Kategoriarkiv: Salmer

Luthersalmer på norsk

Hva skal vi gjøre for å øke bruken av Luthers salmer i dagens gudstjenesteliv? Spørsmålet er aktuelt, behovet er til stede. Hvordan kan det skje?

I norsk salmetradisjon har vi utmerkede oversettelser av Luthers salmer, utført av Magnus Brostrup Landstad midt på 1800-tallet. Disse salmene er en del av barnelærdommen for mange av oss som kommer fra en tid da vi sang salmer i skolen.

Landstads oversettelser ble gjort mens det ennå var en form for nærhet mellom Luthers indre og ytre landskap og det Landstad og hans samtidige kunne kjenne som sitt, både fysisk, religiøst og poetisk. Frem til nå har disse versjonene, med noen unntak, vært det materialet salmebokredaktørene har anvendt for sine revisjoner i forbindelse med salmebokarbeidet frem til Norsk Salmebok i 2013.

Spørsmålet er om dette reviderte Landstadsporet kan danne basis for økt bruk av Landstads salmer i norske menigheter. De reviderte versjonene kan med rette bli kritisert for å være avbleket og fattige, som for eksempel linjene «og røver alt vi har» som ble tatt inn for å imøtekomme kjønnskritikken knyttet til «gods, ære, barn og viv». Landstads linje «Og tok de enn vårt liv» må sies å ha atskillig mer poetisk styrke enn den nåværende linjen med sin inverterte ordstilling «Og om vårt liv de tar». Det er neppe noen som ville formulere seg slik i dag, bortsett fra i leilighetsdiktning ved konfirmasjon og bryllup.

For min del har jeg forståelse for Trond Kvernos argumentering når han sier at den beste strategien er å bevare salmetradisjonen mest mulig i dens originale drakt.

Jeg har aldri vært med i noen salmebokkommisjon og har dermed heller ikke fått anledning til å delta i en prinsipiell debatt og redaksjonelle vurderinger av salmetradisjon og enkeltsalmer i slik sammenheng. I forbindelse med salmebokarbeidet som førte frem til Norsk Salmebok av 1985 ytret jeg flere ganger, som en røst fra utsiden, at man brukte altfor mye tid på revisjon av de eldre salmene fremfor å legge til rette for den nye salmediktningen.

Men hvor langt inn i fremtiden kan det være mulig å følge Landstad-sporet når det gjelder reformasjonstidens salmer? Jeg tror dessverre at det vil kunne bli temmelig kort dersom det ikke skjer noe helt nytt og avgjørende, for eksempel ved at norske menigheter med prester, menighetsråd og organister beslutter seg for å endre på salmebruken. Men det er det få tegn til, snarere tvert imot.

Anders Frostenson skrev i sin tid et spennende notat om selve begrepet «revisjon». Han tolket det som å «gjense salmens opprinnelige visjon». Dette gjensynet med visjonen stilte salmedikteren fri til å gjendikte salmene på et annet plan enn det rent ytre, hvor den gjendiktende salmedikter for sin egen tid kunne finne dekkende uttrykk for den gudshenvendelse og det gudsbilde som den historiske salmeteksten representerte.

Det er spennende å nærme seg Luthers salmetekster på denne måten. Da blir det ikke bare snakk om oversettelse, men om en ny salmediktning med utgangspunkt i Luthers totale hensikt og engasjement i salmediktningen. For min del har jeg forsøkt dette ganske mange ganger, men jeg må rett og slett si at jeg foreløpig ikke har klart å frembringe noe som jeg finner det verd å offentliggjøre.

Allerede begrepet «ein feste Burg» stiller seg på tvers i poesien. Det finnes knapt en bedre måte å si det enn Landstads «så fast en borg». Jeg har forsøkt å gå tilbake til Salme 46 og unngå ordet «borg» i det hele tatt, men da mister teksten sin referanse til Luthers egne omgivelser og den personlige referansen til hans tilflukt nettopp i en borg i Wartburg.

Et større problemfelt utgjøres av de grunnleggende spørsmål etter Gud i Luthers salmer. I en revisjon eller nytolkning av hans salmer må vi spørre oss om hvordan Luthers teologiske posisjoner kan og skal gjøres gjeldende i en helt annen tid og kontekst i salmeformen. Så langt jeg kan se, blir det da ikke bare snakke om å «oversette» Luthers salmer, men å gjendikte dem på en slik måte at de fremstår som trosutsagn og livstolkning for mennesker i dag.

Se også denne salmeteksten, skrevet til feiringen av reformasjonsjubileet i år.

 

 

Salme til reformasjonsjubileet 2017

Jeg ble spurt om å skrive en salmetekst til reformasjonsjubileet i Bergen. Måtte da tenke gjennom en del sider ved denne hendelsen, og ikke minst hvordan jeg ville fortolke den i en spisset salmetekst i dag, ved å bygge en bro mellom det som var og det som er. Her er så en kommentert utgave av de syv versene som fremkom.

Salme til reformasjonsjubileet 1517 – 2017

 Uroppført under Reformasjonsbyen Bergen i mars 2017

 

Kommentar vers 1:

I en tid hvor vi som kirke leter etter relevans og betydning på mange ulike måter er det viktig å søke inn til kjernen, ikke minst når vi skal minnes og fortolke reformasjonen. Bildet av den gode Gud forankres her i Jesu død og blod, som både handler om det Jesus gjorde for oss og til vår frelse, men også har en sakramental klang.

 

1 Stig frem, Guds folk, på tidens torg,

forkynn at Gud er god,

for ennå gjelder Jesu død

og kraften i hans blod!

Gi opp ditt mismot og din tvil,

du lever under nådens smil

i Jesu Kristi navn.

Kommentar vers 2:

Vi kan ikke lenger bare gjenta Luthers spørsmål etter en nådig Gud. Det spørsmålet lever ikke lenger i folkereligiøsiteten og heller ikke hos mange i kirken. I vår tid må vi gjenfinne det tapte gudsbildet i inkarnasjonen, i Jesu ansikt. Vi ser Guds ansikt i Guds Sønn.

2 Om noen spør: Hvor er din Gud?

Da gi dem dette svar:

Vi tror på ham som ble vår bror

og kalte Gud sin Far.

Vi ser Guds ansikt i Guds Sønn

og hilser ham med takk og bønn

i Jesu Kristi navn.

Kommentar vers 3:

Vi trenger også å gjenreise forbindelsen mellom gudsbildet og menneskebildet eller menneskesynet i vår egen tid. Dette har også i seg en mektig etisk impuls, forsøkt formulert i den siste delen av dette verset.

 3 De fremste bilder vi kan se

av Gud i tiden her

er mennesker som Gud har skapt

og ennå holder kjær.

Vær sterk, vær glad, vær stolt, vær fri,

stå opp for menneskets verdi,

i Jesu Kristi navn.

 Kommentar vers 4:

Dette verset går tilbake til et motiv hos Luther, hvor mennesket er beskrevet som en tigger for Gud. Her brukes denne tanken også i et perspektiv av solidaritet. Enten vi tror eller ikke, er vi tiggere for Gud. Evangeliet er at nåden har sin egen vei.

4 Vi står som tiggere for Gud,

det gjør oss ett med dem

som leter etter paradis

og ikke finner hjem.

Men nåden har sin egen vei,

Guds hjertedør har åpnet seg

i Jesu Kristi navn.

 Kommentar vers 5:

Synet på menigheten er sentral hos Luther. Han regner dåpssakramentet som det egentlige ordinasjonssakramentet og legger vekt på det alminnelige prestedømmet. Denne myndiggjøringen er sentral, også for synet på gudstjenesten, hvor Luther ikke lenger ser på prestene som gudstjenestens handlende subjekter, men den syngende menighet, Guds folk i verden.

5 Guds kirke, folk og presteskap

er hver og en som tror.

Vi deler samme dåp og kalk

og lever av Guds Ord.

Vi står frimodig for vår Gud

og jubler troens glede ut

i Jesu Kristi i navn.

Kommentar vers 6:

Bønnen fra dypet er her sett i sammenheng med Guds gode skaperdrømmer og menneskets svik. Skaperdrømmene omfatter ikke bare naturen, men hele skaperverket og mennesket som en del av dette. Vi roper om å bli hørt og sett av det gudommelige blikket.

 6 Fra dypet roper vi til deg:

Hvor lenge blir det slik

at din, den gode skaperdrøm

går tapt med våre svik?

I nød og redsel, sorg og gru,

å, Herre, se oss, hør oss, du,

i Jesu Kristi navn.

Kommentar vers 7:

Med bønnens ord løftes bildet frem av et hellig folk som er berørt av Kristi kjærlighet. Ordet om den stengte port bringer tanken hen på oppstandelsen, men også på paradisets port og skilleveggen mellom mennesker og Gud.

 7 Berør oss med din kjærlighet,

ta bort vår skyld og skam

og skap av oss et hellig folk,

vår Frelser og Guds Lam!

Den stengte port er revet ned,

hver motløs sjel kan finne fred

i Jesu Kristi navn.

© T: Eyvind Skeie 2017

Melodien ved uroppføringer er ved Eilert Tøsse/©: Cantando Musikkforlag

En salme for nyttår

 i

Ved nyttårstider 1988 skrev jeg en nyttårssalme. Straks de tre versene var ferdige, sendte jeg teksten på telefaks til Egil Hovland. Det var om kvelden. Morgenen etter lå en faks og ventet på meg, Det var Egils melodi, skrevet med hans lett gjenkjennbare noteskrift. Jeg spillte, sang og ble glad.

Senere har denne sangen levd sitt stille liv, inntil den ble tatt inn i vår siste salmebok, (839), men jeg har ennå til gode å synge den ved en gudstjeneste på nyttårsaften. Heller ikke går, i Kolbotn kirke, skjedde det. Men vi var 16 personer rundt bordet i Strandliveien 3, og da ble den fulltonende sunget.

Det er en ganske enkel melodi Egil Hovland har funnet frem til. Men når den synges, har den både lengsel og kraft i seg, akkurat slik det skal være.

Jeg sette teksten her på nettstedet, med hilsen til alle dere som titter innom! Kanskje noen av disse ordene kan være til inspirasjon, trøst eller glede for noen av dere!

Og så får jeg satse på at det neste år skal være mulig å få høre denne sangen under kirkehvelvet, et eller annet sted i landet!

Godt nytt år!

Ingen tid så fylt av minner

Ingen tid så fylt av minner

som den aller siste time.

Mellom liv og død vi stilles

nå på årets siste dag.

Alle mennesker vi møtte,

alt vi tenkte, sa og gjorde,

alle øyeblikk er nær oss

når vi hører klokkens slag.

 

Alt er hos oss denne time

når vi er i grenselandet,

på det sted der drømmer fødes

mellom nytt og gammelt år.

Klagen over det vi mistet,

bønnen for en ukjent fremtid,

bever under rommets hvelving

når de store klokker slår.

 

Ingen tid så full av fremtid

som den tid vår Frelser gir oss,

han som gikk sin vei i tiden

og ble døpt med korsets dåp.

I den mørke vinternatten

lyser håpets klare stjerne.

Aldri var vår jord alene.

Aldri er vi uten håp.

 

Eyvind Skeie

Hvem løser gåten

Det nærmer seg advent, og så blir det jul.

Her kommer et lite tips og en tanke til dere som kanskje også skal si noe om om julens innhold i år, ut over det som skaper stemning.

I mine tekstgjennomganger denne høsten har jeg kretset en del om et spesielt tema. Dette har jeg formulert slik: Gud er Jesus.

Vi befinner oss i en tid og en tidsalder hvor spørsmålet etter Gud reises på mange forskjelige måter, og hvor svarene også ligger på flere ulike plan.

Men kristendommens svar til alle som søker Gud, er dette: Gud er Jesus.

Med disse tre ordene har vi grunnen sagt det aller viktigste om det som ligger i ordet inkarnasjon. Det er inkarnasjonen som skiller kristendommen fra religionene.

Inkarnasjon innebærer at Maria er Theotokos, Gudføderske. Inkarnasjon er bakgrunnen for kirkens bekjennelse av Jesus som sant menneske og sann Gud.

Å være kristen er å tyde sitt liv i inkarnasjonens tegn.

I samarbeid med Jon Kleveland har jeg laget en julesang om denne gåten og dens svar. Jeg liker sangen med denne musikalske drakten. Titt og syng gjerne sammen med Kristina Jølstad Moi!