Troens dype brønn

På en noe hakkete datalinje fulgte jeg med i det som ble annonsert som høstens store Jesusdebatt av Vårt Land.
Hvor stor den ble, vet jeg i skrivende stund ikke, til det var bjørnen Bjørn for vanskelig å fange og de fire mulige jegerne litt for vennlig innstilt til bjørnen Bjørn og til hverandre.
Bjørn Eidsvåg selv fremstod, sett med mine øyne, som selve prototypen på et postmoderne menneske. Han har levd, tenkt, studert, funnet, vurdert, valgt og forkastet. Nå sitter han igjen med sin Jesus, til glede for mange, til forundring for andre og til ergrelse for noen. Han mener ikke å ta fra noen deres Jesus, men står ved sin rett til å holde seg til sin.
Denne subjektiviteten er interessant, både i et historisk perspektiv og i et nåtidig. Man kan spørre seg om en slik form for vektlegging av subjektet er grenseløst liberal, altfor tolerant, passelig tolerant eller om den ikke også kan skjule en intoleranse, blant annet fordi den, i det minste i Bjørn Eidsvågs versjon, setter strek over store deler av kirkens lange refleksjonshistorie og dogmedannelse, som Eidsvåg velger å karakterisere som meningsløs og uten relevans for dagens mennesker.
Kveldens debatt ville ha hevet seg noen hakk om man ikke bare hadde forsøkt å fange bjørnen Bjørn i et nett som var spunnet av kirkens tradisjonelle teologi og begreper, men også hadde forsøkt å plassere hans egne holdninger i et videre perspektiv, enten det var filosofisk eller samfunnsmessig.
For meg personlig, som akkurat sitter og arbeider med å formulere tankene til den høyst oppegående biskop Thomas fra Egypt, var det en stor kontrast mellom dette arbeidet og kveldens debatt. Ikke bare kontrast, for øvrig, men to vidt forskjellige tilnærminger med sine menneskelige og teologiske implikasjoner.
For biskop Thomas er hele kirkens samlede erfaring til stede i hans enkle og kraftfulle handlinger som biskop for en stor gruppe kristne i virkelig kamp for sin religiøse identitet, sosiale verdighet og trygghet.
Akkurat i dag har jeg skrevet om hvordan denne egyptiske biskopen nettopp utvikler sine tanker omkring inkarnasjon og inkarnasjonen til å si noe ytterst meningsfullt til menneskene i dag, enten det dreier seg om syndefallet (som han har en langt mer spennende tolkning av enn den vi hørte i kveldens debatt) og videre fremover til Jesu fremtreden som sant menneske og sann Gud. For hvem vil ikke egentlig møte et sant menneske og en sann Gud, også i våre dager? Er det noe vi trenger så må det vel nettopp være å møte det sanne mennesket, og gjerne også den sanne Gud samtidig! Slikt spør denne biskopen om, mens han ser inkarnasjonen som en prosess vi alle skal ta del i, en bevegelse og modning hvor gudsbildet i oss skal bli mer synlig og komme frem. Inkarnasjon er selve hovedprinsippet i skapelsen, sier biskop Thomas. Det handler hele tiden om å synliggjøre gudsbildet, konkretisere og gjøre det virkelig, her og nå.
Men for at det skal skje, må noe annet bli borte. Vårt eget selv må bli forvandlet i dette kraftfeltet, vil biskop Thomas kunne hevde.
Det er vel tabloid å si det på følgende måte, men la meg likevel gjøre det, og denne gangen helt for egen regning:
Faren med den postmoderne subjektiviteten er at den bidrar til å skrive oss ut av den lange historien og kontinuiteten. Det er kanskje dette som skjer i stor skala i og med vår egen folkekirke. Vi kan være så velmenende vi vil, men menneskene i det postmoderne samfunnet har rett og slett ikke bruk for oss.
Faren med den lange, historiske bevissthet er at vi utvikler et språk og en tilstedeværelse som ikke lenger er nær og av betydning for noen. Dermed forsterker vi bare den negative tendensen og bidrar til å utradere oss selv.
Dette sitter jeg nå og tenker på. Og så konkluderer jeg med at det er trist og fortærende at så mange menneskers velvilje og ærlige spørsmål faktisk er med på å føre kirken i motsatt retning enn vi ønsker at den skal bevege seg. Debatten, som med nødvendighet måtte munne ut i om Bjørn Eidsvåg kan være prest eller ikke, var dermed ikke produktiv, men faktisk kontraproduktiv, i likhet mange slike debatter. De bringer ikke lys, men lar tåken senke seg.
Nå gleder jeg meg til i morgen. Da skal lytte til biskop Thomas, denne røstem fra Egypts ørken, og høre hva han har å si til meg og oss alle, både om vår egen, indre stemme og om kirkens samlede erfaring, slik den stiger opp av tidens dype brann.
Med ønske om en god og ettertenksom natt for alle!

Konge og folk

Fra 1991 av og fremover har jeg fått en del utfordringer knyttet til tekstmateriale i forbindelse med vårt kongehus. De fleste av disse utfordringene har kommet fra kirkelige instanser, og tekstene har vært anvendt både i Nidarosdomen, i Stavanger Domkirke og i Oslo. De daværende biskoper Finn Wagle og Ernst Baasland spurte meg om denne medvirkningen og det har vært interessant på mange måter.

Da jeg ble utnevnt til Kommandør av Sankt Olavs Orden i 2007 fikk jeg under den halvtimelange audiensen anledning til å snakke med Hans Majestet om dette tekstarbeidet, blant annet om utfordringer knyttet til språklig nivå på kirkelige tekster for kongehuset og om hvordan også dette språket må fornyes slik at det klinger inn mot samfunnet og samtiden og ikke blir sett på antikvarisk og pompøst.

Jeg opplevde at Kongen hadde forståelse for dette, ikke minst for at det i våre dager kreves en annen form for enkelhet i uttrykket, samtidig som det høytidelige blir beholdt. Det er også viktig at kirken, når den gestalter møtet mellom Konge og folk innenfor rammen av en gudstjeneste, setter seg i stand til å se ut over sin egen horisont på en måte som favner alle (eller de fleste), men uten å miste preget av kristen tro og bekjennelse. Dette er utfordrende, men fremdeles mulig.

I 2006 var det en gudstjeneste i Nidaros domkirke på 100-årsdagen for kroningen av Kong Haakon VII og Dronning Maud i Trondhjems Domkirke 22. juni 1906.

Til denne gudstjenesten hadde jeg, i samarbeid med Finn Wagle og andre, utformet mange tekster.

I forbindelse med årets kongejubileum får jeg lyst til å gi videre den teksten, i diktform, som åpnet denne gudstjenesten, et dikt som ble lest av skuespilleren Hildegunn Eggen. Det er høytid over dette diktet, men likevel sier det noe som kanskje flere kan oppleve som aktuelt. Dette som et lite apropos til årets kongelige jubileum med de 25 år siden signingen, og debatten som snart skal pågå i NRK, om kongehusets stilling og fremtid.

Som en grunnleggende liberal person ville jeg i utgangspunktet si at kongehuset er avlegs i den tiden vi lever i. Men mitt arbeid med ulike tekster og mine møter med kongehuset, riktignok mest på avstand, sier meg at det går utmerket godt an å sette stor pris på det norske kongehuset selv om man i bunn og grunn ikke vil forsvare monarkiet som forfatningsform. Gud sign vår konge god.

Katedralen

Her var St Olavs skrin. Her fødtes Norge.

Til dette sted stod pilegrimers trang.

Her bærer søylene på en erindring

om den som fylte huset med sin sang.
Hit trådte Haakon inn for å bli kronet

og han ble salvet, slik som skikken var.

Her knelte Olav ned og ble velsignet,

og sønnen Harald fulgte så sin far.

Nå har vi sammen båret vår erindring

til Herrens hus, for den har hjemme her.

Og det er godt å kjenne mellom disse søyler

at folk og konge står hverandre nær.
Hør klokkens malm! Her er Guds hus i verden,

et ankret skip på tidens dype strøm.

Her får vi gå til Gud med vår erindring,

med våre lengsler og vår fremtidsdrøm.
Her får det kraft, Guds folk på denne jorden,

i dette hus med hvelv og høye spir.

Kom, venner, la oss fylle katedralen

med sangen som forener og befrir!

© Eyvind Skeie 2006

 

Guds mor og hennes syv sorger

dsc01883

(Fra Anafora i Egypt)

Jeg fikk lyst til å skrive noen ord om Maria, eller Guds Mor som hun kalles i den ortodokse tradisjonen, og hennes syv sorger.
Hver av disse sorgene er knyttet til et bestemt punkt i fortellingen om Jesus og hans mor.

Den første sorgen påføres Maria når Jesus er åtte dager gammel og blir ført frem i templet for sin omskjærelse, etter jødisk skikk. Det er da den gamle Simeon synger sin lovsang i glede, men samtidig sier til Maria at det skal gå et sverd gjennom hennes sjel.

Den andre sorgen blir Maria til del under flykten til Egypt, når hun og Josef for barnets skyld må forlate alt det kjente under dødstrusselen fra Herodes’ sine bander.

Den tredje sorgen opplever Maria på nytt i templet i Jerusalem. Det er når barnet Jesus, som er på vei mot sin voksne alder, forlater sine foreldre, blir igjen i Jerusalem og uttaler ordene om at han må være i sin Fars hus.

Den fjerde sorgen møter Maria på Langfredag. Da står hun mellom menneskene og ser sin sønn bli ført mot retterstedet for å lide døden på korset.

Den femte sorgen er Marias sorg under korset. Det er denne sorgen som danner utgangspunkt for så mange kunstuttrykk gjennom tidene, i bilder, musikk og tekst. Stabat mater dolorosa. I den femte sorgen er Maria blitt Smertens Mor.

Den sjette sorgen for Maria er knyttet til nedtagelsen fra korset. Også denne sorgen har kommet til uttrykk i mange forskjellige kunstformer, for eksempel av Michelangelo i hans Pietá (skulptur).

Den syvende sorgen er den sorg Maria føler når Jesus er lagt i graven og døren til graven er stengt. Det er sorgen over at alle muligheter nå er oppbrukt. Døden har ugjenkallelig kuttet forbindelsen mellom Moderen og sønnen, slik den også gjør med alle våre relasjoner.

I katolsk og ortodoks fromhet er det utformet mange åndelige disipliner, både skriftlig og gjennom meditativ innlevelse, knyttet til Marias syv sorger.

Om den rette komponist melder seg, skal jeg gjerne bidra fra protestantisk side med tekstmateriale til et tekstverk med musikk, knyttet til denne rike tradisjonen.

Gudfødersken Maria er den som står aller nærmest inkarnasjonens under.

Men hun er også den som mer enn noen annen kommer oss mennesker nær med vår sorg og våre spørsmål, ikke minst de mødre som på en eller annen måte mister sitt barn, ikke bare gjennom sykdom i de første barneårene, men også eldre kvinner som gråter over sine sønners og døtres tapte liv.

Mobbing og voksenstiler

Kamp mot mobbing begynner å ligne den håpløse oppgave som Sisyfos var pålagt i den greske underverden. Han skulle rulle en tung stein opp en bakke, og når steinen vel var på plass, så trillet den ned igjen og den arme Sisyfos måtte begynne på nytt.

I Være Sammen ser vi på mobbing som en type proaktiv aggresjon. Det er et forløp hvor aggressiviteten, den skadelige handlingen, kommer først og så kommer gevinsten av handlingen etterpå, gjerne i form av sosial status, utløp for skjult sinne, frustrasjon eller manglende evne til empati og sosial tilknytning hos den som mobber.

Alt dette har å gjøre med forhold som kan ligge langt tilbake i mobberens egen utviklingshistorie.

Være Sammen er et prosjekt for kompetanseheving i barnehagen ved innføring av den autoritative voksenstilen, med varme og grensesettende voksne. Ser vi på de fire voksenstilene i forhold til mobbing, går det an å tenke seg følgende:

Barn som vokser opp med den autoritære voksenstilen bærer på sosial usikkerhet og en underliggende følelse av å være ulykkelige, kombinert med uforløst sinne. Gevinsten ved mobbing kan meget gjerne være at dette sinne blir utløst, ved at det får et objekt å rette seg mot i form av aggresjon (aggresjon består av «den sinte følelsen» og handlingen som påfører skade).

Barn som vokser opp med den forsømmende voksenstilen, vil ha mindre sjanse til å utvikle den form for empati og perspektivtaking som har tilknytning som en viktig forutsetning. Disse barna, som kan oppleve seg som utestengte fra vanlige sosiale sammenhenger, kan bruke mobbing som et middel til å hevne seg eller erobre en sosial posisjon blant jevnaldrende. Gevinsten er synlighet og posisjon, pluss utløp for ensomhetsfølelse og sinne.

Barn som befinner seg i den ettergivende foreldrestilen, vil lett kunne utvikle et reaksjonsmønster hvor de erfarer at de ved bruk av sterke følelser, sinne, trass og egenvilje kan oppnå det de ønsker og tilfredsstille sine behov på kort sikt. Disse barna kan særlig være disponert for den proaktive aggresjonen, fordi de er blitt vant til å bruke sitt sinne og sine aggressive handlinger til å få det de vil, uten andre hensyn.

Det vi må forstå når det gjelder dette, er at disse underliggende handlingsmønstrene kan være programmert inn i barna over tid og fra de er ganske små. Det gir derfor virkelig mening å snakke om «tidlig innsats» også mot mobbing, og det gir enda større mening å sette det i sammenheng med den varme og grensesettende voksenstilen. Når vi sier «varme», mener vi i Være Sammen den trygge og gode relasjonen. Når vi sier «grensesettende» mener vi at den voksne skal være tydelig til stede og i samværet med barna gjennom dagen være i stand til å samtale, veilede, stille krav og sette grenser som barnet selv kan forholde seg til, kombinert med positiv respons når målene blir nådd.

I dette perspektivet går det absolutt an å snakke om mobbing i barnehagen, selv om det neppe er pedagogisk produktivt å innføre dette ordet. Det er bedre at barnehagen arbeider på et dypere og mer grunnleggende plan, som vist ovenfor.

Om jeg, ut fra det jeg har forstått gjennom samarbeidet med Nasjonalt senter for læringsmiljø og atferd, skulle bli utfordret til å gjøre noe for barn i skolen, ville jeg tenke slik:

Antimobbearbeidet for barn i skolen må med nødvendighet begynne i barnehagen.
Kompetanseløftet er nødvendig.

Om jeg skulle tenke kreativt på hvordan antimobbearbeidet i skolen skulle utformes, ville jeg ha styrket forståelsen av voksenstilen hos lærerne. I forhold til barna ville jeg ha brukt min smule kreativitet, i samarbeid med andre, på følgende spørsmål: Hvordan tar vi – i samarbeid med barna – bort gevinsten ved å mobbe?

Tukt av barn

Det at barn kan tuktes, eventuelt også med fysiske midler, har lange linjer i oppdragertradisjonen. Kirken har også vært med på å begrunne og å vedlikeholde ulike former for tuktende avstraffelse i barneoppdragelsen.

Vi kan se for oss den gråtende far som henter frem riset og skal gjøre barnet sitt vondt. Så gråter også barnet, mens riset svinges. Både far og barn er underlagt tuktens lov, for den man elsker, tukter man.

Hvorfor er dette galt, enten vi ser det fra et religiøst, psykologisk eller juridisk perspektiv?

Religiøst er det galt fordi det bidrar til å opprettholde straff og gjengjeldelse som noe nødvendig og viktig. Det inngir barnet med den refleksen at også Gud, som står på toppen av maktpyramiden i det religiøse systemet, egentlig er ute etter å straffe og å gjengjelde.

Psykologisk er det galt fordi det lærer barnet å frykte, både den fysiske avstraffelse og den voksne autoriteten som straffer. Det tegner er galt farsbilde (eller morsbilde) for barnet. Den gråtende far som straffer innbyr også til helt grunnleggende emosjonell forvirring gjennom denne dobbeltkommunikasjonen.

Juridisk er det galt, rent objektivt, fordi fysisk avstraffelse er straffbart i Norge. Men det er også juridisk galt fordi det fratar barnet en helt grunnleggende rettighet i det å være et eget subjekt. Avstraffelsen griper så dypt inn i barnets integritet at den må kunne kalles et overgrep mot barnet.

I kompetanseløftet Være Sammen, som jeg arbeider med og for, har vi en helt annen forståelse av forholdet mellom varme og grenser, voksen autoritet og barnets behov for tilknytning og tillit.

Vi legger avgjørende vekt på den varme relasjonen og sier det slik: Før du bruker din voksne autoritet i samværet med barnet, må du være sikker på at du har flyttet barnet fra den kalde relasjonen og over i den varme.

Tukt som fysisk avstraffelse eller isolasjon kan etter sitt vesen ikke foregå i den varme relasjonen. Bildet av den gråtende far som med nødvendighet straffer sitt barn fysisk, er farlig og falskt.

I stedet for å spørre om hvor lite eller mye vi kan, skal eller bør straffe våre barn, må vi spørre oss selv: Hvor mye er jeg villig til å investere i den varme relasjonen og forankre min voksne autoritet i denne?

Den voksne skal ikke opptre som en straffende guddom, men være barnets medvandrer, veileder og forhandlingspartner i livets mange situasjoner.

Overgitt

For et par år siden skrev jeg en bok knyttet til Haraldsplass Diakonale Stiftelse i Bergen. I denne boken presenteres stiftelsen, sykehuset, høgskolen og andre virksomheter gjennom personer som er knyttet til virksomhetene. En morsom og krevende oppgave!

I stedet for å intervjue brukere og pasienter skrev jeg poetiske skisser med referanse til erfaringer og mennesker jeg møtte i de dagene jeg var i dette spennende miljøet.

Her er en slik skisse:

Så underlig for meg

å være overgitt til andre

Jeg som alltid passet på

og søkte sengen sist av alle

Jeg som var den sterke

Den som bar

og hadde løsningen på alt

Nå skal jeg overgis

til den barmhjertige søvnen

Så skal det skje med kroppen min

det som må skje

for at jeg skal få styrken min tilbake

Gi meg blikket ditt,

du som står ved sengen

Vis meg et medmenneskes milde ansikt

Så kan jeg sovne inn i tillit

til tross for min svakhet og angst

 

© Eyvind Skeie

Være Sammen

voksenstiltest

For noen år siden utviklet jeg Være Sammen, et kompetanseløft i barnehagen. Det skjedde i samarbeid med venn og samarbeidspartner Klaus Erik Krogh i Århus. Undervisningsdirektøren i Vest-Agder var også involvert. Teoridelen ble til i samarbeid med det som nå heter Nasjonalt Senter for Læringsmiljø og Atferd ved Universitetet i Stavanger.

Være Sammen har utviklet seg og vokst over flere år. Daglig leder er nå pedagogen Nanna Weberg, bosatt i Drammen, mens Torhild Roland Vetvik, Kristiansand, er prosjektmedarbeider.

Være Sammen implementerer den varme og grensesettende voksenstilen i norske barnehager, i nært samarbeid med den enkelte barnehage, kommuner og private aktører på dette feltet.

I Være Sammen legger vi stor vekt på kvalitet i implementeringen og at alle de ansatte i barnehagen skal ta ansvar i fellesskap for å få til nødvendig endring og heve den enkeltes og hele barnehagens kompetanse.

For meg har det vært spennende og lærerikt å få være med på dette.

Det er også fint å tenke på at Være Sammen faktisk har betydd reell kompetanseheving for de voksne i barnehagen.

Være Sammen har også utviklet elementer for barna, knyttet til blant annet empati, perspektivtaking, antimobbing og sosial læring. Det er også utviklet inspirasjonsmateriell til foreldrene. Foreldreboken kan kjøpes på nettstedet til Være Sammen.

Link til Være Sammen

 

 

En søndag i mai

En liten prosatekst med  drømmer om hva kirken kunne være, men kanskje ikke er. Til inspirasjon! Dog ble den skrevet da jeg i sin tid satt i et menighetsråd og var ganske frustrert over hvor lite jeg fikk gjennomslag for.

En søndag i mai

Av Eyvind Skeie

Etterpå var det noen som tenkte på denne dagen som en drøm. De hadde merket det allerede da de steg ut i den rene morgenluften. Det var noe der, en forventning i lyset, en slags sang i det spirende løvet. Føttene som gikk så lett på denne dagen og hvordan de var mange underveis, fra nesten alle hus, og ansiktene som strålte og øynene som møtte hverandre i forundret glede.

Kirkens klokker kunne høres i den åpne stillheten, kjente og ukjente var underveis, noen holdt hverandre i hendene, barnevogner  ble trillet, gamle ektepar støttet hverandre mens de nesten danset bortover, stressede arbeidsmennesker lot seg rive med av gleden og smilte for første gang på lenge.

Og så gudstjenesten, ikke bare én, men mange, på rad og rekke og alle forskjellige.

Først den stille morgenmessen for de tidlige pilegrimer, de som kanskje ikke hadde smakt så mye søvn, de som sorg eller lengsel hadde holdt våkne eller som pleide å stå opp tidlig fordi morgenlyset var deres riktige element: Nå samlet de seg i ringer rundt et alter som var pyntet med blomster og et kors midt mellom blomstene. Med en stemme som bar på en slags varm inderlighet hadde presten sagt: ”Det er morgen. La oss prise Guds hellige Navn med sang og i hjertets stillhet.” Så hadde de vært sammen i kirken, nesten uten ord, med et felles åndedrett i morgenlyset, og salmene hadde vært så myke, og teksten fra evangeliet var ikke lenger lest for dem med en stemme som kom utenfra, nei, denne morgenen hadde teksten på underlig vis kommet innenfra, som en gjenkjennelse, eiet og delt av alle.

Presten, som alle visste var en god predikant, hadde denne dagen ikke hatt bruk for alle ordene sine. Han sa visst bare åtte eller ti setninger og mellom dem var det stillhet med rikelig plass til alle, et sted å bare vente,  like til en ny setning meldte seg selv og steg frem fra hjertets klarhet. Så hadde de delt brød og vin slik de første kristne gjorde: Sendt det rundt, slik søsken deler, og gitt hverandre, som en dyrebar betroelse, ordet om Jesu legeme og blod.

Da disse morgenens pilegrimer kom ut fra kirken, ble de møtt av en ny forsamling. Det var familier, barn og unge. De hadde dannet en stor ring rundt kirkebygget ved å holde hverandre i hendene. Nå beveget ringen seg sakte rundt kirken i en rolig dans, som også var tilbedelse og bønn. ”Sannelig,” var det en som utbrøt. ”Gud bor så visst ikke i templer gjort av menneskehender. La oss gjøre ringen stor, la oss hellige hele dette sted til Jesus Kristus, den oppstandne som har all makt i himmel og på jord.”

De gikk mellom gravene, som var de på en hellig åker, de stanset under høye trær og sang om skapelsens rikdom, de så hverandre med gode øyne, de som kom og de som gikk, og det var som om kirken ikke lenger hadde vegger, eller som om alteret var stilt opp ute, under den lysende maihimmelen, og barna som var med skulle siden aldri kunne glemme denne dagen, de bar den med seg som en kostelig erindring, den ble en del av deres livsmot, deres håp og kanskje trøst mot døden.

Senere den samme formiddagen ble det feiret messe med Herrens legeme og blod. Det var som om jorden skalv når koret sang og hjertene ble løftet. Og menigheten glemte at kirken egentlig var altfor liten, for veggene var borte og taket fantes ikke; den Gud som bor i det hellige og høye hadde gjestet sitt folk i sakramentet og deres avstengte, lille del av verden var med ett fylt av kreftene fra det riket som skal komme. Alle de som pleide å anstrenge seg så veldig for å være gode kristne og tro og mene rett, for dem ble alt med ett så enkelt, ja, det som var omkring gled bort og Jesus selv stod foran dem ved bordet og bad dem kun å gjøre dette, å dele brød og vin, Ham selv til minne.

Dette var noe av det underlige som hendte denne søndagen i mai.

Men det skjedde også noe mer, noe som ingen kunne forklare: Det var som om de som var der oppdaget hverandre på en ny måte. Og presten, som aldri hadde gjort noe slikt før, hadde steget opp på et bord utenfor kirken, løftet hendene og sagt disse merkelige ordene: ”Kjæreste Kristi venner, la oss se hverandre og kjenne på hva det betyr at vi er brødre og søstre i Guds familie på jord.”

Da så de hverandre som mennesker underveis, i et kort glimt, og visste plutselig at de hørte sammen. Og et spørsmål lå skjult i denne oppdagelsen, et hemmelig ord som de senere forstod var stilt av Jesus før, men som nå var blitt til deres: ”Hva vil du jeg skal gjøre for deg?” Noen fikk kraft til å si det. Andre fikk nåde til skjønne det, uten at det var sagt med klare ord. ”Hva vil du jeg skal gjøre for deg?” Noen visste at de hadde ønsket dette lenge, at noen skulle se dem og si akkurat det. Og andre, som hadde krefter de ikke hadde brukt, omsorg de ikke hadde funnet anvendelse for, med ett var det bruk for dem!

Mye mer kunne fortelles om denne søndagen i mai. Hvert menneske som var der, har sin egen fortelling. Og de bærer alle på drømmen om at denne dagen må vende tilbake, at underet må skje igjen, at det må komme en søndag med lys til alle som lengter og tviler, håper, elsker og tror.