Kategoriarkiv: Reflekser

Frelsens kostnad

Det er noe jeg har tenkt på en stund og som jeg her deler, i all korthet. La oss kalle det frelsens kostnad.

Med dette mener jeg ikke hva frelsen koster oss mennesker. Den er jo gratis. Det har vi ikke minst blitt minnet om i dette Luther-året. Nåden er gratis.

Vi blir også  minnet om det i forkynnelsen. Det blir stadig fremhevet at nåden er gratis og for alle, og at himmelens Gud er god og tar imot oss. I forlengelsen av dette blir det også understreket  på mange forskjellige måter at vi er utfordret til å se våre medmennesker i et perspektiv av nåde. Vi skal være gode, for ikke å si snille, fordi Gud er god og snill.

Men vi hører lite om frelsens kostnad. Denne handler om hva Gud har betalt for menneskets frelse. Den klassiske kristendommens kjerne dreier som om denne aksen, om Sønnen, om Kristus, om lidelse og blod, om soning og offer, om død og oppstandelse. Dette er frelsens kostnad, en kostnad dekket Gud.

Veldig mye nådeforkynnelse i dag mangler denne henvisningen til korset og til Kristus. Det blir en nåde uten kostnad, med fare å fordreie nådens evangelium om Kristus til en alminneligjort påstand om at Gud er snill og vi skal være snille. Jeg spør meg selv om det er nok til å leve og dø på, og om et slikt budskap har et tilstrekkelig tyngdepunkt til å bære kristenheten, menighetene og kirken gjennom krevende år i et mangfoldig religiøst landskap.

Som tekstarbeider i kirken vet jeg godt at det er vanskelig å integrere budskapet om korset og om Jesu soning i et språk som knytter seg sterkt til den menneskelige erfaring. Min erfaring er at det kun kan gjøres hvis jeg (eller vi) med troens inderlighet er knyttet til den korsfestede på en slik måte vi vandrer med Jesus, slik de ville ha sagt det i tidligere tider.

Jeg sier ikke med dette at jeg representerer denne inderligheten. Men jeg søker den, også når jeg prøver å formulere kristen tro og eksistens i språket, enten det skjer i poesi eller prosa. Noen ganger lykkes det, andre ganger ikke.

Hver gang vi bruker ordet nåde, bør vi spørre oss om hvordan vi rammer dette ordet inn. Bruker vi snillheten som referanse eller budskapet om Kristus?

 

Olav den hellige, igjen

Jeg kan forstå den tabloide effekt av overskriften ”Olav den hellige var et svin”.

Jeg kan også se for meg Frank Aarebrot si dette med et glimt av humor bak sine brilleglass. Men jeg kjenner meg ikke bekvem med at Vårt Land bruker store bokstaver på de samme ordene.

For øvrig sa Stein Winge det samme i 2014, i forbindelse med spelet på Stiklestad, om man skal feste lit til et enkelt nettsøk.

Men hvorfor liker jeg ikke dette? Og hvorfor mener jeg at Vårt Land burde ha funnet en annen overskrift, selv om Frank Aarebrot selvsagt må få si det han har tenkt og bruke de ordene han finner mest dekkende?

Det er to grunner til dette, den ene saklig, den andre mer emosjonell.

Den saklige grunnen knytter seg til forståelsen av denne vikingkongen, som senere ble opphøyet til helgen.

I årene etter Olavs død skjedde det en kirkeliggjøring av fortellingen om Olav, slik den etter hvert fremkommer i hans helgenvita Passio Olavi. Det er åpenbart at denne kirkeliggjøringen, som løp parallelt med en folkeliggjøring av helgenkongen var en del av troens inderliggjøring i vårt land og folk gjennom flere århundrer.

Denne prosessen tjente selvfølgelig mange ulike formål knyttet til kongemakt, kirkemakt og politikk. Men det finnes også en troshistorie i dette, og den kan man ha dyp respekt for.

Jeg sier det slik: I respekt for denne troshistorien bør vi ikke kalle Olav den hellige et svin, men heller prøve å trenge inn i den spiritualiteten som ligger i alt dette.

Min emosjonelle grunn til å reagere mot språkbruken, enten den kommer fra en teaterregissør, en historieprofessor eller (kristen) dagsavis er denne:

Jeg har brukt litt tid på å trenge inn i det jeg nettopp kalte spiritualiteten som er knyttet til Olavsskikkelsen. Selv om jeg er protestant og dermed ikke tar inn over meg hele den katolske helgenfromheten, har jeg funnet mange rike impulser og mye inspirasjon i denne arven.

Jeg sier arv fordi det er noe vi må forvalte og hegne om, hver på vår måte.

Gjør vi det ved å kalle Olav den hellige et svin?

Jeg svarer nei på det spørsmålet.

Disse ordene er skrevet på mitt kontor. På veggen til venstre, like over meg, har jeg en avstøpning av Olav den helliges hode, fra Nidarosdomen. Det kjennes fint!

 

Pilegrimer før og nå

Om noen uker drar jeg med en gruppe langs pilegrimsveien til Santiago de Compostela. Jeg kaller mitt opplegg for en kulturreise i pilegrimenes spor, i respekt for de som går på sine føtter hele den lange veien. Underveis deler vi tanker om pilegrimer før og nå. Her er noen stikkord:s

Bibelske motiver

Abraham som pilegrimen som bryter opp fra Ur i Kaldea

Israels folk underveis mot det lovede landet

Jesus som pilegrim på vei, i sitt folk, mot Jerusalem i påsken

Det store bibelske perspektivet, reisen gjennom tiden, fra jord til jord

Oppbruddet og reisens fare som paradigme på menneskets livsreise

Jesus som det nye tempel, pilegrimsvandringen som Kristusfordypelse

Kristen pilegrimsreise og påsketradisjoner, å leve, å dø og å oppstå med Jesus

Motivet fra Hebreerbrevet 11,13, om vår situasjon som fremmede i verden på vei mot vårt evige hjem

Veien og målet

 Veien som målet, den hellige vei til det hellige sted

Veien gestaltet på en måte som avdekker dype menneskelige og åndelige sannheter

Jesus som veien, sannheten og livet (Kristusmotiv i pilegrimsforståelsen)

Hellige steder og relikvienes kraft

Bønn og testamentarisk forordning

Soning

Soning og flukt

Geistlig og folkelig valfart, Roma, Jerusalem, Santiago.

Pilegrimens meritum

Pilegrimsreisens meriterende (fortjenstfulle) hensikt i middelalderen:  Pilegrimen får del i himmelske skatter, som nåde og helbredelse etter bot og vandring

Hva er fortjenesten for den (sen)moderne pilegrim?

Noen motiver til svar:

Pilegrimsreise i forbindelse med overganger i livet og vanskelige valg.

Pilegrimen bruker kroppen, det er en fysisk anstrengelse. Gjennom det fysiske oppnås konsentrasjonen (kroppens bønn).

Pilegrimsferd for å takke, som en del av et løfte, på vegne av andre eller seg selv.

Pilegrimsreiser som en del av et fritidstilbud, forbundet med sport og naturopplevelse.

Pilegrimsreise og økologi, samfunn med det skapte. Pilegrimsreise og skaperteologi.

Pilegrimsreise under overskriften at Gud vil meg noe. Hva er det han vil meg? Hva er meningen med min tilværelse?

Pilegrimsreisen som hjelp til å møte meg selv.

Pilegrimsvandringen som løfter oss inn i det historiske erindringsrommet, røtter og slekters gang, fornemme menneskehetens lange historie

Pilegrimsreisen i kirkens rom, sammen med andre troende som også er underveis.

Pilegrimsreisen viser oss veien til det hellige i verden og vekker ny ærbødighet for det som er annerledes og hellig. Et økologisk/økosofisk motiv i pilegrimsvandringen hvor det senmoderne menneske søker ny helhet i tilværelsen.

Pilegrimsreisen handler om solidaritet, omsorg og hjelpsomhet, vi hjelper hverandre underveis.

Pilegrimsvandring krever ytre omgivelser og tilrettelegging, noe som også kan åpne for kommersielle aktører. Men uten en indre kjerne kan vandringen, veien og målet i lengden ikke bestå.

Et kritisk aspekt

Som kristne pilegrimer tenker vi over det som har hendt i den europeiske historie, også overgrep og ødeleggelser som har skjedd i Guds navn og av de kristne.

Vi må se kritisk på tradisjonene som er knyttet til apostelen Jakob i et slikt perspektiv.

Vårt ja til pilegrimen Jakob er samtidig et nei til maurerdreperen Jakob.

Vå reise skjer ikke i korstogets ånd, men i bot og med ydmykhet

Hvordan skal vi leve med Kristus i et nytt årtusen, som hans vitner og lemmer på hans legeme i verden?

 

 

 

Ti teser om frivillighet i kirken

Ti teser om frivillighet i kirken

Av forskjellige grunner har jeg tenkt litt på dette med frivillighet i kirken. I stedet for å ta opp de ulike utgangspunkter for mine tanker, har jeg forsøkt å utforme ti teser om frivilligheten.

 1 Frivillighet i kirken har en egenverdi som uttrykk for tro og engasjement. Bærende verdier for frivillighet i kirken er forståelsen av menigheten som Jesu legeme og det kristne tjenesteperspektivet.

2 Frivillighet i kirken står i et forhold til de kirkelige tjenester som er regulert av ansettelser og lønnsforhold. Det er sentralt at det er et respektfullt forhold mellom de frivillige og de som sitter i lønnede stillinger. Det kan være positivt om de som sitter i lønnede stillinger kan se noe av sin menighetsaktivitet som en del av menighetens frivillighetskultur.

3 Kirken må, som organisasjon lokalt og sentralt, utvikle en bedre profil for frivilligheten. De frivillige må få noe tilbake, for eksempel i form av inspirasjon og kunnskap gjennom kursvirksomhet. Det går an å se for seg ulike løp som frivillige kan bli tilbudt og som øker deres kompetanse ved å stimulere deres menneskelige utvikling og mestring.

4 Frivillighet må bli sett i et videre samfunnsperspektiv. Frivilligheten må ikke gjøre kirken om til en foreningskirke i negativ forstand, hvor de frivillige ”okkuperer” menigheten og lager en ugjennomtrengelig sirkel mellom menighetens sosiale strukturer og lokalsamfunnet for øvrig. Her må menigheten utvikle en strategi for frivilligheten og hjelpe de frivillige til å se sin tjeneste i større perspektiv.

5 Kirken og lokalmenigheten må tenke gjennom de ulike nivåene for frivillighet, internt og eksternt. Noen av oppgavene for frivillige må være åpne for alle i et folkekirkelig perspektiv, slik at frivillighet kan bli en vei inn i menigheten for noen mennesker. Andre tjenester kan være nærmere knyttet til gudstjenestelivet og menighetens åndelige oppdrag og kreve et mer tydelig trosengasjement. På denne måten kan frivillighet åpne døren inn til menigheten for mennesker i lokalmiljøet.

6 I en menighet vil det ofte være enkeltpersoner som på en særlig måte kan bidra med sin egen kompetanse. Det kan gjelde alt fra kunstnerisk fremførelse til håndverk av ulike typer. Det er viktig at menigheten ikke utnytter slike menneskelige ressurser under dekke av frivillighet, men behandler alle likt og har klare premisser for det menigheten spør om. I noen tilfeller kan det være naturlig å honorere frivillig arbeid, der dette har et stort omfang eller er en del av en persons grunnleggende økonomiske trygghet, slik det er for en frilanser.

7 Det er naturlig å tenke at en stor del av frivilligheten har å gjøre med menighetens diakonale virksomhet. Menighetens diakonale tjeneste omfatter alt som bidrar til helhet, fellesskap og helbredelse. I vår tid er det naturlig i denne sammenhengen å se frivillighet som en del av menighetens relasjonelle virksomhet. En frivillig er, dypest sett, en relasjonsmedarbeider for menigheten, en som knytter kontakt, motvirker ensomhet og bidrar til menighetens åpne fellesskap.

8 Når det gjelder relasjon og frivillighet, er det visse områder som utpeker seg som sentrale. Av disse kan nevnes:

Frivillige i trosopplæringen for å øke antallet voksne per barn og dermed heve kvaliteten på relasjonsarbeidet.

Frivillige som bidrar til å bekjempe ensomhet i lokalmiljøet for mennesker i sårbare posisjoner, for eksempel aleneboende eldre, aleneforeldre, mennesker i samlivsbrudd, mennesker med psykiske lidelser, mennesker med store omsorgsoppgaver og så videre.

Frivillige som styrker menighetens åpne profil ved å lage relasjoner mellom innvandrere, nylig bosatte asylsøkere og andre.

9 Alt dette er oppgaver som krever en bevisst diakonal strategi i menigheten og en like bevisst utrustning av de frivillige som må bli gitt tilbud om kompetanse, kursing og oppfølging. På dette feltet finnes det andre aktører som menigheten kan trekke på og samarbeide med.

10 Frivillighet er altfor viktig til å bli overlatt til tilfeldighetene. Om kirken sentralt og den enkelte menighet gjør et bedre planarbeid med og omkring frivilligheten, kan det her utløses mye engasjement og begrepet folkekirke vil få et rikere innhold. Det vil også sette diakoni på dagsorden og gi diakonien både et dybdeperspektiv og et mer tydelig innhold. Menighetens diakon/diakonale leder må ha ansvar for å se dette, utløse disse kreftene og sette frivilligheten i system på den beste måte i lokalmiljøet.

Notat ved Eyvind Skeie, juli 2017

 

 

Kirkelig berøringsangst

På Kirkemøtet er det svært mange som vil fjerne Johannes 3,16, den såkalte lille Bibel fra dåpsliturgien. Det skjer på grunn av ordene om at hver den som tror på Guds Sønn ikke skal går fortapt.

Begrunnelsen er at disse, i seg selv trøstefulle ordene, kan bli misforstått og få mennesker til å gruble over Guds dom og fortapelsens mulighet.

Mine refleksjoner er disse:

Vår tilværelse, innbefattet livets, dødens og guddommens mange mysterier, inneholder det gåtefulle aspekt at et menneske kan forspille sitt liv. Det å forspille sitt liv har også, på en gåtefull måte, noe å gjøre med dette livet og etter-livet. Dette er de aller fleste religioner enige i, selv om gåten har ulike formuleringer og konsekvenser.

Vi lever alle under dette gåtefulle perspektivet. I middelalderen, som i mange av de bibelske skriftene og på Jesu tid, hadde begrepet fortapelse mer konkret innhold enn det har for de aller fleste mennesker i dag.

Men skal kirken i sin kommunikasjon og sin omgang med evangeliene av den grunn fjerne det vanskelige og gåtefulle?

Men kunne like gjerne tenke dette omvendt, nemlig at det nettopp er det gåtefulle og vanskelige som gir kirken mulighet til å forklare og forkynne, i dette tilfellet å komme med det grenseløse budskapet om frelsen i Jesus Kristus, et budskap som kaster sitt nye og strålende lys over livsgåten og gudsmysteriet.

Selvfølgelig må ikke denne setningen høre med i dåpsliturgien.

Det som bekymrer meg er selve diskusjonen og den berøringsangsten som den er uttrykk for.

Til sist kan kirken i sin språkbruk bli så redd for bibelordene at den forkorter både livsperspektivet og trosperspektivet og ender opp med en selvpålagt taushet og et budskap uten mysteriets dirrende nerve.

Misjon og diakoni i Midtøsten

Under mitt første besøk i Egypt var vi innom Det koptiske institutt i Kairo. Daværende generalsekretær i Stefanusalliansen, Bjørn Wegge, presenterte meg for en av lederne ved instituttet vedå si at jeg var en kjent salmedikter fra Norge.

Til denne opplysningen hadde lederen et ganske skarpt og overraskende svar: «Du er en farlig person. I vår kirke kjemper vi på to fronter. Den ene fronten er representert ved den islamske majoritetsreligionen i dette landet. Det er avgjørende for oss at våre barn og unge forstår våre kristne røtter. På den andre fronten må vi kjempe mot evangeliske , amerikanske misjonsorganisasjoner, med alle deres lettvinte åndelige sanger og deres ressurser som lokker de unge bort fra vår egen tradisjon.  På begge disse frontene tar vi i bruk vår egen tradisjon av sang og toner. Det er noen hundre salmer som vi har sunget helt siden de første århundrer. Om vi kan gi disse videre til dem som vokser opp, har vi gjort det vi skal gjøre.»

Jeg har  tenkt på dette i forbindelse med en del hendelser i norske medier de siste dagene, uten å nevne disse. Men det jeg vil reflektere litt over er knyttet til misjon, diakoni  og strategier i forhold til de historiske kirkene i Midtøsten. Hvordan skal vi i vår kirkelige virkelighet her i Europa og i Vesten tenke om dette?

For det første kan vi i det hele tatt ikke bruke ordet misjon når det gjelder disse kirkene, både fordi de lever i muslimske omgivelser og fordi de har en kristen tradisjon som er nesten dobbelt så lang som vår egen. De kristne i disse kirkene er ikke gjenstand for vår «misjon», de er våre søsken i Kristus og likeverdige partnere. De kan heller ikke drive «misjon» i vanlig forstand av ordet, fordi det rett og slett er umulig. Det de kan, er å dele Guds ord og sakaramentene i sine egne gudshus, men også der med fare for angrep (kfr det som skjedde i Kairo for få dager siden).

Som evangeliske kristne, med våre røtter tillbake til den europeiske 1500-tallet, kan vi ikke nærme oss disse kirkene uten en dyp respekt for deres troserfaring og overlevelse gjennom alle disse årene.

I utgangspunktet er de våre likeverdige partnere, og de kan lære oss minst like om kristen tro og tradisjon som vi kan lære dem. Dette gjør at misjnsbegrepet ikke lar seg bruke slik det vanligvis gjøres i vestlig tradisjon. Det er mye mer riktig å tenke ut fra partnerskap og gjensidighet.

De historiske kirkene har alle et grensesnitt mot resten av befolkningen i sine land og regioner. Dette grensesnittet er blitt tilpasset og regulert gjennom århundres kompliserte prosesser. Når det nå er i støpeskjeen med dramatiske utslag, må vi som kommer dit ikke blande inn våre egne forestillinger og oppfatninger knyttet til islam, misjon og konfrntasjon i dette. Vi må nærme oss dem med ydmykhet og gi våre partnere i Midtøsten full frihet til å definere hvordan de vil stille seg i mange vanskelige spørsmål, og hjelpe dem til å gjøre dette.

Men det er rett og riktig å støtte dem i deres mange kamper og bestrebelser fordi de er våre kristne søsken som opplever forfølgelse og mange andre utfordringer. Dette har noe å si for hvordan vi fordeler økonomisk støtte.

Også disse kirkene har sine diakonale programmer over et bredt felt, fra fattigdomsbekjempelse til likhet mellom kjønnene, helse og undervisning. Selv har jeg sett hvordan Mama Maggie med sitt store arbeid over hele Egypt og biskop Thomas, i sitt bispedømme og ellers, agerer diakonalt med stor grad av bevissthet og strategisk presisjon. Dette diakonale arbeidet har også en positiv berøringsflate mot resten av samfunnet, og det bygger opp de kristnes overlevelseskraft.

Jeg mener derfor at det er ytterst viktig å støtte det diakonale arbeidet som kirkene i Midtøsten (in casu den koptiske kirke) utfører. Det er ikke slik at man fra et giverland kan si at midlene, for eksempel, må fordeles likelig mellom «kristne og muslimser».

I nødhjelpsarbeid og annet utviklingsarbeid skal ikke religion og etnisitet spille noen rolle.

Men i et kirkelig partnerskapsarbeid er det viktig å la den lokale historiske kirken bli gitt midler til å utvikle sin diakoni, for slik å kunne være en viktig aktør for den kristne befolkningen og kunne spille en positiv samfunnsmessig rolle. Men dette skjer i hovedsak under overskriften «diakoni» og ikke «misjon», i den klassiske forstand av ordet.

Det arbeidet jeg har sett Stefanusalliansen støtte i Egypt har en slik klar diakonal side. Gjennom dette settes kirken og de kristne i stand til bringe håp, både til de kristne og til hele samfunnet.

Barnekoret i gudstjenesten

Herved en refleksjon som jeg er i tvil om jeg skal sette på trykk, i respekt for alle dem som har andre erfaringer og tanker om barnekor og barns medvirkning.

Den helt grunnleggende anvendelsen av kor i gudstjenesten er knyttet til det vi kaller for gudstjenestens sakrifisielle aspekt, eller lovsangen til Den treenige Gud, som en del av gudstjenestens liturgi i det innviede kirkerommet. I den tradisjonelle kirkekorbevegelsen for barn, som Egil Hovland ikke minst var med på å fornye, og som «min» generasjon av komponister og tekstforfattere også var en del av, hadde også barnekoret en klar liturgisk rolle hvor det forholdt seg til liturgiens forløp, rommets symbolverden, bibeltekster og bønn. Korsangerne var kledd i korkapper, noe som understreket deres rolle i det liturgiske forløpet. Sangernes oppgave var først og fremst å synge, og de hadde få gester ut over det å være med i prosesjonen. Når de sang, var de like gjerne vendt mot alteret eller «rommets dybde» som mot menigheten. De «opptrådte» ikke, utløste sjelden applaus og fikk slik anledning til å oppleve seg som en del av rommets ladning, gjerne også dets «mystikk og stillhet».

I det vi kan kalle for den «moderne» barnekorbevegelsen er dette helt annerledes. Korene står alltid vendt mot menigheten, de opptrer ved å komme med forskjellige former for «statements» i tekstene, enten som sterke utsagn om seg selv selv, sin glede, stolthet over å være til eller tryggheten hos Gud og denne forkynnelsen er gjerne forsterket av gester og koreografi som har mer preg av forestilling og «fremstilling» av barna, enn av underordning av rommets symbolverden og lovsang som er rettet mot Gud.

Jeg har ikke hatt anledning til å studere tekstene i denne tradisjonen hver for seg, men sitter med den følelsen av mange av disse tekstene er en del av et program om å styrke barnets individualitet og «jegfølelse», fremfor å legge vekt på gudstjenestens kollektive side. En del av tekstene er også tydelig skrevet for barn, i den forstand at det er vanskelig å se for seg en menighet av voksne synge slike tekster.

I pedagogisk tenkning og i tenkning omkring gudstjenesten og barnets religiøse rolle er vi alle opptatt av at barnet skal få oppleve seg som subjekt og ikke bli redusert til et objekt.

Det er likevel et spørsmål om dette er den eneste måte barnet kan få en slik status på. For svært mange av oss er det nettopp det å være en del av kollektivet i det liturgiske forløp som gir vårt eget jeg en tilfredsstillende ro, inspirasjon og hvile, ikke det å eksponere vårt «jeg» aldeles tydelig og sterkt.

Det går an å spørre seg om man her står ovenfor to vidt forskjellige måter å tenke omkring barnets liturgiske rolle på, eller om dette «kun» er et spørsmål om musikkstil og estetikk. For min del vet jeg ikke hva jeg skal svare på dette. Det kunne ha vært interessant å se hva flere mener om det, fra Ung Kirkesang til Soul Children, og fra «kirkekomponister» til de som ligger nærmere populærmusikk/showmusikk i uttrykket.

Jeg understreker at jeg ikke mener at den ene musikkstilen er mer verdifull enn den andre. Men jeg mener likevel at det er nødvendig med en refleksjon omkring det jeg her så vidt berører.

For meg er det både åpenbart og viktig at vi også må gi barn som synger ved gudstjenesten en erfaring av å synge «for Gud» og å puste inn og ut i den symbolverden som kirkerom og bibeltekster representerer. Da må barna/barnekoret også vende seg mot dybdedimensjonen i liturgi og kirkerom og ikke bare bli henvist til opptre for dem som er til stede.

I kjærlighetens sirkel

For tiden arbeider jeg på en boktekst basert på samtaler med biskop Thomas.

Denne biskopen tilhører den koptiske (egyptiske), ortodokse kirketradisjonen. Fra sitt utkikkspunkt i Egypt har han mye å si til oss som bor i den vestlige verden.

Men biskop Thomas har også en viktig rolle i den koptiske kirke og den egyptiske offentlighet, i en krevende tid for dette landet og dets kristne befolkning.

Han har en tydelig stemme i den aktuelle situasjonen, en stemme som også er farget av den lange tradisjonen som han befinner seg i.

Våre samtaler har funnet sted på Anafora, det senteret som biskop Thomas har bygget opp mellom Cairo og Alexandria. I løpet av få år har dette senter vokst til å bli et sentralt møtested for mange egyptiske kristne, fra kirkens lederskap og til menigheter og familier. Det er også blitt et viktig sted for mange av oss som kommer fra andre kirker og verdensdeler og blir en del av  fellesskapet der.

Det er et begrep biskop Thomas bruker ganske ofte. Han sier det slik: «Hvert menneske er i kjærlighetens sirkel». Det gjelder alle mennesker, uansett religion og sosial posisjon. Vi er alle skapt i Guds bilde.

Jeg tror kanskje at den boken jeg prøver å sette sammen vil få denne tittelen:

I kjærlighetens sirkel

Bildet er fra Anafora, og viser inngangspartiet til en del av senteret.

Når du går inn der, går du gjennom kjærlighetens sirkel.

Omgitt av nåde!

dsc01784

Fra Anafora, i ørkenen mellom Cairo og Alexandria

Troens dype brønn

På en noe hakkete datalinje fulgte jeg med i det som ble annonsert som høstens store Jesusdebatt av Vårt Land.
Hvor stor den ble, vet jeg i skrivende stund ikke, til det var bjørnen Bjørn for vanskelig å fange og de fire mulige jegerne litt for vennlig innstilt til bjørnen Bjørn og til hverandre.
Bjørn Eidsvåg selv fremstod, sett med mine øyne, som selve prototypen på et postmoderne menneske. Han har levd, tenkt, studert, funnet, vurdert, valgt og forkastet. Nå sitter han igjen med sin Jesus, til glede for mange, til forundring for andre og til ergrelse for noen. Han mener ikke å ta fra noen deres Jesus, men står ved sin rett til å holde seg til sin.
Denne subjektiviteten er interessant, både i et historisk perspektiv og i et nåtidig. Man kan spørre seg om en slik form for vektlegging av subjektet er grenseløst liberal, altfor tolerant, passelig tolerant eller om den ikke også kan skjule en intoleranse, blant annet fordi den, i det minste i Bjørn Eidsvågs versjon, setter strek over store deler av kirkens lange refleksjonshistorie og dogmedannelse, som Eidsvåg velger å karakterisere som meningsløs og uten relevans for dagens mennesker.
Kveldens debatt ville ha hevet seg noen hakk om man ikke bare hadde forsøkt å fange bjørnen Bjørn i et nett som var spunnet av kirkens tradisjonelle teologi og begreper, men også hadde forsøkt å plassere hans egne holdninger i et videre perspektiv, enten det var filosofisk eller samfunnsmessig.
For meg personlig, som akkurat sitter og arbeider med å formulere tankene til den høyst oppegående biskop Thomas fra Egypt, var det en stor kontrast mellom dette arbeidet og kveldens debatt. Ikke bare kontrast, for øvrig, men to vidt forskjellige tilnærminger med sine menneskelige og teologiske implikasjoner.
For biskop Thomas er hele kirkens samlede erfaring til stede i hans enkle og kraftfulle handlinger som biskop for en stor gruppe kristne i virkelig kamp for sin religiøse identitet, sosiale verdighet og trygghet.
Akkurat i dag har jeg skrevet om hvordan denne egyptiske biskopen nettopp utvikler sine tanker omkring inkarnasjon og inkarnasjonen til å si noe ytterst meningsfullt til menneskene i dag, enten det dreier seg om syndefallet (som han har en langt mer spennende tolkning av enn den vi hørte i kveldens debatt) og videre fremover til Jesu fremtreden som sant menneske og sann Gud. For hvem vil ikke egentlig møte et sant menneske og en sann Gud, også i våre dager? Er det noe vi trenger så må det vel nettopp være å møte det sanne mennesket, og gjerne også den sanne Gud samtidig! Slikt spør denne biskopen om, mens han ser inkarnasjonen som en prosess vi alle skal ta del i, en bevegelse og modning hvor gudsbildet i oss skal bli mer synlig og komme frem. Inkarnasjon er selve hovedprinsippet i skapelsen, sier biskop Thomas. Det handler hele tiden om å synliggjøre gudsbildet, konkretisere og gjøre det virkelig, her og nå.
Men for at det skal skje, må noe annet bli borte. Vårt eget selv må bli forvandlet i dette kraftfeltet, vil biskop Thomas kunne hevde.
Det er vel tabloid å si det på følgende måte, men la meg likevel gjøre det, og denne gangen helt for egen regning:
Faren med den postmoderne subjektiviteten er at den bidrar til å skrive oss ut av den lange historien og kontinuiteten. Det er kanskje dette som skjer i stor skala i og med vår egen folkekirke. Vi kan være så velmenende vi vil, men menneskene i det postmoderne samfunnet har rett og slett ikke bruk for oss.
Faren med den lange, historiske bevissthet er at vi utvikler et språk og en tilstedeværelse som ikke lenger er nær og av betydning for noen. Dermed forsterker vi bare den negative tendensen og bidrar til å utradere oss selv.
Dette sitter jeg nå og tenker på. Og så konkluderer jeg med at det er trist og fortærende at så mange menneskers velvilje og ærlige spørsmål faktisk er med på å føre kirken i motsatt retning enn vi ønsker at den skal bevege seg. Debatten, som med nødvendighet måtte munne ut i om Bjørn Eidsvåg kan være prest eller ikke, var dermed ikke produktiv, men faktisk kontraproduktiv, i likhet mange slike debatter. De bringer ikke lys, men lar tåken senke seg.
Nå gleder jeg meg til i morgen. Da skal lytte til biskop Thomas, denne røstem fra Egypts ørken, og høre hva han har å si til meg og oss alle, både om vår egen, indre stemme og om kirkens samlede erfaring, slik den stiger opp av tidens dype brann.
Med ønske om en god og ettertenksom natt for alle!