Kategoriarkiv: Spiritualitet

Frelsens kostnad

Det er noe jeg har tenkt på en stund og som jeg her deler, i all korthet. La oss kalle det frelsens kostnad.

Med dette mener jeg ikke hva frelsen koster oss mennesker. Den er jo gratis. Det har vi ikke minst blitt minnet om i dette Luther-året. Nåden er gratis.

Vi blir også  minnet om det i forkynnelsen. Det blir stadig fremhevet at nåden er gratis og for alle, og at himmelens Gud er god og tar imot oss. I forlengelsen av dette blir det også understreket  på mange forskjellige måter at vi er utfordret til å se våre medmennesker i et perspektiv av nåde. Vi skal være gode, for ikke å si snille, fordi Gud er god og snill.

Men vi hører lite om frelsens kostnad. Denne handler om hva Gud har betalt for menneskets frelse. Den klassiske kristendommens kjerne dreier som om denne aksen, om Sønnen, om Kristus, om lidelse og blod, om soning og offer, om død og oppstandelse. Dette er frelsens kostnad, en kostnad dekket Gud.

Veldig mye nådeforkynnelse i dag mangler denne henvisningen til korset og til Kristus. Det blir en nåde uten kostnad, med fare å fordreie nådens evangelium om Kristus til en alminneligjort påstand om at Gud er snill og vi skal være snille. Jeg spør meg selv om det er nok til å leve og dø på, og om et slikt budskap har et tilstrekkelig tyngdepunkt til å bære kristenheten, menighetene og kirken gjennom krevende år i et mangfoldig religiøst landskap.

Som tekstarbeider i kirken vet jeg godt at det er vanskelig å integrere budskapet om korset og om Jesu soning i et språk som knytter seg sterkt til den menneskelige erfaring. Min erfaring er at det kun kan gjøres hvis jeg (eller vi) med troens inderlighet er knyttet til den korsfestede på en slik måte vi vandrer med Jesus, slik de ville ha sagt det i tidligere tider.

Jeg sier ikke med dette at jeg representerer denne inderligheten. Men jeg søker den, også når jeg prøver å formulere kristen tro og eksistens i språket, enten det skjer i poesi eller prosa. Noen ganger lykkes det, andre ganger ikke.

Hver gang vi bruker ordet nåde, bør vi spørre oss om hvordan vi rammer dette ordet inn. Bruker vi snillheten som referanse eller budskapet om Kristus?

 

Den hellige Frans mottar stigmata

I Santiago de Compostela bodde vi det fransiskanske klosteret like ved katedralen. Deler av klosteret er nå omgjort til et ganske stilfullt hotell. Noe av klosterpreget er bevart. Et godt sted å være for oss som var på reise. Vedlagt et lite dikt jeg skrev helt tilbake i 1983, inspirert av fortellingen om hvordan Frans mottar stigmata, Kristi sårmerker på sin egen kropp. Med hilsen til alle nåværende og tidligere vandrere, i livet og til Santiago!

 

Han modnet sakte mot den store stillhet

Alt ondt og mørkt i livet verket ut

 

All strid og splid ble skiftet ut

med mildhet

 

Som jordens urter bærer sine frø

og priser høstens Herre ved å dø

 

slik bar han skammens merke på sin hud

inntil han mistet alt og møtte Gud

 

© Eyvind Skeie 1983

Pilegrimstanker

Katedralen i Burgos

For en del år siden kom jeg med boken «Jesu syv fødsler». I dag, mens jeg pakker mine saker for å tilbring 10-12 dager på veien til Santiago de Compostela, sammen med 35 andre, deler jeg noen ord fra denne tekstsamlingen. Det er en uro der som jeg fremdeles gjenkjenner som min egen. Med hilsen til alle dere som fremdeles er underveis på den indre eller ytre reise!

 

 

1

Altfor lenge levde jeg som et dyr bak katedralens tykke murer.

Med velbehag snuste jeg inn den gamle duft av århundrelange tradisjoner.

Jeg visste mangt om salmesang og bønner og sovnet ofte til den trygge dur

av stemmene som steg og sank i forutsigelige svingninger fra prekestol og alter.

Stadig oftere våknet jeg med tristhet og med kvalme.

Herregud, hørte jeg meg mumle.

Var dette korsets hensikt og smertens dype grunn?

Inntil jeg klatret opp i tårnet og lot de store klokker runge over torgets avgrunn.

Hvor er det hellige alter der jeg kan tilbe i ånd og sannhet?

Hvor er Det Seirende Hjerte i kosmos?

Du som gransker hjertene, ta meg tilbake til mysteriet,

la meg bo i det herlige mørket og bli ett med skapelsens puls.

 

2

Pilegrimens ord etter oppbruddet: Før hang jeg fast i alt det kjente.

Hverdagens mange gjøremål gjorde at drømmen ble holdt nede.

Nå er jeg innviet til reisen, til det å være i bevegelse.

Før var jeg en av dem som hadde fanget Gud i ritualet.

Nå har jeg mange altere langs veien; et flyktig ansikt og en sten i grøften,

et meget gammelt tre, en blomst, en kilde, ja, alt jeg ser er helligdommer nå

og det jeg lengter etter er å gå.

 

 

3

Tro er hellig handling.

Tro er hellig vei.

Tro er innvielse.

Tro er mysterium.

Tro er det grenseløse sprang.

Tro er det lille skritt

som følges av et annet lite skritt.

Tro er hengivelse.

Tro er langsom tid.

Troens bevegelse

markerer en vei som går innover.

Tro er avsondrethet.

Det er dette vi må finne igjen,

ikke som en ytre vei,

men som en indre vei til frihet.

 

4

Jeg innvier meg til Kristus uten mor.

Jeg bøyer for for mysteriet,

Kristus i preeksistensen,

Kristus før alle ting,

men uten å ha skapt seg selv.

 

Jeg betror meg til å være underveis.

Jeg tar min tilflukt til helligdommene langs veien.

Jeg søker innvielsen under vandringen.

Jeg sier nei til alle som vil knuge

vandrerens sinn med skremmende tanker om fristelser og farer.

Når jeg møter andre pilegrimer, vil jeg dele mitt brød, min bønn

og mine lengsler.

 

 

5

Jeg er pilegrimen som søker begynnelse,

og i begynnelsen hjemkomst,

og i hjemkomsten mottagelse,

og i mottagelsen tårer,

og i tårene glede,

og i gleden barndom,

og i barndommen opprinnelse,

og i opprinnelsen enhet,

og i enheten Gud.

 

Forkynnelsens tilknytningspunkt

I protestantisk teologi har forkynnelsens tilknytningspunkt vært diskutert.

Karl Barth så helt bort fra dette tilknytningspunktet. Han la vekt på at Guds Ord rammer mennesket helt utenfra, eller ovenfra. En pietistisk tradisjon la vekt på hvordan forkynnelsen skapte syndenød og således banet vei for evangeliets nådeforkynnelse. En mer liberal tilnærming definerte tilknytningspunktet i de menneskelige eksistenskonflikter, enten det var knyttet til døden som fundamentalt problem, menneskets skadede livsfølelse, selvsentrering eller etisk og relasjonell tilkortkommenhet.

I nærmere tre år har jeg skrevet Tekstverksted og har dermed vært gjennom kirkeårets tre tekstrekker, med en tekst fra Det gamle testamente, en brevtekst (normalt) og en evangelietekst for hver søndag. Langs denne veien har jeg mange ganger tenkt på dette med forkynnelsens tilknytningspunkt.

Som kirkegjenger har jeg gjort den erfaring at mange prester, faktisk de aller fleste, legger mye arbeid i å finne tilknytningspunkter, enten det skjer ut fra stedegengjøring, litteratur, saker som er oppe i tiden eller en mer psykologisk og erfaringsbasert tilnærming. Ved å finne slike tilknytningspunkter skaper dagens predikant seg et klangrom for sitt språk og sitt budskap om Jesus, som da gjerne tegnes som befrier, helbreder eller en som vil det beste for oss alle, og særlig for dem som er satt utenfor. Jesus blir, i denne forkynnelsen, tegnet etter modeller som finnes i den menneskelige erfaring.

Etter hvert har jeg fått en viss uro for denne måten å skape tilknytning på. Jeg synes også at den forkynnelsen som springer ut av dette ofte blir endimensjonal og noen ganger direkte kjedelig og forutsigbar, enten den er moralsk/aktivistisk eller trøstende/forståelsesfull/befriende.

Når jeg arbeider med hver søndags tre tekster, finner jeg en helt annen klangbunn for søndagens preken og den kristne forkynnelsen. Denne klangbunnen oppstår ikke i aksen mellom menneskelig erfaring/eksistens og budskapet om Jesus, men i noe helt annet, nemlig i aksen mellom profeti og oppfyllelse, i et spennende samspill mellom Det gamle og Det nye testamente.

Det slår meg at jeg knapt har hørt en eneste predikant de siste årene utvikle sitt evangeliske budskap med basis i den profetiske bildekraften i Det gamle testamente, enten vi tenker på fortellingene om skapelse og urhistorie, om jødedommens offervesen eller de profetiske skriftene.

Både i Det nye testamente selv, i urkirken, oldkirken og gjennom hele middelalderen arbeidet teologene med slike lesemåter og tolkningsnøkler til å forstå Jesu ord og verk. Det var ikke nødvendig å beskrive hvert enkelt menneskes livsopplevelse og religiøse erfaring og eksistens. Det viktige var å bruke de tolkningsnøklene som var for hånden i spillet mellom profeti og oppfyllelse, slik dette fremkom i den gamle og den nye pakt.

Det er ikke her tid og anledning til å utfolde dette videre. Jeg benytter bare anledningen til å spørre meg selv og andre om hvorfor det har blitt slik at ordene fra Det gamle testamente langt på vei har forstummet i vår kirke, og at deres profetiske karakter så ytterst sjelden er et tema. Hvilken støtte får studentene til å trenge inn i dette? Hvordan hjelper vi andre hverandre til å være i denne forståelsesrammen?

Grundtvig reiste en gang spørsmålet om hvorfor Herrens Ord var forsvunnet fra hans hus. Nå spør jeg om det samme: Hvorfor har de profetiske ord fra Det gamle testamente forsvunnet – og forstummet – i hans hus?

 

 

Pilegrimer før og nå

Om noen uker drar jeg med en gruppe langs pilegrimsveien til Santiago de Compostela. Jeg kaller mitt opplegg for en kulturreise i pilegrimenes spor, i respekt for de som går på sine føtter hele den lange veien. Underveis deler vi tanker om pilegrimer før og nå. Her er noen stikkord:s

Bibelske motiver

Abraham som pilegrimen som bryter opp fra Ur i Kaldea

Israels folk underveis mot det lovede landet

Jesus som pilegrim på vei, i sitt folk, mot Jerusalem i påsken

Det store bibelske perspektivet, reisen gjennom tiden, fra jord til jord

Oppbruddet og reisens fare som paradigme på menneskets livsreise

Jesus som det nye tempel, pilegrimsvandringen som Kristusfordypelse

Kristen pilegrimsreise og påsketradisjoner, å leve, å dø og å oppstå med Jesus

Motivet fra Hebreerbrevet 11,13, om vår situasjon som fremmede i verden på vei mot vårt evige hjem

Veien og målet

 Veien som målet, den hellige vei til det hellige sted

Veien gestaltet på en måte som avdekker dype menneskelige og åndelige sannheter

Jesus som veien, sannheten og livet (Kristusmotiv i pilegrimsforståelsen)

Hellige steder og relikvienes kraft

Bønn og testamentarisk forordning

Soning

Soning og flukt

Geistlig og folkelig valfart, Roma, Jerusalem, Santiago.

Pilegrimens meritum

Pilegrimsreisens meriterende (fortjenstfulle) hensikt i middelalderen:  Pilegrimen får del i himmelske skatter, som nåde og helbredelse etter bot og vandring

Hva er fortjenesten for den (sen)moderne pilegrim?

Noen motiver til svar:

Pilegrimsreise i forbindelse med overganger i livet og vanskelige valg.

Pilegrimen bruker kroppen, det er en fysisk anstrengelse. Gjennom det fysiske oppnås konsentrasjonen (kroppens bønn).

Pilegrimsferd for å takke, som en del av et løfte, på vegne av andre eller seg selv.

Pilegrimsreiser som en del av et fritidstilbud, forbundet med sport og naturopplevelse.

Pilegrimsreise og økologi, samfunn med det skapte. Pilegrimsreise og skaperteologi.

Pilegrimsreise under overskriften at Gud vil meg noe. Hva er det han vil meg? Hva er meningen med min tilværelse?

Pilegrimsreisen som hjelp til å møte meg selv.

Pilegrimsvandringen som løfter oss inn i det historiske erindringsrommet, røtter og slekters gang, fornemme menneskehetens lange historie

Pilegrimsreisen i kirkens rom, sammen med andre troende som også er underveis.

Pilegrimsreisen viser oss veien til det hellige i verden og vekker ny ærbødighet for det som er annerledes og hellig. Et økologisk/økosofisk motiv i pilegrimsvandringen hvor det senmoderne menneske søker ny helhet i tilværelsen.

Pilegrimsreisen handler om solidaritet, omsorg og hjelpsomhet, vi hjelper hverandre underveis.

Pilegrimsvandring krever ytre omgivelser og tilrettelegging, noe som også kan åpne for kommersielle aktører. Men uten en indre kjerne kan vandringen, veien og målet i lengden ikke bestå.

Et kritisk aspekt

Som kristne pilegrimer tenker vi over det som har hendt i den europeiske historie, også overgrep og ødeleggelser som har skjedd i Guds navn og av de kristne.

Vi må se kritisk på tradisjonene som er knyttet til apostelen Jakob i et slikt perspektiv.

Vårt ja til pilegrimen Jakob er samtidig et nei til maurerdreperen Jakob.

Vå reise skjer ikke i korstogets ånd, men i bot og med ydmykhet

Hvordan skal vi leve med Kristus i et nytt årtusen, som hans vitner og lemmer på hans legeme i verden?

 

 

 

Olav den hellige

Terje Grøstad, tresnitt, oppstandelse

Herved et lite bidrag til en mulig forståelse av Olav den hellige og den mulige Olavsarven, post festum i året 2017.

For å nærme oss helgenen trenger vi en forståelsesnøkkel. Først med denne nøkkelen kan vi låse opp noen av hemmelighetene som er knyttet til hans liv, hans død og hans etterliv (betydning).

Begrepet idol kan ikke gi oss denne nøkkelen. Det gjelder enten vi tenker på et idol som et avgudsbilde, et gudebilde eller en blindt beundret person, død eller levende. Vi trenger en annen måte å nærme oss helgenen på.

For min del har jeg funnet den andre måten i kirkens eget teologiske og åndelige tolkningsrom. Det er en tolkningstradisjon som springer ut av det som uten tvil er kirkens grunnvoll til alle tider, nemlig troen på Kristus.

En helgens liv har kun gyldighet i den grad det peker hen mot Kristus. Å diskutere om en helgen er et idol eller ikke blir både forvirrende og meningsløst i en kirkelig sammenheng, om man ikke bruker kirkens egen tolkningsnøkkel.

Kirkens tolkningsnøkkel, som også ble brukt om helgenkongen Olav, for eksempel i hans helgenvita Passio Olavi, tar utgangspunkt i hvordan helgenen fremstår som en postfigurasjon av Kristus.

Ideen om helgenen som en postfigurasjon av Kristus henger sammen med et bærende prinsipp i bibeltolkningen. Vi kan enkelt si det slik:

I Det gamle testamente finnes det mange prefigurasjoner av Kristus. Det gjelder både personer, handlinger, ritualer og profetiske ord. Slik må det være. I Kristus blir Guds løfter til menneskeheten fullbyrdet.

Etter Jesu oppstandelse, himmelfart og utgytelsen av Den hellige ånd fortsetter impulsen fra Kristus å utfolde seg i kirkens liv på mange forskjellige måter og gjennom mange ulike personer. Kirkens nærvær i verden er å være Kristi legeme ved å kroppsliggjøre evangeliet og henvise til Kristus. Dette er innholdet i postfigurasjonen.

Olav Digre var en krigerkonge. Olav Haraldsson var et menneske som spilte en spesiell rolle på et visst punkt i vår nasjonale, kulturelle og religiøse historie. Olav den hellige ble formet som en postfigurasjon av Kristus i den kirkelige tolkningstradisjonen. Det spesielle med denne prosessen i helgenkongens tilfelle var at denne tolkningen ganske snart fikk sitt gjensvar i folket.

På bakgrunn av dette har jeg følgende spørsmål: Hvordan kan det som skjedde i, med og omkring helgenkongen, inspirere kristenheten i Norge til å søke og se Kristus?

 

Jesus Krist, forklar meg hva du mente

med å bære korset etter deg.

Lær meg alt jeg trenger for å vandre

på de sanne pilegrimers vei.

Du som styrer universets stjerner

og som ser det aller minste strå,

bøy mitt stolte hjerte og fortell hva

jeg skulle gjøre nettopp nå.

 

Alle ting er gitt meg som en gave.

Verden er så endeløs og rik.

Gjør meg til en pilegrim som følger

i ditt spor og stadig blir deg lik.

Gi meg del i kraften som forvandler

tvil til tro og hat til kjærlighet,

Slik at jeg speile i mitt hverdagsliv

Guds nåde og barmhjertighet.

 

Pilegrimer er vi gjennom tiden,

fra vår fødsel like til vår død.

Led oss, gode hyrde, på vår vandring,

gi oss livets vann og livets brød.

Bøy oss mot din vilje under korset,

la vår tro bli mild og sterk og sann,

inntil alle pilegrimer møtes der

du venter, i ditt gode land.

 

Eyvind Skeie/Passio Olavi 2003

Norsk salmebok 436

 

 

 

En pavelig salmetekst

Pave Shenouda III

Den koptiske pave Shenouda III døde i 2012 etter mange års lederskap for Egypts kristne befolkning. Han var kjent som en stor taler og kommunikator. Salmen nedenfor er skrevet på bakgrunn av en bønn av denne paven. Med hilsen til alle dere som husker på våre brødre og søstre i Egypt. Jeg møtte en del av dem for noen dager siden. De fortsetter sine gudstjenester og sitt daglige liv og hilser oss med ordene om at de ikke er redde. De rømmer ikke fra kirkene, men fyller dem med enda flere mennesker til enda flere gudstjenester.

Jeg stenger døren i den mørke natt

Jeg stenger døren i den mørke natt

og søker Jesus, han som er min skatt.

Jeg fyller natten med min gråt og bønn,

og ber til ham som er Guds egen Sønn.

 

Men hjertets dør er ikke stengt for deg,

du som har åpnet himlens port for meg.

Du skaper lys av mørke, liv av død,

og i det skjulte deler du min nød.

 

Ja, kom til meg i denne bitre stund

og la meg høre ordet fra din munn,

men si det mildt, for natten er så stor,

og jeg har ingen hjelper her på jord.

 

Du er mitt barn, hva mere kan jeg si?

Jeg tok din skyld og du skal være fri.

Jeg er i lyset bak den dunkle sky.

Jeg er i natten og det bleke gry.

 

Fritt etter en bønn av pave Shenouda

© Eyvind Skeie 2013

Bønnen om enhet

Bildet er fra Anafora i Egypt. I høst utkommer boken «I kjærlighetens sirkel» basert på samtaler med biskop Thomas, som har bygget dette stedet. I disse dagene tenker jeg mye på alle mine venner blant Egypts kristne befolkning, og ikke minst på biskopene i den koptiske kirke, som møter store utfordringer i lederskap og sjelesorg. Etter ti års vennskap med biskop Thomas vet jeg litt om hvor vanskelig det er å befinne seg i et lederskap som hele tiden må balansere mellom tydelighet og ansvarlighet. Jeg legger her ut en betraktning fra «I kjærlighetens sirkel», med motiv fra påsketiden. Vi trenger å minne hverandre om at den egyptiske kirken (koptisk betyr egentlig egyptisk) har en rik åndelig arv som også kan inspirere oss, uansett hvilken kirkelige tradisjon vi befinner oss i. Støtt gjerne Stefanusalliansen som har åpnet dørene til denne skattkammeret av tro og etterfølgelse for meg og mange andre, og som bistår biskop Thomas og andre i dagens Egypt.

Som den inkarnerte seierherre fra Golgata er Jesus gitt makt til å forløse skaperverket.Han er den som fører oss tilbake til det vi mistet hos Gud da vi valgte den enkleste løsningen. Men nå er det blitt mulig for oss å nærme oss Gud på et annet grunnlag.

I vår enhet med Kristus har vi også enhet med hverandre, med hele skaperverket og med Gud. Det er som Jesus sier i den store bønnen som vi finner i evangeliet etter Johannes: Den herligheten du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett: jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett.

Det er en del av Jesu menneskelighet, at han tar oss helt inn til sin himmelske Far. I oppstandelsen skjer det motsatte av det som skjedde da Jesus skjulte seg i vår menneskelige natur.

Nå er det vi som er skjult i hans oppstandne natur. Gjennom hans oppstandelse er vi i ham. Han har tatt min menneskelighet med alle dens svakheter og dekket den med sin egen kropp, den som bærer oppstandelsens lys.

Dypest sett er dette inkarnasjonens ytterste konsekvens. Vi får del i den herlighet som den inkarnerte Gud har vunnet gjennom død og oppstandelse. Slik han ble skjult i vår natur, blir vi skjult i hans.

Vi er som døde i ham og får dermed del i hans ære i oppstandelsens glans. Dette er den troens forvandlingskraft som er satt inn i vår verden, som en bølge av fornyelse og håp.

Fra «I kjærlighetens sirkel», utkommer høsten 2017

Hilsen Eyvind Skeie

Maria, sett med lutherske presteøyne

Fra Oppstandelseskirken,  Anafora, Egypt

Jeg tillater meg å hitsette noen tanker fra Tekstverkstedet mitt om Maria, sett med lutherske presteøyne. Jeg ser ikke bort fra at mine katolske venner også vil kunne nikke gjenkjennede til noe av det som står her. God søndag!

 Vi kan lære mye av Marias tjenersinn og åpenhet. Vi kan også lære noe av hennes praktiske sans og vågemot når hun spør engelen om hvordan dette skal skje. Men det viktigste Maria kan lære oss, det er å gå inn i mysteriets skygge.

I vår tid skal alt helst forklares. Vi skal forstå Gud. Vi skal ha meninger om alle sider ved tilværelsen. Maria forstår ikke alt. Men hun hører kallet og sier ja. Det er et slikt ja vi blir utfordret til å si på denne dagen.

Vi utfordres til å si ja til noe vi dypest sett ikke kan forstå. Vi sier ja til mysteriet. Vi sier ja til at vi mennesker, på underlig vis, kan bære Jesus i vårt hjerte. Det skjer ikke på samme måten som med Maria, men det skjer likevel når vi tror og når vi lever i Guds store nåde.

Det Maria sier ja til, er ikke bare det uutgrunnelige mysteriet om Gud. Hun sier ja til ham som stiger frem fra mysteriet og viser oss Guds ansikt i et menneskes ansikt, Jesus Kristus. Av Maria kan vi lære å se Gud i Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn.

Maria er kanskje hovedpersonen i denne bibelteksten. Men hun er ikke tekstens hovedtema. Tekstens hovedtema er dette: Hvem er dette barnet som skal bli født, hvem er han som skal bli gitt navnet Jesus?

Navnet sier alt om dette nye menneskets oppgave i verden. Det betyr: Jahve frelser eller Gud frelser. Det engelen kommer med bud om, er noe helt nytt i den menneskelige historie. Det er et under som skal skje, en skapelse, noe som aldri har skjedd på jorden før.

Rett nok var det en kjent forestilling, både i den greske, den romerske og den egyptiske mytologien at en mannlig Gud kunne få barn med en jordisk kvinne. For å forstå det som skjer i og omkring Jesu fødsel, må vi forlate mytologiens verden og bevege oss inn i skapelsesteologien.

Gud skapte mennesket i sitt bilde. Nå skal det skapes et nytt menneske i Marias liv. Dette nye mennesket, Jesus, skal være et helt og fullt menneske, men likevel forskjellig fra alle andre mennesker. Etter kristen tro er Jesus ikke halvt Gud og halvt menneske, slik den mytologiske forestillingen er.

Jesus Kristus er helt og fullt menneske og helt og fullt Gud. Med et teologisk språk som går helt tilbake til oldkirken sier vi det slik: Jesus Kristus er en person, men har to naturer. Det tok lang tid før kristenheten klarte å sette ord på dette i sin bekjennelse.

I Den nikenske trosbekjennelsen fikk det følgende uttrykk: Vi tror på én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen, før alle tider, Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved ham er alt blitt skapt. For oss mennesker og til vår frelse steg han ned fra himmelen, og ved Den hellige Ånd og av jomfru Maria ble han menneske av kjøtt og blod.

På Maria Budskapsdag er det denne bekjennelsen vi holder fast ved, sammen med kristne over hele verden. Maria blir på denne måten gudføderske, den som føder Gud.  Men hun er også menneskeføderske, den som føder det sanne mennesket, Jesus.

Kirkens tro er at Gud har valgt å involvere seg med menneskene på denne måten, ved selv å bli et menneske, helt og fullt. Maria står i krysningspunktet av disse veldige perspektivene: Mennesket, skapt i Guds bilde og den evige, usynlige Gud som velger å åpenbare seg i et menneskes skikkelse i verden.

Credo

Jeg tror at Jesus Kristus

er unnfanget på skremmende, underfull vis

Jeg tror at Jesu kropp,

vevet av ben og sener og dekket med hud

ikke var skjult for Gud

da Han ble formet i jordens dyp,

som er morslivet.




Jeg tror at

Jesu fosterlegeme var rent og hellig,

skapt som på skapelsens sjette dag,

da mennesket ble til i paradiset.




Jeg tror at dette hellige legemet

bodde i Marias kropp i ni måneder

og at hennes kropp, av stjernestøv og jord,

bar på menneskehetens urgamle erindring.




Jeg tror at Jesus ble podet inn i slekten

som et friskt skudd på en gammel rot.


Eyvind Skeie/Jesu syv fødsler

Kirkens forkynnelse

Vårt Land har i dag referert noe jeg skrev til magasinet Agenda 3.16. Ettersom ikke alle leser Vårt Land, og jeg faktisk sa noe mer enn avisen refererer, legger jeg hele artikkelen her.

 

Hvem skal vi gå til?

Av Eyvind Skeie

På et visst tidspunkt oppstod det en krise mellom Jesus og hans etterfølgere. Det står i evangeliet at mange av disiplene trakk seg unna og ikke lenger gikk omkring sammen med ham (Johannes 6, 63-69).

De som trakk seg unna må ha tilhørt en større krets enn de tolv. I hvert fall spør Jesus de tolv om også de vil gå bort. Det er da Peter svarer: ”Herre, hvem skal vi går til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.”

Det siste halvåret har det vært mange diskusjoner i det offentlige rom om hvem Jesus er. Mest kjent er teaterforestillingen ”Etterlyst : Jesus” på Det norske teatret.

Kirkelige statistikker kan fortelle om mange utmeldelser fra kirken. Det prosentvise antall mennesker som sier at de tror på Gud er også fallende.

Om jeg som skriver dette får føye til noe for egen regning, er det også påfallende mye forkynnelse i offentlige medier hvor Jesu navn knapt nevnes, og hvis det nevnes er som oftest bare enkelte sider ved Jesus som løftes frem. Meget sjelden hører vi om Guds Sønn fra evighet av, han som er født før alle tider, som ble unnfanget ved jomfru Maria og led, døde og oppstod for vår skyld og til vår frelse.

Det foregår en nødvendig dialog mellom kristendommen og islam i kultur og samfunn. I denne dialogen forsøker man fra begge sider å finne frem til noe som er felles. Noen ganger trekkes det frem at fortellingen om Jesu fødsel finnes både i Bibelen og i Koranen, og at det på det etiske felt kan finnes mye som er felles.

Det store skillet mellom kristendom og islam (og gjerne også jødedom) handler ikke minst om synet på Jesu gudommelige opphav og hans frelsergjerning, slik de oldkirkelige bekjennelsene tilrettelegger dette. Denne siden blir ofte underkommunisert av forståelige grunner. Den forstyrrer dialogen.

Dette er noe av det bildet som får meg til å se en parallell mellom vår egen tid og det vi leser i evangeliet om de som ”trakk seg unna” Jesus. Det kan faktisk noen ganger synes som om kirken selv ”trekker seg unna” i den forstand at dens representanter blir opptatt av mange andre måter å gjøre kirken relevant på enn selve forkynnelsen av evangeliet om Jesus Kristus.

Kort sagt, og det gjelder også meg selv, savner jeg en større djervhet i vår forkynnelse og vår offentlige fremtreden. Vi må finne en riktig måte å forkynne om Jesus på, den Jesus som døde og oppstod for vår skyld.

Simon Peter har et motspørsmål til Jesus: ”Herre, hvem skal vi gå til?” I dette spørsmålet ligger det også et svar. Dette svaret er at Peter ikke ser noen annen: ”Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.”

Vi trenger å spørre oss selv om hvordan Simon Peter hadde kommet frem til denne erkjennelsen og bekjennelsen.

Svaret på det kan ikke være noe annet enn at denne disippelen hadde vandret sammen med Jesus og blitt fortrolig med ham over lang tid. Slik hadde det vokst frem en så klar overbevisning i Simon Peters indre.

I vår kristengenerasjon har vi sett hvordan mye av rammeverket omkring det åndelige livet har smuldret opp.

For å sette det på spissen, igjen med et selvkritisk perspektiv:

Hvordan kan jeg forvente å ha et sterkt og tydelig bilde av Jesus når jeg ikke daglig leser i de profetiske og evangeliske skrifter i Det gamle og Det nye testamente?

Hvordan kan jeg forvente å få et personlig forhold til den oppstandne og levende Jesus når jeg ikke bruker tid til å samværet med ham i bønn og lovsang?

Hvordan kan jeg forvente å være en del av den bekjennende og levende menighet når jeg aldri går til gudstjeneste?

Hvordan kan jeg forvente å få styrket mitt indre, åndelige liv og oppleve meg selv som en levende sten i Guds rike og kirke når jeg aldri tar i mot den hellige nattverd?

Vi trenger alle å lese disse versene fra Johannes evangelium, kapittel 6, 63-69.

Vi trenger å høre spørsmålet fra Jesus: ”Vil også dere gå bort?”

Vi klarer kanskje ikke å svare på den samme overbeviste og djerve måten som Peter gjør.

Om det er tilfellet, trenger vi å stanse opp, gjøre noe annet og se en annen vei.

Vi trenger større nærhet til Jesus Kristus, den levende, Guds Sønn.