Kategoriarkiv: Prosa

En søndag i mai

En liten prosatekst med  drømmer om hva kirken kunne være, men kanskje ikke er. Til inspirasjon! Dog ble den skrevet da jeg i sin tid satt i et menighetsråd og var ganske frustrert over hvor lite jeg fikk gjennomslag for.

En søndag i mai

Av Eyvind Skeie

Etterpå var det noen som tenkte på denne dagen som en drøm. De hadde merket det allerede da de steg ut i den rene morgenluften. Det var noe der, en forventning i lyset, en slags sang i det spirende løvet. Føttene som gikk så lett på denne dagen og hvordan de var mange underveis, fra nesten alle hus, og ansiktene som strålte og øynene som møtte hverandre i forundret glede.

Kirkens klokker kunne høres i den åpne stillheten, kjente og ukjente var underveis, noen holdt hverandre i hendene, barnevogner  ble trillet, gamle ektepar støttet hverandre mens de nesten danset bortover, stressede arbeidsmennesker lot seg rive med av gleden og smilte for første gang på lenge.

Og så gudstjenesten, ikke bare én, men mange, på rad og rekke og alle forskjellige.

Først den stille morgenmessen for de tidlige pilegrimer, de som kanskje ikke hadde smakt så mye søvn, de som sorg eller lengsel hadde holdt våkne eller som pleide å stå opp tidlig fordi morgenlyset var deres riktige element: Nå samlet de seg i ringer rundt et alter som var pyntet med blomster og et kors midt mellom blomstene. Med en stemme som bar på en slags varm inderlighet hadde presten sagt: ”Det er morgen. La oss prise Guds hellige Navn med sang og i hjertets stillhet.” Så hadde de vært sammen i kirken, nesten uten ord, med et felles åndedrett i morgenlyset, og salmene hadde vært så myke, og teksten fra evangeliet var ikke lenger lest for dem med en stemme som kom utenfra, nei, denne morgenen hadde teksten på underlig vis kommet innenfra, som en gjenkjennelse, eiet og delt av alle.

Presten, som alle visste var en god predikant, hadde denne dagen ikke hatt bruk for alle ordene sine. Han sa visst bare åtte eller ti setninger og mellom dem var det stillhet med rikelig plass til alle, et sted å bare vente,  like til en ny setning meldte seg selv og steg frem fra hjertets klarhet. Så hadde de delt brød og vin slik de første kristne gjorde: Sendt det rundt, slik søsken deler, og gitt hverandre, som en dyrebar betroelse, ordet om Jesu legeme og blod.

Da disse morgenens pilegrimer kom ut fra kirken, ble de møtt av en ny forsamling. Det var familier, barn og unge. De hadde dannet en stor ring rundt kirkebygget ved å holde hverandre i hendene. Nå beveget ringen seg sakte rundt kirken i en rolig dans, som også var tilbedelse og bønn. ”Sannelig,” var det en som utbrøt. ”Gud bor så visst ikke i templer gjort av menneskehender. La oss gjøre ringen stor, la oss hellige hele dette sted til Jesus Kristus, den oppstandne som har all makt i himmel og på jord.”

De gikk mellom gravene, som var de på en hellig åker, de stanset under høye trær og sang om skapelsens rikdom, de så hverandre med gode øyne, de som kom og de som gikk, og det var som om kirken ikke lenger hadde vegger, eller som om alteret var stilt opp ute, under den lysende maihimmelen, og barna som var med skulle siden aldri kunne glemme denne dagen, de bar den med seg som en kostelig erindring, den ble en del av deres livsmot, deres håp og kanskje trøst mot døden.

Senere den samme formiddagen ble det feiret messe med Herrens legeme og blod. Det var som om jorden skalv når koret sang og hjertene ble løftet. Og menigheten glemte at kirken egentlig var altfor liten, for veggene var borte og taket fantes ikke; den Gud som bor i det hellige og høye hadde gjestet sitt folk i sakramentet og deres avstengte, lille del av verden var med ett fylt av kreftene fra det riket som skal komme. Alle de som pleide å anstrenge seg så veldig for å være gode kristne og tro og mene rett, for dem ble alt med ett så enkelt, ja, det som var omkring gled bort og Jesus selv stod foran dem ved bordet og bad dem kun å gjøre dette, å dele brød og vin, Ham selv til minne.

Dette var noe av det underlige som hendte denne søndagen i mai.

Men det skjedde også noe mer, noe som ingen kunne forklare: Det var som om de som var der oppdaget hverandre på en ny måte. Og presten, som aldri hadde gjort noe slikt før, hadde steget opp på et bord utenfor kirken, løftet hendene og sagt disse merkelige ordene: ”Kjæreste Kristi venner, la oss se hverandre og kjenne på hva det betyr at vi er brødre og søstre i Guds familie på jord.”

Da så de hverandre som mennesker underveis, i et kort glimt, og visste plutselig at de hørte sammen. Og et spørsmål lå skjult i denne oppdagelsen, et hemmelig ord som de senere forstod var stilt av Jesus før, men som nå var blitt til deres: ”Hva vil du jeg skal gjøre for deg?” Noen fikk kraft til å si det. Andre fikk nåde til skjønne det, uten at det var sagt med klare ord. ”Hva vil du jeg skal gjøre for deg?” Noen visste at de hadde ønsket dette lenge, at noen skulle se dem og si akkurat det. Og andre, som hadde krefter de ikke hadde brukt, omsorg de ikke hadde funnet anvendelse for, med ett var det bruk for dem!

Mye mer kunne fortelles om denne søndagen i mai. Hvert menneske som var der, har sin egen fortelling. Og de bærer alle på drømmen om at denne dagen må vende tilbake, at underet må skje igjen, at det må komme en søndag med lys til alle som lengter og tviler, håper, elsker og tror.