Kategoriarkiv: Teologi

Korsets kraft

Fra Anafora, Egypt

Disse siste dagene har jeg tenkt en del på korset. Har det lenger noen plass i kirkens forkynnelse og i vår kristne tro og praksis? Jeg merker meg at Marcus Borg i sin bok (Gjenoppdag kristendommen) mener at den tradisjonelle måten å se Jesu død og soning på forvrenger hva kristendommen handler om. Jeg har også lagt merke til den store forlegenhet som hersker på dette området. Det er faktisk nesten ingen som snakker om korset lenger, og om Jesu blod som en soning for våre og verdens synder.

Jeg kjenner det hos meg selv også. Det er vanskelig å snakke om dette, enda mer utfordrende å forkynne det som et befriende budskap.

Så leser jeg et brev fra apostelens Paulus, opprinnelig skrevet til menigheten i Korint. Han skriver at han er utsendt av Kristus for å forkynne evangeliet, og det ikke med talekunst og visdom, så Kristi kors ikke skal miste sin kraft. Jeg tenker at jeg må bruke mye tid på dette, å meditere over ordene fra Paulus om at Kristi kors ikke skal miste sin kraft. Jeg spør meg om det var dette vi skulle bruke tid på, fremfor å lete etter alle mulige og umulige måter ved hvilke vi vil bevise kristendommens ekthet og troens gyldighet i verden.

Til menigheten i Korint sier Paulus at han ikke kom med fremragende talekunst eller visdom. Det var ikke slik han ville forkynne Guds mysterium. Han hadde nemlig bestemt seg for at han ikke ville vite av noe annet blant dem enn Jesus Kristus og ham korsfestet.

Dette gjorde ikke apostelen til en kraftfull forkynner med overtalende evner. Tvert om beskriver han seg selv som svak, redd og skjelvende. Han forkynte ikke sitt budskap med overtalende visdomsord, men med Ånd og kraft som bevis. Det skjedde fordi deres tro ikke skulle bygge på menneskelig visdom, men på Guds kraft.

Det er min klare oppfatning at Paulus har noe å si oss i dag, enten vi er salmediktere, liturger, forkynnere, teologer eller studenter. Det er en kjerne vi må finne, ellers vil hele vårt kristne trosprosjekt smuldre opp og vår frimodighet gå til grunne. Det vi må finne, er korsets kraft. For jøder søker tegn, skriver Paulus, og grekere søker visdom, men vi forkynner en korsfestet Kristus. Han er en snublestein for jøder og dårskap for hedninger, men for dem som er kalt, både jøder og grekere, er Kristus Guds kraft og Guds visdom.

Det er dette jeg har tenkt på de siste dagene, på Kristi kors og korsets kraft. I Romerbrevet har apostelen Paulus skrevet den setningen som skulle sende en stråle av lys inn i Martin Luthers plagede sinn: For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker.

Jeg tenker for meg selv at de som unnlater å fordype seg i korsets mysterium, de forvrenger kristendommen. De mister rett og slett Guds kraft, og blir avhengige av å stole på sin egen. Det blir bønner av slike tanker. Ja, kanskje er det vårt fremste kall i denne tiden å være stille og vente, mens vi ber og håper at kraften skal åpenbare seg, den kraft som er i Kristi kors, han som gav sitt blod for oss og bar oss hjem til vår opprinnelse i Gud.

 

Ord og hellig skrift

Som kirkelig språkbruker med salmer, dikt, bønner og prekentekster har jeg tenkt på hvordan jeg bruker ord og ordbilder i et kjønnsperspektiv. Et viktig personlig utgangspunkt har vært at de bibelske skriftene står i en særstilling som best kan oppsummeres med ordene i 1. Korinter 1,3: For først og fremst overga jeg til dere det jeg selv hadde tatt imot, at Kristus døde for våre synder etter skriftene.

For meg betyr dette at mine ords gyldighet som uttrykk for kristen tro og erkjennelse har å gjøre med hvordan de klinger sammen med ord og ordbilder i Det gamle og Det nye testamente. Jeg er ingen fundamentalist, men mener likevel at Skriftens ord er helt fundamentale, både for Jesu selvforståelse og vår forståelse av ham. Jeg ser det slik at det grunnleggende gudsmysteriet er beskyttet av samspillet mellom profeti og oppfyllelse i Skriftens to testamenter. Der har min tro sin mulighet til å bli preget og styrket, enten det gjelder selve guddommen (Gud) eller guddommens tre personer, Fader, Sønn og Ånd.

For meg blir det da slik at jeg så langt som det er mulig aldri bruker det personlige pronomen han om Gud. Det gjelder i alle typer tekster. Dette er det mulig å gjøre dersom man har bevissthet omkring det. I mine eldre salmetekster er det ikke alltid slik, men i de senere årene er det ganske konsekvent gjennomført.

Når det så gjelder de tre personene i treenigheten, Fader, Sønn og Ånd, forholder det seg annerledes. Personlige pronomener hører personer til.

Jeg ser ikke på Jesu bønn til sin himmelske Far som metaforisk ordbruk, men som et hjerteforhold mellom de to personene, Faderen og Sønnen. I bønnen er det en person som ber til, eller taler med, en annen person.

Når det gjelder Ånden innrømmer jeg at jeg har et problem med språkbruken. Skal det personlige pronomen her være feminint eller maskulint? Jeg prøver foreløpig å unngå både hunkjønn og hankjønn, av språklige og teologiske grunner. Det er så langt min forståelse rekker.

Jeg er kritisk til å erstatte den trinitariske formuleringen Fader, Sønn og Ånd med Skaper, Befrier og Livgiver. Så langt jeg kan se, er det ikke en dypere forståelse av guddommens tre personer som har skapt den nye formuleringen, men kjønnspolitiske aspekter. De tre ny-ordene innebærer heller en reduksjon av det som ligger i de klassiske formuleringene. Faderen er mer enn skaper, Sønnen er mer enn befrier og Ånden er absolutt mye mer enn livgiver. Dette forhindrer ikke at jeg av og til kan bruke ord som skaper, befrier og livgiver i poesi og forkynnelse.

I kirkens liturgi står vi oss likevel best når vi beholder de klassiske formuleringene og lar dem åpne seg med alle århundrers tilbedelse og refleksjon.

Det er en selvfølge at språket, som en menneskelig konstruksjon, avspeiler våre jordiske fenomener og sosiale (makt)forhold, så vel som vår menneskelige kompetanse knyttet til sansing, følelse, abstraksjon og refleksjon. Men dette behøver ikke å føre til at språklig destruksjon er et gode som hjelper oss nærmere en frigjørende erfaring av oss selv og Gud. Nye ord kan tildekke like mye som gamle.

Når det er sagt, mener jeg absolutt at det i Bibelen finnes metaforer som har en feminin assosiasjonsklang.  Disse hører hjemme i poesien og bønnespråket. Men de innebærer ikke at jeg vil kalle Gud for hun eller mor. Det er helt fremmed for meg. Om noen finner på å omskrive Jesu bønn til Gud, vår Far, til en bønn som er rettet mot Gud, vår Mor, mener jeg at vi har beveget oss bort fra selve gudsforestillingen i vår egen tro. Men jeg synger gjerne om modersvingen, sammen med Lina Sandell. Her må vi finne takt og tone i vårt eget språk.

Vi er henvist til å møte Gud i språket, ikke hinsides ordene. Det er vel nettopp det som ligger i inkarnasjonen, at Ordet blir menneske. Forholdet mellom Kristus og Skriften er kanskje troens aller dypeste mysterium.

For min del vil jeg fortsette som en kritisk språkbruker, med dyp respekt for hvordan gudsåpenbaringen ble gitt oss gjennom det jeg fremdeles omtaler som Den hellige skrift. For meg er Skriften hellig fordi den er min eneste sikre vei til kristen tro, refleksjon, meditasjon og erkjennelse.

 

Jesu syv fødsler

 

På Maria Budskapsdag i 2001 holdt jeg preken i NRK. Under arbeidet med denne prekenen fikk jeg en overbevisning om at jeg skulle tale over «Jesu syv fødsler». Det skjedde, og jeg fikk mange henvendelser om denne prekenen i etterkant. Senere skrev jeg boken «Jesu syv fødsler». Fremdeles kommer mennesker bort til meg og takker for denne boken. Den ble skrevet i en slags kreativ beruselse. Når jeg ser i den nå, er den både kjent og fremmed for med som har skrevet disse ordene. I dette onsdagsbrevet, før første søndag i advent, legger jeg ut denne prekenen, så kan dere som vil lese og tenke videre på egen hånd.

Maria Budskapsdag 2001, Trefoldighetskirken i Oslo, sendt i NRK

I dagens prekentekst vibrerer det som er hovedmotivet i kristendommen og som skiller den fra mange andre religioner, det vi kaller inkarnasjonen. Den handler om hvordan det guddommelige når det menneskelige og det menneskelige berører det som er guddommelig.

Inkarnasjon er ingen ut-av-kroppen opplevelse. Inkarnasjon er snarere en inn-i-kroppen opplevelse. Det handler i dag ikke om en guddommelig sjels vei ut av kroppen, men om Den evige Guds vei inn i en kvinnes jordiske kropp, hvor et usett foster blir kalt Guds Sønn. Dette ennå usette foster skal vi feire om ni måneder, når det er jul.

Jeg vil i dag utfordre meg selv og dere ved å tale -ikke bare om den ene fødsel i stallen- men om i alt syv fødsler, som alle handler om innganger og utganger i forholdet mellom menneske og Gud. Jeg vil utfordre deres og mine tankeforestillinger, vår tro og våre følelser, religiøsitet og fantasi.

Noen stusser når de hører presten tale om Jesus og syv fødsler. Ble han ikke født bare en gang, i stallen? Gi meg dog litt over ti minutter  av deres oppmerksomhet før dere avviser det hele. På disse minutter skal jeg prøve å uttrykke det som er mitt budskap, slik at dere kan tenke videre selv. Under det jeg har å si finnes dette dirrende spørsmål:

Hvem er Jesus Kristus? Hva kan den kristne tro og tradisjon gi til oss som lever i denne religiøse samtid? Hva er den spesielle utfordring som den kristne tro har å komme med på tidens store religiøse torg?

La oss da begynne med Jesu første fødsel.

Jesu første fødsel er ikke hans fødsel i stallen i Betlehem. Jesu første fødsel finner sted i en tidsalder som ingen av oss kjenner, før verden ble skapt. Det er en del av den kristne bekjennelse at Jesus er Guds sønn fra evighet av, Gud av Gud, lys av lys, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen, slik den nikenske trosbekjennelse uttrykker det..

Mitt budskap er at det finnes en himmelsk advent, en advent gjennom årmillionene,  en guddommelig lengsel som er eldre enn lyset, en evig Sønn hos en himmelsk Far, et barn som en gang lekte mellom engler. Og det finnes et punkt i denne tidløse tid da Sønnen sa: ”Ja, jeg er villig til å lide. Jeg setter min sjel i pant for menneskene og for jordens liv.”

Om Jesu inngang i tiden har jeg brukt ordet inkarnasjon. Det er et uvanlig ord og ingen vanlig religiøs forestilling. Den utbredte religiøse forestilling handler i dag ikke om inkarnasjon, men om reinkarnasjon. Også denne forestilling angår tid og tider som ligger forut for den tid og de tider som er nå. Det er en søking etter eksistens før eksistensen. Jeg vil utfordre all som er opptatt av reinkarnasjon og sjelevandring, av de tider som er før tiden, til å fordype seg i og innvie seg til Jesu første fødsel.

Mysteriet i Jesu første fødsel er like meningsbærende og kraftfullt som tankene omkring sjelevandring og reinkarnasjon. Den kristne tro ikke så endimensjonal at den kun  regner med den tidsalder og den tilværelsesform som vi nå er til i. Det antydes et dypt mysterium om tiden før tiden når den kristne kirke bekjenner sin tro på Jesus første fødsel en gang før tiden, i det guddommelige miljø.

Jesu andre fødsel er hans fødsel i stallen. Det er den fødsel vi særlig feirer på Maria Budskapsdag. I budskapet til Maria sier engelen at barnet som blir født skal være hellig og kalles Guds Sønn.

I vår tid finnes det en stor lengsel mot det hellige. Vi søker de hellige steder, de hellige tider, de hellige fester. Menneskene dyrker pilegrimstanken og trer med åpne sinn inn i de store tempelrom, enten det er under middelalderkirkenes hvelv, langs  hellige elver i India, på høye fjell i Himlaya, eller ved den svarte sten i Mekka. Min utfordring er denne:

Du som søker det hellige i verden, utfordres til å vende deg mot det innerste, skjulte tempel der fosteret svever i en kvinnes liv. Det var i dette tempel Sønnen valgte å tre inn, til sin annen fødsel. Slik æret han en kvinne som sin mor og utvalgte alle oss som går den samme vei fra fostertid til grav: vi er hans brødre og søstre, av jord,  på jorden. Det hellige som finnes i verden er Kristus. Kristus i Marias liv. Kristus i krybben. Kristus underveis mot Jerusalem. Kristus på korset. Kristus i graven.

Og da er jeg fremme ved Jesu tredje fødsel.

Det finnes et sted i Salmenes Bok hvor morslivet sammenlignes med jordens dyp. Det er som om de to bilder flyter sammen: Bildet av fosteret som sakte dannes og trer frem i dypet. og bildet av den døde kropp i jorden, mens den like sakte vender tilbake til den jord som den ble tatt av. Ut fra dette springer et nytt og grensesprenge bilde: slik mennesket en gang blir født og forløst fra morslivet, slik skal det samme mennesket en gang til bli født og forløst av av jordens dyp, fra gravens mørke. Jesu tredje fødsel er hans oppstandelse på den tredje dag.

Den kropp som svikter meg når sykdom rammer, den kropp som skal bli til intet i graven, den kroppen er elsket av Gud. Den er en del av hans skaperverk, en del av det Jesus Kristus valgte å tre frem i, da han ble et menneske, unnfanget ved Den Hellige Ånd, født av jomfru Maria. Du som sliter med depresjoner og fortvilelse, med sykdom eller sorg, du skal innvie deg til Jesu tredje fødsel. Du skal tenke på at Guds egen Sønn ble lagt i graven, og at han stod opp med sitt legeme  på den tredje dag. Innvielsen til Jesu tredje fødsel, fra gravens dyp, skal være ditt feste og ditt håp.

Men selv om jeg har troen på oppstandelsen, kan min tanke likevel forville seg når jeg tenker på de ukjente verdener som venter bak døden. Og for dem som fornemmer og finner trøst i tanken på det uendelige kretsløp og de utallige inkarnasjoner, kan tanken på Jesu legemlige oppstandelse synes kraftløs og svak.

Da er vi fremme ved Jesu fjerde fødsel. Det er Jesu himmelfart, hans befrielse fra jordens evige kretsløp og ferden hjem til Faderens høyre hånd. Jesus Kristus har brutt ut av det kosmiske kretsløp og er nå hos Gud. Men den Guds Sønn som vendte tilbake i sitt utspring i den fjerde fødsel, er en annen enn den Sønn som dro ut i den første fødsel. Hans jordiske legeme er med ham. Men Frelserens kropp er ikke lenger en drakt av støv og jord. Hans jordiske legeme er nå forenet med det himmelske lys, det er forløst og forvandlet, til et nytt skaperverk.

Det er som seeren Johannes vitner om i sin store visjon på Patmos: Hans hode og hår er hvitt som hvit utt eller som sne, og øynene som flammende ild, føttene er som bronse, glødet i en ovn, og røsten lyder som bruset av veldige vannmasser. Ansiktet er som solen, når den skinner i all sin kraft. Jeg vil utfordre dere som tenker og fornemmer at reinkarnasjon, den uendelige rekke av gjenfødelser, er den mest sannsynlige løsning på tilværelsens gåte. Jeg vil utfordre dere til å innvie dere til mysteriet i Jesu fjerde fødsel.

Det er en som har gått ut av kreftsløpet, ikke som Buddha ved å få dets kraft til å opphøre, men som Kristus, ved å bryte seg ut av det gjennom død og oppstandelse og siden ved å sette seg ved Maktens side i det høye. Dette er de fire fødsler som knytter seg til Jesus jordiske liv, hans inngang og hans utgang.

Den femte fødsel handler om kirkens mysterium. Om hvordan Jesu kropp på skjult og hemmelig vis er til stede blant og mellom de troende i verden. Mange opplever at kirken er blitt en slags samfunnspolitisk insitusjon med ordninger og makt som stenger mennesker ute. Men et eller annet sted bak dette finnes Jesu kongedømme, en hemmelig verden som har duft og smak av paradis og hvor skyldens og dødens krefter er beseiret.

Jesu sjette fødsel ble innstiftet da han løftet vin og brød og sa ”Dette er min kropp, dette er mitt legeme.” Han talte sitt mektige ord og forvandlet måltidet til en hellig handing, et sakrament, en feiring av hans usynlige nærvær i brød og vin. Så sier han: gjør dette til min ihukommelse. Å gjøre dette, tro på hans Ord, dele brød og vin, ta del i den hellige nattverd slik Jesus sier, det er å innvie seg til den sjette fødsel..

Jeg er fremme ved den syvende fødsel og juleklokker ringer.

Men nå feirer jeg ikke det som skjedde i stallen. Jeg innbys til å feire hans fødsel i mitt eget hjerte. Min fortelling om Jesu syv fødsler handler egentlig om den lange kjærlighetsvei som  Guds Sønn har gått for å bringe himmelen til jorden og åpne paradisets stengte bort.

Hvor ender denne veien? Akkurat i dag er det riktig å si det slik: den ender hos deg og meg. Mitt og ditt hjerte, det er stallen hvor han fødes, det tempel hvor han har sin trone. Der begynner alt. Og det som slik har begynt, skal aldri ende.

Ære være Faderen og sønnen og Den Helllige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

© Eyvind Skeie

Bisperolle og religionspolitikk

Biskop Atle Sommerfeldt i Borg bispedømme har, som biskop, uttalt at han ikke ønsker at Stortinget skal fatte et politisk vedtak som gjør skolegudstjenester obligatoriske, slik KrF vil forsøke å få politisk gjennomslag for. Samtidig sier Sommerfeldt veldig klart at han ønsker at skolegudstjenester skal finne sted, og at dette vil man kunne ordne lokalt. Slik man kan forstå biskop Sommerfeldt, er dermed et stortingsvedtak verken ønskelig eller nødvendig.

Jeg har noen refleksjoner om dette:

For mange mennesker kan det være vanskelig å forstå at biskopen mener to forskjellige ting om skolegudstjenester. Han sier ja til skolegudstjenester lokalt, men nei til skolegudstjenester som obligatoriske i lovverket.

For å forstå dette, må jeg for min del tenke langs to linjer:

Som biskop sier Sommerfeldt selvfølgelig ja til skolegudstjenester lokalt. Det skulle også bare mangle om en biskop, som er kalt til å stå på evangeliets side, ikke skulle si ja til at barn og unge får et møte med det kristne budskap i forbindelse med julehøytiden.

Når biskop Sommerfeldt samtidig sier nei til et politisk vedtak om obligatoriske skolegudstjenester, trer han inn i rollen som religionspolitiker. Han sier noe om hvordan han mener at Staten, gjennom politiske prosesser, skal ordne religionspolitikken under mange av de hensyn som en stat må ta. I sitt valg som religionspolitiker kommer han da i motsetning til det partiet i Norge (KrF) som har kristen tro og tradisjon aller høyest på sin agenda. Dette vil en del mennesker finne påfallende og merkelig. For å forstå det, må man skille mellom biskopen og religionspolitikeren Sommerfeldt.

Spørsmålet melder seg:

Er det viktig, nødvendig og klokt for en biskop å tre frem som religionspolitiker på denne måten, ikke minst sett i lys av den nyordning som har funnet sted mellom kirke og stat? Bør våre biskoper, etter dette, vurdere enda en gang hvilken politisk rolle det er fornuftig at de spiller i samfunnet? Skal deres politiske, in casu religionspolitiske, rolle maksimeres eller minimeres?

For min del tenker jeg slik:

Biskopene bør ikke legge seg bort i daglige, politiske spørsmål. Disse bør overgis helt og holdent til politikerne. I denne sammenheng er biskopene vanlige norske borgere, som ytrer seg gjennom stemmeseddelen og som privatpersoner ellers. På grunn av sin sterke offentlige rolle bør de minimere sine uttalelser om daglige, politiske spørsmål.

Samtidig må biskopene aboslutt tre frem i en politisk rolle når de har det vi kan kalle for et profetisk mandat. Hva det er, trenger både de og vi å tenke over.

For min del mener jeg at spørsmålet om obligatoriske skolegudstjenester er et religionspolitisk hverdagsspørsmål. Det bør avgjøres på den politiske arena, slik at KrF og andre politiske partier kan stå frem med sine mål og meninger i en åpen politisk prosess, uten kirkelig innblanding.

Så kan kirken, både gjennom sine biskoper og i det lokale samfunn, invitere til (jule)gudstjenester så lenge det fortsatt er lov å holde åpne gudstjenester i Norge. Om det en gang i fremtiden skulle bli forbudt å innby barn og unge til gudstjeneste, kan biskopene ta den profetiske røsten frem, til forsvar for gudstjenester i religionsfrihetens navn.

Et biskoppelig svar på spørsmålet om en lov om obligatoriske skolegudstjenester kunne være dette:

”Kirken vil alltid feire gudstjeneste, til alle tider og under alle forhold. Kirken vil fremdeles innby barn og unge, alene og i grupper, til gudstjeneste. Vi ønsker at flest mulig skal høre evangeliets ord. Spørsmålet om gudstjenester skal være lovfestet obligatoriske eller ikke, er en del av religionspolitkken i Norge. Det er noe våre politikere må ta seg av.”

Om jeg hadde vært biskop, som jeg heldigvis verken er eller kommer til å bli, ville jeg kanskje ha lagt til følgende:

”Som biskop er jeg opptatt av å støtte og oppmuntre alle som vil gi troens ord videre til den neste generasjonen, slik det også skjer i skolegudstjenestene. Det er mitt viktigste oppdrag. Samtidig advarer jeg mot alle former for tvang i religionen, og det gjelder for alle trosformer og religioner. Et menneske skal kunne oppleve seg som fritt og verdsatt uansett trospraksis og religiøs tilhørighet. Dette må politikerne ta hensyn til når religionspolitikken utformes. Som et menneske i dette samfunnet ønsker jeg åpenhet og toleranse.”

Jeg vet ikke om dette bringer vår felles holdning noe videre. Men biskop Atle Sommerfeldt fikk meg til å tenke disse tankene. Så får både han og vi andre tenke videre, så langt og lenge vi kan!

 

Gudstjeneste med og uten nattverd

Kristus, tresnitt av Terje Grøstad, fra bokverket «Vann av klippen»

Det hendte seg i nabolandet sist søndag at jeg var på gudstjeneste uten nattverd.

Under gudstjenesten tenkte på når jeg sist hadde vært på en gudstjeneste uten nattverd i Norge. Det kunne jeg ikke huske, men det er nok ganske mange år siden.

Så lot jeg mitt lutherske prestehode spinne videre. Jeg tenkte på at Ordet er det viktigste nådemiddel i den kirkelige tradisjon jeg tilhører. Det er ikke en helt umulig tanke å si at Ordet, Guds Ord forkynt med ånd og kraft fra kirkens prekestol (!), er det overordnede nådemiddel i den lutherske kirketradisjonen.

Mine tanker spant videre og begynte å dreie som om prekenens viktige funksjon i en luthersk kirke, og hvordan prekener nå for tiden har en tendens til å bli kortere og kortere og mer og mer begynner på ligne på religiøse kåserier. Prestene stiger ikke lenger opp på sine prekestoler søndag formiddag for å gi Ordets nådemiddel den plass og autoritet som det fortjener. Prester blander seg heller med menigheten og småprater nede på gulvet. Ja, ja. Dette er karikert, men dog ikke uten en viss sannhet. Et nytt rollehefte er i ferd med oppstå, presten går fra å være forkynner til å bli dialogpartner eller en slags samtaleleder.

Jeg funderte videre. Hvorfor har vi ikke lenger gudstjenester med preken, men uten nattverd? Er det kanskje fordi vi er i ferd med å utvikle en form for magisk nattverdforståelse? Eller er det et resultat av ønsket om å demokratisere nattverden ved å bygge ned den selvfordømmelse som overivrige prester i forlengelsen av den johnsonske prestevekkelse for over hundre år siden etterlot seg i den norske folkesjelen?

Er det derfor vi har erstattet den ærbødige kneling ved alteret med at vi står i kø mens vi napper til oss et brød som vi senere dypper i vinen? Jeg vet ikke, og karikerer kanskje også her.

Men likevel: burde vi ikke hatt noen gudstjenester uten nattverd, hvor det ble servert sunne teologiske grovbrød fra kirkens prekestoler og hvor vi prester ikke kunne gjemme oss i sakramentale ritualer knyttet til dåp og nattverd, noe som uvegerlig må krympe prekenen til et minimum. Hadde det ikke vært bra om vi fikk et press på oss til å stå på prekestolen i tyve minutter og forkynne Ordet klart og rent?

For øvrig lærte Martin Luther oss at det egentlige offer i messen (eller gudstjenesten) ikke er messofferet som den innviede prest utfører ved alteret, men takkofferet som alle de gjennom dåpen ordinerte prester utfører i menighetens lovsang.

Med andre ord: Den vibrerende aksen i den lutherske gudstjeneste befinner seg i spennet mellom forkynnelsen av evangeliet (les: prekenen) og menighetens svar på evangeliet gjennom lovsangen. Har man disse to elementene i funksjonell avhengighet, har man det man trenger for å feire gudstjeneste uten nattverd. Det var det.

 

I tiden før tiden

Blant de poetiske refleksjonene i «Jesu syv fødsler» finnes det noen ord som inneholder det vi kan kalle for en negativ teologi, eller apofatisk teologi. Det er en teologi som benytter seg av språkets motsetninger. Den prøver å formulere noe om Gud ved å la være å si noe om Gud. Det skjer ved å tømme språket fremfor å fylle det. Det er en teologi i slekt med det mystikerne og ørkenboerne nærmet seg, en forsakelsens og negasjonens teologi som vibrerer mellom tomhet og fylde, mening og meningsløshet. Herved noen ord i slekt med slike:

 

I min første fødsel hadde jeg ingen mor.

Min kropp var født av lys og uten navle.

I min første fødsel var jeg i det dunkle.

Jeg husker bare fjerne stemmer

-var det englene som mumlet-

og vind som rusket i eldgamle trær.

Jeg var et barn den gangen,

født til en stor uskyld

og uten evne til å fatte at den

ikke skulle vare for bestandig.

Hvordan skulle jeg vite det,

for verden var ennå ikke blitt til

og heller ikke stjernestøv var skapt,

det menneskene deler

med alt som er av jord.

I min første fødsel kom jeg til

det ikke-skapte.

Ikke-mørke var det der,

og ikke-toner, ikke-ord,

ikke-former, ikke-farger,

ja, ikke var

mitt fødselselement

før jeg ble løftet inn i klangen

da Røsten sa: Bli lys.

 

Troen, Skriften og Kristus

En refleksjon knyttet til reformatoriske tanker og teologi i et aktuelt perspektiv:

Det går an å si at Martin Luther på forskjellige måter demokratiserte kristentroen. Det skjedde, blant annet, ved hans betoning av det alminnelige prestedømme og avskaffelsen av presteordinasjonen som et sakrament. Ved dette gjorde Luther et klart anslag mot den hierarkiske strukturen i den katolske kirke, hvor den til enhver tid sittende pave ex cathedra er troens, kirkens og teologiens absolutte auotoritet.

Luther fremførte et tredelt prinsipp for det vi kan kalle den autoritative plattformen i den evangeliske kristenheten. Populært lister vi dette opp under overskriften Skriften alene, Troen alene og Kristus alene.

Med dette er troens autoritet og kirkens autoritet plassert hos det alminnelige prestedømme i spenningen mellom troen, Skriften og Kristus. Dette har vært et fruktbart samspill i utviklingen av luthersk teologi og spiritualitet, samtidig som det har vært – og er – utfordrende og vanskelig.

Så lenge man i den evangeliske kristenheten kunne enes sånn noenlunde om skrftsynet (eller bibelsynet som det gjerne omtales som) var det hele noenlunde i balanse. Men dette ikke lenger situasjonen, enten man ser det fra konservativt, såkalt liberalt eller bibelvitenskapelig og dogmatisk vinkel. Det finnes ikke lenger et herskende skriftsyn i lutherdommen. Mye av debatten om bibelsyn er dessuten også blitt en debatt for seg selv, enten den handler direkte om bibelsynet som sådant, eller har å gjøre med den etiske debatten eller andre debatter, for eksempel i spørsmål som angår Israel, endetid og lignende.

Det som skjer i svært mange sammenhengher er at man diskuterer Skriften eller skriftsynet (Bibelen og bibelsynet) uten at det skjer i samspill med de to andre delene av kraftfeltet, nemlig troen og Kristus. Dette er en svakhet ved den teologiske, etiske og spirituelle debatten og/eller dialogen i protestantismen. Til syvende og sist må dette før til det vi opplever innen protestantismen,  ikke minst i vår egen utgave denne i dag, nemlig konflikt, oppsplitting, frustrasjon og nye menighetsdannelser. Vi protestanter klarer rett og slett ikke å bli enige om hvordan spenningsfeltet tro, Skrift og Kristus skal spille sammen på en slik måte at kirkens autoritative profil kan bli synlig på det alminnelige prestedømmes premisser.

I en så forvirrende og splittet situasjon vil man gjerne ønske seg noen klare meningsbærere og autoriteter. Problemet er at slike neppe lar seg finne. Det vil alltid hefte noe ved dem, sett fra ene eller andre siden.

For min del vil jeg nevne to aspekter ved dette:

For det første:

Vi har en hierakrisk struktur i vår lutherske folkekirke, uansett om vi liker det eller ikke, knyttet til embetsstrukturen opp til våre biskoper og rådsstrukturen opp til det valgte Kirkeråd og Kirkemøtet. Dette er vårt lederskap. I den situasjonen vi nå er inne i tenker jeg at lederskap må være ensbetydende med prosessledelse, i et meningsbærende kraftfelt av tro, Skrift og Kristus. En biskop eller kirkeleder som ikke er en prosessleder vil fort bli en fraksjonsleder eller bli oppfattet som autoritær og/eller irrelevant av mange.

For det andre:

Om man skulle ordne disse tre, tro, Skrift og Kristus i et hierarki kan det ikke være tvil om at det er Kristus som står øverst. Alt står og faller med Kristus, den Kristus vi kjenner fra Skriftene (Det gamle og Det nye testamente) og den Kristus som gir oss rettferdigheten ved troen. Det ransakende spørsmål til oss alle blir derfor det samme spørsmålet som Jesus stilte til disiplene da de kom til ham og fortalte hva folk i samtiden mente om ham. Jesus spurte dem, direkte: Men dere, hvem sier dere at jeg er? Det er dette spørsmålet vi fremfor alt må besvare, med Skriften som tolkningsnøkkel, på troens grunnvoll.

 

 

 

Frelsens kostnad

Det er noe jeg har tenkt på en stund og som jeg her deler, i all korthet. La oss kalle det frelsens kostnad.

Med dette mener jeg ikke hva frelsen koster oss mennesker. Den er jo gratis. Det har vi ikke minst blitt minnet om i dette Luther-året. Nåden er gratis.

Vi blir også  minnet om det i forkynnelsen. Det blir stadig fremhevet at nåden er gratis og for alle, og at himmelens Gud er god og tar imot oss. I forlengelsen av dette blir det også understreket  på mange forskjellige måter at vi er utfordret til å se våre medmennesker i et perspektiv av nåde. Vi skal være gode, for ikke å si snille, fordi Gud er god og snill.

Men vi hører lite om frelsens kostnad. Denne handler om hva Gud har betalt for menneskets frelse. Den klassiske kristendommens kjerne dreier som om denne aksen, om Sønnen, om Kristus, om lidelse og blod, om soning og offer, om død og oppstandelse. Dette er frelsens kostnad, en kostnad dekket Gud.

Veldig mye nådeforkynnelse i dag mangler denne henvisningen til korset og til Kristus. Det blir en nåde uten kostnad, med fare å fordreie nådens evangelium om Kristus til en alminneligjort påstand om at Gud er snill og vi skal være snille. Jeg spør meg selv om det er nok til å leve og dø på, og om et slikt budskap har et tilstrekkelig tyngdepunkt til å bære kristenheten, menighetene og kirken gjennom krevende år i et mangfoldig religiøst landskap.

Som tekstarbeider i kirken vet jeg godt at det er vanskelig å integrere budskapet om korset og om Jesu soning i et språk som knytter seg sterkt til den menneskelige erfaring. Min erfaring er at det kun kan gjøres hvis jeg (eller vi) med troens inderlighet er knyttet til den korsfestede på en slik måte vi vandrer med Jesus, slik de ville ha sagt det i tidligere tider.

Jeg sier ikke med dette at jeg representerer denne inderligheten. Men jeg søker den, også når jeg prøver å formulere kristen tro og eksistens i språket, enten det skjer i poesi eller prosa. Noen ganger lykkes det, andre ganger ikke.

Hver gang vi bruker ordet nåde, bør vi spørre oss om hvordan vi rammer dette ordet inn. Bruker vi snillheten som referanse eller budskapet om Kristus?

 

Forkynnelsens tilknytningspunkt

I protestantisk teologi har forkynnelsens tilknytningspunkt vært diskutert.

Karl Barth så helt bort fra dette tilknytningspunktet. Han la vekt på at Guds Ord rammer mennesket helt utenfra, eller ovenfra. En pietistisk tradisjon la vekt på hvordan forkynnelsen skapte syndenød og således banet vei for evangeliets nådeforkynnelse. En mer liberal tilnærming definerte tilknytningspunktet i de menneskelige eksistenskonflikter, enten det var knyttet til døden som fundamentalt problem, menneskets skadede livsfølelse, selvsentrering eller etisk og relasjonell tilkortkommenhet.

I nærmere tre år har jeg skrevet Tekstverksted og har dermed vært gjennom kirkeårets tre tekstrekker, med en tekst fra Det gamle testamente, en brevtekst (normalt) og en evangelietekst for hver søndag. Langs denne veien har jeg mange ganger tenkt på dette med forkynnelsens tilknytningspunkt.

Som kirkegjenger har jeg gjort den erfaring at mange prester, faktisk de aller fleste, legger mye arbeid i å finne tilknytningspunkter, enten det skjer ut fra stedegengjøring, litteratur, saker som er oppe i tiden eller en mer psykologisk og erfaringsbasert tilnærming. Ved å finne slike tilknytningspunkter skaper dagens predikant seg et klangrom for sitt språk og sitt budskap om Jesus, som da gjerne tegnes som befrier, helbreder eller en som vil det beste for oss alle, og særlig for dem som er satt utenfor. Jesus blir, i denne forkynnelsen, tegnet etter modeller som finnes i den menneskelige erfaring.

Etter hvert har jeg fått en viss uro for denne måten å skape tilknytning på. Jeg synes også at den forkynnelsen som springer ut av dette ofte blir endimensjonal og noen ganger direkte kjedelig og forutsigbar, enten den er moralsk/aktivistisk eller trøstende/forståelsesfull/befriende.

Når jeg arbeider med hver søndags tre tekster, finner jeg en helt annen klangbunn for søndagens preken og den kristne forkynnelsen. Denne klangbunnen oppstår ikke i aksen mellom menneskelig erfaring/eksistens og budskapet om Jesus, men i noe helt annet, nemlig i aksen mellom profeti og oppfyllelse, i et spennende samspill mellom Det gamle og Det nye testamente.

Det slår meg at jeg knapt har hørt en eneste predikant de siste årene utvikle sitt evangeliske budskap med basis i den profetiske bildekraften i Det gamle testamente, enten vi tenker på fortellingene om skapelse og urhistorie, om jødedommens offervesen eller de profetiske skriftene.

Både i Det nye testamente selv, i urkirken, oldkirken og gjennom hele middelalderen arbeidet teologene med slike lesemåter og tolkningsnøkler til å forstå Jesu ord og verk. Det var ikke nødvendig å beskrive hvert enkelt menneskes livsopplevelse og religiøse erfaring og eksistens. Det viktige var å bruke de tolkningsnøklene som var for hånden i spillet mellom profeti og oppfyllelse, slik dette fremkom i den gamle og den nye pakt.

Det er ikke her tid og anledning til å utfolde dette videre. Jeg benytter bare anledningen til å spørre meg selv og andre om hvorfor det har blitt slik at ordene fra Det gamle testamente langt på vei har forstummet i vår kirke, og at deres profetiske karakter så ytterst sjelden er et tema. Hvilken støtte får studentene til å trenge inn i dette? Hvordan hjelper vi andre hverandre til å være i denne forståelsesrammen?

Grundtvig reiste en gang spørsmålet om hvorfor Herrens Ord var forsvunnet fra hans hus. Nå spør jeg om det samme: Hvorfor har de profetiske ord fra Det gamle testamente forsvunnet – og forstummet – i hans hus?

 

 

Olav den hellige

Terje Grøstad, tresnitt, oppstandelse

Herved et lite bidrag til en mulig forståelse av Olav den hellige og den mulige Olavsarven, post festum i året 2017.

For å nærme oss helgenen trenger vi en forståelsesnøkkel. Først med denne nøkkelen kan vi låse opp noen av hemmelighetene som er knyttet til hans liv, hans død og hans etterliv (betydning).

Begrepet idol kan ikke gi oss denne nøkkelen. Det gjelder enten vi tenker på et idol som et avgudsbilde, et gudebilde eller en blindt beundret person, død eller levende. Vi trenger en annen måte å nærme oss helgenen på.

For min del har jeg funnet den andre måten i kirkens eget teologiske og åndelige tolkningsrom. Det er en tolkningstradisjon som springer ut av det som uten tvil er kirkens grunnvoll til alle tider, nemlig troen på Kristus.

En helgens liv har kun gyldighet i den grad det peker hen mot Kristus. Å diskutere om en helgen er et idol eller ikke blir både forvirrende og meningsløst i en kirkelig sammenheng, om man ikke bruker kirkens egen tolkningsnøkkel.

Kirkens tolkningsnøkkel, som også ble brukt om helgenkongen Olav, for eksempel i hans helgenvita Passio Olavi, tar utgangspunkt i hvordan helgenen fremstår som en postfigurasjon av Kristus.

Ideen om helgenen som en postfigurasjon av Kristus henger sammen med et bærende prinsipp i bibeltolkningen. Vi kan enkelt si det slik:

I Det gamle testamente finnes det mange prefigurasjoner av Kristus. Det gjelder både personer, handlinger, ritualer og profetiske ord. Slik må det være. I Kristus blir Guds løfter til menneskeheten fullbyrdet.

Etter Jesu oppstandelse, himmelfart og utgytelsen av Den hellige ånd fortsetter impulsen fra Kristus å utfolde seg i kirkens liv på mange forskjellige måter og gjennom mange ulike personer. Kirkens nærvær i verden er å være Kristi legeme ved å kroppsliggjøre evangeliet og henvise til Kristus. Dette er innholdet i postfigurasjonen.

Olav Digre var en krigerkonge. Olav Haraldsson var et menneske som spilte en spesiell rolle på et visst punkt i vår nasjonale, kulturelle og religiøse historie. Olav den hellige ble formet som en postfigurasjon av Kristus i den kirkelige tolkningstradisjonen. Det spesielle med denne prosessen i helgenkongens tilfelle var at denne tolkningen ganske snart fikk sitt gjensvar i folket.

På bakgrunn av dette har jeg følgende spørsmål: Hvordan kan det som skjedde i, med og omkring helgenkongen, inspirere kristenheten i Norge til å søke og se Kristus?

 

Jesus Krist, forklar meg hva du mente

med å bære korset etter deg.

Lær meg alt jeg trenger for å vandre

på de sanne pilegrimers vei.

Du som styrer universets stjerner

og som ser det aller minste strå,

bøy mitt stolte hjerte og fortell hva

jeg skulle gjøre nettopp nå.

 

Alle ting er gitt meg som en gave.

Verden er så endeløs og rik.

Gjør meg til en pilegrim som følger

i ditt spor og stadig blir deg lik.

Gi meg del i kraften som forvandler

tvil til tro og hat til kjærlighet,

Slik at jeg speile i mitt hverdagsliv

Guds nåde og barmhjertighet.

 

Pilegrimer er vi gjennom tiden,

fra vår fødsel like til vår død.

Led oss, gode hyrde, på vår vandring,

gi oss livets vann og livets brød.

Bøy oss mot din vilje under korset,

la vår tro bli mild og sterk og sann,

inntil alle pilegrimer møtes der

du venter, i ditt gode land.

 

Eyvind Skeie/Passio Olavi 2003

Norsk salmebok 436