Kategoriarkiv: Spiritualitet

En pavelig salmetekst

Pave Shenouda III

Den koptiske pave Shenouda III døde i 2012 etter mange års lederskap for Egypts kristne befolkning. Han var kjent som en stor taler og kommunikator. Salmen nedenfor er skrevet på bakgrunn av en bønn av denne paven. Med hilsen til alle dere som husker på våre brødre og søstre i Egypt. Jeg møtte en del av dem for noen dager siden. De fortsetter sine gudstjenester og sitt daglige liv og hilser oss med ordene om at de ikke er redde. De rømmer ikke fra kirkene, men fyller dem med enda flere mennesker til enda flere gudstjenester.

Jeg stenger døren i den mørke natt

Jeg stenger døren i den mørke natt

og søker Jesus, han som er min skatt.

Jeg fyller natten med min gråt og bønn,

og ber til ham som er Guds egen Sønn.

 

Men hjertets dør er ikke stengt for deg,

du som har åpnet himlens port for meg.

Du skaper lys av mørke, liv av død,

og i det skjulte deler du min nød.

 

Ja, kom til meg i denne bitre stund

og la meg høre ordet fra din munn,

men si det mildt, for natten er så stor,

og jeg har ingen hjelper her på jord.

 

Du er mitt barn, hva mere kan jeg si?

Jeg tok din skyld og du skal være fri.

Jeg er i lyset bak den dunkle sky.

Jeg er i natten og det bleke gry.

 

Fritt etter en bønn av pave Shenouda

© Eyvind Skeie 2013

Bønnen om enhet

Bildet er fra Anafora i Egypt. I høst utkommer boken «I kjærlighetens sirkel» basert på samtaler med biskop Thomas, som har bygget dette stedet. I disse dagene tenker jeg mye på alle mine venner blant Egypts kristne befolkning, og ikke minst på biskopene i den koptiske kirke, som møter store utfordringer i lederskap og sjelesorg. Etter ti års vennskap med biskop Thomas vet jeg litt om hvor vanskelig det er å befinne seg i et lederskap som hele tiden må balansere mellom tydelighet og ansvarlighet. Jeg legger her ut en betraktning fra «I kjærlighetens sirkel», med motiv fra påsketiden. Vi trenger å minne hverandre om at den egyptiske kirken (koptisk betyr egentlig egyptisk) har en rik åndelig arv som også kan inspirere oss, uansett hvilken kirkelige tradisjon vi befinner oss i. Støtt gjerne Stefanusalliansen som har åpnet dørene til denne skattkammeret av tro og etterfølgelse for meg og mange andre, og som bistår biskop Thomas og andre i dagens Egypt.

Som den inkarnerte seierherre fra Golgata er Jesus gitt makt til å forløse skaperverket.Han er den som fører oss tilbake til det vi mistet hos Gud da vi valgte den enkleste løsningen. Men nå er det blitt mulig for oss å nærme oss Gud på et annet grunnlag.

I vår enhet med Kristus har vi også enhet med hverandre, med hele skaperverket og med Gud. Det er som Jesus sier i den store bønnen som vi finner i evangeliet etter Johannes: Den herligheten du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett: jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett.

Det er en del av Jesu menneskelighet, at han tar oss helt inn til sin himmelske Far. I oppstandelsen skjer det motsatte av det som skjedde da Jesus skjulte seg i vår menneskelige natur.

Nå er det vi som er skjult i hans oppstandne natur. Gjennom hans oppstandelse er vi i ham. Han har tatt min menneskelighet med alle dens svakheter og dekket den med sin egen kropp, den som bærer oppstandelsens lys.

Dypest sett er dette inkarnasjonens ytterste konsekvens. Vi får del i den herlighet som den inkarnerte Gud har vunnet gjennom død og oppstandelse. Slik han ble skjult i vår natur, blir vi skjult i hans.

Vi er som døde i ham og får dermed del i hans ære i oppstandelsens glans. Dette er den troens forvandlingskraft som er satt inn i vår verden, som en bølge av fornyelse og håp.

Fra «I kjærlighetens sirkel», utkommer høsten 2017

Hilsen Eyvind Skeie

Maria, sett med lutherske presteøyne

Fra Oppstandelseskirken,  Anafora, Egypt

Jeg tillater meg å hitsette noen tanker fra Tekstverkstedet mitt om Maria, sett med lutherske presteøyne. Jeg ser ikke bort fra at mine katolske venner også vil kunne nikke gjenkjennede til noe av det som står her. God søndag!

 Vi kan lære mye av Marias tjenersinn og åpenhet. Vi kan også lære noe av hennes praktiske sans og vågemot når hun spør engelen om hvordan dette skal skje. Men det viktigste Maria kan lære oss, det er å gå inn i mysteriets skygge.

I vår tid skal alt helst forklares. Vi skal forstå Gud. Vi skal ha meninger om alle sider ved tilværelsen. Maria forstår ikke alt. Men hun hører kallet og sier ja. Det er et slikt ja vi blir utfordret til å si på denne dagen.

Vi utfordres til å si ja til noe vi dypest sett ikke kan forstå. Vi sier ja til mysteriet. Vi sier ja til at vi mennesker, på underlig vis, kan bære Jesus i vårt hjerte. Det skjer ikke på samme måten som med Maria, men det skjer likevel når vi tror og når vi lever i Guds store nåde.

Det Maria sier ja til, er ikke bare det uutgrunnelige mysteriet om Gud. Hun sier ja til ham som stiger frem fra mysteriet og viser oss Guds ansikt i et menneskes ansikt, Jesus Kristus. Av Maria kan vi lære å se Gud i Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn.

Maria er kanskje hovedpersonen i denne bibelteksten. Men hun er ikke tekstens hovedtema. Tekstens hovedtema er dette: Hvem er dette barnet som skal bli født, hvem er han som skal bli gitt navnet Jesus?

Navnet sier alt om dette nye menneskets oppgave i verden. Det betyr: Jahve frelser eller Gud frelser. Det engelen kommer med bud om, er noe helt nytt i den menneskelige historie. Det er et under som skal skje, en skapelse, noe som aldri har skjedd på jorden før.

Rett nok var det en kjent forestilling, både i den greske, den romerske og den egyptiske mytologien at en mannlig Gud kunne få barn med en jordisk kvinne. For å forstå det som skjer i og omkring Jesu fødsel, må vi forlate mytologiens verden og bevege oss inn i skapelsesteologien.

Gud skapte mennesket i sitt bilde. Nå skal det skapes et nytt menneske i Marias liv. Dette nye mennesket, Jesus, skal være et helt og fullt menneske, men likevel forskjellig fra alle andre mennesker. Etter kristen tro er Jesus ikke halvt Gud og halvt menneske, slik den mytologiske forestillingen er.

Jesus Kristus er helt og fullt menneske og helt og fullt Gud. Med et teologisk språk som går helt tilbake til oldkirken sier vi det slik: Jesus Kristus er en person, men har to naturer. Det tok lang tid før kristenheten klarte å sette ord på dette i sin bekjennelse.

I Den nikenske trosbekjennelsen fikk det følgende uttrykk: Vi tror på én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen, før alle tider, Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved ham er alt blitt skapt. For oss mennesker og til vår frelse steg han ned fra himmelen, og ved Den hellige Ånd og av jomfru Maria ble han menneske av kjøtt og blod.

På Maria Budskapsdag er det denne bekjennelsen vi holder fast ved, sammen med kristne over hele verden. Maria blir på denne måten gudføderske, den som føder Gud.  Men hun er også menneskeføderske, den som føder det sanne mennesket, Jesus.

Kirkens tro er at Gud har valgt å involvere seg med menneskene på denne måten, ved selv å bli et menneske, helt og fullt. Maria står i krysningspunktet av disse veldige perspektivene: Mennesket, skapt i Guds bilde og den evige, usynlige Gud som velger å åpenbare seg i et menneskes skikkelse i verden.

Credo

Jeg tror at Jesus Kristus

er unnfanget på skremmende, underfull vis

Jeg tror at Jesu kropp,

vevet av ben og sener og dekket med hud

ikke var skjult for Gud

da Han ble formet i jordens dyp,

som er morslivet.




Jeg tror at

Jesu fosterlegeme var rent og hellig,

skapt som på skapelsens sjette dag,

da mennesket ble til i paradiset.




Jeg tror at dette hellige legemet

bodde i Marias kropp i ni måneder

og at hennes kropp, av stjernestøv og jord,

bar på menneskehetens urgamle erindring.




Jeg tror at Jesus ble podet inn i slekten

som et friskt skudd på en gammel rot.


Eyvind Skeie/Jesu syv fødsler

Kirkens forkynnelse

Vårt Land har i dag referert noe jeg skrev til magasinet Agenda 3.16. Ettersom ikke alle leser Vårt Land, og jeg faktisk sa noe mer enn avisen refererer, legger jeg hele artikkelen her.

 

Hvem skal vi gå til?

Av Eyvind Skeie

På et visst tidspunkt oppstod det en krise mellom Jesus og hans etterfølgere. Det står i evangeliet at mange av disiplene trakk seg unna og ikke lenger gikk omkring sammen med ham (Johannes 6, 63-69).

De som trakk seg unna må ha tilhørt en større krets enn de tolv. I hvert fall spør Jesus de tolv om også de vil gå bort. Det er da Peter svarer: ”Herre, hvem skal vi går til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.”

Det siste halvåret har det vært mange diskusjoner i det offentlige rom om hvem Jesus er. Mest kjent er teaterforestillingen ”Etterlyst : Jesus” på Det norske teatret.

Kirkelige statistikker kan fortelle om mange utmeldelser fra kirken. Det prosentvise antall mennesker som sier at de tror på Gud er også fallende.

Om jeg som skriver dette får føye til noe for egen regning, er det også påfallende mye forkynnelse i offentlige medier hvor Jesu navn knapt nevnes, og hvis det nevnes er som oftest bare enkelte sider ved Jesus som løftes frem. Meget sjelden hører vi om Guds Sønn fra evighet av, han som er født før alle tider, som ble unnfanget ved jomfru Maria og led, døde og oppstod for vår skyld og til vår frelse.

Det foregår en nødvendig dialog mellom kristendommen og islam i kultur og samfunn. I denne dialogen forsøker man fra begge sider å finne frem til noe som er felles. Noen ganger trekkes det frem at fortellingen om Jesu fødsel finnes både i Bibelen og i Koranen, og at det på det etiske felt kan finnes mye som er felles.

Det store skillet mellom kristendom og islam (og gjerne også jødedom) handler ikke minst om synet på Jesu gudommelige opphav og hans frelsergjerning, slik de oldkirkelige bekjennelsene tilrettelegger dette. Denne siden blir ofte underkommunisert av forståelige grunner. Den forstyrrer dialogen.

Dette er noe av det bildet som får meg til å se en parallell mellom vår egen tid og det vi leser i evangeliet om de som ”trakk seg unna” Jesus. Det kan faktisk noen ganger synes som om kirken selv ”trekker seg unna” i den forstand at dens representanter blir opptatt av mange andre måter å gjøre kirken relevant på enn selve forkynnelsen av evangeliet om Jesus Kristus.

Kort sagt, og det gjelder også meg selv, savner jeg en større djervhet i vår forkynnelse og vår offentlige fremtreden. Vi må finne en riktig måte å forkynne om Jesus på, den Jesus som døde og oppstod for vår skyld.

Simon Peter har et motspørsmål til Jesus: ”Herre, hvem skal vi gå til?” I dette spørsmålet ligger det også et svar. Dette svaret er at Peter ikke ser noen annen: ”Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.”

Vi trenger å spørre oss selv om hvordan Simon Peter hadde kommet frem til denne erkjennelsen og bekjennelsen.

Svaret på det kan ikke være noe annet enn at denne disippelen hadde vandret sammen med Jesus og blitt fortrolig med ham over lang tid. Slik hadde det vokst frem en så klar overbevisning i Simon Peters indre.

I vår kristengenerasjon har vi sett hvordan mye av rammeverket omkring det åndelige livet har smuldret opp.

For å sette det på spissen, igjen med et selvkritisk perspektiv:

Hvordan kan jeg forvente å ha et sterkt og tydelig bilde av Jesus når jeg ikke daglig leser i de profetiske og evangeliske skrifter i Det gamle og Det nye testamente?

Hvordan kan jeg forvente å få et personlig forhold til den oppstandne og levende Jesus når jeg ikke bruker tid til å samværet med ham i bønn og lovsang?

Hvordan kan jeg forvente å være en del av den bekjennende og levende menighet når jeg aldri går til gudstjeneste?

Hvordan kan jeg forvente å få styrket mitt indre, åndelige liv og oppleve meg selv som en levende sten i Guds rike og kirke når jeg aldri tar i mot den hellige nattverd?

Vi trenger alle å lese disse versene fra Johannes evangelium, kapittel 6, 63-69.

Vi trenger å høre spørsmålet fra Jesus: ”Vil også dere gå bort?”

Vi klarer kanskje ikke å svare på den samme overbeviste og djerve måten som Peter gjør.

Om det er tilfellet, trenger vi å stanse opp, gjøre noe annet og se en annen vei.

Vi trenger større nærhet til Jesus Kristus, den levende, Guds Sønn.

Søndagens preken – Kristi kongedag

dsc_0087

Katedralen i Burgos, med sine kongelige tårn.

I Teksterverkstedet har jeg noen linjer som jeg tenker kunne være avslutningen på en preken på Kristi kongedag/Domssøndag, siste søndag i kirkeåret. Det er utfordrende å finne et språk for dette. Hvordan skal jeg, som forkynner, ikke bare snakke om det som er, men det som ikke er – og kommer?

 

Det er da vi vender oss mot dagens evangelietekst. Der står Jesus midt mellom oss mennesker og sier at han er kommet til dom til denne verden.

Vi kan si det slik:

Med Jesus Kristus har den nye tidsalder alt begynt i verdenshusholdningen. Våre liv, vår jord, vår historie, vårt kosmos, vårt univers og hele det uendelige skaperverket er trukket inn i et nytt kraftfelt.

Dette nye kraftfeltet oppstod da Gud ble menneske i Jesus Kristus, sant menneske og sann Gud.

På gresk er dom og krise det samme ordet. Da Jesus kom til verden oppstod det en krise. Jordens lengsel fikk en retning. Menneskenes rop etter Gud fikk et svar.

Det var begynnelsen på noe helt nytt. Dette nye skal en gang bli åpenbart. Det er på dommens dag.

Denne dagen, som er verdens aller siste dag, skal det åpenbares at Kristus sitter på tronen, ved Faderens høyre hånd. Hvert kne skal bøye seg for ham.

Hva kan det bety at Gud skal bli alt i alle?

Først må vi si til hverandre at dette er det vanskelig å forstå. Vi befinner oss på et nytt og ukjent punkt i det vi har kalt verdenshusholdningen, vi er ikke bare utenfor vår tidsregning, men også utenfor vår forestillingsevne.

La oss likevel prøve å se for oss det forløpet Paulus beskriver: Men når alt er underlagt ham, skal også Sønnen underordne seg Gud, som har lagt alt under ham, og Gud skal være alt i alle.

Paulus snakker først om en tid da alt skal være underlagt ham, altså den oppstandne Jesus Kristus. Det er et budskap som hører hjemme på Kristi kongedag.

Innledningen til dette har vi i Det nye testamente, i beretningen om Jesu himmelfart, eller Jesu tronstigning, som Jesu himmelfart også kan kalles.

Det er en del av vår kristne tro i dag at Jesus sitter på tronen og har, som han selv sier, all makt i himmel og på jord.

Men det neste Paulus snakker om er noe som kan ha skjedd, utenfor vår menneskelige erfaring, eller som skal skje i en tidsalder vi ikke kjenner: Sønnen, Jesus, skal underordne seg Gud.

Det er nærliggende å tro at dette er noe som skal skje etter at Jesu makt er blitt synlig for alle, ved hans gjenkomst på verdens siste dag, som også er dommens dag. Da skal det store oppgjøret foregå og Jesus skal dømme levende og døde.

Etter dette kommer det vi kan kalle for den gode tiden, forløsningen, nyskapelsen, den nye himmel og den nye jord. Det er da Sønnen skal gi alt over til Gud og underlegge seg Gud.

Hva dette betyr, er ikke enkelt å uttrykke på andre måter.

Kanskje kan vi se det slik:

Det venter oss en ny helhet, en ny fremtid, en helt ny og annerledes enhet med guddommen, med vår Skaper og Forløser, med Gud.

Gjennom Jesus har vi tilgang til en fremtid som vi nå bare kan ane konturene av:

Alt som er til skal bli forvandlet.

Alt skal bli gjenskapt og trukket inn i det guddommelige lyset.

Også vi skal gå opp i lyset.

Vi skal ikke lenger leve atskilt fra Gud, men være til i et nytt univers, i et guddommelig miljø hvor himmel og jord ikke skal være atskilt, men være en tilværelse, et landskap, en evighet av nåde og av lys.

Så la oss oppmuntre hverandre i dag til å holde fast på denne visjonen.

Det gjør vi aller best ved å betro oss selv, våre liv og vår jord og alle universets gåter til Jesus Kristus, vår Frelser, Herre, Forløser og venn.

Amen

 

Tekstverkstedet utvikles i samarbeid med leverandøren Agrando og finnes i Appstore og Google Play

 

Ortodoks tro og lutherdom

lutherrose-1000x570

Lutherrosen, designet av Martin Luther, og dens symbolikk. Fra den danske kirkes jubileumspresentasjon.

I mine intervjuer med biskop Thomas kom vi inn på noen lutherske perspektiver. Her er noen av hans ord om dette, i tilknytning til jubileet i 2017:

Når jeg står på en prekestol i et annet land, for eksempel i Norge, ser jeg alltid etter forbindelser.

Hvordan kan jeg binde sammen historie og nåtid?

På hvilken måte kan jeg, som en ortodoks kristen, binde sammen min spiritualitet med den jeg møter i en luthersk sammenheng?

Hva kan jeg knytte meg til i den lutherske tradisjonen?

Dette tenker jeg på, ikke minst i forbindelse med jubileet som skal feires i 2017.

Men hvordan skal dette bli feiret som en aktuell begivenhet?

Hvordan skal vi komme til å se på Martin Luther som noe mer enn en historisk skikkelse med holdninger og meninger fra en annen tid?

Hva ville Martin Luther ha å si til kristenheten i dag og spesielt til kirkene i lutherske land, som Norge, Danmark og Sverige?

Jeg skulle gjerne ha invitert Martin Luther til å preke og sittet under hans prekestol!

Nå ser jeg ham stå der. Jeg hører ordene hans, til meg, til oss, til alle.

Han taler om at vi som kristne må vende tilbake til Bibelen, til Guds ord.

Han ber oss om at vi som tilhører Kristi legeme i dag må gi Bibelen tilbake dens viktige plass i våre liv, Bibelen som rettesnor og inspirasjonskilde.

Jeg hører dette budskapet og tar det til meg fordi trenger det.

Bibelens ord er gitt meg som en personlig gave fra Gud.

Jeg tilber Gud gjennom disse ordene.

Jeg lever av dem og ved dem.

Jeg elsker disse ordene.

Gjennom dem rekkes det meg et dyrebart bilde av Kristus, sant menneske og sann Gud, troens opphavsmann og fullender.

Bibelens ord representerer for meg den beste måten hvorpå jeg kan forbinde dybdeperspektivene i den ortodokse tro og lutherdommen.

 

Jeg stenger døren

De siste årene har jeg tilbrakt en del tid i Egypt og får flere samarbeidspartnere i den koptiske kirke, gjennom Stefanusalliansen. Denne teksten er bygget over en bønn av pave Shenouda, som døde i 2012.

 

1 Jeg stenger døren i den mørke natt

og søker Jesus, han som er min skatt.

Jeg fyller natten med min gråt og bønn,

og ber til ham som er Guds egen Sønn.

 

2 Men hjertets dør er ikke stengt for deg,

du som har åpnet himlens port for meg.

Du skaper lys av mørke, liv av død,

og i det skjulte deler du min nød.

 

3 Ja, kom til meg i denne bitre stund

og la meg høre ordet fra din munn,

men si det mildt, for natten er så stor,

og jeg har ingen hjelper her på jord.

 

3 Du er mitt barn, hva mere kan jeg si?

Jeg tok din skyld og du skal være fri.

Jeg er i lyset bak den dunkle sky.

Jeg er i natten og det bleke gry.

 

Fritt etter en bønn av pave Shenouda

Eyvind Skeie 2013