Kategoriarkiv: Spiritualitet

Nådens mysterium

En liten del av Tekstverkstedet for kommende sømndag, knyttet til noen ord fra Romebrevet:

Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje.Rom 8,28–30

Vi har satt opp et regnestykke som ikke går opp og har dermed plassert oss i det absurde, i det meningsløse. Vi kan ikke si at alle menneskers lidelse har en mening. Likevel tror og bekjenner vi at nåden finnes og at den er en kraft i verden. Av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv.Dette sier Paulus når han skal formulere noe om troens absurde kraft.

Paulus opphever ikke Jesu ord. Han tegner ikke et optimistisk bilde av mennesket og verden. Om de første kristne sier han at de lot seg lede av herskeren i himmelrommet, den ånd som nå er virksom i de ulydige. Det er en temmelig krass påstand om hvordan vi mennesker dyrker noe annet enn himmelens Gud.

Men for slike mennesker finnes nåden, ikke utregnet etter fortjeneste, men som en Guds gave. Disse ordene er et signal til oss om hvordan vi skal finne troens nullpunkt. Det finner vi når vi mottar nåden som en gave og ikke etter vår fortjeneste. Når Abraham står alene med Gud i ørkenen under den veldige stjernehimmelen, er det dette som skjer. Han mottar Guds nåde og sin egen fremtid som en gave, i løftets form. Da mange av oss tok det vi kan kalle for vårt kristne standpunkt var det noe lignende som skjedde. Med ett forstod vi at vi hadde mottatt troens gave, overraskende og ufortjent. Det var ikke lenger oss det avhang av, men Guds nåde i Jesus Kristus.

Denne overraskende nåden er et mysterium. Vi tror at dette mysteriet finnes i kirken, i ordet og sakramentene. Der møter vi Jesus og mottar troens gave. Men i vår tid er det grunn til å spørre om nådens mysterium også finnes andre steder, som vi som tilhører kristenheten ennå ikke har sett og forstått. Finnes nådens mysterium hos den voksne som trøster det sårede barnet? Finnes den hos mennesker som skaper fred der krig og ufred råder? Finnes den overraskende nåden hos mennesker som møter hverandre etter mange års ufred og krig, med åpenhet, tilgivelse og ny tillit? Trenger vi å lete etter nådens tegn i verden?

Som luthersk prest kan man de fleste triksene i boken. Man vet hvordan man skal forkynne nåden og frelsen i Jesus Kristus. Men akkurat i dag spør vi om det virkelig er det vi gjør. Forkynner vi det absolutte krav? Bærer vi frem budskapet om den absolutte nåde? Er vi selv troens riddere, som har fattet noe av absurditetens styrke, eller har himmelens Gud måttet finne andre veier for nåden, ut til menneskene? Har vi som kristenhet og kirke stengt oss inne bak altfor tykke murer? Trenger vi å vende om og finne tilbake til nullpunktet?

Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Eller hva skal et menneske gi som vederlag for sin sjel? For Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet sammen med sine engler, og da skal han lønne hver og en etter det han har gjort.

Å være oppfyllelsen av noens bønn

Noen tanker fra Tekstverkstedet til førstkommende søndag, 6. mai

I de senere årene har det vært en diskusjon om gudsbilder i kristen tro, tradisjon og forkynnelse. Noen har sagt: Kan vi lenger kalle Gud vår Far, når det er så mange mennesker som har negative opplevelser med sin jordiske far? Så har noen forsøkt å kalle Gud for mor. Men for en del mennesker gir ikke det noen bedre assosiasjoner. Alt menneskelig fellesskap, også foreldreskapet, kan det settes spørsmåltegn ved. Det vet Jesus, om mulig enda bedre enn oss. Derfor sier han i dagens tekst: Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham!

Det sier meg noe, som far eller mor: Jeg kan ha problemer med min farsrolle eller morsrolle. Jeg kan også ha med meg dårlige erfaringer fra min egen far eller mor. Men et sted, dypt der inne, ligger drømmen i meg om den gode far og den gode mor. Denne drømmen er en del av mitt vesen som menneske. Jeg lar ikke alltid en slik drøm bestemme mine handlinger. Men Jesus ser den og bruker den for alt det er verd, ikke bare til å snakke om meg og mitt liv, men til å gi meg et bilde av Gud, min himmelske Far.

La oss derfor prøve å holde fast ved dette, til tross for alle skuffelser, all nød og alt som er nedbrutt og ødelagt i våre liv: Det finnes et farshjerte et sted. Dette farshjertet er stort og varmt og fylt av omsorg for alt som lever. Det er Guds hjerte, breddfullt av kjærlighet, slik Jesus viste oss ved sin hengivelse på korset og sin oppstandelse på den tredje dag.

Vi kan også gjerne si det slik at det i dette farshjertet finnes en feminin side, noe som gjør at vi kan kjenne, i dypet av oss selv, at Gud representerer morskjærligheten, den totale hengivelse og varme.

Når Jesus oppfordrer oss til å be, inviterer han oss inn i gudsrelasjonen, i det livgivende og dype fellesskapet med Gud, det som ligner aller mest på det vi får av gode og kjærlige foreldre.

I dag spør vi hverandre om hvordan vi blir lukket inn i denne varme relasjonen til Gud, inn i bønnens fortrolighet, der vi ser Herrens lysende ansikt stråle

over alt som er ødelagt i våre liv. La oss hjelpe hverandre til dette, ved å skape menighetsfellesskap som er preget av gudsnærvær, bønn og omsorg!

Det er interessant, viktig og spennende at Jesus samler alt han sier i denne oppfordringen: Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene. Hva er det Jesus gjør med disse ordene?

Det første han gjør er å anerkjenne våre aller dypeste ønsker om å bli gjenkjent, sett, verdsatt og elsket av andre. Vi lever ikke bare hver for oss under Herrens lysende ansikt. Vi lever med vårt eget ansikt vendt mot andre, og med andres ansikter vendt mot oss. Hva er det med disse ansiktene, og med vårt eget? De er skapt i Guds bilde. De er like verdifulle. De har like mye krav på kjærlighet og respekt.

Nå sier Jesus til deg og meg: Det er godt at du ser dine egne behov og din egen verdi. Men har du tenkt på at andre har sine behov og sin egen verdi? Er ikke deres behov like viktige som dine? Er ikke deres verdi like stor som din? Gjør mot andre, det du vil at de skal gjøre mot deg! Det finnes ikke noen annen måte å leve på enn å være i denne gjensidigheten. Å leve slik, vendt mot de andre, det er å være et menneske i verden, skapt i Guds bilde.

Når det er sagt, kommer brevskriveren Johannes til oss med sin lille og store formaning. Han snakker til oss og bruker ordet bilde: Ta ikke det onde som forbilde, men det gode.

Du er skapt i Guds bilde og bærer gudsbildet i deg. I troen på Kristus har dette gudsbildet fått ny glans og kraft. Løft dette bildet frem og bli et forbilde! Bli en som viser verden at Gud er Gud! Du skal ikke bare be, men du skal også være en oppfyllelse av noens bønn. Ja, slik er det. Du er noens bønnesvar! Det er ditt fremste kall som menneske og kristen.

Amen

 

En mulig preken om oppstandelsen

Oppstandelse, Terje Grøstad

fra bokverket «Vann av klippen»

For noen år siden holdt jeg denne prekenen i Sofiemyr kirke. Her dukker den opp igjen, for dere som vil lese en preken med noen litt alternative tanker om oppstandelsen. Gledelig påske til alle!

Kjære menighet!

I dagens preken vil jeg bevege meg ut av min normale såkalte trygge sone som teolog og invitere dere inn i en tankeverden som ligger et sted midt mellom teologien, naturvitenskapene, filosofien og religionen. Utgangspunktet er ordene av Paulus om det forgjengelige som må bli ikledd forgjengelighet og dette dødelige som skal bli ikledd udødelighet.

Grundtvig sier i en preken noe om den redselen som kan gripe oss når vi står på gravkanten og hører molden buldre mot det stengte kistelokk og med ett opplever at avgrunnsdype erkjennelsen åpner seg at det neste gang kan være vår tur, at vi skal være den eller de som ikke lenger får oppleve solens lys i det neste morgengryet, at vi står for tur til å gå under i dødens skygge.

Romanverket til Karl Ove Knausgård åpner med en klinisk gjennomgang av det som skjer med den sloknende bevisstheten og med kroppen til et menneske som dør. Det er en spennende og skremmende skildring, ikke minst fordi Knausgård i denne teksten henter frem det fysiske ved døden i sin nøyaktige, litterære registrering.

Når Paulus skriver om døden i dette kapitlet i brevet til menigheten i Korint, sammenligner han det å legge et menneske i jorden med en såmannsgjerning. Det blir sådd noe dødelig, og noe udødelig står opp. Det blir sådd noe forgjengelig og noe uforgjengelig står opp. Men rent fysisk er det vanskelig å tenke seg hvordan dette skal være mulig. Et menneskes kropp blir jo lagt i jorden for å gå helt til grunne, kroppen skal desintegreres, deles opp i sine enkelte bestanddeler på molekylnivå, og kanskje også på atomnivå, det vet jeg ikke, men i hvert fall skal det ikke bli noe annet igjen når tiden har gjort sin gjerning enn jord og støv.

Også knoklene, kroppens harde deler, skal til sist  bli borte. Og da kan vi spørre, på rent fysisk grunnlag: hva er så egentlig dette frøet som legges i jorden? Hvordan kan Paulus bruke dette bildet, når vi – som moderne mennesker – vet at de fysiske lover er annerledes. Det skal til sist ikke finnes et spor tilbake av det et menneske var. Skjønt akkurat dette kan vi spørre oss om. I en del av verdens religioner er jo nettopp selve essensen av det å dø at mennesket går tilbake til naturens store kretsløp, hvor alt går til grunne og siden gjenbrukes i et uendelig forløp og en uendelig sirkel. Sporene er der, men de er findelt omkring i kretsløpet.

I buddhisme og hinduisme, de store østlige religionene, er det slik at dette jordiske kretsløpet på en eller annen måte også inneholder en åndelig virkelighet, slik den kommer til uttrykk i tanken på sjelevandringen. Kretsløpet er ikke bare fysisk å forstå, men det har også en åndelig side. I disse religionene brukes ordet samsara om dette. Samsara er verdensaltet, det store, besjelede kosmos som alt kommer fra og som alt vender tilbake til, i en uendelighet av inkarnasjoner som kalles reinkarnasjoner fordi de er så mange og gjentar seg hele tiden.

For min del synes jeg at dette er utfordrende tanker fordi det er tanker som synes å stemme godt med det som skjer med kroppen rent fysisk, nemlig at den vender tilbake til jordsmonnet, for siden å bli brukt til andre tidsbestemte byggverk, enten disse byggverkene er trær og blomster, dyr, fugler eller mennesker. Jeg mener at vi som tilhører kristenheten har en oppgave i å tenke mer på dette, og finne ut på hvilken måte kristen tro både ligner på og er forskjellig fra det jeg nå kort har beskrevet. I vår religiøse samtid, også i vår egen kristne eller etterkristne kultur, finnes det mye tankegods som minner mer om tankegodset i hinduisme og buddhisme enn kristen tro.

I denne prekenen vil jeg nå komme med noen trosutsagn fra det jeg oppfatter som et kristent ståsted. Jeg har frimodighet til å si det på denne måten fra en prekestol, og så må det bli opp til oss alle å be og tenke videre på hvordan vi selv vil formulere troen i denne sammenhengen.

Det første er at kristendommen helt og holdent anerkjenner menneskets fysiske side og at vår kropp vender tilbake til jorden. Det sier vi også i begravelsesritualet; ”Av jord er du kommet, til jord skal du bli.” Dette henspiller på en av skapelsesberetningene i Det gamle testamente, hvor Gud former mennesket av jord og siden blåser livets ånde inn i menneskets nese. Når det har skjedd, blir mennesket til det som kalles ”en levende sjel”.

I kristent perspektiv er døden dermed ikke bare en fysisk hendelse. Døden har en side som vender mot Gud. Menneskets ånd forlater det fysiske – eller det jordiske – ved mennesket når mennesket dør, og ånden vender så tilbake til Gud. Når personen i Knausgårds romanverk da dør, skjer det noe som ikke lar seg beskrive på det kroppslige, eller fysiske plan, og som Knausgård heller ikke omtaler i romanen. Det er ikke bare tale om en jordisk kropp som erobres av de fysiske dødskreftene. Det er tale om en ånd som forlater denne kroppen, og denne ånden hører til hos Gud.

Slik jeg foreløpig ser det, er det mer riktig å si at ånden forlater kroppen, enn at sjelen gjør det. Det samsvarer også godt med Jesu ord på korset, da han gjentok den bibelske salmen: ”I dine hender overgir jeg min ånd.” Det var Jesu egen dødserklæring. At sjelen forlater kroppen, er egentlig en gresk tanke, knyttet til den filosofiske ideen om sjelens udødelighet. Ideen om sjelens udødelighet har sannsynligvis fått altfor stor plass i kristen tenkning, på bekostning av det fysiske og av tanken på menneskets ånd.

Sjelen, i bibelsk forstand, er et uttrykk for mennesket som individ i foreningen av kropp og ånd. Det er nettopp dette at vi er en jordisk kropp med en pust av Gud i oss, en ånd fra Gud, som gjør oss til en levende sjel, eller en levende skapning, slik det uttrykkes i den nye bibeloversettelsen, hvor ordet sjel er erstattet med ordet ”skapning”.

Men vi står tilbake med et stort spørsmål: Hvor ligger sammenhengen med dem vi var her på jorden i og med våre dødelige kropper – og dem vi skal bli etter oppstandelsen – med våre udødelige og åndelige legemer. Hvis det ikke er slik at Gud i oppstandelsen gjenbruker de restene av oss som fremdeles ligger i graven, hvordan skal Gud så kunne gjenskape oss på oppstandelsens morgen? Svaret på dette, slik jeg tror at det må være, ligger åpenlyst i dagen her i det femtende kapittel av 1. Korinterbrev. Der sier Paulus: ”Det blir sådd et legeme som hadde sjel, men et Åndens legeme står opp.”

Dette er ganske komplisert å gå inn på alt dette, men hvis jeg skal si det enkelt, så sier jeg det slik: Da det første menneske ble skapt, da menneskeheten ble til, kom det fysiske først, jorden og det jordiske. Men når vi oppstår i de dødes oppstandelse, kommer det åndelige først. Så skal det åndelige mennesket bli ikledd jord på nytt, ikke den gamle jorden med dens evinnelige kretsløp – men en ny jord som på annen måte er gjennomtrengt av det guddommelige lyset fra Gud. Som apostelen Johannes sier i sin åpenbaring: ”Jeg så en ny himmel og en ny jord.”

Kontinuiteten mellom den jeg er i dag og den jeg skal bli i oppstandelsen ligger altså ikke på det fysiske plan. Det er ikke jorden som husker hvem jeg er, slik kretsløpstanken kan legge opp, men det er Gud som husker hvem jeg. Jeg skal stå opp, ikke bare i mitt eget bilde, heller ikke bare i Guds bilde, men jeg skal stå opp i Jesu Kristi bilde, som et nytt menneske og leve evig for ham. Først da er døden oppslukt og seieren vunnet.

Det nye jeg som skal leve i Guds lys i all evighet, er et jeg som er fylt av Guds Ånd. Den nye kroppen jeg skal bære, er en kropp som er gjennomstrålt av det guddommelige lyset, slik Jesu kropp var da han møtte Maria ved graven og senere sine disipler. Det står at han gikk gjennom stengte dører. Det var ikke et mirakel, men det var slik det måtte være for en kropp som hadde passert det fysiske og ikke lenger hadde jorden som sitt prinsipp, men Guds levende ånd.

En gang var jeg i en ganske heftig diskusjon med en ateist. ”Men de dødes oppstandelse er en fysisk umulighet,” sa han. ”Det finnes rett og slett ikke nok fysisk materiale på det vi kaller jorden til at alle disse kroppene skal kunne gjenoppstå. Hvis hver kropp skal ha sin del av jordsmonnet blir det for lite jord til alle de millioner, for ikke å si milliarder mennesker, som har vært her på jorden i tidens løp.” Jeg husker ikke hva jeg svarte den gangen. Men om jeg skulle svare i dag, ville jeg si: ”Du glemmer en viktig forutsetning. Vi snakker ikke om denne jorden. Vi snakker heller ikke om den kroppen eller de kroppene som gjennom tidene har vendt tilbake til jord. Vi snakker om noe nytt og grensesprengende. Vi snakker om Jesus Kristus, det eneste menneske hvis kropp ikke har råtnet i gravens dyp. Det er fordi hans jordiske kropp ble gjennomglødet av skapelsens flamme. Så stod han opp på den tredje dag som en levende ånd!

Kroppen til Jesu ble ikke værende i vår fysiske verden, eller i samsara, om vi skal bruke dette ordet fra de østlige religionene. Jesu kropp ble tatt ut av kretsløpet. Tilspisset kan vi si det slik: Den samlede energimengde i vårt kosmos er redusert med den fysiske energien som molekylene i Jesu kropp representerte. I dette kapitlet i Korinterbrevet kalles Jesus for førstegrøden av dem som har stått opp, og senere skal vi alle følge ham inn i oppstandelsens rike, ved hans gjenkomst. Når vi en gang oppstår, skal vi ikke oppstå med de samme kroppene vi hadde før. Vi skal stå opp med kropper som bryter alle de fysiske lover som vi kjenner her og nå. For disse kroppene er skapt av ånd. De er legemer av lys, oppstandelseslegemer som Jesus gir oss når himmel og jord er blitt nye.

Dette er tankens og trøstens og håpets ord til oss i dag. Jeg sier ikke at jeg har forstått alt dette. Men jeg overbevist om at vi som kristne i en flerreligiøs og utfordrende verden skulle bruke mye mer bønn, tid og tankekraft på å trenge inn i oppstandelsens og den kommende verdens mange hemmeligheter. Det er som apostelen sier: Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle forvandles, brått, på et øyeblikk, ved det siste basunstøt. For basunen skal lyde, de døde skal stå opp i uforgjengelighet, og vi skal bli forvandlet. For det forgjengelige må bli kledd i uforgjengelighet, og det dødelige må bli kledd i udødelighet. Og når dette forgjengelige er kledd i uforgjengelighet og dette dødelige er kledd i udødelighet, da oppfylles det som står skrevet: Døden er oppslukt, seieren vunnet.

Å, Herre Krist, bryt dette kosmos’ kulde,

la jorden nå fullkommenhet i deg.

Og la oss se ditt frelseransikt stråle,

så vi kan eie håp og finne vei.

 

Og når du kaster nye ord og kloder

inn i et nytt og renset himmelrom,

da la den jord som vi engang bebodde

bli deg et tempel og en helligdom!

 

Å, Herre Krist, du kommer, vi skal se deg

og bli forvandlet ved basunens klang.

Da skal vi kjenne varmen fra ditt åsyn,

mens alt omkring går opp i lys og sang.

© T: Eyvind Skeie

 

 

Betydningen av Kristi oppstandelse

Terje Grøstad: Kristus fra Torino

Fra bokverket «Vann av klippen»

I kveld, på påskeaften, sender jeg ut denne prekenen, som jeg holdt i Sofiemyr kirke for en tid siden. Jeg kan ha lagt den ut på nettstedet en gang tidligere, men gjør det igjen fordi det er noe her som vi gjerne kan tenke over når påskemorgen gryr og vi skal feire Jesu oppstandelse.

Nylig leste jeg boken ”Follow the light”, hvor bildekunstneren T. C. Newman forteller om hvordan hun over en lang tidsperiode gjenskapte figuren på likkledet i Torino. Hun laget en tredimensjonal modell av det som er på kledet ved å studere hvordan lyset har falt inn over den eller det som engang har vært omgitt av dette kledet.

I år 2000 var jeg i Torino sammen med bildekunstneren Terje Grøstad og så kledet. Det er vanskelig å glemme hvordan Terje Grøstad, som døde i 2011, med hele sin kunstneriske intuisjon var overbevist om at avtrykket på kledet var skapt på en måte som ikke kunne bli forstått annerledes enn at en eller annen form for lys hadde medvirket.

Lenge før dette hadde jeg hadde noen bevegende samtaler med Børre Knudsen om Jesu kropp og Frelserens legemlige oppstandelse.

For Børre Knudsen var Jesu døde kropp noe mer enn et avsjelet legeme. Han så påskedagen og Jesu oppstandelse som et logisk kapittel i fortellingen som begynner Langfredag og går helt frem til pinsedagen. Fortellingen handler om Jesu offer.

At Langfredag har noe med Jesu offer å gjøre, det forstår de fleste. Men hvordan hører offeret sammen med påskemorgen og Jesu oppstandelse?

Børre Knudsen tilrettela det slik:

Til den jødiske offerhandlingen hørte ilden med. Offerdyret, som nå bar skylden, skulle brennes på alteret, for slik ble synden utslettet. Offerilden representerte Guds hellige nærvær, det som skaper død og liv. Offerdyret, som bærer skylden, tåler ikke nærværet og blir fortært av ilden.

Når Jesu kropp ligger i graven, er den ikke overgitt til kroppslig forråtnelse og til å vende tilbake til jordens kretsløp. Jesu kropp, hans offerlegeme, skal utsettes for gudsnærværet, for offerilden, den som fortærer alt, og som ”døder” og gjør levende.

Dette gir dyp mening til det som skjer i Jesu grav.

Vi kan se det for oss slik: Guds hellige flamme slår ut på Jesus offerlegeme. Men så skjer oppstandelsens under! Jesus kropp, som bærer verdens synd, blir ikke fortært av ilden, for den er samtidig ren, som Gud selv. Den dødelige ilden skaper liv! Jesus står opp fra de døde! Offeret er stadfestet til alle tider.

Det er som Johan Nordahl Brun skriver i sin påskesalme: ”Trøsten står som klippen fast, at hans død og blod skal gjelde.”

I dag trenger vi et slikt vitnesbyrd om oppstandelsens gudommelige lys. Vi trenger å gå dypere inn i vår forståelse av Jesu offerhandling. Vi trenger å se mer av sammenhengen mellom Langfredag og Første påskedag, mellom soning og oppstandelse.

Vi, som er bundet av jordens kretsløp, av synd og død, trenger å høre budskapet om Den Ene som har brutt ut av skyldens og dødens fengsel, for at også vi skal se Gud og leve.

Det er også et pinsemotiv i dette, men det får jeg heller komme tilbake til senere!

 

 

Palmesøndag, en kort preken

Ikon fra Ukraina

Palmesøndag får oss til å tenke på glade rop og svingende palmegrener. Men i dagens evangelietekst møter vi noe annet. Vi ser en knelende kvinne som kommer inn i huset der Jesus ligger til bords med sine aller nærmeste venner. Han har talt til dem om underfulle ting, om sin egen lidelse, død og oppstandelse, om hele verdens undergang og dommens store dag. Ordene hans må ha rystet disiplene, selv om de neppe forstod dem helt og fullt. Nå undrer de seg over fortsettelsen. Vil Jesus endelig stå frem som Messias? Er han den hele folket har ventet på? Hvordan skal han opprette sitt messianske rike, og hvilken plass skal de ha i dette, de som har fulgt ham så trofast gjennom vandringsårene, hørt hans ord og vært vitne til Mesterens undergjerninger?

Men så kommer denne kvinnen med sin dyrebare alabastkrukke. Hun bryter lokket av krukken og lar den kostbare salven renne over Jesu hode. For henne er det et øyeblikk av hengivelse og sannhet. For disiplene, og kanskje også for Simon, en stund av forstyrrelse og forargelse. For hva har hun der å gjøre?

Jesus tar henne i forsvar. Hun har noe der å gjøre, noe som går dypere enn hun kanskje selv forstår. Da hun helte denne salven ut over kroppen min, salvet hun meg til min gravferd.

Vi vet ikke hvordan disiplene reagerte på dette. Det eneste evangelisten Matteus sier, rett påfølgende, er dette: Da gikk en av de tolv, han som het Judas Iskariot, til overprestene og sa: Hva vil dere gi meg for å utlevere ham til dere? De betalte ham tretti sølvpenger. Og fra da av søkte han en anledning til å forråde ham.

Dermed er spenningen gitt og retningen mot Golgata funnet. Det kvinnen gjorde da hun salvet Jesus, skal siden alltid følge forkynnelsen av evangeliet. For hva annet er evangeliet enn dette at Jesus døde for at det nedbrutte menneske skulle finne tilgivelse og håp? 

Hvor plasserer vi oss selv i dette bildet? Er vi Simon, den tidligere utstøtte og spedalske? Er vi kvinnen som kom med sine tårer og sin hengivelse til Jesus? Eller er vi en av disiplene, en av dem som mente at de selv var bra nok til å være i Jesu selskap, men det var neppe alle de andre. Kanskje er vi ikke bare en av dem, men alle tre på samme tid:

Du er den som har tatt imot Jesus, du er den som vet at du trenger ham, men samtidig er du den som altfor ofte stenger andre ute. Kyrie eleison, Herre, miskunne deg over oss som ikke alltid forstår dybdene i våre egne liv.

Kvinnen som salver Jesus i Simon den spedalskes hus, skal vi huske av en eneste grunn:

Hun er et fullkomment bilde på den ufortjente nåde. Uten noen fortjeneste blir hun tatt imot. Og uten å forstå det blir hun lukket inn i kristendommens kraftfelt: korsets mysterium. Hun salver Jesus til hans kongelige gjerning som offerlam.

Og så sitter hun ved føttene hans, med sine kyss og sine tårer. Hun er elsket. Hun er tatt imot. Midt i alle livets gåter og motsigelser er hun hjemme hos Gud.

 Jesus Kristus, sammen med kvinnen

i Simon den spedalskes hus

salver vi deg med hengivelse og takk.

Du gikk i døden for oss,

og ved din oppstandelse ga du oss livet.

La oss leve i den ufortjente nåde!

Amen.

(Fra Tekstverkstedet, Eyvind Skeie 2018)

 

 

Paradisisk fastediett

De siste ukene har vi lest og hørt en del om faste.

Faste har vært knyttet til avståelse, fornektelse og avholdenhet. Noen har også ført et kjønnsperspektiv inn i dette, blant annet ved å finne en sammenheng mellom undertrykkelse av kvinnelig seksualitet og en asketisk åndelighet som ser på menneskets kropp som mindre viktig.

I den ortodokse tradisjonen har jeg møtt to andre perspektiver på det å faste, enten det gjelder lange fasteperioder gjennom året eller faste som en permanent beredskap når det gjelder livsstil, matvaner og bønneliv. Disse to perspektivene kan jeg gjerne knytte til de to personene som jeg har skrevet bok sammen med fra den koptiske tradisjonen, Maggie Gobran, Mama Maggie, og biskop Thomas.

Av Mama Maggia har jeg lært noe om sammenhengen mellom et liv i faste og det hun kaller transparens. Med transparens mener hun at vi, i vår kristenstand, er kalt til å leve slik at  Guds rike, med alle sine krefter av lys, liv og helbredelse, kan skinne i og gjennom oss i våre liv. Det er en åndelighet som ikke har fokus på mennesket i seg selv, men som har et helt annet utgangspunkt, nemlig Gud. Gjennom fasten, som åndelig totaldisiplin, oppnår mennesket en gjennomskinnelighet som på en særlig måte åpner opp for Jesu nærvær. Faste handler da ikke om graden av askese, avståelse og menneskelig fromhet, men om å søke Guds rike først, slik Jesu selv har bedt oss mennesker om å gjøre. Slik blir faste og transparens  det sentrale.

Fra samtalene med biskop Thomas, da vi sammen arbeidet med boken I kjærlighetens sirkel, husker jeg det barnlige og glade smilet som spredte seg over ansiktet hans da jeg spurte hvorfor faste spiller en så stor rolle i hans eget og de egyptiske kristnes liv. Han svarte at det er den største lykke i livet å faste. I fastetiden spiser vi den samme maten som Adam og Eva gjorde i paradiset, sa han. Vi spiser kun det jorden gir oss av grøde, slik menneskene gjorde før synden kom inn i verden. Derfor er vi aldri så nær paradiset som vi er når vi faster.

Strukturen i det biskop Thomas svarte ligner på det Mama Maggie også sa. Utgangspunktet for dem begge er at de henter sin tolkning og forståelse fra noe som ligger utenfor den menneskelige erfaring. Fasten tilfører noe annerledes og nytt. Det er ikke lenger mennesket som krøker seg om seg selv for å finne en  mer eller mindre åndelig eller fysisk gevinst. Faste handler om en dyp relasjon av hengivelse hvor Gud kommer før mennesket. Gjennomskinnelighet og glede blir fastetidens hovedmotiver.

Korsets kraft

Fra Anafora, Egypt

Disse siste dagene har jeg tenkt en del på korset. Har det lenger noen plass i kirkens forkynnelse og i vår kristne tro og praksis? Jeg merker meg at Marcus Borg i sin bok (Gjenoppdag kristendommen) mener at den tradisjonelle måten å se Jesu død og soning på forvrenger hva kristendommen handler om. Jeg har også lagt merke til den store forlegenhet som hersker på dette området. Det er faktisk nesten ingen som snakker om korset lenger, og om Jesu blod som en soning for våre og verdens synder.

Jeg kjenner det hos meg selv også. Det er vanskelig å snakke om dette, enda mer utfordrende å forkynne det som et befriende budskap.

Så leser jeg et brev fra apostelens Paulus, opprinnelig skrevet til menigheten i Korint. Han skriver at han er utsendt av Kristus for å forkynne evangeliet, og det ikke med talekunst og visdom, så Kristi kors ikke skal miste sin kraft. Jeg tenker at jeg må bruke mye tid på dette, å meditere over ordene fra Paulus om at Kristi kors ikke skal miste sin kraft. Jeg spør meg om det var dette vi skulle bruke tid på, fremfor å lete etter alle mulige og umulige måter ved hvilke vi vil bevise kristendommens ekthet og troens gyldighet i verden.

Til menigheten i Korint sier Paulus at han ikke kom med fremragende talekunst eller visdom. Det var ikke slik han ville forkynne Guds mysterium. Han hadde nemlig bestemt seg for at han ikke ville vite av noe annet blant dem enn Jesus Kristus og ham korsfestet.

Dette gjorde ikke apostelen til en kraftfull forkynner med overtalende evner. Tvert om beskriver han seg selv som svak, redd og skjelvende. Han forkynte ikke sitt budskap med overtalende visdomsord, men med Ånd og kraft som bevis. Det skjedde fordi deres tro ikke skulle bygge på menneskelig visdom, men på Guds kraft.

Det er min klare oppfatning at Paulus har noe å si oss i dag, enten vi er salmediktere, liturger, forkynnere, teologer eller studenter. Det er en kjerne vi må finne, ellers vil hele vårt kristne trosprosjekt smuldre opp og vår frimodighet gå til grunne. Det vi må finne, er korsets kraft. For jøder søker tegn, skriver Paulus, og grekere søker visdom, men vi forkynner en korsfestet Kristus. Han er en snublestein for jøder og dårskap for hedninger, men for dem som er kalt, både jøder og grekere, er Kristus Guds kraft og Guds visdom.

Det er dette jeg har tenkt på de siste dagene, på Kristi kors og korsets kraft. I Romerbrevet har apostelen Paulus skrevet den setningen som skulle sende en stråle av lys inn i Martin Luthers plagede sinn: For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker.

Jeg tenker for meg selv at de som unnlater å fordype seg i korsets mysterium, de forvrenger kristendommen. De mister rett og slett Guds kraft, og blir avhengige av å stole på sin egen. Det blir bønner av slike tanker. Ja, kanskje er det vårt fremste kall i denne tiden å være stille og vente, mens vi ber og håper at kraften skal åpenbare seg, den kraft som er i Kristi kors, han som gav sitt blod for oss og bar oss hjem til vår opprinnelse i Gud.

 

Den barmhjertige samaritan

Van Gogh, Den barmhjertige samaritan

Det sentrale poeng i fortellingen om den barmhjertige samaritan er ikke at vi skal identifisere stakkaren i grøften som vår neste. Poenget er helt omvendt, nemlig at den nedslåtte langs veien skal se oss som en neste. Vi skal være en neste, det er aktivt og ikke passivt, som jeg prøvde å få frem da jeg skrev en boktekst til Haraldsplass Sykehus i Bergen.

Det begynner ved at Jesus lar oss se.

Vi ser med øynene til samaritanen,

men og med øynene til ham som ligger

forlatt og skamslått, langs den travle veien.

 

Samaritanen tenker ikke straks:

Jeg er en neste, det er det jeg er.

Han stanser bare, det er slik han gjør,

og varsomt våger han seg meget nær.

 

Han merker i sitt eget, åpne hjerte

en underlig medlidenhet tre frem.

Så bøyer han seg ned mot den som lider

og renser mannens sår med vin og olje.

 

Den sårede som ved veien våkner langsomt.

Han kjenner myke hender over huden.

Så åpner han sitt blikk og ser forundret

et ansikt som er mildt og uten hardhet.

 

De hviler i hverandre disse to,

den sårede og han som bringer trøsten.

De hviler i hverandres blikk og ser

den Andre i en stor gjensidighet.

 

Og da, med ett, har mannen fått et svar,

et svar som og er vårt til alle tider

om vi er dem som trøster eller lider:

 

Hvem er han, han som kommer meg så nær

og gir meg hjelp når jeg er slått og såret?

Han er Min Neste. Det er det han er.

 

© Eyvind Skeie

 

Ansiktet til en engel

Tresnitt av Terje Grøstad, fra «Vann av klippen», bokverk av Terje Grøstad og Eyvind Skeie

Teksten er fra prekenutkast til Stefanusdagen i Tekstverkstedet.

Det er tid for å se seg i speilet, rette blikket mot oss selv. Hva ser vi?

De som så ansiktet til Stefanus måtte sammenligne dette ansiktet med ansiktet til en engel.

Vi kjenner ikke ansiktstrekkene til den unge Stefanus. Sannsynligvis så han ut som en hvilken som helst ung mann på denne tiden i den jødiske befolkningen. Men det var noe annet der i tillegg, noe som kom innenfra. Dette som kom innenfra hadde noe med besluttsomhet og hengivelse å gjøre. Stefanus stod for noe som var så viktig at han var villig til å ofre livet for det. Vi vet hva det var, troen på den oppstandne Jesus Kristus. Denne troen gjorde Stefanus lysende. Hans dødelige kropp var fylt av et håp som døden ikke kunne utslokke.

Alle vi som bekjenner troen på Jesus Kristus har tilgang på dette samme håpet.

Vi kan ikke forlange av oss selv at vi skal begynne å lyse på den samme måten som Stefanus gjorde i prøvens stund. Men vi kan be om at noe må begynne å skje med oss, at troen må få større plass i livet vårt, at Jesus Kristus, den korsfestede og oppstandne må flytte inn i kroppen vår, i sinn og hjerte, med sin nåde og sitt lys.

Når vi ser oss selv i speilet, ser vi et menneske, skapt i Guds bilde.

Men vi ser også noe mer: Vi ser noe av grunnen til at vi feirer jul. Vi ser inkarnasjonens hensikt, at Gud ble menneske for at det guddommelige lyset skulle finnes her i verden, i og mellom menneskene, med sin underfulle kraft.

Det er mange grunner til å tenke negativt om fremtiden for kirken og for kristenheten i verden, fra konsekvensen av forfølgelser og angrep til trusselen fra moderne materialisme, skepsis, latterliggjøring og vantro. Av og til spør vi oss selv og hverandre om hvordan det skal gå. Når passerer vi et punkt hvor under halvparten av den norske befolkning ikke lenger er medlem av en kristen menighet og kirke? Når vil en annen religion ha flere aktive tilhengere enn kristendommen? Hvor mange mennesker vil være preget av likegyldighet eller aktiv motstand mot religion i sin alminnelighet og kristendom i særdeleshet? Og hvordan vil det se ut på verdensbasis om noen år? Vil Europa være helt avkristnet? Hva vil fylle det religiøse tomrommet, islam eller den gudløse materialismen?

Vi har god grunn til å kjenne oss engstelige og maktesløse hvis vi følger disse tankene i deres konsekvenser. Hva kan vi gjøre for at fremtiden skal se annerledes ut?

Vi kan ikke gjøre annet enn å holde fast ved det som er vårt kall og vår bestemmelse. Det er å heve troens lys i verden. Vi er kalt til å følge Jesus, han som sender oss ut som sauer blant ulver.

I mange år har vi i Norge kunnet leve i det vi kan kalle for en kristen enhetskultur. Det har vært en bred, felles enighet om at kristen tro og tradisjon skulle prege samfunnslivet i hjem, skole og ellers i det offentlige rommet. Den tiden synes nå å gå mot slutten. Vi kan se for oss at det vil bli vanskeligere å bekjenne kristen tro i fremtiden.

Men troens lys skal fremdeles skinne. Det skal fremdeles være mennesker som følger Jesus. Det skal være mennesker som står oppreist og møter sine medmennesker med håp, tro og kjærlighet. Det skal fremdeles være noen som viser menneskene i kulturen at det går an å møte den vanskelige virkeligheten med noe som ligner ansiktet til en engel.

Kanskje dette skal være vår bønn i denne julehøytiden, fra Stefanusdagen og et stykke inn i det nye året. La oss be om å bli fylt av Jesu nærvær på en slik måte at vi får ansiktet til en engel.

 

Jomfruen og barnet

Fra Anafora, Egypt

Dette onsdagsbrevet blir det siste før julehøytiden. Jeg deler et dikt jeg skrev for en del år siden, knyttet til julemeditasjonene for orgel av Olivier Messiaen. Den første meditasjonen bærer tittelen «Jomfruen og barnet». Så er dere ønsket gode dager, med fred og fordypelse i menneskehetens dyre skatt og guddommens hellige mysterium.

Og det er natt i Betlehem

Han Den Ubeskyttede sover

i stallen har

hans allmektige hender grepet

om krybbens strå

og kjenner for første gang

noe av jord mot sin hud

 

Velsignet du Maria

Den Ubeskyttedes mor

Velsignet du som våker over ham

Velsignet din hånd som rører

ved Den Allmektiges panne

Velsignet din munn som kysser

Den Ubeskyttedes øyne

 

Og det er natt over jorden

Den vergeløse sover

Men også de som forfølger ham

også torturister og drapsmenn

har sin søvn i jordens natt

Også de er vergeløse

Også de deler i søvnen

jordens eldgamle drømmer

om freden og om paradiset

 

Velsignet du Maria

du som våker over den vergeløse

Velsignet du som bærer paradiset til verden

Velsignet ditt hjerte som blør

for Den Ubeskyttede

 

Hod fast denne time

holde fast denne stund

Bær for alltid denne fødsel med deg:

Den Ubeskyttedes fødsel

Den vergeløses inntreden i verden

 

Maria

du vergeløses mor

Maria

du menneskelighetens ansikt

Maria

du hvis sjel skal gjennombores

Du som skal overgi din drøm

til  dem som piner

 

Maria

for våre nakne ansikters skyld

priser vi deg

Du som føder lys

når det er natt på jorden

 

Den allmektiges hender

griper om krybbens strå

holder alle menneskers liv

i et spedbarns faste grep

Bærer oss

mot fullbyrdelsen

 

Her er alle tings begynnelse

Her er alle tiders ende

Her blomstrer paradiset

Her slår livets tre rot

Han som troner i himmelen

har gjort jorden til sin bolig

 

Maria smiler

Og jordens natt går endelig

mot morgen

 

© Eyvind Skeie