Kategoriarkiv: Poesi

Luthersalmer på norsk

Hva skal vi gjøre for å øke bruken av Luthers salmer i dagens gudstjenesteliv? Spørsmålet er aktuelt, behovet er til stede. Hvordan kan det skje?

I norsk salmetradisjon har vi utmerkede oversettelser av Luthers salmer, utført av Magnus Brostrup Landstad midt på 1800-tallet. Disse salmene er en del av barnelærdommen for mange av oss som kommer fra en tid da vi sang salmer i skolen.

Landstads oversettelser ble gjort mens det ennå var en form for nærhet mellom Luthers indre og ytre landskap og det Landstad og hans samtidige kunne kjenne som sitt, både fysisk, religiøst og poetisk. Frem til nå har disse versjonene, med noen unntak, vært det materialet salmebokredaktørene har anvendt for sine revisjoner i forbindelse med salmebokarbeidet frem til Norsk Salmebok i 2013.

Spørsmålet er om dette reviderte Landstadsporet kan danne basis for økt bruk av Landstads salmer i norske menigheter. De reviderte versjonene kan med rette bli kritisert for å være avbleket og fattige, som for eksempel linjene «og røver alt vi har» som ble tatt inn for å imøtekomme kjønnskritikken knyttet til «gods, ære, barn og viv». Landstads linje «Og tok de enn vårt liv» må sies å ha atskillig mer poetisk styrke enn den nåværende linjen med sin inverterte ordstilling «Og om vårt liv de tar». Det er neppe noen som ville formulere seg slik i dag, bortsett fra i leilighetsdiktning ved konfirmasjon og bryllup.

For min del har jeg forståelse for Trond Kvernos argumentering når han sier at den beste strategien er å bevare salmetradisjonen mest mulig i dens originale drakt.

Jeg har aldri vært med i noen salmebokkommisjon og har dermed heller ikke fått anledning til å delta i en prinsipiell debatt og redaksjonelle vurderinger av salmetradisjon og enkeltsalmer i slik sammenheng. I forbindelse med salmebokarbeidet som førte frem til Norsk Salmebok av 1985 ytret jeg flere ganger, som en røst fra utsiden, at man brukte altfor mye tid på revisjon av de eldre salmene fremfor å legge til rette for den nye salmediktningen.

Men hvor langt inn i fremtiden kan det være mulig å følge Landstad-sporet når det gjelder reformasjonstidens salmer? Jeg tror dessverre at det vil kunne bli temmelig kort dersom det ikke skjer noe helt nytt og avgjørende, for eksempel ved at norske menigheter med prester, menighetsråd og organister beslutter seg for å endre på salmebruken. Men det er det få tegn til, snarere tvert imot.

Anders Frostenson skrev i sin tid et spennende notat om selve begrepet «revisjon». Han tolket det som å «gjense salmens opprinnelige visjon». Dette gjensynet med visjonen stilte salmedikteren fri til å gjendikte salmene på et annet plan enn det rent ytre, hvor den gjendiktende salmedikter for sin egen tid kunne finne dekkende uttrykk for den gudshenvendelse og det gudsbilde som den historiske salmeteksten representerte.

Det er spennende å nærme seg Luthers salmetekster på denne måten. Da blir det ikke bare snakk om oversettelse, men om en ny salmediktning med utgangspunkt i Luthers totale hensikt og engasjement i salmediktningen. For min del har jeg forsøkt dette ganske mange ganger, men jeg må rett og slett si at jeg foreløpig ikke har klart å frembringe noe som jeg finner det verd å offentliggjøre.

Allerede begrepet «ein feste Burg» stiller seg på tvers i poesien. Det finnes knapt en bedre måte å si det enn Landstads «så fast en borg». Jeg har forsøkt å gå tilbake til Salme 46 og unngå ordet «borg» i det hele tatt, men da mister teksten sin referanse til Luthers egne omgivelser og den personlige referansen til hans tilflukt nettopp i en borg i Wartburg.

Et større problemfelt utgjøres av de grunnleggende spørsmål etter Gud i Luthers salmer. I en revisjon eller nytolkning av hans salmer må vi spørre oss om hvordan Luthers teologiske posisjoner kan og skal gjøres gjeldende i en helt annen tid og kontekst i salmeformen. Så langt jeg kan se, blir det da ikke bare snakke om å «oversette» Luthers salmer, men å gjendikte dem på en slik måte at de fremstår som trosutsagn og livstolkning for mennesker i dag.

Se også denne salmeteksten, skrevet til feiringen av reformasjonsjubileet i år.

 

 

Salme til reformasjonsjubileet 2017

Jeg ble spurt om å skrive en salmetekst til reformasjonsjubileet i Bergen. Måtte da tenke gjennom en del sider ved denne hendelsen, og ikke minst hvordan jeg ville fortolke den i en spisset salmetekst i dag, ved å bygge en bro mellom det som var og det som er. Her er så en kommentert utgave av de syv versene som fremkom.

Salme til reformasjonsjubileet 1517 – 2017

 Uroppført under Reformasjonsbyen Bergen i mars 2017

 

Kommentar vers 1:

I en tid hvor vi som kirke leter etter relevans og betydning på mange ulike måter er det viktig å søke inn til kjernen, ikke minst når vi skal minnes og fortolke reformasjonen. Bildet av den gode Gud forankres her i Jesu død og blod, som både handler om det Jesus gjorde for oss og til vår frelse, men også har en sakramental klang.

 

1 Stig frem, Guds folk, på tidens torg,

forkynn at Gud er god,

for ennå gjelder Jesu død

og kraften i hans blod!

Gi opp ditt mismot og din tvil,

du lever under nådens smil

i Jesu Kristi navn.

Kommentar vers 2:

Vi kan ikke lenger bare gjenta Luthers spørsmål etter en nådig Gud. Det spørsmålet lever ikke lenger i folkereligiøsiteten og heller ikke hos mange i kirken. I vår tid må vi gjenfinne det tapte gudsbildet i inkarnasjonen, i Jesu ansikt. Vi ser Guds ansikt i Guds Sønn.

2 Om noen spør: Hvor er din Gud?

Da gi dem dette svar:

Vi tror på ham som ble vår bror

og kalte Gud sin Far.

Vi ser Guds ansikt i Guds Sønn

og hilser ham med takk og bønn

i Jesu Kristi navn.

Kommentar vers 3:

Vi trenger også å gjenreise forbindelsen mellom gudsbildet og menneskebildet eller menneskesynet i vår egen tid. Dette har også i seg en mektig etisk impuls, forsøkt formulert i den siste delen av dette verset.

 3 De fremste bilder vi kan se

av Gud i tiden her

er mennesker som Gud har skapt

og ennå holder kjær.

Vær sterk, vær glad, vær stolt, vær fri,

stå opp for menneskets verdi,

i Jesu Kristi navn.

 Kommentar vers 4:

Dette verset går tilbake til et motiv hos Luther, hvor mennesket er beskrevet som en tigger for Gud. Her brukes denne tanken også i et perspektiv av solidaritet. Enten vi tror eller ikke, er vi tiggere for Gud. Evangeliet er at nåden har sin egen vei.

4 Vi står som tiggere for Gud,

det gjør oss ett med dem

som leter etter paradis

og ikke finner hjem.

Men nåden har sin egen vei,

Guds hjertedør har åpnet seg

i Jesu Kristi navn.

 Kommentar vers 5:

Synet på menigheten er sentral hos Luther. Han regner dåpssakramentet som det egentlige ordinasjonssakramentet og legger vekt på det alminnelige prestedømmet. Denne myndiggjøringen er sentral, også for synet på gudstjenesten, hvor Luther ikke lenger ser på prestene som gudstjenestens handlende subjekter, men den syngende menighet, Guds folk i verden.

5 Guds kirke, folk og presteskap

er hver og en som tror.

Vi deler samme dåp og kalk

og lever av Guds Ord.

Vi står frimodig for vår Gud

og jubler troens glede ut

i Jesu Kristi i navn.

Kommentar vers 6:

Bønnen fra dypet er her sett i sammenheng med Guds gode skaperdrømmer og menneskets svik. Skaperdrømmene omfatter ikke bare naturen, men hele skaperverket og mennesket som en del av dette. Vi roper om å bli hørt og sett av det gudommelige blikket.

 6 Fra dypet roper vi til deg:

Hvor lenge blir det slik

at din, den gode skaperdrøm

går tapt med våre svik?

I nød og redsel, sorg og gru,

å, Herre, se oss, hør oss, du,

i Jesu Kristi navn.

Kommentar vers 7:

Med bønnens ord løftes bildet frem av et hellig folk som er berørt av Kristi kjærlighet. Ordet om den stengte port bringer tanken hen på oppstandelsen, men også på paradisets port og skilleveggen mellom mennesker og Gud.

 7 Berør oss med din kjærlighet,

ta bort vår skyld og skam

og skap av oss et hellig folk,

vår Frelser og Guds Lam!

Den stengte port er revet ned,

hver motløs sjel kan finne fred

i Jesu Kristi navn.

© T: Eyvind Skeie 2017

Melodien ved uroppføringer er ved Eilert Tøsse/©: Cantando Musikkforlag

En salme for nyttår

 i

Ved nyttårstider 1988 skrev jeg en nyttårssalme. Straks de tre versene var ferdige, sendte jeg teksten på telefaks til Egil Hovland. Det var om kvelden. Morgenen etter lå en faks og ventet på meg, Det var Egils melodi, skrevet med hans lett gjenkjennbare noteskrift. Jeg spillte, sang og ble glad.

Senere har denne sangen levd sitt stille liv, inntil den ble tatt inn i vår siste salmebok, (839), men jeg har ennå til gode å synge den ved en gudstjeneste på nyttårsaften. Heller ikke går, i Kolbotn kirke, skjedde det. Men vi var 16 personer rundt bordet i Strandliveien 3, og da ble den fulltonende sunget.

Det er en ganske enkel melodi Egil Hovland har funnet frem til. Men når den synges, har den både lengsel og kraft i seg, akkurat slik det skal være.

Jeg sette teksten her på nettstedet, med hilsen til alle dere som titter innom! Kanskje noen av disse ordene kan være til inspirasjon, trøst eller glede for noen av dere!

Og så får jeg satse på at det neste år skal være mulig å få høre denne sangen under kirkehvelvet, et eller annet sted i landet!

Godt nytt år!

Ingen tid så fylt av minner

Ingen tid så fylt av minner

som den aller siste time.

Mellom liv og død vi stilles

nå på årets siste dag.

Alle mennesker vi møtte,

alt vi tenkte, sa og gjorde,

alle øyeblikk er nær oss

når vi hører klokkens slag.

 

Alt er hos oss denne time

når vi er i grenselandet,

på det sted der drømmer fødes

mellom nytt og gammelt år.

Klagen over det vi mistet,

bønnen for en ukjent fremtid,

bever under rommets hvelving

når de store klokker slår.

 

Ingen tid så full av fremtid

som den tid vår Frelser gir oss,

han som gikk sin vei i tiden

og ble døpt med korsets dåp.

I den mørke vinternatten

lyser håpets klare stjerne.

Aldri var vår jord alene.

Aldri er vi uten håp.

 

Eyvind Skeie

Pilegrim

Fra Anafora, Egypt

I disse dagene mellom jul og nyttår deler jeg noen poetiske tanker om identiteten som pilegrim. Med gode ønsker til dere alle!

 

 

Jeg er pilegrimen

som søker begynnelse,

og i begynnelsen hjemkomst,

og i hjemkomsten mottagelse,

og i mottagelsen tårer,

og i tårene glede,

og i gleden barndom,

og i barndommen opprinnelse,

og i opprinnelsen enhet,

og i enheten Gud.

Eyvind Skeie/Jesu syv fødsler/

 

 

Arktiske flyktninger

Det har vært kaldt

Nå tenner jeg i ovnen

mens alt er meget stille

og det snør

 

Jeg gløtter ut

og ser dem ennå stå der

den store og den lille

ved min dør

 

Den stores arm

har lagt seg om den lille

men munnen som er åpen

mangler ord

 

Hvor taust det er!

Hvor lenge skal de vente

som frosset inn i tiden

der jeg bor

 

Eyvind Skeie, i desember 2016

Hvem løser gåten

Det nærmer seg advent, og så blir det jul.

Her kommer et lite tips og en tanke til dere som kanskje også skal si noe om om julens innhold i år, ut over det som skaper stemning.

I mine tekstgjennomganger denne høsten har jeg kretset en del om et spesielt tema. Dette har jeg formulert slik: Gud er Jesus.

Vi befinner oss i en tid og en tidsalder hvor spørsmålet etter Gud reises på mange forskjelige måter, og hvor svarene også ligger på flere ulike plan.

Men kristendommens svar til alle som søker Gud, er dette: Gud er Jesus.

Med disse tre ordene har vi grunnen sagt det aller viktigste om det som ligger i ordet inkarnasjon. Det er inkarnasjonen som skiller kristendommen fra religionene.

Inkarnasjon innebærer at Maria er Theotokos, Gudføderske. Inkarnasjon er bakgrunnen for kirkens bekjennelse av Jesus som sant menneske og sann Gud.

Å være kristen er å tyde sitt liv i inkarnasjonens tegn.

I samarbeid med Jon Kleveland har jeg laget en julesang om denne gåten og dens svar. Jeg liker sangen med denne musikalske drakten. Titt og syng gjerne sammen med Kristina Jølstad Moi!

 

 

Jeg venter

dsc_0011

For et par år siden skrev jeg en bok for Haraldsplass Diakonale Stiftelse. Det var fint å få oppleve alt som skjer i regi av denne stiftelsen i Bergen, fra sykehusdrift til undervisning, livsmestring og sjelesorg. Her er et lite dikt med en stemning fra sykehusets geriatriske avdeling. Med hilsen til alle dere som kan dele denne refleksjonen!

Jeg venter

Det er det jeg gjør Jeg venter

Men de jeg venter på har gått

for meget lenge siden

og ingen kan fortelle meg med sikkerhet

om når de kommer hit igjen til meg

 

Noen ganger ser jeg dem

i utkanten av blikket

Jeg merker dem omkring meg

som skygger uten kropp

Hinsides min hørsel kan jeg høre

lave stemmer mumle

fra en tid som ikke lenger er

 

Så vender jeg meg rundt

og straks blir de forvandlet

til alle dem som er her nå

og som jeg ikke kjenner

i dette  rom hvor venting skjer

mens lyden av en vifte

gjemmer stemmer fra i går

eller er det skogens sus

 

Konge og folk

Fra 1991 av og fremover har jeg fått en del utfordringer knyttet til tekstmateriale i forbindelse med vårt kongehus. De fleste av disse utfordringene har kommet fra kirkelige instanser, og tekstene har vært anvendt både i Nidarosdomen, i Stavanger Domkirke og i Oslo. De daværende biskoper Finn Wagle og Ernst Baasland spurte meg om denne medvirkningen og det har vært interessant på mange måter.

Da jeg ble utnevnt til Kommandør av Sankt Olavs Orden i 2007 fikk jeg under den halvtimelange audiensen anledning til å snakke med Hans Majestet om dette tekstarbeidet, blant annet om utfordringer knyttet til språklig nivå på kirkelige tekster for kongehuset og om hvordan også dette språket må fornyes slik at det klinger inn mot samfunnet og samtiden og ikke blir sett på antikvarisk og pompøst.

Jeg opplevde at Kongen hadde forståelse for dette, ikke minst for at det i våre dager kreves en annen form for enkelhet i uttrykket, samtidig som det høytidelige blir beholdt. Det er også viktig at kirken, når den gestalter møtet mellom Konge og folk innenfor rammen av en gudstjeneste, setter seg i stand til å se ut over sin egen horisont på en måte som favner alle (eller de fleste), men uten å miste preget av kristen tro og bekjennelse. Dette er utfordrende, men fremdeles mulig.

I 2006 var det en gudstjeneste i Nidaros domkirke på 100-årsdagen for kroningen av Kong Haakon VII og Dronning Maud i Trondhjems Domkirke 22. juni 1906.

Til denne gudstjenesten hadde jeg, i samarbeid med Finn Wagle og andre, utformet mange tekster.

I forbindelse med årets kongejubileum får jeg lyst til å gi videre den teksten, i diktform, som åpnet denne gudstjenesten, et dikt som ble lest av skuespilleren Hildegunn Eggen. Det er høytid over dette diktet, men likevel sier det noe som kanskje flere kan oppleve som aktuelt. Dette som et lite apropos til årets kongelige jubileum med de 25 år siden signingen, og debatten som snart skal pågå i NRK, om kongehusets stilling og fremtid.

Som en grunnleggende liberal person ville jeg i utgangspunktet si at kongehuset er avlegs i den tiden vi lever i. Men mitt arbeid med ulike tekster og mine møter med kongehuset, riktignok mest på avstand, sier meg at det går utmerket godt an å sette stor pris på det norske kongehuset selv om man i bunn og grunn ikke vil forsvare monarkiet som forfatningsform. Gud sign vår konge god.

Katedralen

Her var St Olavs skrin. Her fødtes Norge.

Til dette sted stod pilegrimers trang.

Her bærer søylene på en erindring

om den som fylte huset med sin sang.
Hit trådte Haakon inn for å bli kronet

og han ble salvet, slik som skikken var.

Her knelte Olav ned og ble velsignet,

og sønnen Harald fulgte så sin far.

Nå har vi sammen båret vår erindring

til Herrens hus, for den har hjemme her.

Og det er godt å kjenne mellom disse søyler

at folk og konge står hverandre nær.
Hør klokkens malm! Her er Guds hus i verden,

et ankret skip på tidens dype strøm.

Her får vi gå til Gud med vår erindring,

med våre lengsler og vår fremtidsdrøm.
Her får det kraft, Guds folk på denne jorden,

i dette hus med hvelv og høye spir.

Kom, venner, la oss fylle katedralen

med sangen som forener og befrir!

© Eyvind Skeie 2006

 

Overgitt

For et par år siden skrev jeg en bok knyttet til Haraldsplass Diakonale Stiftelse i Bergen. I denne boken presenteres stiftelsen, sykehuset, høgskolen og andre virksomheter gjennom personer som er knyttet til virksomhetene. En morsom og krevende oppgave!

I stedet for å intervjue brukere og pasienter skrev jeg poetiske skisser med referanse til erfaringer og mennesker jeg møtte i de dagene jeg var i dette spennende miljøet.

Her er en slik skisse:

Så underlig for meg

å være overgitt til andre

Jeg som alltid passet på

og søkte sengen sist av alle

Jeg som var den sterke

Den som bar

og hadde løsningen på alt

Nå skal jeg overgis

til den barmhjertige søvnen

Så skal det skje med kroppen min

det som må skje

for at jeg skal få styrken min tilbake

Gi meg blikket ditt,

du som står ved sengen

Vis meg et medmenneskes milde ansikt

Så kan jeg sovne inn i tillit

til tross for min svakhet og angst

 

© Eyvind Skeie