Kategoriarkiv: Dikt

Der lyset aldri slokner

Fra Anafora, Egypt

Det er ikke det at jeg tenker at livet er over fordi om jeg nå ble 70 år. Men det er ikke til å nekte at livsperspektivet endrer seg etter hvert som årene kommer – og går. De siste ukene har jeg tilbrakt mye tid med biskop Thomas fra Egypt, og har kunnet fornemme noe av den nærheten han – av ulike grunner – har det det som er hinsides, på den andre siden, bak grensene, i det skjulte, men som likevel er til stede i vår felles tro og vårt håp, noe ganger som en visshet, andre ganger som en anelse,  ofte stemt i moll, men likevel med en tone av triumf og glede. Vedlagte dikt eller salme (som jeg kanskje har postet før) skrev jeg på Anafora for litt over et år siden. Poster den igjen, som en hilsen og takk til alle dere som har sendt meg hilsener på sms, epost, Facebook, Messenger og ellers. Overveldende og fint! Takk til hver enkelt! Jeg skal lese gjennom alle navnene en gang til og se dere for meg, etter tur! Hilsen Eyvind, på denne første dag i et nytt og ubrukt tiår!

Der lyset aldri slokner

 

Der lyset aldri slokner og sangen aldri dør,

der venter du meg, Jesus, bak tidens dunkle slør.

Her var så mange gåter som aldri fikk et svar,

men der du står og venter skal løsningen bli klar.

 

Den siste, store gåte vil åpne seg for meg

når dødens engel kommer og ber meg følge seg.

Jeg merker dødens kulde og ånder sakte ut,

så reiser jeg alene mot stillheten og Gud.

 

Min korte tid på jorden er da til sist forbi.

Selv er jeg ikke bundet av tid og rom, men fri.

Min kropp er kun et hylster, det rommer ingenting,

mens ånden finner veien til livets kildespring.

 

Og dere som jeg kjente og som jeg hadde kjær,

skal se meg i det lyset der Gud og gleden er!

Det er min bønn for alle i Jesu Kristi navn

at vi til sist må finne barmhjertighetens favn.

 

© Eyvind Skeie 2016 / Anafora, Egypt

Den hellige Frans mottar stigmata

I Santiago de Compostela bodde vi det fransiskanske klosteret like ved katedralen. Deler av klosteret er nå omgjort til et ganske stilfullt hotell. Noe av klosterpreget er bevart. Et godt sted å være for oss som var på reise. Vedlagt et lite dikt jeg skrev helt tilbake i 1983, inspirert av fortellingen om hvordan Frans mottar stigmata, Kristi sårmerker på sin egen kropp. Med hilsen til alle nåværende og tidligere vandrere, i livet og til Santiago!

 

Han modnet sakte mot den store stillhet

Alt ondt og mørkt i livet verket ut

 

All strid og splid ble skiftet ut

med mildhet

 

Som jordens urter bærer sine frø

og priser høstens Herre ved å dø

 

slik bar han skammens merke på sin hud

inntil han mistet alt og møtte Gud

 

© Eyvind Skeie 1983

Pilegrimstanker

Katedralen i Burgos

For en del år siden kom jeg med boken «Jesu syv fødsler». I dag, mens jeg pakker mine saker for å tilbring 10-12 dager på veien til Santiago de Compostela, sammen med 35 andre, deler jeg noen ord fra denne tekstsamlingen. Det er en uro der som jeg fremdeles gjenkjenner som min egen. Med hilsen til alle dere som fremdeles er underveis på den indre eller ytre reise!

 

 

1

Altfor lenge levde jeg som et dyr bak katedralens tykke murer.

Med velbehag snuste jeg inn den gamle duft av århundrelange tradisjoner.

Jeg visste mangt om salmesang og bønner og sovnet ofte til den trygge dur

av stemmene som steg og sank i forutsigelige svingninger fra prekestol og alter.

Stadig oftere våknet jeg med tristhet og med kvalme.

Herregud, hørte jeg meg mumle.

Var dette korsets hensikt og smertens dype grunn?

Inntil jeg klatret opp i tårnet og lot de store klokker runge over torgets avgrunn.

Hvor er det hellige alter der jeg kan tilbe i ånd og sannhet?

Hvor er Det Seirende Hjerte i kosmos?

Du som gransker hjertene, ta meg tilbake til mysteriet,

la meg bo i det herlige mørket og bli ett med skapelsens puls.

 

2

Pilegrimens ord etter oppbruddet: Før hang jeg fast i alt det kjente.

Hverdagens mange gjøremål gjorde at drømmen ble holdt nede.

Nå er jeg innviet til reisen, til det å være i bevegelse.

Før var jeg en av dem som hadde fanget Gud i ritualet.

Nå har jeg mange altere langs veien; et flyktig ansikt og en sten i grøften,

et meget gammelt tre, en blomst, en kilde, ja, alt jeg ser er helligdommer nå

og det jeg lengter etter er å gå.

 

 

3

Tro er hellig handling.

Tro er hellig vei.

Tro er innvielse.

Tro er mysterium.

Tro er det grenseløse sprang.

Tro er det lille skritt

som følges av et annet lite skritt.

Tro er hengivelse.

Tro er langsom tid.

Troens bevegelse

markerer en vei som går innover.

Tro er avsondrethet.

Det er dette vi må finne igjen,

ikke som en ytre vei,

men som en indre vei til frihet.

 

4

Jeg innvier meg til Kristus uten mor.

Jeg bøyer for for mysteriet,

Kristus i preeksistensen,

Kristus før alle ting,

men uten å ha skapt seg selv.

 

Jeg betror meg til å være underveis.

Jeg tar min tilflukt til helligdommene langs veien.

Jeg søker innvielsen under vandringen.

Jeg sier nei til alle som vil knuge

vandrerens sinn med skremmende tanker om fristelser og farer.

Når jeg møter andre pilegrimer, vil jeg dele mitt brød, min bønn

og mine lengsler.

 

 

5

Jeg er pilegrimen som søker begynnelse,

og i begynnelsen hjemkomst,

og i hjemkomsten mottagelse,

og i mottagelsen tårer,

og i tårene glede,

og i gleden barndom,

og i barndommen opprinnelse,

og i opprinnelsen enhet,

og i enheten Gud.

 

Pilegrim

Fra Anafora, Egypt

I disse dagene mellom jul og nyttår deler jeg noen poetiske tanker om identiteten som pilegrim. Med gode ønsker til dere alle!

 

 

Jeg er pilegrimen

som søker begynnelse,

og i begynnelsen hjemkomst,

og i hjemkomsten mottagelse,

og i mottagelsen tårer,

og i tårene glede,

og i gleden barndom,

og i barndommen opprinnelse,

og i opprinnelsen enhet,

og i enheten Gud.

Eyvind Skeie/Jesu syv fødsler/

 

 

Arktiske flyktninger

Det har vært kaldt

Nå tenner jeg i ovnen

mens alt er meget stille

og det snør

 

Jeg gløtter ut

og ser dem ennå stå der

den store og den lille

ved min dør

 

Den stores arm

har lagt seg om den lille

men munnen som er åpen

mangler ord

 

Hvor taust det er!

Hvor lenge skal de vente

som frosset inn i tiden

der jeg bor

 

Eyvind Skeie, i desember 2016

Jeg venter

dsc_0011

For et par år siden skrev jeg en bok for Haraldsplass Diakonale Stiftelse. Det var fint å få oppleve alt som skjer i regi av denne stiftelsen i Bergen, fra sykehusdrift til undervisning, livsmestring og sjelesorg. Her er et lite dikt med en stemning fra sykehusets geriatriske avdeling. Med hilsen til alle dere som kan dele denne refleksjonen!

Jeg venter

Det er det jeg gjør Jeg venter

Men de jeg venter på har gått

for meget lenge siden

og ingen kan fortelle meg med sikkerhet

om når de kommer hit igjen til meg

 

Noen ganger ser jeg dem

i utkanten av blikket

Jeg merker dem omkring meg

som skygger uten kropp

Hinsides min hørsel kan jeg høre

lave stemmer mumle

fra en tid som ikke lenger er

 

Så vender jeg meg rundt

og straks blir de forvandlet

til alle dem som er her nå

og som jeg ikke kjenner

i dette  rom hvor venting skjer

mens lyden av en vifte

gjemmer stemmer fra i går

eller er det skogens sus

 

Konge og folk

Fra 1991 av og fremover har jeg fått en del utfordringer knyttet til tekstmateriale i forbindelse med vårt kongehus. De fleste av disse utfordringene har kommet fra kirkelige instanser, og tekstene har vært anvendt både i Nidarosdomen, i Stavanger Domkirke og i Oslo. De daværende biskoper Finn Wagle og Ernst Baasland spurte meg om denne medvirkningen og det har vært interessant på mange måter.

Da jeg ble utnevnt til Kommandør av Sankt Olavs Orden i 2007 fikk jeg under den halvtimelange audiensen anledning til å snakke med Hans Majestet om dette tekstarbeidet, blant annet om utfordringer knyttet til språklig nivå på kirkelige tekster for kongehuset og om hvordan også dette språket må fornyes slik at det klinger inn mot samfunnet og samtiden og ikke blir sett på antikvarisk og pompøst.

Jeg opplevde at Kongen hadde forståelse for dette, ikke minst for at det i våre dager kreves en annen form for enkelhet i uttrykket, samtidig som det høytidelige blir beholdt. Det er også viktig at kirken, når den gestalter møtet mellom Konge og folk innenfor rammen av en gudstjeneste, setter seg i stand til å se ut over sin egen horisont på en måte som favner alle (eller de fleste), men uten å miste preget av kristen tro og bekjennelse. Dette er utfordrende, men fremdeles mulig.

I 2006 var det en gudstjeneste i Nidaros domkirke på 100-årsdagen for kroningen av Kong Haakon VII og Dronning Maud i Trondhjems Domkirke 22. juni 1906.

Til denne gudstjenesten hadde jeg, i samarbeid med Finn Wagle og andre, utformet mange tekster.

I forbindelse med årets kongejubileum får jeg lyst til å gi videre den teksten, i diktform, som åpnet denne gudstjenesten, et dikt som ble lest av skuespilleren Hildegunn Eggen. Det er høytid over dette diktet, men likevel sier det noe som kanskje flere kan oppleve som aktuelt. Dette som et lite apropos til årets kongelige jubileum med de 25 år siden signingen, og debatten som snart skal pågå i NRK, om kongehusets stilling og fremtid.

Som en grunnleggende liberal person ville jeg i utgangspunktet si at kongehuset er avlegs i den tiden vi lever i. Men mitt arbeid med ulike tekster og mine møter med kongehuset, riktignok mest på avstand, sier meg at det går utmerket godt an å sette stor pris på det norske kongehuset selv om man i bunn og grunn ikke vil forsvare monarkiet som forfatningsform. Gud sign vår konge god.

Katedralen

Her var St Olavs skrin. Her fødtes Norge.

Til dette sted stod pilegrimers trang.

Her bærer søylene på en erindring

om den som fylte huset med sin sang.
Hit trådte Haakon inn for å bli kronet

og han ble salvet, slik som skikken var.

Her knelte Olav ned og ble velsignet,

og sønnen Harald fulgte så sin far.

Nå har vi sammen båret vår erindring

til Herrens hus, for den har hjemme her.

Og det er godt å kjenne mellom disse søyler

at folk og konge står hverandre nær.
Hør klokkens malm! Her er Guds hus i verden,

et ankret skip på tidens dype strøm.

Her får vi gå til Gud med vår erindring,

med våre lengsler og vår fremtidsdrøm.
Her får det kraft, Guds folk på denne jorden,

i dette hus med hvelv og høye spir.

Kom, venner, la oss fylle katedralen

med sangen som forener og befrir!

© Eyvind Skeie 2006

 

Overgitt

For et par år siden skrev jeg en bok knyttet til Haraldsplass Diakonale Stiftelse i Bergen. I denne boken presenteres stiftelsen, sykehuset, høgskolen og andre virksomheter gjennom personer som er knyttet til virksomhetene. En morsom og krevende oppgave!

I stedet for å intervjue brukere og pasienter skrev jeg poetiske skisser med referanse til erfaringer og mennesker jeg møtte i de dagene jeg var i dette spennende miljøet.

Her er en slik skisse:

Så underlig for meg

å være overgitt til andre

Jeg som alltid passet på

og søkte sengen sist av alle

Jeg som var den sterke

Den som bar

og hadde løsningen på alt

Nå skal jeg overgis

til den barmhjertige søvnen

Så skal det skje med kroppen min

det som må skje

for at jeg skal få styrken min tilbake

Gi meg blikket ditt,

du som står ved sengen

Vis meg et medmenneskes milde ansikt

Så kan jeg sovne inn i tillit

til tross for min svakhet og angst

 

© Eyvind Skeie