Kategoriarkiv: Preken

Det som ligner og det som ikke ligner

Den dagen, 3. søndag i Treenighetstiden, møter vi en lignelse av Jesus. I lignelsen forteller Jesus en mann som innbød til gjestebud, men fikk mange avslag, hvoretter han heller holdt gjestebud for alle dem som var utenfor, de fattige og uføre og blinde og lamme. Vedlagt en redigert versjon av mitt Tekstverksted  (i Google Pays og Appstore) for denne dagen, med hilsen til alle dere som kanskje ikke kommer dere til en kirke på den sommerdagen. I teksten prøver jeg å si noe både om det som ligner og det som ikke ligner  i denne lignelsen.

Det som ligner

 La oss se litt på det i lignelsen som ligner. Det som ligner er bildet av det store gjestebudet. Slik er det godt å tenke på Guds rike, på nåden og på vårt evige håp. Vi kan se for oss Gud, vår Far i himmelen, når han innbyr oss mennesker til å feire en stor fest. Vi kan også se Jesus for oss, han som ønsker å gi sin nåde til oss alle. Det ligner!

Men det er også noe annet som ligner, og det er alle unnskyldningene som de innbudte gjestene har. Det passer dårlig for dem alle. Det er så mye annet i livene deres, arbeid, kjærlighet, oppgaver, forpliktelser, travelhet. De må si nei. Ligner dette på oss? Ligner det på mennesker i vår egen kultur og samtid? Det ligner!

Til tross for sekulariseringen og det flerreligiøse samfunnet finnes det mange mennesker som har sympati for kristendommen og kanskje særlig med Jesus, enten de ser ham som et forbilde eller en som gjorde opprør mot datidens rigide religiøse systemer og maktapparat.

Men lar alle disse menneskene seg lukke inn i gudsrikets fellesskap? Ser vi dem ved nattverdbordet? Leser de i Guds ord? Ber de til Jesus, om veiledning, tilgivelse og nåde?

Ikke akkurat nå, vil mange svare, men kanskje senere, når vi blir eldre, når vi får med tid, når ting er mer avklaret, når vi ikke er så travle, når vi får lest litt mer og tenkt litt mer; da, men ikke nå, dessverre. Det passer ikke så godt.

Velviljens forbannelse

 Mannen som innbød til gjestebud erfarte noe av velviljens forbannelse. Alle var positive, men ingen stilte opp. Det er ikke usannsynlig at vi er ved et tidsskille i vår egen kulturkrets. Om ikke så mange år kan vi se for oss en tid hvor det vil koste noe å bekjenne troen på Jesus. Men foreløpig er vi stort sett omgitt av velvilje. Vi forfølges ikke. Vi trakasseres ikke. Vi kan gå til vår gudstjeneste og praktisere vår tro i full åpenhet.

Men denne velviljen er også farlig. Den stiller ingen krav. Det setter ikke mennesker på valg. Den fanger oss som troende mennesker i sosiale konvensjoner hvor vi tilpasser oss et liv i bekvemmelighet. Vi aksepterer at det er slik og vet ikke hva vi skal gjøre for å stille menneskene vi møter på avgjørende valg.

Også vi som forkynner er en del av dette. Vi lever på og av velvilje. Vi har grunn til å spørre oss selv om denne velviljen gjør at vi ikke forkynner den korsfestede Kristus slik vi er kalt til å gjøre.

Det som ikke ligner

 Vi er fremme ved det som ikke ligner i dagens lignelse av Jesus. Det som ikke ligner er det mannen gjør når så mange av de innbudte høflig sier nei og vender seg bort. Da sender mannen sine tjenere ut for hente dem som ikke ventet seg noen innbydelse, de aller laveste på den sosiale stigen, de fattige, de utstøtte, de som for lengst var avskrevet som nyttige samfunnsborgere.

En liten undring

 Av og til må vi undre oss over hvorfor Jesus fortalte akkurat den bestemte lignelsen. Hadde han planlagt på forhånd eller dukket lignelsen opp hos ham der og da? Kan det tenkes at lignelsene fremstod på en særlig måte også for Jesus? At han rett og slett også selv så noe nytt i lignelsene som han fortalte?I så fall markerer denne lignelsen et vendepunkt i Jesu tenkning om hans egen gjerning.

Jesus ble født inn i det jødiske folket for å oppfylle de profetiene som dette folket hadde mottatt gjennom mange århundrer og hadde bevart i sine hellige skrifter, i Loven og Profetene. Drømmen om Messias og hans rike var en viktig del av dette. Men nå er det som om Jesus flytter denne profetien over på helt annet plan.

Den gjelder ikke lenger dem den gjaldt, men noen andre, noen som er utenfor, noen som ikke har den samme bakgrunn og de samme rettigheter. Det er som om Jesus med denne lignelsen, uten å si det helt klart, flytter sin gjerning over til noe annet og noen andre. Dette andre og disse andre har å gjøre med dem som er utenfor og som ingen regner med. Han sier, uten å si det med rene ord, at Guds rike har en grensesprengende kraft. Ingen kan holde det fast. Det kommer på en måte som er annerledes. Det eneste vi kan vite er at de fattige er privilegert. De utstøtte er inkludert. De som ikke har en verdi, er de som er høyest verdsatt.

Et blikk på oss selv

 Med dette i tankene kan ransake oss selv og vår egen kristne praksis. Vi kan også rette et blikk mot vår egen kristne forsamling. Vi gjør det ved å spørre: Har vi rom for dette grensesprengende i det kristne trosperspektivet? Har vi stengt oss inne i vår bekvemmelighet? Ser vi dem som er utenfor? Kommer vi med godt budskap til andre, eller beholder vi det hele for oss selv?

Dette er vanskelige spørsmål som kan stilles i en preken. Men de må besvares i vår kristne trospraksis. Det gjør vi ved å si ja til kallet fra Jesus. Det skjer når vi kommer, når vi tror, når vi tjener, når vi løfter håpets lys i verden.

Hellig uro

 Det ligger en hellig uro hos Jesus i dagens evangelietekst. Denne uroen bidro til bruddet mellom Jesus som Messias og jødene som det messianske folket. Lysestaken ble flyttet, for å anvende et uttrykk fra Åpenbaringsboken. Kan det samme også skje med oss og vår kirkedannelse?

Det skjer store omveltninger innen kristenheten i vår egen tid. Globalt er det uten tvil de nye, karismatiske kirkene som vokser raskest. De ortodokse kirkene i den østlige tradisjon møter mange indre og ytre vanskeligheter, fra den uheldige kombinasjonen av kirkemakt og nasjonalisme, til utfordringer fra islam og forfølgelse mange steder.

De vestlige kirkene med røtter tilbake til protestantismen er sterkt preget av tilbakegang nasjonalt, delvis på grunn av sekularisering, manglende folkelig oppslutning og indre splittelse. Den katolske kirke har på verdensbasis lignende utfordringer. I Asia og Afrika, hvor kirkeveksten er størst, har det oppstått mange nye kirkedannelser og menighetsformer. I vårt egen land, Norge, ser vi en årlig nedgang i oppslutningen omkring kirkelige ritualer og gudstjenester.

Det er grunn til å stille ransakende spørsmål og kjenne på hellig uro.  Vi kan ikke løse alle disse vanskelige utfordringene i en preken. Men vi kan kjenne på uroen og be om større hengivelse til Jesus og mer inderlig bønn om hans nærvær og kraft.

Takk for at du har lest mitt prekenutkast! Hilsen Eyvind S

 

På vei mot det uskapte lyset

Fra Anafora, Egypt

Jeg kommer til å være ute av landet i en periode i tiden mellom påske og pinse. Som mitt bidrag til refleksjonen i denne tiden vedlegger jeg en redigert versjon av Tekstverkstedet for Kristi Himmelfartsdag. Noen av tankene her tangerer også det som har vært fremme i andre sammenhenger i den siste tiden, knyttet til Kristi oppstandelse. Noen vil sikkert finne disse tankene nokså spekulative, mens andre vil kunne tenke videre i slike baner. Vi trenger å finne de nye ordene. I det minste håper jeg å ha gitt et lite bidrag til den felles refleksjonen! Teksten har en viss lengde. Dere får lese så langt eller kort dere orker! Hilsen Eyvind

 

Kristi himmelfartsdag

 

Refleksjoner ved Eyvind Skeie

Redigert versjon av Tekstverkstedet, Agrando

Tilgjengelig i Appstore og Googleplay

 Salme 110, 1-3 Sett deg ved min høyre hånd

Ef 4, 7-10 Han som steg ned, er den samme som steg høyt opp over alle himler for å fylle alt

Mark 16, 19-20 Etter at Herren hadde talt med de elleve, ble han tatt opp til himmelen

 

Verdensbilder på kollisjonskurs

 

Det er ikke til å komme fra at vårt moderne, naturvitenskapelig baserte verdensbilde er et helt annet enn det verdensbildet menneskene hadde i antikken, enten vi tenker på jødedommen eller den romersk/greske kulturverden.

Helt til vår egen tid var faktisk det mulig å dele det vi kunne kalle et moderne verdensbilde og likevel tenke på himmelen som der oppe, eller som et bestemt sted i universet eller like utenfor det kjente univers.

Konflikten mellom det religiøse og det naturvitenskapelige verdensbildet virket ikke like akutt og umulig. Om vi ikke så for oss Gud der oppe, kunne vi likevel tenke på Gud der ute, et eller annet sted i en dimensjon som vitenskapen ennå ikke hadde nådd frem til og kanskje heller aldri ville kunne rekke.

De siste årtiene har radikalt forandret på dette. Den moderne naturvitenskapen, med sin forskning omkring verdensrommets og livets opprinnelse, de matematiske og fysiske vitenskapene og forskning knyttet til atomfysikk og materie har utvidet naturvitenskapens område til hele universet i tid og rom og bevegelse på en helt ny måte.

Dette er ikke noe en teolog har spesielle kunnskaper om.

Men faren for teologen og for hele den kristne forkynnelse er at det ikke lenger synes å være noen plass for dette andre, det vi kaller Gud, eller himmelen, eller det stedet som Jesus befinner seg på eller i etter sin himmelfart.

Evangelietekstens ord om at Jesus ble tatt opp til himmelen kan da komme til å fremstå som utdaterte, primitive og uforståelige for svært mange mennesker i samfunnet.

Vi som taler på kirkens vegne kan selvfølgelig si at dette er bildespråk og ikke naturvitenskap og at ordene må tolkes ut fra sin samtid og så videre. Men vi kommer ikke unna det som er kristendommens hovedpåstand i påsken og frem mot pinse:

Gjennom sin oppstandelse gikk Jesus ut av det som tilhører vår jordiske eksistens og inn i noe annet som det er vanskelig å si hva er. Vi mangler rett og slett ord.

Denne mangelen på ord blir ikke mindre ved at Jesus ikke gikk over i en åndelig eller sjelelig tilværelse, men at den jordiske kroppen hans også ble en del av det nye, det som ikke tilhører vårt kjente kosmos.

Spørsmålet til oss som kristne og som kristenhet i vår egen samtid er om vi skal nøye oss med å si at dette er uforståelig og gjenstand for tro eller om vi skal prøve å finne noen ord som kan romme det.

På jakt etter de nye ordene

 Det er ikke sikkert at det er mulig for oss i dag å finne disse nye ordene. Kanskje vet vi, som menneskehet,  ennå for lite om de mulighetene som finnes i universet. I hvert fall vet det fleste av oss som deler troen på Kristus og fra tid til annen står på en prekestol for lite.

Når vi går på jakt etter de nye ordene må vi derfor være ydmyke. Vi må lytte både innover i oss selv og utover til andre stemmer, og vi må lytte bakover i historien og bruke vårt intellekt og våre anelser underveis.

Ikke minst må vi også lytte oss inn mot bibelordene og mot kirkens lange tolkningstradisjon.

Paulus hjelper oss til dette i dagens brevtekst fra Efeserbrevet: Han som steg ned, er den samme som steg høyt opp over alle himler for å fylle alt.

Dette er en ganske djerv setning av apostelen Paulus.

I den setningen finner vi ikke noe som minner om himmelen som et sted.

Den oppstandne Kristus er heller ikke plassert i himmelen i og med disse ordene av Paulus. Han har steget høyt opp over alle himler for å fylle alt.

Et bidrag fra Olaf Hillestad

 Presten og salmedikteren Olaf Hillestad var i noen av sine tekster i nærheten av de nye ordene. Allerede i 1964 skrev han teksten Se universets Herre i rommets kongehall.

I denne teksten forsøker han å gi et moderne, naturvitenskapelig basert verdensbilde gyldighet i en salmetekst. Han oppfordrer oss som kristne til å se universets Herre (vers 1), han som tenner lyset i rommets kirkesal (vers 2)  og han som skaper livet i rommets dunkle skjød (vers 3).

I sin versjon av Store Gud, vi lover deg har han funnet et mer ekspressivt salmespråk for dette samme, for eksempel med ordene Overalt er du til stede, fyller stoff og tid og rom, verden er din eiendom.

I det tredje verset i denne salmen går han enda et skritt videre: I en ukjent dimensjon, skjult for vitenskapens øye, jubler englers legion for din trone i det høye.

Dette er en salmediktning for sin egen tid. Vi som var unge på 60-tallet i forrige århundre husker godt hvordan disse ordene stemte med vår egen livsfølelse og vårt tankemønster. Men peker samtidig ordene  fremover mot en salmepoesi som vi kanskje ennå ikke har funnet.

Et djervt verdensbilde hos Paulus

 I dagens brevtekst plasserer ikke Paulus Kristus i en eller annen krok av universet, eller utenfor universet.

Han sier at Kristus fyller alt.

Nå har vi nettopp med våre enkle ord forsøkt å beskrive hvordan det moderne, naturvitenskapelige verdensbilde synes å fylle alt. Det blir ikke noen plass til Gud.

Allerede teologen Dietrich Bonhoeffer var inne på dette da han lanserte begrepet Gud i hullene teologi.

Med det mente Bonhoeffer at det moderne menneske nær sagt ikke hadde bruk Gud som forklaringsmodell til noe av det som finnes i tilværelsen. Det var bare noen få, uforklarte huller tilbake, og det var alt de tradisjonelle religionene kunne befatte seg med.

Dette har inspirert mange moderne teologer til tanker som ligner på det Paulus kommer med i Efeserbrevet når han taler om at Kristus fyller alt.

Det er et djervt verdensbilde!

Vårt poeng blir ikke å gi Gud rom i den stadig mindre delen av det som er uforklart i tilværelsens grenseområder.

Vår oppgave og vårt ansvar er å se hvordan Kristus fyller alt, både det som var, det som er og det som kommer.

Gjennom sin oppstandelse går ikke Jesus ut av verden. Han går heller inn i verden på en ny måte, med ny kraft, gjennom sin nye kropp i verden, som er den kristne kirke.

På en eller annen måte har dette også noe å gjøre med hele skaperverket.

Kristus lar ikke sin jordiske kropp ligge og gå til grunne i graven.

Han tar også kroppen med seg inn i dette nye og sier dermed noe avgjørende om verdien av materien, det jordiske, menneskene, alt det skapte.

Vi bør mye heller undre oss over hvordan Kristus går inn i alt og fyller det, enn hvordan han går ut av alt og forlater det.

Sagt på en annen måte:

Det er Kristi nærvær som er utfordringen, ikke hans fravær.

At han blir tatt opp til himmelen, forsterker nærværet.

Men dette nærværet skjer gjennom de elleve, som her kan bli sett på som kristenheten, de som tror og bekjenner at Jesus er veien, sannheten og livet.

Det er noe av dette Aage Samuelsen på merkverdig vis har funnet ord for i salmen O Jesus, du som fyller alt i alle. Hans i og for seg tradisjonelle vekkelsessang får en mye større gyldighet og kraft når den blir forstått i denne større sammenhengen.

Det som var før alt ble til

 La oss prøve å finne et språk for dette mysteriet.

Vi vil da ikke begynne med skapelsen og det som er til, men heller ta vårt utgangspunkt i skapelsens motsetning, det ikke-skapte, det som var før alt ble skapt. Men kan vi si noe om dette?

Vi er ute på ganske dypt vann, både vitenskapelig og filosofisk.

Men det finnes et språk ved siden av det naturvitenskapelige språket og det filosofiske. Det er bekjennelsens språk, slik vi har fått det overlevert gjennom kirkens doksologi, dens lovprisende trosutsagn.

I den østlige kirketradisjonen finnes det et språk som på en ganske dyp måte gir uttrykk for gudsmysteriet. Et begrep fra denne tradisjonen er det uskapte lyset.

I skapelsesfortellingen i Første Mosebok leser vi om hvordan Gud skapte lyset som sin aller første gjerning da Gud da: Bli lys.

Siden, og ikke før på skapelsens fjerde dag, ble lysene på himmelhvelvingen skapt, sol, måne og stjerner.

Det var altså et lys i universet før solens og stjernenes lys. Men også dette lyset var skapt av Gud, det var en del av skaperverket.

Det uskapte lyset var til før Gud skapte det lyset vi kjenner, da Gud sa Bli lys.

Når Kristus i Den nikenske trosbekjennelse blir skildret som født, ikke skapt, Gud av Gud, lys av lys, er det dette uskapte lyset det er tale om.

Men hvor er dette lyset?

Det vet vi ikke. Kanskje det fyller den skapte verden med et gudsnærvær uten at vi ser det?

Kanskje det er skjult i gudsmysteriets mørke, det som skjuler treenighetens mysterium, den brennende, hemmelige kjerne av guddommelig kraft som alt stiger frem av?

Vi vet ikke dette.

Men for en som tror gir det mening å si at Gud bor i det andre lyset, det uskapte lyset, det intet menneskeøye kan tåle å se.

I dette perspektivet kan vi lese fortellingene om Moses, Salomo, profeter, forklarelsen på berget. Det er det uskapte lyset som viser seg. Det uskapte lyset som den hellige Gud har som sin kappe.

I en kappe av uskapt lys går han gjennom universet.

Jesu oppstandelse

 Jesu himmelfart lar seg ikke forstå hvis vi ikke tar vårt utgangspunkt i Jesu legemlige oppstandelse.

Den som blir tatt opp til himmelen er han som stod opp fra de døde tredje dag.

Men Jesu oppstandelse innebærer at den kroppen som lå i graven hadde gjennomgått en forvandling, i motsetning til det som skjedde da Lasarus ble kalt tilbake til livet.

Lasarus døde igjen og hans jordiske levninger gikk tilbake til kretsløpet.

Jesu kropp ble tatt ut av det jordiske kretsløpet. Det finnes dermed ingen rester av Jesu kropp, heller ikke om vi beveger oss helt ned på molekylnivået.

Men hvordan skal vi beskrive det som skjedde med Jesu kropp?

Om vi skal bruke de ordene vi til nå har funnet frem til, kan vi si det slik: Ved sin oppstandelse gikk Jesus hjem til det uskapte lyset.

Det var dette lyset han kom fra han som var Gud av Gud og lys av lys.

Men han som dro hjem til det uskapte lyset, var en annen enn han som dro ut gjennom inkarnasjonens mysterium. Nå har han en jordisk kropp. Denne jordiske kroppen må bli forenet med det uskapte lyset. Det skjer ved Jesu oppstandelse på den den tredje dag.

Troens vei til det uskapte lyset

 Jesu legemlige oppstandelse sender et mektig signal til alle oss som bor i dødens verden: Det finnes en vei til det uskapte lyset!

Det finne en oppstandelse også for oss, vi som er bundet til støvet og til jorden. Vår kropp skal bli forvandlet. Vi er på vei mot det uskapte lyset.

Vi skal skue Gud med øyne som tåler Guds evige, flammende, uskapte lys.

Det skal skje på oppstandelsens morgen. Vi skal forenes med opphavet. Vi er på vei hjem, på vei mot lyset og mot Gud.

Men det er ikke bare vi som er på vei. En gang skal Gud bli alt i alle.

Vi har lov til å tro at hele kosmos, alt det skapte, universet med vår lille jord og naturens mangfold, alt er på vei mot det uskapte lyset og en tid da den gudommelige forvandlingskraften skal skape alt på nytt og gjennomstrømme det som som da finnes med uskapt lys.

Dette er et trosutsagn som ikke lar seg vitenskapelig bevise.

I troens perspektiv gir det både mening, håp og trøst.

Troen har sin egen vei til det uskapte lyset.

Lys materie?

Noen av oss blir fasinert av vitenskapens nye antakelser om at det finnes mørk materie, svarte hull og ufattelige dyp av tyngde, som vi nå forstår er en del av universets store helhet.

Det går an å spørre, selvfølgelig uvitenskapelig, men likevel som en tanke i trosperspektivet: Finnes det også noe annet, noe vi kan kalle lys materie, åpninger mot noe som representerer guddommelig letthet, ufattelige brønner av lys, varme og kjærlighet?

Hva er det med dette lyset?

Vi har hørt om tornebusken som brant, om fjellet Sinai, hvor Guds flammende ild var skjult i det hemmelige mørket, om forklarelsen på berget, hvor Kristus ble opplyst innenfra, om engelen med sitt strålende lyn utenfor den tomme graven, om flammene på disiplenes hoder pinsedag, og om denne dagens mysterium, da Kristus vendte hjem til lyset og en sky tok ham bort for disiplenes øyne.

I troen sier vi dette:

Det finnes en vei til det uskapte lyset.

Det finnes en kosmisk pilegrimsvandring fra skapelse til nyskapelse, hvor alt er på reise gjennom tiden og mot Gud, mot lysenes Far, mot en stor gjenopprettelse som en gang skal skje, for oss og alle.

Kristi himmelfart

 I dette store perspektivet vil vi høre fortellingen om Kristi himmelfart.

Den er verken en reise opp eller ned i geografisk forstand.

Det er ikke et sted som er målet for denne reisen, men en tilstand, en ny tilværelse for Kristus hos Gud, i Treenighetens mysterium, bak det guddommelige mørket, i det uskapte lys.

Der ser vi Jesus på denne dagen.

Hans jordiske kropp er der, skinnende, strålende, forvandlet.

Men du og jeg er også der, fordi vi er i ham.

Så er det i virkeligheten ikke bare hans himmelfart vi feirer på denne dagen.

Vi feirer dypest sett vår egen himmelfart, vår egen forvandling, vår egen vei mot det uskapte lyset, der Gud skal se oss og vi skal se Gud og leve evig i Guds lys.

Et mektig budskap

 Dette er denne dagens mektige budskap. Og det skal forkynnes!

Det er vårt kall og vår oppgave som kristne, som kristenhet og kirke å forkynne det mektige håpet om lys og liv hos Gud for alle som bor her i dødens verden.

Kristi himmelfartsdag er dermed også utsendelsesdagen.

Vi er sendt ut av Kristus for å si til alle at det finnes håp. Vi er ikke overgitt til kosmisk kulde og verdensrommets store ensomhet.

Vi er på vei mot Gud.

Vi skal se ham som vi tror på.

Oppstandelsens krefter bor i oss.

Den store pilegrimsreisen har begynt.

Jord og himmel skal forenes.

Alt skal bli nytt.

Kristus sitter på tronen, sann Gud og sant menneske, vår Frelser, Befrier og Forløser.

Amen

 O Herre Krist, bryt dette kosmos’ kulde,

la jorden nå fullkommenhet i deg.

Og la oss se ditt Frelseransikt stråle,

så vi kan eie håp og finne vei.

 

Ja, når du kaster nye ord og kloder

inn i et nytt og renset himmelrom,

da la den jord som vi engang bebodde,

bli deg et tempel og en helligdom!

 

O Herre Krist, du kommer, vi skal se deg

og bli forvandlet ved basuners klang.

Da skal vi kjenne varmen fra ditt åsyn,

mens alt omkring går opp i lys og sang.

 © Eyvind Skeie

 316 salmer og sanger nr. 283

 

 

Språket om Gud

Hvordan taler vi om Gud? Jeg la i går ut noen tanker kn yttet til «Jesu blod». Åste Dokka skriver klokt i Vårt Land i dag, og mener at jeg kan ha glemt at frelse har noe med frigjøring å gjøre. Det må jeg tenke over. Men jeg tenker også over hvordan vi egentlig taler om Gud. Hele livet mitt, fra jeg begynte å skrive salmetekster og bønner, har jeg strevet med dette, å finne et gyldig språk som fører inn i det kristne trosmysteriet. Noen ganger har jeg vært nær de klassiske formuleringene og det språklige universet i Bibelens to deler, Det gamle og Det nye testamente. Andre ganger har jeg vært forholdsvis langt unna. Jeg har fått ros og ris om hverandre, og det er greit. Det viktige er at vi som formulerer trosutsagn i salmer, prekener og bønner hele tiden reflekterer over språkets muligheter og det motsatte. Noe kan sies. Noen må det ties om. Likevel er ikke troen ordløs. Den har et innhold som både klinger inn mot vår menneskelige erfaring og fortellingen om Jesus, slik den åpnes for oss, både hos evangelistene, i brevlitteraturen – og de hele det veldige kosmos av profeti og kultus som vi finner i Det gamle testamente. Alt er og må være «etter Skriftene», som Paulus sier. At Jesus gir sitt blod, får sin dimensjon av frelse fordi det skjedde etter Skriftene. Også hans oppstandelse henter sin mening fra dette, den skjedde etter Skriftene. Det går altså ikke an å holde en preken som kun tar utgangspunkt i den menneskelige erfaring. Prekenen må også hente sitt språk, sine ordbilder og sine tolkningsnøkler, fra Skriftene. Det er jo også et godt protestantisk prinsipp. I «Jesu syv fødsler», som kom ut for noen år siden, prøver jeg å lete etter noen brennpunkter. Herved et dikt fra denne boken, om kalken og blodet.

 

GRAL

Nå trer jeg atter inn i katedralen.

Men alt er nakent her. Den ligger øde.

Et stort og mektig rom som bare venter

på å bli fylt av åndepust kanhende,

av den berøring som beveger alt.

 

Da ser jeg kalken, den som bærer vinen.

Den er plassert på alteret i koret

og samler all erindringskraft i kosmos.

Det jorden minnes og det engler så

er helt og fullt til stede her og nå.

 

Det er Hans blod!

Jeg kneler taus for gralen

mens sangen toner gjennom katedralen.

 

© Eyvind Skeie, fra «Jesu syv fødsler»

Kroppens oppstandelse

I en preken for en tid siden forsøkte jeg å tilrette temaet med kroppens oppstandelse.  Jeg har ikke hørt noen preken om dette fra andre med disse perspektivene. Da en venn spurte meg om dette nylig, kom jeg til å tenke på denne prekenen og legger den ut her. Grunnlaget ligger også i Tekstverkstedet, som jeg utvikler for Agarando, den kirkelige leverandøren. Finnes også som en App, «Tekstverkstedet». Les og tenk videre selv!

 

Sofiemyr kirke

Kjære menighet

I dagens preken vil jeg bevege meg ut av min normale såkalte trygge sone som teolog og invitere dere inn i en tankeverden som ligger et sted midt mellom teologien, naturvitenskapene, filosofien og religionen.

Utgangspunktet er ordene av Paulus om det forgjengelige som må bli ikledd forgjengelighet og dette dødelige som skal bli ikledd udødelighet.

Grundtvig sier i en preken noe om den redselen som kan gripe oss når vi står på gravkanten og hører molden buldre mot det stengte kistelokk og med ett opplever at de avgrunnsdype erkjennelsen åpner seg av at det neste gang kan være vår tur, at vi skal være den eller de som ikke lenger får oppleve solens lys i det neste morgengryet, at vi står for tur til å gå under i dødens skygge.

Romanverket til Karl Ove Knausgård åpner med en klinisk gjennomgang av det som skjer med den sloknende bevisstheten og med kroppen til et menneske som dør. Det er en spennende og skremmende skildring, ikke minst fordi Knausgård i denne teksten henter frem det fysiske ved døden i sin nøyaktige, litterære registrering.

Når Paulus skriver om døden i dette kapitlet i brevet til menigheten i Korint, sammenligner han det å legge et menneske i jorden med en såmannsgjerning. Det blir sådd noe dødelig, og noe udødelig står opp. Det blir sådd noe forgjengelig og noe uforgjengelig står opp.

Men rent fysisk er det vanskelig å tenke seg hvordan dette skal være mulig. Et menneskes kropp blir jo lagt i jorden for å gå helt til grunne, kroppen skal desintegreres, deles opp i sine enkelte bestanddeler på molekylnivå, og kanskje også på atomnivå, det vet jeg ikke, men i hvert fall skal det ikke bli noe annet igjen når tiden har gjort sin gjerning enn jord og støv.

Også knoklene, kroppens harde deler, skal til sist  bli borte. Og da kan vi spørre, på rent fysisk grunnlag: hva er så egentlig dette frøet som legges i jorden? Hvordan kan Paulus bruke dette bildet, når vi – som moderne mennesker – vet at de fysiske lover er annerledes. Det skal til sist ikke finnes et spor tilbake av det et menneske var.

Skjønt akkurat dette kan vi spørre oss om. I en del av verdens religioner er jo nettopp selve essensen av det å dø at mennesket går tilbake til naturens store kretsløp, hvor alt går til grunne og siden gjenbrukes i et uendelig forløp og en uendelig sirkel. Sporene er der, men de er findelt omkring i kretsløpet.

I buddhisme og hinduisme, de store østlige religionene, er det slik at dette jordiske kretsløpet på en eller annen måte også inneholder en åndelig virkelighet, slik den kommer til uttrykk i tanken på sjelevandringen. Kretsløpet er ikke bare fysisk å forstå, men det har også en åndelig side. I disse religionene brukes ordet samsara om dette. Samsara er verdensaltet, det store, besjelede kosmos som alt kommer fra og som alt vender tilbake til, i en uendelighet av inkarnasjoner som kalles reinkarnasjoner fordi de er så mange og gjentar seg hele tiden.

For min del synes jeg at dette er utfordrende tanker fordi det er tanker som synes å stemme godt med det som skjer med kroppen rent fysisk, nemlig at den vender tilbake til jordsmonnet, for siden å bli brukt til andre tidsbestemte byggverk, enten disse byggverkene er trær og blomster, dyr, fugler eller mennesker.

Jeg mener at vi som tilhører kristenheten har en oppgave i å tenke mer på dette, og finne ut på hvilken måte kristen tro både ligner på og er forskjellig fra det jeg nå kort har beskrevet. I vår religiøse samtid, også i vår egen kristne eller etterkristne kultur, finnes det mye tankegods som minner mer om tankegodset i hinduisme og buddhisme enn kristen tro.

I denne prekenen vil jeg nå komme med noen trosutsagn fra det jeg oppfatter som et kristent ståsted. Jeg har frimodighet til å si det på denne måten fra en prekestol, og så må det bli opp til oss alle å be og tenke videre på hvordan vi selv vil formulere troen i denne sammenhengen.

Det første er at kristendommen helt og holdent anerkjenner menneskets fysiske side og at vår kropp vender tilbake til jorden. Det sier vi også i begravelsesritualet; ”Av jord er du kommet, til jord skal du bli.”

Dette henspiller på en av skapelsesberetningene i Det gamle testamente, hvor Gud former mennesket av jord og siden blåser livets ånde inn i menneskets nese. Når det har skjedd, blir mennesket til det som kalles ”en levende sjel”.

I kristent perspektiv er døden dermed ikke bare en fysisk hendelse. Døden har en side som vender mot Gud. Menneskets ånd forlater det fysiske – eller det jordiske – ved mennesket når mennesket dør, og ånden vender så tilbake til Gud.

Når personen i Knausgårds romanverk da dør, skjer det noe som ikke lar seg beskrive på det kroppslige, eller fysiske plan, og som Knausgård heller ikke omtaler i romanen. Det er ikke bare tale om en jordisk kropp som erobres av de fysiske dødskreftene. Det er tale om en ånd som forlater denne kroppen, og denne ånden hører til hos Gud.

Slik jeg foreløpig ser det, er det mer riktig å si at ånden forlater kroppen, enn at sjelen gjør det. Det samsvarer også godt med Jesu ord på korset, da han gjentok den bibelske salmen: ”I dine hender overgir jeg min ånd.” Det var Jesu egen dødserklæring.

At sjelen forlater kroppen, er egentlig en gresk tanke, knyttet til den filosofiske ideen om sjelens udødelighet. Ideen om sjelens udødelighet har sannsynligvis fått altfor stor plass i kristen tenkning, på bekostning av det fysiske og av tanken på menneskets ånd.

Sjelen, i bibelsk forstand, er et uttrykk for mennesket som individ i foreningen av kropp og ånd. Det er nettopp dette at vi er en jordisk kropp med en pust av Gud i oss, en ånd fra Gud, som gjør oss til en levende sjel, eller en levende skapning, slik det uttrykkes i den nye bibeloversettelsen, hvor ordet sjel er erstattet med ordet ”skapning”.

Men vi står tilbake med et stort spørsmål:

Hvor ligger sammenhengen med dem vi var her på jorden i og med våre dødelige kropper – og dem vi skal bli etter oppstandelsen – med våre udødelige og åndelige legemer.

Hvis det ikke er slik at Gud i oppstandelsen gjenbruker de restene av oss som fremdeles ligger i graven, hvordan skal Gud så kunne gjenskape oss på oppstandelsens morgen?

Svaret på dette, slik jeg tror at det må være, ligger åpenlyst i dagen her i det femtende kapittel av 1. Korinterbrev. Der sier Paulus:

”Det blir sådd et legeme som hadde sjel, men et Åndens legeme står opp.”

Dette er ganske komplisert å gå inn på alt dette, men hvis jeg skal si det enkelt, så sier jeg det slik:

Da det første menneske ble skapt, da menneskeheten ble til, kom det fysiske først, jorden og det jordiske.

Men når vi oppstår i de dødes oppstandelse, kommer det åndelige først. Så skal det åndelige mennesket bli ikledd jord på nytt, ikke den gamle jorden med dens evinnelige kretsløp – men en ny jord som på annen måte er gjennomtrengt av det guddommelige lyset fra Gud. Som apostelen Johannes sier i sin åpenbaring: ”Jeg så en ny himmel og en ny jord.”

Kontinuiteten mellom den jeg er i dag og den jeg skal bli i oppstandelsen ligger altså ikke på det fysiske plan. Det er ikke jorden som husker hvem jeg er, slik kretsløpstanken kan legge opp, men det er Gud som husker hvem jeg. Jeg skal stå opp, ikke bare i mitt eget bilde, heller ikke bare i Guds bilde, men jeg skal stå opp i Jesu Kristi bilde, som et nytt menneske og leve evig for ham. Først da er døden oppslukt og seieren vunnet.

Det nye jeg som skal leve i Guds lys i all evighet, er et jeg som er fylt av Guds Ånd. Den nye kroppen jeg skal bære, er en kropp som er gjennomstrålt av det guddommelige lyset, slik Jesu kropp var da han møtte Maria ved graven og senere sine disipler. Det står at han gikk gjennom stengte dører. Det var ikke et mirakel, men det var slik det måtte være for en kropp som hadde passert det fysiske og ikke lenger hadde jorden som sitt prinsipp, men Guds levende ånd.

En gang var jeg i en ganske heftig diskusjon med en ateist. ”Men de dødes oppstandelse er en fysisk umulighet,” sa han. ”Det finnes rett og slett ikke nok fysisk materiale på det vi kaller jorden til at alle disse kroppene skal kunne gjenoppstå. Hvis hver kropp skal ha sin del av jordsmonnet blir det for lite jord til alle de millioner, for ikke å si milliarder mennesker, som har vært her på jorden i tidens løp.”

Jeg husker ikke hva jeg svarte den gangen. Men om jeg skulle svare i dag, ville jeg si: ”Du glemmer en viktig forutsetning. Vi snakker ikke om denne jorden. Vi snakker heller ikke om den kroppen eller de kroppene som gjennom tidene har vendt tilbake til jord. Vi snakker om noe nytt og grensesprengende. Vi snakker om Jesus Kristus, det eneste menneske hvis kropp ikke har råtnet i gravens dyp. Det er fordi hans jordiske kropp ble gjennomglødet av skapelsens flamme. Så stod han opp på den tredje dag som en levende ånd!

Kroppen til Jesu ble ikke værende i vår fysiske verden, eller i samsara, om vi skal bruke dette ordet fra de østlige religionene. Jesu kropp ble tatt ut av kretsløpet. Tilspisset kan vi si det slik: Den samlede energimengde i vårt kosmos er redusert med den fysiske energien som molekylene i Jesu kropp representerte. I dette kapitlet i Korinterbrevet kalles Jesus for førstegrøden av dem som har stått opp, og senere skal vi alle følge ham inn i oppstandelsens rike, ved hans gjenkomst.

Når vi en gang oppstår, skal vi ikke oppstå med de samme kroppene vi hadde før. Vi skal stå opp med kropper som bryter alle de fysiske lover som vi kjenner her og nå. For disse kroppene er skapt av ånd. De er legemer av lys, oppstandelseslegemer som Jesus gir oss når himmel og jord er blitt nye.

Dette er tankens og trøstens og håpets ord til oss i dag. Jeg sier ikke at jeg har forstått alt dette. Men jeg overbevist om at vi som kristne i en flerreligiøs og utfordrende verden skulle bruke mye mer bønn, tid og tankekraft på å trenge inn i oppstandelsens og kommende verdens mange hemmeligheter.

Det er som apostelen sier:

Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle forvandles, brått, på et øyeblikk, ved det siste basunstøt. For basunen skal lyde, de døde skal stå opp i uforgjengelighet, og vi skal bli forvandlet. For det forgjengelige må bli kledd i uforgjengelighet, og det dødelige må bli kledd i udødelighet. Og når dette forgjengelige er kledd i uforgjengelighet og dette dødelige er kledd i udødelighet, da oppfylles det som står skrevet:

Døden er oppslukt, seieren vunnet.

 

Å, Herre Krist, bryt dette kosmos’ kulde,

la jorden nå fullkommenhet i deg.

Og la oss se ditt frelseransikt stråle,

så vi kan eie håp og finne vei.

 

Og når du kaster nye ord og kloder

inn i et nytt og renset himmelrom,

da la den jord som vi engang bebodde

bli deg et tempel og en helligdom!

 

Å, Herre Krist, du kommer, vi skal se deg

og bli forvandlet ved basunens klang.

Da skal vi kjenne varmen fra ditt åsyn,

mens alt omkring går opp i lys og sang.

 

© T: Eyvind Skeie