Kategoriarkiv: Reflekser

Relasjonens betydning

Et lite minne fra en barnehage i Egypt, fløytetriller bygger relasjon

For omkring ni år siden var jeg med på å sette i gang «Være Sammen», et kompetanseløft for barnehagen. Det skjedde i samarbeid med Universitetet i Stavanger, utdanningasdirektøren i Agder og et knippe øvrige fagfolk. Frem til nå har «Være Sammen» utdannet nærmere 3000 veiledere og implementert den varme og grensesettende voksenstilen i noen hundretalls barnehager omkring i landet. Det har vært en spennende reise hvor jeg har lært mye underveis, ved siden av at jeg har fått bidra med å utvikle materiellet.

Noe av det viktigste jeg har fått med meg er betydningen av at vi – enten vi er voksne eller barn – klarer å være i den varme relasjonen, den som gir verdi og vekstvilkår for den enkelte i fellesskapet. Gjennom årene har jeg vært innom mange barnehager og personalgrupper. Jeg har møtte svært mange dedikerte og dannede pedagoger. Jeg liker ordet danning. Med tanke på vår relasjonelle kompetanse trenger vi å dannes. Jeg har også møtte mange fine representanter for den store personalgruppen som ikke har formell utdannelse, men som likevel er villig til å la seg danne, gjennom kunnskap, respons og veiledning i kollegafellesskapet.

Skal den varme relasjonen mellom barn og voksne i barnehagen bli sterk, må de voksne være gode medvandrere. De må også være mange nok til ha et ordentlig nærvær hos det enkelte barn.  I fjor ble det gjort endringer i normen for voksne i barnehagene. Det skal bli flere voksne. Dette er bra og helt nødvendig. Varm relasjon kjennetegnes av nærvær. Avstand skaper kulde og svekker relasjonen.

Jeg har noen ganger tenkt på dette med et sideblikk på den kirkelige virkeligheten, både innenfor diakoni og trosopplæring. Dette sideblikket har jeg noen ganger utvidet til  å gjelde hele spørsmålet om kristendommens – og folkekirkens – stilling i landet vårt. Jeg er overbevist om at vi trenger et mye sterkere fokus på den relasjonelle siden av menighet, diakoni, trosopplæring og oppslutning. Vi trenger mer kunnskap om relasjoner og relasjonsbygging. Vi trenger høyere tetthet av voksne i forhold til barn i trosopplæringen. Vi trenger en diakoni som utløser helt nye former for frivillighet fordi den ikke bare dreier seg om å levere tjenester, men om å skape varme relasjoner. Her ser jeg spennende utfordringer og store muligheter for frivillighet og menighetsvekst på mange plan!

 

Kunst og kirke

Jeg har lest gjennom de 39 tesene om kirke og kunst fra KULT, senter for kunst, kultur og kirke sin samtalegruppe. Det er fint at noen tenker i disse baner! Herved mine første refleksjoner, med løfte om at jeg skal lese mer og tenke dypere etter hvert.

Jeg forstår bruken av ordet ambivalens, men er ambivalent (!) til nytten av dette ordet som en felles beskrivelse av kunstnerens primære modus og menneskets motstridende erfaringer av Gud gjennom alle tider. Det troende menneske (omtalt som kirken i tese 02) kjenner selvsagt ambivalensen. Men den skapende energi som utfolder seg i ord og toner i kirken springer ikke bare ut av menneskets motstridende følelser.

Jeg kan nikke gjenkjennende til utsagnet om at folkekirken skal reformeres kontinuerlig, men kan ikke underskrive på at det må skje ved hjelp av kunst som gjør vår forestillingsverden større. Finnes det ikke også andre og like viktige måter å reformere folkekirken på?

Jeg liker mye av det som sies om kunsten som erkjennelse og det sansbare. Men stusser over den ubeskyttede setning i tese 10, hvor det sies at et kunstverk er et forsøk på å forstå, på å gi sannheten form, og at kunstverket derfor alltid er vakkert. Mon det?

Jeg vil ikke motsi idealet om at alle folkekirkens medlemmer skal få anledning til å gjenkjenne sine egne kulturelle referanser i menighetens gudstjenesteliv. Men hvordan skal dette bli fortolket og forstått? Her, og noen steder ellers, savner jeg noen teser som formulerer hva som er annerledes og unikt i kirkens tradisjon og gudstjenesteliv. Se nedenfor. Jeg annonserer at jeg er ambivalent til begrepet folkekirkens medlemmer. Som kristne er vi i dypeste forstand Kristi medlemmer, i betydningen lemmer på hans legeme. Dette er troens og kirkens innerste mysterium. På en eller annen måte må dette skinne gjennom i det vi sier om kunst og kirke. Hvordan vet jeg ikke her og nå.

Jeg vet ikke hvor mye det gir å si at et dogme ikke er en objektiv sannhet. Det er vel både rett og galt (ambivalens!). På meg virker det merkelig at ordet sannhet i det hele tatt blir brukt på den måten som tesene gjør, når de først og fremst sier noe om kunst. For meg er det heller uttrykkskraft og grepethet som gjelder.

Jeg liker godt tese 19, om kunstens frihet og at kunsten alltid er på leting.

Jeg merker meg at det hellige i og for kirken knyttes til fortellingene om Jesus fra Nasaret. Det er fint så langt det rekker! Men jeg savner noen klarere formuleringer om at Jesus fra Nasaret er til stede i liturgiens ladede tid, i gudstjenesten, den hellige messe. Det er rart at ikke samtalegruppen har formulert en eller to teser som ser på likheter og forskjeller i gudstjenestelige og teatrale tidsforløp og handlinger. Anes det her en berøringsangst? Her savner jeg også en mer klart formulert forståelse av at det ikke bare er fortellingene om Jesus som karakteriserer kirken, men forkynnelsen av Jesu liv, død, oppstandelse og himmelfart. Gudstjenesten er ikke et fortellerverksted, men et sted for forkynnelse, bønn, salmesang og sakramenter. Jeg mener at man også må kunne bruke ordet menighet, og ikke hele tiden snakke om folkekirken, enten det er stor eller liten F.

Jeg ønsker meg klarere presiseringer i de tesene som handler om det guddommelige og det menneskelige i kirken. Den kristne tro handler ikke bare om hvordan Guds guddommelighet og menneskets menneskelighet knyttes sammen. Guds menneskelighet (inkarnasjonen) er et enda bedre innsteg til dette. Dette får også konsekvenser for tese 33. I det tatt synes jeg at de nærmest likelydende ordparene Guds guddommelighet og menneskets menneskelighet er mer tildekkende enn opplysende. Gud omfavner det menneskelige gjennom skapelsen og ved inkarnasjonen. Men det er ikke slik at mennesket ved å foredle sin menneskelighet nødvendigvis kommer så mye nærmere Gud. Her er vi ved en grense hvor kunst og kirke ikke går opp i hverandre. Ambivalens!

Når dette er sagt, finner jeg mye bra i tesene om troens uttrykksformer i kirken.

Så merker jeg meg nok en gang at den første tesen er den eneste som snakker om kunstneren som en person. De andre tesene, minus de aller siste, omtaler kunst og kirke som fenomener. Til syvende og sist er det likevel personer dette dreier seg om, både i kirken og i kunstens verden.

Mitt budskap til Kirkemøtet er derfor ganske enkelt og klart: Gi personene rom. La  skapende kunstnerne, som har vist engasjement og kompetanse, få muligheter til å bidra med sitt i menighet og kirkerom. Gi dem oppmuntring og støtte – og gode prosjektstipender! Hvordan dette kan gjøres, vil jeg gjerne komme tilbake til i et senere Onsdagsbrev.

 

Dataismen som religion og paradoks

De siste ukene har jeg lest «Homo deus» av Yuval Noah Harari. Tankevekkende, utfordrende og interessant, ikke minst i et religiøst perspektiv. Harari skriver innsiktsfullt om det han også benevner som en ny religion, dataismen. Denne nye religionen beskriver han slik: Dataismen begynte i likhet med kapitalismen som en nøytral vitenskapelig teori, men har nå mutert til en  religion som hevder å kunne bestemme hva som er rett og galt. Denne nye religionens høyeste verdi er informasjonsflyt. Ifølge dataismen er ikke menneskelige erfaringer hellige, og Homo sapiens er ikke skapelsens høydepunkt eller en forløper for en fremtidig Homo deus. Mennesker er bare redskaper for frembringelsen av «alle tings internett», som etter hvert kan spre seg utover fra planeten Jorden til det dekker hele galaksen og universet. Dette kosmiske, databehandlende systemet vil bli som Gud. Det vil være overalt og kontrollere alt, og menneskets skjebne er å smelte sammen med det. (Harari, side 335).

Det vil føre altfor langt å komme inn på hvordan Harari forklarer og argumenterer omkring dataismen som religion. Ordet transhumanisme finnes ikke i denne bokens vokabular. Harari flytter perspektivet forbi det menneskelige og over til nettverket, algoritmene og mønstrene i den kosmiske informasjonsflyten, som mest av alt kan minne om hvordan man i tidligere århundrer tenkte om Guds allvitenhet og allmakt.

Et perspektivrikt paradoks i dette:

Vi er i våre samfunn opptatt av opphavsrett og beskyttelse av private opplysninger på nettet. Menneskets integritet skal beskyttes. Det er en verdi vi fremdeles er enige om, de fleste av oss. Men samtidig gir gratis vi bort enorme mengder opplysninger og data om oss selv, slik det blant annet skjer på sosiale medier som Facebook, og gjennom våre søk på internett, normalt ved bruk av Google. Harari påviser i sin bok hvordan algoritmer som er fremskapt av mennesker og organisasjoner i fellesskap nå på en upersonlige plattform allerede er i stand til å analysere denne informasjonsflyten på en slik måte at det går an å frembringe ytterst detaljerte profiler om hver enkelt av oss, ikke bare om det vi liker og det vi har gjort gjennom dagen, men også slikt som går på preferanser, helse, sikkerhet, sosial plassering, økonomi og annet. Tilgangen til denne informasjonen gir vi fra oss gratis til store, internasjonale selskaper, samtidig som vi – gjennom politiske myndigheter og opphavsrettslige organisasjoner – fremdeles prøver å beskytte oss selv og andre.

Harari påpeker at dataismens grunnleggende verdi er at informasjonsstrømmen skal strømme fritt. I denne friheten ligger det noe overpersonlig, det er algoritmene som styrer, ikke en regjering, en organisasjon eller bestemte mennesker. Dette er ikke et skremmende fremtidsbilde, men allerede aktuell nåtid. Vi har gitt denne makten fra oss, og politiske myndigheter er alt for sent ute til å stanse informasjonsflyten og hvordan algoritmene (analysen av mønstrene i informasjonsflyten) behandler den.

Finnes det da rom for humanisme i dataismen? Finnes det respekt for enkeltmenneskets integritet? Er det lenger mulig å tenke seg et menneske med fri vilje? Hvordan kan det være mulig at vi mennesker på den ene siden beskytter oss selv og våre personlige uttrykk fra å bli en del av informasjonsflyten, samtidig som vi deltar i den av hjertens lyst?

ps:

Dette innlegget legger jeg ut på mitt personlige nettsted, med link til Facebook. Dermed gjør jeg akkurat det jeg her har beskrevet. Jeg deltar i den frie informasjonsflyten, på godt og vondt. Men hva annet kan jeg gjøre?

 

Tekst og tolkning

I tre år har jeg skrevet tekstgjennomgåelser til hver eneste søndagstekst. For meg har dette vært en lang og spennende reise gjennom kirkeåret og Bibelens enkelttekster og store fortellingsunivers.

I forbindelse med at jeg nettopp gjorde en oppsummering av syv tiårs levetid på jorden, gikk jeg også gjennom mine skriftlige utgivelser gjennom disse årene, godt over 100 i tallet. Mange av disse utgivelsene forholder seg på en eller annen måte til bibelteksten.

Men hvordan leser vi egentlig Bibelen, og hvordan kan vi bruke dette tekstlige universet i vårt eget arbeid som formidlere, pedagoger og kunstnere? Dette er det spennende å tenke gjennom.

Et sentralt spørsmål i kirkens første århundrer var om man skulle lese Bibelen bokstavelig/historisk eller lete etter dens skjulte mening.

Etter hvert oppstod det refleksjoner omkring flere lesemåter. Disse ble så utviklet  til et firfoldig system av lesemåter hvor man fant fire forskjellige meningstyper i bibelteksten, en historisk, en moralsk, en anagogisk og en typologisk.  Den anagogiske meningen sier noe om hva teksten fører frem til eller opp til, mens det allegoriske viser hen til tekstens skjulte (gjerne profetiske) mening, ved den sier noe ved å si noe annet.

Det firfoldige systemet bygger delvis på den typologiske tolkningsmåten, som særlig hadde betydning for hvordan man leste Det gamle testamente og tolket både utsagn og hendelser som skjulte hentydninger til eller skygger av Kristus.

Særlig den anagogiske og den allegoriske lesemåte ble  en hjelp for kristenheten til å la de to testamentene være i dialog med hverandre, i spenningsfeltet mellom profeti og oppfyllelse. Uten en slik lesemåte står man i fare for å lese Det gamle testamente innenfor jødedommens rammeverk, eller som en skriftsamling uten noen annen referanse enn den de ulike (språk)vitenskapene til enhver tid finner interessante.

Det kan sies mye om tolkningshistorie og bibelvitenskap fra Martin Luther av i protestantismen. Teologer sitter inne med mye kunnskap om dette, ikke minst tolkningshistorien fra 1800-tallet og frem til i dag, hvor spørsmålet om den historiske Jesus og bibeltekstenes gyldighet og betydning har vært diskutert under mange forskjellige synsvinkler. Mer av dette skulle ha blitt kommunisert videre av teologer, både i foredrag og prekener.

For min del har det vært befriende å møte den kreative bibeltolkningen jeg har møtt i den ortodokse tradisjonen i Egypt. I boken ”I kjærlighetens sirkel” taler biskop Thomas om den gylne tråden som han finner gjennom hele Bibelen. Den gylne tråden binder sammen den veven av profeti og oppfyllelse som går gjennom de to testamentene. Den gylne tråden hjelper oss til å finne enhet og sammenheng i noe som ofte rives fra hverandre i enkelttekster og motstridende gudsbilder.

For meg kommer den gylne tråden ikke minst til til syne i ordene fra Paulus i Første Korintebrev, hvor han sier at Kristus døde for våre synder «etter skriftene». Dette ser vi også i evangeliene. Det er nok å minne om hvordan Jesus fikk seg overrakt bokrullen i synagogen i Nasaret ved inngangen til sin offentlige fremtreden og røpet hele sin messianske identitet ved ordene om at dette dag er blitt oppfylt mens dere hørte på.

Under dette perspektivet fortsetter jeg også i det kommende kirkeåret med Tekstverkstedet, kanskje også med andre skriftlige frembringelser som  følger den gylne tråden.

 

 

Frelsens kostnad

Det er noe jeg har tenkt på en stund og som jeg her deler, i all korthet. La oss kalle det frelsens kostnad.

Med dette mener jeg ikke hva frelsen koster oss mennesker. Den er jo gratis. Det har vi ikke minst blitt minnet om i dette Luther-året. Nåden er gratis.

Vi blir også  minnet om det i forkynnelsen. Det blir stadig fremhevet at nåden er gratis og for alle, og at himmelens Gud er god og tar imot oss. I forlengelsen av dette blir det også understreket  på mange forskjellige måter at vi er utfordret til å se våre medmennesker i et perspektiv av nåde. Vi skal være gode, for ikke å si snille, fordi Gud er god og snill.

Men vi hører lite om frelsens kostnad. Denne handler om hva Gud har betalt for menneskets frelse. Den klassiske kristendommens kjerne dreier som om denne aksen, om Sønnen, om Kristus, om lidelse og blod, om soning og offer, om død og oppstandelse. Dette er frelsens kostnad, en kostnad dekket Gud.

Veldig mye nådeforkynnelse i dag mangler denne henvisningen til korset og til Kristus. Det blir en nåde uten kostnad, med fare å fordreie nådens evangelium om Kristus til en alminneligjort påstand om at Gud er snill og vi skal være snille. Jeg spør meg selv om det er nok til å leve og dø på, og om et slikt budskap har et tilstrekkelig tyngdepunkt til å bære kristenheten, menighetene og kirken gjennom krevende år i et mangfoldig religiøst landskap.

Som tekstarbeider i kirken vet jeg godt at det er vanskelig å integrere budskapet om korset og om Jesu soning i et språk som knytter seg sterkt til den menneskelige erfaring. Min erfaring er at det kun kan gjøres hvis jeg (eller vi) med troens inderlighet er knyttet til den korsfestede på en slik måte vi vandrer med Jesus, slik de ville ha sagt det i tidligere tider.

Jeg sier ikke med dette at jeg representerer denne inderligheten. Men jeg søker den, også når jeg prøver å formulere kristen tro og eksistens i språket, enten det skjer i poesi eller prosa. Noen ganger lykkes det, andre ganger ikke.

Hver gang vi bruker ordet nåde, bør vi spørre oss om hvordan vi rammer dette ordet inn. Bruker vi snillheten som referanse eller budskapet om Kristus?

 

Olav den hellige, igjen

Jeg kan forstå den tabloide effekt av overskriften ”Olav den hellige var et svin”.

Jeg kan også se for meg Frank Aarebrot si dette med et glimt av humor bak sine brilleglass. Men jeg kjenner meg ikke bekvem med at Vårt Land bruker store bokstaver på de samme ordene.

For øvrig sa Stein Winge det samme i 2014, i forbindelse med spelet på Stiklestad, om man skal feste lit til et enkelt nettsøk.

Men hvorfor liker jeg ikke dette? Og hvorfor mener jeg at Vårt Land burde ha funnet en annen overskrift, selv om Frank Aarebrot selvsagt må få si det han har tenkt og bruke de ordene han finner mest dekkende?

Det er to grunner til dette, den ene saklig, den andre mer emosjonell.

Den saklige grunnen knytter seg til forståelsen av denne vikingkongen, som senere ble opphøyet til helgen.

I årene etter Olavs død skjedde det en kirkeliggjøring av fortellingen om Olav, slik den etter hvert fremkommer i hans helgenvita Passio Olavi. Det er åpenbart at denne kirkeliggjøringen, som løp parallelt med en folkeliggjøring av helgenkongen var en del av troens inderliggjøring i vårt land og folk gjennom flere århundrer.

Denne prosessen tjente selvfølgelig mange ulike formål knyttet til kongemakt, kirkemakt og politikk. Men det finnes også en troshistorie i dette, og den kan man ha dyp respekt for.

Jeg sier det slik: I respekt for denne troshistorien bør vi ikke kalle Olav den hellige et svin, men heller prøve å trenge inn i den spiritualiteten som ligger i alt dette.

Min emosjonelle grunn til å reagere mot språkbruken, enten den kommer fra en teaterregissør, en historieprofessor eller (kristen) dagsavis er denne:

Jeg har brukt litt tid på å trenge inn i det jeg nettopp kalte spiritualiteten som er knyttet til Olavsskikkelsen. Selv om jeg er protestant og dermed ikke tar inn over meg hele den katolske helgenfromheten, har jeg funnet mange rike impulser og mye inspirasjon i denne arven.

Jeg sier arv fordi det er noe vi må forvalte og hegne om, hver på vår måte.

Gjør vi det ved å kalle Olav den hellige et svin?

Jeg svarer nei på det spørsmålet.

Disse ordene er skrevet på mitt kontor. På veggen til venstre, like over meg, har jeg en avstøpning av Olav den helliges hode, fra Nidarosdomen. Det kjennes fint!

 

Pilegrimer før og nå

Om noen uker drar jeg med en gruppe langs pilegrimsveien til Santiago de Compostela. Jeg kaller mitt opplegg for en kulturreise i pilegrimenes spor, i respekt for de som går på sine føtter hele den lange veien. Underveis deler vi tanker om pilegrimer før og nå. Her er noen stikkord:s

Bibelske motiver

Abraham som pilegrimen som bryter opp fra Ur i Kaldea

Israels folk underveis mot det lovede landet

Jesus som pilegrim på vei, i sitt folk, mot Jerusalem i påsken

Det store bibelske perspektivet, reisen gjennom tiden, fra jord til jord

Oppbruddet og reisens fare som paradigme på menneskets livsreise

Jesus som det nye tempel, pilegrimsvandringen som Kristusfordypelse

Kristen pilegrimsreise og påsketradisjoner, å leve, å dø og å oppstå med Jesus

Motivet fra Hebreerbrevet 11,13, om vår situasjon som fremmede i verden på vei mot vårt evige hjem

Veien og målet

 Veien som målet, den hellige vei til det hellige sted

Veien gestaltet på en måte som avdekker dype menneskelige og åndelige sannheter

Jesus som veien, sannheten og livet (Kristusmotiv i pilegrimsforståelsen)

Hellige steder og relikvienes kraft

Bønn og testamentarisk forordning

Soning

Soning og flukt

Geistlig og folkelig valfart, Roma, Jerusalem, Santiago.

Pilegrimens meritum

Pilegrimsreisens meriterende (fortjenstfulle) hensikt i middelalderen:  Pilegrimen får del i himmelske skatter, som nåde og helbredelse etter bot og vandring

Hva er fortjenesten for den (sen)moderne pilegrim?

Noen motiver til svar:

Pilegrimsreise i forbindelse med overganger i livet og vanskelige valg.

Pilegrimen bruker kroppen, det er en fysisk anstrengelse. Gjennom det fysiske oppnås konsentrasjonen (kroppens bønn).

Pilegrimsferd for å takke, som en del av et løfte, på vegne av andre eller seg selv.

Pilegrimsreiser som en del av et fritidstilbud, forbundet med sport og naturopplevelse.

Pilegrimsreise og økologi, samfunn med det skapte. Pilegrimsreise og skaperteologi.

Pilegrimsreise under overskriften at Gud vil meg noe. Hva er det han vil meg? Hva er meningen med min tilværelse?

Pilegrimsreisen som hjelp til å møte meg selv.

Pilegrimsvandringen som løfter oss inn i det historiske erindringsrommet, røtter og slekters gang, fornemme menneskehetens lange historie

Pilegrimsreisen i kirkens rom, sammen med andre troende som også er underveis.

Pilegrimsreisen viser oss veien til det hellige i verden og vekker ny ærbødighet for det som er annerledes og hellig. Et økologisk/økosofisk motiv i pilegrimsvandringen hvor det senmoderne menneske søker ny helhet i tilværelsen.

Pilegrimsreisen handler om solidaritet, omsorg og hjelpsomhet, vi hjelper hverandre underveis.

Pilegrimsvandring krever ytre omgivelser og tilrettelegging, noe som også kan åpne for kommersielle aktører. Men uten en indre kjerne kan vandringen, veien og målet i lengden ikke bestå.

Et kritisk aspekt

Som kristne pilegrimer tenker vi over det som har hendt i den europeiske historie, også overgrep og ødeleggelser som har skjedd i Guds navn og av de kristne.

Vi må se kritisk på tradisjonene som er knyttet til apostelen Jakob i et slikt perspektiv.

Vårt ja til pilegrimen Jakob er samtidig et nei til maurerdreperen Jakob.

Vå reise skjer ikke i korstogets ånd, men i bot og med ydmykhet

Hvordan skal vi leve med Kristus i et nytt årtusen, som hans vitner og lemmer på hans legeme i verden?

 

 

 

Ti teser om frivillighet i kirken

Ti teser om frivillighet i kirken

Av forskjellige grunner har jeg tenkt litt på dette med frivillighet i kirken. I stedet for å ta opp de ulike utgangspunkter for mine tanker, har jeg forsøkt å utforme ti teser om frivilligheten.

 1 Frivillighet i kirken har en egenverdi som uttrykk for tro og engasjement. Bærende verdier for frivillighet i kirken er forståelsen av menigheten som Jesu legeme og det kristne tjenesteperspektivet.

2 Frivillighet i kirken står i et forhold til de kirkelige tjenester som er regulert av ansettelser og lønnsforhold. Det er sentralt at det er et respektfullt forhold mellom de frivillige og de som sitter i lønnede stillinger. Det kan være positivt om de som sitter i lønnede stillinger kan se noe av sin menighetsaktivitet som en del av menighetens frivillighetskultur.

3 Kirken må, som organisasjon lokalt og sentralt, utvikle en bedre profil for frivilligheten. De frivillige må få noe tilbake, for eksempel i form av inspirasjon og kunnskap gjennom kursvirksomhet. Det går an å se for seg ulike løp som frivillige kan bli tilbudt og som øker deres kompetanse ved å stimulere deres menneskelige utvikling og mestring.

4 Frivillighet må bli sett i et videre samfunnsperspektiv. Frivilligheten må ikke gjøre kirken om til en foreningskirke i negativ forstand, hvor de frivillige ”okkuperer” menigheten og lager en ugjennomtrengelig sirkel mellom menighetens sosiale strukturer og lokalsamfunnet for øvrig. Her må menigheten utvikle en strategi for frivilligheten og hjelpe de frivillige til å se sin tjeneste i større perspektiv.

5 Kirken og lokalmenigheten må tenke gjennom de ulike nivåene for frivillighet, internt og eksternt. Noen av oppgavene for frivillige må være åpne for alle i et folkekirkelig perspektiv, slik at frivillighet kan bli en vei inn i menigheten for noen mennesker. Andre tjenester kan være nærmere knyttet til gudstjenestelivet og menighetens åndelige oppdrag og kreve et mer tydelig trosengasjement. På denne måten kan frivillighet åpne døren inn til menigheten for mennesker i lokalmiljøet.

6 I en menighet vil det ofte være enkeltpersoner som på en særlig måte kan bidra med sin egen kompetanse. Det kan gjelde alt fra kunstnerisk fremførelse til håndverk av ulike typer. Det er viktig at menigheten ikke utnytter slike menneskelige ressurser under dekke av frivillighet, men behandler alle likt og har klare premisser for det menigheten spør om. I noen tilfeller kan det være naturlig å honorere frivillig arbeid, der dette har et stort omfang eller er en del av en persons grunnleggende økonomiske trygghet, slik det er for en frilanser.

7 Det er naturlig å tenke at en stor del av frivilligheten har å gjøre med menighetens diakonale virksomhet. Menighetens diakonale tjeneste omfatter alt som bidrar til helhet, fellesskap og helbredelse. I vår tid er det naturlig i denne sammenhengen å se frivillighet som en del av menighetens relasjonelle virksomhet. En frivillig er, dypest sett, en relasjonsmedarbeider for menigheten, en som knytter kontakt, motvirker ensomhet og bidrar til menighetens åpne fellesskap.

8 Når det gjelder relasjon og frivillighet, er det visse områder som utpeker seg som sentrale. Av disse kan nevnes:

Frivillige i trosopplæringen for å øke antallet voksne per barn og dermed heve kvaliteten på relasjonsarbeidet.

Frivillige som bidrar til å bekjempe ensomhet i lokalmiljøet for mennesker i sårbare posisjoner, for eksempel aleneboende eldre, aleneforeldre, mennesker i samlivsbrudd, mennesker med psykiske lidelser, mennesker med store omsorgsoppgaver og så videre.

Frivillige som styrker menighetens åpne profil ved å lage relasjoner mellom innvandrere, nylig bosatte asylsøkere og andre.

9 Alt dette er oppgaver som krever en bevisst diakonal strategi i menigheten og en like bevisst utrustning av de frivillige som må bli gitt tilbud om kompetanse, kursing og oppfølging. På dette feltet finnes det andre aktører som menigheten kan trekke på og samarbeide med.

10 Frivillighet er altfor viktig til å bli overlatt til tilfeldighetene. Om kirken sentralt og den enkelte menighet gjør et bedre planarbeid med og omkring frivilligheten, kan det her utløses mye engasjement og begrepet folkekirke vil få et rikere innhold. Det vil også sette diakoni på dagsorden og gi diakonien både et dybdeperspektiv og et mer tydelig innhold. Menighetens diakon/diakonale leder må ha ansvar for å se dette, utløse disse kreftene og sette frivilligheten i system på den beste måte i lokalmiljøet.

Notat ved Eyvind Skeie, juli 2017

 

 

Kirkelig berøringsangst

På Kirkemøtet er det svært mange som vil fjerne Johannes 3,16, den såkalte lille Bibel fra dåpsliturgien. Det skjer på grunn av ordene om at hver den som tror på Guds Sønn ikke skal går fortapt.

Begrunnelsen er at disse, i seg selv trøstefulle ordene, kan bli misforstått og få mennesker til å gruble over Guds dom og fortapelsens mulighet.

Mine refleksjoner er disse:

Vår tilværelse, innbefattet livets, dødens og guddommens mange mysterier, inneholder det gåtefulle aspekt at et menneske kan forspille sitt liv. Det å forspille sitt liv har også, på en gåtefull måte, noe å gjøre med dette livet og etter-livet. Dette er de aller fleste religioner enige i, selv om gåten har ulike formuleringer og konsekvenser.

Vi lever alle under dette gåtefulle perspektivet. I middelalderen, som i mange av de bibelske skriftene og på Jesu tid, hadde begrepet fortapelse mer konkret innhold enn det har for de aller fleste mennesker i dag.

Men skal kirken i sin kommunikasjon og sin omgang med evangeliene av den grunn fjerne det vanskelige og gåtefulle?

Men kunne like gjerne tenke dette omvendt, nemlig at det nettopp er det gåtefulle og vanskelige som gir kirken mulighet til å forklare og forkynne, i dette tilfellet å komme med det grenseløse budskapet om frelsen i Jesus Kristus, et budskap som kaster sitt nye og strålende lys over livsgåten og gudsmysteriet.

Selvfølgelig må ikke denne setningen høre med i dåpsliturgien.

Det som bekymrer meg er selve diskusjonen og den berøringsangsten som den er uttrykk for.

Til sist kan kirken i sin språkbruk bli så redd for bibelordene at den forkorter både livsperspektivet og trosperspektivet og ender opp med en selvpålagt taushet og et budskap uten mysteriets dirrende nerve.

Misjon og diakoni i Midtøsten

Under mitt første besøk i Egypt var vi innom Det koptiske institutt i Kairo. Daværende generalsekretær i Stefanusalliansen, Bjørn Wegge, presenterte meg for en av lederne ved instituttet vedå si at jeg var en kjent salmedikter fra Norge.

Til denne opplysningen hadde lederen et ganske skarpt og overraskende svar: «Du er en farlig person. I vår kirke kjemper vi på to fronter. Den ene fronten er representert ved den islamske majoritetsreligionen i dette landet. Det er avgjørende for oss at våre barn og unge forstår våre kristne røtter. På den andre fronten må vi kjempe mot evangeliske , amerikanske misjonsorganisasjoner, med alle deres lettvinte åndelige sanger og deres ressurser som lokker de unge bort fra vår egen tradisjon.  På begge disse frontene tar vi i bruk vår egen tradisjon av sang og toner. Det er noen hundre salmer som vi har sunget helt siden de første århundrer. Om vi kan gi disse videre til dem som vokser opp, har vi gjort det vi skal gjøre.»

Jeg har  tenkt på dette i forbindelse med en del hendelser i norske medier de siste dagene, uten å nevne disse. Men det jeg vil reflektere litt over er knyttet til misjon, diakoni  og strategier i forhold til de historiske kirkene i Midtøsten. Hvordan skal vi i vår kirkelige virkelighet her i Europa og i Vesten tenke om dette?

For det første kan vi i det hele tatt ikke bruke ordet misjon når det gjelder disse kirkene, både fordi de lever i muslimske omgivelser og fordi de har en kristen tradisjon som er nesten dobbelt så lang som vår egen. De kristne i disse kirkene er ikke gjenstand for vår «misjon», de er våre søsken i Kristus og likeverdige partnere. De kan heller ikke drive «misjon» i vanlig forstand av ordet, fordi det rett og slett er umulig. Det de kan, er å dele Guds ord og sakaramentene i sine egne gudshus, men også der med fare for angrep (kfr det som skjedde i Kairo for få dager siden).

Som evangeliske kristne, med våre røtter tillbake til den europeiske 1500-tallet, kan vi ikke nærme oss disse kirkene uten en dyp respekt for deres troserfaring og overlevelse gjennom alle disse årene.

I utgangspunktet er de våre likeverdige partnere, og de kan lære oss minst like om kristen tro og tradisjon som vi kan lære dem. Dette gjør at misjnsbegrepet ikke lar seg bruke slik det vanligvis gjøres i vestlig tradisjon. Det er mye mer riktig å tenke ut fra partnerskap og gjensidighet.

De historiske kirkene har alle et grensesnitt mot resten av befolkningen i sine land og regioner. Dette grensesnittet er blitt tilpasset og regulert gjennom århundres kompliserte prosesser. Når det nå er i støpeskjeen med dramatiske utslag, må vi som kommer dit ikke blande inn våre egne forestillinger og oppfatninger knyttet til islam, misjon og konfrntasjon i dette. Vi må nærme oss dem med ydmykhet og gi våre partnere i Midtøsten full frihet til å definere hvordan de vil stille seg i mange vanskelige spørsmål, og hjelpe dem til å gjøre dette.

Men det er rett og riktig å støtte dem i deres mange kamper og bestrebelser fordi de er våre kristne søsken som opplever forfølgelse og mange andre utfordringer. Dette har noe å si for hvordan vi fordeler økonomisk støtte.

Også disse kirkene har sine diakonale programmer over et bredt felt, fra fattigdomsbekjempelse til likhet mellom kjønnene, helse og undervisning. Selv har jeg sett hvordan Mama Maggie med sitt store arbeid over hele Egypt og biskop Thomas, i sitt bispedømme og ellers, agerer diakonalt med stor grad av bevissthet og strategisk presisjon. Dette diakonale arbeidet har også en positiv berøringsflate mot resten av samfunnet, og det bygger opp de kristnes overlevelseskraft.

Jeg mener derfor at det er ytterst viktig å støtte det diakonale arbeidet som kirkene i Midtøsten (in casu den koptiske kirke) utfører. Det er ikke slik at man fra et giverland kan si at midlene, for eksempel, må fordeles likelig mellom «kristne og muslimser».

I nødhjelpsarbeid og annet utviklingsarbeid skal ikke religion og etnisitet spille noen rolle.

Men i et kirkelig partnerskapsarbeid er det viktig å la den lokale historiske kirken bli gitt midler til å utvikle sin diakoni, for slik å kunne være en viktig aktør for den kristne befolkningen og kunne spille en positiv samfunnsmessig rolle. Men dette skjer i hovedsak under overskriften «diakoni» og ikke «misjon», i den klassiske forstand av ordet.

Det arbeidet jeg har sett Stefanusalliansen støtte i Egypt har en slik klar diakonal side. Gjennom dette settes kirken og de kristne i stand til bringe håp, både til de kristne og til hele samfunnet.