Kategoriarkiv: Teologi

Bisperolle og religionspolitikk

Biskop Atle Sommerfeldt i Borg bispedømme har, som biskop, uttalt at han ikke ønsker at Stortinget skal fatte et politisk vedtak som gjør skolegudstjenester obligatoriske, slik KrF vil forsøke å få politisk gjennomslag for. Samtidig sier Sommerfeldt veldig klart at han ønsker at skolegudstjenester skal finne sted, og at dette vil man kunne ordne lokalt. Slik man kan forstå biskop Sommerfeldt, er dermed et stortingsvedtak verken ønskelig eller nødvendig.

Jeg har noen refleksjoner om dette:

For mange mennesker kan det være vanskelig å forstå at biskopen mener to forskjellige ting om skolegudstjenester. Han sier ja til skolegudstjenester lokalt, men nei til skolegudstjenester som obligatoriske i lovverket.

For å forstå dette, må jeg for min del tenke langs to linjer:

Som biskop sier Sommerfeldt selvfølgelig ja til skolegudstjenester lokalt. Det skulle også bare mangle om en biskop, som er kalt til å stå på evangeliets side, ikke skulle si ja til at barn og unge får et møte med det kristne budskap i forbindelse med julehøytiden.

Når biskop Sommerfeldt samtidig sier nei til et politisk vedtak om obligatoriske skolegudstjenester, trer han inn i rollen som religionspolitiker. Han sier noe om hvordan han mener at Staten, gjennom politiske prosesser, skal ordne religionspolitikken under mange av de hensyn som en stat må ta. I sitt valg som religionspolitiker kommer han da i motsetning til det partiet i Norge (KrF) som har kristen tro og tradisjon aller høyest på sin agenda. Dette vil en del mennesker finne påfallende og merkelig. For å forstå det, må man skille mellom biskopen og religionspolitikeren Sommerfeldt.

Spørsmålet melder seg:

Er det viktig, nødvendig og klokt for en biskop å tre frem som religionspolitiker på denne måten, ikke minst sett i lys av den nyordning som har funnet sted mellom kirke og stat? Bør våre biskoper, etter dette, vurdere enda en gang hvilken politisk rolle det er fornuftig at de spiller i samfunnet? Skal deres politiske, in casu religionspolitiske, rolle maksimeres eller minimeres?

For min del tenker jeg slik:

Biskopene bør ikke legge seg bort i daglige, politiske spørsmål. Disse bør overgis helt og holdent til politikerne. I denne sammenheng er biskopene vanlige norske borgere, som ytrer seg gjennom stemmeseddelen og som privatpersoner ellers. På grunn av sin sterke offentlige rolle bør de minimere sine uttalelser om daglige, politiske spørsmål.

Samtidig må biskopene aboslutt tre frem i en politisk rolle når de har det vi kan kalle for et profetisk mandat. Hva det er, trenger både de og vi å tenke over.

For min del mener jeg at spørsmålet om obligatoriske skolegudstjenester er et religionspolitisk hverdagsspørsmål. Det bør avgjøres på den politiske arena, slik at KrF og andre politiske partier kan stå frem med sine mål og meninger i en åpen politisk prosess, uten kirkelig innblanding.

Så kan kirken, både gjennom sine biskoper og i det lokale samfunn, invitere til (jule)gudstjenester så lenge det fortsatt er lov å holde åpne gudstjenester i Norge. Om det en gang i fremtiden skulle bli forbudt å innby barn og unge til gudstjeneste, kan biskopene ta den profetiske røsten frem, til forsvar for gudstjenester i religionsfrihetens navn.

Et biskoppelig svar på spørsmålet om en lov om obligatoriske skolegudstjenester kunne være dette:

”Kirken vil alltid feire gudstjeneste, til alle tider og under alle forhold. Kirken vil fremdeles innby barn og unge, alene og i grupper, til gudstjeneste. Vi ønsker at flest mulig skal høre evangeliets ord. Spørsmålet om gudstjenester skal være lovfestet obligatoriske eller ikke, er en del av religionspolitkken i Norge. Det er noe våre politikere må ta seg av.”

Om jeg hadde vært biskop, som jeg heldigvis verken er eller kommer til å bli, ville jeg kanskje ha lagt til følgende:

”Som biskop er jeg opptatt av å støtte og oppmuntre alle som vil gi troens ord videre til den neste generasjonen, slik det også skjer i skolegudstjenestene. Det er mitt viktigste oppdrag. Samtidig advarer jeg mot alle former for tvang i religionen, og det gjelder for alle trosformer og religioner. Et menneske skal kunne oppleve seg som fritt og verdsatt uansett trospraksis og religiøs tilhørighet. Dette må politikerne ta hensyn til når religionspolitikken utformes. Som et menneske i dette samfunnet ønsker jeg åpenhet og toleranse.”

Jeg vet ikke om dette bringer vår felles holdning noe videre. Men biskop Atle Sommerfeldt fikk meg til å tenke disse tankene. Så får både han og vi andre tenke videre, så langt og lenge vi kan!

 

Gudstjeneste med og uten nattverd

Kristus, tresnitt av Terje Grøstad, fra bokverket «Vann av klippen»

Det hendte seg i nabolandet sist søndag at jeg var på gudstjeneste uten nattverd.

Under gudstjenesten tenkte på når jeg sist hadde vært på en gudstjeneste uten nattverd i Norge. Det kunne jeg ikke huske, men det er nok ganske mange år siden.

Så lot jeg mitt lutherske prestehode spinne videre. Jeg tenkte på at Ordet er det viktigste nådemiddel i den kirkelige tradisjon jeg tilhører. Det er ikke en helt umulig tanke å si at Ordet, Guds Ord forkynt med ånd og kraft fra kirkens prekestol (!), er det overordnede nådemiddel i den lutherske kirketradisjonen.

Mine tanker spant videre og begynte å dreie som om prekenens viktige funksjon i en luthersk kirke, og hvordan prekener nå for tiden har en tendens til å bli kortere og kortere og mer og mer begynner på ligne på religiøse kåserier. Prestene stiger ikke lenger opp på sine prekestoler søndag formiddag for å gi Ordets nådemiddel den plass og autoritet som det fortjener. Prester blander seg heller med menigheten og småprater nede på gulvet. Ja, ja. Dette er karikert, men dog ikke uten en viss sannhet. Et nytt rollehefte er i ferd med oppstå, presten går fra å være forkynner til å bli dialogpartner eller en slags samtaleleder.

Jeg funderte videre. Hvorfor har vi ikke lenger gudstjenester med preken, men uten nattverd? Er det kanskje fordi vi er i ferd med å utvikle en form for magisk nattverdforståelse? Eller er det et resultat av ønsket om å demokratisere nattverden ved å bygge ned den selvfordømmelse som overivrige prester i forlengelsen av den johnsonske prestevekkelse for over hundre år siden etterlot seg i den norske folkesjelen?

Er det derfor vi har erstattet den ærbødige kneling ved alteret med at vi står i kø mens vi napper til oss et brød som vi senere dypper i vinen? Jeg vet ikke, og karikerer kanskje også her.

Men likevel: burde vi ikke hatt noen gudstjenester uten nattverd, hvor det ble servert sunne teologiske grovbrød fra kirkens prekestoler og hvor vi prester ikke kunne gjemme oss i sakramentale ritualer knyttet til dåp og nattverd, noe som uvegerlig må krympe prekenen til et minimum. Hadde det ikke vært bra om vi fikk et press på oss til å stå på prekestolen i tyve minutter og forkynne Ordet klart og rent?

For øvrig lærte Martin Luther oss at det egentlige offer i messen (eller gudstjenesten) ikke er messofferet som den innviede prest utfører ved alteret, men takkofferet som alle de gjennom dåpen ordinerte prester utfører i menighetens lovsang.

Med andre ord: Den vibrerende aksen i den lutherske gudstjeneste befinner seg i spennet mellom forkynnelsen av evangeliet (les: prekenen) og menighetens svar på evangeliet gjennom lovsangen. Har man disse to elementene i funksjonell avhengighet, har man det man trenger for å feire gudstjeneste uten nattverd. Det var det.

 

I tiden før tiden

Blant de poetiske refleksjonene i «Jesu syv fødsler» finnes det noen ord som inneholder det vi kan kalle for en negativ teologi, eller apofatisk teologi. Det er en teologi som benytter seg av språkets motsetninger. Den prøver å formulere noe om Gud ved å la være å si noe om Gud. Det skjer ved å tømme språket fremfor å fylle det. Det er en teologi i slekt med det mystikerne og ørkenboerne nærmet seg, en forsakelsens og negasjonens teologi som vibrerer mellom tomhet og fylde, mening og meningsløshet. Herved noen ord i slekt med slike:

 

I min første fødsel hadde jeg ingen mor.

Min kropp var født av lys og uten navle.

I min første fødsel var jeg i det dunkle.

Jeg husker bare fjerne stemmer

-var det englene som mumlet-

og vind som rusket i eldgamle trær.

Jeg var et barn den gangen,

født til en stor uskyld

og uten evne til å fatte at den

ikke skulle vare for bestandig.

Hvordan skulle jeg vite det,

for verden var ennå ikke blitt til

og heller ikke stjernestøv var skapt,

det menneskene deler

med alt som er av jord.

I min første fødsel kom jeg til

det ikke-skapte.

Ikke-mørke var det der,

og ikke-toner, ikke-ord,

ikke-former, ikke-farger,

ja, ikke var

mitt fødselselement

før jeg ble løftet inn i klangen

da Røsten sa: Bli lys.

 

Troen, Skriften og Kristus

En refleksjon knyttet til reformatoriske tanker og teologi i et aktuelt perspektiv:

Det går an å si at Martin Luther på forskjellige måter demokratiserte kristentroen. Det skjedde, blant annet, ved hans betoning av det alminnelige prestedømme og avskaffelsen av presteordinasjonen som et sakrament. Ved dette gjorde Luther et klart anslag mot den hierarkiske strukturen i den katolske kirke, hvor den til enhver tid sittende pave ex cathedra er troens, kirkens og teologiens absolutte auotoritet.

Luther fremførte et tredelt prinsipp for det vi kan kalle den autoritative plattformen i den evangeliske kristenheten. Populært lister vi dette opp under overskriften Skriften alene, Troen alene og Kristus alene.

Med dette er troens autoritet og kirkens autoritet plassert hos det alminnelige prestedømme i spenningen mellom troen, Skriften og Kristus. Dette har vært et fruktbart samspill i utviklingen av luthersk teologi og spiritualitet, samtidig som det har vært – og er – utfordrende og vanskelig.

Så lenge man i den evangeliske kristenheten kunne enes sånn noenlunde om skrftsynet (eller bibelsynet som det gjerne omtales som) var det hele noenlunde i balanse. Men dette ikke lenger situasjonen, enten man ser det fra konservativt, såkalt liberalt eller bibelvitenskapelig og dogmatisk vinkel. Det finnes ikke lenger et herskende skriftsyn i lutherdommen. Mye av debatten om bibelsyn er dessuten også blitt en debatt for seg selv, enten den handler direkte om bibelsynet som sådant, eller har å gjøre med den etiske debatten eller andre debatter, for eksempel i spørsmål som angår Israel, endetid og lignende.

Det som skjer i svært mange sammenhengher er at man diskuterer Skriften eller skriftsynet (Bibelen og bibelsynet) uten at det skjer i samspill med de to andre delene av kraftfeltet, nemlig troen og Kristus. Dette er en svakhet ved den teologiske, etiske og spirituelle debatten og/eller dialogen i protestantismen. Til syvende og sist må dette før til det vi opplever innen protestantismen,  ikke minst i vår egen utgave denne i dag, nemlig konflikt, oppsplitting, frustrasjon og nye menighetsdannelser. Vi protestanter klarer rett og slett ikke å bli enige om hvordan spenningsfeltet tro, Skrift og Kristus skal spille sammen på en slik måte at kirkens autoritative profil kan bli synlig på det alminnelige prestedømmes premisser.

I en så forvirrende og splittet situasjon vil man gjerne ønske seg noen klare meningsbærere og autoriteter. Problemet er at slike neppe lar seg finne. Det vil alltid hefte noe ved dem, sett fra ene eller andre siden.

For min del vil jeg nevne to aspekter ved dette:

For det første:

Vi har en hierakrisk struktur i vår lutherske folkekirke, uansett om vi liker det eller ikke, knyttet til embetsstrukturen opp til våre biskoper og rådsstrukturen opp til det valgte Kirkeråd og Kirkemøtet. Dette er vårt lederskap. I den situasjonen vi nå er inne i tenker jeg at lederskap må være ensbetydende med prosessledelse, i et meningsbærende kraftfelt av tro, Skrift og Kristus. En biskop eller kirkeleder som ikke er en prosessleder vil fort bli en fraksjonsleder eller bli oppfattet som autoritær og/eller irrelevant av mange.

For det andre:

Om man skulle ordne disse tre, tro, Skrift og Kristus i et hierarki kan det ikke være tvil om at det er Kristus som står øverst. Alt står og faller med Kristus, den Kristus vi kjenner fra Skriftene (Det gamle og Det nye testamente) og den Kristus som gir oss rettferdigheten ved troen. Det ransakende spørsmål til oss alle blir derfor det samme spørsmålet som Jesus stilte til disiplene da de kom til ham og fortalte hva folk i samtiden mente om ham. Jesus spurte dem, direkte: Men dere, hvem sier dere at jeg er? Det er dette spørsmålet vi fremfor alt må besvare, med Skriften som tolkningsnøkkel, på troens grunnvoll.

 

 

 

Frelsens kostnad

Det er noe jeg har tenkt på en stund og som jeg her deler, i all korthet. La oss kalle det frelsens kostnad.

Med dette mener jeg ikke hva frelsen koster oss mennesker. Den er jo gratis. Det har vi ikke minst blitt minnet om i dette Luther-året. Nåden er gratis.

Vi blir også  minnet om det i forkynnelsen. Det blir stadig fremhevet at nåden er gratis og for alle, og at himmelens Gud er god og tar imot oss. I forlengelsen av dette blir det også understreket  på mange forskjellige måter at vi er utfordret til å se våre medmennesker i et perspektiv av nåde. Vi skal være gode, for ikke å si snille, fordi Gud er god og snill.

Men vi hører lite om frelsens kostnad. Denne handler om hva Gud har betalt for menneskets frelse. Den klassiske kristendommens kjerne dreier som om denne aksen, om Sønnen, om Kristus, om lidelse og blod, om soning og offer, om død og oppstandelse. Dette er frelsens kostnad, en kostnad dekket Gud.

Veldig mye nådeforkynnelse i dag mangler denne henvisningen til korset og til Kristus. Det blir en nåde uten kostnad, med fare å fordreie nådens evangelium om Kristus til en alminneligjort påstand om at Gud er snill og vi skal være snille. Jeg spør meg selv om det er nok til å leve og dø på, og om et slikt budskap har et tilstrekkelig tyngdepunkt til å bære kristenheten, menighetene og kirken gjennom krevende år i et mangfoldig religiøst landskap.

Som tekstarbeider i kirken vet jeg godt at det er vanskelig å integrere budskapet om korset og om Jesu soning i et språk som knytter seg sterkt til den menneskelige erfaring. Min erfaring er at det kun kan gjøres hvis jeg (eller vi) med troens inderlighet er knyttet til den korsfestede på en slik måte vi vandrer med Jesus, slik de ville ha sagt det i tidligere tider.

Jeg sier ikke med dette at jeg representerer denne inderligheten. Men jeg søker den, også når jeg prøver å formulere kristen tro og eksistens i språket, enten det skjer i poesi eller prosa. Noen ganger lykkes det, andre ganger ikke.

Hver gang vi bruker ordet nåde, bør vi spørre oss om hvordan vi rammer dette ordet inn. Bruker vi snillheten som referanse eller budskapet om Kristus?

 

Forkynnelsens tilknytningspunkt

I protestantisk teologi har forkynnelsens tilknytningspunkt vært diskutert.

Karl Barth så helt bort fra dette tilknytningspunktet. Han la vekt på at Guds Ord rammer mennesket helt utenfra, eller ovenfra. En pietistisk tradisjon la vekt på hvordan forkynnelsen skapte syndenød og således banet vei for evangeliets nådeforkynnelse. En mer liberal tilnærming definerte tilknytningspunktet i de menneskelige eksistenskonflikter, enten det var knyttet til døden som fundamentalt problem, menneskets skadede livsfølelse, selvsentrering eller etisk og relasjonell tilkortkommenhet.

I nærmere tre år har jeg skrevet Tekstverksted og har dermed vært gjennom kirkeårets tre tekstrekker, med en tekst fra Det gamle testamente, en brevtekst (normalt) og en evangelietekst for hver søndag. Langs denne veien har jeg mange ganger tenkt på dette med forkynnelsens tilknytningspunkt.

Som kirkegjenger har jeg gjort den erfaring at mange prester, faktisk de aller fleste, legger mye arbeid i å finne tilknytningspunkter, enten det skjer ut fra stedegengjøring, litteratur, saker som er oppe i tiden eller en mer psykologisk og erfaringsbasert tilnærming. Ved å finne slike tilknytningspunkter skaper dagens predikant seg et klangrom for sitt språk og sitt budskap om Jesus, som da gjerne tegnes som befrier, helbreder eller en som vil det beste for oss alle, og særlig for dem som er satt utenfor. Jesus blir, i denne forkynnelsen, tegnet etter modeller som finnes i den menneskelige erfaring.

Etter hvert har jeg fått en viss uro for denne måten å skape tilknytning på. Jeg synes også at den forkynnelsen som springer ut av dette ofte blir endimensjonal og noen ganger direkte kjedelig og forutsigbar, enten den er moralsk/aktivistisk eller trøstende/forståelsesfull/befriende.

Når jeg arbeider med hver søndags tre tekster, finner jeg en helt annen klangbunn for søndagens preken og den kristne forkynnelsen. Denne klangbunnen oppstår ikke i aksen mellom menneskelig erfaring/eksistens og budskapet om Jesus, men i noe helt annet, nemlig i aksen mellom profeti og oppfyllelse, i et spennende samspill mellom Det gamle og Det nye testamente.

Det slår meg at jeg knapt har hørt en eneste predikant de siste årene utvikle sitt evangeliske budskap med basis i den profetiske bildekraften i Det gamle testamente, enten vi tenker på fortellingene om skapelse og urhistorie, om jødedommens offervesen eller de profetiske skriftene.

Både i Det nye testamente selv, i urkirken, oldkirken og gjennom hele middelalderen arbeidet teologene med slike lesemåter og tolkningsnøkler til å forstå Jesu ord og verk. Det var ikke nødvendig å beskrive hvert enkelt menneskes livsopplevelse og religiøse erfaring og eksistens. Det viktige var å bruke de tolkningsnøklene som var for hånden i spillet mellom profeti og oppfyllelse, slik dette fremkom i den gamle og den nye pakt.

Det er ikke her tid og anledning til å utfolde dette videre. Jeg benytter bare anledningen til å spørre meg selv og andre om hvorfor det har blitt slik at ordene fra Det gamle testamente langt på vei har forstummet i vår kirke, og at deres profetiske karakter så ytterst sjelden er et tema. Hvilken støtte får studentene til å trenge inn i dette? Hvordan hjelper vi andre hverandre til å være i denne forståelsesrammen?

Grundtvig reiste en gang spørsmålet om hvorfor Herrens Ord var forsvunnet fra hans hus. Nå spør jeg om det samme: Hvorfor har de profetiske ord fra Det gamle testamente forsvunnet – og forstummet – i hans hus?

 

 

Olav den hellige

Terje Grøstad, tresnitt, oppstandelse

Herved et lite bidrag til en mulig forståelse av Olav den hellige og den mulige Olavsarven, post festum i året 2017.

For å nærme oss helgenen trenger vi en forståelsesnøkkel. Først med denne nøkkelen kan vi låse opp noen av hemmelighetene som er knyttet til hans liv, hans død og hans etterliv (betydning).

Begrepet idol kan ikke gi oss denne nøkkelen. Det gjelder enten vi tenker på et idol som et avgudsbilde, et gudebilde eller en blindt beundret person, død eller levende. Vi trenger en annen måte å nærme oss helgenen på.

For min del har jeg funnet den andre måten i kirkens eget teologiske og åndelige tolkningsrom. Det er en tolkningstradisjon som springer ut av det som uten tvil er kirkens grunnvoll til alle tider, nemlig troen på Kristus.

En helgens liv har kun gyldighet i den grad det peker hen mot Kristus. Å diskutere om en helgen er et idol eller ikke blir både forvirrende og meningsløst i en kirkelig sammenheng, om man ikke bruker kirkens egen tolkningsnøkkel.

Kirkens tolkningsnøkkel, som også ble brukt om helgenkongen Olav, for eksempel i hans helgenvita Passio Olavi, tar utgangspunkt i hvordan helgenen fremstår som en postfigurasjon av Kristus.

Ideen om helgenen som en postfigurasjon av Kristus henger sammen med et bærende prinsipp i bibeltolkningen. Vi kan enkelt si det slik:

I Det gamle testamente finnes det mange prefigurasjoner av Kristus. Det gjelder både personer, handlinger, ritualer og profetiske ord. Slik må det være. I Kristus blir Guds løfter til menneskeheten fullbyrdet.

Etter Jesu oppstandelse, himmelfart og utgytelsen av Den hellige ånd fortsetter impulsen fra Kristus å utfolde seg i kirkens liv på mange forskjellige måter og gjennom mange ulike personer. Kirkens nærvær i verden er å være Kristi legeme ved å kroppsliggjøre evangeliet og henvise til Kristus. Dette er innholdet i postfigurasjonen.

Olav Digre var en krigerkonge. Olav Haraldsson var et menneske som spilte en spesiell rolle på et visst punkt i vår nasjonale, kulturelle og religiøse historie. Olav den hellige ble formet som en postfigurasjon av Kristus i den kirkelige tolkningstradisjonen. Det spesielle med denne prosessen i helgenkongens tilfelle var at denne tolkningen ganske snart fikk sitt gjensvar i folket.

På bakgrunn av dette har jeg følgende spørsmål: Hvordan kan det som skjedde i, med og omkring helgenkongen, inspirere kristenheten i Norge til å søke og se Kristus?

 

Jesus Krist, forklar meg hva du mente

med å bære korset etter deg.

Lær meg alt jeg trenger for å vandre

på de sanne pilegrimers vei.

Du som styrer universets stjerner

og som ser det aller minste strå,

bøy mitt stolte hjerte og fortell hva

jeg skulle gjøre nettopp nå.

 

Alle ting er gitt meg som en gave.

Verden er så endeløs og rik.

Gjør meg til en pilegrim som følger

i ditt spor og stadig blir deg lik.

Gi meg del i kraften som forvandler

tvil til tro og hat til kjærlighet,

Slik at jeg speile i mitt hverdagsliv

Guds nåde og barmhjertighet.

 

Pilegrimer er vi gjennom tiden,

fra vår fødsel like til vår død.

Led oss, gode hyrde, på vår vandring,

gi oss livets vann og livets brød.

Bøy oss mot din vilje under korset,

la vår tro bli mild og sterk og sann,

inntil alle pilegrimer møtes der

du venter, i ditt gode land.

 

Eyvind Skeie/Passio Olavi 2003

Norsk salmebok 436

 

 

 

Tekstverksted for Olsok

Herved legger jeg ut mitt Tekstverksted for denne søndag, 30. juli. Det er en viss mengde tekst, men jeg håper at noen kan ha glede av dette, til inspirasjon og refleksjon. Tekstverkstedet finnes ellers i Appstore og Google Play, og for abonnenter hos Agrando.

Lederskap og folkets ønsker

 Fortellingen om folket, Aron og gullkalven reiser et aktuelt spørsmål for alle som har et lederskap, enten det er politisk eller religiøst: Skal de ta mer hensyn til folkets ønsker enn sin egen overbevisning? Hva er ekte lederskap i dette perspektivet?

Det går utvilsomt an å ha en politisk praksis som bygger på at man mest mulig tar hensyn til folkemeningen. Hele vårt demokratiske system, vårt folkestyre, bygger i bunn og grunn på dette prinsippet.

Men hvis våre politikere kun følger folkemeningen, vil det bære galt av sted. En politiker må også stå for noe prinsipielt, noe som vedkommende kjemper for og tror på.

En preken skal ikke være et sted for politisk agitasjon og påvirkning. Likevel må det gå an å si dette fra en prekestol i kirken:

Det er vår kristne tro at mennesker er skapt med likeverd i Guds eget bilde. Vi kan derfor ikke godta ideologier og politiske løsninger som bygger på at noen mennesker er mer verd enn andre.

Det er også vår kristne tro at vi mennesker har fått et særskilt oppdrag med å forvalte Guds mangfoldige skaperverk. Vi kan derfor ikke godta et forbruk som ødelegger naturen og fordeler jordens ressurser på en måte som går utover mennesker, planter eller dyr.

Det er en del av vår kristne tro at vi mennesker ikke alltid forstår vårt eget beste. Vi er delvis blindet av det Jesus i dagens evangelietekst kaller begjær, og som han også gir navnet Mammon.

Vi mener derfor at vi som enkeltmennesker og som menneskehet trenger korrektiver. Vi trenger råd. Vi trenger et lederskap som våger å plassere mennesket på valg mellom godt og ondt, det som bygger opp og det som river ned.

Alt dette er vanskelig. Men det forhindrer ikke at det må gjøres. Måten å gjøre det på, er å utøve lederskap og ikke bare følge folkemeningen blindt, uten refleksjon og korrigering. Uten å gå inn på enkeltsaker, er dette viktig å få sagt, som en del av dagens budskap til oss alle.

Religiøst og kirkelig lederskap

 Det må også utøves religiøst lederskap. Å utøve slikt lederskap er viktig i alle religioner, og ikke minst i kristenheten. Å utøve dette lederskapet er blitt mye vanskeligere de senere årene. Dette henger ikke minst sammen med at det på en helt annen måte stilles spørsmål ved religiøse autoriteter.

Mennesket i den senmoderne kulturen har langt på vei frigjort seg fra tidligere tiders tradisjonsbærere. Det ser vi i både stort og smått. Noen kjennetegn ved den senmoderne identiteten er disse:

Vi er ikke lenger så redde for å gjøre våre egne valg når det kommer til tro og trosforestillinger. Spørsmålet om rett eller gal tro føles ikke lenger så viktig. De fleste snakker heller om sin tro enn om kirkens tro. Vi er også blitt mer utvelgende, eklektiske, i hvordan vi formulerer denne troen. Den klassiske kristne dogmatikken blir gjerne utvannet og blandet opp med innslag fra andre trosforestillinger og gjerne også religioner.

Vi er også blitt mer individualistiske i våre trosforestillinger og vår atferd. Dette ser vi på gudstjenestebesøket, på antall utmeldelser fra kirken og ikke minst på de konfliktene som ofte oppstår og som får oppslag i mediene hvor, for eksempel, de pårørende ønsker et helt annet innhold i kirkelige seremonier enn det kirken forutsetter.

Kirkens prester og organister blir gjerne fremstilt som hjerteløse paragrafryttere når slike konflikter kommer opp, at de er mer opptatt av sin egen, rette tro og sin egen rett til å bestemme og å utøve makt, enn å ta hensyn til andre menneskers tro og følelser.

I et slikt klima er det vanskelig å utøve lederskap, for hva skal man velge?

Man kan tilpasse seg folkemeningen og behovene hos menneskene og dermed gjøre kirken relevant, samtidig som man toner ned det sentrale budskapet om Kristus. Men utøver man da det kristne lederskapet på en god måte? Her er det mange dilemmaer.

Vi som lever i dag er alle preget av dette, og vi synes ofte at det er vanskelig å opptre på en slik måte at vi både tar hensyn til våre medmenneskers livserfaring – og det vi har fått oss overlevert i vår kristne tradisjon.

Dette gjelder både de store etiske konfliktene, for eksempel på det området som handler om kjønn, ekteskap, seksualitet og barn og selve den grunnleggende utfordringen i forkynnelsen av evangeliet om Jesus Kristus.

Satt på spissen: Hvorfor skal vi forkynne om Kristus som verdens frelser hvis det ikke lenger finnes noe å bli frelst fra eller til?

 Arons dårlige løsning

 Aron, som var den øverste prestelige leder, valgte å gi folket det da ba om da de mente at Moses var for lenge på fjellet. I seg selv var dette ganske merkelig. For ikke så mange dager siden hadde de opplevd at Herren steg ned på Sinaifjellet i ild og flammer. Slik er det beskrevet: Røyken steg opp som røyken av en smelteovn, og hele fjellet skalv. Lyden av bukkehorn ble sterkere og sterkere. Moses snakket, og Gud svarte ham med høy røst.

Selv ikke denne mektige gudsåpenbaringen, teofanien, var tilstrekkelig i lengden. Folket krevde mer, og Aron gav etter. Han støpte en gullkalv av folkets egne gullringer. Klarere kan det ikke sies.

Arnos gudsbilde, kalven, var ikke formet av gudsåpenbaringen, men av folkets eget materiale, deres gull og deres brennende ønske om å ha noe synlig å tilbe. Dette var en dårlig løsning. Her sviktet Aron avgjørende som leder.

Så kan vi spørre oss selv hvilket materiale vi bruker når vi smir til vår gudstro og vår gudsdyrkelse.

Er det våre egne drømmer, ønsker og lengsler vi gir form? Skaper vi oss en gud i vårt eget bilde? Etter det bitre oppgjøret sa Gud til Moses: Gå nå og led folket dit jeg har sagt deg! Et slikt lederskap var det folket trengte.

Hvordan er vårt lederskap?  Dette bør vi spørre oss, alle vi som har lederansvar i kirken og i Guds rike.

Jesu ord til oss

Jesus har mer å si oss enn det vi kan hente ut av fortellingen om Arons lederskap.

Vi kan oppsummere dette i tre deler: Den første delen handler om vårt hjerte: For der skatten din er, vil også hjertet ditt være. Den andre delen handler om lyset i våre øyne: Er nå lyset i deg mørke, hvor dypt blir da ikke mørket. Den tredje delen setter alt på spissen. Her deler Jesus vår virkelighet i to forskjellige riker eller verdener: Dere kan ikke tjene Gud og mammon.

Under disse ordene ligger det noe som tar oss tilbake til Moses på Sinaifjellet. Det var ikke bare ild og flammer som åpenbarte seg der, men også noe annet, i den jødiske tradisjonen: Guds bud til oss, de som begynner slik: Du skal ikke ha andre guder enn meg.

Budskapet til oss er at Gud er den som gjør helt og fullt krav på oss. Vi er skapt av Gud, i Gud og til Gud. Det er vår aller høyeste bestemmelse som mennesker å leve i dette dype og inderlige gudsperspektivet. Tragedien er at vi har mistet det.

Vi er født til å leve nær Gud i paradiset, i uskyld og renhet. Men våre liv er blitt fordunklet. Uskylden er tapt. Renheten er borte. Vi lever i en verden som er preget av noe annet. Dette andre er en dyp splittelse som finnes i hvert eneste menneske, splittelsen mellom denne verdens makt, den Jesus kaller Mammon, som er pengenes gud, og den makten som utøves av Jesus, i det nye gudsriket som han har opprettet på jorden.

Begjærets makt

 For å belyse dette nærmere, vender vi oss til dagens brevtekst: For alt som er i verden – kroppens begjær, øynenes begjær og skrytet av alt en eier – det er ikke av Faderen, men av verden.

Her møter vi dette ordet som mange av oss kjenner seg fremmede i forhold til, begjær. Vi har hørt ordet brukt i kristelig sammenheng, og forbinder det kanskje mest med gamle fordommer og undertrykt og lummer seksualitet. Men i denne teksten har ordet en mye videre betydning.

Kroppens begjær kan være alt fra seksualitet på avveie til fråtsing og kroppsdyrkelse av alle slag. Øynenes begjær kan ha et like vidt spekter, fra det seksuelle til det å ville eie, nyte, dyrke øyeblikket, fortape seg i estetikk uten ansvar og så videre, alt det som her omtales som skrytet av alt en eier. Denne begjærets makt er ikke av Faderen, ikke av Gud, men av verden.

Vi er fanget i en tilstand hvor drivkraften i oss ikke er hengivelsen til Gud som den eneste og sanne, men det jordiske begjær etter makt, penger, sanselig tilfredsstillelse, ære og mye mer. Dette er drivkraften i oss utenfor paradiset, på den jord vi lever. Og når det er slik, forstår vi at vi ikke uten videre kan omforme våre egne erfaringer til gudsbilder og tro.

Vi trenger noe annet. Vi trenger ikke bare å få hjelp til å berøre vår egen erfaring.

Vi trenger å bli forløst fra vår kretsing om oss selv og vårt begjær.  Vi trenger å bli befridd fra våre falske gudsforestillinger. Vi trenger å bli frelst fra det som er vår dypeste nød, dette at vi har forlatt den ene, sanne Gud og vendt oss mot fremmede makter og guder.

Hjertets uro og hvile

 Det var den svenske forfatteren Hjalmar Söderberg som i et skuespill formulerte dette: Jag tror på köttets lust och själens obotliga ensamhet. Med denne kontrastfylte setningen forsøkte han å uttrykke noe sentralt om våre menneskelige livsforhold. Det Söderberg formulerte, stemmer ganske godt med den visdommen vi finner i dagens bibeltekster.

Vi mennesker trenger relasjon og forankring. Vi er født med urolige hjerter, som også kirkefaderen Augustin fremholdt. Våre urolige hjerter trenger noe å feste seg ved. Om dette er jordiske skatter eller kroppens lyst, vil vårt hjerte henge fast ved dette som i bunn og grunn er forgjengelig og skal gå til grunne sammen med hele vår jordiske eksistens når vi dør.

Fordi det er slik, blir sjelen uhelbredelig ensom om vi kun setter vår lit til alle disse forgjengelige tingene eller sanselige erfaringene. Vi oppnår ikke hjertets hvile, men henvises til stadig uro og kretsing om oss selv, og mister den dype relasjonen til Gud, livets opphav og giver.

Kroppens lampe

Det er spennende at Jesus kaller øyet for kroppens lampe. Her er det mulig at han knytter seg til en form for medisinsk kunnskap som fantes i hans egen samtid. Men det kan også hende at han overfører dette til et åndelig nivå ved sin tale om kroppen fylt av lys.

Hans tilhørere den gangen må ha undret seg over dette uttrykket. Kanskje spurte de seg om hvordan et menneskes fysiske kropp kunne være fylt av lys. Hvilket lys er det som fyller et menneskes kropp på en slik måte at også øynene begynner å skinne?

Og vi kan spørre oss i dag om vi har møtt noen mennesker med slike skinnende øyne? Hvordan kan du og jeg få en kropp av lys?

Vi merker oss at Jesus ikke svarer på dette spørsmålet. Han trekker det heller den andre veien: Er nå lyset i deg mørke, hvor dypt blir da ikke mørket?

Gjennom disse ordene maner Jesus frem for oss et menneske, og kanskje en hel menneskehet, som er formørket. Den, eller de, bærer ikke lys med seg. De ser ikke lyset. De har ikke lyset i seg, men har latt seg formørke av sin kretsing om seg selv og sitt eget, det begjæret som styrer dem og som de bærer i sine dødelige kropper.

Gud og Mammon

 Til sist i sin tredelte replikk er Jesus fremme ved ordet Mammon. Opprinnelsen til dette ordet er delvis uklar, men det kan komme fra et arameisk ord som betyr rikdom og velstand. Her bruker Jesus ordet som om Mammon var en guddom i konkurranse med Gud.

Ved å bruke ordet slik, sier Jesus noe om hvilken makt begjæret etter rikdom og penger har over oss mennesker. Det er så sterkt at det kan erstatte den levende gudstroen. Vi har sikkert alle kjent på noe av dette begjæret etter å eie, enten det er ting det gjelder eller penger i seg selv, penger som gull eller penger som store tall på en konto.

Altfor mye i vår tid og i våre liv dreier seg om penger. Det gjelder også for oss som har en gudstro, til tross for de klare advarslene Jesus har gitt oss om rikdommens farer. Ser vi på dette i global målestokk blir det enda mer grelt. Fattigdom er den viktigste årsak til sult, manglende utdannelse, helseproblemer og undertrykkelse i alle dens former, enten det gjelder menn, kvinner eller barn.

Hvis vi spør oss selv om det er Gud eller Mammon som regjerer i vår verden, er svaret forholdsvis klart. Det er Mammon, pengenes gud, som styrer det aller meste. Jesus advarer oss om dette. Ingen kan tjene to herrer. Indirekte sier Jesus oss gjennom dette at både Gud og Mammon gjør helt og fullt krav på oss. Derfor må vi velge.

Vi må velge hvor vårt hjerte skal være. Vi må velge mellom Guds lys og Mammons mørke. Dette valget gjør vi ikke bare en gang for alle. Vi velger mange ganger hver eneste dag, gjennom våre store og små prioriteringer.

En lysets motkultur

 Går det an å tenke seg at kristne i verden, og hele kristenheten, bestemmer seg for å danne en lysets motkultur mot Mammons mørke og grelle krefter? Hva skulle en slik lysets motkultur inneholde?

Først og fremst må den bygge på et inderlig hjerteforhold mellom Gud og den enkelte av oss. Dette hjerteforholdet, som vi gjerne må kalle tro, kan vi bare motta gjennom Jesus Kristus, vår bror, vår befrier, vår frelser og vår forløser. En lysets motkultur er derfor preget av troen på Jesus Kristus.

Videre må vi bygge vår lysets motkultur gjennom mange små og store valg i hverdagen. Kanskje kan Sankt Frans av Assisi hjelpe oss litt videre med dette, gjennom sin bønn. Vi avslutter dagens Verksted, og kanskje også dagens preken, med å lese ordene i denne bønnen langsomt, i Faderen og Sønnen og Den hellige ånds navn:

 Herre, gjør meg til redskap for din fred!
La meg bringe kjærlighet der hatet rår.
La meg bringe forlatelse der urett er begått.
La meg skape enighet der uenighet rår.
La meg bringe tro der tvilen rår.
La meg bringe sannhet der villfarelse rår.
La meg bringe lys der mørket ruger.
La meg bringe glede der sorg og tyngsel rår!

Å Mester!
La meg ikke søke så meget å bli trøstet som å trøste.
Ikke så meget å bli forstått som å forstå.
Ikke så meget å bli elsket som å elske!
For det er gjennom at man gir at man får.
Det er ved å glemme seg selv at man finner seg selv.
Det er ved å tilgi andre at man selv får tilgivelse!
Det er ved å dø at man oppstår til det evige liv!

Amen

Addendum: 

For noen år siden skrev jeg et musikkspill til en kirkeinnvielse. Der forekommer en salme med tre vers, opprinnelig plassert i fortellingen om Olav den hellige. Disse tre versene bærer i seg noe av dagens tema.

 

Innvi meg, Krist, til korset og til deg

Innvi meg, Krist, til korset og til deg.

Led mine skritt, og vis meg troens vei.

Ta meg i dag som en av dine små.

Vær du min drott, og si hvor jeg skal gå.

 

Alt som er stengt og lukket i mitt sinn,

åpne det opp med nådekraften din.

Lær meg ditt Ord, fortell hvor jeg skal gå.

Send meg ditt lys når mørket faller på.

 

Ta mine drømmer og mitt unge mot,

styrk mine hender, led hver dag min fot.

Gi meg en tro som modnes år for år,

øyne som ser og hjerte som forstår.

 

Eyvind Skeie, 2004/2007

 

Gullkalv eller kors

Hvem skal egentlig definere rammene for gudstjenestens  form og innhold? Det er et tema som fra tid til annen melder seg i vår senmoderne tidsalder, hvor den religiøse autoritet er blitt flyttet fra presteskap til enkeltmennesker.

Akkurat i dag sitter jeg og skriver et Tekstverksted hvor den gammeltestamentlige teksten forteller om gullkalven som Aron støpte da folket syntes at Moses ble for lenge på fjellet, i sin samtale med Gud. Gullkavlen ble støpt av folkets eget gull. Den var uttrykk for presten Arons svar på folkekravet om en tilpasset og tydelig religionsutøvelse.

Det gikk selvfølgelig galt. Aron hadde misforstått sitt lederskap. Han gav folket det de spurte om og ikke det de trengte.

Da Moses kom ned igjen fra fjellet, sa Gud til ham: Gå nå og led folket dit jeg har sagt deg.

Så overtok Moses ledelsen med et annet mandat enn folkets, på befaling fra Gud.

I all enkelhet lurer jeg på om vårt kirkelige lederskap, inkludert mitt eget i den grad jeg måtte ha det, er bygget på Arons modell eller grunnlaget hos Moses.

Smir og støper jeg mine ord og min ritus på den menneskelige erfaring, eller kan jeg si at det også har noe å gjøre med mitt mandat og mitt kall fra Gud?

Om jeg skal sette det på den aller enkleste formel, kan jeg si det slik:

Er det gullkalven eller korset som er aksen i det jeg representerer og holder på med?

Hvis vi som kirke stadig leter etter relevans og uttrykk for menneskelig erfaring, er ikke da faren stor for at vi støper gullkalver fremfor å samles under korset?

 

 

Trenger vi salmediktere?

Herved to refleksjoner knyttet til overskriften.

I sitt brev til Spalatin i det store salmeåret 1524 skriver Luther at han har satt sammen noen salmetekster. Dette har han gjort etter å ha søkt etter diktere omkring i Tyskland, men uten å finne noen som kunne skrive salmer. Han egne salmer gir han en foreløpig karakter ved å uttrykke at han vil inspirere andre til å gjøre det bedre.

Luther representerer gjennom dette en kulturell, teologisk og kunstnerisk åpenhet. Han lukker ikke sitt reformatoriske engasjement inne i sitt eget språk og sine egne formler, men gir plass til andre, både i nåtid og fremtid. Dette er et dynamisk element hos Luther. Det åpner for hele det store mangfold som den evangeliske kirkesangen representerer, ja, for hele den kirkemusikalske kraften som har så mange høydepunkter helt frem til vår egen tid, i tekst og tone. Vi trenger salmediktere og salmekomponister!

Men det er et annet poeng som er like viktig:

Den lutherske koralen representere noe annet enn den koraltradisjonen som Calvin var opphavspersonen til. Hos Calvin var respekten for gudsordet, Skriften, så stor at Calvin kun så for seg at salmen kunne bestå av versifiserte versjoner av bibeltekst, i særdeleshet fra Salmenes Bok. Calvin hadde derfor grunnleggende ikke bruk for salmediktere, men versemakere som kunne sette bibelteksten opp i verseform med rim.

Martin Luther hadde et friere forhold til dette. Hans versjoner av bibelske salmer var samtidig er stykke personlig diktning og teologisk refleksjon. Han gikk langt ut over det som lå i de bibelske salmene alene. Det er nok å henvise til hvordan han skrev «Ein feste Burg ist unser Gott» som en versjon av Salme 46 i Salmenes Bok.

Luthers koralprogram kan dermed ikke gjennomføres uten salmediktere med språklig mestring og teologisk refleksjon og gjennombruddskraft.

Aktuell kommentar:

I våre lutherske kirker synger vi ikke sjelden bibeltekster på enkle gospelmelodier i stedet for salmer/koraler med et kunstnerisk avtrykk av diktere og komponister. Men dette er ikke i tråd med hovedtanken bak den lutherske koral. Det minner faktisk mer om Calvins salmeforståelse enn Luthers.

Det er dessverre lav bevissthet dette i mange kirkelige miljøer. Svært mange nøyer seg med å gjenta ufortolkede bibelvers på en måte som musikalsk og tekstlig ikke er tilfredsstillende i sammenligning med den lutherske koralen. Dermed gjør man salmene, salmedikterne og salmekomponistene til truede arter.

Det er også en annen fare med dette: Man risikerer å fremme en bibelbruk som nærmest har et magisk forhold til bibelordet og ikke forholder seg til at Bibelens ord må tolkes, kontekstualiseres, og gjerne passere gjennom et kunstnerisk temperament før det får et fullgyldig uttrykk i koralen. Ja, gjerne to kunstneriske temperamenter, om også komponistene medregnes, noe den musikkutdannede Martin Luther selv ville hatt sans for. Uten Luther, ingen Kingo, ingen Dass, ingen Brorson, ingen Grundtvig, ingen Landstad, ingen Blix, ingen Bach.