Kategoriarkiv: Teologi

Trenger vi salmediktere?

Herved to refleksjoner knyttet til overskriften.

I sitt brev til Spalatin i det store salmeåret 1524 skriver Luther at han har satt sammen noen salmetekster. Dette har han gjort etter å ha søkt etter diktere omkring i Tyskland, men uten å finne noen som kunne skrive salmer. Han egne salmer gir han en foreløpig karakter ved å uttrykke at han vil inspirere andre til å gjøre det bedre.

Luther representerer gjennom dette en kulturell, teologisk og kunstnerisk åpenhet. Han lukker ikke sitt reformatoriske engasjement inne i sitt eget språk og sine egne formler, men gir plass til andre, både i nåtid og fremtid. Dette er et dynamisk element hos Luther. Det åpner for hele det store mangfold som den evangeliske kirkesangen representerer, ja, for hele den kirkemusikalske kraften som har så mange høydepunkter helt frem til vår egen tid, i tekst og tone. Vi trenger salmediktere og salmekomponister!

Men det er et annet poeng som er like viktig:

Den lutherske koralen representere noe annet enn den koraltradisjonen som Calvin var opphavspersonen til. Hos Calvin var respekten for gudsordet, Skriften, så stor at Calvin kun så for seg at salmen kunne bestå av versifiserte versjoner av bibeltekst, i særdeleshet fra Salmenes Bok. Calvin hadde derfor grunnleggende ikke bruk for salmediktere, men versemakere som kunne sette bibelteksten opp i verseform med rim.

Martin Luther hadde et friere forhold til dette. Hans versjoner av bibelske salmer var samtidig er stykke personlig diktning og teologisk refleksjon. Han gikk langt ut over det som lå i de bibelske salmene alene. Det er nok å henvise til hvordan han skrev «Ein feste Burg ist unser Gott» som en versjon av Salme 46 i Salmenes Bok.

Luthers koralprogram kan dermed ikke gjennomføres uten salmediktere med språklig mestring og teologisk refleksjon og gjennombruddskraft.

Aktuell kommentar:

I våre lutherske kirker synger vi ikke sjelden bibeltekster på enkle gospelmelodier i stedet for salmer/koraler med et kunstnerisk avtrykk av diktere og komponister. Men dette er ikke i tråd med hovedtanken bak den lutherske koral. Det minner faktisk mer om Calvins salmeforståelse enn Luthers.

Det er dessverre lav bevissthet dette i mange kirkelige miljøer. Svært mange nøyer seg med å gjenta ufortolkede bibelvers på en måte som musikalsk og tekstlig ikke er tilfredsstillende i sammenligning med den lutherske koralen. Dermed gjør man salmene, salmedikterne og salmekomponistene til truede arter.

Det er også en annen fare med dette: Man risikerer å fremme en bibelbruk som nærmest har et magisk forhold til bibelordet og ikke forholder seg til at Bibelens ord må tolkes, kontekstualiseres, og gjerne passere gjennom et kunstnerisk temperament før det får et fullgyldig uttrykk i koralen. Ja, gjerne to kunstneriske temperamenter, om også komponistene medregnes, noe den musikkutdannede Martin Luther selv ville hatt sans for. Uten Luther, ingen Kingo, ingen Dass, ingen Brorson, ingen Grundtvig, ingen Landstad, ingen Blix, ingen Bach.

Det stedfortredende motiv

I mitt Tekstverksted (Appstore og Googleplay) har jeg måtte si noe om offertanken og det stedfortredende motiv i jødedom og kristendom. Dette er ytterst vanskelig. Herved noen avsnitt!

Det øverstepresten profeterer om, men uten helt å forstå det, handler om det stedfortredende motiv i kristendommen. I jødedommen møter det stedfortredende oss på denne måten: Ofringen av væren som Abraham fant i tornekrattet skjer i stedet for ofringen av sønnen.

I kristendommen komme det stedfortredende motiv frem gjennom ideen om at Jesus dør for menneskenes synder. Slik er det blitt sagt og forkynt i kristenheten gjennom alle århundrer.

Også Hebreerbrevet, som dagens brevtekst er hentet fra, holder fast ved denne tanken: Jesus er øverstepresten som bærer frem seg selv som det siste, fullkomne offer. Dette gjør han fordi han ikke kan unnlate å lide med oss i vår svakhet.

Men dette stedfortredende motiv i kristendommen fører med seg mange utfordringer for tro og tanke. På en måte vender vi gjennom dette motivet tilbake til det som også er et grunnproblem i fortellingen om Abrahams offer: Hva krever egentlig Gud av oss mennesker? Krever Gud offer? Om svaret er ja, hvorfor er det slik?

For en moderne, humanistisk tankegang kan det virke både frastøtende og gammeldags å si at det hører med til vårt kristne gudsbilde at Gud krever offer. Tanken synes å stride grunnleggende mot budskapet om Guds kjærlighet. Noen vil si at de ikke kan tro på en så hevngjerrig Gud.

Mange har også problemer med hele den tankekonstruksjonen som er knyttet til dette, nemlig at Gud først skaper oss mennesker og elsker oss høyt, deretter lar han oss falle i synd og straffer oss ved å drive oss ut av paradiset og dømme oss til fortapelsen, inntil han endelig, i dramaets siste akt, sender sin egen, elskede Sønn for at han skal lide døden på korset og frelse oss fra våre synder.

Når man sier det på denne måten, er det forståelig at ganske mange mennesker ikke kan fatte og begripe at dette er den eneste måten som Gud kan vise sin kjærlighet på og frelse oss fra våre synder.

En personlig bekjennelse fra den som skriver dette:

Jeg kan skjønne at hele denne fremstillingen virker merkelig og vanskelig å ta til seg og forstå, både det gudsbildet den representerer og den plass den gir Jesus, som offerlam og frelser. Når jeg likevel kan si at dette er viktig for meg som kristen, er det av følgende grunner:

Jeg tror at Jesus levde for mer enn seg selv. Jesus levde også for andre. Dette Jesu liv for andre hadde en dybde som gikk langt ut over alle mine menneskelige forståelsesrammer.

Jeg kan si det slik: Jesus levde mitt liv.

Det samme sier Hebreerbrevets forfatter: Han er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd. Jeg aksepterer dermed det stedfortredende motiv i Jesu liv. Han levde for meg i aller dypeste forstand.

Men også hans død var for meg. Han bar mitt jordiske liv og min evige skjebne inn i dødens store mørke. Der inne, i det vi har kalt den gudommelige dunkelheten, gjorde han også noe for meg: Han sonet mine synder. Han bar meg hjem til Gud. Slik tenker jeg om det som skjedde på korset.

Men slik kan jeg også tenke om hans oppstandelse: Jesus oppstod for meg.  I ham har jeg det evige liv. Men hvordan får jeg tak i dette i min egen gudstro?

For meg er svaret dette: Jeg må ta alle disse store og vanskelige spørsmålene med meg inn i noen andre rom enn det intellektuelle og begrepsmessige.

For meg er dette rommet bønnens rom, forkynnelsens rom og sakramentenes rom. Det går simpelthen ikke an å løse alle disse spørsmålene på det teoretiske plan. Du og jeg må leve med Jesus for å forstå dybden i hans stedfortredende liv, død og oppstandelse for oss.

Vi må bli født på ny med ham i dåpen, leve et troens liv under Ordets forkynnelse og møte ham i brødet og i vinen. Da vil dybdene i hans stedfortredende gjerning for oss langsomt bli en del av vårt daglige liv, vår livshorisont og forståelse. Fremdeles vil vi ikke skjønne alt.

Ofte vil vi være overgitt til dunkelheten hos Gud, slik Abraham var det underveis til Moria. Men noen ganger vil lyset skinne, det lys som kommer utenfra og som stråler aller klarest i fortellingen om Jesus.

La oss derfor frimodig tre frem for nådens trone, så vi kan finne barmhjertighet og nåde som gir hjelp i rette tid.

Gud krever ikke offer. Gud ønsker tro. I kristendommen er offertanken skjult under forestillingen om Jesu stedfortredende lidelse, død og oppstandelse.

Hilsen Eyvind S

På tidens torg, første vers av en ny salme til reformasjonsjubileet

Min korte artikkel i Agenda:316 har hatt over 7000 treff her på nettstedet. Samtidig har Vårt Land fulgt dette opp, og særlig det med morgenandakten i NRK.

I sin tid var jeg også med i en referansegruppe for andakter i NRK, og jeg kjenner nokså godt til de mange hensyn og redaksjonelle vurderinger som hører med i den sammenhengen. Det er utfordrende og komplisert.

Om jeg skal si ganske kort hva som var og er mitt anliggende i det jeg skrev i Agenda 3:16, er det knyttet til hva vi sier om Jesus Kristus. Svært ofte brukes Jesus som en illustrasjon og et eksempel på det gode, eller menneskets og/eller kjærlighetens iboende kraft. Det er sjelden vi hører en andakt eller preken som utfolder hele det store felt som vi i teologien kaller kristologi, som er en del av den teologiske dogmatikken, eller kirkens dogma, helt tilbake til urkirken og oldkirken.

Når det som sies skal ha  menneskelige erfaringer som sin klangbunn og aller helst en historie som er personlig eller i det minste har human touch, da må man med nødvendighet ofte tone ned dette andre. Alle vi som forkynner kjenner til dette som et dilemma. Noen ganger lykkes vi med å bygge inn de teologiske dybdedimensjonene, andre ganger ikke.

Til reformasjonsjubileet som skal feires i Bergen kommende helg, har jeg skrevet en ny salmetekst knyttet til det jeg opplever er kraftfeltet i vår reformatoriske arv.

Jeg kan ikke offentliggjøre denne salmeteksten nå, men tillater meg likevel å sette det første verset her:

Stig frem, Guds folk, på tidens torg,

forkynn at Gud er god,

for ennå gjelder Jesu død

og kraften i hans blod!

Gi opp ditt mismot og din tvil,

du lever under nådens smil

i Jesu Kristi navn.

Det er i grunnen dette jeg mener må komme bedre frem, uansett hvor vanskelig det er å gjøre det innenfor de retoriske idealer som vår erfaringsbaserte og individualiserte tidsalder gir oss.

Når jeg skrev at det tales for lite om Jesus, var det dette motivet jeg hadde i tankene.

Økokristologi

dsc01968

Når jeg søker på nettet, finner jeg ordet økokristologi en eneste gang. Det er på min egen blogg for en tid siden. Ikke så rart, ettersom det er et ord jeg i grunnen har funnet på selv. Men la meg få lov til å forklare hvorfor jeg fikk bruk for dette ordet!

Økokristologi er satt sammen av to andre ord eller begreper.

Øko kommer fra gresk og har noe å gjøre med hjem eller husholdning.

Økologi er læren om hvordan naturens og skaperverkets store husholdning henger sammen. Når vi, som tilhører arten homo sapiens, skal prøve å begrense skadevirkningene av vårt nærvær på kloden, må vi prøve å forstå hvordan den skapte verden er satt sammen og fungerer. Først da kan vi bruke vår teknologi riktig og forvalte ressursene på best mulig måte.

Kristologi er læren om Jesus Kristus, Guds Sønn, vår bror på jorden gjennom inkarnasjonen og vår Frelser gjennom sin død og oppstandelse.

I den Nikenske trosbekjennelsen slår vi fast at alt er blitt skapt ved ham. Det samme sier evangelisten Johannes i åpningen av dette evangeliet: Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til.

Når vi til vanlig snakker om skaperverket og forvaltningen av jordens ressurser, nevner vi ofte Gud som Skaper og Far. Det er selvsagt viktig. Økologi har i høyeste grad med dette å gjøre.

Men må ikke også økologien ta hensyn til at Guds Sønn fra evighet av var med da verden ble til? Skal ikke Jesus, han som lærte oss om liljene på marken og fuglene under himmelen, også bli trukket inn i det økologiske perspektivet?

Som den økumeniske trosbekjennelsen sier: Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved ham er alt blitt skapt.

Jeg tenker at økokristologien må prøve å ta dette på alvor. Vi må rett og slett lære oss å se Jesus i skaperverket på en ny, annerledes og dypere måte.

Vår kristustro har noe å gjøre med hvordan vi forvalter den verden som Han har skapt.

Dette må forkynnes! Det må bli en del av fromhet, bønneliv, salmer og sanger!

Men det må også trekkes inn i etisk refleksjon, forskning og veiledning.

Her er det mange oppgaver. Vi kan alle gi vårt bidra til økokristologien.

Akkurat nå sier jeg det slik:

Smak på ordet økokristologi!

Se Jesus i det skapte!

Motta skaperverkets rikdom fra hans hånd, han som Gud av Gud og lys av lys.

Ved ham er alt blitt skapt.

Fra Agenda 3,16

Åpenhet og røtter

dsc_0161

Bildet er fra Sta. Sunnivagrotten på Selja, den norske kirkes fødselsgrotte.

To sammenfallende hendelser på formiddagen i dag:

1:

Til boken med egyptiske biskop Thomas skriver jeg ned hans klare tanker om åpenhet og røtter.

I kortform:

Hvis vi kun legger vekt på røttenes dybde og styrke, vil vi bli rigide og lukket om vår egen tradisjon. Da blir treet sykt. Åpenheten mangler.

Hvis vi kun satser på åpenhet og mangler forståelsen av røtter, vil vi miste grunnlaget som vår kultur og vårt trossystem er bygget på. Treet vil virke grønt, mangfoldig og stort. Men grener og stamme vil mangle styrke og snart vil treet bli offer for vær og vind og visne. Røttene mangler.

Konklusjon A:

En hver kirkedannelse og et hvert samfunn må finne balansen mellom åpenhet og røtter.

Konklusjon B:

Trygghet til åpenhet og dialog krever røtter, plattform, fundament.

Denne plattformen og disse røttene må noen ganger også få komme til uttrykk på samfunnsplanet, ikke bare som en mening, men som en erfaring.

2:

Skoleledelsen på Voss avlyser kirkegang til jul.

Dette er neppe en klok handling om man velger å se den i overstående perspektiv.

Notat pr. 8. november 2016

Det gudommelige lys

 

 

dsc_0087

Paulus har i Korinterbrevet en spennende formulering. Han sier at Gud til sist skal bli alt i alle. Det skal skje etter at Kristus har satt seg på tronen og har lagt under seg alt. Når Kristus så har underlagt seg alt, skal Kristus underlegge seg det Paulus kaller ”Gud”. Og så skal Gud bli alt i alle.

Dette er ikke uten videre enkelt å begripe.

Men går det an å forstå det slik:

I begynnelsen, før alt ble skapt, var Gud til stede og hvilte i sin egen enhet, i sitt hellige, flammende lys.

Gud hadde ingen skikkelse. Englene, de mektige lysende skapningene som lovpriste Gud, kjente ikke Guds form og format. De var i lyset og det var nok.

Englene kjente ikke treenighetens mysterium. De kunne kanskje, i det virvlende lyset, noen ganger skimte ham vi kaller Faderen, andre ganger Sønnen og kanskje også Ånden. Men disse skikkelsene trådte aldri klart frem. Det fantes ikke noe bilde av Gud, slik det fremdeles er i jødedommen og islam.

Den første gangen englene så et bilde av Gud, var da mennesket ble skapt i Guds bilde. Da trådte Guds bilde frem, modellert av jord. Dette bildet gav Gud liv gjennom livspusten, eller ånden.

Utfoldelsen av gudsbildet fortsatte så i fortellingen om Gud slik det jødiske folk mottok den og senere i fortellingen om Jesus, sann Gud og sant menneske, og endelig i fortellingen om hvordan Den hellige ånd ble gitt til disiplene.

Først gjennom denne guddommelige utfoldelsen, eller åpenbaringen, ble det klart at Gud var tre i en og en i tre, slik den kristne kirke bekjenner og tror.

Hvis vi ser det slik, finner vi en ganske dyp mening i ordene om at Gud skal bli alt i alle.

På en måte som vi ikke kan forstå, skal Gud vende tilbake til opprinnelsen, til sin egen enhet i det hellige, flammende lys. Men det skal være en forskjell:

I den tilværelsen som følger etter nyskapelsen av himmel og jord skal jordens materie, universets stjernestøv og alle som er forenet med Kristus være en del av det gudommelige miljøet, enhetens hellige, flammende lys.

I vår nåværende tilværelse er Gud utenfor. I den kommende tilværelsen skal Gud være innenfor.

Men vi kan også si det på en annen måte:

Vi mennesker og hele vårt livsmiljø og univers skal være en del av det gudommelige lys som stråler gjennom alt.

Dette er store tanker.

Om de er riktige eller ikke, vet jeg ikke.

Men jeg synes at det er fint å kunne reflektere på denne måten.

Heller det enn å si at hele den kristne refleksjon og dogmedannelse er tøys og tull.

 

Notat pr. 25. Oktober 2016

 

Eyvind Skeie

Gud er Jesus

 

dsc01942

Det har vært en del debattstøy omkring gudsforestilinger i de siste ukene, delvis initiert av teaterforestillingen på Det norske teater, men også på andre måter.

I det følgende forsøker jeg å si hva jeg mener er det bærende i den kristne gudsforestillingen og dermed implisitt noe om det budskap som bør og skal komme til orde i kirkens offentlige forkynnelse.

1 Akseptasjon av det gåtefulle ved Gud

Noen vil si at det er mye uklarhet knyttet til gudsforestillingene i vår (post)moderne verden. Men er dette spesielt for vår egen tid? Neppe!

Gjennom hele menneskehetens kulturhistorie og religionshistorie, også i den såkalt kristne  verden, har gudsforestillingingene vekslet og variert. Dette kan vi selvsagt se på som noe negativt og ønske oss mer klarhet. Men vi kan også akseptere det som et uttrykk for det gåtefulle ved Gud. I min kristne refleksjon finner jeg det sunt og riktig å akseptere det gåtefulle ved Gud. Som teolog og forfatter av religiøse tekster, som salmer og bønner, finner jeg det også positivt.

2 Gåten om Gud og den menneskelige klangbunn

Gåten om Gud utgjør den menneskelige klangbunn for all tale om Gud. Det er dette gåtefulle, med dens mange anelser, som åpner opp for undringen, for poesiens tvetydighet, så vel som for religionens mangfoldige uttrykk.

Uten denne klangbunnen vil vår tale om Gud bli en gjentagelse av «mening» i form av religiøse formler basert på et uvirksomt og tyngende dogmesystem. Dessverre er det slik mange mennesker opplever kirkens forkynnelse i dag, også innen kirken. Derfor ser vi, fra kirkens side, mange patetiske forsøk på å gjøre seg relevant.

Det bør får oss til å spørre:

Hva er kristendommens kjerne?

3 Gåtenes mange speil viser oss ikke sannheten om Gud

Svært mange av oss kommer ikke videre i vår gudslengsel. Vi ender enten opp med å bli frustrerte og sinte over det vi opplever som kirkens uforståelige og rigide dogmer, vi slår oss til ro med det gåtefulle eller danner oss et gudsbilde eller jesusbilde som passer vårt temperament og våre øvrige verdier.

Men det finnes et skjult budskap og en konklusjon i slike holdninger. Satt på spissen:

Budskapet og konklusjonen er at det ikke nytter å bruke gudsbegrepet når vi leter etter Gud. Vi må finne et annet utgangspunkt.

4 Speilbildets Jesus

For kristne er Jesus utgangspunkt. Men også med dette utgangspunktet kan vi komme galt ut. Det viser seg ikke minst ved de mange diskusjonene om hvem Jesus egentlig var (eller er). Var han verdens Frelser og Messias, vår forsoner, eller var han en mer eller forvirret mann i senjødedommens forvirrede kultur, en mann med overdreven selvfølelse, en misforstått messias, en bondeopprører eller sjarlatan?

Når vi betrakter Jesus i senmodernitetens religiøse speil, vil vi aldri finne et klart svar på dette, like lite som vi kan løse gåten om Gud. Alt fortaper seg bunn og grunn i den samme flertydighet, hvor det er det enkelte menneske som tar stilling eller dømmer.

Fra kirkens siden vil vi så igjen få mange forskjellige forsøk på å gjøre Jesus, og dermed kirken og dens tro,  «relevant» for mennesker i dag. Resultatet blir mange jesusbilder, eller speilinger av Jesus, mer eller mindre gjenkjennelige i forhold til kirkens bekjennelse og evangelienes ord. Det blir også en helt umulig kommunikativ rammebetingelse for de stakkarer som skal forkynne. De kan ikke unnslippe jaget etter nye påfunn og popularitet med dette utgangspunktet.

Men hvordan skal vi komme videre fra dette?

5 Gud er Jesus

Det finnes en annen tilnærming. Den går i retning av å snu erkjennelsen motsatt vei.

Langs den veien begynner vi ikke med å si at Jesus er Gud. Vi sier heller dette: Gud er Jesus. Det betyr at vi søker løsningen på gåten om Gud hos Jesus Kristus, han som kirken tror og bekjenner som sant menneske og sann Gud.

Om jeg, som et spørrende menneske i min tid på jorden, da vil søke Gud, må jeg først og fremst gå til Jesus Kristus slik han trer frem for meg gjennom evangelienes fortelling, apostlenes forkynnelse, profetenes anelser og de troendes bekjennelse gjennom alle senere århundrer.

Den religiøse revolusjon som kristendommen innebærer er representert i disse tre ordene: Gud er Jesus.

Kirkens mulighet til å oppnå «relevans» må da springe ut av de troendes inntrenging i gudsmysteriet slik det kommer til syne i Jesus Kristus.

Da kan vi, for eksempel, spørre med en helt annen intensitet om hvorfor den gåtefulle Gud valgte å gi seg til kjenne for verden gjennom å ofre sin egen Sønn. Svaret på dette finner vi kanskje ikke før vi ikke lenger ser i gåter og speil, for å tale med Paulus. Men på en eller annen måte avdekker det en guddommelig medfølelse, smerte og kjærlighet som sprenger alle rammer. Og den kommer til oss, ikke som en påstand, men som tårer og blod i fortellingen om Jesus, den som også er den eneste gyldige (relevante) fortelling om Gud.

6 Et spørsmål fra Jesus

Det er mange teologiske, sosiologiske, kulturelle og strategiske implikasjoner i det jeg nå har forsøkt å få frem. Tiden kan være inne til å ta dem på alvor.

Men jeg avslutter slik:

Jesus spurte en gang disiplene om de folk mente om ham. Svaret deres gjenspeilte folks forvirring.

Da rettet Jesus blikket mot disiplene og spurte om hva de mente.

Det er dette blikket fra Jesus som rettes mot hans troende i verden, også i dag.

 

Notat pr. 20. oktober 2016

ES

Guds mor og hennes syv sorger

dsc01883

(Fra Anafora i Egypt)

Jeg fikk lyst til å skrive noen ord om Maria, eller Guds Mor som hun kalles i den ortodokse tradisjonen, og hennes syv sorger.
Hver av disse sorgene er knyttet til et bestemt punkt i fortellingen om Jesus og hans mor.

Den første sorgen påføres Maria når Jesus er åtte dager gammel og blir ført frem i templet for sin omskjærelse, etter jødisk skikk. Det er da den gamle Simeon synger sin lovsang i glede, men samtidig sier til Maria at det skal gå et sverd gjennom hennes sjel.

Den andre sorgen blir Maria til del under flykten til Egypt, når hun og Josef for barnets skyld må forlate alt det kjente under dødstrusselen fra Herodes’ sine bander.

Den tredje sorgen opplever Maria på nytt i templet i Jerusalem. Det er når barnet Jesus, som er på vei mot sin voksne alder, forlater sine foreldre, blir igjen i Jerusalem og uttaler ordene om at han må være i sin Fars hus.

Den fjerde sorgen møter Maria på Langfredag. Da står hun mellom menneskene og ser sin sønn bli ført mot retterstedet for å lide døden på korset.

Den femte sorgen er Marias sorg under korset. Det er denne sorgen som danner utgangspunkt for så mange kunstuttrykk gjennom tidene, i bilder, musikk og tekst. Stabat mater dolorosa. I den femte sorgen er Maria blitt Smertens Mor.

Den sjette sorgen for Maria er knyttet til nedtagelsen fra korset. Også denne sorgen har kommet til uttrykk i mange forskjellige kunstformer, for eksempel av Michelangelo i hans Pietá (skulptur).

Den syvende sorgen er den sorg Maria føler når Jesus er lagt i graven og døren til graven er stengt. Det er sorgen over at alle muligheter nå er oppbrukt. Døden har ugjenkallelig kuttet forbindelsen mellom Moderen og sønnen, slik den også gjør med alle våre relasjoner.

I katolsk og ortodoks fromhet er det utformet mange åndelige disipliner, både skriftlig og gjennom meditativ innlevelse, knyttet til Marias syv sorger.

Om den rette komponist melder seg, skal jeg gjerne bidra fra protestantisk side med tekstmateriale til et tekstverk med musikk, knyttet til denne rike tradisjonen.

Gudfødersken Maria er den som står aller nærmest inkarnasjonens under.

Men hun er også den som mer enn noen annen kommer oss mennesker nær med vår sorg og våre spørsmål, ikke minst de mødre som på en eller annen måte mister sitt barn, ikke bare gjennom sykdom i de første barneårene, men også eldre kvinner som gråter over sine sønners og døtres tapte liv.

Døden og livets utganger

Noen linjer fra Tekstverkstedet for Allehelgensdag 2016. Tekstverkstedet finnes som app på de fleste plattformer.

Jødedommen i Jesu samtid hadde ingen veldig sterke forestillinger om livet etter døden. Noen skriftlærde benektet at det fantes et liv etter døden, andre beskrev dødsriket som en fargeløs og endeløs tomhet.

Vi kan ikke komme bort fra at Jesus hadde et skjerpet budskap om døden.

Kjernen i dette budskapet handlet uten tvil om oppgjør og dom. Vi kan si det slik: Den som dør skal møte Gud.

Det å møte Gud var det sentrale. Spørsmålet ble da dette: Hvordan skal et menneske, en jordisk skapning av Adams ætt, være i stand til å møte sin Skaper, himmelens Gud?

Hos Jesus ble denne tanken ytterlige forsterket ved den plassen han gav seg selv i menneskets siste drama.

Et menneske som dør skal ikke bare møte Gud, men mennesket skal også møte Menneskesønnen, Jesus Kristus, han som har all makt i himmel og på jord.

Men hvordan skal vi forstå dette i vårt senmoderne livsunivers?

Det er en grensesprengende tanke som vi neppe kan forstå og fatte omfanget av: Hele dette universet som vi kjenner, hvor elementene både er stabile og beveger seg fra hverandre med lysets hastighet, skal en gang bryte sammen.

Det skjer når skapermakten, Gud, gir seg til kjenne, den Gud som både er innenfor, midt i og utenfor det skapte.

Dette er et mysterium som vi ikke kan forstå, men som likevel er samlet i visjonen av Jesus Kristus, sant menneske og sann Gud, han som sitter på tronen og sier: Se, jeg gjør alle ting nye!

Han som sier dette er den samme som ble født med en jordisk kropp i Betlehem, en kropp som kjente sult og smerte, en kropp som ånden forlot i dødsøyeblikket, men også en kropp som stod opp fra de døde den tredje dag.

Etter oppstandelsen var ikke den kroppen bare en jordisk kropp, men den var forvandlet, den hadde gått opp og forenet seg med det gudommelige lys, det som ikke kommer fra noen sol eller stjerne, men springer ut av Guds eget, hemmelige vesen.

Derfor kan vi si til hverandre:

De døde er på vei mot Guds lys.

Kroppene deres har gått tilbake jorden. De har ikke stått opp og blitt forvandlet, slik Jesu kropp gjorde. Men, som Paulus sier, er kroppene sådd i jorden i all sin forgjengelighet, for at de en gang skal stå opp i uforgjengelighet og leve evig for Gud.

I dette perspektivet er dommens dag noe annet enn vi ofte tenker.

Dommens dag er Guds store øyeblikk av lys da våre jordiske kropper, vår jordiske eksistens, skal bli trukket inn Guds forvandlende lys, det som reiste Jesus opp av graven.

Det skal være en sammenheng mellom den jeg var på jorden og den jeg blir i nyskapelsen, hvor jord og himmel skal være ett. Men hvordan denne sammenhengen skal arte seg, det kan jeg ikke forstå. Jeg må undre meg over det og gripe det i tro ved å si til meg selv: Jeg er på vei mot lyset. Alt som er meg, kropp, ånd og sjel, skal en gang stå i det guddommelige lyset og motta lysets forvandlende kraft.

I dette budskapet finnes livets alvor og livets glede, men også dødens alvor og håpets kraft.

La oss be den treenige Gud om visdom til å trenge inn i dette, slik at vi kan tale om det og forkynne det som et stort og frigjørende evangelium for menneskene i vår egen tid!

 

De to utganger

 

Hva så med tanken på livets to utganger?

Er dette noe vi fremdeles kan tro på og forkynne, eller tilhører det en førmoderne forestillingsverden som ikke lenger har gyldighet?

For å kunne svare på dette, kan det være nyttig å tenke langs to linjer. Disse linjene krysser hverandre ikke og kan egentlig ikke forenes i vår erkjennelse.

Den ene linjen begynner med fortellingen om verdens skapelse og ender med en ny himmel og en ny jord, hvor alt skal være godt. Gud skal bli alt i alle.

Denne linjen kan vi godt kalle for alle tings gjenopprettelse. Langs den linjen er det neppe plass til tanken på livets to utganger.

Den andre linjen kommer ikke minst til uttrykk i Jesu forkynnelse av Menneskesønnens gjenkomst og det endelige oppgjør på den dag da Gud holder dom.

Langs denne linjen finnes det et skille også etter døden. Det finnes et endelig oppgjør med de onde handlinger og den onde intelligens eller vilje, den som også kalles Satan.

Hvordan dette siste skal bli forstått, er vanskelig. Men forestillingen om livets to utganger finnes langs denne linjen.

For den som skriver disse ordene forholder det seg slik:

Om vi skal forkynne helheten i det kristne budskap, eller den kristne livstolkning, kommer vi ikke unna begge disse linjene.

Om vi bare taler om den totale gjenopprettelse, har vi mistet den andre linjen.

Om vi bare holder frem livets to utganger, har vi mistet den første linjen.

Vi må altså akseptere at dette ikke går opp på en matematisk måte. Det er spenningsfylt og inkonsekvent.

Men finnes det da ingen mulighet for at disse to linjene kan møtes?

Et mulig svar er dette:

Om de skal møtes, må det skje i et annet rom enn det menneskelige rommet. Det kan skje i det rommet som er helt fylt av Guds barmhjertighet. Denne barmhjertigheten kommer aller sterkest til uttrykk hos Jesus Kristus når han på korset ber for dem som korsfester ham: Forlat dem, de vet ikke hva de gjør.

Det er mulig å tro og tenke at denne bønnen om tilgivelse samler de to linjene. Men det ligger utenfor vår erkjennelse. Vi kan bare overgi oss til Gud i tro og tillit og be om at den guddommelige barmhjertigheten i Jesu navn vil bære oss og hele verden mot den store enhet som vi også kaller Gud.

Englenes øyne

I mine tekstgjennomganger i Tekstverkstedet prøver jeg å møte søndagens bibeltekster med et åpent sinn og faglig refleksjon. Det er utfordrende og noen ganger vanskelig, i det minst om man vil ta tekstene på alvor og si noe også om de vanskelige sidene. Vedlagt noen tanker til 20. søndag i treenighetstiden, hvor det handler om barn og engler, men også om «helvetes ild». Jeg skriver mer enn dette, men dette er dog litt. Tekstverkstedet er for øvrig tilgjengelig på mange plattformer, i «appstores».

Livets utganger

Men samtidig kan vi ikke underslå at disse ordene av Jesus også sier noe om det vi kan kalle for livets utganger. Når Jesus snakker om den evige ild eller helvetes ild, er dette noe vi må tolke.

Det første vi da må gjøre, er å ta bort alle middelalderske assosiasjoner. Vi kan ikke legge inn i disse ordene alle de helvetesforestillingene som har vært en del av kristen tradisjon. Det er ikke snakk om et straffested hvor Satan er konge og hvor djevler og demoner skal pine menneskene i all evighet.

Det bærende begrepet hos Jesus i denne teksten er ordet ild. Ilden i den jødiske tankegangen har å gjøre med offer og med renselse, men også med utslettelse og død, slik vi ser det i fortellingen om Elia og Baalsprofetene, hvor ilden fra himmelen fortærer både offeret, alteret og grøften omkring offerstedet.

Ordet evig behøver ikke å bety uten tidsavgrensing. Det kan også bety at ilden er absolutt i betydningen altoppslukende. Ordet helvete er på dette stedet oversatt fra ordet Gehenna. Det er den søppelplassen utenfor Jerusalem hvor det urene søppelet ble destruert ved å bli brent.

Når vi vet dette, kan vi tolke ordene av Jesus på en litt annen måte enn å trekke inn hele middelalderens dystre og delvis grusomme bildeforestillinger om helvetet og fortapelsen.

Det Jesus sier, er at det finnes et punkt av oppgjør. Livet har en utgang. Ved den utgangen er det noe som skal stå seg og noe annet som skal bli offer for det vi kan kalle for dommens rensende ild.

Jesus sier også, direkte og indirekte, at det er en god ting for oss mennesker om vi steller oss slik at vi unngår denne rensende ilden. Og dette er så alvorlig at det er verd å ofre noe for.

(Her kommer det noe som undertegnede formulerer, men som noen av dere kanskje vil formulere annerledes.)

Om jeg skulle gå videre med en tolkning av Jesu ord, vil jeg si det slik:

Jesus taler med alvor og bruker forsterket tale. Han mener ikke at noen av oss skal hugge av hånden eller foten rent bokstavelig. Det han gjør er å understreke alvoret. Også ordene om den evige ild og helvetes ild kan bli forstått som forsterket tale. De er alvoret som understrekes.

Jesus gir oss ikke her en tydelig beskrivelse av det som venter oss bak døden. Han understreker livsalvoret og sier: Det finnes et oppgjør. Din utgang fra livet fører deg til dette oppgjøret.

Englene som vitner

Når Jesus så utvikler sitt budskap videre, kommer han med en spennende og trøstefull tanke:

De små, som vi ikke må forakte, har sine engler i himmelen som alltid ser min himmelske Fars ansikt.

Her gir Jesus oss et lite glimt inn i den motsatte virkeligheten. Han forteller om englene i himmelen, de som alltid ser hans himmelske Fars ansikt.

Budskapet er klart:

Det finnes himmelske øyne som følger våre liv på jorden. Disse øynene, som er englenes øyne, er særlig vendt mot barna, mot de sårbare, mot alle som trenger særlig vern og beskyttelse.

Men samtidig ser de samme øynene hans himmelske Fars ansikt. Hvordan er det mulig? Hvordan kan englenes øyne se både menneskenes liv på jorden og den himmelske Fars ansikt?

I noen av engleforestilingene i jødedommen har englene flere enn to øyne. I Åpenbaringsboken møter vi engler som dekket av øyne over alt. Disse øynene kan være vendt både mot mennesker og Gud samtidig!

Noe kan tyde på at Jesus delte denne forestillingen om engler. Han så det ikke som en umulighet at englene kunne ha sin oppmerksomhet i begge retninger, både mot Faderens ansikt og mot menneskenes jordiske tilværelse.

Engler før og nå

I vår egen tid er det mye snakk om engler. I mye moderne åndelighet blir englene sett på som en slags forløsere av menneskets åndelige potensialer. De gir oss mennesker veiledning, visdom og inspirasjon.

Men dette moderne synet på engler, denne angelologien, mangler ofte et vesentlig poeng: Englene er de som alltid ser min himmelske Fars ansikt.

I den postmoderne, sekulære kulturen er dette perspektivet ofte satt helt på siden. Det eneste vi da står igjen med er oss selv og våre egne muligheter. Englene blir da sett på som våre hjelpere, men de har ikke lenger noen forbindelse med Gud, vår himmelske Far.

På denne måten uttrykker dette postmoderne synet på engler noe av den avkortningen av livsperspektivet som preger vår egen samtid.

Gudsperspektivet er fjernet. Nå er det bare mennesket tilbake. Det handler ikke lenger om Guds ære, men om hvordan jeg som menneske skal lykkes her og nå, og kanskje også ved livets utgang, i etterlivet, men ikke om det å møte Gud i det endelige oppgjør ved livets slutt.

Engler i den kristne tro

Det er både bibelsk og riktig å snakke om engler også i forbindelse med kristen trosbekjennelse og undervisning.

Men vi må da hele tiden passe på at englene ikke mister sine mange øyne. De må også bli gitt lov til å se den himmelske Fars ansikt.

Det betyr at vi, som forkynnere og kristne, må våge å forkynne for hvert enkelt menneske at livets dype hensikt ikke handler om egen vellykkethet, men om Guds ære.

Jeg må lære meg å se mitt medmenneske samtidig som jeg lever innfor Guds ansikt, sammen med englene, i en stadig beskuelse av og bekjennelse til Guds ære. Det er min aller dypeste bestemmelse som menneske her og nå, i tiden, og ved tidens slutt og livets utgang, da jeg skal møte Jesus og se ham som han er.