1 Vi lover deg, du store Gud,
som bærer lysets drakt.
Du formet verden i dens gry,
og evig er din makt!
Du så oss i din skaperdrøm,
og ser oss nå i tidens strøm,
der jordisk liv så altfor fort
mot døden renner bort.

6 Vi priser deg med jubelsang
for det som skjedde her,
og gleder oss til vi en gang
skal se deg som du er.
Når tidens strøm har rent i hav,
skal røsten nå oss i vår grav:
”Stå opp, stig ut, glem dødens gys
i evighetens lys!

©Eyvind Skeie

Til begrepet implementering er det knyttet en del nøkkelbegreper. Sitat:

Implementeringen av et program kan også kalles en intervensjon. Å intervenere betyr å gå inn i eller blande seg inn i.
Gjennom interveneringen går vi inn i en organisasjon eller en person med noe nytt og annerledes, noe som vil påvirke og forandre.
Implementeringskvalitet dreier seg om i hvilken grad intervensjonen blir gjennomført i forhold til intensjonen (det planlagte) (Durlak & DuPre, 2008)(sitat slutt).

Det er flere faktorer som er viktige i denne implementeringen:
Det første er den felles vilje til endring. Hvis en slik felles vilje ikke finnes, vil man ikke oppnå en endringsprosess som blir dyp og varig.
Det andre er selve intervensjonen, i dette tilfelle selve fornyelsen av kirkens liturgier og salmeboken.
Det tredje er det som kalles støttesystemer for endringsprosessen. Dette kan, for eksempel, innebære veiledning, ulike typer materiell og ressurser. I den kirkelige reformen gjelder støttesystemene alt det som det har vært diskusjon om i den siste uken, knyttet til materiellet fra Eide forlag, men også all den veiledning, inspirasjon og instruksjon som skjer lokalt og fra sentralt hold.
Et fjerde forhold knyttet til implementering handler om avvik mellom plan og gjennomføring.
Det vil alltid være et avvik (en diskrepans) mellom det som er planlagt og det en faktisk gjennomfører. Dette avviket er det viktig å være klar over.
Når avviket er stort, blir implementeringskvaliteten liten. Den totale effekten av endringen blir dermed svak.
Men når avviket mellom det som er planlagt og det som faktisk blir gjennomført, er lite, blir implementeringskvaliteten god. Den totale effekten blir da sterk.
Avviket mellom plan og gjennomføring er avhengig av alle de foregående faktorene.
Skal avviket bli minst mulig, forutsetter det at alle aktørene er klar over de planer som foreligger og kan identifisere seg med dem, og at støttesystemet blir mottatt og akseptert i alle de deler av organisasjonen hvor implementeringen skal finne sted.

Den liturgiske reformen er uhyre kompleks og krevende. Ikke alle hovedaktørene har en klar bevissthet om at innovasjonen er helt nødvendig, det har vært diskusjon omkring støttesystemene, og organisasjonene på lokalplanet har ulik forståelse av reformens innhold og hvordan den skal implementeres i deres sammenheng. De klarer ikke alltid heller å se sammenhengen mellom den grunnleggende visjonen (en gudstjeneste som favner alle) og støttemateriellet for implementeringen.

Det som er helt klart, er at en organisasjon hvor det foregår omfattende innovasjon og implementering, er i en sårbar situasjon.

Jeg er redd for at implementeringskvaliteten av den liturgiske reformen blir for dårlig.

Kanskje det hadde vært klokt om noen i kirken hadde søkt råd hos en spesialist på dette kompliserte feltet, for å få faglige øyne utenfra til å se inn i den pågående prosessen.

For min del har jeg vært engasjert av dette temaet lenge, og har også vært i møter med Kirkerådet om dette flere ganger. I oktober 2008 leverte jeg et notat til noen i Kirkerådet, hvor det blant annet stod følgende: “Jeg etterlyser en strategi for digital distribusjon hos Kirkerådet, ikke minst i en tid hvor involvering og demokratisering av det liturgiske arbeidet er viktige hedersord.”

Når man ser på konkurransegrunnlaget fra 2008, vil man finne at det i punkt 17.2 står følgende: “Kirkerådets royalty på alle solgte produkter”.
Det kan altså se ut som om Kirkerådet i 2008 plasserte seg i verdikjeden i forhold til bokproduksjon og digitale media, som dette punktet gjelder.

Senere må Kirkerådet ha avstått fra å være i verdikjeden, ved å overlate rettighetene vederlagsfritt til det utførende forlag. Dette forlaget har så plassert seg sentralt i verdikjeden, ved å kreve en avgift fra parter som vil lage og selge digitale løsninger av et materiale som ligger gratis på Kirkerådets nettsider.

Den kirkelige offentlighet, pluss alle opphavspersoner, har her krav på en forklaring hvor dette gjøres mer transparent.

Vi må få vite når, hvordan og hvorfor Kirkerådet bestemte seg for at rådet ikke skulle være en del av verdikjeden i forhold til det liturgiske materialet.
Hva var intensjonen bak dette, og hva er resultatet?

Igjen vender jeg tilbake til det jeg skrev i notatet fra 2008, hvor “involvering og demokratisering av det liturgiske arbeidet er viktige hedersord” for hele liturgireformen.

Det må nå være maktpåliggende for Kirkerådet at man ikke snubler hele reformen i gang ved at menigheter og fellesråd opplever at den er for kostbar, eller at et privateid forlag kan tjene store, årlige summer, slik Vårt Land mer enn antyder i dagens avis.

Jeg utfordrer Kirkerådet og Eide Forlag til å gjøre dette transparent og tydelig for alle, i form av avtaler og tall som synliggjør verdikjeden i denne omsetningen.

Det må vel kunne gjøres på en grei, ryddig og åpen måte, slik at alle kan forstå og akseptere at slik må det være?

Post scriptum:
Jeg mener ikke med dette å si at det her ligger inntekter til forlaget langt ut over rimelighetens grenser. Alle vil også forstå at det er begrenset hvor mye butikk man kan gjøre av å selge trykte bøker og permer med liturgier til et begrenset antall prester, organister, kirker og menigheter. Et utgivelsesprogram av denne typen trenger noen økonomiske motorer for å bli holdt i gang. Digital publisering kan kanskje være en slik motor, utgivelse av salmeboken en annen, og rettighetsforvaltning en tredje. Men det hadde vært av interesse å få innblikk i noen av de premisser og tallberegninger som her er lagt til grunn, både fra Kirkerådets side og fra de to forlagene som er involvert i denne helheten, Eide Forlag og Cantando Musikkforlag, med samme eier.

Det går en lang linje i den religiøse historie fra salmistens spørsmål om hvorfor det ikke går den gode godt og frem til Max Webers tese om sammenhengen mellom kapitalisme og reformert kristendom.

I Calvins teologiske system, som hadde i seg læren om Guds utvelgelse til frelse og fortapelse før syndefallet, var det mulig å se på timelig velsignelse som et uttrykk for at man var utvalgt og dermed beskyttet av Gud. Det var også mange andre utslag av denne formen for reformert teologi på 1500-tallet, blant annet helt spesielle ideer om hvordan en stat burde styres i Guds navn.

For Kristelig Folkeparti må det være maktpåliggende å ta avstand fra denne form for tenkning. Om partiet aksepterer de synspunktene som nå ble fremmet om en mulig sammenheng mellom store landsulykker og synet på Israel, har man kommet helt feil av sted.

Nå ser jeg at både partiformannen og stortingsrepresentanter har rykket ut og tatt avstand fra disse synspunktene.

Men hvis man ser disse synspunktene i den sammenhengen jeg har skissert opp, dreier det seg ikke bare om enkeltsynspunkter. Bak slike synspunkter kan det ligge rester av tankegods fra en av reformasjonsårhundrets yttersider. Bør KrF ta en ideologisk debatt omkring dette? Jeg kjenner ikke partiets indre kultur godt nok til å svare ja eller nei til et slikt spørsmål. Men spørsmålet bør reises i partiets egne fora.

Reformatoren Luther hadde et helt annen tilrettelegging av dette.

Rent teologisk må vi holde fast ved at det ikke er noen mennesker gitt å tolke historiske hendelser på denne måten. Det er i første omgang villedende og i neste omgang blir det fryktelig galt, ikke minst i forhold til pårørende av dem som har mistet livet på en slik måte.

Boken ble skrevet i samarbeid med Ung Kirkesang, og gav fortellingen rundt mange av sangene i Bibelen - og de som sang disse sangene for aller første gang.

Et lite avsnitt fra “Sanger og sangere i Bibelen”:

Det var stor sorg i Paradis den gangen Adam og Eva ble drevet bort, og engelen med det flammende sverd ble satt til å vokte veien til hagen og til Livets tre.
I begynnelsen sørget alle over at menneskene, disse dyrebare skapninger som Gud Herren hadde skapt helt til sist, at de hadde forbrutt seg mot Gud og ikke fulgt Hans vilje.
Men snart ble denne sorgen avløst av en sorg som var enda dypere og mer håpløs:
Det manglet to røster i det himmelske koret, det var stemmene til Adam og til Eva.
Adams stemme hadde vært så sterk og jublende når han sang til Skaperens ære. Særlig tidlig om morgenen sang Adam spesielt vakkert, når han hadde renset seg i kilden og gikk forbi det himmelske tempel på vei til den store hagen som Gud Herren hadde satt ham til å vokte.
Englene som var i templet for å prise Gud om natten og om dagen, ble ofte helt stille når Adam sang.
”Ingen synger slik som Adam,” sa de andektig. ”Ingen røst har slik klang som Adams. Det er fordi han er tatt av jorden og fordi Gud Herren har blåst sin ånde i hans nese og gjort Adam til en levende sjel.”
Og om kvelden lyttet englene til Eva. Da satt hun ofte ved kilden, under et lavt tre, og stemmen hennes glødet av varme og lengsel fordi hun visste at snart kom Adam for å være sammen med henne, de skulle drikke av kilden og spise av fruktene på mange trær, vandre med armene om hverandre inn i den dunkle skogen og vite seg velsignet av sin Skaper og sin himmelske Far.
”Ingen synger slik som Eva,” hvisket englene til hverandre. Det var som om de hadde glemt at de for bare for en stund siden hadde sagt akkurat det samme om Adam. ”Det er fordi hun også er av jord og synger om kjærlighet og fryd på en måte som ingen engler makter.”
Noen ganger sang Adam og Eva sammen. Stemmene deres slynget seg om hverandre som de myke greinene på trær som trives i hverandres nærhet, og noen ganger var det som om hele Paradis holdt pusten for ikke å gå glipp av en eneste tone av menneskenes sang.
”Det som synger når menneskene synger, er Paradisets hemmelige sjel,” sa de store erkeenglene til hverandre. ”Himmel er himmel og jord er jord. Men i menneskenes sang er jord og himmel blandet. Ja, uten denne sangen var paradiset tomt.”
Slik hadde erkeenglene snakket sammen mange ganger. Og nettopp derfor var sorgen blitt så grenseløs da menneskene ble fordrevet.
De eldgamle englene, stakkars, husket ikke når de selv var skapt. De var på en måte født i sangen og med sangen. De kunne ikke huske noe annet enn sang. Hadde de ikke prist Gud fra evigheters evighet? Hvordan skulle de kunne huske en tid da sangen ikke fantes?
Da Herren Gud bestemte seg for å skape himmelen og jorden, hadde englene vært vitner. De hadde bevitnet hvordan sangen var en del av skapelsen. Alt som ble skapt, rev seg på en måte løs fra en større helhet og ble noe for seg selv. Lyset rev seg løs fra mørket. Det tørre land rev seg løs fra vannet. Sol, måne og stjerner skilte seg fra hverandre og ble seg selv og sine egne. Og på jorden skilte livet i vannet seg fra livet på land og i luften. Urter skilte seg fra blomster, trær fra busker, dyr i havet fra dyr på land, og dyr på land ble skilt i alle skikkelser og arter.
Men det var noe som bandt alt dette sammen. Det var sangen, en skjult tone som bare de kunne fornemme som tilhørte de himmelske hærskarer.
Fremdeles er det slik at englene kan høre denne sangen.
Selv den minste lille snegl som lever sitt hemmelige liv i sanden på havets bunn, selv denne sneglen har en sang som stiger opp gjennom vannet som en liten, bristende boble. Se, der når den vannspeilet, møter solens stråler, løser seg opp i luften og blir båret av lysets kraft like til Skaperens trone. Der blander denne lille sneglesangen seg med erkeenglenes mektige rop. Slik får en liten snegl del i skapelsens mening og klang.
Men med Adam og Eva ble det annerledes. Da de gikk ut av paradiset, mistet de sangen. Og de fant den aldri igjen.
Det fortelles at Adam, når han var på åkeren, prøvde å synge under arbeidets gang. Han husket nemlig, uten helt å fremkalle det nøyaktig, at han i paradiset hadde sunget så mange glade sanger når han plantet og sådde der.
Nå prøvde han det samme. Men jorden gav ham bare torner og tistler, og Adam begynte å skrike i bitterhet og sinne like ofte som han sang. Snart sluttet han helt å synge og å lete etter sangen.
Adam gikk stort sett rundt med et mørkt ansikt. Han var som en mann som leter etter noe han har mistet, men ikke lenger husker hva det var.

Det er nemlig ikke Meg Selv jeg ser, men en eldre herre som ligner mer på min egen far enn meg selv, slik jeg ser ut på brudebildet fra 1969.

Forøvrig er det noen som har trodd at min kone har vært gift flere ganger, og det er på en måte riktig.
Hun har vært gift med samme person, men denne personen har så gjennomgått en hel del fysiske og mentale transformasjoner.
Slikt gjør livet gøy!

I dag har jeg tilbrakt hele dagen med å lese inn en måneds meditasjoner fra “Vann av klippen” i samarbeid med særdeles oppmerksomme og flinke unge mennesker hos Visjon Norge i Drammen. Det er svært hyggelig å være der, og vi har meget god fremdrift. I morgen skal vi ta en måned til, og så to måneder i neste uke. Da har jeg til sammen lest inn 7 måneder av bokens årlige syklus. Slikt blir det levende bilder av, enten man vil eller ikke.

Meditasjonene sendes hver dag, flere ganger om dagen. Jeg får respons på dette, men det er likevel ikke slik at en TV-eksponering av denne typen gjør at man blir gjenkjent på gaten. Godt er det! Jeg synes det greit slik det er.

Nå sitter jeg og ser ut på et mørklagt Kolbotnvann. Jeg vet at det går et skispor over vannet, og det håper jeg å få utforsket i løpet av noen dager.

Foreløpig stanser vi de fysiske transformasjoner ved hjelp av trening på Elixia (nesten) annenhver dag. En såkalt PT (Personal Trainer) har gitt meg et program som jeg trofast følger. Det begynner med 2000 meter roing, går så over til diverse former for vektløfting og kroppslige øvelser på gulvet, før jeg avslutter med å løpe i 30 minutter på tredemøllen.

Jeg har ennå ikke sett tegn til at muskelmassen har økt, eller at øvrig masse har transformert seg over til muskler. Men det vil skje! Til våren rusler jeg rundt som en aldrende Tarzan, utstøter friske jungelrop fra vår veranda i tredje etasje, hvoretter jeg slynger meg over rekkverket og rappellerer ned på bakken ved hjelp av noen imaginære lianer. Gøy!

Tenk hvis ost kan vokse i en åker,
da blir det ganske fint å være meg.
Jeg står her med et ostefrø i hånden,
nå skal det bli plantet i en fei.

Tenk om ost kan vokse i en åker,
det håper jeg at noen oster kan!
Nå planter jeg et ostefrø i jorden
og sier til meg selv at det går an.

ES 05

Spørsmålet er hvordan en seriøs, aldrende herre som ellers skriver salmer, kan få seg til å skrive noe slikt?
Det bør man minst være psykolog for å uttale seg om, men krisesykepleiere og psykiatere er også velkomne!