Kategoriarkiv: Spiritualitet

Korsets kraft

Fra Anafora, Egypt

Disse siste dagene har jeg tenkt en del på korset. Har det lenger noen plass i kirkens forkynnelse og i vår kristne tro og praksis? Jeg merker meg at Marcus Borg i sin bok (Gjenoppdag kristendommen) mener at den tradisjonelle måten å se Jesu død og soning på forvrenger hva kristendommen handler om. Jeg har også lagt merke til den store forlegenhet som hersker på dette området. Det er faktisk nesten ingen som snakker om korset lenger, og om Jesu blod som en soning for våre og verdens synder.

Jeg kjenner det hos meg selv også. Det er vanskelig å snakke om dette, enda mer utfordrende å forkynne det som et befriende budskap.

Så leser jeg et brev fra apostelens Paulus, opprinnelig skrevet til menigheten i Korint. Han skriver at han er utsendt av Kristus for å forkynne evangeliet, og det ikke med talekunst og visdom, så Kristi kors ikke skal miste sin kraft. Jeg tenker at jeg må bruke mye tid på dette, å meditere over ordene fra Paulus om at Kristi kors ikke skal miste sin kraft. Jeg spør meg om det var dette vi skulle bruke tid på, fremfor å lete etter alle mulige og umulige måter ved hvilke vi vil bevise kristendommens ekthet og troens gyldighet i verden.

Til menigheten i Korint sier Paulus at han ikke kom med fremragende talekunst eller visdom. Det var ikke slik han ville forkynne Guds mysterium. Han hadde nemlig bestemt seg for at han ikke ville vite av noe annet blant dem enn Jesus Kristus og ham korsfestet.

Dette gjorde ikke apostelen til en kraftfull forkynner med overtalende evner. Tvert om beskriver han seg selv som svak, redd og skjelvende. Han forkynte ikke sitt budskap med overtalende visdomsord, men med Ånd og kraft som bevis. Det skjedde fordi deres tro ikke skulle bygge på menneskelig visdom, men på Guds kraft.

Det er min klare oppfatning at Paulus har noe å si oss i dag, enten vi er salmediktere, liturger, forkynnere, teologer eller studenter. Det er en kjerne vi må finne, ellers vil hele vårt kristne trosprosjekt smuldre opp og vår frimodighet gå til grunne. Det vi må finne, er korsets kraft. For jøder søker tegn, skriver Paulus, og grekere søker visdom, men vi forkynner en korsfestet Kristus. Han er en snublestein for jøder og dårskap for hedninger, men for dem som er kalt, både jøder og grekere, er Kristus Guds kraft og Guds visdom.

Det er dette jeg har tenkt på de siste dagene, på Kristi kors og korsets kraft. I Romerbrevet har apostelen Paulus skrevet den setningen som skulle sende en stråle av lys inn i Martin Luthers plagede sinn: For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker.

Jeg tenker for meg selv at de som unnlater å fordype seg i korsets mysterium, de forvrenger kristendommen. De mister rett og slett Guds kraft, og blir avhengige av å stole på sin egen. Det blir bønner av slike tanker. Ja, kanskje er det vårt fremste kall i denne tiden å være stille og vente, mens vi ber og håper at kraften skal åpenbare seg, den kraft som er i Kristi kors, han som gav sitt blod for oss og bar oss hjem til vår opprinnelse i Gud.

 

Den barmhjertige samaritan

Van Gogh, Den barmhjertige samaritan

Det sentrale poeng i fortellingen om den barmhjertige samaritan er ikke at vi skal identifisere stakkaren i grøften som vår neste. Poenget er helt omvendt, nemlig at den nedslåtte langs veien skal se oss som en neste. Vi skal være en neste, det er aktivt og ikke passivt, som jeg prøvde å få frem da jeg skrev en boktekst til Haraldsplass Sykehus i Bergen.

Det begynner ved at Jesus lar oss se.

Vi ser med øynene til samaritanen,

men og med øynene til ham som ligger

forlatt og skamslått, langs den travle veien.

 

Samaritanen tenker ikke straks:

Jeg er en neste, det er det jeg er.

Han stanser bare, det er slik han gjør,

og varsomt våger han seg meget nær.

 

Han merker i sitt eget, åpne hjerte

en underlig medlidenhet tre frem.

Så bøyer han seg ned mot den som lider

og renser mannens sår med vin og olje.

 

Den sårede som ved veien våkner langsomt.

Han kjenner myke hender over huden.

Så åpner han sitt blikk og ser forundret

et ansikt som er mildt og uten hardhet.

 

De hviler i hverandre disse to,

den sårede og han som bringer trøsten.

De hviler i hverandres blikk og ser

den Andre i en stor gjensidighet.

 

Og da, med ett, har mannen fått et svar,

et svar som og er vårt til alle tider

om vi er dem som trøster eller lider:

 

Hvem er han, han som kommer meg så nær

og gir meg hjelp når jeg er slått og såret?

Han er Min Neste. Det er det han er.

 

© Eyvind Skeie

 

Ansiktet til en engel

Tresnitt av Terje Grøstad, fra «Vann av klippen», bokverk av Terje Grøstad og Eyvind Skeie

Teksten er fra prekenutkast til Stefanusdagen i Tekstverkstedet.

Det er tid for å se seg i speilet, rette blikket mot oss selv. Hva ser vi?

De som så ansiktet til Stefanus måtte sammenligne dette ansiktet med ansiktet til en engel.

Vi kjenner ikke ansiktstrekkene til den unge Stefanus. Sannsynligvis så han ut som en hvilken som helst ung mann på denne tiden i den jødiske befolkningen. Men det var noe annet der i tillegg, noe som kom innenfra. Dette som kom innenfra hadde noe med besluttsomhet og hengivelse å gjøre. Stefanus stod for noe som var så viktig at han var villig til å ofre livet for det. Vi vet hva det var, troen på den oppstandne Jesus Kristus. Denne troen gjorde Stefanus lysende. Hans dødelige kropp var fylt av et håp som døden ikke kunne utslokke.

Alle vi som bekjenner troen på Jesus Kristus har tilgang på dette samme håpet.

Vi kan ikke forlange av oss selv at vi skal begynne å lyse på den samme måten som Stefanus gjorde i prøvens stund. Men vi kan be om at noe må begynne å skje med oss, at troen må få større plass i livet vårt, at Jesus Kristus, den korsfestede og oppstandne må flytte inn i kroppen vår, i sinn og hjerte, med sin nåde og sitt lys.

Når vi ser oss selv i speilet, ser vi et menneske, skapt i Guds bilde.

Men vi ser også noe mer: Vi ser noe av grunnen til at vi feirer jul. Vi ser inkarnasjonens hensikt, at Gud ble menneske for at det guddommelige lyset skulle finnes her i verden, i og mellom menneskene, med sin underfulle kraft.

Det er mange grunner til å tenke negativt om fremtiden for kirken og for kristenheten i verden, fra konsekvensen av forfølgelser og angrep til trusselen fra moderne materialisme, skepsis, latterliggjøring og vantro. Av og til spør vi oss selv og hverandre om hvordan det skal gå. Når passerer vi et punkt hvor under halvparten av den norske befolkning ikke lenger er medlem av en kristen menighet og kirke? Når vil en annen religion ha flere aktive tilhengere enn kristendommen? Hvor mange mennesker vil være preget av likegyldighet eller aktiv motstand mot religion i sin alminnelighet og kristendom i særdeleshet? Og hvordan vil det se ut på verdensbasis om noen år? Vil Europa være helt avkristnet? Hva vil fylle det religiøse tomrommet, islam eller den gudløse materialismen?

Vi har god grunn til å kjenne oss engstelige og maktesløse hvis vi følger disse tankene i deres konsekvenser. Hva kan vi gjøre for at fremtiden skal se annerledes ut?

Vi kan ikke gjøre annet enn å holde fast ved det som er vårt kall og vår bestemmelse. Det er å heve troens lys i verden. Vi er kalt til å følge Jesus, han som sender oss ut som sauer blant ulver.

I mange år har vi i Norge kunnet leve i det vi kan kalle for en kristen enhetskultur. Det har vært en bred, felles enighet om at kristen tro og tradisjon skulle prege samfunnslivet i hjem, skole og ellers i det offentlige rommet. Den tiden synes nå å gå mot slutten. Vi kan se for oss at det vil bli vanskeligere å bekjenne kristen tro i fremtiden.

Men troens lys skal fremdeles skinne. Det skal fremdeles være mennesker som følger Jesus. Det skal være mennesker som står oppreist og møter sine medmennesker med håp, tro og kjærlighet. Det skal fremdeles være noen som viser menneskene i kulturen at det går an å møte den vanskelige virkeligheten med noe som ligner ansiktet til en engel.

Kanskje dette skal være vår bønn i denne julehøytiden, fra Stefanusdagen og et stykke inn i det nye året. La oss be om å bli fylt av Jesu nærvær på en slik måte at vi får ansiktet til en engel.

 

Jomfruen og barnet

Fra Anafora, Egypt

Dette onsdagsbrevet blir det siste før julehøytiden. Jeg deler et dikt jeg skrev for en del år siden, knyttet til julemeditasjonene for orgel av Olivier Messiaen. Den første meditasjonen bærer tittelen «Jomfruen og barnet». Så er dere ønsket gode dager, med fred og fordypelse i menneskehetens dyre skatt og guddommens hellige mysterium.

Og det er natt i Betlehem

Han Den Ubeskyttede sover

i stallen har

hans allmektige hender grepet

om krybbens strå

og kjenner for første gang

noe av jord mot sin hud

 

Velsignet du Maria

Den Ubeskyttedes mor

Velsignet du som våker over ham

Velsignet din hånd som rører

ved Den Allmektiges panne

Velsignet din munn som kysser

Den Ubeskyttedes øyne

 

Og det er natt over jorden

Den vergeløse sover

Men også de som forfølger ham

også torturister og drapsmenn

har sin søvn i jordens natt

Også de er vergeløse

Også de deler i søvnen

jordens eldgamle drømmer

om freden og om paradiset

 

Velsignet du Maria

du som våker over den vergeløse

Velsignet du som bærer paradiset til verden

Velsignet ditt hjerte som blør

for Den Ubeskyttede

 

Hod fast denne time

holde fast denne stund

Bær for alltid denne fødsel med deg:

Den Ubeskyttedes fødsel

Den vergeløses inntreden i verden

 

Maria

du vergeløses mor

Maria

du menneskelighetens ansikt

Maria

du hvis sjel skal gjennombores

Du som skal overgi din drøm

til  dem som piner

 

Maria

for våre nakne ansikters skyld

priser vi deg

Du som føder lys

når det er natt på jorden

 

Den allmektiges hender

griper om krybbens strå

holder alle menneskers liv

i et spedbarns faste grep

Bærer oss

mot fullbyrdelsen

 

Her er alle tings begynnelse

Her er alle tiders ende

Her blomstrer paradiset

Her slår livets tre rot

Han som troner i himmelen

har gjort jorden til sin bolig

 

Maria smiler

Og jordens natt går endelig

mot morgen

 

© Eyvind Skeie

Gudstjeneste med og uten nattverd

Kristus, tresnitt av Terje Grøstad, fra bokverket «Vann av klippen»

Det hendte seg i nabolandet sist søndag at jeg var på gudstjeneste uten nattverd.

Under gudstjenesten tenkte på når jeg sist hadde vært på en gudstjeneste uten nattverd i Norge. Det kunne jeg ikke huske, men det er nok ganske mange år siden.

Så lot jeg mitt lutherske prestehode spinne videre. Jeg tenkte på at Ordet er det viktigste nådemiddel i den kirkelige tradisjon jeg tilhører. Det er ikke en helt umulig tanke å si at Ordet, Guds Ord forkynt med ånd og kraft fra kirkens prekestol (!), er det overordnede nådemiddel i den lutherske kirketradisjonen.

Mine tanker spant videre og begynte å dreie som om prekenens viktige funksjon i en luthersk kirke, og hvordan prekener nå for tiden har en tendens til å bli kortere og kortere og mer og mer begynner på ligne på religiøse kåserier. Prestene stiger ikke lenger opp på sine prekestoler søndag formiddag for å gi Ordets nådemiddel den plass og autoritet som det fortjener. Prester blander seg heller med menigheten og småprater nede på gulvet. Ja, ja. Dette er karikert, men dog ikke uten en viss sannhet. Et nytt rollehefte er i ferd med oppstå, presten går fra å være forkynner til å bli dialogpartner eller en slags samtaleleder.

Jeg funderte videre. Hvorfor har vi ikke lenger gudstjenester med preken, men uten nattverd? Er det kanskje fordi vi er i ferd med å utvikle en form for magisk nattverdforståelse? Eller er det et resultat av ønsket om å demokratisere nattverden ved å bygge ned den selvfordømmelse som overivrige prester i forlengelsen av den johnsonske prestevekkelse for over hundre år siden etterlot seg i den norske folkesjelen?

Er det derfor vi har erstattet den ærbødige kneling ved alteret med at vi står i kø mens vi napper til oss et brød som vi senere dypper i vinen? Jeg vet ikke, og karikerer kanskje også her.

Men likevel: burde vi ikke hatt noen gudstjenester uten nattverd, hvor det ble servert sunne teologiske grovbrød fra kirkens prekestoler og hvor vi prester ikke kunne gjemme oss i sakramentale ritualer knyttet til dåp og nattverd, noe som uvegerlig må krympe prekenen til et minimum. Hadde det ikke vært bra om vi fikk et press på oss til å stå på prekestolen i tyve minutter og forkynne Ordet klart og rent?

For øvrig lærte Martin Luther oss at det egentlige offer i messen (eller gudstjenesten) ikke er messofferet som den innviede prest utfører ved alteret, men takkofferet som alle de gjennom dåpen ordinerte prester utfører i menighetens lovsang.

Med andre ord: Den vibrerende aksen i den lutherske gudstjeneste befinner seg i spennet mellom forkynnelsen av evangeliet (les: prekenen) og menighetens svar på evangeliet gjennom lovsangen. Har man disse to elementene i funksjonell avhengighet, har man det man trenger for å feire gudstjeneste uten nattverd. Det var det.

 

I tiden før tiden

Blant de poetiske refleksjonene i «Jesu syv fødsler» finnes det noen ord som inneholder det vi kan kalle for en negativ teologi, eller apofatisk teologi. Det er en teologi som benytter seg av språkets motsetninger. Den prøver å formulere noe om Gud ved å la være å si noe om Gud. Det skjer ved å tømme språket fremfor å fylle det. Det er en teologi i slekt med det mystikerne og ørkenboerne nærmet seg, en forsakelsens og negasjonens teologi som vibrerer mellom tomhet og fylde, mening og meningsløshet. Herved noen ord i slekt med slike:

 

I min første fødsel hadde jeg ingen mor.

Min kropp var født av lys og uten navle.

I min første fødsel var jeg i det dunkle.

Jeg husker bare fjerne stemmer

-var det englene som mumlet-

og vind som rusket i eldgamle trær.

Jeg var et barn den gangen,

født til en stor uskyld

og uten evne til å fatte at den

ikke skulle vare for bestandig.

Hvordan skulle jeg vite det,

for verden var ennå ikke blitt til

og heller ikke stjernestøv var skapt,

det menneskene deler

med alt som er av jord.

I min første fødsel kom jeg til

det ikke-skapte.

Ikke-mørke var det der,

og ikke-toner, ikke-ord,

ikke-former, ikke-farger,

ja, ikke var

mitt fødselselement

før jeg ble løftet inn i klangen

da Røsten sa: Bli lys.

 

Frelsens kostnad

Det er noe jeg har tenkt på en stund og som jeg her deler, i all korthet. La oss kalle det frelsens kostnad.

Med dette mener jeg ikke hva frelsen koster oss mennesker. Den er jo gratis. Det har vi ikke minst blitt minnet om i dette Luther-året. Nåden er gratis.

Vi blir også  minnet om det i forkynnelsen. Det blir stadig fremhevet at nåden er gratis og for alle, og at himmelens Gud er god og tar imot oss. I forlengelsen av dette blir det også understreket  på mange forskjellige måter at vi er utfordret til å se våre medmennesker i et perspektiv av nåde. Vi skal være gode, for ikke å si snille, fordi Gud er god og snill.

Men vi hører lite om frelsens kostnad. Denne handler om hva Gud har betalt for menneskets frelse. Den klassiske kristendommens kjerne dreier som om denne aksen, om Sønnen, om Kristus, om lidelse og blod, om soning og offer, om død og oppstandelse. Dette er frelsens kostnad, en kostnad dekket Gud.

Veldig mye nådeforkynnelse i dag mangler denne henvisningen til korset og til Kristus. Det blir en nåde uten kostnad, med fare å fordreie nådens evangelium om Kristus til en alminneligjort påstand om at Gud er snill og vi skal være snille. Jeg spør meg selv om det er nok til å leve og dø på, og om et slikt budskap har et tilstrekkelig tyngdepunkt til å bære kristenheten, menighetene og kirken gjennom krevende år i et mangfoldig religiøst landskap.

Som tekstarbeider i kirken vet jeg godt at det er vanskelig å integrere budskapet om korset og om Jesu soning i et språk som knytter seg sterkt til den menneskelige erfaring. Min erfaring er at det kun kan gjøres hvis jeg (eller vi) med troens inderlighet er knyttet til den korsfestede på en slik måte vi vandrer med Jesus, slik de ville ha sagt det i tidligere tider.

Jeg sier ikke med dette at jeg representerer denne inderligheten. Men jeg søker den, også når jeg prøver å formulere kristen tro og eksistens i språket, enten det skjer i poesi eller prosa. Noen ganger lykkes det, andre ganger ikke.

Hver gang vi bruker ordet nåde, bør vi spørre oss om hvordan vi rammer dette ordet inn. Bruker vi snillheten som referanse eller budskapet om Kristus?

 

Den hellige Frans mottar stigmata

I Santiago de Compostela bodde vi det fransiskanske klosteret like ved katedralen. Deler av klosteret er nå omgjort til et ganske stilfullt hotell. Noe av klosterpreget er bevart. Et godt sted å være for oss som var på reise. Vedlagt et lite dikt jeg skrev helt tilbake i 1983, inspirert av fortellingen om hvordan Frans mottar stigmata, Kristi sårmerker på sin egen kropp. Med hilsen til alle nåværende og tidligere vandrere, i livet og til Santiago!

 

Han modnet sakte mot den store stillhet

Alt ondt og mørkt i livet verket ut

 

All strid og splid ble skiftet ut

med mildhet

 

Som jordens urter bærer sine frø

og priser høstens Herre ved å dø

 

slik bar han skammens merke på sin hud

inntil han mistet alt og møtte Gud

 

© Eyvind Skeie 1983

Pilegrimstanker

Katedralen i Burgos

For en del år siden kom jeg med boken «Jesu syv fødsler». I dag, mens jeg pakker mine saker for å tilbring 10-12 dager på veien til Santiago de Compostela, sammen med 35 andre, deler jeg noen ord fra denne tekstsamlingen. Det er en uro der som jeg fremdeles gjenkjenner som min egen. Med hilsen til alle dere som fremdeles er underveis på den indre eller ytre reise!

 

 

1

Altfor lenge levde jeg som et dyr bak katedralens tykke murer.

Med velbehag snuste jeg inn den gamle duft av århundrelange tradisjoner.

Jeg visste mangt om salmesang og bønner og sovnet ofte til den trygge dur

av stemmene som steg og sank i forutsigelige svingninger fra prekestol og alter.

Stadig oftere våknet jeg med tristhet og med kvalme.

Herregud, hørte jeg meg mumle.

Var dette korsets hensikt og smertens dype grunn?

Inntil jeg klatret opp i tårnet og lot de store klokker runge over torgets avgrunn.

Hvor er det hellige alter der jeg kan tilbe i ånd og sannhet?

Hvor er Det Seirende Hjerte i kosmos?

Du som gransker hjertene, ta meg tilbake til mysteriet,

la meg bo i det herlige mørket og bli ett med skapelsens puls.

 

2

Pilegrimens ord etter oppbruddet: Før hang jeg fast i alt det kjente.

Hverdagens mange gjøremål gjorde at drømmen ble holdt nede.

Nå er jeg innviet til reisen, til det å være i bevegelse.

Før var jeg en av dem som hadde fanget Gud i ritualet.

Nå har jeg mange altere langs veien; et flyktig ansikt og en sten i grøften,

et meget gammelt tre, en blomst, en kilde, ja, alt jeg ser er helligdommer nå

og det jeg lengter etter er å gå.

 

 

3

Tro er hellig handling.

Tro er hellig vei.

Tro er innvielse.

Tro er mysterium.

Tro er det grenseløse sprang.

Tro er det lille skritt

som følges av et annet lite skritt.

Tro er hengivelse.

Tro er langsom tid.

Troens bevegelse

markerer en vei som går innover.

Tro er avsondrethet.

Det er dette vi må finne igjen,

ikke som en ytre vei,

men som en indre vei til frihet.

 

4

Jeg innvier meg til Kristus uten mor.

Jeg bøyer for for mysteriet,

Kristus i preeksistensen,

Kristus før alle ting,

men uten å ha skapt seg selv.

 

Jeg betror meg til å være underveis.

Jeg tar min tilflukt til helligdommene langs veien.

Jeg søker innvielsen under vandringen.

Jeg sier nei til alle som vil knuge

vandrerens sinn med skremmende tanker om fristelser og farer.

Når jeg møter andre pilegrimer, vil jeg dele mitt brød, min bønn

og mine lengsler.

 

 

5

Jeg er pilegrimen som søker begynnelse,

og i begynnelsen hjemkomst,

og i hjemkomsten mottagelse,

og i mottagelsen tårer,

og i tårene glede,

og i gleden barndom,

og i barndommen opprinnelse,

og i opprinnelsen enhet,

og i enheten Gud.

 

Forkynnelsens tilknytningspunkt

I protestantisk teologi har forkynnelsens tilknytningspunkt vært diskutert.

Karl Barth så helt bort fra dette tilknytningspunktet. Han la vekt på at Guds Ord rammer mennesket helt utenfra, eller ovenfra. En pietistisk tradisjon la vekt på hvordan forkynnelsen skapte syndenød og således banet vei for evangeliets nådeforkynnelse. En mer liberal tilnærming definerte tilknytningspunktet i de menneskelige eksistenskonflikter, enten det var knyttet til døden som fundamentalt problem, menneskets skadede livsfølelse, selvsentrering eller etisk og relasjonell tilkortkommenhet.

I nærmere tre år har jeg skrevet Tekstverksted og har dermed vært gjennom kirkeårets tre tekstrekker, med en tekst fra Det gamle testamente, en brevtekst (normalt) og en evangelietekst for hver søndag. Langs denne veien har jeg mange ganger tenkt på dette med forkynnelsens tilknytningspunkt.

Som kirkegjenger har jeg gjort den erfaring at mange prester, faktisk de aller fleste, legger mye arbeid i å finne tilknytningspunkter, enten det skjer ut fra stedegengjøring, litteratur, saker som er oppe i tiden eller en mer psykologisk og erfaringsbasert tilnærming. Ved å finne slike tilknytningspunkter skaper dagens predikant seg et klangrom for sitt språk og sitt budskap om Jesus, som da gjerne tegnes som befrier, helbreder eller en som vil det beste for oss alle, og særlig for dem som er satt utenfor. Jesus blir, i denne forkynnelsen, tegnet etter modeller som finnes i den menneskelige erfaring.

Etter hvert har jeg fått en viss uro for denne måten å skape tilknytning på. Jeg synes også at den forkynnelsen som springer ut av dette ofte blir endimensjonal og noen ganger direkte kjedelig og forutsigbar, enten den er moralsk/aktivistisk eller trøstende/forståelsesfull/befriende.

Når jeg arbeider med hver søndags tre tekster, finner jeg en helt annen klangbunn for søndagens preken og den kristne forkynnelsen. Denne klangbunnen oppstår ikke i aksen mellom menneskelig erfaring/eksistens og budskapet om Jesus, men i noe helt annet, nemlig i aksen mellom profeti og oppfyllelse, i et spennende samspill mellom Det gamle og Det nye testamente.

Det slår meg at jeg knapt har hørt en eneste predikant de siste årene utvikle sitt evangeliske budskap med basis i den profetiske bildekraften i Det gamle testamente, enten vi tenker på fortellingene om skapelse og urhistorie, om jødedommens offervesen eller de profetiske skriftene.

Både i Det nye testamente selv, i urkirken, oldkirken og gjennom hele middelalderen arbeidet teologene med slike lesemåter og tolkningsnøkler til å forstå Jesu ord og verk. Det var ikke nødvendig å beskrive hvert enkelt menneskes livsopplevelse og religiøse erfaring og eksistens. Det viktige var å bruke de tolkningsnøklene som var for hånden i spillet mellom profeti og oppfyllelse, slik dette fremkom i den gamle og den nye pakt.

Det er ikke her tid og anledning til å utfolde dette videre. Jeg benytter bare anledningen til å spørre meg selv og andre om hvorfor det har blitt slik at ordene fra Det gamle testamente langt på vei har forstummet i vår kirke, og at deres profetiske karakter så ytterst sjelden er et tema. Hvilken støtte får studentene til å trenge inn i dette? Hvordan hjelper vi andre hverandre til å være i denne forståelsesrammen?

Grundtvig reiste en gang spørsmålet om hvorfor Herrens Ord var forsvunnet fra hans hus. Nå spør jeg om det samme: Hvorfor har de profetiske ord fra Det gamle testamente forsvunnet – og forstummet – i hans hus?