Kategoriarkiv: Teologi

Frelsens kostnad

Det er noe jeg har tenkt på en stund og som jeg her deler, i all korthet. La oss kalle det frelsens kostnad.

Med dette mener jeg ikke hva frelsen koster oss mennesker. Den er jo gratis. Det har vi ikke minst blitt minnet om i dette Luther-året. Nåden er gratis.

Vi blir også  minnet om det i forkynnelsen. Det blir stadig fremhevet at nåden er gratis og for alle, og at himmelens Gud er god og tar imot oss. I forlengelsen av dette blir det også understreket  på mange forskjellige måter at vi er utfordret til å se våre medmennesker i et perspektiv av nåde. Vi skal være gode, for ikke å si snille, fordi Gud er god og snill.

Men vi hører lite om frelsens kostnad. Denne handler om hva Gud har betalt for menneskets frelse. Den klassiske kristendommens kjerne dreier som om denne aksen, om Sønnen, om Kristus, om lidelse og blod, om soning og offer, om død og oppstandelse. Dette er frelsens kostnad, en kostnad dekket Gud.

Veldig mye nådeforkynnelse i dag mangler denne henvisningen til korset og til Kristus. Det blir en nåde uten kostnad, med fare å fordreie nådens evangelium om Kristus til en alminneligjort påstand om at Gud er snill og vi skal være snille. Jeg spør meg selv om det er nok til å leve og dø på, og om et slikt budskap har et tilstrekkelig tyngdepunkt til å bære kristenheten, menighetene og kirken gjennom krevende år i et mangfoldig religiøst landskap.

Som tekstarbeider i kirken vet jeg godt at det er vanskelig å integrere budskapet om korset og om Jesu soning i et språk som knytter seg sterkt til den menneskelige erfaring. Min erfaring er at det kun kan gjøres hvis jeg (eller vi) med troens inderlighet er knyttet til den korsfestede på en slik måte vi vandrer med Jesus, slik de ville ha sagt det i tidligere tider.

Jeg sier ikke med dette at jeg representerer denne inderligheten. Men jeg søker den, også når jeg prøver å formulere kristen tro og eksistens i språket, enten det skjer i poesi eller prosa. Noen ganger lykkes det, andre ganger ikke.

Hver gang vi bruker ordet nåde, bør vi spørre oss om hvordan vi rammer dette ordet inn. Bruker vi snillheten som referanse eller budskapet om Kristus?

 

Forkynnelsens tilknytningspunkt

I protestantisk teologi har forkynnelsens tilknytningspunkt vært diskutert.

Karl Barth så helt bort fra dette tilknytningspunktet. Han la vekt på at Guds Ord rammer mennesket helt utenfra, eller ovenfra. En pietistisk tradisjon la vekt på hvordan forkynnelsen skapte syndenød og således banet vei for evangeliets nådeforkynnelse. En mer liberal tilnærming definerte tilknytningspunktet i de menneskelige eksistenskonflikter, enten det var knyttet til døden som fundamentalt problem, menneskets skadede livsfølelse, selvsentrering eller etisk og relasjonell tilkortkommenhet.

I nærmere tre år har jeg skrevet Tekstverksted og har dermed vært gjennom kirkeårets tre tekstrekker, med en tekst fra Det gamle testamente, en brevtekst (normalt) og en evangelietekst for hver søndag. Langs denne veien har jeg mange ganger tenkt på dette med forkynnelsens tilknytningspunkt.

Som kirkegjenger har jeg gjort den erfaring at mange prester, faktisk de aller fleste, legger mye arbeid i å finne tilknytningspunkter, enten det skjer ut fra stedegengjøring, litteratur, saker som er oppe i tiden eller en mer psykologisk og erfaringsbasert tilnærming. Ved å finne slike tilknytningspunkter skaper dagens predikant seg et klangrom for sitt språk og sitt budskap om Jesus, som da gjerne tegnes som befrier, helbreder eller en som vil det beste for oss alle, og særlig for dem som er satt utenfor. Jesus blir, i denne forkynnelsen, tegnet etter modeller som finnes i den menneskelige erfaring.

Etter hvert har jeg fått en viss uro for denne måten å skape tilknytning på. Jeg synes også at den forkynnelsen som springer ut av dette ofte blir endimensjonal og noen ganger direkte kjedelig og forutsigbar, enten den er moralsk/aktivistisk eller trøstende/forståelsesfull/befriende.

Når jeg arbeider med hver søndags tre tekster, finner jeg en helt annen klangbunn for søndagens preken og den kristne forkynnelsen. Denne klangbunnen oppstår ikke i aksen mellom menneskelig erfaring/eksistens og budskapet om Jesus, men i noe helt annet, nemlig i aksen mellom profeti og oppfyllelse, i et spennende samspill mellom Det gamle og Det nye testamente.

Det slår meg at jeg knapt har hørt en eneste predikant de siste årene utvikle sitt evangeliske budskap med basis i den profetiske bildekraften i Det gamle testamente, enten vi tenker på fortellingene om skapelse og urhistorie, om jødedommens offervesen eller de profetiske skriftene.

Både i Det nye testamente selv, i urkirken, oldkirken og gjennom hele middelalderen arbeidet teologene med slike lesemåter og tolkningsnøkler til å forstå Jesu ord og verk. Det var ikke nødvendig å beskrive hvert enkelt menneskes livsopplevelse og religiøse erfaring og eksistens. Det viktige var å bruke de tolkningsnøklene som var for hånden i spillet mellom profeti og oppfyllelse, slik dette fremkom i den gamle og den nye pakt.

Det er ikke her tid og anledning til å utfolde dette videre. Jeg benytter bare anledningen til å spørre meg selv og andre om hvorfor det har blitt slik at ordene fra Det gamle testamente langt på vei har forstummet i vår kirke, og at deres profetiske karakter så ytterst sjelden er et tema. Hvilken støtte får studentene til å trenge inn i dette? Hvordan hjelper vi andre hverandre til å være i denne forståelsesrammen?

Grundtvig reiste en gang spørsmålet om hvorfor Herrens Ord var forsvunnet fra hans hus. Nå spør jeg om det samme: Hvorfor har de profetiske ord fra Det gamle testamente forsvunnet – og forstummet – i hans hus?

 

 

Olav den hellige

Terje Grøstad, tresnitt, oppstandelse

Herved et lite bidrag til en mulig forståelse av Olav den hellige og den mulige Olavsarven, post festum i året 2017.

For å nærme oss helgenen trenger vi en forståelsesnøkkel. Først med denne nøkkelen kan vi låse opp noen av hemmelighetene som er knyttet til hans liv, hans død og hans etterliv (betydning).

Begrepet idol kan ikke gi oss denne nøkkelen. Det gjelder enten vi tenker på et idol som et avgudsbilde, et gudebilde eller en blindt beundret person, død eller levende. Vi trenger en annen måte å nærme oss helgenen på.

For min del har jeg funnet den andre måten i kirkens eget teologiske og åndelige tolkningsrom. Det er en tolkningstradisjon som springer ut av det som uten tvil er kirkens grunnvoll til alle tider, nemlig troen på Kristus.

En helgens liv har kun gyldighet i den grad det peker hen mot Kristus. Å diskutere om en helgen er et idol eller ikke blir både forvirrende og meningsløst i en kirkelig sammenheng, om man ikke bruker kirkens egen tolkningsnøkkel.

Kirkens tolkningsnøkkel, som også ble brukt om helgenkongen Olav, for eksempel i hans helgenvita Passio Olavi, tar utgangspunkt i hvordan helgenen fremstår som en postfigurasjon av Kristus.

Ideen om helgenen som en postfigurasjon av Kristus henger sammen med et bærende prinsipp i bibeltolkningen. Vi kan enkelt si det slik:

I Det gamle testamente finnes det mange prefigurasjoner av Kristus. Det gjelder både personer, handlinger, ritualer og profetiske ord. Slik må det være. I Kristus blir Guds løfter til menneskeheten fullbyrdet.

Etter Jesu oppstandelse, himmelfart og utgytelsen av Den hellige ånd fortsetter impulsen fra Kristus å utfolde seg i kirkens liv på mange forskjellige måter og gjennom mange ulike personer. Kirkens nærvær i verden er å være Kristi legeme ved å kroppsliggjøre evangeliet og henvise til Kristus. Dette er innholdet i postfigurasjonen.

Olav Digre var en krigerkonge. Olav Haraldsson var et menneske som spilte en spesiell rolle på et visst punkt i vår nasjonale, kulturelle og religiøse historie. Olav den hellige ble formet som en postfigurasjon av Kristus i den kirkelige tolkningstradisjonen. Det spesielle med denne prosessen i helgenkongens tilfelle var at denne tolkningen ganske snart fikk sitt gjensvar i folket.

På bakgrunn av dette har jeg følgende spørsmål: Hvordan kan det som skjedde i, med og omkring helgenkongen, inspirere kristenheten i Norge til å søke og se Kristus?

 

Jesus Krist, forklar meg hva du mente

med å bære korset etter deg.

Lær meg alt jeg trenger for å vandre

på de sanne pilegrimers vei.

Du som styrer universets stjerner

og som ser det aller minste strå,

bøy mitt stolte hjerte og fortell hva

jeg skulle gjøre nettopp nå.

 

Alle ting er gitt meg som en gave.

Verden er så endeløs og rik.

Gjør meg til en pilegrim som følger

i ditt spor og stadig blir deg lik.

Gi meg del i kraften som forvandler

tvil til tro og hat til kjærlighet,

Slik at jeg speile i mitt hverdagsliv

Guds nåde og barmhjertighet.

 

Pilegrimer er vi gjennom tiden,

fra vår fødsel like til vår død.

Led oss, gode hyrde, på vår vandring,

gi oss livets vann og livets brød.

Bøy oss mot din vilje under korset,

la vår tro bli mild og sterk og sann,

inntil alle pilegrimer møtes der

du venter, i ditt gode land.

 

Eyvind Skeie/Passio Olavi 2003

Norsk salmebok 436

 

 

 

Tekstverksted for Olsok

Herved legger jeg ut mitt Tekstverksted for denne søndag, 30. juli. Det er en viss mengde tekst, men jeg håper at noen kan ha glede av dette, til inspirasjon og refleksjon. Tekstverkstedet finnes ellers i Appstore og Google Play, og for abonnenter hos Agrando.

Lederskap og folkets ønsker

 Fortellingen om folket, Aron og gullkalven reiser et aktuelt spørsmål for alle som har et lederskap, enten det er politisk eller religiøst: Skal de ta mer hensyn til folkets ønsker enn sin egen overbevisning? Hva er ekte lederskap i dette perspektivet?

Det går utvilsomt an å ha en politisk praksis som bygger på at man mest mulig tar hensyn til folkemeningen. Hele vårt demokratiske system, vårt folkestyre, bygger i bunn og grunn på dette prinsippet.

Men hvis våre politikere kun følger folkemeningen, vil det bære galt av sted. En politiker må også stå for noe prinsipielt, noe som vedkommende kjemper for og tror på.

En preken skal ikke være et sted for politisk agitasjon og påvirkning. Likevel må det gå an å si dette fra en prekestol i kirken:

Det er vår kristne tro at mennesker er skapt med likeverd i Guds eget bilde. Vi kan derfor ikke godta ideologier og politiske løsninger som bygger på at noen mennesker er mer verd enn andre.

Det er også vår kristne tro at vi mennesker har fått et særskilt oppdrag med å forvalte Guds mangfoldige skaperverk. Vi kan derfor ikke godta et forbruk som ødelegger naturen og fordeler jordens ressurser på en måte som går utover mennesker, planter eller dyr.

Det er en del av vår kristne tro at vi mennesker ikke alltid forstår vårt eget beste. Vi er delvis blindet av det Jesus i dagens evangelietekst kaller begjær, og som han også gir navnet Mammon.

Vi mener derfor at vi som enkeltmennesker og som menneskehet trenger korrektiver. Vi trenger råd. Vi trenger et lederskap som våger å plassere mennesket på valg mellom godt og ondt, det som bygger opp og det som river ned.

Alt dette er vanskelig. Men det forhindrer ikke at det må gjøres. Måten å gjøre det på, er å utøve lederskap og ikke bare følge folkemeningen blindt, uten refleksjon og korrigering. Uten å gå inn på enkeltsaker, er dette viktig å få sagt, som en del av dagens budskap til oss alle.

Religiøst og kirkelig lederskap

 Det må også utøves religiøst lederskap. Å utøve slikt lederskap er viktig i alle religioner, og ikke minst i kristenheten. Å utøve dette lederskapet er blitt mye vanskeligere de senere årene. Dette henger ikke minst sammen med at det på en helt annen måte stilles spørsmål ved religiøse autoriteter.

Mennesket i den senmoderne kulturen har langt på vei frigjort seg fra tidligere tiders tradisjonsbærere. Det ser vi i både stort og smått. Noen kjennetegn ved den senmoderne identiteten er disse:

Vi er ikke lenger så redde for å gjøre våre egne valg når det kommer til tro og trosforestillinger. Spørsmålet om rett eller gal tro føles ikke lenger så viktig. De fleste snakker heller om sin tro enn om kirkens tro. Vi er også blitt mer utvelgende, eklektiske, i hvordan vi formulerer denne troen. Den klassiske kristne dogmatikken blir gjerne utvannet og blandet opp med innslag fra andre trosforestillinger og gjerne også religioner.

Vi er også blitt mer individualistiske i våre trosforestillinger og vår atferd. Dette ser vi på gudstjenestebesøket, på antall utmeldelser fra kirken og ikke minst på de konfliktene som ofte oppstår og som får oppslag i mediene hvor, for eksempel, de pårørende ønsker et helt annet innhold i kirkelige seremonier enn det kirken forutsetter.

Kirkens prester og organister blir gjerne fremstilt som hjerteløse paragrafryttere når slike konflikter kommer opp, at de er mer opptatt av sin egen, rette tro og sin egen rett til å bestemme og å utøve makt, enn å ta hensyn til andre menneskers tro og følelser.

I et slikt klima er det vanskelig å utøve lederskap, for hva skal man velge?

Man kan tilpasse seg folkemeningen og behovene hos menneskene og dermed gjøre kirken relevant, samtidig som man toner ned det sentrale budskapet om Kristus. Men utøver man da det kristne lederskapet på en god måte? Her er det mange dilemmaer.

Vi som lever i dag er alle preget av dette, og vi synes ofte at det er vanskelig å opptre på en slik måte at vi både tar hensyn til våre medmenneskers livserfaring – og det vi har fått oss overlevert i vår kristne tradisjon.

Dette gjelder både de store etiske konfliktene, for eksempel på det området som handler om kjønn, ekteskap, seksualitet og barn og selve den grunnleggende utfordringen i forkynnelsen av evangeliet om Jesus Kristus.

Satt på spissen: Hvorfor skal vi forkynne om Kristus som verdens frelser hvis det ikke lenger finnes noe å bli frelst fra eller til?

 Arons dårlige løsning

 Aron, som var den øverste prestelige leder, valgte å gi folket det da ba om da de mente at Moses var for lenge på fjellet. I seg selv var dette ganske merkelig. For ikke så mange dager siden hadde de opplevd at Herren steg ned på Sinaifjellet i ild og flammer. Slik er det beskrevet: Røyken steg opp som røyken av en smelteovn, og hele fjellet skalv. Lyden av bukkehorn ble sterkere og sterkere. Moses snakket, og Gud svarte ham med høy røst.

Selv ikke denne mektige gudsåpenbaringen, teofanien, var tilstrekkelig i lengden. Folket krevde mer, og Aron gav etter. Han støpte en gullkalv av folkets egne gullringer. Klarere kan det ikke sies.

Arnos gudsbilde, kalven, var ikke formet av gudsåpenbaringen, men av folkets eget materiale, deres gull og deres brennende ønske om å ha noe synlig å tilbe. Dette var en dårlig løsning. Her sviktet Aron avgjørende som leder.

Så kan vi spørre oss selv hvilket materiale vi bruker når vi smir til vår gudstro og vår gudsdyrkelse.

Er det våre egne drømmer, ønsker og lengsler vi gir form? Skaper vi oss en gud i vårt eget bilde? Etter det bitre oppgjøret sa Gud til Moses: Gå nå og led folket dit jeg har sagt deg! Et slikt lederskap var det folket trengte.

Hvordan er vårt lederskap?  Dette bør vi spørre oss, alle vi som har lederansvar i kirken og i Guds rike.

Jesu ord til oss

Jesus har mer å si oss enn det vi kan hente ut av fortellingen om Arons lederskap.

Vi kan oppsummere dette i tre deler: Den første delen handler om vårt hjerte: For der skatten din er, vil også hjertet ditt være. Den andre delen handler om lyset i våre øyne: Er nå lyset i deg mørke, hvor dypt blir da ikke mørket. Den tredje delen setter alt på spissen. Her deler Jesus vår virkelighet i to forskjellige riker eller verdener: Dere kan ikke tjene Gud og mammon.

Under disse ordene ligger det noe som tar oss tilbake til Moses på Sinaifjellet. Det var ikke bare ild og flammer som åpenbarte seg der, men også noe annet, i den jødiske tradisjonen: Guds bud til oss, de som begynner slik: Du skal ikke ha andre guder enn meg.

Budskapet til oss er at Gud er den som gjør helt og fullt krav på oss. Vi er skapt av Gud, i Gud og til Gud. Det er vår aller høyeste bestemmelse som mennesker å leve i dette dype og inderlige gudsperspektivet. Tragedien er at vi har mistet det.

Vi er født til å leve nær Gud i paradiset, i uskyld og renhet. Men våre liv er blitt fordunklet. Uskylden er tapt. Renheten er borte. Vi lever i en verden som er preget av noe annet. Dette andre er en dyp splittelse som finnes i hvert eneste menneske, splittelsen mellom denne verdens makt, den Jesus kaller Mammon, som er pengenes gud, og den makten som utøves av Jesus, i det nye gudsriket som han har opprettet på jorden.

Begjærets makt

 For å belyse dette nærmere, vender vi oss til dagens brevtekst: For alt som er i verden – kroppens begjær, øynenes begjær og skrytet av alt en eier – det er ikke av Faderen, men av verden.

Her møter vi dette ordet som mange av oss kjenner seg fremmede i forhold til, begjær. Vi har hørt ordet brukt i kristelig sammenheng, og forbinder det kanskje mest med gamle fordommer og undertrykt og lummer seksualitet. Men i denne teksten har ordet en mye videre betydning.

Kroppens begjær kan være alt fra seksualitet på avveie til fråtsing og kroppsdyrkelse av alle slag. Øynenes begjær kan ha et like vidt spekter, fra det seksuelle til det å ville eie, nyte, dyrke øyeblikket, fortape seg i estetikk uten ansvar og så videre, alt det som her omtales som skrytet av alt en eier. Denne begjærets makt er ikke av Faderen, ikke av Gud, men av verden.

Vi er fanget i en tilstand hvor drivkraften i oss ikke er hengivelsen til Gud som den eneste og sanne, men det jordiske begjær etter makt, penger, sanselig tilfredsstillelse, ære og mye mer. Dette er drivkraften i oss utenfor paradiset, på den jord vi lever. Og når det er slik, forstår vi at vi ikke uten videre kan omforme våre egne erfaringer til gudsbilder og tro.

Vi trenger noe annet. Vi trenger ikke bare å få hjelp til å berøre vår egen erfaring.

Vi trenger å bli forløst fra vår kretsing om oss selv og vårt begjær.  Vi trenger å bli befridd fra våre falske gudsforestillinger. Vi trenger å bli frelst fra det som er vår dypeste nød, dette at vi har forlatt den ene, sanne Gud og vendt oss mot fremmede makter og guder.

Hjertets uro og hvile

 Det var den svenske forfatteren Hjalmar Söderberg som i et skuespill formulerte dette: Jag tror på köttets lust och själens obotliga ensamhet. Med denne kontrastfylte setningen forsøkte han å uttrykke noe sentralt om våre menneskelige livsforhold. Det Söderberg formulerte, stemmer ganske godt med den visdommen vi finner i dagens bibeltekster.

Vi mennesker trenger relasjon og forankring. Vi er født med urolige hjerter, som også kirkefaderen Augustin fremholdt. Våre urolige hjerter trenger noe å feste seg ved. Om dette er jordiske skatter eller kroppens lyst, vil vårt hjerte henge fast ved dette som i bunn og grunn er forgjengelig og skal gå til grunne sammen med hele vår jordiske eksistens når vi dør.

Fordi det er slik, blir sjelen uhelbredelig ensom om vi kun setter vår lit til alle disse forgjengelige tingene eller sanselige erfaringene. Vi oppnår ikke hjertets hvile, men henvises til stadig uro og kretsing om oss selv, og mister den dype relasjonen til Gud, livets opphav og giver.

Kroppens lampe

Det er spennende at Jesus kaller øyet for kroppens lampe. Her er det mulig at han knytter seg til en form for medisinsk kunnskap som fantes i hans egen samtid. Men det kan også hende at han overfører dette til et åndelig nivå ved sin tale om kroppen fylt av lys.

Hans tilhørere den gangen må ha undret seg over dette uttrykket. Kanskje spurte de seg om hvordan et menneskes fysiske kropp kunne være fylt av lys. Hvilket lys er det som fyller et menneskes kropp på en slik måte at også øynene begynner å skinne?

Og vi kan spørre oss i dag om vi har møtt noen mennesker med slike skinnende øyne? Hvordan kan du og jeg få en kropp av lys?

Vi merker oss at Jesus ikke svarer på dette spørsmålet. Han trekker det heller den andre veien: Er nå lyset i deg mørke, hvor dypt blir da ikke mørket?

Gjennom disse ordene maner Jesus frem for oss et menneske, og kanskje en hel menneskehet, som er formørket. Den, eller de, bærer ikke lys med seg. De ser ikke lyset. De har ikke lyset i seg, men har latt seg formørke av sin kretsing om seg selv og sitt eget, det begjæret som styrer dem og som de bærer i sine dødelige kropper.

Gud og Mammon

 Til sist i sin tredelte replikk er Jesus fremme ved ordet Mammon. Opprinnelsen til dette ordet er delvis uklar, men det kan komme fra et arameisk ord som betyr rikdom og velstand. Her bruker Jesus ordet som om Mammon var en guddom i konkurranse med Gud.

Ved å bruke ordet slik, sier Jesus noe om hvilken makt begjæret etter rikdom og penger har over oss mennesker. Det er så sterkt at det kan erstatte den levende gudstroen. Vi har sikkert alle kjent på noe av dette begjæret etter å eie, enten det er ting det gjelder eller penger i seg selv, penger som gull eller penger som store tall på en konto.

Altfor mye i vår tid og i våre liv dreier seg om penger. Det gjelder også for oss som har en gudstro, til tross for de klare advarslene Jesus har gitt oss om rikdommens farer. Ser vi på dette i global målestokk blir det enda mer grelt. Fattigdom er den viktigste årsak til sult, manglende utdannelse, helseproblemer og undertrykkelse i alle dens former, enten det gjelder menn, kvinner eller barn.

Hvis vi spør oss selv om det er Gud eller Mammon som regjerer i vår verden, er svaret forholdsvis klart. Det er Mammon, pengenes gud, som styrer det aller meste. Jesus advarer oss om dette. Ingen kan tjene to herrer. Indirekte sier Jesus oss gjennom dette at både Gud og Mammon gjør helt og fullt krav på oss. Derfor må vi velge.

Vi må velge hvor vårt hjerte skal være. Vi må velge mellom Guds lys og Mammons mørke. Dette valget gjør vi ikke bare en gang for alle. Vi velger mange ganger hver eneste dag, gjennom våre store og små prioriteringer.

En lysets motkultur

 Går det an å tenke seg at kristne i verden, og hele kristenheten, bestemmer seg for å danne en lysets motkultur mot Mammons mørke og grelle krefter? Hva skulle en slik lysets motkultur inneholde?

Først og fremst må den bygge på et inderlig hjerteforhold mellom Gud og den enkelte av oss. Dette hjerteforholdet, som vi gjerne må kalle tro, kan vi bare motta gjennom Jesus Kristus, vår bror, vår befrier, vår frelser og vår forløser. En lysets motkultur er derfor preget av troen på Jesus Kristus.

Videre må vi bygge vår lysets motkultur gjennom mange små og store valg i hverdagen. Kanskje kan Sankt Frans av Assisi hjelpe oss litt videre med dette, gjennom sin bønn. Vi avslutter dagens Verksted, og kanskje også dagens preken, med å lese ordene i denne bønnen langsomt, i Faderen og Sønnen og Den hellige ånds navn:

 Herre, gjør meg til redskap for din fred!
La meg bringe kjærlighet der hatet rår.
La meg bringe forlatelse der urett er begått.
La meg skape enighet der uenighet rår.
La meg bringe tro der tvilen rår.
La meg bringe sannhet der villfarelse rår.
La meg bringe lys der mørket ruger.
La meg bringe glede der sorg og tyngsel rår!

Å Mester!
La meg ikke søke så meget å bli trøstet som å trøste.
Ikke så meget å bli forstått som å forstå.
Ikke så meget å bli elsket som å elske!
For det er gjennom at man gir at man får.
Det er ved å glemme seg selv at man finner seg selv.
Det er ved å tilgi andre at man selv får tilgivelse!
Det er ved å dø at man oppstår til det evige liv!

Amen

Addendum: 

For noen år siden skrev jeg et musikkspill til en kirkeinnvielse. Der forekommer en salme med tre vers, opprinnelig plassert i fortellingen om Olav den hellige. Disse tre versene bærer i seg noe av dagens tema.

 

Innvi meg, Krist, til korset og til deg

Innvi meg, Krist, til korset og til deg.

Led mine skritt, og vis meg troens vei.

Ta meg i dag som en av dine små.

Vær du min drott, og si hvor jeg skal gå.

 

Alt som er stengt og lukket i mitt sinn,

åpne det opp med nådekraften din.

Lær meg ditt Ord, fortell hvor jeg skal gå.

Send meg ditt lys når mørket faller på.

 

Ta mine drømmer og mitt unge mot,

styrk mine hender, led hver dag min fot.

Gi meg en tro som modnes år for år,

øyne som ser og hjerte som forstår.

 

Eyvind Skeie, 2004/2007

 

Gullkalv eller kors

Hvem skal egentlig definere rammene for gudstjenestens  form og innhold? Det er et tema som fra tid til annen melder seg i vår senmoderne tidsalder, hvor den religiøse autoritet er blitt flyttet fra presteskap til enkeltmennesker.

Akkurat i dag sitter jeg og skriver et Tekstverksted hvor den gammeltestamentlige teksten forteller om gullkalven som Aron støpte da folket syntes at Moses ble for lenge på fjellet, i sin samtale med Gud. Gullkavlen ble støpt av folkets eget gull. Den var uttrykk for presten Arons svar på folkekravet om en tilpasset og tydelig religionsutøvelse.

Det gikk selvfølgelig galt. Aron hadde misforstått sitt lederskap. Han gav folket det de spurte om og ikke det de trengte.

Da Moses kom ned igjen fra fjellet, sa Gud til ham: Gå nå og led folket dit jeg har sagt deg.

Så overtok Moses ledelsen med et annet mandat enn folkets, på befaling fra Gud.

I all enkelhet lurer jeg på om vårt kirkelige lederskap, inkludert mitt eget i den grad jeg måtte ha det, er bygget på Arons modell eller grunnlaget hos Moses.

Smir og støper jeg mine ord og min ritus på den menneskelige erfaring, eller kan jeg si at det også har noe å gjøre med mitt mandat og mitt kall fra Gud?

Om jeg skal sette det på den aller enkleste formel, kan jeg si det slik:

Er det gullkalven eller korset som er aksen i det jeg representerer og holder på med?

Hvis vi som kirke stadig leter etter relevans og uttrykk for menneskelig erfaring, er ikke da faren stor for at vi støper gullkalver fremfor å samles under korset?

 

 

Trenger vi salmediktere?

Herved to refleksjoner knyttet til overskriften.

I sitt brev til Spalatin i det store salmeåret 1524 skriver Luther at han har satt sammen noen salmetekster. Dette har han gjort etter å ha søkt etter diktere omkring i Tyskland, men uten å finne noen som kunne skrive salmer. Han egne salmer gir han en foreløpig karakter ved å uttrykke at han vil inspirere andre til å gjøre det bedre.

Luther representerer gjennom dette en kulturell, teologisk og kunstnerisk åpenhet. Han lukker ikke sitt reformatoriske engasjement inne i sitt eget språk og sine egne formler, men gir plass til andre, både i nåtid og fremtid. Dette er et dynamisk element hos Luther. Det åpner for hele det store mangfold som den evangeliske kirkesangen representerer, ja, for hele den kirkemusikalske kraften som har så mange høydepunkter helt frem til vår egen tid, i tekst og tone. Vi trenger salmediktere og salmekomponister!

Men det er et annet poeng som er like viktig:

Den lutherske koralen representere noe annet enn den koraltradisjonen som Calvin var opphavspersonen til. Hos Calvin var respekten for gudsordet, Skriften, så stor at Calvin kun så for seg at salmen kunne bestå av versifiserte versjoner av bibeltekst, i særdeleshet fra Salmenes Bok. Calvin hadde derfor grunnleggende ikke bruk for salmediktere, men versemakere som kunne sette bibelteksten opp i verseform med rim.

Martin Luther hadde et friere forhold til dette. Hans versjoner av bibelske salmer var samtidig er stykke personlig diktning og teologisk refleksjon. Han gikk langt ut over det som lå i de bibelske salmene alene. Det er nok å henvise til hvordan han skrev «Ein feste Burg ist unser Gott» som en versjon av Salme 46 i Salmenes Bok.

Luthers koralprogram kan dermed ikke gjennomføres uten salmediktere med språklig mestring og teologisk refleksjon og gjennombruddskraft.

Aktuell kommentar:

I våre lutherske kirker synger vi ikke sjelden bibeltekster på enkle gospelmelodier i stedet for salmer/koraler med et kunstnerisk avtrykk av diktere og komponister. Men dette er ikke i tråd med hovedtanken bak den lutherske koral. Det minner faktisk mer om Calvins salmeforståelse enn Luthers.

Det er dessverre lav bevissthet dette i mange kirkelige miljøer. Svært mange nøyer seg med å gjenta ufortolkede bibelvers på en måte som musikalsk og tekstlig ikke er tilfredsstillende i sammenligning med den lutherske koralen. Dermed gjør man salmene, salmedikterne og salmekomponistene til truede arter.

Det er også en annen fare med dette: Man risikerer å fremme en bibelbruk som nærmest har et magisk forhold til bibelordet og ikke forholder seg til at Bibelens ord må tolkes, kontekstualiseres, og gjerne passere gjennom et kunstnerisk temperament før det får et fullgyldig uttrykk i koralen. Ja, gjerne to kunstneriske temperamenter, om også komponistene medregnes, noe den musikkutdannede Martin Luther selv ville hatt sans for. Uten Luther, ingen Kingo, ingen Dass, ingen Brorson, ingen Grundtvig, ingen Landstad, ingen Blix, ingen Bach.

Det stedfortredende motiv

I mitt Tekstverksted (Appstore og Googleplay) har jeg måtte si noe om offertanken og det stedfortredende motiv i jødedom og kristendom. Dette er ytterst vanskelig. Herved noen avsnitt!

Det øverstepresten profeterer om, men uten helt å forstå det, handler om det stedfortredende motiv i kristendommen. I jødedommen møter det stedfortredende oss på denne måten: Ofringen av væren som Abraham fant i tornekrattet skjer i stedet for ofringen av sønnen.

I kristendommen komme det stedfortredende motiv frem gjennom ideen om at Jesus dør for menneskenes synder. Slik er det blitt sagt og forkynt i kristenheten gjennom alle århundrer.

Også Hebreerbrevet, som dagens brevtekst er hentet fra, holder fast ved denne tanken: Jesus er øverstepresten som bærer frem seg selv som det siste, fullkomne offer. Dette gjør han fordi han ikke kan unnlate å lide med oss i vår svakhet.

Men dette stedfortredende motiv i kristendommen fører med seg mange utfordringer for tro og tanke. På en måte vender vi gjennom dette motivet tilbake til det som også er et grunnproblem i fortellingen om Abrahams offer: Hva krever egentlig Gud av oss mennesker? Krever Gud offer? Om svaret er ja, hvorfor er det slik?

For en moderne, humanistisk tankegang kan det virke både frastøtende og gammeldags å si at det hører med til vårt kristne gudsbilde at Gud krever offer. Tanken synes å stride grunnleggende mot budskapet om Guds kjærlighet. Noen vil si at de ikke kan tro på en så hevngjerrig Gud.

Mange har også problemer med hele den tankekonstruksjonen som er knyttet til dette, nemlig at Gud først skaper oss mennesker og elsker oss høyt, deretter lar han oss falle i synd og straffer oss ved å drive oss ut av paradiset og dømme oss til fortapelsen, inntil han endelig, i dramaets siste akt, sender sin egen, elskede Sønn for at han skal lide døden på korset og frelse oss fra våre synder.

Når man sier det på denne måten, er det forståelig at ganske mange mennesker ikke kan fatte og begripe at dette er den eneste måten som Gud kan vise sin kjærlighet på og frelse oss fra våre synder.

En personlig bekjennelse fra den som skriver dette:

Jeg kan skjønne at hele denne fremstillingen virker merkelig og vanskelig å ta til seg og forstå, både det gudsbildet den representerer og den plass den gir Jesus, som offerlam og frelser. Når jeg likevel kan si at dette er viktig for meg som kristen, er det av følgende grunner:

Jeg tror at Jesus levde for mer enn seg selv. Jesus levde også for andre. Dette Jesu liv for andre hadde en dybde som gikk langt ut over alle mine menneskelige forståelsesrammer.

Jeg kan si det slik: Jesus levde mitt liv.

Det samme sier Hebreerbrevets forfatter: Han er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd. Jeg aksepterer dermed det stedfortredende motiv i Jesu liv. Han levde for meg i aller dypeste forstand.

Men også hans død var for meg. Han bar mitt jordiske liv og min evige skjebne inn i dødens store mørke. Der inne, i det vi har kalt den gudommelige dunkelheten, gjorde han også noe for meg: Han sonet mine synder. Han bar meg hjem til Gud. Slik tenker jeg om det som skjedde på korset.

Men slik kan jeg også tenke om hans oppstandelse: Jesus oppstod for meg.  I ham har jeg det evige liv. Men hvordan får jeg tak i dette i min egen gudstro?

For meg er svaret dette: Jeg må ta alle disse store og vanskelige spørsmålene med meg inn i noen andre rom enn det intellektuelle og begrepsmessige.

For meg er dette rommet bønnens rom, forkynnelsens rom og sakramentenes rom. Det går simpelthen ikke an å løse alle disse spørsmålene på det teoretiske plan. Du og jeg må leve med Jesus for å forstå dybden i hans stedfortredende liv, død og oppstandelse for oss.

Vi må bli født på ny med ham i dåpen, leve et troens liv under Ordets forkynnelse og møte ham i brødet og i vinen. Da vil dybdene i hans stedfortredende gjerning for oss langsomt bli en del av vårt daglige liv, vår livshorisont og forståelse. Fremdeles vil vi ikke skjønne alt.

Ofte vil vi være overgitt til dunkelheten hos Gud, slik Abraham var det underveis til Moria. Men noen ganger vil lyset skinne, det lys som kommer utenfra og som stråler aller klarest i fortellingen om Jesus.

La oss derfor frimodig tre frem for nådens trone, så vi kan finne barmhjertighet og nåde som gir hjelp i rette tid.

Gud krever ikke offer. Gud ønsker tro. I kristendommen er offertanken skjult under forestillingen om Jesu stedfortredende lidelse, død og oppstandelse.

Hilsen Eyvind S

På tidens torg, første vers av en ny salme til reformasjonsjubileet

Min korte artikkel i Agenda:316 har hatt over 7000 treff her på nettstedet. Samtidig har Vårt Land fulgt dette opp, og særlig det med morgenandakten i NRK.

I sin tid var jeg også med i en referansegruppe for andakter i NRK, og jeg kjenner nokså godt til de mange hensyn og redaksjonelle vurderinger som hører med i den sammenhengen. Det er utfordrende og komplisert.

Om jeg skal si ganske kort hva som var og er mitt anliggende i det jeg skrev i Agenda 3:16, er det knyttet til hva vi sier om Jesus Kristus. Svært ofte brukes Jesus som en illustrasjon og et eksempel på det gode, eller menneskets og/eller kjærlighetens iboende kraft. Det er sjelden vi hører en andakt eller preken som utfolder hele det store felt som vi i teologien kaller kristologi, som er en del av den teologiske dogmatikken, eller kirkens dogma, helt tilbake til urkirken og oldkirken.

Når det som sies skal ha  menneskelige erfaringer som sin klangbunn og aller helst en historie som er personlig eller i det minste har human touch, da må man med nødvendighet ofte tone ned dette andre. Alle vi som forkynner kjenner til dette som et dilemma. Noen ganger lykkes vi med å bygge inn de teologiske dybdedimensjonene, andre ganger ikke.

Til reformasjonsjubileet som skal feires i Bergen kommende helg, har jeg skrevet en ny salmetekst knyttet til det jeg opplever er kraftfeltet i vår reformatoriske arv.

Jeg kan ikke offentliggjøre denne salmeteksten nå, men tillater meg likevel å sette det første verset her:

Stig frem, Guds folk, på tidens torg,

forkynn at Gud er god,

for ennå gjelder Jesu død

og kraften i hans blod!

Gi opp ditt mismot og din tvil,

du lever under nådens smil

i Jesu Kristi navn.

Det er i grunnen dette jeg mener må komme bedre frem, uansett hvor vanskelig det er å gjøre det innenfor de retoriske idealer som vår erfaringsbaserte og individualiserte tidsalder gir oss.

Når jeg skrev at det tales for lite om Jesus, var det dette motivet jeg hadde i tankene.

Økokristologi

dsc01968

Når jeg søker på nettet, finner jeg ordet økokristologi en eneste gang. Det er på min egen blogg for en tid siden. Ikke så rart, ettersom det er et ord jeg i grunnen har funnet på selv. Men la meg få lov til å forklare hvorfor jeg fikk bruk for dette ordet!

Økokristologi er satt sammen av to andre ord eller begreper.

Øko kommer fra gresk og har noe å gjøre med hjem eller husholdning.

Økologi er læren om hvordan naturens og skaperverkets store husholdning henger sammen. Når vi, som tilhører arten homo sapiens, skal prøve å begrense skadevirkningene av vårt nærvær på kloden, må vi prøve å forstå hvordan den skapte verden er satt sammen og fungerer. Først da kan vi bruke vår teknologi riktig og forvalte ressursene på best mulig måte.

Kristologi er læren om Jesus Kristus, Guds Sønn, vår bror på jorden gjennom inkarnasjonen og vår Frelser gjennom sin død og oppstandelse.

I den Nikenske trosbekjennelsen slår vi fast at alt er blitt skapt ved ham. Det samme sier evangelisten Johannes i åpningen av dette evangeliet: Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til.

Når vi til vanlig snakker om skaperverket og forvaltningen av jordens ressurser, nevner vi ofte Gud som Skaper og Far. Det er selvsagt viktig. Økologi har i høyeste grad med dette å gjøre.

Men må ikke også økologien ta hensyn til at Guds Sønn fra evighet av var med da verden ble til? Skal ikke Jesus, han som lærte oss om liljene på marken og fuglene under himmelen, også bli trukket inn i det økologiske perspektivet?

Som den økumeniske trosbekjennelsen sier: Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved ham er alt blitt skapt.

Jeg tenker at økokristologien må prøve å ta dette på alvor. Vi må rett og slett lære oss å se Jesus i skaperverket på en ny, annerledes og dypere måte.

Vår kristustro har noe å gjøre med hvordan vi forvalter den verden som Han har skapt.

Dette må forkynnes! Det må bli en del av fromhet, bønneliv, salmer og sanger!

Men det må også trekkes inn i etisk refleksjon, forskning og veiledning.

Her er det mange oppgaver. Vi kan alle gi vårt bidra til økokristologien.

Akkurat nå sier jeg det slik:

Smak på ordet økokristologi!

Se Jesus i det skapte!

Motta skaperverkets rikdom fra hans hånd, han som Gud av Gud og lys av lys.

Ved ham er alt blitt skapt.

Fra Agenda 3,16

Åpenhet og røtter

dsc_0161

Bildet er fra Sta. Sunnivagrotten på Selja, den norske kirkes fødselsgrotte.

To sammenfallende hendelser på formiddagen i dag:

1:

Til boken med egyptiske biskop Thomas skriver jeg ned hans klare tanker om åpenhet og røtter.

I kortform:

Hvis vi kun legger vekt på røttenes dybde og styrke, vil vi bli rigide og lukket om vår egen tradisjon. Da blir treet sykt. Åpenheten mangler.

Hvis vi kun satser på åpenhet og mangler forståelsen av røtter, vil vi miste grunnlaget som vår kultur og vårt trossystem er bygget på. Treet vil virke grønt, mangfoldig og stort. Men grener og stamme vil mangle styrke og snart vil treet bli offer for vær og vind og visne. Røttene mangler.

Konklusjon A:

En hver kirkedannelse og et hvert samfunn må finne balansen mellom åpenhet og røtter.

Konklusjon B:

Trygghet til åpenhet og dialog krever røtter, plattform, fundament.

Denne plattformen og disse røttene må noen ganger også få komme til uttrykk på samfunnsplanet, ikke bare som en mening, men som en erfaring.

2:

Skoleledelsen på Voss avlyser kirkegang til jul.

Dette er neppe en klok handling om man velger å se den i overstående perspektiv.

Notat pr. 8. november 2016