Ortodoks tro og lutherdom

lutherrose-1000x570

Lutherrosen, designet av Martin Luther, og dens symbolikk. Fra den danske kirkes jubileumspresentasjon.

I mine intervjuer med biskop Thomas kom vi inn på noen lutherske perspektiver. Her er noen av hans ord om dette, i tilknytning til jubileet i 2017:

Når jeg står på en prekestol i et annet land, for eksempel i Norge, ser jeg alltid etter forbindelser.

Hvordan kan jeg binde sammen historie og nåtid?

På hvilken måte kan jeg, som en ortodoks kristen, binde sammen min spiritualitet med den jeg møter i en luthersk sammenheng?

Hva kan jeg knytte meg til i den lutherske tradisjonen?

Dette tenker jeg på, ikke minst i forbindelse med jubileet som skal feires i 2017.

Men hvordan skal dette bli feiret som en aktuell begivenhet?

Hvordan skal vi komme til å se på Martin Luther som noe mer enn en historisk skikkelse med holdninger og meninger fra en annen tid?

Hva ville Martin Luther ha å si til kristenheten i dag og spesielt til kirkene i lutherske land, som Norge, Danmark og Sverige?

Jeg skulle gjerne ha invitert Martin Luther til å preke og sittet under hans prekestol!

Nå ser jeg ham stå der. Jeg hører ordene hans, til meg, til oss, til alle.

Han taler om at vi som kristne må vende tilbake til Bibelen, til Guds ord.

Han ber oss om at vi som tilhører Kristi legeme i dag må gi Bibelen tilbake dens viktige plass i våre liv, Bibelen som rettesnor og inspirasjonskilde.

Jeg hører dette budskapet og tar det til meg fordi trenger det.

Bibelens ord er gitt meg som en personlig gave fra Gud.

Jeg tilber Gud gjennom disse ordene.

Jeg lever av dem og ved dem.

Jeg elsker disse ordene.

Gjennom dem rekkes det meg et dyrebart bilde av Kristus, sant menneske og sann Gud, troens opphavsmann og fullender.

Bibelens ord representerer for meg den beste måten hvorpå jeg kan forbinde dybdeperspektivene i den ortodokse tro og lutherdommen.

 

Økokristologi

dsc01968

Når jeg søker på nettet, finner jeg ordet økokristologi en eneste gang. Det er på min egen blogg for en tid siden. Ikke så rart, ettersom det er et ord jeg i grunnen har funnet på selv. Men la meg få lov til å forklare hvorfor jeg fikk bruk for dette ordet!

Økokristologi er satt sammen av to andre ord eller begreper.

Øko kommer fra gresk og har noe å gjøre med hjem eller husholdning.

Økologi er læren om hvordan naturens og skaperverkets store husholdning henger sammen. Når vi, som tilhører arten homo sapiens, skal prøve å begrense skadevirkningene av vårt nærvær på kloden, må vi prøve å forstå hvordan den skapte verden er satt sammen og fungerer. Først da kan vi bruke vår teknologi riktig og forvalte ressursene på best mulig måte.

Kristologi er læren om Jesus Kristus, Guds Sønn, vår bror på jorden gjennom inkarnasjonen og vår Frelser gjennom sin død og oppstandelse.

I den Nikenske trosbekjennelsen slår vi fast at alt er blitt skapt ved ham. Det samme sier evangelisten Johannes i åpningen av dette evangeliet: Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til.

Når vi til vanlig snakker om skaperverket og forvaltningen av jordens ressurser, nevner vi ofte Gud som Skaper og Far. Det er selvsagt viktig. Økologi har i høyeste grad med dette å gjøre.

Men må ikke også økologien ta hensyn til at Guds Sønn fra evighet av var med da verden ble til? Skal ikke Jesus, han som lærte oss om liljene på marken og fuglene under himmelen, også bli trukket inn i det økologiske perspektivet?

Som den økumeniske trosbekjennelsen sier: Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved ham er alt blitt skapt.

Jeg tenker at økokristologien må prøve å ta dette på alvor. Vi må rett og slett lære oss å se Jesus i skaperverket på en ny, annerledes og dypere måte.

Vår kristustro har noe å gjøre med hvordan vi forvalter den verden som Han har skapt.

Dette må forkynnes! Det må bli en del av fromhet, bønneliv, salmer og sanger!

Men det må også trekkes inn i etisk refleksjon, forskning og veiledning.

Her er det mange oppgaver. Vi kan alle gi vårt bidra til økokristologien.

Akkurat nå sier jeg det slik:

Smak på ordet økokristologi!

Se Jesus i det skapte!

Motta skaperverkets rikdom fra hans hånd, han som Gud av Gud og lys av lys.

Ved ham er alt blitt skapt.

Fra Agenda 3,16

Åpenhet og røtter

dsc_0161

Bildet er fra Sta. Sunnivagrotten på Selja, den norske kirkes fødselsgrotte.

To sammenfallende hendelser på formiddagen i dag:

1:

Til boken med egyptiske biskop Thomas skriver jeg ned hans klare tanker om åpenhet og røtter.

I kortform:

Hvis vi kun legger vekt på røttenes dybde og styrke, vil vi bli rigide og lukket om vår egen tradisjon. Da blir treet sykt. Åpenheten mangler.

Hvis vi kun satser på åpenhet og mangler forståelsen av røtter, vil vi miste grunnlaget som vår kultur og vårt trossystem er bygget på. Treet vil virke grønt, mangfoldig og stort. Men grener og stamme vil mangle styrke og snart vil treet bli offer for vær og vind og visne. Røttene mangler.

Konklusjon A:

En hver kirkedannelse og et hvert samfunn må finne balansen mellom åpenhet og røtter.

Konklusjon B:

Trygghet til åpenhet og dialog krever røtter, plattform, fundament.

Denne plattformen og disse røttene må noen ganger også få komme til uttrykk på samfunnsplanet, ikke bare som en mening, men som en erfaring.

2:

Skoleledelsen på Voss avlyser kirkegang til jul.

Dette er neppe en klok handling om man velger å se den i overstående perspektiv.

Notat pr. 8. november 2016

Jeg venter

dsc_0011

For et par år siden skrev jeg en bok for Haraldsplass Diakonale Stiftelse. Det var fint å få oppleve alt som skjer i regi av denne stiftelsen i Bergen, fra sykehusdrift til undervisning, livsmestring og sjelesorg. Her er et lite dikt med en stemning fra sykehusets geriatriske avdeling. Med hilsen til alle dere som kan dele denne refleksjonen!

Jeg venter

Det er det jeg gjør Jeg venter

Men de jeg venter på har gått

for meget lenge siden

og ingen kan fortelle meg med sikkerhet

om når de kommer hit igjen til meg

 

Noen ganger ser jeg dem

i utkanten av blikket

Jeg merker dem omkring meg

som skygger uten kropp

Hinsides min hørsel kan jeg høre

lave stemmer mumle

fra en tid som ikke lenger er

 

Så vender jeg meg rundt

og straks blir de forvandlet

til alle dem som er her nå

og som jeg ikke kjenner

i dette  rom hvor venting skjer

mens lyden av en vifte

gjemmer stemmer fra i går

eller er det skogens sus

 

Det gudommelige lys

 

 

dsc_0087

Paulus har i Korinterbrevet en spennende formulering. Han sier at Gud til sist skal bli alt i alle. Det skal skje etter at Kristus har satt seg på tronen og har lagt under seg alt. Når Kristus så har underlagt seg alt, skal Kristus underlegge seg det Paulus kaller ”Gud”. Og så skal Gud bli alt i alle.

Dette er ikke uten videre enkelt å begripe.

Men går det an å forstå det slik:

I begynnelsen, før alt ble skapt, var Gud til stede og hvilte i sin egen enhet, i sitt hellige, flammende lys.

Gud hadde ingen skikkelse. Englene, de mektige lysende skapningene som lovpriste Gud, kjente ikke Guds form og format. De var i lyset og det var nok.

Englene kjente ikke treenighetens mysterium. De kunne kanskje, i det virvlende lyset, noen ganger skimte ham vi kaller Faderen, andre ganger Sønnen og kanskje også Ånden. Men disse skikkelsene trådte aldri klart frem. Det fantes ikke noe bilde av Gud, slik det fremdeles er i jødedommen og islam.

Den første gangen englene så et bilde av Gud, var da mennesket ble skapt i Guds bilde. Da trådte Guds bilde frem, modellert av jord. Dette bildet gav Gud liv gjennom livspusten, eller ånden.

Utfoldelsen av gudsbildet fortsatte så i fortellingen om Gud slik det jødiske folk mottok den og senere i fortellingen om Jesus, sann Gud og sant menneske, og endelig i fortellingen om hvordan Den hellige ånd ble gitt til disiplene.

Først gjennom denne guddommelige utfoldelsen, eller åpenbaringen, ble det klart at Gud var tre i en og en i tre, slik den kristne kirke bekjenner og tror.

Hvis vi ser det slik, finner vi en ganske dyp mening i ordene om at Gud skal bli alt i alle.

På en måte som vi ikke kan forstå, skal Gud vende tilbake til opprinnelsen, til sin egen enhet i det hellige, flammende lys. Men det skal være en forskjell:

I den tilværelsen som følger etter nyskapelsen av himmel og jord skal jordens materie, universets stjernestøv og alle som er forenet med Kristus være en del av det gudommelige miljøet, enhetens hellige, flammende lys.

I vår nåværende tilværelse er Gud utenfor. I den kommende tilværelsen skal Gud være innenfor.

Men vi kan også si det på en annen måte:

Vi mennesker og hele vårt livsmiljø og univers skal være en del av det gudommelige lys som stråler gjennom alt.

Dette er store tanker.

Om de er riktige eller ikke, vet jeg ikke.

Men jeg synes at det er fint å kunne reflektere på denne måten.

Heller det enn å si at hele den kristne refleksjon og dogmedannelse er tøys og tull.

 

Notat pr. 25. Oktober 2016

 

Eyvind Skeie

Gud er Jesus

 

dsc01942

Det har vært en del debattstøy omkring gudsforestilinger i de siste ukene, delvis initiert av teaterforestillingen på Det norske teater, men også på andre måter.

I det følgende forsøker jeg å si hva jeg mener er det bærende i den kristne gudsforestillingen og dermed implisitt noe om det budskap som bør og skal komme til orde i kirkens offentlige forkynnelse.

1 Akseptasjon av det gåtefulle ved Gud

Noen vil si at det er mye uklarhet knyttet til gudsforestillingene i vår (post)moderne verden. Men er dette spesielt for vår egen tid? Neppe!

Gjennom hele menneskehetens kulturhistorie og religionshistorie, også i den såkalt kristne  verden, har gudsforestillingingene vekslet og variert. Dette kan vi selvsagt se på som noe negativt og ønske oss mer klarhet. Men vi kan også akseptere det som et uttrykk for det gåtefulle ved Gud. I min kristne refleksjon finner jeg det sunt og riktig å akseptere det gåtefulle ved Gud. Som teolog og forfatter av religiøse tekster, som salmer og bønner, finner jeg det også positivt.

2 Gåten om Gud og den menneskelige klangbunn

Gåten om Gud utgjør den menneskelige klangbunn for all tale om Gud. Det er dette gåtefulle, med dens mange anelser, som åpner opp for undringen, for poesiens tvetydighet, så vel som for religionens mangfoldige uttrykk.

Uten denne klangbunnen vil vår tale om Gud bli en gjentagelse av «mening» i form av religiøse formler basert på et uvirksomt og tyngende dogmesystem. Dessverre er det slik mange mennesker opplever kirkens forkynnelse i dag, også innen kirken. Derfor ser vi, fra kirkens side, mange patetiske forsøk på å gjøre seg relevant.

Det bør får oss til å spørre:

Hva er kristendommens kjerne?

3 Gåtenes mange speil viser oss ikke sannheten om Gud

Svært mange av oss kommer ikke videre i vår gudslengsel. Vi ender enten opp med å bli frustrerte og sinte over det vi opplever som kirkens uforståelige og rigide dogmer, vi slår oss til ro med det gåtefulle eller danner oss et gudsbilde eller jesusbilde som passer vårt temperament og våre øvrige verdier.

Men det finnes et skjult budskap og en konklusjon i slike holdninger. Satt på spissen:

Budskapet og konklusjonen er at det ikke nytter å bruke gudsbegrepet når vi leter etter Gud. Vi må finne et annet utgangspunkt.

4 Speilbildets Jesus

For kristne er Jesus utgangspunkt. Men også med dette utgangspunktet kan vi komme galt ut. Det viser seg ikke minst ved de mange diskusjonene om hvem Jesus egentlig var (eller er). Var han verdens Frelser og Messias, vår forsoner, eller var han en mer eller forvirret mann i senjødedommens forvirrede kultur, en mann med overdreven selvfølelse, en misforstått messias, en bondeopprører eller sjarlatan?

Når vi betrakter Jesus i senmodernitetens religiøse speil, vil vi aldri finne et klart svar på dette, like lite som vi kan løse gåten om Gud. Alt fortaper seg bunn og grunn i den samme flertydighet, hvor det er det enkelte menneske som tar stilling eller dømmer.

Fra kirkens siden vil vi så igjen få mange forskjellige forsøk på å gjøre Jesus, og dermed kirken og dens tro,  «relevant» for mennesker i dag. Resultatet blir mange jesusbilder, eller speilinger av Jesus, mer eller mindre gjenkjennelige i forhold til kirkens bekjennelse og evangelienes ord. Det blir også en helt umulig kommunikativ rammebetingelse for de stakkarer som skal forkynne. De kan ikke unnslippe jaget etter nye påfunn og popularitet med dette utgangspunktet.

Men hvordan skal vi komme videre fra dette?

5 Gud er Jesus

Det finnes en annen tilnærming. Den går i retning av å snu erkjennelsen motsatt vei.

Langs den veien begynner vi ikke med å si at Jesus er Gud. Vi sier heller dette: Gud er Jesus. Det betyr at vi søker løsningen på gåten om Gud hos Jesus Kristus, han som kirken tror og bekjenner som sant menneske og sann Gud.

Om jeg, som et spørrende menneske i min tid på jorden, da vil søke Gud, må jeg først og fremst gå til Jesus Kristus slik han trer frem for meg gjennom evangelienes fortelling, apostlenes forkynnelse, profetenes anelser og de troendes bekjennelse gjennom alle senere århundrer.

Den religiøse revolusjon som kristendommen innebærer er representert i disse tre ordene: Gud er Jesus.

Kirkens mulighet til å oppnå «relevans» må da springe ut av de troendes inntrenging i gudsmysteriet slik det kommer til syne i Jesus Kristus.

Da kan vi, for eksempel, spørre med en helt annen intensitet om hvorfor den gåtefulle Gud valgte å gi seg til kjenne for verden gjennom å ofre sin egen Sønn. Svaret på dette finner vi kanskje ikke før vi ikke lenger ser i gåter og speil, for å tale med Paulus. Men på en eller annen måte avdekker det en guddommelig medfølelse, smerte og kjærlighet som sprenger alle rammer. Og den kommer til oss, ikke som en påstand, men som tårer og blod i fortellingen om Jesus, den som også er den eneste gyldige (relevante) fortelling om Gud.

6 Et spørsmål fra Jesus

Det er mange teologiske, sosiologiske, kulturelle og strategiske implikasjoner i det jeg nå har forsøkt å få frem. Tiden kan være inne til å ta dem på alvor.

Men jeg avslutter slik:

Jesus spurte en gang disiplene om de folk mente om ham. Svaret deres gjenspeilte folks forvirring.

Da rettet Jesus blikket mot disiplene og spurte om hva de mente.

Det er dette blikket fra Jesus som rettes mot hans troende i verden, også i dag.

 

Notat pr. 20. oktober 2016

ES

Barnekoret i gudstjenesten

Herved en refleksjon som jeg er i tvil om jeg skal sette på trykk, i respekt for alle dem som har andre erfaringer og tanker om barnekor og barns medvirkning.

Den helt grunnleggende anvendelsen av kor i gudstjenesten er knyttet til det vi kaller for gudstjenestens sakrifisielle aspekt, eller lovsangen til Den treenige Gud, som en del av gudstjenestens liturgi i det innviede kirkerommet. I den tradisjonelle kirkekorbevegelsen for barn, som Egil Hovland ikke minst var med på å fornye, og som «min» generasjon av komponister og tekstforfattere også var en del av, hadde også barnekoret en klar liturgisk rolle hvor det forholdt seg til liturgiens forløp, rommets symbolverden, bibeltekster og bønn. Korsangerne var kledd i korkapper, noe som understreket deres rolle i det liturgiske forløpet. Sangernes oppgave var først og fremst å synge, og de hadde få gester ut over det å være med i prosesjonen. Når de sang, var de like gjerne vendt mot alteret eller «rommets dybde» som mot menigheten. De «opptrådte» ikke, utløste sjelden applaus og fikk slik anledning til å oppleve seg som en del av rommets ladning, gjerne også dets «mystikk og stillhet».

I det vi kan kalle for den «moderne» barnekorbevegelsen er dette helt annerledes. Korene står alltid vendt mot menigheten, de opptrer ved å komme med forskjellige former for «statements» i tekstene, enten som sterke utsagn om seg selv selv, sin glede, stolthet over å være til eller tryggheten hos Gud og denne forkynnelsen er gjerne forsterket av gester og koreografi som har mer preg av forestilling og «fremstilling» av barna, enn av underordning av rommets symbolverden og lovsang som er rettet mot Gud.

Jeg har ikke hatt anledning til å studere tekstene i denne tradisjonen hver for seg, men sitter med den følelsen av mange av disse tekstene er en del av et program om å styrke barnets individualitet og «jegfølelse», fremfor å legge vekt på gudstjenestens kollektive side. En del av tekstene er også tydelig skrevet for barn, i den forstand at det er vanskelig å se for seg en menighet av voksne synge slike tekster.

I pedagogisk tenkning og i tenkning omkring gudstjenesten og barnets religiøse rolle er vi alle opptatt av at barnet skal få oppleve seg som subjekt og ikke bli redusert til et objekt.

Det er likevel et spørsmål om dette er den eneste måte barnet kan få en slik status på. For svært mange av oss er det nettopp det å være en del av kollektivet i det liturgiske forløp som gir vårt eget jeg en tilfredsstillende ro, inspirasjon og hvile, ikke det å eksponere vårt «jeg» aldeles tydelig og sterkt.

Det går an å spørre seg om man her står ovenfor to vidt forskjellige måter å tenke omkring barnets liturgiske rolle på, eller om dette «kun» er et spørsmål om musikkstil og estetikk. For min del vet jeg ikke hva jeg skal svare på dette. Det kunne ha vært interessant å se hva flere mener om det, fra Ung Kirkesang til Soul Children, og fra «kirkekomponister» til de som ligger nærmere populærmusikk/showmusikk i uttrykket.

Jeg understreker at jeg ikke mener at den ene musikkstilen er mer verdifull enn den andre. Men jeg mener likevel at det er nødvendig med en refleksjon omkring det jeg her så vidt berører.

For meg er det både åpenbart og viktig at vi også må gi barn som synger ved gudstjenesten en erfaring av å synge «for Gud» og å puste inn og ut i den symbolverden som kirkerom og bibeltekster representerer. Da må barna/barnekoret også vende seg mot dybdedimensjonen i liturgi og kirkerom og ikke bare bli henvist til opptre for dem som er til stede.

I kjærlighetens sirkel

For tiden arbeider jeg på en boktekst basert på samtaler med biskop Thomas.

Denne biskopen tilhører den koptiske (egyptiske), ortodokse kirketradisjonen. Fra sitt utkikkspunkt i Egypt har han mye å si til oss som bor i den vestlige verden.

Men biskop Thomas har også en viktig rolle i den koptiske kirke og den egyptiske offentlighet, i en krevende tid for dette landet og dets kristne befolkning.

Han har en tydelig stemme i den aktuelle situasjonen, en stemme som også er farget av den lange tradisjonen som han befinner seg i.

Våre samtaler har funnet sted på Anafora, det senteret som biskop Thomas har bygget opp mellom Cairo og Alexandria. I løpet av få år har dette senter vokst til å bli et sentralt møtested for mange egyptiske kristne, fra kirkens lederskap og til menigheter og familier. Det er også blitt et viktig sted for mange av oss som kommer fra andre kirker og verdensdeler og blir en del av  fellesskapet der.

Det er et begrep biskop Thomas bruker ganske ofte. Han sier det slik: «Hvert menneske er i kjærlighetens sirkel». Det gjelder alle mennesker, uansett religion og sosial posisjon. Vi er alle skapt i Guds bilde.

Jeg tror kanskje at den boken jeg prøver å sette sammen vil få denne tittelen:

I kjærlighetens sirkel

Bildet er fra Anafora, og viser inngangspartiet til en del av senteret.

Når du går inn der, går du gjennom kjærlighetens sirkel.

Omgitt av nåde!

dsc01784

Fra Anafora, i ørkenen mellom Cairo og Alexandria