Kategoriarkiv: Spiritualitet

Gudstjeneste med og uten nattverd

Kristus, tresnitt av Terje Grøstad, fra bokverket «Vann av klippen»

Det hendte seg i nabolandet sist søndag at jeg var på gudstjeneste uten nattverd.

Under gudstjenesten tenkte på når jeg sist hadde vært på en gudstjeneste uten nattverd i Norge. Det kunne jeg ikke huske, men det er nok ganske mange år siden.

Så lot jeg mitt lutherske prestehode spinne videre. Jeg tenkte på at Ordet er det viktigste nådemiddel i den kirkelige tradisjon jeg tilhører. Det er ikke en helt umulig tanke å si at Ordet, Guds Ord forkynt med ånd og kraft fra kirkens prekestol (!), er det overordnede nådemiddel i den lutherske kirketradisjonen.

Mine tanker spant videre og begynte å dreie som om prekenens viktige funksjon i en luthersk kirke, og hvordan prekener nå for tiden har en tendens til å bli kortere og kortere og mer og mer begynner på ligne på religiøse kåserier. Prestene stiger ikke lenger opp på sine prekestoler søndag formiddag for å gi Ordets nådemiddel den plass og autoritet som det fortjener. Prester blander seg heller med menigheten og småprater nede på gulvet. Ja, ja. Dette er karikert, men dog ikke uten en viss sannhet. Et nytt rollehefte er i ferd med oppstå, presten går fra å være forkynner til å bli dialogpartner eller en slags samtaleleder.

Jeg funderte videre. Hvorfor har vi ikke lenger gudstjenester med preken, men uten nattverd? Er det kanskje fordi vi er i ferd med å utvikle en form for magisk nattverdforståelse? Eller er det et resultat av ønsket om å demokratisere nattverden ved å bygge ned den selvfordømmelse som overivrige prester i forlengelsen av den johnsonske prestevekkelse for over hundre år siden etterlot seg i den norske folkesjelen?

Er det derfor vi har erstattet den ærbødige kneling ved alteret med at vi står i kø mens vi napper til oss et brød som vi senere dypper i vinen? Jeg vet ikke, og karikerer kanskje også her.

Men likevel: burde vi ikke hatt noen gudstjenester uten nattverd, hvor det ble servert sunne teologiske grovbrød fra kirkens prekestoler og hvor vi prester ikke kunne gjemme oss i sakramentale ritualer knyttet til dåp og nattverd, noe som uvegerlig må krympe prekenen til et minimum. Hadde det ikke vært bra om vi fikk et press på oss til å stå på prekestolen i tyve minutter og forkynne Ordet klart og rent?

For øvrig lærte Martin Luther oss at det egentlige offer i messen (eller gudstjenesten) ikke er messofferet som den innviede prest utfører ved alteret, men takkofferet som alle de gjennom dåpen ordinerte prester utfører i menighetens lovsang.

Med andre ord: Den vibrerende aksen i den lutherske gudstjeneste befinner seg i spennet mellom forkynnelsen av evangeliet (les: prekenen) og menighetens svar på evangeliet gjennom lovsangen. Har man disse to elementene i funksjonell avhengighet, har man det man trenger for å feire gudstjeneste uten nattverd. Det var det.

 

I tiden før tiden

Blant de poetiske refleksjonene i «Jesu syv fødsler» finnes det noen ord som inneholder det vi kan kalle for en negativ teologi, eller apofatisk teologi. Det er en teologi som benytter seg av språkets motsetninger. Den prøver å formulere noe om Gud ved å la være å si noe om Gud. Det skjer ved å tømme språket fremfor å fylle det. Det er en teologi i slekt med det mystikerne og ørkenboerne nærmet seg, en forsakelsens og negasjonens teologi som vibrerer mellom tomhet og fylde, mening og meningsløshet. Herved noen ord i slekt med slike:

 

I min første fødsel hadde jeg ingen mor.

Min kropp var født av lys og uten navle.

I min første fødsel var jeg i det dunkle.

Jeg husker bare fjerne stemmer

-var det englene som mumlet-

og vind som rusket i eldgamle trær.

Jeg var et barn den gangen,

født til en stor uskyld

og uten evne til å fatte at den

ikke skulle vare for bestandig.

Hvordan skulle jeg vite det,

for verden var ennå ikke blitt til

og heller ikke stjernestøv var skapt,

det menneskene deler

med alt som er av jord.

I min første fødsel kom jeg til

det ikke-skapte.

Ikke-mørke var det der,

og ikke-toner, ikke-ord,

ikke-former, ikke-farger,

ja, ikke var

mitt fødselselement

før jeg ble løftet inn i klangen

da Røsten sa: Bli lys.

 

Frelsens kostnad

Det er noe jeg har tenkt på en stund og som jeg her deler, i all korthet. La oss kalle det frelsens kostnad.

Med dette mener jeg ikke hva frelsen koster oss mennesker. Den er jo gratis. Det har vi ikke minst blitt minnet om i dette Luther-året. Nåden er gratis.

Vi blir også  minnet om det i forkynnelsen. Det blir stadig fremhevet at nåden er gratis og for alle, og at himmelens Gud er god og tar imot oss. I forlengelsen av dette blir det også understreket  på mange forskjellige måter at vi er utfordret til å se våre medmennesker i et perspektiv av nåde. Vi skal være gode, for ikke å si snille, fordi Gud er god og snill.

Men vi hører lite om frelsens kostnad. Denne handler om hva Gud har betalt for menneskets frelse. Den klassiske kristendommens kjerne dreier som om denne aksen, om Sønnen, om Kristus, om lidelse og blod, om soning og offer, om død og oppstandelse. Dette er frelsens kostnad, en kostnad dekket Gud.

Veldig mye nådeforkynnelse i dag mangler denne henvisningen til korset og til Kristus. Det blir en nåde uten kostnad, med fare å fordreie nådens evangelium om Kristus til en alminneligjort påstand om at Gud er snill og vi skal være snille. Jeg spør meg selv om det er nok til å leve og dø på, og om et slikt budskap har et tilstrekkelig tyngdepunkt til å bære kristenheten, menighetene og kirken gjennom krevende år i et mangfoldig religiøst landskap.

Som tekstarbeider i kirken vet jeg godt at det er vanskelig å integrere budskapet om korset og om Jesu soning i et språk som knytter seg sterkt til den menneskelige erfaring. Min erfaring er at det kun kan gjøres hvis jeg (eller vi) med troens inderlighet er knyttet til den korsfestede på en slik måte vi vandrer med Jesus, slik de ville ha sagt det i tidligere tider.

Jeg sier ikke med dette at jeg representerer denne inderligheten. Men jeg søker den, også når jeg prøver å formulere kristen tro og eksistens i språket, enten det skjer i poesi eller prosa. Noen ganger lykkes det, andre ganger ikke.

Hver gang vi bruker ordet nåde, bør vi spørre oss om hvordan vi rammer dette ordet inn. Bruker vi snillheten som referanse eller budskapet om Kristus?

 

Den hellige Frans mottar stigmata

I Santiago de Compostela bodde vi det fransiskanske klosteret like ved katedralen. Deler av klosteret er nå omgjort til et ganske stilfullt hotell. Noe av klosterpreget er bevart. Et godt sted å være for oss som var på reise. Vedlagt et lite dikt jeg skrev helt tilbake i 1983, inspirert av fortellingen om hvordan Frans mottar stigmata, Kristi sårmerker på sin egen kropp. Med hilsen til alle nåværende og tidligere vandrere, i livet og til Santiago!

 

Han modnet sakte mot den store stillhet

Alt ondt og mørkt i livet verket ut

 

All strid og splid ble skiftet ut

med mildhet

 

Som jordens urter bærer sine frø

og priser høstens Herre ved å dø

 

slik bar han skammens merke på sin hud

inntil han mistet alt og møtte Gud

 

© Eyvind Skeie 1983

Pilegrimstanker

Katedralen i Burgos

For en del år siden kom jeg med boken «Jesu syv fødsler». I dag, mens jeg pakker mine saker for å tilbring 10-12 dager på veien til Santiago de Compostela, sammen med 35 andre, deler jeg noen ord fra denne tekstsamlingen. Det er en uro der som jeg fremdeles gjenkjenner som min egen. Med hilsen til alle dere som fremdeles er underveis på den indre eller ytre reise!

 

 

1

Altfor lenge levde jeg som et dyr bak katedralens tykke murer.

Med velbehag snuste jeg inn den gamle duft av århundrelange tradisjoner.

Jeg visste mangt om salmesang og bønner og sovnet ofte til den trygge dur

av stemmene som steg og sank i forutsigelige svingninger fra prekestol og alter.

Stadig oftere våknet jeg med tristhet og med kvalme.

Herregud, hørte jeg meg mumle.

Var dette korsets hensikt og smertens dype grunn?

Inntil jeg klatret opp i tårnet og lot de store klokker runge over torgets avgrunn.

Hvor er det hellige alter der jeg kan tilbe i ånd og sannhet?

Hvor er Det Seirende Hjerte i kosmos?

Du som gransker hjertene, ta meg tilbake til mysteriet,

la meg bo i det herlige mørket og bli ett med skapelsens puls.

 

2

Pilegrimens ord etter oppbruddet: Før hang jeg fast i alt det kjente.

Hverdagens mange gjøremål gjorde at drømmen ble holdt nede.

Nå er jeg innviet til reisen, til det å være i bevegelse.

Før var jeg en av dem som hadde fanget Gud i ritualet.

Nå har jeg mange altere langs veien; et flyktig ansikt og en sten i grøften,

et meget gammelt tre, en blomst, en kilde, ja, alt jeg ser er helligdommer nå

og det jeg lengter etter er å gå.

 

 

3

Tro er hellig handling.

Tro er hellig vei.

Tro er innvielse.

Tro er mysterium.

Tro er det grenseløse sprang.

Tro er det lille skritt

som følges av et annet lite skritt.

Tro er hengivelse.

Tro er langsom tid.

Troens bevegelse

markerer en vei som går innover.

Tro er avsondrethet.

Det er dette vi må finne igjen,

ikke som en ytre vei,

men som en indre vei til frihet.

 

4

Jeg innvier meg til Kristus uten mor.

Jeg bøyer for for mysteriet,

Kristus i preeksistensen,

Kristus før alle ting,

men uten å ha skapt seg selv.

 

Jeg betror meg til å være underveis.

Jeg tar min tilflukt til helligdommene langs veien.

Jeg søker innvielsen under vandringen.

Jeg sier nei til alle som vil knuge

vandrerens sinn med skremmende tanker om fristelser og farer.

Når jeg møter andre pilegrimer, vil jeg dele mitt brød, min bønn

og mine lengsler.

 

 

5

Jeg er pilegrimen som søker begynnelse,

og i begynnelsen hjemkomst,

og i hjemkomsten mottagelse,

og i mottagelsen tårer,

og i tårene glede,

og i gleden barndom,

og i barndommen opprinnelse,

og i opprinnelsen enhet,

og i enheten Gud.

 

Forkynnelsens tilknytningspunkt

I protestantisk teologi har forkynnelsens tilknytningspunkt vært diskutert.

Karl Barth så helt bort fra dette tilknytningspunktet. Han la vekt på at Guds Ord rammer mennesket helt utenfra, eller ovenfra. En pietistisk tradisjon la vekt på hvordan forkynnelsen skapte syndenød og således banet vei for evangeliets nådeforkynnelse. En mer liberal tilnærming definerte tilknytningspunktet i de menneskelige eksistenskonflikter, enten det var knyttet til døden som fundamentalt problem, menneskets skadede livsfølelse, selvsentrering eller etisk og relasjonell tilkortkommenhet.

I nærmere tre år har jeg skrevet Tekstverksted og har dermed vært gjennom kirkeårets tre tekstrekker, med en tekst fra Det gamle testamente, en brevtekst (normalt) og en evangelietekst for hver søndag. Langs denne veien har jeg mange ganger tenkt på dette med forkynnelsens tilknytningspunkt.

Som kirkegjenger har jeg gjort den erfaring at mange prester, faktisk de aller fleste, legger mye arbeid i å finne tilknytningspunkter, enten det skjer ut fra stedegengjøring, litteratur, saker som er oppe i tiden eller en mer psykologisk og erfaringsbasert tilnærming. Ved å finne slike tilknytningspunkter skaper dagens predikant seg et klangrom for sitt språk og sitt budskap om Jesus, som da gjerne tegnes som befrier, helbreder eller en som vil det beste for oss alle, og særlig for dem som er satt utenfor. Jesus blir, i denne forkynnelsen, tegnet etter modeller som finnes i den menneskelige erfaring.

Etter hvert har jeg fått en viss uro for denne måten å skape tilknytning på. Jeg synes også at den forkynnelsen som springer ut av dette ofte blir endimensjonal og noen ganger direkte kjedelig og forutsigbar, enten den er moralsk/aktivistisk eller trøstende/forståelsesfull/befriende.

Når jeg arbeider med hver søndags tre tekster, finner jeg en helt annen klangbunn for søndagens preken og den kristne forkynnelsen. Denne klangbunnen oppstår ikke i aksen mellom menneskelig erfaring/eksistens og budskapet om Jesus, men i noe helt annet, nemlig i aksen mellom profeti og oppfyllelse, i et spennende samspill mellom Det gamle og Det nye testamente.

Det slår meg at jeg knapt har hørt en eneste predikant de siste årene utvikle sitt evangeliske budskap med basis i den profetiske bildekraften i Det gamle testamente, enten vi tenker på fortellingene om skapelse og urhistorie, om jødedommens offervesen eller de profetiske skriftene.

Både i Det nye testamente selv, i urkirken, oldkirken og gjennom hele middelalderen arbeidet teologene med slike lesemåter og tolkningsnøkler til å forstå Jesu ord og verk. Det var ikke nødvendig å beskrive hvert enkelt menneskes livsopplevelse og religiøse erfaring og eksistens. Det viktige var å bruke de tolkningsnøklene som var for hånden i spillet mellom profeti og oppfyllelse, slik dette fremkom i den gamle og den nye pakt.

Det er ikke her tid og anledning til å utfolde dette videre. Jeg benytter bare anledningen til å spørre meg selv og andre om hvorfor det har blitt slik at ordene fra Det gamle testamente langt på vei har forstummet i vår kirke, og at deres profetiske karakter så ytterst sjelden er et tema. Hvilken støtte får studentene til å trenge inn i dette? Hvordan hjelper vi andre hverandre til å være i denne forståelsesrammen?

Grundtvig reiste en gang spørsmålet om hvorfor Herrens Ord var forsvunnet fra hans hus. Nå spør jeg om det samme: Hvorfor har de profetiske ord fra Det gamle testamente forsvunnet – og forstummet – i hans hus?

 

 

Pilegrimer før og nå

Om noen uker drar jeg med en gruppe langs pilegrimsveien til Santiago de Compostela. Jeg kaller mitt opplegg for en kulturreise i pilegrimenes spor, i respekt for de som går på sine føtter hele den lange veien. Underveis deler vi tanker om pilegrimer før og nå. Her er noen stikkord:s

Bibelske motiver

Abraham som pilegrimen som bryter opp fra Ur i Kaldea

Israels folk underveis mot det lovede landet

Jesus som pilegrim på vei, i sitt folk, mot Jerusalem i påsken

Det store bibelske perspektivet, reisen gjennom tiden, fra jord til jord

Oppbruddet og reisens fare som paradigme på menneskets livsreise

Jesus som det nye tempel, pilegrimsvandringen som Kristusfordypelse

Kristen pilegrimsreise og påsketradisjoner, å leve, å dø og å oppstå med Jesus

Motivet fra Hebreerbrevet 11,13, om vår situasjon som fremmede i verden på vei mot vårt evige hjem

Veien og målet

 Veien som målet, den hellige vei til det hellige sted

Veien gestaltet på en måte som avdekker dype menneskelige og åndelige sannheter

Jesus som veien, sannheten og livet (Kristusmotiv i pilegrimsforståelsen)

Hellige steder og relikvienes kraft

Bønn og testamentarisk forordning

Soning

Soning og flukt

Geistlig og folkelig valfart, Roma, Jerusalem, Santiago.

Pilegrimens meritum

Pilegrimsreisens meriterende (fortjenstfulle) hensikt i middelalderen:  Pilegrimen får del i himmelske skatter, som nåde og helbredelse etter bot og vandring

Hva er fortjenesten for den (sen)moderne pilegrim?

Noen motiver til svar:

Pilegrimsreise i forbindelse med overganger i livet og vanskelige valg.

Pilegrimen bruker kroppen, det er en fysisk anstrengelse. Gjennom det fysiske oppnås konsentrasjonen (kroppens bønn).

Pilegrimsferd for å takke, som en del av et løfte, på vegne av andre eller seg selv.

Pilegrimsreiser som en del av et fritidstilbud, forbundet med sport og naturopplevelse.

Pilegrimsreise og økologi, samfunn med det skapte. Pilegrimsreise og skaperteologi.

Pilegrimsreise under overskriften at Gud vil meg noe. Hva er det han vil meg? Hva er meningen med min tilværelse?

Pilegrimsreisen som hjelp til å møte meg selv.

Pilegrimsvandringen som løfter oss inn i det historiske erindringsrommet, røtter og slekters gang, fornemme menneskehetens lange historie

Pilegrimsreisen i kirkens rom, sammen med andre troende som også er underveis.

Pilegrimsreisen viser oss veien til det hellige i verden og vekker ny ærbødighet for det som er annerledes og hellig. Et økologisk/økosofisk motiv i pilegrimsvandringen hvor det senmoderne menneske søker ny helhet i tilværelsen.

Pilegrimsreisen handler om solidaritet, omsorg og hjelpsomhet, vi hjelper hverandre underveis.

Pilegrimsvandring krever ytre omgivelser og tilrettelegging, noe som også kan åpne for kommersielle aktører. Men uten en indre kjerne kan vandringen, veien og målet i lengden ikke bestå.

Et kritisk aspekt

Som kristne pilegrimer tenker vi over det som har hendt i den europeiske historie, også overgrep og ødeleggelser som har skjedd i Guds navn og av de kristne.

Vi må se kritisk på tradisjonene som er knyttet til apostelen Jakob i et slikt perspektiv.

Vårt ja til pilegrimen Jakob er samtidig et nei til maurerdreperen Jakob.

Vå reise skjer ikke i korstogets ånd, men i bot og med ydmykhet

Hvordan skal vi leve med Kristus i et nytt årtusen, som hans vitner og lemmer på hans legeme i verden?

 

 

 

Olav den hellige

Terje Grøstad, tresnitt, oppstandelse

Herved et lite bidrag til en mulig forståelse av Olav den hellige og den mulige Olavsarven, post festum i året 2017.

For å nærme oss helgenen trenger vi en forståelsesnøkkel. Først med denne nøkkelen kan vi låse opp noen av hemmelighetene som er knyttet til hans liv, hans død og hans etterliv (betydning).

Begrepet idol kan ikke gi oss denne nøkkelen. Det gjelder enten vi tenker på et idol som et avgudsbilde, et gudebilde eller en blindt beundret person, død eller levende. Vi trenger en annen måte å nærme oss helgenen på.

For min del har jeg funnet den andre måten i kirkens eget teologiske og åndelige tolkningsrom. Det er en tolkningstradisjon som springer ut av det som uten tvil er kirkens grunnvoll til alle tider, nemlig troen på Kristus.

En helgens liv har kun gyldighet i den grad det peker hen mot Kristus. Å diskutere om en helgen er et idol eller ikke blir både forvirrende og meningsløst i en kirkelig sammenheng, om man ikke bruker kirkens egen tolkningsnøkkel.

Kirkens tolkningsnøkkel, som også ble brukt om helgenkongen Olav, for eksempel i hans helgenvita Passio Olavi, tar utgangspunkt i hvordan helgenen fremstår som en postfigurasjon av Kristus.

Ideen om helgenen som en postfigurasjon av Kristus henger sammen med et bærende prinsipp i bibeltolkningen. Vi kan enkelt si det slik:

I Det gamle testamente finnes det mange prefigurasjoner av Kristus. Det gjelder både personer, handlinger, ritualer og profetiske ord. Slik må det være. I Kristus blir Guds løfter til menneskeheten fullbyrdet.

Etter Jesu oppstandelse, himmelfart og utgytelsen av Den hellige ånd fortsetter impulsen fra Kristus å utfolde seg i kirkens liv på mange forskjellige måter og gjennom mange ulike personer. Kirkens nærvær i verden er å være Kristi legeme ved å kroppsliggjøre evangeliet og henvise til Kristus. Dette er innholdet i postfigurasjonen.

Olav Digre var en krigerkonge. Olav Haraldsson var et menneske som spilte en spesiell rolle på et visst punkt i vår nasjonale, kulturelle og religiøse historie. Olav den hellige ble formet som en postfigurasjon av Kristus i den kirkelige tolkningstradisjonen. Det spesielle med denne prosessen i helgenkongens tilfelle var at denne tolkningen ganske snart fikk sitt gjensvar i folket.

På bakgrunn av dette har jeg følgende spørsmål: Hvordan kan det som skjedde i, med og omkring helgenkongen, inspirere kristenheten i Norge til å søke og se Kristus?

 

Jesus Krist, forklar meg hva du mente

med å bære korset etter deg.

Lær meg alt jeg trenger for å vandre

på de sanne pilegrimers vei.

Du som styrer universets stjerner

og som ser det aller minste strå,

bøy mitt stolte hjerte og fortell hva

jeg skulle gjøre nettopp nå.

 

Alle ting er gitt meg som en gave.

Verden er så endeløs og rik.

Gjør meg til en pilegrim som følger

i ditt spor og stadig blir deg lik.

Gi meg del i kraften som forvandler

tvil til tro og hat til kjærlighet,

Slik at jeg speile i mitt hverdagsliv

Guds nåde og barmhjertighet.

 

Pilegrimer er vi gjennom tiden,

fra vår fødsel like til vår død.

Led oss, gode hyrde, på vår vandring,

gi oss livets vann og livets brød.

Bøy oss mot din vilje under korset,

la vår tro bli mild og sterk og sann,

inntil alle pilegrimer møtes der

du venter, i ditt gode land.

 

Eyvind Skeie/Passio Olavi 2003

Norsk salmebok 436

 

 

 

En pavelig salmetekst

Pave Shenouda III

Den koptiske pave Shenouda III døde i 2012 etter mange års lederskap for Egypts kristne befolkning. Han var kjent som en stor taler og kommunikator. Salmen nedenfor er skrevet på bakgrunn av en bønn av denne paven. Med hilsen til alle dere som husker på våre brødre og søstre i Egypt. Jeg møtte en del av dem for noen dager siden. De fortsetter sine gudstjenester og sitt daglige liv og hilser oss med ordene om at de ikke er redde. De rømmer ikke fra kirkene, men fyller dem med enda flere mennesker til enda flere gudstjenester.

Jeg stenger døren i den mørke natt

Jeg stenger døren i den mørke natt

og søker Jesus, han som er min skatt.

Jeg fyller natten med min gråt og bønn,

og ber til ham som er Guds egen Sønn.

 

Men hjertets dør er ikke stengt for deg,

du som har åpnet himlens port for meg.

Du skaper lys av mørke, liv av død,

og i det skjulte deler du min nød.

 

Ja, kom til meg i denne bitre stund

og la meg høre ordet fra din munn,

men si det mildt, for natten er så stor,

og jeg har ingen hjelper her på jord.

 

Du er mitt barn, hva mere kan jeg si?

Jeg tok din skyld og du skal være fri.

Jeg er i lyset bak den dunkle sky.

Jeg er i natten og det bleke gry.

 

Fritt etter en bønn av pave Shenouda

© Eyvind Skeie 2013

Bønnen om enhet

Bildet er fra Anafora i Egypt. I høst utkommer boken «I kjærlighetens sirkel» basert på samtaler med biskop Thomas, som har bygget dette stedet. I disse dagene tenker jeg mye på alle mine venner blant Egypts kristne befolkning, og ikke minst på biskopene i den koptiske kirke, som møter store utfordringer i lederskap og sjelesorg. Etter ti års vennskap med biskop Thomas vet jeg litt om hvor vanskelig det er å befinne seg i et lederskap som hele tiden må balansere mellom tydelighet og ansvarlighet. Jeg legger her ut en betraktning fra «I kjærlighetens sirkel», med motiv fra påsketiden. Vi trenger å minne hverandre om at den egyptiske kirken (koptisk betyr egentlig egyptisk) har en rik åndelig arv som også kan inspirere oss, uansett hvilken kirkelige tradisjon vi befinner oss i. Støtt gjerne Stefanusalliansen som har åpnet dørene til denne skattkammeret av tro og etterfølgelse for meg og mange andre, og som bistår biskop Thomas og andre i dagens Egypt.

Som den inkarnerte seierherre fra Golgata er Jesus gitt makt til å forløse skaperverket.Han er den som fører oss tilbake til det vi mistet hos Gud da vi valgte den enkleste løsningen. Men nå er det blitt mulig for oss å nærme oss Gud på et annet grunnlag.

I vår enhet med Kristus har vi også enhet med hverandre, med hele skaperverket og med Gud. Det er som Jesus sier i den store bønnen som vi finner i evangeliet etter Johannes: Den herligheten du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett: jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett.

Det er en del av Jesu menneskelighet, at han tar oss helt inn til sin himmelske Far. I oppstandelsen skjer det motsatte av det som skjedde da Jesus skjulte seg i vår menneskelige natur.

Nå er det vi som er skjult i hans oppstandne natur. Gjennom hans oppstandelse er vi i ham. Han har tatt min menneskelighet med alle dens svakheter og dekket den med sin egen kropp, den som bærer oppstandelsens lys.

Dypest sett er dette inkarnasjonens ytterste konsekvens. Vi får del i den herlighet som den inkarnerte Gud har vunnet gjennom død og oppstandelse. Slik han ble skjult i vår natur, blir vi skjult i hans.

Vi er som døde i ham og får dermed del i hans ære i oppstandelsens glans. Dette er den troens forvandlingskraft som er satt inn i vår verden, som en bølge av fornyelse og håp.

Fra «I kjærlighetens sirkel», utkommer høsten 2017

Hilsen Eyvind Skeie