salmene er en del av barnelærdommen for mange av oss som kommer fra en tid da vi sang salmer i skolen.

Landstads oversettelser ble gjort mens det ennå var en form for nærhet mellom Luthers indre og ytre landskap og det Landstad og hans samtidige kunne kjenne som sitt, både fysisk, religiøst og poetisk. Frem til nå har disse versjonene, med noen unntak, vært det materialet salmebokredaktørene har anvendt for sine revisjoner i forbindelse med salmebokarbeidet frem til Norsk Salmebok i 2013.

Spørsmålet er om dette reviderte Landstadsporet kan danne basis for økt bruk av Landstads salmer i norske menigheter. De reviderte versjonene kan med rette bli kritisert for å være avbleket og fattige, som for eksempel linjene «og røver alt vi har» som ble tatt inn for å imøtekomme kjønnskritikken knyttet til «gods, ære, barn og viv». Landstads linje «Og tok de enn vårt liv» må sies å ha atskillig mer poetisk styrke enn den nåværende linjen med sin inverterte ordstilling «Og om vårt liv de tar». Det er neppe noen som ville formulere seg slik i dag, bortsett fra i leilighetsdiktning ved konfirmasjon og bryllup.

For min del har jeg forståelse for Trond Kvernos argumentering når han sier at den beste strategien er å bevare salmetradisjonen mest mulig i dens originale drakt.

Jeg har aldri vært med i noen salmebokkommisjon og har dermed heller ikke fått anledning til å delta i en prinsipiell debatt og redaksjonelle vurderinger av salmetradisjon og enkeltsalmer i slik sammenheng. I forbindelse med salmebokarbeidet som førte frem til Norsk Salmebok av 1985 ytret jeg flere ganger, som en røst fra utsiden, at man brukte altfor mye tid på revisjon av de eldre salmene fremfor å legge til rette for den nye salmediktningen.

Men hvor langt inn i fremtiden kan det være mulig å følge Landstad-sporet når det gjelder reformasjonstidens salmer? Jeg tror dessverre at det vil kunne bli temmelig kort dersom det ikke skjer noe helt nytt og avgjørende, for eksempel ved at norske menigheter med prester, menighetsråd og organister beslutter seg for å endre på salmebruken. Men det er det få tegn til, snarere tvert imot.

Anders Frostenson skrev i sin tid et spennende notat om selve begrepet «revisjon». Han tolket det som å «gjense salmens opprinnelige visjon». Dette gjensynet med visjonen stilte salmedikteren fri til å gjendikte salmene på et annet plan enn det rent ytre, hvor den gjendiktende salmedikter for sin egen tid kunne finne dekkende uttrykk for den gudshenvendelse og det gudsbilde som den historiske salmeteksten representerte.

Det er spennende å nærme seg Luthers salmetekster på denne måten. Da blir det ikke bare snakk om oversettelse, men om en ny salmediktning med utgangspunkt i Luthers totale hensikt og engasjement i salmediktningen. For min del har jeg forsøkt dette ganske mange ganger, men jeg må rett og slett si at jeg foreløpig ikke har klart å frembringe noe som jeg finner det verd å offentliggjøre.

Allerede begrepet «ein feste Burg» stiller seg på tvers i poesien. Det finnes knapt en bedre måte å si det enn Landstads «så fast en borg». Jeg har forsøkt å gå tilbake til Salme 46 og unngå ordet «borg» i det hele tatt, men da mister teksten sin referanse til Luthers egne omgivelser og den personlige referansen til hans tilflukt nettopp i en borg i Wartburg.

Et større problemfelt utgjøres av de grunnleggende spørsmål etter Gud i Luthers salmer. I en revisjon eller nytolkning av hans salmer må vi spørre oss om hvordan Luthers teologiske posisjoner kan og skal gjøres gjeldende i en helt annen tid og kontekst i salmeformen. Så langt jeg kan se, blir det da ikke bare snakke om å «oversette» Luthers salmer, men å gjendikte dem på en slik måte at de fremstår som trosutsagn og livstolkning for mennesker i dag.

Se også denne salmeteksten, skrevet til feiringen av reformasjonsjubileet i år.

 

 

Salme til reformasjonsjubileet 2017

Jeg ble spurt om å skrive en salmetekst til reformasjonsjubileet i Bergen. Måtte da tenke gjennom en del sider ved denne hendelsen, og ikke minst hvordan jeg ville fortolke den i en spisset salmetekst i dag, ved å bygge en bro mellom det som var og det som er. Her er så en kommentert utgave av de syv versene som fremkom.

Salme til reformasjonsjubileet 1517 – 2017

 Uroppført under Reformasjonsbyen Bergen i mars 2017

 

Kommentar vers 1:

I en tid hvor vi som kirke leter etter relevans og betydning på mange ulike måter er det viktig å søke inn til kjernen, ikke minst når vi skal minnes og fortolke reformasjonen. Bildet av den gode Gud forankres her i Jesu død og blod, som både handler om det Jesus gjorde for oss og til vår frelse, men også har en sakramental klang.

 

1 Stig frem, Guds folk, på tidens torg,

forkynn at Gud er god,

for ennå gjelder Jesu død

og kraften i hans blod!

Gi opp ditt mismot og din tvil,

du lever under nådens smil

i Jesu Kristi navn.

Kommentar vers 2:

Vi kan ikke lenger bare gjenta Luthers spørsmål etter en nådig Gud. Det spørsmålet lever ikke lenger i folkereligiøsiteten og heller ikke hos mange i kirken. I vår tid må vi gjenfinne det tapte gudsbildet i inkarnasjonen, i Jesu ansikt. Vi ser Guds ansikt i Guds Sønn.

2 Om noen spør: Hvor er din Gud?

Da gi dem dette svar:

Vi tror på ham som ble vår bror

og kalte Gud sin Far.

Vi ser Guds ansikt i Guds Sønn

og hilser ham med takk og bønn

i Jesu Kristi navn.

Kommentar vers 3:

Vi trenger også å gjenreise forbindelsen mellom gudsbildet og menneskebildet eller menneskesynet i vår egen tid. Dette har også i seg en mektig etisk impuls, forsøkt formulert i den siste delen av dette verset.

 3 De fremste bilder vi kan se

av Gud i tiden her

er mennesker som Gud har skapt

og ennå holder kjær.

Vær sterk, vær glad, vær stolt, vær fri,

stå opp for menneskets verdi,

i Jesu Kristi navn.

 Kommentar vers 4:

Dette verset går tilbake til et motiv hos Luther, hvor mennesket er beskrevet som en tigger for Gud. Her brukes denne tanken også i et perspektiv av solidaritet. Enten vi tror eller ikke, er vi tiggere for Gud. Evangeliet er at nåden har sin egen vei.

4 Vi står som tiggere for Gud,

det gjør oss ett med dem

som leter etter paradis

og ikke finner hjem.

Men nåden har sin egen vei,

Guds hjertedør har åpnet seg

i Jesu Kristi navn.

 Kommentar vers 5:

Synet på menigheten er sentral hos Luther. Han regner dåpssakramentet som det egentlige ordinasjonssakramentet og legger vekt på det alminnelige prestedømmet. Denne myndiggjøringen er sentral, også for synet på gudstjenesten, hvor Luther ikke lenger ser på prestene som gudstjenestens handlende subjekter, men den syngende menighet, Guds folk i verden.

5 Guds kirke, folk og presteskap

er hver og en som tror.

Vi deler samme dåp og kalk

og lever av Guds Ord.

Vi står frimodig for vår Gud

og jubler troens glede ut

i Jesu Kristi i navn.

Kommentar vers 6:

Bønnen fra dypet er her sett i sammenheng med Guds gode skaperdrømmer og menneskets svik. Skaperdrømmene omfatter ikke bare naturen, men hele skaperverket og mennesket som en del av dette. Vi roper om å bli hørt og sett av det gudommelige blikket.

 6 Fra dypet roper vi til deg:

Hvor lenge blir det slik

at din, den gode skaperdrøm

går tapt med våre svik?

I nød og redsel, sorg og gru,

å, Herre, se oss, hør oss, du,

i Jesu Kristi navn.

Kommentar vers 7:

Med bønnens ord løftes bildet frem av et hellig folk som er berørt av Kristi kjærlighet. Ordet om den stengte port bringer tanken hen på oppstandelsen, men også på paradisets port og skilleveggen mellom mennesker og Gud.

 7 Berør oss med din kjærlighet,

ta bort vår skyld og skam

og skap av oss et hellig folk,

vår Frelser og Guds Lam!

Den stengte port er revet ned,

hver motløs sjel kan finne fred

i Jesu Kristi navn.

© T: Eyvind Skeie 2017

Melodien ved uroppføringer er ved Eilert Tøsse/©: Cantando Musikkforlag

En salme for nyttår

 i

Ved nyttårstider 1988 skrev jeg en nyttårssalme. Straks de tre versene var ferdige, sendte jeg teksten på telefaks til Egil Hovland. Det var om kvelden. Morgenen etter lå en faks og ventet på meg, Det var Egils melodi, skrevet med hans lett gjenkjennbare noteskrift. Jeg spillte, sang og ble glad.

Senere har denne sangen levd sitt stille liv, inntil den ble tatt inn i vår siste salmebok, (839), men jeg har ennå til gode å synge den ved en gudstjeneste på nyttårsaften. Heller ikke går, i Kolbotn kirke, skjedde det. Men vi var 16 personer rundt bordet i Strandliveien 3, og da ble den fulltonende sunget.

Det er en ganske enkel melodi Egil Hovland har funnet frem til. Men når den synges, har den både lengsel og kraft i seg, akkurat slik det skal være.

Jeg sette teksten her på nettstedet, med hilsen til alle dere som titter innom! Kanskje noen av disse ordene kan være til inspirasjon, trøst eller glede for noen av dere!

Og så får jeg satse på at det neste år skal være mulig å få høre denne sangen under kirkehvelvet, et eller annet sted i landet!

Godt nytt år!

Ingen tid så fylt av minner

Ingen tid så fylt av minner

som den aller siste time.

Mellom liv og død vi stilles

nå på årets siste dag.

Alle mennesker vi møtte,

alt vi tenkte, sa og gjorde,

alle øyeblikk er nær oss

når vi hører klokkens slag.

 

Alt er hos oss denne time

når vi er i grenselandet,

på det sted der drømmer fødes

mellom nytt og gammelt år.

Klagen over det vi mistet,

bønnen for en ukjent fremtid,

bever under rommets hvelving

når de store klokker slår.

 

Ingen tid så full av fremtid

som den tid vår Frelser gir oss,

han som gikk sin vei i tiden

og ble døpt med korsets dåp.

I den mørke vinternatten

lyser håpets klare stjerne.

Aldri var vår jord alene.

Aldri er vi uten håp.

 

Eyvind Skeie

Pilegrim

Fra Anafora, Egypt

I disse dagene mellom jul og nyttår deler jeg noen poetiske tanker om identiteten som pilegrim. Med gode ønsker til dere alle!

 

 

Jeg er pilegrimen

som søker begynnelse,

og i begynnelsen hjemkomst,

og i hjemkomsten mottagelse,

og i mottagelsen tårer,

og i tårene glede,

og i gleden barndom,

og i barndommen opprinnelse,

og i opprinnelsen enhet,

og i enheten Gud.

Eyvind Skeie/Jesu syv fødsler/